Hvordan ta over verden uten å blogge

Kjære lesere. Jeg har nå funnet ut hva som skal til for at jeg ikke rekker å oppdatere bloggen: For mye medieoppmerksomhet.

Siden boken kom ut på tirsdag 9. november har jeg hatt tre intervjuavtaler om dagen, og vekslet mellom avisoppslag, tid foran TV-kamera og direktesendt radio. Resten av tiden har jeg prøvd å bruke på å sove, og jeg har knapt fått svart noen på Twitter en gang.

Jeg har skjønt at grunnen til at det var fysisk mulig å anmelde journalistene som intervjuet oss under lanseringen av Jenter som kommer, var at det var få nok intervjuer. I skrivende stund har jeg hverken oversikt over presseoppslag eller anmeldelser, og jeg er stygt redd for at jeg ikke får det heller.

Det var meningen at boken skulle ha en nettside med full lenkesamling og videre lesning, men lanseringen av den har druknet helt i oppmerksomheten fra de tradisjonelle mediene. Jeg beklager å si at lanseringen av boken om de nye mediene har vært sørgelig forankret i de gamle mediene, men sånn går det når telefonen ikke står stille. Ringende journalister er mer oppmerksomhetskrevende enn twitrende nettvenner.

Uansett: Her er bokfilmen Lillesøster og jeg laget. Den har klart å spre seg selv uten bloggens hjelp, men jeg tenkte det var best å legge den her hvor alle kan se den.

Så til spørsmålet alle har stilt: Nei, den er ikke på ebok. Det er ikke mulig å kombinere ebokutgivelse med utgivelse på tradisjonelt forlag slik moms-krangelen står idag. Jeg synes det er kjempeteit, men jeg er nok mer opptatt av å få bøkene ut i digitalt format enn jeg er av bransjepolitikk.

Og om du som leser har lyst til å gjøre meg en tjeneste, så lenk til blogginnlegg, avisoppslag, surmaget kritikk og kronikker om boka i kommentarfeltet her så jeg kan lage et samleinnlegg med omtale. Jeg har mistet oversikten. Det er offisielt.

Sur språkvask

Jeg kan ikke skrive. Eller. Jeg kan ikke skrive riktig. Jeg bare setter sammen en masse ord og synes det høres bra ut når jeg leser det høyt. Også er det visst en sær blanding av anglisismer, konservativt riksmål og slang.

Men det er bra det finnes folk som har en fasit. Folk som kan pirke seg gjennom hver eneste kommafeil og legge inn overlegne smilefjes sammen med de verste feilene mine.

Også tenker jeg: Jeg burde være flinkere til dette. Jeg burde ha reglene inne, burde ha dem i ryggmargen og bare skrive riktig nå.

Jeg er flau over å levere fra meg et språk som er så lite «korrekt» når jeg skal skrive bøker, lzzm.

Jeg har vokst om med riksmålet. Jeg giftet meg med en brite. Det resulterer i at jeg forteller «moren din»-vitser.

Men jeg kan ikke kommaregler. Jeg kan ikke skrive «forberedt», det blir alltid «forbredt» og jeg tror det er en d i blant.

Språkvask og korrektur føles som om det kommer inn i stua du trodde du hadde ryddet til perfeksjon, mens de ommøblerer og ler av den stygge sofaen din.

Jeg er veldig takknemlig, altså.

Men neste bok, åhå, neste bok, den skal være så perfekt at språkvaskeren får mindreverdighetskomplekser. Jeg skal bli rettskrivningens Chuck Norris.

(Eller så skal jeg sette på litt te som kan roe konkurranseinstinktet mitt.)

Om boktittel

Sist gang jeg spurte bloggleserne mine om hjelp til en boktittel, fikk vi det fantastiske resultatet Jenter som kommer.

Det var Hanne fra Hannes Hjørne som kom med forslaget, som senere har blitt genierklært av både bokhandlere og forleggere.

Jeg har konkludert med at leserne mine i samlet flokk er mye lurere enn meg.

Nå er jeg så langt i skriveprosessen at nyboka også skal få en ordentlig tittel, og siden det gikk så bra forrige gang, spør jeg dere igjen.

Da jeg begynte å skrive nyboka het den bare Bloggeboka. Etterhvert het den Sosiale media og det er denne arbeidstittelen Norsk Faglitterær Forfatterforening har sponset med penger.

Etterhvert som boka begynte å vokse til og få form, laget jeg meg en ny arbeidstittel jeg ikke delte med noen.

Jeg skrev om mitt eget møte med sosiale media og forsøkene mine på å forstå noe av det, og før jeg visste ordet av det het manuset Digital dannelsesreise.

Etterhvert begynte den å hete Digital dannelsesreise – en bok om sosiale media.

Jeg luftet tittelen for klassen på Sakprosaskolen, redaktøren min og Mr. Jackson.

Klassekameratene mine var skeptiske og Mr. Jackson direkte negativ. Redaktøren min var derimot svært entusiastisk. Ikke akkurat noe å bli klok på.

De som har vært kritiske, mener at alt som smaker av ordet «dannelse» er for gammelmodig, og at det lukter av støv og Margrethe Munthe, ikke av Internet.

De har vært tilhengere av en variant der «blogging» eller «sosiale media» står med størst skrift.

Forlaget, på den andre siden, tror at en overskrift som «blogging» vil være for snevert.

Boka handler i mye større grad om digital dannelse enn om hvordan du skal publisere blogginnlegg.

Selv har jeg hatt tittelen over som hjertebarn i snart et år. Samtidig vet jeg at når en tittel får halvparten av dem jeg drøfter den med til å reise bust, så er det ikke den riktige tittelen.

Derfor vil jeg gjerne ha deres innspill. Hva synes dere om Digital dannelsesreise? Hva synes dere om en tittel med «blogging» eller «sosiale media» i hovedfokus?

Og ikke minst: Har dere noen andre idéer? Slå deg løs i kommentarfeltet, skriv opp alle gode/dårlige/teite/seriøse/useriøse og tøysete forslag du kommer på og syns i vilden sky.

Vi er nødt til å finne endelig tittel til boka i løpet av uken. Hvis du er den som skriver forslaget som løser titteltrøbbelet, vanker det heder, ære og premie i posten.

Og to tonn Virrvarr-takknemlighet, selvfølgelig.

Det er ikke noe marked i deg

Litt forhistorie:

Aschehoug kontaktet meg i våres og lurte på om jeg ville søke på Sakprosaskolen deres. Jeg sa «Haha, det kan dere tro. Jeg har operert ut tre visdomstenner, spiser morfin og paralgin og har ingen hjerne.» Svaret jeg fikk var: «Vi bare utsetter søknadsfristen din! Kom! Kom!»

Jeg søkte på et bokprosjekt, bokprosjekt A. Forlaget sa: «Du skriver veldig bra, men vi tror ikke A kommer til å selge så mye. Men du vet jo masse om B! Du kan jo skrive om B?» Også tenkte jeg «Jo, det kan jeg godt». Forlaget sa «Bra, B er fint, men du må komme igang kjapt, helst før skolen begynner!»

Så jeg setter igang og bruker sommerferien til å skrive B. «B bør helst være ferdig til våren» syntes forlaget. Sakprosaskolen følger meg opp hele veien, og jeg skriver som en gal. Du vet, Internet. Sånn som jeg pleier.

«Søk stipender» sier de på forlaget. «Søk Fritt Ord. Si at du er hos oss. Søk i vei!» Så jeg søker penger til prosjekt B. Og sender inn til forlaget for at vi skal lage intensjonsavtale.

Jeg hører ingenting. Ingenting litt til. Ingenting enda litt til. Jeg spør. Sakprosaskolen spør. Plutselig er jeg på en helt annen avdeling med en helt annen redaktør jeg aldri har hørt om eller møtt som plutselig idag sier til meg at de ikke vil satse på prosjekt B likevel fordi det ikke kommer til å selge. Teksten er fabelaktig og alt det der, altså.

Også sitter jeg og bare «Ikke selge? Jeg har solgt ut førsteopplaget av Jenter som kommer! Vi solgte femhundre bøker på forhåndsbestilling! Faglitterære debutanter regnes med å selge 0 bøker. Jeg har fått inn forhåndsbestillinger på bok B allerede! Jeg har holdt førti foredrag med utgangspunkt i den jævla boka! Hvor mye er å selge godt?»

Det beste er at redaktøren som har avvist meg aldri har møtt meg, aldri har diskutert prosjektet med meg og neppe har googlet meg en gang. Det føles som om jeg har søkt på en jobb jeg er blitt oppfordret til å søke på, og får beskjed om at jeg har skrevet verdens beste søknad, har en ideell CV, men ikke får komme på intervju fordi de regner med at jeg ikke kan snakke med folk.

Uten at vi har snakket sammen før, altså. De bare gjetter på det ut fra at jeg har jobbet så mye med datamaskin, alle vet at nerder er asosiale osv osv. Også sitter jeg er og vet at jeg er Norgesmester i å gå på fest alene og bli kjent med alle, og at avvisningen skjer på grunn av noe helt annet enn innsendt tekst.

Jeg har twitret og facebooket og ringt og sutret og har fått henvendelser fra fire nye forlag siden i dag morges. Egentlig burde jeg være kjempefornøyd, siden jeg tross alt har fikset og først og fremst vært sint, ikke trist. Jeg er jo ganske sjelden sint på mine egne vegne.

Og likevel, nå som adrenalinet er på vei ut av kroppen, så er jeg så gåen at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Hva prosjekt A var? En bok om feminisme. Hva prosjekt B er? En bok om sosiale medier. Men det er ikke noe markedsgrunnlag i sånne nettgreier, har Aschehoug bestemt seg for i andre omgang. Det er best å satse på sikre kort i nedgangstidene. For som du vet, kjære leser: Det er ikke noe marked i deg.