Da Pippi vant 2. verdenskrig

Det er mye man kan gjøre i skrivepausene sine. Mine involverer som regel en tur med hunden. Men en tur med hunden kan være så mangt. Jeg har en romantisk idé om å gå en lang, rask tur med en stolt, liten turkamerat ved min side, men ender langt oftere i en surret skinkerull sammen med en annen hundeeier mens bikkjene våre forsøker å tungekysse hverandre i hjel.

Idag har Pippi og jeg lekt D-dagen sammen med noen fjerdeklassinger. Generalen på ni år ble distrahert i seriøs maskingeværskyting og måtte komme bort og klappe Pippi, og resten av soldatene fulgte etter. Generalen spurte om Pippi kunne være tanks. Pippi svarte ham med tunga over hele fjeset. Hun kunne være hva som helst, hun.

Guttene fortalte meg at de var i krig med nazistene, som minnet mistenkelig om en annen guttegjeng nede bak en busk. Men nå skulle de vinne, de hadde et hemmelig hundevåpen. Pippi gikk fra å være tanks til krigerhund tilbake til tanks, men hun gikk løs på oppgaven med stor entusiasme. Riktignok var det i første verdenskrig at Airedale-terrieren tjenestegjorde, but we aim to please.

Det eneste problemet var at de stolte amerikanske troppene ble distrahert av myk pels å bore nesen neddi rett som det var. Og Pippis entusiasme for pinner ødela en del av amerikanernes beste våpen: De ble tygget i stykker.

Etterhvert hadde jeg lært den lille generalen å få kontroll på tanksen sin. Nå kunne han få henne til å sitte, dekke og gi labb, samt bli på plass. Snart hadde soldatene gitt bort alle våpnene sine til hunden så hun skulle gjøre triks for dem.

En liten, mørkhudet amerikansk soldat var imidlertid skeptisk: Pappaen hans hadde sagt at hunder ikke var bra dyr. De var farlige og urene, hadde pappaen sagt. «Det er bare fordi han ikke har møtt Pippi, det» sa jeg og resten av hæren var enige. De fikk Pippi til å sitte pent mens skeptikeren fikk klappe henne. Snart var han like komfortabel med henne som de andre soldatene.

Men plutselig tok krigen en uventet vending: Nazistene kom løpende for å erklære fred! (Men bare hvis de fikk klappe hunden, sa de.)
D-dagen ble avsluttet med at Pippi rundslikket alle sammen i fjeset.

Og så ringte det inn.

«Hadet, Pippi! Hadet, Pippi!» ropte alle soldatene, som muligens var mest fjerdeklassegutter nå. De var fullstendig dekket av søle og gress og mange av dem hadde hundespor på brystet. (Jeg må øve mer på det at hunden min ikke skal hoppe opp på folk.)

Så gikk vi inn for å spise og sove – for Pippis del, og spise og jobbe – for min del. En 20 minutters spasertur kan være nok for at hunden din vinner en krig eller to.

Hunde-Oslo

Pippi er babyen min. Pippi er bestevennen min. Pippi er en diger, sort snute og en lang, slafsete tunge som vekker meg hver morgen. Pippi er en hoppende, rumpevrikkende logredans. Pippi er lyden av en logrehale som dunker borti alt. «Dunk-dunk-dunk-så-glad-jeg-er-for-å-se-deg!»

Pippi er hunden vår. Hun er blitt stor, hun er blitt stueren, hun kan sitte, ligge, søke etter godbiter, vente pent og komme som en kanonkule når vi roper. Hun får meg til å bruke tonnevis av kroner på gummiballer og tørkede griseører. Og hun har åpnet Oslo for meg.

Vi går tre turer hver dag. Parkene rundt Akerselva er et eget samfunn, et økosystem av glisebikkjer og turglade hundeeiere. Jeg får lyst til å skrive barnebøker om alle hundene. Jeg er på fornavn med dem. Jeg aner ikke hva eierne heter, for vi prater bare om hundegreier. Men det holder. De vet at Pippi heter Pippi.

Turene våre er en serie av faste hundetreff.

Først er det Kaos og Krise. De er en blanding mellom rottweiler og amstaff, og de bader alltid i fontenen. Etter navnet å dømme lurer jeg på om eieren trodde han skulle få noe større og skumlere, men de er to lekne, tussete glisebikkjer som rølper rundt med hunden min.

Så er det Snorre – Oslos kjekkeste Alaskan Husky. Det ene øret er vrengt, det andre står opp og de sorte og hvite tegningene gjør at det ser ut som om han alltid går i dress. Snorre er alltid på tur, noen ganger sammen med katten han bor sammen med, og han kjenner lukten av Pippi fra den andre siden av parken og kommer snusende etter oss.

Han er alltid ute og løper sammen med eierne sine et sted langs Akerselva, og han plukker alltid opp en pinne og løper med den foran nesa på Pippi mens hun spurter seg lykkelig sprengt.

Noen ganger får de selskap av Brumlemann, Oslos sprekeste mops. De fleste mopser jeg har lekt med i mitt liv er fete, andpustne og langsomme, men Brumlis er mopsenes Peter Nortug. Han er slank og rask – til en mops å være, riktignok. Han holder følge med Pippi mens de løper etter ballen, men Pippi skrur ned farten litt og venter på ham når han blir sliten. Det er ikke lett å ha så korte ben og flat nese når det kommer til atletiske aktiviteter.

Det beste er likevel når Pippi løper inn i Tess, en diger Riesenschnauzer. Pippi tror at Tess er en spesielt diger terrier, og Tess tror Pippi er en litt mindre Schnauzer eller noe i den stilen.

De løper helt likt, leker helt likt og springer som gaseller over gresset med bartesnute mot bartesnute før de plasker i elva for å kjøle seg ned og slurpe litt av badekaret sitt. Jeg tror vi kunne hatt en Riesenschnauzer om vi ikke hadde hatt Pippi. Tess har den samme entusiasmen og smittende humøret vi elsker med hunden vår.

Men hvem lurer jeg? Jeg elsker alle Oslos hunder. Jeg elsker den lille Papillon’en Fido like mye som jeg elsker den klønete St. Bernadsvalp på fire måneder som er større en Pippi allerede. Jeg elsker den bløte spanielpelsen og glatte whippet-lemmer mot hånda.

Jeg elsker å gå ut i Oslo, bli kjent med hver krik og krok, kose nye hunder og prate med eierne deres om alt og ingenting. Jeg elsker å ha tilbragt halve dagen ute i sola med hunden. Jeg begynner å bli en hundenerd, og kjenner ikke bare igjen de ulike rasene, men også hvilke raser eventyrblandingene er blandet fra.

De sier: «Det er et hundeliv» og mener at det er begredelig. Ikke i Oslos parker, i hvertfall.

Jeg var ikke klar over at jeg måtte komme meg ut for å flytte inn.

Sagene

Vi flytter. Livet mitt er spredd mellom to leiligheter, og det eneste jeg egentlig bryr meg om er om jeg har alle tekstene mine på samme sted.

Den nye leiligheten er større, lysere og litt mer slitt. Den har et kontor. Den har et bad dekket i griserosa, bittesmå fliser. Den har et kjøkken som er skrikende blått.

Viktigst av alt: Det er lov til å ha hund her. Gulvet er dekket av nedslitt linoleum, og er perfekt for små krafsete klør.

(Jeg vet, etter den nye husleierloven er det ikke egentlig lov å nekte folk å ha hund i leilighet. Men som sameiet sa da vi tok opp spørsmålet med dem: De har mer penger til advokat enn vi har. Åh, vestkanten.)

Jeg klarte å få plass til alle tingene mine i en eske. Dvs: Alle tingene mine minus bøker og klær.

Etter å ha båret tonn på tonn med døde trær opp til tredje etasje har jeg kommet frem til at jeg er klar for ebok-revolusjonen nå.

Mitt nostalgiske forhold til papir oppveier ikke argumentet om at mine åtte kubikmeter bøker kunne vært lagret på en liten harddisk.

Vi flytter fra Adamstuen til Sagene. Jeg trodde jeg likte meg på sentrum-vest, men jeg har ombestemt meg: Sagene er best.

Sagene er miniby omringet av parker og store, pene murbygg. Det er Rema, Rimi, Bunnpris og Joker mindre enn fem minutter fra leiligheten, og konkurransen mellom dem er så hard at du kan ringe til Joker og få varene på døra uten ekstrakostnad.

I tillegg er det Sagene Torg, en diger grønnsakshandel med et enormt utvalg. De har tre sorter aubergin, fire sorter banan og en drøss med ting jeg ikke har lært meg navnet på ennå.

Rett nede i gaten ligger Den Lille Kokosbollefabrikken. Jeg ante ikke at man kunne få kirsebærkokosboller en gang.

Rett bak døra til leiligheten er det antikvariat, og eieren sitter ute i sola med en termokanne og leser.

Utenfor Sagene samfunnshus er det uteservering til midnatt. De serverte Pippi også, i egen dedikert hundeskål.

Vi har hilst på naboene, blitt kjent med alle hundeeierne og har blitt akseptert av de faste stamkundene på utestedet nede i veien, alt på under en uke. (Etter å ha bodd på Adamstuen i tre år, ble vi kjent med én nabo, til sammenligning.)

Jeg har lest og skrevet og skrevet og lest i en leilighet som er nesten ribbet for møbler mens Mr. Jackson har gjort spennende forsøk på å oppgradere kjøkkenbenken.

Også har vi luftet hunden.

Jeg var ikke klar over at mitt mål om å trene i år skulle gå fra å være «burde» til å bli «måtte».

Men plutselig er valget «Frisk luft eller bæsj», og pussig nok velger jeg alltid frisk luft. Jeg går tre timer tur hver dag, og Pippi er fortsatt en liten hund.

Og likevel er det litt galskap. Å gjøre ferdig boka, flytte og passe valp samtidig, mener jeg. Det er jo sommer på Sagene. Jeg vil jo egentlig bare sitte ute.

Hva driver Virrvarr med?

  1. Skriver ferdig bok nr.2
  2. Skriver kontrakt med Aschehoug om bok nr.3
  3. Har en tung bronkitthoste som aldri gir seg.
  4. Forsøker å komme seg etter hardt misbruk av Otrivin.
  5. Søker om penger til bok nr.3
  6. Lærer hunden at hun ikke skal bite folk.
  7. Kladder drøssevis av blogginnlegg hun ikke får publisert fordi hun ikke blir fornøyd.
  8. Lurer på om man kanskje er forfatter når det er snakk om bok nr. 3
  9. Har interessante tannproblemer som først og fremst gjør vondt
  10. Syter og klager
  11. Skriver litt til

Hva jeg har brukt tiden på

Hei, Internet!

Jeg skriver blogginnlegg i hodet før jeg sovner, småprater til bloggen mens jeg vasker opp, kladder mentale blogginnlegg på t-banen og savner dere – kort sagt.

Så. Siden jeg har vært veldig overarbeidet og ikke så lite nedbrutt, tenkte jeg at jeg kunne starte opp bloggingen igjen med å fortelle dere litt om hva jeg har drevet med siden sist.

Sånn stæsj jeg har gjort de siste ukene:

  1. Holdt Rådslag på Bjørnholdt og Eikelund VGS sammen med Rådet for psykisk helse. Kort sagt: Jeg pratet om problemene mine og prosessen med å takle dem i plenum på en måte som fikk ungdommene med på en samtale om psykisk helse som gjorde alle involverte lurere.
  2. Tatt et kurs i stand-up komedie med Shabana Rehman og New York Comedy Institute. Fordi jeg ville lære meg å bli bedre til å fjase i mikrofon, lære andre måter å skrive tekst på, samt prøve den skumleste formen for offentlig opptreden. Jeg er jo en mental basehopper når alt kommer til alt. Det var utrolig lærerikt og morsomt (pun intended).
  3. Spilt inn et radiokåseri for «Mellom himmel og jord» som kommer i sendingen deres på P1 på søndag. Tema? Ateistisk julefeiring. Tune in.
  4. Skrevet om tegneserier til Cappelen Damm og funnet ut at det eneste problemet mitt med å skrive om dette temaet er å begrense seg. Nerden i meg synes alle må få vite alt om tegneserier. Nuh!
  5. Snakket om bloggen og om meg og om Internet generelt på et seminar hos Landsforeningen for pårørende innen psykiatri. Det var på Grand og føltes litt som å holde foredrag i spisesalen på Titanic. Leonardo Di Caprio var ikke til stede.
  6. Brukt den resterende tiden på å forsøke å sove, spise og ikke krepere. Ohyes.

Heldigvis skal jeg ha en rolig desember. Det lover godt for bloggen, også.

Observasjoner av videregående

Det er med videregående skoler som det er med psykiatriske avdelinger: Det er store kulturforskjeller og personalet spiller en veldig stor rolle for hvordan det er å være der.

Jeg har vært rundt på en rekke videregående skoler og holdt foredrag i den senere tid, men ingen har vært så snodige som den jeg besøkte idag.

Tips til neste gang dere inviterer en forfatter på besøk: Det er hipt å hilse. Blomsteroppsats er fint, småprat er enda bedre. Kan du ikke si hei til andre voksne mennesker, bør du kanskje ikke ta deg en jobb som består av å prate hele dagen. Sorry-borry.

Tips til deg som vil ha respekt fra ungdommer i skolen: Ikke snakk til dem med babystemme. De er atten. De vil myrde deg.

Sånn. Og til den lærerstudenten som faktisk sa hei: Takk, du veiet opp for en ellers pinlig opplevelse.

Virrvarrs julegavestrategi

Jeg tilhører typen som hater stress såpass intenst at jeg gjerne begynner med julegavene tidlig på høsten. Ideelt sett vil jeg bruke desember til å pakke inn ting, ikke gå i butikker.

Jeg vet om folk som elsker Oslo City 22. desember, men jeg får høyt blodtrykk bare jeg tenker på det. Det forhinder meg ikke fra å være veldig glad i å gi bort ting.

Likevel har jeg noen underliggende prinsipper i bunnen av julegave-kjøret mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele julegavestrategien min med deg. Det kan jo være du finner noe du kan ha nytte av?

Hvor mange kjøper du gaver til?

Da jeg gikk på videregående var greia at man skulle gi presanger til alle man kjente. Er du som meg, kjenner du for mange til det nå. Lag opp en liste over De Nærmeste og send kort eller brev til alle du har lyst til å huske til jul.

Du trenger ikke stresse masse. En venninne av meg tegnet et julekort, skannet den inn og sendte det på epost til alle hun hadde lyst til å gi en ekstra oppmerksomhet.

Nervøs for at noen skal dukke opp med en uventet gave uten at du har noe til dem? Kjøp inn et par ekstra gaver og pakk dem inn med blanke merkelapper, bare sånn i tilfellet. Så bruker du energien din på dem du faktisk har lyst til å gi gaver til.

Hjemmelaget?

Ja, hjemmelaget er alltid det koseligste. Det er desverre også det som tar mest tid. Derfor er min erfaring at hjemmelagede gaver er de som må planlegges først.

Skal du strikke eller brodere noe, må du sette av tiden det tar, så unngår å sitte med senebetennelse og skuldrene opp under ørene i slutten av desember. Husk at det finnes ikke-crafty hjemmelagede julegaver, også. Her er et par idéer:

  • Brenn en CD. Mix det perfekte albumet. Dette er særlig populært blant eldre slektninger som ikke skjønner denne MP3.
  • Bak kaker eller lag hjemmelaget konfekt.
  • Skriv et personlig brev til noen om hvorfor du er så glad i dem.
  • Eller: Gjør som denne damen og gi bort sjelefred!
  • Juks. Kjøp hjemmelagede ting fra andre på Steinerskolens Julemarked eller på Etsy.

Hva med dem du ikke aner hva du skal gi?

Det er alltid noen du ikke aner hva du skal gi til. Enten så er de slektninger du ikke kjenner, eller disse slitsomme menneskene som ikke bare har alt, men slettes ikke ønsker seg noenting. Denne kategorien mennesker er gjerne dem vi kjøper ræl til.

Siden vi vet at verden ikke akkurat trenger mer ræl og at den andelen av julegavene hvert år som er ræl ikke er så veldig velkomne, har jeg et mål om å bytte ut mest mulig ræl med geiter, robuste såkorn og myggnetting.

Det er kanskje ikke de kuleste presangene å få, men da lærer du deg kanskje å si tydeligere i fra hva du ønsker deg neste år, så jeg slipper å kjøpe tilfeldig tull til deg.

Hvor kjøper du hva?

Planen min for optimal stressreduksjon er å kjøpe alt som går ann å kjøpe på nett på nett. Det jeg ikke får kjøpt på nett, vil jeg helst kjøpe på julemarked eller lage selv.

Det som ikke går ann å kjøpe noe annet sted enn i butikken, kjøper jeg en hverdag i november, helst i små etapper, så jeg slipper Handleturen der jeg gråter meg gjennom byen med to tonn bæreposer og ti presanger to go.

Innpakning:

Det kan være at du ikke er meg. Det kan være at du ikke sparer på alle esker, sløyfebånd, pent papir og ekstra tekstil med en litt bekymringsverdig entusiasme. Jeg slår et slag for det å kutte på julepapiret og plastbåndene likevel.

Pappesker er morsommere å åpne, og de er lettere å resirkulere. Gråpapir blir stilig om du tar deg tiden det tar å pynte dem, og det er utrolig hvor fine julegavene blir i gamle numre av Klassekampen.

Du kan også inkludere bærenett i gaven, og la bærenettet være innpakkningen. Bare sløyfebånd kan også være stilig, særlig på voksenpresanger.

Oppsumert:

Reduser mengden folk du kjøper gaver til, gi penger til gode formål hvis du ikke aner hva du skal gi, kutt i gavepapirbruken og kjøp gavene på nett i god tid i forveien. Hjemmelaget er fint og flott, men ikke slit deg ut i prosessen.

Har du en julegavestrategi?