Det er mye man kan gjøre i skrivepausene sine. Mine involverer som regel en tur med hunden. Men en tur med hunden kan være så mangt. Jeg har en romantisk idé om å gå en lang, rask tur med en stolt, liten turkamerat ved min side, men ender langt oftere i en surret skinkerull sammen med en annen hundeeier mens bikkjene våre forsøker å tungekysse hverandre i hjel.

Idag har Pippi og jeg lekt D-dagen sammen med noen fjerdeklassinger. Generalen på ni år ble distrahert i seriøs maskingeværskyting og måtte komme bort og klappe Pippi, og resten av soldatene fulgte etter. Generalen spurte om Pippi kunne være tanks. Pippi svarte ham med tunga over hele fjeset. Hun kunne være hva som helst, hun.

Guttene fortalte meg at de var i krig med nazistene, som minnet mistenkelig om en annen guttegjeng nede bak en busk. Men nå skulle de vinne, de hadde et hemmelig hundevåpen. Pippi gikk fra å være tanks til krigerhund tilbake til tanks, men hun gikk løs på oppgaven med stor entusiasme. Riktignok var det i første verdenskrig at Airedale-terrieren tjenestegjorde, but we aim to please.

Det eneste problemet var at de stolte amerikanske troppene ble distrahert av myk pels å bore nesen neddi rett som det var. Og Pippis entusiasme for pinner ødela en del av amerikanernes beste våpen: De ble tygget i stykker.

Etterhvert hadde jeg lært den lille generalen å få kontroll på tanksen sin. Nå kunne han få henne til å sitte, dekke og gi labb, samt bli på plass. Snart hadde soldatene gitt bort alle våpnene sine til hunden så hun skulle gjøre triks for dem.

En liten, mørkhudet amerikansk soldat var imidlertid skeptisk: Pappaen hans hadde sagt at hunder ikke var bra dyr. De var farlige og urene, hadde pappaen sagt. «Det er bare fordi han ikke har møtt Pippi, det» sa jeg og resten av hæren var enige. De fikk Pippi til å sitte pent mens skeptikeren fikk klappe henne. Snart var han like komfortabel med henne som de andre soldatene.

Men plutselig tok krigen en uventet vending: Nazistene kom løpende for å erklære fred! (Men bare hvis de fikk klappe hunden, sa de.)
D-dagen ble avsluttet med at Pippi rundslikket alle sammen i fjeset.

Og så ringte det inn.

«Hadet, Pippi! Hadet, Pippi!» ropte alle soldatene, som muligens var mest fjerdeklassegutter nå. De var fullstendig dekket av søle og gress og mange av dem hadde hundespor på brystet. (Jeg må øve mer på det at hunden min ikke skal hoppe opp på folk.)

Så gikk vi inn for å spise og sove – for Pippis del, og spise og jobbe – for min del. En 20 minutters spasertur kan være nok for at hunden din vinner en krig eller to.

Pippi er babyen min. Pippi er bestevennen min. Pippi er en diger, sort snute og en lang, slafsete tunge som vekker meg hver morgen. Pippi er en hoppende, rumpevrikkende logredans. Pippi er lyden av en logrehale som dunker borti alt. «Dunk-dunk-dunk-så-glad-jeg-er-for-å-se-deg!»

Pippi er hunden vår. Hun er blitt stor, hun er blitt stueren, hun kan sitte, ligge, søke etter godbiter, vente pent og komme som en kanonkule når vi roper. Hun får meg til å bruke tonnevis av kroner på gummiballer og tørkede griseører. Og hun har åpnet Oslo for meg.

Vi går tre turer hver dag. Parkene rundt Akerselva er et eget samfunn, et økosystem av glisebikkjer og turglade hundeeiere. Jeg får lyst til å skrive barnebøker om alle hundene. Jeg er på fornavn med dem. Jeg aner ikke hva eierne heter, for vi prater bare om hundegreier. Men det holder. De vet at Pippi heter Pippi.

Turene våre er en serie av faste hundetreff.

Først er det Kaos og Krise. De er en blanding mellom rottweiler og amstaff, og de bader alltid i fontenen. Etter navnet å dømme lurer jeg på om eieren trodde han skulle få noe større og skumlere, men de er to lekne, tussete glisebikkjer som rølper rundt med hunden min.

Så er det Snorre – Oslos kjekkeste Alaskan Husky. Det ene øret er vrengt, det andre står opp og de sorte og hvite tegningene gjør at det ser ut som om han alltid går i dress. Snorre er alltid på tur, noen ganger sammen med katten han bor sammen med, og han kjenner lukten av Pippi fra den andre siden av parken og kommer snusende etter oss.

Han er alltid ute og løper sammen med eierne sine et sted langs Akerselva, og han plukker alltid opp en pinne og løper med den foran nesa på Pippi mens hun spurter seg lykkelig sprengt.

Noen ganger får de selskap av Brumlemann, Oslos sprekeste mops. De fleste mopser jeg har lekt med i mitt liv er fete, andpustne og langsomme, men Brumlis er mopsenes Peter Nortug. Han er slank og rask – til en mops å være, riktignok. Han holder følge med Pippi mens de løper etter ballen, men Pippi skrur ned farten litt og venter på ham når han blir sliten. Det er ikke lett å ha så korte ben og flat nese når det kommer til atletiske aktiviteter.

Det beste er likevel når Pippi løper inn i Tess, en diger Riesenschnauzer. Pippi tror at Tess er en spesielt diger terrier, og Tess tror Pippi er en litt mindre Schnauzer eller noe i den stilen.

De løper helt likt, leker helt likt og springer som gaseller over gresset med bartesnute mot bartesnute før de plasker i elva for å kjøle seg ned og slurpe litt av badekaret sitt. Jeg tror vi kunne hatt en Riesenschnauzer om vi ikke hadde hatt Pippi. Tess har den samme entusiasmen og smittende humøret vi elsker med hunden vår.

Men hvem lurer jeg? Jeg elsker alle Oslos hunder. Jeg elsker den lille Papillon’en Fido like mye som jeg elsker den klønete St. Bernadsvalp på fire måneder som er større en Pippi allerede. Jeg elsker den bløte spanielpelsen og glatte whippet-lemmer mot hånda.

Jeg elsker å gå ut i Oslo, bli kjent med hver krik og krok, kose nye hunder og prate med eierne deres om alt og ingenting. Jeg elsker å ha tilbragt halve dagen ute i sola med hunden. Jeg begynner å bli en hundenerd, og kjenner ikke bare igjen de ulike rasene, men også hvilke raser eventyrblandingene er blandet fra.

De sier: «Det er et hundeliv» og mener at det er begredelig. Ikke i Oslos parker, i hvertfall.

Jeg var ikke klar over at jeg måtte komme meg ut for å flytte inn.