Kategori: Folkeopplysning

Hvordan redde ditt ulykkelige ekteskap med Internett

Internet! Forever! Hentet fra tegneserien «This is Why I’ll Never be an Adult» av Hyperbole and a Half

Agnes Ravatn har slått opp med Facebook. Hun har gjort det på kommentarplass i Dagbladet. (Det måtte hun jo. Hvordan skal noen ellers få vite at du har dumpet noen når du ikke kan si det på Facebook?) Hun skriver:

Å overvinne distraksjonar må innan kort bli eit eige skulefag. Elles er alt snart tapt. Verda går under. Sann mine ord.

Å skulle jobbe på datamaskin vanskelig. Du skal skrive, tenke langsome tanker og lese kompliserte artikler. Men du har både TV, radio, SMS og dameblad på samme sted som du har tenkestedet ditt. Det er som å prøve å spise gulrot og tunfisk mens kjøkkenet bugner over av nybakte boller. Det er vanskelig. Og jeg tror det må være greit å innrømme at det er vanskelig uten å være anti-datamaskin eller anti-internett.

Agnes kan slutte med Facebook. Det kan ikke jeg. Jeg jobber med Facebook. Jeg har ordet «Twitter» i stillingsbeskrivelsen min. Samtidig er det ikke mindre fristende for meg å se på bilder av søte ugler hele dagen og hele natten. Så hvordan får jeg gjort noe som helst? Etter mye ekteskapsrådgivning har jeg kommet frem til dette:

8 samlivstips for oss som jobber på data’n

  1. Innse at du bare er et menneske, og at Internett er morsommere enn alt du kaller «jobb».
  2. Innstaller Rescuetime og la den måle hva du faktisk gjør på datamaskinen din en ukes tid. Se kakediagrammet som viser at du har brukt 60% på Facebook og 16% i Word. Gråt.
  3. Hvis du jobber med sosiale medier må du skaffe deg en 3-parts plattform der du kan ordne facebookingen og twitringen din. Jeg bruker Sprout Social på jobben. Da har jeg alle kontoene mine logget inn på ett sted, og kan svare og oppdatere alt på et sted. Plutselig ser jeg bare innlegg som handler om forskningspolitikk og ingen som handler om katter. Og jeg får ikke opp Facebook-chatten…
  4. Installer Antisocial. Det er Freedom for folk som faktisk trenger å bruke Internett på jobb. Du bestemmer hvilke sider programmet skal blokkere, men beholder resten av Internett. Bruk informasjonen du fikk fra Rescuetime for å stenge de sidene som faktisk stjeler tiden din. Nettaviser er ikke «sosiale medier», men du trenger fortsatt ikke sjekke dem hver halvtime. Du kan også bruke Antisocial til å sperre «vanlig» Facebook og bare oppdatere Facebook-siden din via Sprout Social.
  5. Ta pauser borte fra datamaskinen. Du har en kropp. Kroppen må røre på seg. Jeg bruker TimeOut som popper opp og sier «Pause!» hver tiende minutt og «Pause! Lang pause!» hver halvtime. (Workrave er et godt alternativ for Windows og Linux.) Og så må du skynde deg å jobbe før programmet avbryter deg igjen…
  6. Gjem mobilen din. Det hjelper ikke å skru på Antisocial på laptop’en hvis du surfer Facebook på telefonen istedet. Jeg går aldri med mobilen «på meg», jeg putter den i hylla der jeg ikke kan nå den. Og så skrur jeg opp ringelyden hvis jeg absolutt må være tilgjengelig.
  7. Gi deg selv fri bruk i belønning. Det er gøy å hoppe fra blogg til blogg. Det er gøy å krangle med duster på Facebook. Det er enda artigere når du ikke har så dårlig samvittighet.
  8. Ikke slå deg selv i hodet om du plutselig mister en arbeidsdag til Morsomme Nettsider, trass i alle de lure planene dine for å bli mer produktiv. Det er sånn det er å være menneske. Vel, det er sånn det er å være moderne menneske.

Sist, men ikke minst:

Du må ha skjermfri hver dag. Som en person som alltid snakker om ny teknologi med patos og kjærleik er det kjipt å innrømme at en av de viktigste tiltakene for min egen mentale helse har vært å slutte å twitre etter klokka fem og legge datamaskinen igjen på kontoret. Det går an å forspise seg på Internett. For Internett smaker veldig, veldig godt. Men vi er en hel kropp. Derfor øver jeg meg på å skru av maskinen og bake brød isteden. Eller gå meg en tur. Poenget er ikke hva jeg gjør. Poenget er at resten av kroppen må få være med på moroa.

Hvordan takler du distraksjonene?

Å holde foredrag – Obi Wan Kenobi-metoden

Folk regner med at fordi du er flink til noe, så må du være flink til å snakke om det også. Men å gjøre noe bra og å holde foredrag om det bra er to forskjellige ting. Jeg har grublet mye på hvordan levle opp foredragsferdighetene mine. Her er de viktigste tingene jeg har lært:

Google er det viktigste verktøyet for å bli kjent med publikum på forhånd.

1. Kjenn ditt publikum

Når du blir spurt om å holde foredrag bør du ikke svare «Ja, gjerne!», men «Ja, hvem kommer?» Foredrag er intimt. Noen har betalt penger for å høre på deg. Du har tatt toget en time for å snakke med dem. Du må vite om det du skal si dem er relevant for dem. Å snakke om «sosiale medier» til nettjournalister er noe helt annet enn å snakke om «sosiale medier» til Legeforeningens Tidsskrift. Alle mine foredragstabber handler om å ikke kjenne sitt publikum. Det hjelper ikke å være kul og lur hvis ikke de som hører på deg kan bruke det til noe.

Helt konkret:

  • Få en deltagerliste fra arrangørene. Google hver eneste en. Jasså, er majoriteten av deltagerne leger? Ah, har åtte av ti påmeldte stillingstittel «webredaktør»? Hm, er det ingen av de påmeldte som har en Twitterkonto? Da vet du at du ikke skal dra noen Twitterinterne vitser, i hvertfall…
  • Still arrangøren vanskelige spørsmål om deltagerne. Er de unge? Gamle? Damer? Gubber? Privat eller offentlig sektor?
  • Snakk med noen som var på arrangementet i fjor – hvis det er mulig.
  • Stalk alle som er påmeldt Facebook-eventet til arrangementet du skal snakke på.

Beklager, men du er ikke helten i denne fortellingen. (Ja, jeg stjal bildet. Dårlig nettikette, men jeg ville ha Star Wars.)

2. Du er ikke hovedpersonen

Selv om du har fått microfonen handler ikke dette foredraget om deg. Nancy Duarte skriver at når du holder foredrag, er publikum Luke Skywalker og du Obi Wan Kenobi. Du skal gi publikum lyssabelen og lære dem å bruke den. Du skal ikke danse en liten «jeg er barskest av alle»-dans. Det betyr ikke at du skal ignorere kunnskapen og erfaringen din. En mentor er en helt som har utført en dåd. Obi Wan har vært i krigen før. Fokuset ditt skal være på hvordan publikum kan få utført en dåd, de også.

Dette betyr det i praksis:

  • Gjør punkt 1 skikkelig.
  • Still spørsmålet «Hjelper dette helten å sprenge Dødsstjernen?» for hver eneste setning du skriver.
  • Ikke be om unnskyldning. Du er Obi Wan Kenobi. Du er Master Yoda. Du trenger ikke starte foredraget med å fortelle publikum at du er en av Norges mest annerkjente innen Bla-bla-ba. Du har nok etos fra før av. Du ble invitert.

Denne pusen er mer populær enn en punktliste.

3. Powerpoint = illustrasjoner til det du sier

Tenk deg at du leser en artikkel i  The New Yorker: Teksten er god. Det er ekstra gøy å lese fordi du får en artig vitsetegning og fine illustrasjon på kjøpet. Men det viktigste blir ikke sagt i bildene.  Sånn er det med Powerpoint, også: Det viktigste blir sagt av deg, foredragsholderen. Hvis du ikke er komfortabel med å lage illustrasjoner og uthevede sitater fra foredraget ditt, så dropp Powerpointen. Fokuser på det du faktisk skal si.

Hvis du bruker Powerpoint:

  • Bilder er bedre enn tekst.
  • Bruk stor skrift om du skal ha tekst. Folk ser dårlig, og det du tror er stor skrift ser ut som maur fra bakerste benk.
  • Tenk på teksten du putter på slidene som uthevede sitater i en tidsskriftartikkel.
  • Ikke har mer tekst på sliden din enn du kan skrive i en Twittermelding.

4. Inkluder kritikken i foredraget

Forventer du noen bestemte spørsmål? Vet du hva slags invendinger du ofte får? Inkluder dem i foredraget og svar på dem før spørsmålsrunden kommer. Da kan det være du får bedre spørsmål til slutt, også. (Det er ingen garanti. Det finnes gubber av begge kjønn i alle forsamlinger som «kom på noe» mens du pratet.)

5. Ha en konkret idé

«Kan du ikke si noe om…ungdom…og mediebruk?» De færreste forespørsler om foredrag er særlig konkrete. Jobben din er å forvandle det ulne ønske til en ordentlig idé. Jeg synes det er nyttig å tenke at jeg, som Master Yoda, har en bestemt «dåd» jeg vil at helten min skal utføre. Den dåden kan være noe så smått som å lære seg å bruke Google Alerts. Størrelsen på dåden er ikke poenget. Poenget er at temaet skal være så håndfast at jeg kan snakke om det som en prinsesse som skal reddes. Vips, så vet du hva du skal si. 

6. Øv, øv, øv.

Dette er den viktigste delen. Den eneste måten du kan kvalitetssikre et foredrag på er å lese det høyt. Den eneste måten å vite at du ikke kommer til å snakke for lenge er å ta tiden på deg selv. Viktigst av alt: Når du har lært deg foredraget utenatt trenger du ikke notater.

Dine beste tips?

Jeg har stjålet det aller meste jeg kan fra Nancy Duartes Resonate og Slidology. Og så har jeg spionert på flinke folk. Og så har jeg gjort hver eneste feil jeg beskriver i teksten over. (Det er sånn jeg vet de er feil.) Jeg vet mange av dere andre der ute holder mye foredrag og er flinke: Hva er dine beste tips? Hvis du skriver dem i kommentarfeltet, så kan vi gjøre dette innlegget til en superbra ressurs for alle nervøse foredragsholdere der ute.

Den mest praktiske søkemotoren

…er ikke alltid google. Nei, selv om google fungerer som en blanding av kalkulator og orakel for meg, er det fortsatt Wolfram Alpha som står mitt hjerte nærest.

Wolfram Alpha er en vitenskapelig nerdesøkemotor som kan brukes til alt. Står det 350 g sukker i kakeoppskriften din og du lurer på hvor mange deciliter det er, kan du bare skrive «350 g sugar to dl» i søkefeltet på WA og få opp at det er 1,9 dl.

Hvis du lurer på hvor mye B12 det er i 100 gram kyllinglever, vet WA det også. Eller svaret på en komplisert ligning. Eller hvor mange kalorier det er i en skje 100% peanutsmør.

Jeg bruker søkemotoren fra alt til baking til budsjett og har etterhvert skjønt at de færreste vet om den. Dermed sprer jeg det videre. Alt Google ikke vet, vet Wolfram Alpha.

De har en rekke eksempler på hvordan du kan bruke søkemotoren på nettsidene sine. Ta en kikk, og få løst alle problemene du har og eventuelt måtte få. Du vil jo vite når neste solformørkelse er, ikke sant? For ikke å snakke om hvor elastisk en furuplanke er – sånn eksakt?

Opphavsrett og Creative Commons 101

Jeg skrev et innlegg om hvordan navngi opphavspersonene riktig når du publiserer Creative Commons-bilder. Hege spurte etter en skikkelig Creative Commons-guide sånn generelt, så jeg publiserer en her.

Åndsverskloven 101

Åndsverksloven sikrer deg opphavsretten til det du har produsert. Om du tegner en tegning, tar et bilde eller skriver en tekst, har du opphavsrett til tegningen, bildet eller teksten fra det øyeblikket du har tegnet/knipset eller lagt fra deg blyanten. Om du har opphavsrett til en tekst er altså ikke avhengig av om du har publisert den på bloggen eller ei.

Noen tror at man må sette en liten © ved siden av det man har laget for å få opphavsrett, men det er ikke riktig. Den lille c’en tjener utelukkende til å minne leserne dine om at du eier det du har laget.

Opphavsretten din er avhengig av at det du har produsert har verkshøyde, et ullent begrep. Gisle Hannemyr beskriver det slik:

Begrepet «verkshøyde» er ikke så veldig klart definert, men oppsummeres gjerne med at for å regnes som åndsverk må arbeidet være et resultat av selvstendig skapende innsats, og uttrykke individuell egenart.

Det betyr at bildene du laster opp med mobilen etter å ha tatt bilde av et morsomt skilt ikke er et åndsverk, på samme måte som «Ida is våken»-oppdateringene på Facebook ikke er det, uansett hvor mange ©-er du klistrer på det.

(Joda, bilder uten verkshøyde er også beskyttet av åndsverksloven, men de har kortere vernetid og kalles fotografiske bilder, ikke fotografiske verk.)

Hva vil det si å ha opphavsrett?

Du har altså opphavsrett til noe fordi du har laget noe med verkshøyde, uavhengig om verket er publisert.

Opphavsretten sikrer deg følgende:

  1. Enerett til publisering, ofte kjent som copyright
  2. Enerett på å gjøre verket tilgjengelig for verden
  3. Retten til å bli navngitt
  4. Vern mot krenkende gjengivelse

Du har altså rett til å bestemme hvem som får publisere bildet ditt, samt hvordan det skal publiseres. Du har rett på å få navnet ditt under bildet, og du har rett på å beskyttelse mot at Vigrid bruker bildene dine i sin neste kampanje.

Hva er Creative Commons?

Creative Commons-lisenser er et forsøk på å skape et mer fleksibelt rammeverk rundt åndsverksloven. Ideen er at du lisensierer det du har laget slik at andre kan dele og bruke åndsverket ditt uten å måtte spørre deg først. Creative Commons-lisenser kan også brukes til å sikre deg rettigheter for ting du har laget som ikke har verkshøyde.

Å publisere noen under en CC-lisens betyr i praksis at du gir leserne dine noen ekstra rettigheter til å bruke verket ditt, under noen betingelser du setter på forhånd.

NB: Hvis du ikke har en CC-lisens på verket ditt, er den automatisk beskyttet under den vanlige åndsverksloven. En del jeg kjenner vil ikke putte noen CC-lisens på det de lager fordi de vil at det skal «deles fritt». Problemet med det er at ingen lisens = den strengeste lisensen innenfor norsk lovverk.

Dette betyr de ulike elementene

Alle CC-lisensene er satt sammen av følgende elementer:

Navngivelse – altså at du må si hvem det er som har laget det du publiserer. Dette er det eneste elementet i CC-lisensen du ikke kan velge bort. Det er også i tråd med åndsverksloven forøvrig. Denne delen av lisensen forkortes «by».

Ingen bearbeidelse – altså at ingen har lov til å endre, redigere eller bearbeide verket ditt uten å spørre deg. Jeg har denne lisensen på tekstene mine, fordi jeg vil bli spurt først om noen redigerer dem. Hvis noe er merket med ingen bearbeidelse, er det ikke lov å redigere det i Photoshop, lage en mashup eller putte det i en remix. Dette elementet forkortes «nd».

Ikkekommersiell. Hvis noe er publisert under en ikkekommersiell lisens, er det forbudt å bruke verket i en setting der folk får økonomisk gevinst. For oss bloggere er det en god måte å sikre seg at større aktører ikke bruker bildene eller tekstene våre uten å spørre om lov først, men som Yngve gjorde meg oppmerksom på i kommentarfeltet: Blogger med reklameinntekter er også kommersielle aktører. Det samme er blogger tilknyttet firmaer, aviser etc. Voe er med andre ord en kommersiell aktør i denne sammenheng. Det samme er NRK Beta. Dette elementet forkortes «nc».

Del på samme vilkår – ofte det lisenselementet som er vanskeligst å forstå. Denne delen av lisensen gjør lisensen smittsom: Om du får publisere et bilde jeg har tatt og lagt ut under en del på samme vilkår-lisens, betyr det at du bare har lov til å bruke det om du deler det under samme lisensen som meg. La oss si jeg tillater endringer av et bilde, men bare under del på samme vilkår: Da må du dele det endrede bildet/mashupen/remixen på samme vilkår som meg etterpå. Denne delen av lisensen forkortes «sa».

De ulike lisensene

Elementene over kan sette sammen til en rekke ulike lisenser, den ene strengere enn den andre. Her er en oversikt, rangert fra minst streng til strengest (jeg bruker den strengeste).

  1. Navngivelse (by). Publiserer du noe under denne lisensen, forbeholder du deg bare én eneste rettighet: Å få navnet ditt under.
  2. Navngivelse-Del på samme vilkår (by-sa). Publiserer du under denne lisensen, kan folk gjøre hva de vil så lenge de navngir deg og lar andre dele bildet videre på samme måte. Du kan bearbeide verket uten å spørre. En smittsom variant av den over.
  3. Navngivelse-Ingen bearbeidelse (by-nd). Du kan gjøre hva du vil, så lenge du navngir opphavspersonen og ikke endrer verket.
  4. Navngivelse-Ikkekommersiell (by-nc). Du kan dele fritt så lenge du forteller hvem som har laget verket og ikke er en kommersiell aktør. Du kan bearbeide fritt.
  5. Navngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår (by‑nc‑sa): Du kan dele fritt så lenge du navngir opphavspersonen, er en ikkekommersiell aktør og lar lisensen være smittsom. Du kan bearbeide fritt.
  6. Navngivelse-Ikkekommersiell-Ingen bearbeidelse (by‑nc‑nd): Du kan dele fritt så lenge du navngir opphavspersonen, er en ikkekommersiell aktør og ikke endrer verket. Den strengeste lisensen, og den lisensen jeg bruker på tekstene mine.

Oppsummert:

Åndsverksloven har ingenting med den lille ©’en å gjøre, å ikke lisensiere er å bruke den strengeste lisensen, og du må alltid navngi opphavspersonen uansett hvilken lisens verket er lagt ut under.

Å legge noe ut under en CC-lisens er å gi leserne og brukerne noen rettigheter til det du lager. Husk at en CC-lisens bare skal bruke på kulturprodukter. Finn andre løsninger til programvare, oppfinnelser etc.

Dette innlegget er en prøvesmak på den nye boka. Du kan lese det opprinnelige innlegget om å bruke CC-bilder riktig her. Du kan også lese mer på Creative Commons Norge.

Hvordan bruke CC-bilder riktig

Det er lett å stjele bilder.

Du googler eple på Googles bildesøk, finner et eplebilde du liker, høyreklikker på det og kopierer lenken. Deretter legger du ut bildet på bloggen, og vips: Så har du eplebildet i blogginnlegget ditt. Ulovlig.

Når vi skal forsøke å være litt mer lovlydige, stiller vi inn bildesøket på Google og Flickr til å bare gjelde Creative Commons-lisensierte bilder, finner eplebildet og legger det ut på bloggen med teksten «Creative commons» under.

Problemet med denne måten å bruke CC-bilder på er at det er like ulovlig som å stjele vanlige bilder. Grunnen? For at CC-lisensen skal være gyldig må du både oppgi hvem det er som har tatt bildet, oppgi tittelen på bildet, lenke til bildet og lenke til Creative Commons-lisensen.

Dette er litt lite intuitivt, og mange gjør det feil. Da Helge Øgrim skrev en spalte i Journalisten om hvordan bruke CC-bilder i artiklene sine, navnga han ikke fotografen på riktig måte. Morgenbladet og Klassekampen har stadig bilder på trykk der Creative Commons eller Wikimedia Commons er oppført som fotograf.

Det er feil. CC-lisens eller ei: Du skal alltid navngi fotografen.

For oss nettfolk burde det være opplagt: Vi blir sure om noen ikke lenker til teksten vår. Vi burde forstå at noen blir sure om de ikke får et lenke til bildet sitt når vi bruker det.

Å navngi fotografene riktig når du bruker et bilde med CC-lisens er dermed et spørsmål om god lenkepraksis i tillegg til at det er et juridisk spørsmål.

Eller som Creative Commons Norge formulerer det: Creative Commons er ikke et bildebyrå. Du kan ikke putte foto: Creative Commons slik du ville satt foto: Scanpix.

Sånn skal riktig navngiving se ut:

Discus fish in an aquarium av weesen, tilgjengelig under Attribution-NonCommercial 2.0 Generic

(Fin fisk, ikke sant?)

Hvis du ser på dette som et spørsmål om nettikette, er det faktisk mindre uhøflig å stjele copyrightede bilder, oppgi fotografen og lenke til vedkommedes nettside enn det er å bruke et CC-bilde og oppføre Creative Commons som et bildebyrå.

En vekker for oss som forsøker å bruke mest mulig CC-bilder, ikke sant? Jeg var ikke klar over dette før jeg satte meg inn i det mens jeg skrev sosiale medier-boken, men jeg synes det er en bra regel:

Du får flere lenker, bedre googlerangering og vite når noen bruker bildet ditt, og det at du gjør leserne dine oppmerksom på lisensen bildet er distribuert under, gjør at de enkelt kan finne ut om de kan bruke bildet selv.

Hvordan skrive sakprosabok?

Jeg får ofte epost og fjasbok-meldinger fra folk som skal begynne på bokprosjekter og vil ha råd. Siden jeg er for bøker og for at folk skriver bøker, pleier jeg å ta meg tid til å gi dem som spør et skikkelig svar.

Men det er ineffektivt å skrive den samme oppskriften på epost etter epost. Derfor har jeg bestemt meg for å samle opp de beste rådene mine i et samleinnlegg.

Tittelen lyder «Hvordan skrive sakprosabok?», men egentlig handler det om hvordan få utgitt en sakprosabok. De fleste som kontakter meg er skrivende mennesker som har et forhold til det å produsere tekst. Dette er altså ikke et innlegg med konkrete skriveråd, men råd i forhold til å få en idé til å bli en utgitt bok i bokhandelen.

Prosjektbeskrivelse

Som sakprosaforfatter går du sjelden til forlaget med et ferdig manus. Du sender dem en prosjektbeskrivelse og et testkapittel. Eller: Du sender dem en idé og en tekst som viser at du har språket til å gjennomføre idéen. Det hjelper ikke hvor god idé du har hvis du ikke har språket til å formidle idéen.

En prosjektbeskrivelse bør inneholde mer enn en oppsummering av idéen til boka di: Den er teksten som skal overtale forlaget om at boka di er verdt å satse på. Du må altså ikke bare beskrive prosjektet, men også hvorfor prosjektet er viktig og hvorfor akkurat du er den riktige personen til å sette prosjektet ut i live.

Konkret bør en prosjektbeskrivelse inneholde innholdsfortegnelse, fremdriftsplan, målgruppe, en plan for markedsføring og en konkret beskrivelse av den fysiske boka i tillegg til idéen din til bok.

Når skal boka være ferdig? Hvem skal lese den? Hvordan skal den nå de leserne? Hvor mange sider blir den ferdige boka på? Skal den ha illustrasjoner?

Mange tror at sakprosabøker utelukkende handler om gode idéer. Forlaget ser etter en person som har godt språk og god gjennomføringevne. Idéen kan diskuteres.

Som debutant er det en stor fordel å få en redaktør så fort som mulig. Det er lett å famle i blinde med en lang tekst når du ikke har skrevet bok før, og redaktøren vil fungere som en blanding av veileder og personlig trener.

Finansiering

Det er dyrt å skrive bok. Som sakprosaforfatter inngår du ikke i noen innkjøpsordning, som betyr at det du kommer til å få i inntekter er forskudd og 13% royalty (15 % etter de første 3000 solgte). Et vanlig forskudd er på ca. 25 000 kr. Ja, jeg vet det er absurd å tilhøre en yrkesgruppe der 87% av overskuddet går til andre enn personen som gjorde jobben, men dette er situasjonen for norske forfattere idag.

De fleste forfattere får pengene sine fra ulike stipendordninger, ikke fra royalty alene. Som debutant har du tilgang på færre stipendordninger enn en etablert forfatter, og som sakprosaforfatter kan du regne med lite midler fra kulturrådet. Staten satser på skjønnlitteratur.

Som sakprosaforfatter får du i hovedsak penger fra to instanser:
Norsk Faglitterær Forfatterforening og Fritt Ord.

Hvis du kvalifiserer til medlemskap i NFF, har du mulighet til å søke om prosjektstipend, reisestipend, debattstipend og frilansstipend. For å bli medlem i NFF, må du ha utgitt minst hundre sider egenprodusert, utgitt tekst. Hvis du skriver på debutboken din, kan du søke debutantstipend, men det er langt mindre enn de andre stipendene.

Jeg har mottatt 150 000 kr i prosjektstipend for Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset og 400 000 kr i frilansstipend for neste bok. Jeg mottok ingenting for Jenter som kommer, som økonomisk sett var et rent tapsprosjekt, siden Maren og jeg har delt det vi har fått av royalty og forskudd.

Fritt Ord deler ut penger i støtte til en rekke ulike prosjekter. De deler ut til alt fra konserter til debattmøter, men de gir også støtte til manusutvikling: Altså penger du kan leve for mens du utvikler et manus. Du trenger ikke ha utgitt noe tidligere for å få støtte fra Fritt Ord, men du trenger en intensjonsavtale med et forlag og et budsjett som viser hvordan du har tenkt å bruke pengene. I motsetting til NFF, søker du elektronisk via nettsidene til Fritt Ord.

Mens NFF har én søknadsfrist i året, har Fritt Ord fortløpende søknadsfrister gjennom hele året. Du kan søke om store beløp, men flere vennligsinnede insidere har forklart meg at støtte på under 100 000 er ganske enkelt å få , mens beløp på over 100 000 stilles det strengere krav til. Verdt å merke seg, med andre ord.

En del sakprosaforfattere får støtte fra organisasjoner som er spesielt knyttet til temaet det skal skrives om, f.eks midler fra Hjemmefrontmuseet om du skriver om krigen. Folk som skriver bygdebøker og byhistorie er ofte ansatt av kommunen eller organisasjonen de skriver om.

Hva du må lære deg:

Som sakprosaforfatter er må du kunne føre gode kilder, være kildekritisk og lære deg å spørre eksperter ofte. Det er mange der ute som vet bedre enn deg selv om du skriver bedre enn dem. Å lage seg en liste over fagpersoner man kan spørre er en viktig del av jobben.

Når Prosa kommer til å skrive en anmeldelse av boka di etter utgivelsen, vil det være en av de ledende forskerne på emnet som skriver anmeldelsen, ikke bare en godt trent leser. All ukvalifisert synsing som ikke blir plukket vekk i redigeringsprosessen er å betrakte som potensielt pinlige øyeblikk.

Skriveprosess:

Husk at å skrive bok er en jobb. Det er tungt, kjipt og kjedelig i perioder og du må finne strategier for å jobbe med motivasjonen din underveis. Forvent deg at skriveprosessen utvikler seg som en heftig forelskelse: Det begynner med svette hender og sommerfugler i magen og avsluttes med at du tar en alvorsprat med teksten og stryker tre fjerdedeler.

Ikke tro at du ikke passer til å skrive bok bare fordi det går tungt i perioder. Det betyr at du skriver bok på den riktige måten.

Å huske på at skriving er en jobb, betyr også å ta skrivingen din på alvor. Det er lett å krølle seg sammen i sofaen med en laptop uten å tenke på faren for stive skuldre og senebetennelse.

Jeg bruker et program som heter WorkRave (finnes bare til Linux) for å minne meg selv på å ta tøye og trene-pauser når jeg er langt inne i teksten. Ingenting er bitrere enn å måtte ta en måneds ufrivillig pause fordi du ødela høyrearmen i iveren.

Invester i godt utstyr som fungerer for deg, enten det er ny laptop, dyr programvare eller tonnevis med Moleskines. Ta vare på kvitteringene. De er utgifter til arbeidsverktøy som skal trekkes av på skatten.

Lær deg å drive et lite foretak

Forskudd, royalty og stipender er næringsinntekt. Det betyr at du er næringsdrivende, og at du må lære deg nye regler for skatt.

Etter å ha fulgt mine forfattervenner på Facebook, ser det ut til at dette er det punktet også etablerte forfattere sliter mest med: Skatt.

Mange forsøker å løse problemet sitt med å betale en regnskapsfører, men for at det skal fungere må du fremdeles gjøre grunnarbeidet selv. Her er det viktigste du trenger:

  • Et enkeltpersonforetak. Registrer deg i Brønnøysundsregisteret på Altinn.no. Tips: Skaff deg et Bypass-kort, så kan du signere dokumenter på PC’n.
  • Et fakturaprogram. Det øyeblikket du registrerer deg som foretak, kommer du til å få tusen tilbud. Storparten av dem er beregnet for folk som driver mer komplisert bissniss enn deg, så ikke hopp på første og beste dealen. Jeg anbefaler Send Regning, det er webbasert og rimelig. Skriv ut en kopi av fakturaen til deg selv og putt den i en perm.
  • Bilagsperm. Et bilag er en kvittering og en forklaring på hva du kvitteringen ble brukt til. Du skriver bilag for alle utgifter du har hatt til foretaket ditt, som datautstyr, programvare, notatbøker og research-litteratur. Disse summene kan du trekke av på skatten, fordi du bare skal betale skatt av overskudd. NB: Ikke fall for fristelsen det er å trekke av så mye at du ikke må betale noe skatt. Da har du heller ikke tjent noen penger så langt det offentlige kan se, og du får færre rettigheter.

Les deg opp. Det er ikke bare en økonomisk investering, det er en helsemessig investering også. Folk stresser mye. Jeg anbefaler boka til mannen bak Frilansinfo, en bok som tar fra seg alt fra forhåndsskatt til prissetting og opphavsrett. Jeg har blitt mye lurere av å lese den.

De har også en genial timepriskalkulator som er en god realitetssjekk for alle frilansere som er usikre på hva de bør ta seg betalt når de blir spurt hva de koster.

Bli kjent med bokbransjen

Det er kjipt, men det er sant: Norsk kulturliv består av mennesker som kjenner hverandre. Å gå på opplesninger, seminarer, sommerfester og litteraturfestivaler betaler seg. (Trekk dem av på skatten.) Å skrive artikler i tidsskrifter og aviser betaler seg. Du blir synlig, folk vet om deg og selv om du blir avvist ved et forlag, er kanskje noen andre interessert i deg.

Å sitte alene på rommet sitt og knote frem den helt geniale teksten er ikke en like sikker vei til utgivelse som å snakke om prosjektet med bokfolk på fest. Å blogge er en måte å være synlig på. Som leser her har du antageligvis et god springbrett allerede.

Viktigst av alt:

Skriv. Skriv. Skriv. Les det høyt. Stryk. Stryk. Stryk. Lest det høyt for noen andre. Skriv. Skriv. Skriv. Gjenta. (Men det visste du vel allerede?)

Har du utgitt en bok? Hva er dine beste råd til andre i samme situasjon? Vil du utgi bok? Lurer du på noe som ikke er besvart i teksten over? Slå dere løs i kommentarfeltet.

Den store sekt-testen!

Ja, det finnes mange små politiske og religiøse organisasjoner der ute. Ofte når du treffer en liten klubb, spør du deg selv: Er dette en sekt?

Den sosiologiske definisjonen på sekt handler utelukkende om antall medlemmer.

En lite hjelpsom definisjon, siden det finnes mange teite organisasjoner med mange, mange medlemmer.

Personlig pleier jeg å definere sekter som selvsentrerte organisasjoner, organisasjoner som kun finnes for organisasjonens egen skyld.

Nå er det sånn at jeg har mye sekterfaring fra ungdomstiden.

Du kan ikke ha storparten av utdannelsen din fra Steinerskolen og Ytre Venstre uten å ha det i bagasjen.

Derfor har jeg utviklet denne sekt-huskelisten så du kan teste klubben din. Er den i ferd med å bli en sekt?

Du vet du er med i en sekt når…

  1. Du formulerer de eksterne utspillene dine utelukkende med tanke på hva folk internt i organisasjonen vil mene om dem. Du lager presseutspill der du gratulerer Stalin med fødselssdagen, selv om du vet at alle som har lyst til å si «hurra for deg, Josef!» allerede er en del av klubben din. Du bruker leserinnlegg på leserinnlegg for å kritisere en eller annen stakkar som har sitert Rudolf Steiner feil.
  2. Du deler verden inn i medlemmer, mulige medlemmer og fiender. De verste fiendene er de som er mest enig med deg. Klassekampen er Norges mest anti-kommunistiske avis osv.
  3. Du tar aldri feil, har aldri tatt feil og kommer aldri til å ta feil. Alle forsøk på å påpeke feil i argumentasjonen din er mobbing, svertekampanjer og personangrep.
  4. Du vet at de er ute etter deg. De holder deg utenfor det gode selskap fordi du er for grensesprengende viktig. Du er sanden i maskineriet til dagens samfunn, selv om du egentlig er to wannabe-nazister og en bikkje.
  5. Du har ditt eget, interne språk som er helligere enn liturgien i kirken. Du insisterer på å snakke om etherlegemet, selv om kroppen er en mulig oversettelse. Du skiller medlem fra fiende på hva slags ord de bruker. Du sier konsekvent proletariatets diktatur. Sier noen «sosialisme» istedet, har de avskrevet seg selv.
  6. Du innerst inne vet at hovedpoenget med organisasjonen din er å beskytte ditt syn på verden sammen med andre som hele tiden bekrefter det synet.

Kjenner du deg igjen i en eller flere? Da bør du kanskje gå og rydde litt i klubben din så den ikke gror sekttendenser.

Er du dødelig blodfornærmet og ser på meg som den største fienden din? Da trenger jeg ikke kommentere ytterligere ^_^