Det er mye man kan gjøre i skrivepausene sine. Mine involverer som regel en tur med hunden. Men en tur med hunden kan være så mangt. Jeg har en romantisk idé om å gå en lang, rask tur med en stolt, liten turkamerat ved min side, men ender langt oftere i en surret skinkerull sammen med en annen hundeeier mens bikkjene våre forsøker å tungekysse hverandre i hjel.
Idag har Pippi og jeg lekt D-dagen sammen med noen fjerdeklassinger. Generalen på ni år ble distrahert i seriøs maskingeværskyting og måtte komme bort og klappe Pippi, og resten av soldatene fulgte etter. Generalen spurte om Pippi kunne være tanks. Pippi svarte ham med tunga over hele fjeset. Hun kunne være hva som helst, hun.
Guttene fortalte meg at de var i krig med nazistene, som minnet mistenkelig om en annen guttegjeng nede bak en busk. Men nå skulle de vinne, de hadde et hemmelig hundevåpen. Pippi gikk fra å være tanks til krigerhund tilbake til tanks, men hun gikk løs på oppgaven med stor entusiasme. Riktignok var det i første verdenskrig at Airedale-terrieren tjenestegjorde, but we aim to please.
Det eneste problemet var at de stolte amerikanske troppene ble distrahert av myk pels å bore nesen neddi rett som det var. Og Pippis entusiasme for pinner ødela en del av amerikanernes beste våpen: De ble tygget i stykker.
Etterhvert hadde jeg lært den lille generalen å få kontroll på tanksen sin. Nå kunne han få henne til å sitte, dekke og gi labb, samt bli på plass. Snart hadde soldatene gitt bort alle våpnene sine til hunden så hun skulle gjøre triks for dem.
En liten, mørkhudet amerikansk soldat var imidlertid skeptisk: Pappaen hans hadde sagt at hunder ikke var bra dyr. De var farlige og urene, hadde pappaen sagt. «Det er bare fordi han ikke har møtt Pippi, det» sa jeg og resten av hæren var enige. De fikk Pippi til å sitte pent mens skeptikeren fikk klappe henne. Snart var han like komfortabel med henne som de andre soldatene.
Men plutselig tok krigen en uventet vending: Nazistene kom løpende for å erklære fred! (Men bare hvis de fikk klappe hunden, sa de.)
D-dagen ble avsluttet med at Pippi rundslikket alle sammen i fjeset.
Og så ringte det inn.
«Hadet, Pippi! Hadet, Pippi!» ropte alle soldatene, som muligens var mest fjerdeklassegutter nå. De var fullstendig dekket av søle og gress og mange av dem hadde hundespor på brystet. (Jeg må øve mer på det at hunden min ikke skal hoppe opp på folk.)
Så gikk vi inn for å spise og sove – for Pippis del, og spise og jobbe – for min del. En 20 minutters spasertur kan være nok for at hunden din vinner en krig eller to.