Kjenner du Brillebjørn?
Hvis du ikke har barn, er nok svaret ”nei”.
Hvis du har store barn, er nok svaret også ”nei”.
Hvis du har barn i alderen 2-4 år, gjør du nok denne dansen her:

Det er fordi Brillebjørn går på NRK-Super. Du kan se alle episodene der så mye du vil. Men Brillebjørn er ikke bare på TV. Han finnes i bokform, også, og de bøkene har jeg fått lov til å skrive.

Vanlig spørsmål: «Er det du som har funnet på Brillebjørn, Ida?»

Vanlig svar: «Nei, det er Nils Stokke som har. Han ledet jobben med å bygge opp NRK Super. Nå lager han sine egne serier.»

Vanlig spørsmål: «Handler Brillebjørn-bøkene om det samme som TV-serien?»

Vanlig svar: «Nei, Brillebjørn i serien er en bamsevenn som bare treåringene vet at er levende. Den bamsevennen er både eldre og klokere enn dem. De voksne ser bare et kosedyr. Jeg har diktet videre om hvordan det var å være Brillebjørn da han var liten bjørn.»

Brillebjørn er med andre ord ikke helt min, men nok til at jeg føler meg som en av foreldrene hans, lell. Nå har jeg skrevet blitt seks bøker (og flere skal det bli).

Selv om bøkene ikke er så lange, har de vært krevende å skrive. Bøkene har nemlig samme målgruppe TV-serien: Treåringene.

Det var en skikkelig utfordring. Det er nemlig sånn at jeg ikke bare skriver barnebøker. Jeg er over middels opptatt av barnebøker. Jeg snakker om barnebøker med UTESTEMME og megafon når jeg får muligheten. Barnebøker er nye menneskers første møte med litteraturen. Det er alvor. Det er ikke bare å skrive i vei.

Om å skrive for treåringer

Jeg hadde skrevet bøker for syvåringer og syttenåringer før jeg skrev Brillebjørn-bøkene. Det var en veldig annerledes prosess. Grunnen? Jeg kan huske hvordan det var å være både syv og sytten år.

7 år:

Jeg husker at Knut-Jørgen satt på pulten bak meg første skoledag. Jeg husker den første gymtimen min og at jeg hadde en trang turndrakt mens alle andre hadde t-skjorte og shorts. Jeg har dagboksnotater hvor jeg skriver at favorittsangen min er «Tordenskiold og kompani».

17 år:

Jeg husker så mye at jeg helst vil glemme et par ting. Og hadde jeg ikke husket noe, hadde det ikke vært noe problem. Jeg har dagboksnotater og chattlogger og pinlige pinlige erotiske Harry Potter-fan fiction-tekster på harddisken.

3 år?!?

Men treåringer? De er et hemmelig land. Jeg har noen vage minner av en rød plastblolle, en gul bamse og søsteren min som blødde da hun slo seg. Men jeg husker ikke hvordan en dag så ut, hvordan det var å være meg i verden. Jeg husker nattasangene, men ikke hvordan det var å legge seg.

Ida spionerer på små barn

Så for å skrive en ordentlig treåring, så måtte jeg spionere. Da jeg begynte på den første Brillebjørn-boken, var sønnen min ikke fylt et år, så han var det ikke så mye hjelp i.

Jeg spurte rundt i mamma-grupper på Facebook om hva de likte, mislikte og savnet i bøkene de leste for barna sine. Og ikke minst: Hva barna likte og savnet. Jeg leste stabler på stabler med bøker for de minste. Og jeg var ute på lekeplassen og hjemme på besøk hos venner av meg som hadde treåringer.

Ava, virkelighetens Brillebjørn

Heldigvis ble jeg kjent med mammaen til Ava. Ava er den kuleste jeg vet. Det første Ava spurte meg om da hun traff meg, var: «Hvor har du hønene dine?» Da det viste seg at jeg ikke hadde noen, syntes hun veldig synd på meg. Ava er mer oppfinnsom enn noe voksent menneske jeg kjenner.

En gang hadde hun det så gøy hjemme hos meg at hun gjemte klærne sine for å slippe å dra hjem. Hun gjemte dem skikkelig godt. De var presset inn mellom vaskemaskinen og tørketrommelen og mammaen hennes og jeg måtte lete lenge før vi fant dem.

Hva jeg lærte av å henge med Ava og andre treåringer:

1. Å bevege seg er halve personligheten din når du er tre år. Brillebjørn-bøkene måtte ha masse bevegelse i seg, og Brillebjørn kan ikke være stille-stille uten at det krever mye innsats fra hans egen side.

   

   2. Du vil gjøre det de store gjør. Alltid. Det er nesten meningen med livet når du er tre år. I hver bok prøver Brillebjørn seg på noe som de store gjør, som å betale i butikken, synge nattasang for seg selv, bake ut bolledeigen selv osv.

3. Voksne er viktigere enn andre barn. Denne overrasket meg. De fleste nye, norske barnebøker har barna i fokus. Jeg tok for gitt at den første karakteren jeg måtte dikte opp, ville være Brillebjørns bestevenn. Men som Ava sa da hun leste en bok der to små barn har sitt eget drama: «Hvor er de voksne?» Å være tre år er å være så knyttet til noen som er større enn deg. Jeg merker det på sønnen min nå som han er i ferd med å gro til. Han liker flere barn i barnehagen sin. Han elsker Kaja, pedagogisk leder.

4. Virkeligheten er skikkelig spennende. Du trenger ikke reise til Narnia for å engasjere treåringen. Jeg lurte på om Brillebjørn burde bo en magisk skog alá Drømmehagen siden han har litt magi i TV-serien, men det viste seg at det var mye morsommere å kjenne igjen en rosinpakke enn å se noe rart en voksen har diktet opp.

5. Lek er alvor. Når du er tre år, er leking jobben din. Og likevel er det overraskende lite leking i barnebøker. Det skjer morsomme ting, men det er sjelden hovedpersonene er dypt i lek. Men å være sammen med en treåring, er å være sammen med noen som har stamina til å mjaue sammenhengende en hel time fordi de er en katt. Så Brillebjørn måtte leke.

Barnebøker, overraskende konservative

Det interessante med å lese en stor bunke småbarnsbøker, er å skjønne hvor like alle familiene er og hvor konservative de ofte er. Dette er delvis fordi mange bøkene vi leser i dag er bøker vi har vokst opp med selv (Hei Egner), og likevel er ikke tidens tann forklare de kritthvite, heterofile og overraskende tradisjonelle familiene i barnebok-land. Lotta i Bråkmakergata føles friskere og mer moderne enn Karsten og Petra, men er mye eldre. (Team Lindgren, alltid.)

Jeg tror noe av grunnen er at det er enkelt å skrive prototypiske karakterer når vi skriver barnebøker. Hvis jeg sier «Fugl», så tenker du kanskje «spurv» eller «kråke», men mest sannsynlig ikke «struts» eller «pingvin», selv om de også er fugler. Barnebøker er fulle av tegninger av katter som ser ut som den vanligste katten, bilder av barn som spiser den vanligste og mest lettkjennelige maten, og bor i hus som ikke egentlig ser ut som hus, men som symboler for hus. Da er det lett å bruke den prototypiske pappaen og mammaen, også.

Derfor var det så digg å gi Brillebjørn to mødre. Da kunne vi frigjøre oss fra alle mamma-pappa-klisjéene, så de kunne bli sine Helt Egne Personer og vi slapp alle assosiasjoner til Bamsefar, Bjørnemor og Brumlemann hos Egner. Dessuten syntes vi det var for galt at det var Nesten Ingen Skeive Foreldre i barnebok-land. Du skulle tro at 2018 hadde mer å by på.

Vanlig spørsmål: «Har du fått noen negative kommentarer på mødrene, Ida?»

Vanlig svar: «Jeg har fått én negativ kommentar om mammaene. Jeg har fått femti negative kommentarer om at Brillebjørn ikke sovner på slutten av God natt, Brillebjørn. Dette er en viktig opplysning om foreldreland: Det store, politiske spørsmålet er ikke kjønn. Det er søvn.»

Alle bøker for treåringer har voksne lesere

Voksne ser Brillebjørn på TV, men mest med et halvt øye. Det er annerledes med bøker. Alle bøker for treåringer blir lest høyt. Derfor tenker jeg at en hver barnebok for treåringer har to målgrupper.
Heldigvis har jeg fått samarbeide med En Fantastisk Illustratør, Jens A. Larsen Aas
som har lagt inn masse detaljer til de voksne underveis i bøkene.

Jon Fosse insisterer på at barnelitteratur må være for alle aldre for å ha litterær verdi. Jeg er uenig i at det er den voksne leserens blikk som gjør noe litterært, men jeg liker idealet om bøker som har noe å by på til flere lesere. Om ikke annet, så fordi det gjør gjennomlesning nr 75 litt mindre kjedelig for den som leser høyt.

Leste du helt hit? Wow, ta en bok, da vel!

Takk for at du leste hele den lange teksten min om hvordan jeg har jobbet med Brillebjørn-bøkene. Jeg tenkte å feire de seks første bøkene med å gi bort noen bøker til noen barnehager. De har ofte lite bokbudsjett og leser mye. Hvis du legger igjen en kommentar med hvilken bok du vil ha til barnehagen barnet ditt går i, så trekker jeg ut noen jeg sender i posten. Jeg vil også gjerne høre hvilke andre barnebøker folk leser og liker – både hvilke ungene liker og hvilke du liker å lese høyt selv.

Enda mer bjørn

Du kan også…

1. 1. Se ham live på Gyldendal. Der kommer dukkespilleren som er Brillebjørn på barne-tv og lager bjørneshow, i tillegg til at det blir lest høyt fra bøkene.
   2. Se Brillebjørnfilmen på kino. Den er i småbarnslengde med danseinnslag. Jeg lover at det blir synging av Kua mi. Og en traktor.
   3. Kjøpe deg en bok, selvfølgelig! Du kan også sende meg en e-post  hvis du kjøpe et signert eksemplar direkte fra meg.