Ikke kjøp nytt kjøkken hvis det holder å vaske opp

Jeg har blitt lidenskapelig opptatt av husarbeid. Det føles ikke innafor.

Jeg som pleide å hate rydding. Det var mer innafor. Husarbeid er en av aktivitetene det er sosialt akseptabelt å mislike. Det har lav status, og få fans.

Det var jobben min med nett som lærte meg å elske vasking. Da jeg jobbet med Store norske leksikon var det De Store og Synlige tingene folk var opptatt av. Alle visste at noe var galt, og den opplagte løsningen var å gjøre drastiske endringer på nettsidene, skifte font, skifte logo, skrive en ny strategi, hyre noen nye folk, å pusse opp virket som den eneste – og mest presserende løsningen.

Men jo lengre jeg jobbet med leksikonet så jeg at de største verdiene ble skapt av det daglige «renholdet», at det å skrive litt om på artikkelen Den franske revolusjon gav mer fornøyde brukere enn alt arbeidet med ny teknisk løsning. Det betydde ikke at de store endringene var uviktige. Det var bare ingen som stod på barrikadene for flikking, uansett hvor mye det hjalp.

Da jeg begynte å jobbe som konsulent i Netlife, viste det seg at de fleste kundene gjerne hadde det samme problemet. De hadde en oppvaskbenk full av skitne kopper, og hadde dermed vedtatt å kjøpe nytt kjøkken. De ble ikke særlig entusiastiske når løsningsforslaget fra den dyre konsulenten var den digitale varianten av oppvaskbørste.

Men det er ofte de minste og kjedeligste jobbene som gir de største resultatene. Å la Tore på kontoret få nok tid til å sjekke om alle adressene i medlemslista fremdeles er riktige, gir porto spart og færre klager, som er mer enn du kan si om å få ny logo. Men det er alltid den nye logoen folk drømmer om.

Jeg digget ikke oppdagelsen at vedlikehold var så viktig. Jeg er en rotekopp. Jeg hadde en sterk idé om at det var store, kreative eksplosjoner som gjorde en forskjell her i verden, at jeg kunne få permanent fritak fra rengjøring fordi jeg av og til fant på noe fengende.

Det viste seg imidlertid at jeg brukte mer tid på rengjøring enn renslige folk ved å la det bli så møkkete mellom hver gang. På en blogg som kunne vært skrevet av meg, A slob comes cleanforklarer forfatteren at å ta oppvasken med hver gang du har spist tar 10 minutter, mens å ta oppvasken hver tredje dag tar 3 timer. Å rydde innboksen på slutten av dagen tar 10 min. Å rydde innboksen en gang i måneden, derimot…

«Er dere fornøyd med den nye nettsiden?» spør jeg noen jeg har jobbet for. Det er en måned siden de hadde lanseringsfest, med brask og bram og sjampanje og bilde i Kampanje. «Joda. Det er fint, det. Men det er så mange småting som må fikses, og det har vi ikke satt av tid til, vi skal i gang med et nytt prosjekt.»

Og så skjønner jeg at jeg høres ut som en digital Martha Stewart når jeg forteller dem at nettsider krever jevnlig småflikking. Lar du oppvasken stå i tre år, må du kjøpe nytt kjøkken enten du vil eller ei.

Vi ser ikke rydding, rengjøring, flikking og vedlikehold når det blir gjort bra. Vi ser det når det blir gjort dårlig. Så skål for deg som satte inn oppvasken i oppvaskmaskinen i dag. Skål for deg som slettet tre utdaterte artikler fra Intranettet. Skål for deg som ryddet i kvitteringene. Du er det usynlige arbeidets ninja, og du sørger for at ting ikke faller fra oss omkring deg. Heia!

 

Artikkel om sosiale medier i A list Apart

Jeg har mange drømmer jeg forsøker å sette ut i live. Noen drømmer er det mange som deler med meg:

  • Hoppe i fallskjerm (Check!)
  • Gi ut en bok (Check, check, check, check, check, check!)
  • Ta dykkersertifikat (Si fra om du vil være med!)

Noen av dem er mer idiosynkratiske og handler om veldig Ida-spesifikke drømmer: 

  • Skrive hørespill for Radioteateret på NRK
  • Lage en sufflé som ikke faller sammen
  • Skrive en artikkel for web-tidsskriftet A list Apart

Nå har jeg fått realisert det siste punktet sammen med Ida Aalen:

Vi har skrevet en artikkel om sosiale medier til A list Apart.

Det er så stas at jeg er skamrødmer og har sommerfugler i magen på en gang. Men realiteten er at med mindre du tilhører et Spesielt Nerdete Fagmiljø har du mest sannsynlig ikke hørt om tidsskriftet overhodet, og da skjønner du ikke hvorfor jeg er halvt i svime over å få noe publisert der.

Så jeg tenkte: La meg forklare hvorfor A list Apart betyr så mye for meg.

Hvorfor jeg er så gira og glad

Fordi en god redaktør er det beste som kan skje teksten din

A list Apart er et sted der det tar lang tid å bli publisert. Det er fordi de bruker masse tid på redigering, polering og faglige innspill på alle tekstene de velger å ta inn. Er det noe jeg har lært av å skrive noen bøker, så er det at tekster blir ikke egentlig noe å skryte av før redaktører har harvet over dem noen ganger. To write is human, to edit is divine - Stephen King

A list apart er ikke «smidige» eller «innovative» i hvordan de behandler tekstene. De er så grundige og tradisjonelle at de minner mer om et akademisk tidsskrift enn en blogg. De mente Ida Aalen og min sin artikkel hadde hatt «få redigeringer». Det betydde åtte runder frem og tilbake med innspill. Og siden alt skjedde i Google Docs, kunne vi se redaktøren vår gyve løs på teksten vår i sanntid. Guddommelig.

(Til alle redaktørene mine i Aschehoug: Dette komplimentet er til dere også. Kjærleik kjærleik.)

Fordi å bli publisert på engelsk er dritskummelt og fantastisk i seg selv

Kjære engelsklærer jeg hadde på VGS: SE HER! Tenk på det!

Jennifer-Lawrence-Oh-My-God

Fordi ingenting er så fantastisk som å få bidra til utviklingen av fagmiljøet ditt

Å skrive noe faglig er skumle greier. Du gjør noe lurt. Du spør deg selv: Har noen andre i fagmiljøet mitt skrevet om det samme? Som regel har de det. Men av og til ser du at du gjør noe lurt fagmiljøet ditt ikke har skrevet om ennå. Så da skjønner du at «Okei, det er min jobb å prøve å tette det hullet.» Du forsøker å formulere det lure du gjør så tydelig og ryddig som mulig og så lusker du bort til de lure folka med den fulle oversikten og sier «Hallo-hallo? Er dette relevant nok til å være med i oversikten vår? Er dette en bitteliten bit som mangler?» Og hvis de faktisk sier: «Ja, denne mangler, takk skal du ha», så er det helt sinnsykt stas. Det betyr ikke at den lille biten du bidrar med er ny eller din unike idé, men at du var den som tok ansvar for å få den med i ditt fagmiljø, i ditt kunnskapsfjell. Det er sånn alle fag utvikler seg. For meg er det et enormt skritt å gå fra «Noen som bruker andres fagkunnskap» til å «Bidra med min fagkunnskap». Kanskje enda mer stas enn å skrive bok.

Fordi A list Apart har formet synet mitt på Internett siden 2007

Alle de store, faglige aha-opplevelsene mine da jeg lærte meg å bli en internett-arbeider kom fra A list Apart.

Det var her jeg lærte at det jeg gjorde på nett hadde et navn: Innholdsstrategi og innholdsforvaltning.

Det var her jeg leste artikkelen som ble mantraet vi jobbet etter i Store norske leksikon: Det er leseren som er hovedpersonen på denne siden.

Her leste jeg den første sjekklisten for å skrive virkelig godt nettinnhold og ta vare på det.

Fordi artikler på A list Apart er skrevet for å vare lenge

Du ser artiklene jeg henviser til over? De begynner å dra på åra. Men det gjør ingenting. De er like relevante i dag. Det kan du ikke si om så mange av blogginnleggene om «Ny funksjonalitet på Facebook» fra samme år. Gode fagtekster må tåle tidens tann. Jeg tror og håper at Ida Aalen og jeg har greid å si noe overordnet om å jobbe med sosiale medier.

Du kan lese og bedømme selv: Artikkelen vår i A list Apart.

Seriøst, har du lest helt hit?

Da er du mer interessert enn de fleste. Kanskje du jobber med det samme som meg? Kanskje du er min helt spesielle venn? Da har du kanskje lyst til å høre Ida Aalen og meg snakke om sosiale medier på Webdagene 21 – 23. oktober? Du vet, neste uke?

Ja, det er en næringslivskonferanse om internett. Det betyr at den er dyr.

Ja, det er jobben min som arrangerer den. Det betyr at jeg er det kjipe reklame-dyret når jeg skriver om det.

Men mellom deg og meg: Om du har lyst til å komme, så send meg en epost  og si «Hei, Ida. Jeg er din hemmelige internettvenn, kan jeg få en rabatt?» Og så får du det.

Om du er blakk: En av de aller viktigste grunnene til å skrive fagartikler er at det skal være en gratis gave til verden. (Dyre, lukkede, akademiske tidsskrift: Jeg skuler stygt på dere nå.)

Så artikkelen er ekstra mye til deg. Værsågod!

Den er din for alltid, darling.

Jeg begynner å jobbe i Netlife Research

Jeg slutter å jobbe som kommunikasjonssjef i Store norske leksikon og begynner som konsulent i Netlife Research 1. januar 2015. Det er en rar setning å skrive: Store norske leksikon har vært noe av det viktigste i livet mitt siden 2011. Nå skal jeg ut i det «ordentlig» private næringslivet, og du, kjære leser, kan faktisk kjøpe meg. Vel, tiden min og kompetansen min, i det minste.

Jeg ble kjent med Netlife da jeg jobbet sammen med dem og WJA om de nye nettsidene til Store norske leksikon. Før jeg ble kjent med dem, pleide jeg å tenke at jeg var en av ti personer i Norge som forstod Internett overhodet. Å jobbe med dem var en skikkelig realitetssjekk: Det viste seg at det fantes folk som visste mye, mye mer enn meg. Jeg lærte masse av samarbeidet – så mye at det føles naturlig å jobbe der selv for å lære enda mer. Så nå skal jeg jobbe der som innholdsrådgiver. Det betyr at jeg skal hjelpe folk med det aller, aller viktigste de har på nettstedet sitt: Tekst. Bilde. Metadata. Redaksjonell drift. Alt som er gøy, med andre ord.

Om å ta seg vann over hodet

Mens jeg skriver dette føler jeg at språket mitt ikke strekker til. Det er ikke mulig å beskrive tiden min i Store norske leksikon og samarbeidet mitt med Netlife i noen skarve setninger. Jeg trenger å veive med armene og skjære grimaser og sånn.

Heldigvis har jeg bedre verktøy til rådighet. Jeg holdt et foredrag om Prosjekt Store norske leksikon sammen med Ida Aalen fra Netlife på Webdagene tidligere i høst. Du kan se hele foredraget på video under. Det handler om følelser og webteknologi, og er min kjærlighetserklæring/avskjedstale til SNL.

PS: SKRYTEMELDING! Folk på Webdagene kåret det til det beste foredraget på konferansen! Og det er jo litt sånn…

Katy-Perry-omg

 

Så…se på meg?

 

Ida Aalen & Ida Jackson: Ta deg vann over hodet (Webdagene 2014) from Netlife Research on Vimeo.

Post-SNL-blogging

PS: Jeg kommer til å bruke tiden frem mot jul på å oppsummere flere leksikon-erfaringer her på bloggen. Om du er opptatt av kunnskap/kommunikasjon/web: Stay tuned!

PS PS: Kanskje det er akkurat deg som skal erstatte meg i leksikonredaksjonen? Ta en kikk på leksikonbloggen.

Gaffateip for webredaktører

Da jeg begynte å jobbe for Store norske leksikon tenkte jeg: Jeg må lese noen bøker om hvordan være webredaktør. Folk snakket om Store norske leksikon som «kulturarven», men det egentlig en evfemisme for «så mange tekster at ingen har oversikt».

Jeg lærte mye av å lese om tekst på nett. Men storparten av de som ga oppskrifter på hvordan hanskes med så store mengder tekst tok utgangspunkt i at du hadde bedre tid og mindre tekst enn vi i SNL hadde.

Kloke hoder, som Kristina Halvorson, anbefalte å ta en vareopptelling på tekstene på nettstedet ditt: Åpne execl og systematisere hele skiten. Den metoden fungerte ikke særlig godt for meg: Å få oversikt over alt ville vært galskap.

Jomfruer i nød

Så jeg måtte finne opp mine egne «metoder»: Ikke arkitekttegninger, men gaffateip. Mitt første og viktigste gaffateip-triks er å redde jomfruer i nød. Har du en nettside med en del tekst på + et internt søk har du alt du trenger. Forresten: Det hjelper å ha en god kollega/venn/støttekontakt og mye kaffe også. Kanskje litt øl etter at dere er ferdige med teipingen og trenger å gråte litt, særlig hvis tekstene dine er gamle.

Å jakte på jomfruer i nød er enkelt:

Du spør deg selv: Hva ville vært det pinligste å finne på nettstedet mitt? Hva ville vært det verste, det kjipeste, det dummeste? 

Så søker du på det.
Du gråter eller grøsser litt når du finner noe pinlig.
Så fjerner du det.
Eller skriver det om.

Hva er pinlig for deg?

Illustrasjon av papirleksikonet som lukter vondt
Gammel, stinkende tekst med vakker skinnrygg

Store norske leksikon ligner ikke på noen andre nettsteder. En av grunnene er at mange av tekstene er gamle. Og når jeg mener gamle, så mener jeg ikke «ikke oppdatert om oss-siden etter 2003»-gamle. Førsteutgaven av Store norske leksikon kom ut i 1906. Det er mye som har endret seg siden 1906. Uttrykket «jomfruer i nød» kommer av at jeg søkte på ordet «jomfru» i leksikonet og fant det i en rekke tekster om kjønn, seksualitet og kjærlighetsliv. Det var en sterk indikasjon på at de tekstene trengte en opprydding.

Andre ord jeg søkte på

  1. Hottentott
  2. Moron
  3. Fruktsommelig
  4. Renesansse (og andre feilstavede ord)
  5. Pike
  6. Ord som knirket, som fargefjernsynsapparat

Noen ord, som ikke nødvendigvis må være en jomfru i nød, viste seg å være det når du leste det i kontekst. Det finnes artikler der det kan stå»neger» i et moderne leksikon uten at det blir rart. Det er verre med «negerslaveriets bevarelse»…

(PS: Dagbladet skrev en artikkel om letingen min etter pinlige ord i SNL! Den er gammel nå, men fortsatt verdt en kikk!)

En person sier: "Vi har en sartikkel om negerslaveriets bevarelse?" En annen sier: "Jeg slettet idiot - se åndssvak, jeg"
Let, og du skal finne. Og muligens få panikkanfall.

Jomfruer i nød hos andre

Jeg har hjulpet andre å tenke på jomfruer i nød de kan lete etter på sine nettsteder. Det kan være:

  1. Telefonnummere eller e-postadresser som ikke er i bruk lenger
  2. Navn på avdøde medarbeidere
  3. Henvisninger til sosiale medier dere definitivt ikke bruker lenger, som Google Wave
  4. Alt med ordet «invitasjon» i seg som er eldre enn arrangementet du inviterte folk til
  5. Stavefeil
  6. Gamle navn på tjenester og produkter  som ikke gjelder lenger
  7. Osv osv

Litt er bedre enn ingenting

Alle som jobber med tekst blir overveldet, uavhengig av format. Men det går ann å bare fikse littegrann, og fremdeles se at det nytter. Folk leser ikke hele nettsiden din fra perm til perm som en bok. Hvis du fikser de pinligste feilene, sparer du deg selv for sure e-poster og flaue Twitter-utvekslinger. Jeg har brukt den samme teknikken på bokmanus som skal oppdateres før de skal ut i pocket: Søke på ord jeg håper at ikke står der. Så får resten heller være. Ok, egentlig handler dette rådet om å være lat på en lur måte.