Kategori: Hverdagsliv

Årets personlige miljøtiltak – Mooncup

februar 3rd, 2009
Ja, eller Divacup, Lunacup, Damebeger, Venuscup eller mensbeger om du vil. Mitt heter Lunette, tror jeg. Jeg leste om begerne for første gang for to år siden og tenkte: «Aldri i verden!» Mensen er æsj. Jo mindre styr og snakk om mensen, jo bedre. Ferdig med den saken. Diskréte Libresse-pakker rett i søpla er tingen.

Slik ser de ut:

Og likevel skal ingen påstå at engangsbind og tamponger er veldig smarte greier. Ikke nok med at du som dame bruker et sted mellom ti og fjorten tusen bind/tamponger gjennom livet – avfall som ikke er spesielt nedbrytbart – det koster penger. Et beger koster ca 300 kr og har en levetid på ti år. Det er en drastisk reduksjon av søppel og schpenn.

Etter å ha gjort litt research viser det seg at Libresse, Always, Tampax og OB alle sammen er på Dyrevernalliansens røde liste – listen over leverandører som tester produktene sine på dyr. Greit, jeg stiller meg spørsmålet: Hvordan i H….. tester du tamponger på dyr? Du kan jo ikke akkurat putte noe i trusa på en eller annen labratoriemus. Kom med forslag i kommentarfeltet.

Uansett: Det slår meg at om du som veganer/vegetarianer/person som vil unngå produkter testet på dyr, ikke har noen tradisjonell menstruasjonsbeskyttelse tilgjengelig.

Greia er vel at på den etiske, miljømessige og økonomiske siden er det mange grunner til å bytte ut engangsbind og tamponger.Likevel var ikke alle de fine argumentene nok til å overbevise meg om å prøve noe annet. Vi snakker tross alt om et intimprodukt der det viktigste argumentet er velvære, hvertfall for min del.

Vel. Jeg er en bloggjunkie, og det var på grunn av en blogger jeg tok en «Joda, jeg prøver disse Mooncup-greiene»-avgjørelse. Jeg har fulgt Jeanette fra helt siden hun drev bloggen Violent Dreams til hennes nåværende prosjekt Hjemmemamma – en side som rett som det er har nye artikler på bloggrevyen.

Hun skrev en god tekst om begrene, og via siden hennes snublet jeg også over en annen gründer-mamma som driver en butikk der hun selger tøybleier og andre gjenbruksbare saker for både store og små. Jeg ble sittende og lese anmeldelser og tok en avgjørelse: Det er for teit å ikke ha prøvd noe annet enn bind og tamponger. Vi gjør 2009 til et testår.

Såh – hva er et mensbeger og hvordan bruker man det?
1. Det finnes to typer mensbeger, grovt sett: En mørk type i latex og en lys type i medisinsk silikon. Jeg har gått for silikonvarianten, siden den kan kokevaskes, og fordi det hadde vært kjipt å bli latexallergisk. Ikke for det – jeg tror begge typene fungerer like bra.
2. Mensbeger kommer i to størrelser: Et på 25 ml og et på 30 ml. Til orientering er 30 ml en tredjedel av en gjennomsnittlig menstruasjon, så det er lite sannsynlig at du skulle greie å blø mer enn begeret rommer.
3. Det setter seg fast i skjeden ved hjelp av vakuum som dannes når det settes inn. Langs kanten på begeret er det små hull som hjelper til å danne det vakuumet. Begeret skal ikke langt opp i skjeden – det skal settes inn slik at den lille tappen nederst ikke kan kjennes i vaginalåpningen.
4. Du tar ut begeret en gang hver åttende til tiende time og tømmer innholdet i do. Er du på et sted der du er alene med vasken, skyller du begeret. Er du et avlukke på et offentlig toalett, tørker du det med dopapir eller en våtserviett. Og ja, siden begeret ikke må tømmes så ofte som du ville skiftet tampong, kan du sove med det.
5. Etter at menstruasjonen er over, kan du koke silikonbegeret i to minutter – da er det sterilt til neste gang du bruker det.
Jeg har brukt begeret siden nyttår, og er jevnt over veldig fornøyd. Det har noen litt rare ting du venner deg til, dog.

Snodige sider av saken:
- Innsettingsteknikk. Greit, de fleste har tampongteken. Problemet er at det dumme begeret er helt omvendt fra en tampong – det er bredt øverst og smalt nederst. Du må brette begeret til en liten rull og la det «poppe» ut inne i deg, så fikser vakuumet resten. Det er praktisk å øve seg på å ta det ut og inn et par ganger, med andre ord. Er det vanskelig, kan litt glidemiddel løse problemet.
- Stilken på begeret. Ja, den er praktisk når du skal få begeret ut, men for meg var den litt for lang og i veien. Klipp den til om den kjennes når begeret er satt inn, bare pass på at du ikke klipper i selve koppen.
- Lekkasjer. Har du satt inn begeret riktig, skal det ikke lekke. Imidlertidig kan det skvulpe bittelitt hvis du ikke har byttet det på veeeldig lenge – mer enn 12 timer. Det kan også lekke om du ikke har fått satt begeret riktig på plass. Trikset er å vri det rundt inni deg til vakuumet slår skikkelig inn. Er du redd for lekkasje, kan du bruke truseinnlegg i tillegg.
Bildene under viser hvor i skjeden begeret skal sitte og hvordan du må brette det for å få det inn.

Heldigvis har begeret mange flere fordeler enn ulemper. Jeg tror det beste er at det ikke kjennes ut som om du blør, fordi blodet bare samles opp, ikke suges opp. Du beholder den naturlige bakteriefloraen og fuktigheten i underlivet som vanlige engangsgreier sluker sammen med mensblodet.

Begeret er diskret, og du kan glemme alt om mensen-truser, siden beskyttelsen er helt usynelig. Du kan svømme med det og du kan trene med det, og hipp hurra: Det lukter ingenting. En del skriver at de blør mindre og har mindre menstruasjonssmerter mens de bruker begeret.

Det har jeg ikke merket noe til, og jeg skjønner ikke helt hva slags innvirkning koppen skulle ha på syklusen, men det kan være verdt å merke seg ligeså. Generelt sett sitter jeg igjen med følelsen av at den lille koppen er en mye smartere oppfinnelse enn bind og tamponger – en god match mellom moderne design og miljøhensyn.

Vel, dette var min mensbeskyttelsesmisjonering for en stund. Jeg har skjønt at det finnes flere typer vaskbare bind og tamponger av natursvamp, også, men jeg er skeptisk. Har noen andre erfaringer med sånt?

Alle bildene er fra Wikimedia Commons.
Om å bli forsket på

januar 27th, 2009

Det er så mye jeg ikke visste om forskning. Som at du får kaffe og kake mens det pågår, at du blir tatt opp på bånd og rundspurt av noen som har lest bloggen din grundig.

Jeg regner med at flere har fått den sjarmerende henvendelsen fra UIO-stipendiaten som forsker på forskjellen mellom hvordan kinesisk ungdom og norsk ungdom fremstiller seg selv på Internett. Hvis du føler deg ung nok til å gå for ungdom – still opp på intervju.

Jeg tenkte det kom til å ta ca. en time, men brått hadde vi det så knallfint at vi diskuterte kinesisk sensur og Tao Te Chin og glemte alt om bloggen. Noe av det beste var følelsen av å måtte forsvare, forklare og utdype alle bevisste og ubevisste valg på bloggen – fra taglinen «litteraturbedreviter, feminist, kommunist og forfatterspire med konstant skrivekløe» til skillet mellom det offentlige og det private.

Stikkord: Fiksjonalisering, selvbiografi i bevegelse og blogginnlegg som sjanger. På noen timer hadde jeg lært mer om Kina enn jeg har gjort på timers nyhetlesning og planlagt flere metabloggingstekster enn jeg har godt av.

Dette er bare et kjapt innlegg for å si at «Hey, dama er knall, prosjektet er bra og du bør stille opp om du får en eposthenvendelse!» Aww, forskning. Det redder verden, og du får kake på kjøpet.
Den blinde bikkja

september 20th, 2008

Alle ble glade da vi fant ut at hunden til Mr. Jackson var blind, ikke sprø. Den lille, hvite ulldotten har vært personlighetsforstyrret i mange år, men det er ikke vanlig at friske hunder bommer på trappa, tryner i dørstokken og går seg bort mens du står fem meter fra den. Dyrlegen kikket ham i øynene og konstaterte «grå stær». Nå begynner øynene å bli hvit-grå, som om det er et lag med skummetmelk mellom hunden og verden.

Den blinde bikkja og jeg har ikke alltid likt hverandre noe særlig. Han ble kastrert i ung alder, men det har aldri forhindret ham i å jokke leggen min og hoppe opp i skjørtet mitt i et patetisk forsøk på å spise truse. Hunden er praktisk talt evnukk, men tørr-jokking på tilfeldige forbipasserende er en yndlingshobby. Han logrer og sikler med et underlig uttrykk rundt snuten som sier «Dette burde vært kjempegøy! Hva er det som mangler?»

I tillegg er han en bråkete liten hund. Han piper som en brannalarm, bjeffer bare du beveger deg ut av rommet han er i og knurrer om du gjør en brå bevegelse. Mr. Jackson elsker ham lidenskapelig, men jeg har alltid syntes han var en lodott av det slitsomme slaget. Dyret prøver å hoppe opp på hver syklist vi møter når vi går tur, inkludert motorsyklister, er i evig krig med nabohundene (som er fem størrelser større enn ham) og er alle katters klorepute.

Mr. Jackson mener at det finnes én konflikt i verden alle mennesker må ta stilling til, og det er krigen mellom hundene og kattene. Han er lojal til hundesiden, og er frustrert over at jeg liker alle typer firbente venner. Problemet til Mr. Jackson er at den blinde bikkja er en elendig soldat. Hver eneste gang hunden hans jager en katt, ender bikkja opp hos dyrlegen med brukket tå, oppklort øye eller noe annet blødende og akkutt. Mr. Jackson har foreslått at han kan bli en mer aktiv, deltagende part i kattejakten, men jeg har lagt ned veto. Jeg vil ikke være gift med mannen som løper etter nabolagets katter på kveldstid.

På alle måter var det en lettelse å skjønne at bikkja ikke ser noe. Det forklarer hvorfor kattene kan ta ham i bakhold, at han blir nervøs når vi går ut av rommet og tror at stålampen er en potensiell sexpartner. Og han er en ganske koselig lodott når han hopper opp på fanget mitt, krøller seg sammen som en kanelsnurr og vil kose. Vi varmer oss sammen foran peisen, og det kjennes som om det lille dyret smelter utover fanget mitt. Det blir en fin høst.
For mange ord

mars 5th, 2008
La oss innse det: Det er ikke mer konstruktivt å skrive som en gal i alle notatbøkene sine når man ikke skriver som en gal på boken sin, enn å skrive som en gal i bloggen…

Det kommer litt sporadisk posting fremover. Et par oppdateringer til dere som er intressert i Virrvarr-trivia: (altså svigermor og alle snokete RL-venner som leser og ikke kommenterer…) Psykologen min så sjokkert på meg i går.

Hun: Studere og skrive bok på en gang? Og det skal være ferdig til juni begge deler?
Jeg: Eh. Ja?
Hun: Er du gal?
Jeg: Vel, jeg går jo her av en grunn, ikke sant?

Enden på visa ble at hun sykemeldte meg fra universitetet, så nå er det bare bok som står på programmet. «Bare bok» er det jo ikke, men jeg føler meg mye bedre. Jeg har tilbragt dagene på steder der man får påfyll på kaffen og trådløst nett uten å betale for det og med å småløpe lykkelig langs Akerselva med mp3-spilleren full av soundrtacket fra masse anime og leke ninja. Jeg er min egen tegneseriehelt, og har det finere enn på lenge.

Annet småplukk:
- Jeg har rundet 200.000 hits på bloggen. Det er jo et slags jubileum.
- Jeg har blitt nr. tre i Bloggidol. Jeg kom på tredjeplass i Tordenbloggen, også. Jeg ser et mønster. Alle gode ting er tre (c;
- Jeg er mer distrahert av artige ting man kan leke i Adobe Illustrator enn jeg er av noe annet man kan gjøre på pc’n sin.
- Jeg har kvittet meg med Facebook for en stund.
- Jeg har møtt Delirium og hun fikk meg til å smile-gråte-le. Vi drakk nydelig te.
- Jeg har måttet slette hat-kommentarer på bloggen. Om du har et intenst behov for å skrive tilfeldige, stygge ting til meg, kan du gå og henge på VG-nett. Du havner i spam-filteret etter én kommentar her hos meg.
Jeg prøver å ikke emoblogge

februar 28th, 2008

Jeg skriver om ordentlige temaer, jeg. Om dagsaktuelle problemstillinger, om filosofi og teori og om situasjoner fra livet mitt som kan oversettes til generelle temaer med interesse for flere enn meg. «Dette er alkoholisme sett med utgangspunkt i meg selv» «Dette er voldtekt med utgangspunkt i mine egne erfaringer.» Jeg blogger sak, ikke følelser. Er følelsene der, er de virkemidler.

Ellers er følelsene mine notatbokstoff, de tyter ut i samtaler med gode venninner jeg ikke har sett på alt for lenge, de er ikke en del av den offisielle-Virrvarr-versjonen. Følelsene mine er i konstant utakt med livet mitt, de er kakefyllet du ikke får se gjennom utstillingsvinduet, du ser bare marsipanlokk og sukker-blomster og sjokolade. Livet mitt er et delikat konditori med ganske bitre, pene kaker. Jeg holder følelsene privat, ofte helt privat.

Skal jeg prøve å si noe om følelsene, blir det bare emo-blogging på dere. Dere vil ikke lese innlegg på innlegg om at huden min kjennes ut som om den består av nesle og isolasjonsmateriale, at jeg brenner-svir meg når jeg er nær ting. Det er begrenset hvor ofte jeg kan si at jeg har slukt barberblader og piggtråd, at det er krig i kroppen min og at jeg er redd for lyden av mine egne skritt når jeg går hjem.

Det var verre før. Jeg står på fast grunn, jeg selvdestruerer ikke lenger. Jeg ser gjerne humoren i det. Jeg har pleid å ha et lager av smertestillende gjemt under rusk og rask på badet; en selvmords-startspakke til en regnværsdag. Nå har jeg hatt så mye influensa og drit at jeg har spist opp hele lageret i febernedsettende øyemed. Jeg har ledd godt og kynisk mens jeg har tatt de siste pillene for å fjerne hodepinen min, jeg har spist selvmordspillene for å kunne leve livet mitt normalt. «Jaja, du har det ikke såå grusomt» har jeg sagt til speilbildet mitt, gjort kål på de siste pillene og satt meg ned med pensum og bokskriving.

Likevel- det er først den siste tiden jeg har skjønt gleden ved å selvdestruere. Å gi slipp og la seg falle ut i despreasjon, i rus, å gi slipp på kontrollen, å ikke kjempe i mot når ting går i nedoverbakke er befriende. Det svir å forsøke å bremse, det gjør vondt å ha kontroll. Istedenfor å gi seg undergrunnskreftene i vold, må du kjenne på hvordan du ha det, holde deg fast i smerten og tvinge hodet opp over overflaten. For første gang på lenge blir jeg skikkelig lei meg. Og det er jeg for det meste av tiden. Et stort, mørkt tjern med «trist».

Tankene mine går ann å si høyt, tankene kan skrives ned, utgis i bokform, videreformidles. Og likevel er de bare en liten, liten del av dagen min.
I går som kjennes som idag

februar 21st, 2008

NB: Dette innlegget er Not Safe For Work.

Fordi jeg får heller ikke lagt meg, selv om det er over midnatt og jeg skriver slettes ikke nok på det jeg skal skrive på. Jeg hadde forlagsmøte idag, et av de magiske møtene der jeg både blir kjent med en ny Oslo-café og får gratis mat og drikke, fordi sånn er møteland. Jeg snakker med den snille redaktøren min og hun trekker kortet til slutt og jeg kjenner studentøkonomien puste lettet ut.

Forlaget har funnet ut at det er bedre at boken vår blir en del av bokhøsten enn at den kommer ut i januar. Så hva sier man da? Sånn bortsett fra å nikke og smile og innse at man ikke har et år å skrive den på, men under et halvt, siden trykking tar tid og all tekst bør foreligger ferdig til midten av mai.

Jeg kommer hjem og kikker på stabelen med mitt elskede universitetspensum og tenker at «Hm, ok. Det blir et travelt halvår. Lese og skrive og skrive og lese. Og tegne.» Ja, for det er snakk om at vi skal illustrere boken selv. Og jeg har skrekkelig lyst, selv om jeg vet det er mye jobb. Dermed har jeg tilbragt det siste døgnet med å tegne fitter og sexscener og andre relaterte ting. De er ikke ferdige, ikke på langt nær.

De skal digitaliseres og lagres som .tif-filer og forbedres i Photoshop, slutte å være mine skannede tusj-tegninger, mine små LETRASET-farvede finurligheter, og bli ting som kan trykkes i en ordentlig bok. Mens jeg viste frem tegningene til redaktøren min, kom kelneren bort til oss. Han spurte om vi ville ha noe mer å drikke på lett gebrokkent norsk, men stoppet som fjetret av alle tegningene av nakne, skrevende damer som lå utover bordet vårt. Han forsvant fort, og da han kom tilbake, hadde jeg skyflet alle tegningene ned i mappen min igjen.

«Hvor er de tegninger som her var?» spør kelneren. Jeg smiler og peker på dokumentmappen min. «Ah- kan jeg få se en gang til?» Jeg tar dem opp og gir til ham, klart han kan få se. Han blar og glor til øyet blir stor og vått, og redaktøren min for lengst har begynt å fnise høylydt. «Haha- vi kunne henge dem på veggen her! Din kunstner!» Han peker bak bardisken, og jeg forklarer at de er til en bok, det er illustrasjoner til en bok om temaet. Han klapper meg på hodet og kikker igjen. «Veldig bra, veldig bra.» Han glor og glor på de to oral-sex-damene på tegningen. Jeg klarer hvertfall å fascinere en tilfeldig kelner. Klart jeg kan illustrere min egen bok, tenker jeg.

Jeg har feber, får ikke sove om natten og har akkurat fått kuttet deadline’en min med et halvt år. Og det er i grunnen helt fint å være meg likevel.
Her er en liten eksempel-illustrasjon, så dere vet hva kelneren glodde på.

Dette er en av anatomi-illustrasjonene. Det slår meg plutselig at den kanskje er litt støtende å legge ut?

Sånn plutselig veldig nakent kjønnsorgan, mener jeg.

Then again, jeg har tegnet så mye sånt noe nå at jeg har blitt helt immun. Jeg synes bare det er pent. Jeg kommer til å bli livmorsfeminist i prosessen. «Aww, look at that cute, little cunt.» Der har du meg.

Så- hva tror dere? Er dette en type illustrasjoner som funker? Eller har dere satt morgenkaffen i halsen og er for flaue til å kommentere? (Ja, jeg mener DEG, Kristin! ^_^)
Mitt usøtede liv

februar 2nd, 2008
Nå er det nesten nøyaktig fem år siden jeg sluttet å spise sukker, og inspirert av Esquil sin slakt av fine restauranter med mat full av sukker, tenkte jeg at jeg skulle skrive noen tips og observasjoner fra mitt ikke fullt så søte, usukrede liv.

Først: Hvorfor sluttet jeg å spise sukker? Da jeg gikk første året på vgs var jeg veldig mye syk og stresset. Vondt i hodet, konsentrasjonsproblemer, vondt i magen, vondt i alle muskler og et humør som gikk som en jo-jo. Jeg sjekket meg hos legen, men de fant ikke noe særlig.

Etter litt tips, eksperimenter og besøk hos et par alternative terapauter, forsøkte jeg å kutte sukker fullstendig fra kostholdet mitt. Plagene forsvant umiddelbart, og jeg så ingen grunn til å begynne med det igjen. Jeg fant ut at jeg rett og slett var allergisk mot sukker, selv om ikke legen min skjønte helt hvorfor.

Likevel- et fullstendig sukkerfritt kosthold bød på utfordringer. Særlig fordi jeg ikke bare kuttet ut godteriet, men også all halvfabrikata mat med bittelitt sukker i seg. På samme måte ble jeg en slitsom restaurant-kunde som ba om full innholdsfortegnelse på alle matvarene. Lenge var det eneste jeg kunne få av spiselige remedier på Narvesen ostepop og Atkins slanke-sjokkis.

Etter fem år uten sukker har jeg blitt en racer på ulike søtningsmiddler, hvordan de funker, hvilke som er best for kroppen, hva som er best til matlagning og hva slags matvarer som jeg må holde meg unna uansett. NB: Når jeg snakker om sukker, mener jeg sukrose, altså ikke druesukker eller fruktsukker. Jeg snakker om den rene, raffinerte skiten. Farin, sirup, melis, sukkerroer, you name it.

Først: Du spiser mer sukker enn du tror

Matvarer du ikke tenker på at det er sukker i, men som er like søte som hveteboller.
- Majones.
- Ketchup.
- Sennep. Gjelder grov og pølsesennep, ikke Dijon.
- Alle posesauser og posesupper.
- Buljong, med få unntak.
- Alle ferdigsauser på boks, fra pastasaus til Tikka Masala.
- Alle frossen-pizzaer.
- All ferdigpizza.
- Alle litt grovere ferdigbrød av den billige typen, ikke loff.
- All fruktyoughurt unntatt 0,1% fra Yoplait.
- All ferdiglasagne, Fjordland-gryter og boksemat.
- Grillkrydder.
- All salatdressing.
- Veldig mye kjøttpålegg, fra salami til kokt skinke.
- Kaviar.
- Leverpostei.
- Mye snacks, potetgull, nøtter og «sunt» godis.
- Nesten all tørket frukt.
- Corn flakes og annen frokostblanding.
Dette er de viktigste, men listen kan fortsette mye lenger. Kunsten er å lese på alt, finne sukkerfrie alternativer eller lage selv. Løsningen blir hamstring av den ene buljongen som funker, oljebasert dressing og ingen majones eller ferdigmat.

Hva er alternativene til sukker i matlagingen?

Det finnes noen sukkerfrie produkter på markedet, og i tillegg hender det at man vil bake kake, lage syltetøy eller ha noe søtt på frokostblandingen. Forskjellige sukker-erstatninger passer til forskjellige ting, og jeg har vært borte i mye forskjellig. Siden jeg er borstkjemt med verdens beste søster og svigermor, har jeg fått alt fra sukkerfri bryllupskake, kokosboller og bringebærsyltetøy. La oss først gå gjennom søtningsmidlene som finnes i ferdigmat og hvordan de funker.

Aspartam:
Dette er Søtningsmiddelet med stor S, og det de fleste forbinner med lett-produkter. Finnes i lettbrus, sukkerfri iskrem, mye sukkerfritt løsvektgodis, drops ol. Gir ikke blodsukkerstigning, inneholder ingen kalorier, skader ikke tennene. Til gjengjeld er det passelig giftig, smaker syntetisk og fungerer som avføringsmiddel i store mengder. Aspartam funker best i brus, og det er ingen gode grunner til å drikke lettbrus. Greit å styre unna.

Maltitol, maltose:
En avart av maltsukker som er mye mer vanlig i sukkerfri sjokolade og kjeks. Får du sukkerfri konfekt fra Glassmagasinet eller ymse belgiske produsenter, er det dette de inneholder. Maltitol smaker godt, litt mer brunt sukker enn vanlig sukker, og er ikke så ille for kroppen som aspartam. Det gir ikke blodsukkerstigning og er ikke noe problem for tennene. I større mengder funker likevel også dette lakserende, så ikke spis for mye. Du vil ikke tilbringe kvelden på do.

Sucralose:
En avart av sukker som smaker utmerket, men ikke gir blodsukker-reaksjoner og skader ikke tennene. Sucralose brukes i den ene, nye typen Cola Light, i sukkerfri youghurt og i den sukkerfrie ketchupen. Ganske nytt stoff, så man vet ikke alt om hva slags effekter det har på kroppen. Likevel har nye undersøkelser hintet om at dette er vel så skadelig som aspartam, så det kan være greit å være forsiktig.

Xylitol, sorbitol, kjært barn har mange navn:
Tyggis-søtningsmiddelet kommer trebark og er ikke skadelig i små mengder. Det fungerer heller ikke avførende. Til gjengjeld er det håpløst i så mye annet enn tyggegummi og pastiller. Brukes også i noen typer tannkrem. Du har sett reklamen- det er ikke farlig for tennene (c;

Druejuice:
I disse dager dukker det opp flere og flere sukkerfrie syltetøy-løsniger, saft og juice-typer som er sukkerfrie, men tilsatt druejuice. Dette påvirker blodsukkeret ditt på samme måte som frukt ville gjort, men er ellers sunt, bra og fullt av antioksidanter. Det beste alternativet til sukker, selv om det ikke funker til så mye annet enn frukt-produkter.

Fruktose eller fruktsukker:
Fedon Lindberg-alternativet er bedre for tennene og gir lavere blodsukkerstigning, men inneholder fremdeles kalorier. Dermed er det ikke «sukkerfritt» i vanlig forstand, og ikke sunt på noe vis. Fruktose ligner mest sukker på smak, og du får utmerket sjokolade, kjeks, marsipan og regelrett godis med fruktose som søtningsmiddel. Et godt alternativ til unaturlige søtningsmidler, men vær klar over at dette ikke er slankemat på noe vis. Ingen lakserende effekt er dog et pluss.

Vel- dette er de vanligste sukker-erstatningene du møter på i ferdigmat.

La oss ta en kikk på produktene du kan bruke i ditt eget kjøkken (c;

Diabetes-sukker:
Det finnes aspartam til hjemmebruk, enten til å ta på grøten eller lage desserter med. Går du på Grete Roede-kurs lærer du å bruke dette i mange sammenhenger. Problemet med aspartamen til heimebruk er, ved siden av helse og smaksproblemene som er nevn ovenfor, at det er en veldig dårlig bindemiddel. Skal du bake og brase, hverken oppfører det seg på samme måte som sukker, det smelter ikke skikkelig på grøten og har en metallisk ettersmak. Kort sagt- sukkettsmak på alt.

Honning:
Jeg reagerer ikke på honning, og bruker det til te-søting og baking. Du kan bruke flytende honning der andre ville brukt sirup. Det karamelliserer og oppfører seg omtrent som sukker. Dette er hverken bra for tennene eller forhinderer blodsukkerstigning, men inneholder flere næringstoffer og er «sunnere» enn raffinert sukker. Kan brukes som alternativ i de sammenhengene du vil unne deg noe som smaker godt.

Fruktose:
Dette funker definitivt best i matlagingen. Du kan erstatte alle sukkeret med like mye fruktose i alle kakeoppskrifter der ikke sukkernivået overskrider en tredjedel av oppskriften, ha fruktose på grøten og lage syltetøy med det. Svigermor har masse oppskrifter med fruktose, og det er svært lite vi ikke har greid å lage sukkerfrie alternativer av. Hovedproblemet er kaker som skal bli sprø, da fruktose ikke er et like godt bindemiddel og brenner på mye lavere varme enn sukker. Glem småkaker, kjeks, karamell og knekk. Og sjokoladekake. Glem cremé brulé og karamellpudding. Hveteboller, marsipan, bløtkake, krydderkaker og vafler funker derimot utmerket.

Stevia:
Dette geniale søtningsmiddelet finner du ikke i ferdigmat andre steder enn i Japan, da det er forbudt i EU. Steviaplanten smaker så søtt at et bittelite blad på tungen sprenger din definisjon på hva søtt er. Dette er det mest geniale søtningsmiddelet fordi du kan ha bitte-bittelitt i noe og oppnå samme søthetsnivå som noen desiliter sukker. Hovedproblemet er at det ikke fungerer som bindemiddel og at du må smugle din egen steviaplante og fremstille det selv (Hei Marthe! Hei svigermor!).

Stevia er nemlig sett på som et farlig, ulovlig middel innenfor EU. All forskning jeg har lest på området virker som om det kommer av at aspartam-mafiaen ikke har lyst til å miste markedsandelen sin. Stevia skulle visstnok fremkalle sterilitet hos rotter etter at de hadde fått avsindig store doser, men siden en knivsodd er nok til en dessert, er dette ganske ute av proposjoner. De fleste søtningsmidler er vel så skadelige i stor dose, og stevia er ikke et potensielt avføringsmiddel. Vil du ha din egen potteplante du kan eksprimentere med? Ping Marthe, hun har stiklinger.

Vel, dette var en liten oppsummering av hvordan jeg lever sukkerfritt. Siden det ble veldig langt, kommer «Steder i Oslo du kan spise sukkerfritt» i en egen post.

Hurra for meg som fyller mitt femte sukkerfrie år. Eller noe i den stilen.
Søvnløs

januar 17th, 2008

Jeg er tynnslitt om dagen. Det er papir mellom meg og verden og jeg blir lei meg av så mye teit.

Jeg blir lei meg av at damen på legekontoret er sur og skarp. Jeg blir lei meg av barnet som sier «Er du mammaen til Erlend?» og moren som sier unnskyldende «Nei, hun bare SER ut som mammaen til Erlend!»

Så jeg ser ut som mammaen til Erlend, jeg er tyve år og jeg skylder på at jeg er sliten. Jeg glemmer hele tiden. Glemmer avtaler. Glemmer å gå dit jeg skal. Glemmer å ringe tilbake. Glemmer å treffe folk når jeg har sagt jeg skal treffe dem. Glemmer å hente pakken på postkontoret. Glemmer å levere tilbake ting jeg låner og glemmer å svare folk på epost.

Hodet mitt er et sort hull du kan putte ting i. De forsvinner og dukker opp når jeg skal sove.

«Åh! Jeg skulle jo dét idag!»

Så kommer den dårlige samvittigheten og jeg blir liggende og stirre i taket.
Om jeg har glemt akkurat deg, er jeg lei for det. Om det er din epost som ble liggende på vent en evighet eller du som ble sittende på café og vente på meg. Det faktum at jeg glemte det spiser meg innvendig når jeg ikke får sove om natten. Det at jeg glemte akkurat deg. Og deg. Og deg.
Varme mensker og varm te

januar 3rd, 2008

Jeg har hatt varmt nyttårsbesøk fra Bergen. Ja, hun er bosatt i Nidaros i disse dager, men jeg våkner til søt, klingende bergensk og det er dét som teller.
Engeline har harepusnese, englehår og er melk og honning i turkis kåpejakke- kort sagt; en person du både vil gjemme i sofaen din og spasere i snøen med.

Jeg hadde bare fornuftige forsetter på nyttårsaften. Sånne kjedelige det ikke er vits i å fortelle folk om en gang. «Jeg skal fortsette å trene.» «Overholde tidsfrister» osv.

Engeline kom hit med tusen bokser te, og mens andre drakk sjampis eller sprit på nyttårsfesten, tryllet hun frem sjasminblomster hun puttet i vann, og laget luksuste til alle oss avholdsfolkene. Og jeg kom på et nyttårsforsett til. Faren min har alltid vært tilhenger av løfter han kan holde. «I år skal jeg spise mer sjokolade» funker hver eneste gang. Min frivole vennines standardsvar når noen spør henne om nyttårsforsetter, er at hun skal «prompe mer». Det får hun alltid til, sier hun. Inspirert av Engelines fantastiske temablogg: Den O Store Tekunsten, skal jeg drikke mer te i år. Jeg anbefaler alle å sjekke ut både den vanlige bloggen hennes og ikke minst te-bloggen (c;
Antimoteblogging

november 16th, 2007

Jeg skriver selv om det gjør litt vondt i hånden nå, for jeg hater å handle klær. Og jeg har prøvd idag, jeg lover.Det er bikkjekaldt ute, og jeg må ha noe annet enn den tynne bomullsfrakken min, noe annet enn tynne tunikaer og tights. Jeg har gått på ullgenser og kåpejakt i alle byens klesbutikker og kom tomhendt hjem. Er jeg urimelig? Er jeg deformert? Leter jeg etter noe som ikke finnes?

Når jeg går i butikken, har jeg en viss idé om hva jeg er ute etter. Idag var det en kåpe i foret ull med innsvingt liv, kanskje sort? Kanskje en artigere farve? Den gang ei. En kjapp rundte på H&M, Cubus ol gjorde at jeg kunne konstatere at det er boblejakker som er in i år. Stygge, gusjegrønngrå boblejakker med fuskepelskant på hettene. Beklager, men jeg vokste opp på nittitallet. Jeg hadde boblevest og boblekåpe. Helvete fryser over før jeg beveger meg i nærheten av noe med boble i navnet som ikke er «boblebad». Også er det parkaser i tillegg, da. Litt som boblejakker, bare i grovt stoff og uformelige i fasongen. Jeg er ikke polfarer, jeg bor i by. Kan dere skjønne det, hersens moteskapere?

Jeg ruslet på Indiska og Gina Tricot og håpet å finne noe litt mer varmt og feminint. Og ja- på GT var det feminint. De tror visst at det eneste jeg skal gjøre i desember er å gå på julebord. Dermed var de fulle av heftige partytopper og lite annet. Nei, jeg går ikke vinterkulda i møte med sølvtights og paljetter. Det eneste vinterplagget på Gina Tricot var noen svære ponchoer og sjal, samt et par små jakker som rakk meg omtrent til midt på magen. Tydeligvis kan du velge to dameroller i vinter: Den glamorøse juleborddeltageren som bare kaster på seg noen digre ullsjal før hun går ut i drosjen som tar henne hjem og damen som prøver å se mest mulig ut som Nansen på vei over Grønland. På Indiska fant jeg den tredje utveien i motebildet- jeg kan også ta på meg litt mer stormønstrete ting som minner om en blanding av badekåpe og tunika, og kombinere det med svære skjerf og Inka-lue. Jeg kan være lamadama, rømt fra et indianerreservat nær deg. Julebord, Nansen eller Inka. Hurra.

Likevel- når jeg til slutt fant et par Helt Greie kåper på voksenavdelingen på H&M, meldte størrelsesproblemet seg… På Cubus er jeg et sted mellom 40 og 42, på Indiska er jeg «large», på Gina Tricot XL og på H&M er størrelse 46 for lite. I tillegg er kåpene i butikken ikke skrådd inn i livet, men går rett ned. Jeg er ca 42 i livet og kanskje 48 i puppene. Nå skal jeg være litt frekk, men er ikke de fleste damer der ute bredere rundt puppene enn rundt magen? Selv den størte størrelsen på føkkings mammaavdelingen på H&M gikk ikke an å kneppe rundt puppene mine.

Hva gjør man da? Jakken jeg hadde på meg var kald, butikkene var fulle av klær som enten var stygge eller for små og jeg hadde vært innom alle steder som ikke er fullstendig overpriset. Når jeg shopper, har jeg to løsninger som aldri svikter meg. Det første er den litt dyre, men AKK- så magiske Stora Rompa-butikken.

Ja, jeg skal forklare navnet. Det begynte etter jul i fjor, da jeg gikk inn på en tilfeldig butikk på Gunerius og plukket opp en tilfeldig bukse. Jeg kan ikke en skit om jeansstørrelser, så jeg viftet litt hjelpeløst med den og lurte på om den ville passe meg eller ei. Da ble jeg overfalt av en tornado av en dame, som så ut som hun var fra et sted i latin-amerika, men snakket svensk-gebrokkent. Slik gikk samtalen mellom oss:

Hun: Ser do etter buksa?

Jeg: Eh. Ja.

Hun: Tror do at do vil se no bra ot om do stappa den shvæære rompa di neddi den lille buksa der?

Jeg: Eh. Nei.

Hun: Bli med mai, så skal vi finna en buksa som passa din STORA ROMPA!

Buksen vi fant passet perfekt, og jeg har kommet tilbake dit og kjøpt bukser som passer, selv om det koster litt ekstra. Men de skuffet på jakkefronten. Bare diiigre boblejakker til å ha over min stora rompa. Jaja.

Uff er alltid min siste utvei, og der var det faktisk mange fine kåper. Imidlertidig er de ikke alltid like stø med å merke størrelsene, og kneppe-over-puppen-problemet kom tydelig frem her, også. Jeg ble nidkjær og prøvde alt jeg fant av yttertøy. Minkpels? Lilla skai? Kjør på- så lenge det er varmt og faktisk passer. Først da jeg slåss om en fuskepels-kreasjon i limegrønt med en dame jeg mistenker for å være nigeriansk prostituert forstod jeg at det var på tide å gi opp. Jeg gikk hjem uten kåpe, og rasket med meg et par helt streite ullgensere fra Cubus på veien.

HVORFOR er det sånn at så fort moten endrer seg, endrer innholdet i alle klesbutikkene seg også? Hvorfor kunne det ikke finnes en butikk som sydde dameklær med mer plass til pupper enn til mage? Kunne man ikke hatt én standarisert damestørrelse for hele Europa? At L alltid er så og så mange cm, hverken mindre eller mer? Arg, jeg hater å kjøpe klær.