Det er på tide å legge krigen bak seg. Nå lever Morfar, Hitler og jeg i verden og klarer seg selv. Den er ikke min mer. Den er din.

I helgen har jeg ryddet på skrivebordet mitt og fjernet fire år med notatbøker og ruteark og historiebøker fulle av post-it-lapper. Det ble en hel flyttekasse full. Nå står den på loftet. Jeg måtte rydde i rommet for å få plass i hodet.

Det er så mye av arbeidsmetodene jeg har brukt mens jeg har jobbet med boken som ikke er eksplisitt synlig i teksten som står på trykk nå.
Metoden var derimot svært synlig i alt rotet på pulten min. Jeg tenkte jeg skulle ta deg med inn i en liten skrivemetode-prat her på bloggen, og vise frem litt rot underveis. Men først må vi snakke om Merete Morken Andersen.

Merete Morken Andersens muser

Jeg utviklet et symbiotisk forhold til Merete Morken Andersens tanker om skriving da jeg kjøpte Skriveboka i 2009. (Du kan lese Virrvarr-anmeldelsen av den her.) Morken Andersen er opptatt av skrivingen som en prosess med fem ulike muser du kan påkalle. De musene har hjulpet meg gjennom noe som ellers ville vært en særdeles uoversiktlig skriveprosess. La meg introdusere deg for dem, så kan de komme og bo på skriveloftet ditt, også.

• Først er det Samleren, den ukritiske trålen i hjernen som gjør at du har noe å skrive om. Samleren elsker å bokmerke alle nettsidene i hele verden og bruker opp alle pengene mine på Amazon. Jeg ser Samleren i stabelen med rare bøker om rasisme, antisemittisme, Oslo-severdigheter med krigshistorisk bakteppe, PDFer lastet ned fra skumle nynazist-nettsider, en Kindle full av masteroppgaver i alt fra statsvitenskap til religionshistorie. Jeg endte opp med å bruke omtrent en tiendedel, men sånn er Samleren: Han samler alt og stiller ingen spørsmål.
• Så er det Skaperen, den gnisten som plutselig kobler sammen noen rare ting Samleren samlet og SVUPP så har du en idé som føles som om den kom fra ingensteder, men som egentlig er et produkt av mange ukers arbeide. Skaperen gjør seg gjeldende som en prikking, en plutselig aha-opplevelse. Det er Skaperens som insisterer på at du må notere noe på mobilen selv om trikken er her om ett minutt.
• Neste muse er Ordneren. Det er han jeg er dårligst til å påkalle. Det er han som rydder kildelister, fikser stavefeil og sørger for å ha et godt mappesystem i Dropbox så du ikke mister noen versjoner av teksten. Ordneren forvandler Samlerens rot og Skaperens råtekst til en ordentlig tekst. Min erfaring er når jeg sitter fast i selve skriveprosessen, helper det å påkalle Ordneren. Det er forbausende hvor mye lettere skrivingen går etter å ha ryddet litt i manus. Det er som å skifte gir.
• Min favoritt-muse? Jeg trodde aldri du skulle spørre! Det er Danseren, selvfølgelig. Du tenker aldri at du skal påkalle Danseren. Danseren dukker opp. Danseren er den rare følelsen av å være i flyt og bare skrive skrive skrive skrive ikke stoppe ikke tenke bare få ut flere hundre sider i word kom igjen du klarer det bare vær her vær og her er et rim, som ost og prim, kjenner du versene? Danseren må være med og spille på lag med Ordneren og Skaperen hvis du skal lage et ordentlig manus. Det er den kroppslige fornemmelsen av å skrive. Det er Danseren som stryker i teksten uten at du skjønner hvorfor, det bare stemte ikke, rytmen var feil, det klang ikke. Hvis Danseren uteblir må du gå en tur, trene, tøye ut, påkalle nervesystemet, flytte ut av hjernen.
• Sist, men ikke minst er det Analytikeren. Det er den vanskeligste av musene å få øye på. Det er så lett å tenke at å skrive er, vel, å skrive. Men Analytikeren dukker ikke opp før etter at manuset ditt foreligger i sin helhet. Han dukker opp etter at du har latt det ligge i skuffen en måned og leser det på en armlengdes avstand. Det er han som stiller spørsmålet: Hva er poenget med denne teksten? Hvorfor må dette være en bok? Hva er det du vil si?

Analytiker-fasen var lang på Morfar, Hitler og jeg. Jeg hadde klart det første fullstendige førsteutkastet i januar 2013. Jeg printet det ut mars 2013 og leste det høyt for meg selv.

Notatbok fra Morfar, Hitler og jeg

Underveis tok jeg masse notater. Jeg tenkte jeg skulle dele noen av dem med dere.

Det er morsomt å gå tilbake i notatbøkene. I 2013 trodde jeg at boken kom til å hete På Wikingtokt. Morfars roman som var planlagt i 1946 skulle hete På Wikingtokt, og jeg likte at tittelen kunne være den samme. Jeg ombestemte meg av grunner jeg har blogget om før.

Takket være pengene jeg fikk fra NFF og Fritt ord, kunne jeg kjøpe meg fri og bare skrive i perioder. Noe av det interessante ved å lese den gamle loggboken er å se hvor ofte jeg gikk tilbake og leste i de viktigste kildene mine, som Bloodlands og Himmlers Norge. Jeg hadde med meg så mange bøker til USA at jeg måtte sende dem tilbake til Norge som postpakke fordi bagasjen ble for tung…

En av de nyttigste foredragene jeg har hørt om skriving var når Ivo de Figueiredo snakket om rytme og struktur i lange sakprosatekster på Aschehougs Sakprosaskole. Han viste hvordan ulike forfattere veksler mellom å være tett på handlingen og fordypet i mer abstrakte analyser, hvordan de zoomet inn og ut av temaet. Jeg forsøkte å tegne mønstre for min egen bok. Tegningen over skal representere boken som helhet.

Hadde jeg ikke gått i Analytiker-modus med boken, hadde jeg gått meg bort i den. Bøker er så lange, og vi trenger fugleperspektivet for å se helheten i det vi driver med. Å stille masse spørsmål til egen tekst og se om teksten besvarer dem er en metode jeg anbefaler varmt. Jeg skjønner kanskje at det å tegne den narrative strukturen sin ikke fungerer for alle, men jeg fikk mye ut av det. Det hjalp også å ha tegninger av boken jeg kunne se på mens jeg skrev, for å minne meg på hva jeg faktisk var der for å jobbe med.

Analytikerspørsmål du kan stille din egen tekst:

• Hvilke spørsmål vil jeg at denne teksten skal besvare?
• Hva vil jeg at leseren skal sitte igjen med? Gjør de det etter å ha lest den?
• Veksler jeg mellom ulike temaer/stemninger her? Eller er det monotont?
• Hva er kjernen i denne teksten? Kan den bli én idé?

Gratis bøker OMG!

Jeg ble utrolig glad og skrullete av alle kommentarene som kom på forrige innlegg, og egentlig har jeg lyst til å gi dere bøker alle sammen (men det har jeg ikke budsjett til). Derfor har jeg prøvd å gjøre et utvalg:

1. En til Livet leker, så hun kan gi den til en av elevene hennes (hun er lærer).
2. En til Undreverset, fordi hun lenket inn Janelle Monae og fordi hun faktisk er en av innbyggerne i Gode, gamle Bloggerby som holder stand.
3. En bok/stykk lydbokfil til Malin (så hun kan lytte videre når lesinga går trått, det hjelper meg når hjernen min er grøt) og dele med alle som lurer på om de skal ha bok eller middag (jeg forsøker å sørge for at de kan få begge deler).
4. En bok til mannen i Marthes liv som snart er ferdig med masteroppgave (fordi masteroppgave og bok er mye samme greia og alle som har skrevet bøker fortjener uendelig med premie, kos og sjokolade. *kremt* *host*)
5. En til Beate Sørum fordi hun sier at jeg er kul og fordi jeg er litt avstandsforelska i henne. (Jeg er enkel sånn.)

Send meg en e-post med adressen deres, så sender jeg så fort jeg kan! Skriv på hva dere ønsker at jeg skal skrive av ev. hilsner. Værsågod!
Alle andre: Jeg ville egentlig gitt dere bøker alle i hop! Men jeg har ikke så mange. Vi får se om det blir flere muligheter! Kanskje vi har Lena Give Away-neste gang?

I går ble jeg nominert til Brageprisen for sakprosaboken Morfar, Hitler og jeg  og det er så ekstremt ekstatisk sinnsykt skrullete stas at jeg har mistet ordforrådet. Greia er: Å bli nominert til Brageprisen er stort. Juryene velger ut fire titler fra alle årets bøker. At min bok var en av de fire som ble valgt ut er…ja.

La meg sitere retningslinjene til sakprosajuryen:

Prisen tildeles en sakprosabok for voksne. Prisen tildeles på grunnlag av litterære kvaliteter, respekt for stoffets egenart, nyskapning, originalitet eller kunnskapsformidling.

SHIT BANDITT DET ER SÅ SYKT BRA!!!! JEG HAR SÅ MANGE FØLELSER AT JEG ER STUCK I CAPS LOCK!

Meg da forlaget fortalte meg om nominasjonen:

Meg som hadde masse følelser etterpå:

Meg på pressekonferansen etter at Pål Nordheim (også Brageprisnominert) sa til meg at det viktigste i sånne situasjoner var “å ikke sjenere seg”:

Godt råd. Feil publikum.

Dønn ærlig: Jeg er ikke en sånn reservert forfatter med bluse og god oppdragelse. Jeg er en av de yngste damene som har vært nominert til en sakprosapris som har vært dominert av gamle menn. Jeg er så gira at jeg ikke klarer å være dannet, smakfull og fattet. Jeg vil ikke, heller. Det er tre uker til vinneren blir offentliggjort. Jeg har selvfølgelig lyst til at det skal være meg. Det har alle de nominerte: Alt annet er å gjøre seg til. Men å bli nominert er en pris i seg sjøl, og jeg har tenkt å feire nominasjonen som nettopp det.

Jeg klarer ikke være kul når jeg føler meg som denne hunden her:

Og jeg skriver dette blogginnlegget for å slikke deg i ansiktet. Hvis du har lest noe som helst jeg har skrevet mellom nå og da jeg begynte å blogge i 2006, så elsker jeg deg. Jupp, akkurat deg. Jeg elsker at du har lest og delt og kommentert og kritisert og anbefalt og kjøpt og lånt og lastet ned. Jeg elsker alle dere som har gitt meg følelsen av at det er verdt å bruke skikkelig lang tid på en tekst. Jeg hadde ikke orket å begi meg ut på et sånt prosjekt som Morfar, Hitler og jeg hvis jeg ikke visste at det fantes Veldig Bra Folk på andre siden av ethernettkabelen min jeg kunne skrive den til.

Derfor feirer jeg nominasjonen ved å gi bort et par bøker til de av dere som ikke har lest den ennå. Hvis du har lyst på bok, kan du legge igjen en “Jeg vil ha bok hurra hurra”-skål i kommentarfeltet. Det er også lov å ønske seg en bok til noen andre enn seg sjøl (som tanter og besteforeldre og veldig veslevoksne nieser). Jeg kommer til å velge ut et par og ta kontakt med dere om du vil ha ebok eller papirbok osv.

(Advarsel: Det er ikke en veldig glad bok, selv om jeg er en veldig glad forfatter akkurat nå. Du kan lese første kapittel her, så vet du hva du går til.)

Kort oppsummert: Hurra!

Denne uken kommer Morfar, Hitler og jeg i bokhandlene. Det har vært en del presse, men det er mye kjedeligere å bli intervjuet enn å skrive selv. Derfor har vi blogger, gudskjelov! Derfor har jeg laget et bonusspor til boken som bare er til deg, kjære leser.

Wikipedia og Virrvarr.net

Jeg fant ut at morfar hadde vært nazist julen 2008. Det hadde vært det rareste året i mitt liv: Det var året jeg var på psykiatrisk hele sommeren. Det var året den første boken min kom ut. Det var året Virrvarr-bloggen vant priser og levde sitt eget liv. Det var året jeg gikk ned ti kilo og la på meg femten. Jeg var 21 år og selvlysende selvopptatt og høy på verden og sint på alle og glad i alle. Så jeg googlet meg selv igjen igjen igjen igjen på alle tenkelige og utenkelige måter. Til jeg prøvde ut en versjon med pikenavnet mitt: “Ida Sofie Tjøstland Søland”. Da dukket det opp en bitteliten stubb av en Wikipeda-artikkel. Den så sånn ut:

Først trodde jeg artikkelen var jug. Eller hvertfall overdrevet. Men Wikipedia er magisk: Spør etter kilder, og du skal få dem – innen få timer. (Nå har artikkelen gått hele veien rundt og henviser til boken min som henviser til artikkelen. Veldig meta.)

Uansett: Artikkelen fikk meg til å frike ut. Hva var Germanske SS Norge? Hva var Germaneren? Jeg begynte å spørre rundt i familien, på nettet, på bilbioteket, men først? Først skrev jeg om det på bloggen, selvfølgelig. For sånn var livet mitt da jeg var 21: Bloggen først, alt annet siden. Og i det lille blogginnlegget ligger kimen til boken:

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her. (Virrvarr.net, 2008)

Du kan se hvor like tekstene er hvis du leser første kapittel av boken verdens beste Wilhelm har lagt ut på nett for meg. Jeg siterer:

Du skjønner – jeg elsket besteforeldrene mine. Hvis noen dagen før det skjebnesvangre Google-søket hadde bedt meg om å lage en liste over verdens snilleste mennesker, ville jeg ha plas­sert morfar og mormor øverst. Når jeg henter frem de lykkeligste minnene fra oppveksten min, er morfar alltid hovedpersonen. Etter at jeg fikk vite at morfar hadde vært nasjonalsosialist, ble disse minnene grumset til av en visjon av en ung mann som hevet høyrearmen til Sieg Heil. Jeg ble fysisk dårlig. (Morfar, Hitler og jeg, 2014)

Disse to utdragene er svaret på hvorfor jeg har skrevet denne boken, sånn egentlig: Jeg har prøvd å få SS-mannen og bestefaren til å sameksistere i bevisstheten min. Det har vært skikkelig vanskelig. Jeg har ikke skrevet denne boken fordi jeg hadde lyst. Jeg har skrevet denne boken fordi stoffet tvang meg. Jeg har vært rasende på teksten 80% av tiden, men jeg har våknet midt på natten og måttet skrive åkke som.

Men nok om meg. Det er på tide at du får møte Per, er det ikke?

Per Pedersen, forfatter og soldat

 

Kom og hils på Per Pedersen, 23 år, SS-mann, frontkjemper og en av de aller første norske frivillige på Østfronten. Han var med på angrepet på Sovjetunionen fra 1941 til 1943. Da han kom hjem fra krigen som var kaldere og skitnere enn dette bildet gir inntrykk av, ble han først journalist, så redaktør i ukeavisen til SS i Norge, Germaneren. Dette bildet er det eneste morfar tok vare på av seg selv fra tiden på Østfronten. Du ser for deg at det kunne vært et profilbilde på Facebook, ikke sant? Det sier liksom alt: Her er den intellektuelle SS-mannen, bokorm og soldat, nybarbert, vannkjemmet – i solsiden av verdenshistoriens mest morderiske krig.

 

Han var en av mange og en av få på samme tid, en av 120 som meldte seg frivillig til regiment Nordland fra Norge vinteren 1941. Han ble sverget inn i SS av Heinrich Himmler personlig da Himmler var på norgesbesøk for å ta en kikk på de ekstra übernordiske rekruttene sine. Han vervet seg før det var snakk om å slåss mot Sovjet. Quisling oppfordret til kamp mot “krigshisseren England” da han stakk ned på vervekontoret.

Men det er ikke primært Himmler og Østfronten som har holdt meg våken om natten: Det er det Per Pedersen skrev om Himmler og Østfronten. Her er en faksimile av den aller, aller første teksten morfar hadde på trykk som journalist. Den er både en introduksjon av Per Pedersen, nasjonalsosialist og Per Pedersen, ambisiøs forfatter. Han har skrevet et intervju med seg selv.

Første gang jeg leste denne teksten, fikk jeg sjokk. For Per og jeg skriver veldig likt. Intervjuene mine med meg selv var den viktigste “sjangeren” på Virrvarr.net. La meg sitere litt fra Pers intervju med Per:

SS-Rottenführer Pedersen satt bak skrivemaskinen sin heime i sin leilighet i Welhavensgate og så forbauset opp på oss da vi trådte inn i det aller helligste uten å banke på døren.

– Hva i all verden?

Vi gjøv like på:

– Når meldte De Dem til fronttjeneste?

– Takk som spør. Den trettende januar, nitten en og førr.

– Snakker De alltid på rim?

– Nei.

[…]

– Kan De fortelle noe om denne tiden?

– Nei.

– Nei?

– Jeg skriver her en bok om livet ved fronten. Derfor skrivemaskinen og alt papiret.

– De vil debutere altså?

– Noe liknende, ja.

SS-Rottenführer Pedersen vilde ikke røpe noe mer angående boken.

– Dere får finne på noe, sa han.

 

Midtpartiet av intervjuet er sitater fra Per Pedersens kommende bok om “tiden ved fronten”, På Wikingtokt. Den gikk som en føljetong i Germaneren og var planlagt utgitt i 1946. Selv om ikke morfar hadde snakket til oss i familien om tiden hans som SS-mann, hadde han skrevet nok til at kunne lese meg tett, tett innpå.

Så tett innpå at krigen begynte å se helt annerledes ut. Ikke bedre: Skitnere, kaldere, verre. Men jeg leste også så tett at jeg begynte å forstå hvordan nasjonalsosialismen så ut hvis du faktisk trodde på den. For morfar var en forkynnende SS-mann: Tekstene hans er skrevet til alle oss som ennå ikke har gjennomgått “revolusjonen i sitt indre” som han mener må til. Morfars debuttekster i Germaneren handler om to ting: At Per Pedersen er en forfatter og at NS er fullt av dvaske, late, sedate nasjonalsosialister som ikke er nasjonalsosialistiske nok. Han er ikke en fremmed James Bond-skurk. Han er en politisk aktivist i 20-årene. Han ligner så mye på den Rød Ungdom-jenta jeg var, hun som elsket utsagn av typen “Hva begynner på SV og slutter på IKER? SV-POLITIKER!”

Jeg kom til morfars nazi-tekster på leting etter en fremmed, men det føltes som å se seg selv i speilet – minus innholdet i ideologien, selvfølgelig. Den er så forferdelig at den fortjener et eget blogginnlegg.

Poenget mitt er å si at denne boken handler ikke om “en familiehemmelighet”, primært: Den handler om ekstremisme, arv, traumer og om å tenke krigen på nytt. Og så handler den om familiebånd, politisk raseri og privat kjærlighet.

Nå passer det med et bilde av morfar, søstrene mine og meg.

 

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal slutte. Jeg kunne skrevet hundre sider til.

Åh, vent! Jeg har skrevet et par hundre sider til! Du kan, som nevnt, lese de første 15 sidene her. Du kan forhåndskjøpe boken eller vente til den kommer i slutten av denne uken. Er du i Oslo og har tid og lyst, kan du stikke innom lanseringsarrangementet på Oslo Bokfestival på lørdag. Da kan du få den signert, også.

Presse-lenker

Har du lyst til å lese noen av avisoppslagene? På lørdag var jeg på forsiden av VG etter å ha blitt intervjuet av en så flink journalist at han fortjener at du kjøper VG + for å lese teksten hans. Jeg var på Søndagsåpent  og God helg i P1 og snakket om boken. Og jeg var på forsiden av Dagsavisen i forrige uke, hagefestbrisen og pressekonferanse-loka. Jeg var også på litteraturfestival i Fredrikstad i helgen, og Fredriksstad blad dekket det.

 

Det nærmer seg bokutgivelse. Det gjør at hverdagen min går litt i oppløsning. Jeg har hatt et par år med en deilig, forutsigbar jobbe-skrive-løpe-middag-jobbe-skrive-løpe-middag-balanse. Nå er det plutselig fotografering og sitatsjekk og rare kaffemøter og lydbokskuespillere som lurer på om jeg vil uttalt 20 som tyve eller tjue. (Tyve. Sånn er det å være fra riksmålsland.) Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på litt akademisk rosablogging alá Sunniva Rose og dele litt liv oppi alt kose-kaoset. Og liv er jo gjerne synonymt med bilder.

 

Jeg har vært i en ikke-snakke-med-pressen-koma mens jeg har gjort ferdig manus. Men nå er jo manus ferdig, så da snakker jeg med avisen. Om for eksempel medblogger Kristine Tofte.

Boken handler om hvordan jeg ble kjent med morfar, SS-mannen og nasjonalsosialisten, gjennom tekstene han skrev i SS-ukeavisen Germaneren. Jeg har en slags idé om at jeg kan bruke den lærdommen til å si noe om ekstremisme generelt. Derav kronikk-kladding. Alle vet at man skriver bedre med farget tusj, forresten. Det er helt sant.

“Du vet at mange nekter å bli fotografert til magasin hvis ikke de får styling?” sier fotografen mens han sjekker lyset. Det eneste kravet jeg hadde til fotograferingen for Kvinner og Klær var “ingen styling, ingen styling, ingen får bestemme hva jeg skal ha på meg, ingen styling.” Men jeg vil ikke se ut som en dame i et dameblad. Jeg vil se ut som meg. Og det fikk jeg lov til.

Heldigvis var fotograf Geir en veldig lite skummel fyr. Han var så lite skummel at han var direkte hjemmekoselig. Vi snakket om film og musikk og øko-greier og han fikk meg til å le veldig masse.

Dette er Lena journalist. Hun er også Lena Barnebokforfatter. Det synes jeg er veldig artig, siden MIN barnebokhovedperson også heter Lena. Egentlig ville vi bare snakke om barnebøker, men så snakket vi om krigen istedet. Sånn har det blitt. Fordi det var jo jobben vår mens vi var på cafe. (Cafe Libeling på Grünerløkka, som er best. Jeg synes du skal dra dit og gi dem alle pengene dine. Gratisreklame, værsågod, nabolag.) Lena var flink til å lese og enda flinkere til å notere underveis.

“Jo flere bilder, jo lengre artikkel i magasin, vet du” sa Lena. Så da tok jeg med Best of Familiealbum til artikkelen. Her kan du se hvor kjekk morfar var da han var ung. Og hvor flink han var til å brodere. Også kan du muligens se mange, mange, mange små SS-menn stilt opp for SS-klassebilde.

Morfar, Hitler og jeg er også den første av bøkene mine som blir ordentlig lydbok. Jeg var på lydbokforlaget for å testlese sjøl, men det var mye vanskeligere enn jeg trodde. Jeg tror jo jeg er flinkest til alt, men det var ikke tilfellet med lydboklesning. Lydboklesing er et fag, og heldigvis har Lydbokforlaget proffer som kan gjøre skikkelig jobb. Hvordan leser man tekst som står i hermetegn høyt? Hvordan leser man sitater på en god måte? Hvordan leser man triste ting uten å høres så trist ut at publikum blir trist på en ikke-rørende måte? Hvordan leser man fotnoter? Osv. All hail til lydbokleserne. De sikrer dere lydboklyttere et framifrå produkt.

Storparten av ny-boken er skrevet i USA, henholdsvis Berkeley utenfor San Fransisco. Det er det likaste stelle på jorda, som vi sier i Fredrikstad. Det er øko-hippie-skeiv-nerd-paradis med sol-sol-sol og eucalyptustrær. Her er bilde av Free Speech Café, uteservering med stikkontakter og WiFi.

Det er veldig rart å bli ferdig. Jeg har jobbet med denne boken av og på i seks år. Og jeg har tenkt ekstremt lite på utgivelse. Men plutselig en dag så jeg målstreken. Og så får den forside og sidetall og satskorrektur og så reiser den av gårde ut i verden. Det er fortsatt såpass uvirkelig at jeg føler meg…sjenert? Ja, sjenert. En skulle ikke tro det var mulig å være sjenert etter å ha skrevet en bok som Jenter som kommer, men det gjør det altså. Dette er skumlere enn dildo, sånn til informasjon.

Jeg har begynt med briller. Og fått langt hår. Siden jeg pleide å lage masse selvportrett på Internett. Briller er veldig bra, fordi da ser man mye bedre. Hilsen Fru Åpenbar Innsikt.

Så sånn går dagene. I hvertfall de rare bokdagene.