Årets personlige miljøtiltak – Mooncup

Ja, eller Divacup, Lunacup, Damebeger, Venuscup eller mensbeger om du vil. Mitt heter Lunette, tror jeg. Jeg leste om begerne for første gang for to år siden og tenkte: «Aldri i verden!» Mensen er æsj. Jo mindre styr og snakk om mensen, jo bedre. Ferdig med den saken. Diskréte Libresse-pakker rett i søpla er tingen.

Slik ser de ut:

Bilde av mensbeger

Og likevel skal ingen påstå at engangsbind og tamponger er veldig smarte greier. Ikke nok med at du som dame bruker et sted mellom ti og fjorten tusen bind/tamponger gjennom livet – avfall som ikke er spesielt nedbrytbart – det koster penger. Et beger koster ca 300 kr og har en levetid på ti år. Det er en drastisk reduksjon av søppel og schpenn.

Etter å ha gjort litt research viser det seg at Libresse, Always, Tampax og OB alle sammen er på Dyrevernalliansens røde liste – listen over leverandører som tester produktene sine på dyr. Greit, jeg stiller meg spørsmålet: Hvordan i H….. tester du tamponger på dyr? Du kan jo ikke akkurat putte noe i trusa på en eller annen labratoriemus. Kom med forslag i kommentarfeltet.

Uansett: Det slår meg at om du som veganer/vegetarianer/person som vil unngå produkter testet på dyr, ikke har noen tradisjonell menstruasjonsbeskyttelse tilgjengelig.

Greia er vel at på den etiske, miljømessige og økonomiske siden er det mange grunner til å bytte ut engangsbind og tamponger.Likevel var ikke alle de fine argumentene nok til å overbevise meg om å prøve noe annet. Vi snakker tross alt om et intimprodukt der det viktigste argumentet er velvære, hvertfall for min del.

Vel. Jeg er en bloggjunkie, og det var på grunn av en blogger jeg tok en «Joda, jeg prøver disse Mooncup-greiene»-avgjørelse. Jeg har fulgt Jeanette fra helt siden hun drev bloggen Violent Dreams til hennes nåværende prosjekt Hjemmemamma – en side som rett som det er har nye artikler på bloggrevyen.

Hun skrev en god tekst om begrene, og via siden hennes snublet jeg også over en annen gründer-mamma som driver en butikk der hun selger tøybleier og andre gjenbruksbare saker for både store og små. Jeg ble sittende og lese anmeldelser og tok en avgjørelse: Det er for teit å ikke ha prøvd noe annet enn bind og tamponger. Vi gjør 2009 til et testår.

Såh – hva er et mensbeger og hvordan bruker man det?

  1. Det finnes to typer mensbeger, grovt sett: En mørk type i latex og en lys type i medisinsk silikon. Jeg har gått for silikonvarianten, siden den kan kokevaskes, og fordi det hadde vært kjipt å bli latexallergisk. Ikke for det – jeg tror begge typene fungerer like bra.
  2. Mensbeger kommer i to størrelser: Et på 25 ml og et på 30 ml. Til orientering er 30 ml en tredjedel av en gjennomsnittlig menstruasjon, så det er lite sannsynlig at du skulle greie å blø mer enn begeret rommer.
  3. Det setter seg fast i skjeden ved hjelp av vakuum som dannes når det settes inn. Langs kanten på begeret er det små hull som hjelper til å danne det vakuumet. Begeret skal ikke langt opp i skjeden – det skal settes inn slik at den lille tappen nederst ikke kan kjennes i vaginalåpningen.
  4. Du tar ut begeret en gang hver åttende til tiende time og tømmer innholdet i do. Er du på et sted der du er alene med vasken, skyller du begeret. Er du et avlukke på et offentlig toalett, tørker du det med dopapir eller en våtserviett. Og ja, siden begeret ikke må tømmes så ofte som du ville skiftet tampong, kan du sove med det.
  5. Etter at menstruasjonen er over, kan du koke silikonbegeret i to minutter – da er det sterilt til neste gang du bruker det.

Jeg har brukt begeret siden nyttår, og er jevnt over veldig fornøyd. Det har noen litt rare ting du venner deg til, dog.


Snodige sider av saken:

  • Innsettingsteknikk. Greit, de fleste har tampongteken. Problemet er at det dumme begeret er helt omvendt fra en tampong – det er bredt øverst og smalt nederst. Du må brette begeret til en liten rull og la det «poppe» ut inne i deg, så fikser vakuumet resten. Det er praktisk å øve seg på å ta det ut og inn et par ganger, med andre ord. Er det vanskelig, kan litt glidemiddel løse problemet.
  • Stilken på begeret. Ja, den er praktisk når du skal få begeret ut, men for meg var den litt for lang og i veien. Klipp den til om den kjennes når begeret er satt inn, bare pass på at du ikke klipper i selve koppen.
  • Lekkasjer. Har du satt inn begeret riktig, skal det ikke lekke. Imidlertidig kan det skvulpe bittelitt hvis du ikke har byttet det på veeeldig lenge – mer enn 12 timer. Det kan også lekke om du ikke har fått satt begeret riktig på plass. Trikset er å vri det rundt inni deg til vakuumet slår skikkelig inn. Er du redd for lekkasje, kan du bruke truseinnlegg i tillegg.

Bildene under viser hvor i skjeden begeret skal sitte og hvordan du må brette det for å få det inn.

Innsetting av mensbeger Brettet mensbeger

Heldigvis har begeret mange flere fordeler enn ulemper. Jeg tror det beste er at det ikke kjennes ut som om du blør, fordi blodet bare samles opp, ikke suges opp. Du beholder den naturlige bakteriefloraen og fuktigheten i underlivet som vanlige engangsgreier sluker sammen med mensblodet.

Begeret er diskret, og du kan glemme alt om mensen-truser, siden beskyttelsen er helt usynelig. Du kan svømme med det og du kan trene med det, og hipp hurra: Det lukter ingenting. En del skriver at de blør mindre og har mindre menstruasjonssmerter mens de bruker begeret.

Det har jeg ikke merket noe til, og jeg skjønner ikke helt hva slags innvirkning koppen skulle ha på syklusen, men det kan være verdt å merke seg ligeså. Generelt sett sitter jeg igjen med følelsen av at den lille koppen er en mye smartere oppfinnelse enn bind og tamponger – en god match mellom moderne design og miljøhensyn.

Vel, dette var min mensbeskyttelsesmisjonering for en stund. Jeg har skjønt at det finnes flere typer vaskbare bind og tamponger av natursvamp, også, men jeg er skeptisk. Har noen andre erfaringer med sånt?

Alle bildene er fra Wikimedia Commons.

Mat, matfilosofi og en matblogg eller ti

Mr. Jackson og jeg handlet på Centra i går. Jeg liker å handle på Centra. Jeg liker å lese innholdsfortegnelser. It’s my real porn. På Kiwibutikken vår er det to typer peanutsmør. Begge er fulle av «delvis herdet vegitabilsk fett» og da skal vi ikke ha dem med hjem. Centra, derimot, har nesten tredve typer peanutsmør. Og mandelsmør. Og cashewnutspread. Jeg kan lese en halvtime per vare. Og Mr. Jackson har masse tid til å bli skikkelig sprø på.

Virrvarr: Se! De har økologisk quinoa!

Mr. Jackson: Ja. De har også egne ansatte til å pakke maten din i handlepose for deg. *skjærer grimase*

Virrvarr: Jeg har funnet en helt ny type svensk fullkornskavring!

Mr. Jackson: Og jeg har funnet en hel ungdomsgjeng hvor alle har Unge Høyre-buttons på. *grøsser* Kan vi gå hjem nå?

Virrvarr:
Jada. Jeg skal bare finne litt te først. Sees om tusen år!

Mr. Jackson:

Ja, jeg er matnerd. Jeg tilhører ikke typen som utelukkende kjøper økologiske produkter, veganske produkter, fettfrie produkter eller produkter uten tilsettningsstoffer, men jeg er sær og kresen. Mr. Jackson hadde nok levd på makaroni og havregrøt hvis vi ikke hadde bodd sammen, så han synes alt som er mer komplisert enn pasta med grillkrydder er stor ståhei.

Jeg blogger lite om mat på Roteloftet, og det er med vilje. Jeg har derimot drevet en oppskriftsblogg en måneds tid, sånn i smug for allmenheten, som jeg tenkte at jeg skulle lansere her. Den heter noe så lite anonymt som Virrvarr kokkelerer, fordi jeg har gitt opp hemmelige blogger for min del.

Akkurat nå er det bare oppskrifter, men jeg regner med at det kommer til å dukke opp lengre tekster om enkeltråvarer, tilsettningsstoffer og kostholdsfilosofi når jeg føler meg i det hjørnet. Med mindre dere har interesse av å lese en lang tekst om avocado eller sucralose på hovedbloggen da. Vennligst rop ut om dere vil det, er dere snille. Jeg er veldig fan av blogger som Go’Kroppen, men er usikker på om artiklene bør bo på sin egen blogg. Hva tror du?

Uansett – jeg tenkte at jeg skulle gi dere en liten oversikt over Virrvarr sin kostholdsfilosofi:

Jeg spiser med utgangspunkt i at…:

  • Umettet fett eier mettet fett. Olivenolje og tapenade er bedre enn smør og guacamole er bedre enn rømme. Delvis herdet fett spiser vi ikke. Det tetter blodårene, stakkars små.
  • Fullkorn eier lyst. Pasta byttes ut med fullkornspasta, ris byttes med fullkornsris, villris eller tilsvarende, couscous byttes ut med fullkornscousous eller bulgur og quinoa er fin mat. Grovbrød er sjelden grovbrød, så jeg spiser mest knekkebrød, kjøper fra Åpent Bakeri eller baker selv.
  • Jo mer grønnsaker, jo bedre. Det er om å gjøre å spise flest mulig typer med flest mulig farver. Økologiske grønnsaker smaker bedre, er usprøytet og litt snillere mot verden, men alle grønnsaker går fint.
  • Fet fisk er fett. Jeg pleide å ikke like fisk i det hele tatt, men har øvd meg det siste halvåret. Målet er å spise minst tre fiskemiddager i uka.
  • Matboks. Bestandig. Jeg har alltid med meg frukt (tørket og fersk), nøtter og vann når jeg går ut. Jeg tilhører mennesketypen «fryktelig sulten, fryktelig fort» og er alltid berett til å spise med én gang jeg blir det. Det forhindrer meg fra å bli Hulken i sosiale sammenhenger. Good for you, good for me.
  • Kjøtt, schmøtt. Man trenger ikke spise kjøtt bestandig. Hvitt kjøtt og vilt eier svin og storfe, og hele kjøttstykker eier blandingsprodukter når jeg spiser kjøtt, dog.
  • Jo færre ingredienser, jo bedre. Da snakker jeg ikke om middagene jeg lager, men produktene jeg kjøper. Jeg er skeptisk til smaksforsterkere, emulgatorer, fortykningsmidler, aroma og farvestoffer. Dette er kjemikalier som tilsettes kjip mat for å gi den smak, konsistens og utseende som forsvant i industriell fremstilling. Jevnt over er «smør, mel, salt» en bedre ingrediensliste enn femtitre e-stoffer og ord du ikke greier å uttale. Det betyr at smøret, melet og saltet som ble brukt var av en grei nok kvalitet til at de kan selge dem uten å blande i masse ekstra på slutten av prosessen.
  • Sunn mat skal smake godt. Jeg har en regel som heter at hvis jeg liker noe som er veldig usunt så skal jeg bytte det ut med noe som smaker bedre enn det jeg liker, men samtidig er sunnere. Det ekskluderer omtrent alt av lettprodukter og klassisk slankemat. Eksempel: Jeg vil ha noe søtt. Fersk ananas eier godis. Sukkerfritt godis eier ikke godis med sukker. Pesto er bedre enn smør på brødet. Lettmargarin er ikke bedre enn smør på brødet. Pesto there is, then.

Alle oppskriftene på matbloggen er laget med utgangspunkt i kostholdsfilosofien over. I tillegg er de er nom-nom-nom. Ganske mange av dem er vegetariske, og noen få er veganske eller enkle å veganisere. Jeg henger altfor mye på fantastiske VeganYumYum til å ikke la meg inspirere. Jeg er sikkert teit som ikke skjønner hvorfor man må være veganer hver dag og ikke bare de dagene man har lyst, men det blir kanskje sitt eget blogginnlegg?

Kroppen min er hjemmet mitt

Jeg skjønte det ikke før. Før var kroppen en slags fleske-kjøtt-entitet som satt siden av meg på sengen, et stativ for å flytte hodet mitt fra sted til sted. Tankene og denne berømmelige sjelen var noe som var utenfor, adskildt, en tåke som fløt rundt dette rare legemet som het kroppen. Dumme kroppen. Kroppen som ble sliten, ble syk, svettet, fikk kviser og la på seg ti kilo.

Vi sluttet fred for litt over et år siden. Vi gikk inn i fredsforhandlinger, diskuterte slanking og kosthold og helseproblematikk. Du kan lese deler av samtalen mellom kroppen og meg her. Helt til vi hadde en samtale som gikk noe i rettning av dette:

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Du er musklene, hjertet, hjernen, huden, sansene og nervene mine. Alt dette er jo egentlig «kropp» medisinsk sett. Hvem er denne «jeg»?

Kroppen: Det er enkelt. Du er meg.

Virrvarr: Oi.

Kroppen: Det burde ikke være så sjokkerende?

Virrvarr: Men jeg har vært så sint på deg! Også har du vært meg hele tiden!

Kroppen: Korrekt. Og du har behandlet deg selv (aka meg) ganske dårlig.

Selv om det er ganske logisk, tok det litt tid å komme frem til at kroppen min faktisk er meg. Jeg har vært så sint på strekkmerker, cellulitter, flesk på feil steder og buksestørrelser som stadig kryper oppover at jeg ikke har tenkt på at hva jeg har gjort mot kroppen min, har jeg gjort mot meg, mot hele livet mitt. Mot meg, ikke mot utseendet mitt. Kjip mat, perioder med sulteslanking, rusmidler og passiv røyking er verre for humør, psyke og blodomløp enn det er for hvordan jeg tar meg ut i bikini.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor ble det sånn at utseende ble den viktigste motivasjonen for å ta vare på seg selv? «Spis sunt og tren mye, ellers kan andre se at du er tjukk og stygg». Jeg vet svaret. Jeg vet at skyldfølelse selger.

Det skumleste er at den tiden jeg følte meg tjukkest og styggest, var jeg søtest og slankest. Jeg har bladd meg gjennom bilder av meg selv som 17-åring og skjønt at jeg ikke var så svær som jeg trodde jeg var. Nå, 35 kg senere, smiler jeg til meg selv i speilet og sier «Wow, du kan umulig være så tung! Du som ser så søt ut!»

Jeg føler meg bra. Og vet du hva det betyr? Først nå tør jeg å slanke meg, trene og endre livsstilen min. Fordi jeg ikke vil straffe den slemme kroppen ved å gi den mindre mat. Jeg bare vet at den ikke kommer til å kjennes ut som et tempel hvis jeg fortsetter å behandle den som et gatekjøkken.