Lena blir prinsesse (kanskje)

Jeg har skrevet to bøker i høst. Jeg skal være dønn ærlig: Den ene var mye morsommere å skrive enn den andre. Det er fordi den var mye kortere og mye mer tøysete. Problemet med å skrive om krigen er at det blir så lite tid til å sitte og fnise for seg selv.

Så jeg tenkte jeg skulle introdusere deg for boken jeg har sittet og fnist av mens jeg skrev: Lena blir prinsesse. 

Den rosa forsiden til Lena blir prinsesse, en lettlestbok fra Aschehoug. På forsiden står Lena med grønn makaronikrone på hodet og blå ullkjole og ser misfornøyd ut.
Veldig Rosa Forside

Smaksprøve

Her er en smaksprøve på Lena-boka. Illustrert av Hilde Hodnefjeld.

Dette er Lena. Hun er syv år. Når Lena blir stor, skal hun bli prinsesse. Prinsesser er veldig pene. Lena er veldig pen. Det har Lena bestemt. På bildet holder Lena en bok som heter fakta om prinsesser tett intill seg.

Dette er Anne Marthe. Hun er bestevenninnen til Lena. Når Lena er prinsesse, er Anne Marthe hest. Prinsesse Lenas hest. Anne Marthe sier: Vrinsk.

Dette er Hege Susann. Hun er åtte år. Hun er IKKE bestevenninnen til Lena. Hege Susan liker også å bestemme. Like godt som Lena.

Lena, Anne Marthe og Hege Susan er på aktivitetsskolen. De sitter rundt bordet og tegner. De har funnet alle de fineste tusjene: Den rosa, den knallrosa, den lyserosa, den røde. Bilde av tusjer og tegning av rosa prinsesser.

Lena tegner Prinsesse Lena. Hun har krone på hodet. HUn har kjole med sløyfe på. Lena skriver: PRINSESSE LENA. ANne MArthe tegner en hest. Hun skriver: HESTEN ANNE MARTHE. HEge Susan tegner Prinsesse Hege Susan. MEd diger krone og diamanter. Og en stor kjole med tusen sløyfer. Hun skriver: PRINSESSE HEGE SUSAN.

Bildet viser Lena, Anne Marthe og Hege Susan som tegner sammen. Hege Susan smiler lurt.

Lena blir prinsesse er en lettlestbok skrevet for at barn mellom 5-7 år skal kunne lese den alene, men den er fin å lese høyt, også. Du kan kjøpe den her.  

Dette er den tredje boken i serien om Lena. I de to forrige har hun laget parfyme (som luktet vondt) og farget håret (som hun måtte klippe av). Jeg tror ikke jeg avslører noe ved å si at hun kanskje ikke blir prinsesse, heller? Jeg har skrevet om tankene mine bak Lena-bøkene før. Jeg skrev den første boken fordi jeg hadde lyst til å skrive en jente-karakter som kunne være en motvekt til passive barnebok-jenter der ute. Etterhvert som jeg har jobbet med bøkene har jeg kommet frem til noen flere prinsipper jeg skriver etter. Nå har jeg samlet dem i noe så pompøst som en barnebok-poetikk (et fancy ord for refleksjon rundt egen skriving.)

Barnebok-poetikk

  1. Barn er aldri smartere enn voksne. Selv den smarteste 5-åringen jeg kjenner, som kan legge sammen store tall i hodet og lærer nye dataspill i racerfart forstår mindre enn den dummeste voksne jeg kjenner. Barn har, naturlig nok, veldig lite erfaring. Eksempel: Den supersmarte ungen bygget verdens mest kompliserte byggeklosstårn, så på det med et fornøyd blikk og sa: «Sånn! Sånn skal det være for alltid!» og var knust da tårnet raste tre minutter senere. Absolutt alle voksne forstod at det kom til å skje. Smarte barn som lurer voksne er et realismebrudd som ikke tar barn på alvor. Derfor er det viktig for meg å skrive Lena inn i en verden der de voksne faktisk vet best.
  2. Barn er sjelden snille eller uskyldige. Min tese er at de fleste barn er selvsentrerte, hensynsløse og mest opptatt av seg selv. Og det er helt greit: Når du er en liten unge, er det jobben din. Det er koselig for oss voksne med historier om søte og omtenksomme barn, men snille barn er fabeldyr. Derfor er Lena sjefete og ikke særlig snill mot bestevenninnen sin, Anne Marthe, bortsett fra når hun får tydelig beskjed om å være det. Lena er opptatt av å bestemme og å få viljen sin, av å være best, og av å vinne. Det betyr at hun lyver og jukser og lager hemmelige planer som går galt. Sånn sett har Lena overraskende mange personlighetstrekk til felles med Egon i Olsenbanden, utenom at Egon faktisk lurer noen av og til.
  3. Det skal ikke skje ting med hovedpersonen: Hovedpersonen skal få ting til å skje. Dette er spesielt viktig i bøker med jenter i hovedrollen. Det er så lett å skrive en bok om hva Lise følte da katten ble borte/familien flyttet/bestevenninnen flyttet/det flyttet en ny gutt inn i nabohuset, men det fører til skikkelig kjedelige hovedpersoner, og du er med på å forsterke noen enda kjedeligere historier om kjønn.
  4. Du trenger ikke å dikte opp en «guttejente» som liker «gutteting» for at hun skal være en aktiv hovedperson. For meg er det viktig at Lena er skikkelig opptatt av jenteting, som parfyme, hårfarge, lebestift og kjoler, og likevel er en aktiv, overskridende og bøllete jente. Jeg elsket rosa, prinsessekjoler og Barbie-dukker da jeg var barn, og jeg blir skikkelig glad av å se hvor rosa den nye boken har blitt.

Enig? Uenig? Har du ting som irriterer deg i barnebøker?

Lena og heltinnene

Jeg har skrevet en barnebok. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Derfor var det også morsommere enn jeg trodde. Jeg har måttet jobbe med språket mitt for å få det lettlest nok. Jeg har jobbet med å gjøre historien tydelig og spennende nok. Og jeg har jobbet med det vanskeligste av alt – nemlig hva slags barnebok jeg ville skrive. For barnebøker er politiske, enten du vil eller ei. Dessuten må alle forfattere skrive noe de selv ville likt å lese. Og som barn likte jeg svært få barnebøker.

Hva er en heltinne? 

Nina Med på Gyldendal har skrevet en masteroppgave om heltinner i barnelitteraturen. Hun definerte et klassisk heltebegrep og lette etter kvinnelige helter i barnelitteraturen. Og hvis du ikke regner med Pippi eller Nancy Drew, var resultatet temmelig dårlig. Det var svært få overskridende, kvinnelige hovedpersoner som oppsøkte vanskeligheter og utførte heltedåder. Jenteheltene ble enten kastet ut i vanskelige situasjoner uten å oppsøke det selv, eller så overskred de ikke-hindre, som å rekke opp hånda i timen. Nina Med argumenterer for at du ikke er en skikkelig helt om du bare spiller annenfiolin (som Hermine i Harry Potter), eller blir tvunget inn i vanskelighetene av omgivelsene (som Daenerys i Game of Thrones, som blir giftet bort mot sin vilje.)

Mitt heltinneforsøk

Ok, tenkte jeg. Det tar jeg som en utfordring. Jeg vil skrive en karakter som oppfyller heltinnekriteriene hennes. Meds heltinnebegrep er beregnet for bøker for barn fra 10 år og oppover. Boka jeg har skrevet er fra 6 år og oppover. Siden hovedpersonen min er 7 år, har jeg måttet justere begrepet om å utføre en dåd. De fleste syvåringer er ikke dragedrepere eller detektiver. Det jeg derimot kunne bruke i boka, var idéen om at heltinnen må oppsøke problemet selv. Hun må være aktiv og handlende. Det betydde at konflikten i historien ikke kunne være at hun måtte bytte skole eller at bestevenninnen henne plutselig sluttet å snakke med henne.

Å skrive en «slem» unge

En annen ting som irriterte meg med mange barnebøker, var at jentekarakterene alltid skulle være så snille. De færreste jentene jeg husker fra barneskolen var det. De var opptatt av interne maktkamper, av hvem som var bestevenninne med hvem og hvem som hadde den fineste leken. Det betyr ikke at de var dårlige mennesker. De bare lignet ganske lite på de nusselige hovedpersonene i bøkene jeg vokste opp med. De hadde altfor mye egenvilje og agenda til å være snille og føyelige. Derfor ville jeg at hovedpersonen min skulle være sjefete og sta. Dette passet bra med Meds heltinnebegrep.

Å skrive en jentebok

Jeg var ikke en «guttejente» som barn. Jeg elsket Barbie. Jeg elsket Pochahontas. Jeg elsket prinsessekjoler. Jeg elsket å låne farmors lebestift. Det forhindret meg ikke fra å rekonstruere den amerikanske borgerkrigen (Barbie vs bamsene) og ha astronaut og cowboy-prinsesser, men den feminine estetikken var viktig for meg. Selv om jeg er skeptisk til å rulle jentene i rosa fra de blir født, har jeg ingen tro på en feminisme som går ut på at jenter skal slutte å interessere seg for klassiske jenteting på et visst tidspunkt i livet. Derfor var det viktig for meg å skrive en jentebok om jenteting med en overskridende, handlende heltinne som hovedperson. Hvorfor skal bøkene om pynt og prinsesser være overlatt til de passive, nusselige hovedpersonene?

Sånn ble Lena født

Jeg la sammen alle målene mine over, og resultatet ble Lena.

Dette er Lena.

Lena er syv år.

Når hun blir stor, skal hun ha sin egen fabrikk.

Det er fordi Lena liker å bestemme.

Når Lena leker med Anne Marthe, er Lena alltid sjefen.

Mammaen til Lena bruker parfyme. Lena vil også ha parfyme, men mamma sier at hun er for liten. Men det stopper ikke Lena. Hun bestemmer at hun og Anne Marthe skal lage sin egen parfyme. Problemet er at parfymen ikke lukter veldig godt…Historien kan egentlig oppsummeres som «Lena tabber seg ut, men får viljen sin likevel.» Noen har spurt meg om det er et særlig moralsk utgangspunkt for en barnebok, og det er det kanskje ikke. Men det er realistisk, og jeg tror at alt som er bra her i verden kommer fordi folk prøver for hardt, tabber seg ut, men får det til likevel. Ikke fordi de er passive og eventyrprinsesse-snille.

Politikk + litteraturteori + erfaring = sånn jeg vil ha det

Jeg har prøvd hardt, tabbet meg ut og fått viljen min når det kommer til Lena-boka. Nå kommer den på Aschehoug til høsten, og er en blanding av feminisme, litteraturteori og mine erfaringer med å være jente på barneskolen. Så gjenstår det å se om ungene liker det jeg har prøvd å gjøre. Men hvis dette blogginnlegget har en moral, så er det at parfymen din ikke trenger å lukte godt til slutt. Det er å gjøre som du vil og være din egen superheltinne (c;