Hvordan ta over verden uten å blogge

Kjære lesere. Jeg har nå funnet ut hva som skal til for at jeg ikke rekker å oppdatere bloggen: For mye medieoppmerksomhet.

Siden boken kom ut på tirsdag 9. november har jeg hatt tre intervjuavtaler om dagen, og vekslet mellom avisoppslag, tid foran TV-kamera og direktesendt radio. Resten av tiden har jeg prøvd å bruke på å sove, og jeg har knapt fått svart noen på Twitter en gang.

Jeg har skjønt at grunnen til at det var fysisk mulig å anmelde journalistene som intervjuet oss under lanseringen av Jenter som kommer, var at det var få nok intervjuer. I skrivende stund har jeg hverken oversikt over presseoppslag eller anmeldelser, og jeg er stygt redd for at jeg ikke får det heller.

Det var meningen at boken skulle ha en nettside med full lenkesamling og videre lesning, men lanseringen av den har druknet helt i oppmerksomheten fra de tradisjonelle mediene. Jeg beklager å si at lanseringen av boken om de nye mediene har vært sørgerlig forankret i de gamle mediene, men sånn går det når telefonen ikke står stille. Ringende journalister er mer oppmerksomhetskrevende enn twitrende nettvenner.

Uansett: Her er bokfilmen Lillesøster og jeg laget. Den har klart å spre seg selv uten bloggens hjelp, men jeg tenkte det var best å legge den her hvor alle kan se den.

Så til spørsmålet alle har stilt: Nei, den er ikke på ebok. Det er ikke mulig å kombinere ebokutgivelse med utgivelse på tradisjonelt forlag slik moms-krangelen står idag. Jeg synes det er kjempeteit, men jeg er nok mer opptatt av å få bøkene ut i digitalt format enn jeg er av bransjepolitikk.

Og om du som leser har lyst til å gjøre meg en tjeneste, så lenk til blogginnlegg, avisoppslag, surmaget kritikk og kronikker om boka i kommentarfeltet her så jeg kan lage et samleinnlegg med omtale. Jeg har mistet oversikten. Det er offisielt.

De som får anmelde boka

Først: Takk til alle som svarte! Så – beklager at det tok tid før jeg fikk kåret noen «vinnere» her. Det har vært noen vanvittig hektiske lanseringsdager, og jeg har ikke landet ennå.

De fire heldige under får anmeldereksemplarer i posten så fort de mailer adressen sin til ida @ jackson . kz:

  • Alt Godt: Fordi hun skriver om temaer som interesserer folk fra flere bloggmiljøer, og kjenner godt til hagebloggmiljøet jeg bruker som eksempel i boka.
  • Jill Walker Rettberg. Fordi jeg aldri ville tord å spørre henne om å anmelde, og egentlig ikke tør å sende henne et eksemplar heller. Takk for at du spurte.
  • AstridUV. Fordi hun er den mest bloggerfarne PR-rådgiveren som har startet opp i den senere tid.
  • Olava.Fordi jeg ikke har noen bibliotekarer på anmelderlisten min, og det er et opplagt minus.

Til alle andre håpefulle: Forordet og første kapittel blir lagt ut som gratis ebok innen få dager, så alle får litt.

Til dere som har lest boka alt og skrevet om det i kommentarfeltet: OMG. Jeg elsker dere i store porsjoner. Så fort?

Opphavsrett og Creative Commons 101

Jeg skrev et innlegg om hvordan navngi opphavspersonene riktig når du publiserer Creative Commons-bilder. Hege spurte etter en skikkelig Creative Commons-guide sånn generelt, så jeg publiserer en her.

Åndsverskloven 101

Åndsverksloven sikrer deg opphavsretten til det du har produsert. Om du tegner en tegning, tar et bilde eller skriver en tekst, har du opphavsrett til tegningen, bildet eller teksten fra det øyeblikket du har tegnet/knipset eller lagt fra deg blyanten. Om du har opphavsrett til en tekst er altså ikke avhengig av om du har publisert den på bloggen eller ei.

Noen tror at man må sette en liten © ved siden av det man har laget for å få opphavsrett, men det er ikke riktig. Den lille c’en tjener utelukkende til å minne leserne dine om at du eier det du har laget.

Opphavsretten din er avhengig av at det du har produsert har verkshøyde, et ullent begrep. Gisle Hannemyr beskriver det slik:

Begrepet «verkshøyde» er ikke så veldig klart definert, men oppsummeres gjerne med at for å regnes som åndsverk må arbeidet være et resultat av selvstendig skapende innsats, og uttrykke individuell egenart.

Det betyr at bildene du laster opp med mobilen etter å ha tatt bilde av et morsomt skilt ikke er et åndsverk, på samme måte som «Ida is våken»-oppdateringene på Facebook ikke er det, uansett hvor mange ©-er du klistrer på det.

(Joda, bilder uten verkshøyde er også beskyttet av åndsverksloven, men de har kortere vernetid og kalles fotografiske bilder, ikke fotografiske verk.)

Hva vil det si å ha opphavsrett?

Du har altså opphavsrett til noe fordi du har laget noe med verkshøyde, uavhengig om verket er publisert.

Opphavsretten sikrer deg følgende:

  1. Enerett til publisering, ofte kjent som copyright
  2. Enerett på å gjøre verket tilgjengelig for verden
  3. Retten til å bli navngitt
  4. Vern mot krenkende gjengivelse

Du har altså rett til å bestemme hvem som får publisere bildet ditt, samt hvordan det skal publiseres. Du har rett på å få navnet ditt under bildet, og du har rett på å beskyttelse mot at Vigrid bruker bildene dine i sin neste kampanje.

Hva er Creative Commons?

Creative Commons-lisenser er et forsøk på å skape et mer fleksibelt rammeverk rundt åndsverksloven. Ideen er at du lisensierer det du har laget slik at andre kan dele og bruke åndsverket ditt uten å måtte spørre deg først. Creative Commons-lisenser kan også brukes til å sikre deg rettigheter for ting du har laget som ikke har verkshøyde.

Å publisere noen under en CC-lisens betyr i praksis at du gir leserne dine noen ekstra rettigheter til å bruke verket ditt, under noen betingelser du setter på forhånd.

NB: Hvis du ikke har en CC-lisens på verket ditt, er den automatisk beskyttet under den vanlige åndsverksloven. En del jeg kjenner vil ikke putte noen CC-lisens på det de lager fordi de vil at det skal «deles fritt». Problemet med det er at ingen lisens = den strengeste lisensen innenfor norsk lovverk.

Dette betyr de ulike elementene

Alle CC-lisensene er satt sammen av følgende elementer:

Navngivelse – altså at du må si hvem det er som har laget det du publiserer. Dette er det eneste elementet i CC-lisensen du ikke kan velge bort. Det er også i tråd med åndsverksloven forøvrig. Denne delen av lisensen forkortes «by».

Ingen bearbeidelse – altså at ingen har lov til å endre, redigere eller bearbeide verket ditt uten å spørre deg. Jeg har denne lisensen på tekstene mine, fordi jeg vil bli spurt først om noen redigerer dem. Hvis noe er merket med ingen bearbeidelse, er det ikke lov å redigere det i Photoshop, lage en mashup eller putte det i en remix. Dette elementet forkortes «nd».

Ikkekommersiell. Hvis noe er publisert under en ikkekommersiell lisens, er det forbudt å bruke verket i en setting der folk får økonomisk gevinst. For oss bloggere er det en god måte å sikre seg at større aktører ikke bruker bildene eller tekstene våre uten å spørre om lov først, men som Yngve gjorde meg oppmerksom på i kommentarfeltet: Blogger med reklameinntekter er også kommersielle aktører. Det samme er blogger tilknyttet firmaer, aviser etc. Voe er med andre ord en kommersiell aktør i denne sammenheng. Det samme er NRK Beta. Dette elementet forkortes «nc».

Del på samme vilkår – ofte det lisenselementet som er vanskeligst å forstå. Denne delen av lisensen gjør lisensen smittsom: Om du får publisere et bilde jeg har tatt og lagt ut under en del på samme vilkår-lisens, betyr det at du bare har lov til å bruke det om du deler det under samme lisensen som meg. La oss si jeg tillater endringer av et bilde, men bare under del på samme vilkår: Da må du dele det endrede bildet/mashupen/remixen på samme vilkår som meg etterpå. Denne delen av lisensen forkortes «sa».

De ulike lisensene

Elementene over kan sette sammen til en rekke ulike lisenser, den ene strengere enn den andre. Her er en oversikt, rangert fra minst streng til strengest (jeg bruker den strengeste).

  1. Navngivelse (by). Publiserer du noe under denne lisensen, forbeholder du deg bare én eneste rettighet: Å få navnet ditt under.
  2. Navngivelse-Del på samme vilkår (by-sa). Publiserer du under denne lisensen, kan folk gjøre hva de vil så lenge de navngir deg og lar andre dele bildet videre på samme måte. Du kan bearbeide verket uten å spørre. En smittsom variant av den over.
  3. Navngivelse-Ingen bearbeidelse (by-nd). Du kan gjøre hva du vil, så lenge du navngir opphavspersonen og ikke endrer verket.
  4. Navngivelse-Ikkekommersiell (by-nc). Du kan dele fritt så lenge du forteller hvem som har laget verket og ikke er en kommersiell aktør. Du kan bearbeide fritt.
  5. Navngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår (by‑nc‑sa): Du kan dele fritt så lenge du navngir opphavspersonen, er en ikkekommersiell aktør og lar lisensen være smittsom. Du kan bearbeide fritt.
  6. Navngivelse-Ikkekommersiell-Ingen bearbeidelse (by‑nc‑nd): Du kan dele fritt så lenge du navngir opphavspersonen, er en ikkekommersiell aktør og ikke endrer verket. Den strengeste lisensen, og den lisensen jeg bruker på tekstene mine.

Oppsummert:

Åndsverksloven har ingenting med den lille ©’en å gjøre, å ikke lisensiere er å bruke den strengeste lisensen, og du må alltid navngi opphavspersonen uansett hvilken lisens verket er lagt ut under.

Å legge noe ut under en CC-lisens er å gi leserne og brukerne noen rettigheter til det du lager. Husk at en CC-lisens bare skal bruke på kulturprodukter. Finn andre løsninger til programvare, oppfinnelser etc.

Dette innlegget er en prøvesmak på den nye boka. Du kan lese det opprinnelige innlegget om å bruke CC-bilder riktig her. Du kan også lese mer på Creative Commons Norge.

Hvordan bruke CC-bilder riktig

Det er lett å stjele bilder.

Du googler eple på Googles bildesøk, finner et eplebilde du liker, høyreklikker på det og kopierer lenken. Deretter legger du ut bildet på bloggen, og vips: Så har du eplebildet i blogginnlegget ditt. Ulovlig.

Når vi skal forsøke å være litt mer lovlydige, stiller vi inn bildesøket på Google og Flickr til å bare gjelde Creative Commons-lisensierte bilder, finner eplebildet og legger det ut på bloggen med teksten «Creative commons» under.

Problemet med denne måten å bruke CC-bilder på er at det er like ulovlig som å stjele vanlige bilder. Grunnen? For at CC-lisensen skal være gyldig må du både oppgi hvem det er som har tatt bildet, oppgi tittelen på bildet, lenke til bildet og lenke til Creative Commons-lisensen.

Dette er litt lite intuitivt, og mange gjør det feil. Da Helge Øgrim skrev en spalte i Journalisten om hvordan bruke CC-bilder i artiklene sine, navnga han ikke fotografen på riktig måte. Morgenbladet og Klassekampen har stadig bilder på trykk der Creative Commons eller Wikimedia Commons er oppført som fotograf.

Det er feil. CC-lisens eller ei: Du skal alltid navngi fotografen.

For oss nettfolk burde det være opplagt: Vi blir sure om noen ikke lenker til teksten vår. Vi burde forstå at noen blir sure om de ikke får et lenke til bildet sitt når vi bruker det.

Å navngi fotografene riktig når du bruker et bilde med CC-lisens er dermed et spørsmål om god lenkepraksis i tillegg til at det er et juridisk spørsmål.

Eller som Creative Commons Norge formulerer det: Creative Commons er ikke et bildebyrå. Du kan ikke putte foto: Creative Commons slik du ville satt foto: Scanpix.

Sånn skal riktig navngiving se ut:

Discus fish in an aquarium av weesen, tilgjengelig under Attribution-NonCommercial 2.0 Generic

(Fin fisk, ikke sant?)

Hvis du ser på dette som et spørsmål om nettikette, er det faktisk mindre uhøflig å stjele copyrightede bilder, oppgi fotografen og lenke til vedkommedes nettside enn det er å bruke et CC-bilde og oppføre Creative Commons som et bildebyrå.

En vekker for oss som forsøker å bruke mest mulig CC-bilder, ikke sant? Jeg var ikke klar over dette før jeg satte meg inn i det mens jeg skrev sosiale medier-boken, men jeg synes det er en bra regel:

Du får flere lenker, bedre googlerangering og vite når noen bruker bildet ditt, og det at du gjør leserne dine oppmerksom på lisensen bildet er distribuert under, gjør at de enkelt kan finne ut om de kan bruke bildet selv.