Artikkel om sosiale medier i A list Apart

Jeg har mange drømmer jeg forsøker å sette ut i live. Noen drømmer er det mange som deler med meg:

  • Hoppe i fallskjerm (Check!)
  • Gi ut en bok (Check, check, check, check, check, check!)
  • Ta dykkersertifikat (Si fra om du vil være med!)

Noen av dem er mer idiosynkratiske og handler om veldig Ida-spesifikke drømmer: 

  • Skrive hørespill for Radioteateret på NRK
  • Lage en sufflé som ikke faller sammen
  • Skrive en artikkel for web-tidsskriftet A list Apart

Nå har jeg fått realisert det siste punktet sammen med Ida Aalen:

Vi har skrevet en artikkel om sosiale medier til A list Apart.

Det er så stas at jeg er skamrødmer og har sommerfugler i magen på en gang. Men realiteten er at med mindre du tilhører et Spesielt Nerdete Fagmiljø har du mest sannsynlig ikke hørt om tidsskriftet overhodet, og da skjønner du ikke hvorfor jeg er halvt i svime over å få noe publisert der.

Så jeg tenkte: La meg forklare hvorfor A list Apart betyr så mye for meg.

Hvorfor jeg er så gira og glad

Fordi en god redaktør er det beste som kan skje teksten din

A list Apart er et sted der det tar lang tid å bli publisert. Det er fordi de bruker masse tid på redigering, polering og faglige innspill på alle tekstene de velger å ta inn. Er det noe jeg har lært av å skrive noen bøker, så er det at tekster blir ikke egentlig noe å skryte av før redaktører har harvet over dem noen ganger. To write is human, to edit is divine - Stephen King

A list apart er ikke «smidige» eller «innovative» i hvordan de behandler tekstene. De er så grundige og tradisjonelle at de minner mer om et akademisk tidsskrift enn en blogg. De mente Ida Aalen og min sin artikkel hadde hatt «få redigeringer». Det betydde åtte runder frem og tilbake med innspill. Og siden alt skjedde i Google Docs, kunne vi se redaktøren vår gyve løs på teksten vår i sanntid. Guddommelig.

(Til alle redaktørene mine i Aschehoug: Dette komplimentet er til dere også. Kjærleik kjærleik.)

Fordi å bli publisert på engelsk er dritskummelt og fantastisk i seg selv

Kjære engelsklærer jeg hadde på VGS: SE HER! Tenk på det!

Jennifer-Lawrence-Oh-My-God

Fordi ingenting er så fantastisk som å få bidra til utviklingen av fagmiljøet ditt

Å skrive noe faglig er skumle greier. Du gjør noe lurt. Du spør deg selv: Har noen andre i fagmiljøet mitt skrevet om det samme? Som regel har de det. Men av og til ser du at du gjør noe lurt fagmiljøet ditt ikke har skrevet om ennå. Så da skjønner du at «Okei, det er min jobb å prøve å tette det hullet.» Du forsøker å formulere det lure du gjør så tydelig og ryddig som mulig og så lusker du bort til de lure folka med den fulle oversikten og sier «Hallo-hallo? Er dette relevant nok til å være med i oversikten vår? Er dette en bitteliten bit som mangler?» Og hvis de faktisk sier: «Ja, denne mangler, takk skal du ha», så er det helt sinnsykt stas. Det betyr ikke at den lille biten du bidrar med er ny eller din unike idé, men at du var den som tok ansvar for å få den med i ditt fagmiljø, i ditt kunnskapsfjell. Det er sånn alle fag utvikler seg. For meg er det et enormt skritt å gå fra «Noen som bruker andres fagkunnskap» til å «Bidra med min fagkunnskap». Kanskje enda mer stas enn å skrive bok.

Fordi A list Apart har formet synet mitt på Internett siden 2007

Alle de store, faglige aha-opplevelsene mine da jeg lærte meg å bli en internett-arbeider kom fra A list Apart.

Det var her jeg lærte at det jeg gjorde på nett hadde et navn: Innholdsstrategi og innholdsforvaltning.

Det var her jeg leste artikkelen som ble mantraet vi jobbet etter i Store norske leksikon: Det er leseren som er hovedpersonen på denne siden.

Her leste jeg den første sjekklisten for å skrive virkelig godt nettinnhold og ta vare på det.

Fordi artikler på A list Apart er skrevet for å vare lenge

Du ser artiklene jeg henviser til over? De begynner å dra på åra. Men det gjør ingenting. De er like relevante i dag. Det kan du ikke si om så mange av blogginnleggene om «Ny funksjonalitet på Facebook» fra samme år. Gode fagtekster må tåle tidens tann. Jeg tror og håper at Ida Aalen og jeg har greid å si noe overordnet om å jobbe med sosiale medier.

Du kan lese og bedømme selv: Artikkelen vår i A list Apart.

Seriøst, har du lest helt hit?

Da er du mer interessert enn de fleste. Kanskje du jobber med det samme som meg? Kanskje du er min helt spesielle venn? Da har du kanskje lyst til å høre Ida Aalen og meg snakke om sosiale medier på Webdagene 21 – 23. oktober? Du vet, neste uke?

Ja, det er en næringslivskonferanse om internett. Det betyr at den er dyr.

Ja, det er jobben min som arrangerer den. Det betyr at jeg er det kjipe reklame-dyret når jeg skriver om det.

Men mellom deg og meg: Om du har lyst til å komme, så send meg en epost  og si «Hei, Ida. Jeg er din hemmelige internettvenn, kan jeg få en rabatt?» Og så får du det.

Om du er blakk: En av de aller viktigste grunnene til å skrive fagartikler er at det skal være en gratis gave til verden. (Dyre, lukkede, akademiske tidsskrift: Jeg skuler stygt på dere nå.)

Så artikkelen er ekstra mye til deg. Værsågod!

Den er din for alltid, darling.

Jeg begynner å jobbe i Netlife Research

Jeg slutter å jobbe som kommunikasjonssjef i Store norske leksikon og begynner som konsulent i Netlife Research 1. januar 2015. Det er en rar setning å skrive: Store norske leksikon har vært noe av det viktigste i livet mitt siden 2011. Nå skal jeg ut i det «ordentlig» private næringslivet, og du, kjære leser, kan faktisk kjøpe meg. Vel, tiden min og kompetansen min, i det minste.

Jeg ble kjent med Netlife da jeg jobbet sammen med dem og WJA om de nye nettsidene til Store norske leksikon. Før jeg ble kjent med dem, pleide jeg å tenke at jeg var en av ti personer i Norge som forstod Internett overhodet. Å jobbe med dem var en skikkelig realitetssjekk: Det viste seg at det fantes folk som visste mye, mye mer enn meg. Jeg lærte masse av samarbeidet – så mye at det føles naturlig å jobbe der selv for å lære enda mer. Så nå skal jeg jobbe der som innholdsrådgiver. Det betyr at jeg skal hjelpe folk med det aller, aller viktigste de har på nettstedet sitt: Tekst. Bilde. Metadata. Redaksjonell drift. Alt som er gøy, med andre ord.

Om å ta seg vann over hodet

Mens jeg skriver dette føler jeg at språket mitt ikke strekker til. Det er ikke mulig å beskrive tiden min i Store norske leksikon og samarbeidet mitt med Netlife i noen skarve setninger. Jeg trenger å veive med armene og skjære grimaser og sånn.

Heldigvis har jeg bedre verktøy til rådighet. Jeg holdt et foredrag om Prosjekt Store norske leksikon sammen med Ida Aalen fra Netlife på Webdagene tidligere i høst. Du kan se hele foredraget på video under. Det handler om følelser og webteknologi, og er min kjærlighetserklæring/avskjedstale til SNL.

PS: SKRYTEMELDING! Folk på Webdagene kåret det til det beste foredraget på konferansen! Og det er jo litt sånn…

Katy-Perry-omg

 

Så…se på meg?

 

Ida Aalen & Ida Jackson: Ta deg vann over hodet (Webdagene 2014) from Netlife Research on Vimeo.

Post-SNL-blogging

PS: Jeg kommer til å bruke tiden frem mot jul på å oppsummere flere leksikon-erfaringer her på bloggen. Om du er opptatt av kunnskap/kommunikasjon/web: Stay tuned!

PS PS: Kanskje det er akkurat deg som skal erstatte meg i leksikonredaksjonen? Ta en kikk på leksikonbloggen.

Gaffateip for webredaktører

Da jeg begynte å jobbe for Store norske leksikon tenkte jeg: Jeg må lese noen bøker om hvordan være webredaktør. Folk snakket om Store norske leksikon som «kulturarven», men det egentlig en evfemisme for «så mange tekster at ingen har oversikt».

Jeg lærte mye av å lese om tekst på nett. Men storparten av de som ga oppskrifter på hvordan hanskes med så store mengder tekst tok utgangspunkt i at du hadde bedre tid og mindre tekst enn vi i SNL hadde.

Kloke hoder, som Kristina Halvorson, anbefalte å ta en vareopptelling på tekstene på nettstedet ditt: Åpne execl og systematisere hele skiten. Den metoden fungerte ikke særlig godt for meg: Å få oversikt over alt ville vært galskap.

Jomfruer i nød

Så jeg måtte finne opp mine egne «metoder»: Ikke arkitekttegninger, men gaffateip. Mitt første og viktigste gaffateip-triks er å redde jomfruer i nød. Har du en nettside med en del tekst på + et internt søk har du alt du trenger. Forresten: Det hjelper å ha en god kollega/venn/støttekontakt og mye kaffe også. Kanskje litt øl etter at dere er ferdige med teipingen og trenger å gråte litt, særlig hvis tekstene dine er gamle.

Å jakte på jomfruer i nød er enkelt:

Du spør deg selv: Hva ville vært det pinligste å finne på nettstedet mitt? Hva ville vært det verste, det kjipeste, det dummeste? 

Så søker du på det.
Du gråter eller grøsser litt når du finner noe pinlig.
Så fjerner du det.
Eller skriver det om.

Hva er pinlig for deg?

Illustrasjon av papirleksikonet som lukter vondt

Gammel, stinkende tekst med vakker skinnrygg

Store norske leksikon ligner ikke på noen andre nettsteder. En av grunnene er at mange av tekstene er gamle. Og når jeg mener gamle, så mener jeg ikke «ikke oppdatert om oss-siden etter 2003»-gamle. Førsteutgaven av Store norske leksikon kom ut i 1906. Det er mye som har endret seg siden 1906. Uttrykket «jomfruer i nød» kommer av at jeg søkte på ordet «jomfru» i leksikonet og fant det i en rekke tekster om kjønn, seksualitet og kjærlighetsliv. Det var en sterk indikasjon på at de tekstene trengte en opprydding.

Andre ord jeg søkte på

  1. Hottentott
  2. Moron
  3. Fruktsommelig
  4. Renesansse (og andre feilstavede ord)
  5. Pike
  6. Ord som knirket, som fargefjernsynsapparat

Noen ord, som ikke nødvendigvis må være en jomfru i nød, viste seg å være det når du leste det i kontekst. Det finnes artikler der det kan stå»neger» i et moderne leksikon uten at det blir rart. Det er verre med «negerslaveriets bevarelse»…

(PS: Dagbladet skrev en artikkel om letingen min etter pinlige ord i SNL! Den er gammel nå, men fortsatt verdt en kikk!)

En person sier: "Vi har en sartikkel om negerslaveriets bevarelse?" En annen sier: "Jeg slettet idiot - se åndssvak, jeg"

Let, og du skal finne. Og muligens få panikkanfall.

Jomfruer i nød hos andre

Jeg har hjulpet andre å tenke på jomfruer i nød de kan lete etter på sine nettsteder. Det kan være:

  1. Telefonnummere eller e-postadresser som ikke er i bruk lenger
  2. Navn på avdøde medarbeidere
  3. Henvisninger til sosiale medier dere definitivt ikke bruker lenger, som Google Wave
  4. Alt med ordet «invitasjon» i seg som er eldre enn arrangementet du inviterte folk til
  5. Stavefeil
  6. Gamle navn på tjenester og produkter  som ikke gjelder lenger
  7. Osv osv

Litt er bedre enn ingenting

Alle som jobber med tekst blir overveldet, uavhengig av format. Men det går ann å bare fikse littegrann, og fremdeles se at det nytter. Folk leser ikke hele nettsiden din fra perm til perm som en bok. Hvis du fikser de pinligste feilene, sparer du deg selv for sure e-poster og flaue Twitter-utvekslinger. Jeg har brukt den samme teknikken på bokmanus som skal oppdateres før de skal ut i pocket: Søke på ord jeg håper at ikke står der. Så får resten heller være. Ok, egentlig handler dette rådet om å være lat på en lur måte.

Blogginnlegg med evig liv

Å jobbe i Store norske leksikon har fått meg til å tenke annerledes om det å blogge. Jeg pleide å tenke på bloggen min som en slags en-kvinnes-radioshow: Jeg skulle lage nye ting hver dag, dele nye ting hver dag i sosiale medier og behandle arkivet mitt som en blanding av en intellektuell elefantkirkegård og en logg over det jeg hadde skrevet før. Jeg forventet at alle som leste bloggen min var som meg – sosiale medie-avhengige: Folk som fulgte med vel så mye som de «leste ting på nettet». Folk som ventet på at det skulle skje noe nytt, enten det var på Twitter eller i RSS-feeden. Men SNL har vist meg at alle de som ikke følger nøye med, deler ikke nettet inn i nye og gamle tekster: For dem er teksten alltid ny, fordi de ikke har lest den før. De finner den via Google, og forventer at den skal ha et evig liv. Blogginnlegg, derimot, er ofte skrevet med tanke på at de skal leve i en dag eller to. Det var hvertfall mine. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker om blogging, potetmos og evig liv.

Selvportrett av bloggeren der hun synger i en mikrofon på en laptop. Tekst: Ikke minst er blogging å lage show og være sin egen superstjerne.

Ida leker bloggsuperstjerne, fra en tegneserie på gamlebloggen.

Å skrive potetmos

Første gang jeg ble oppmerksom på blogginnlegg med evig liv, var da min forhenværende svigermor, Lene, laget seg en oppskriftsblogg. På dette tidspunktet, i 2008, var jeg selvutnevnt blogg-ekspert og visste hvordan alt burde gjøres. Men Lene  fulgte ikke noen av de smarte rådene jeg kom med. Jeg ble frustrert. Jeg syntes hun gjorde alt feil. Her er det hun gjorde:

  1. Hun publiserte veldig mange innlegg i løpet av en dag
  2. Hun lot det gå en måned eller tre uten oppdateringer.
  3. Når hun oppdaterte, la hun ikke nødvendigvis inn en ny oppskrift: Hun gikk inn og rettet på oppskriftene hun allerede hadde publisert.

«Jaja, sånn går det, hun får bare ha en hemmelig blogg med null lesere», tenkte Ida, 21 år og besserwisser.

Men det viste seg at svigermor fikk en god del lesere. Ikke Fotballfrue-tall, men en jevn strøm av besøk gjennom hele uka og en topp på søndag formiddag, fordi da var det mange som lette etter oppskrifter. På et tidspunkt da det var færre matblogger enn det som finnes på norsk i dag, lå hun nesten øverst på Google på «potetmos», fordi hun hadde en god potetmos-oppskrift. Det viste seg også at folk som har laget en oppskrift en gang og vært fornøyd, kommer tilbake for å sjekke oppskriften igjen. Hun hadde tilbakevendende besøkende som leste brødoppskriftene hver gang de skulle bake brød, og som kom med rettinger og forslag i kommentarfeltet. Ellers var det minimalt med sosial interaksjon på bloggen. Ikke noe deling. Ikke noe viral-super-hashtag-hype. Bare folk som lette etter «surdeig rugbrød» og fant det de lette etter. (Seriøst, jeg tror fremdeles at dette surdeigsbrødet er verdens beste brød. Har du en surdeig og gode bakeferdigheter, må du prøve å lage det.)

21-år gamle meg var ganske forvirret over at bloggen til Lene ikke oppførte seg sånn som jeg hadde forutsett. Jeg undersøkte min egen blogg og skjønte jeg at jeg hadde flere potetmos-innlegg, også. Det var plenty av blogginnlegg folk kom tilbake til og leste flere ganger uten å dele dem eller ta kontakt med meg. Som innlegget om hvordan søke privatpraktiserende psykolog i Oslo. Og innlegget om ulike typer vibratorer. Disse tekstene levde sitt eget liv, på sidelinjen av de «vanlige» leserne mine, som kommenterte like ivrig på lange essays og tekster av typen «Jeg har det bra og her er et bilde av en katt».  Lærte jeg noe av potetmosopplevelsen? Nope. Forskjellen på Lene og meg, var at Lene tok redaksjonelt ansvar for tekstene sine i et livsløpsperspektiv: Hun oppdaterte brødoppskriftene med mer nøyaktige mål og testet dem ut på nytt. Jeg gadd ikke så mye som å korrekturlese blogginnlegg jeg skrev i fjor. Egentlig ble jeg litt sur over at de leste gamle innlegg. En del av bloggkontrakten var jo å lese siste innlegg først?

Store norske infrastruktur

Da jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, forstod jeg imidlertid at jeg hadde overtatt et nettside som bestod av 99,9% potetmos. Tekster folk leste og brukte, men hadde et asosialt forhold til. De var ikke særlig virale. Fordi du ikke trenger å fortelle Twitter-vennene dine at du fant ut hva Norges største fylke var. Det er som å skrive på Facebook at 13-trikken kom i dag, også. Det er fordi nettsider som Lenes oppskriftsblogg og Store norske leksikon er mer infrastruktur enn underholdning, og du forventer at infrastruktur skal fungere uavhengig av deg. Den eneste grunnen til å dele noe på Facebook om 13-trikken er hvis du er skikkelig misfornøyd. Den eneste virkelige grunnen til å legge igjen en kommentar på en artikkel i Store norske leksikon er for å fortelle redaksjonen sånt som dette:

29. MAI 2011 SKREV GUTTORM KITTELSEN BEHANDLET Hei,  Engelsk horn eller cor ingles/corno inglese har ingenting med England å gjøre. Cor anglé betyr vinklet horn. Anglé har i tidens løp blitt misoppfattet som inglese, altså engelsk, så det har ingen mening å påstå at navnet kommer av at instrumentet var mye brukt i England på slutten av 1700-tallet. Jeg er overrasket over å finne en så upresis beskrivelse i et leksikon.  Et raskt søk av corno inglese på Wikipedia ga følgende resultat som underbygger min forklaring (andre setning):  Il corno inglese è uno strumento musicale a fiato ad ancia doppia e canna conica, usato non solo in ambito orchestrale ma anche come strumento bandistico. Molto probabilmente deve il suo nome all'espressione francese corne d'angle o cor anglé, quindi "angolato", per l'angolo che presentava al centro della canna, successivamente tradotta erroneamente "inglese" ("anglais", dalla pronuncia analoga ad "anglé"). (Questo è erroneo; vedi l'articolo inglese corrispondente.)  Med vennlig hilsen

En kritisk kommentar til SNL-artikkelen om engelsk horn, som hverken er et horn eller fra England.

 

Mens jeg kom fra et Internett der du hele tiden skulle bidra med noe nytt og fristende, flyttet jeg inn i et Internett der den viktigste arbeidsoppgaven var å rydde i sitt eget rot. Teksten trengte ikke innovasjon: Den trengte forvaltning. Realiteten er at store deler av nettet nettopp er infrastruktur. Jeg går ikke til Skatteetaten.no for å bli underholdt. Jeg trenger ikke at Oslo kommune har spennende nettsider. Jeg skal kaste et juletre. Men HVOR?!? Mange blogger befinner seg i skjæringspunktet mellom underholding og nyttig tjeneste: Jeg liker å kikke rundt på Trines matblogg, men ni av ti ganger skal jeg bake den samme biscottioppskriften jeg alltid bruker, og da leser jeg på et nettbrett som er klissete av mel og sukker.

Siden å være blogger er å produsere store mengder med tekst år ut og år inn, er det ikke rart å at vi slumper til å lage litt infrastruktur, også. Men jeg var ikke opptatt av å forvalte min del av infrastrukturen når jeg blogget. Jeg bygget veier og lot dem gro igjen. Alle de rare folka som bare leste ett innlegg og forsvant igjen var liksom annenrangs besøkende: Jeg trengte ikke ta så mye hensyn til dem. Realiteten var nok imidlertid at det var de som trengte teksten min mest. Hvem vil jeg ta mest hensyn til – hun som leter etter psykolog og lurer på hvordan, eller venninnen min som bare liker å lese alt jeg skriver? De som leser om «matforgiftning» i Store medisinske leksikon klokka 2 på natta fra mobilen har et mer akkutt behov for leksikonet enn de som leser alle artiklene våre om blimerker en søndag formiddag. Førstnevnte er på på do og er redde for at de har fått salmonella. Sistnevnte slår ihjel litt tid.

Bloggforvaltning 101

Så hvordan kan du ta bedre vare på infrastrukturen på bloggen din? Først må du vite hvilke innlegg som faktisk blir lest mer enn den første uka. Du kan enten bruke statistikkverktøyet i WordPress, eller Google Analtyics-kontoen din om du har det. Mest lest-listen gjennom et år kan være en god indikator, men ta en kikk på hvor mange lesere innlegget har hatt gjennom et år, ikke bare til sammen. Noen innlegg er rett og slett mest lest fordi de var på Lesernes VG. Siden har ingen lett etter dem.

Så kommer den kjipe jobben: Å lese tekstene på nytt. Jeg vet, det gjør vondt, gjør det ikke? Det føltes som en sånn fantastisk tekst da du publiserte den for to år siden. Nå lukter den litt rart. Kanskje har den noen brukne lenker. Kanskje har bildet du lenket inn dødd. Kanskje du er blitt uenig med deg selv. Kanskje du finner masse stavefeil du ikke la merke til sist. Men det er verdt å lide litt for å gjøre den gamle teksten god som ny igjen: Fordi folk bruker den til noe.

Alle de gamle blogginnleggene mine er så tydelig preget av dagen de ble skrevet på. «Kjære bloggen, i det siste har jeg vært sløv til å skrive, men nå kom jeg på at du sikkert vil lære noen smarte Photoshop-triks jeg har hatt mye nytte av…» Det ser så fint ut når det ligger øverst i feeden, men det er helt irrelevant informasjon hvis nesten alle som leser innlegget søker på «Photoshop layers hjelp hjelp jeg dør».

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen "grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag..."

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen «grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag…»

Det er ikke bare how-to-blogginnlegg som det kan være smart å flikke på ved jevne mellomrom. Jeg hadde mye semi-litterære tekster på Virrvarr.net og det hendte at noen spurte om de kunne trykke et par av tekstene på papir. Jeg sa ja, men jeg var også litt sånn «Men jeg har ikke LEST DEN PÅ FIRE ÅR HALLO??? GI MEG EN TIME!!!!»   Tekster skrevet på nett kan i prinsippet redigeres hele tiden, men realiteten er at hvertfall jeg bare brukte redigeringsmulighetene mine de to-tre første dagene etter publisering. Så var teksten «ferdig».

Hva slags infrastruktur har du skrevet?

Etter hvert som jeg har begynt å tenke på nett-tekst som infrastruktur, har jeg lagt merke til flere blogginnlegg som folk bruker mye – selv om de ikke følger bloggen fast. Hagesenteret mitt anbefalte meg innlegg på Moseplassen, og Martin Bekkelund ser jeg stadig vekk henvist til, som dette innlegget med tips til konferansearrangører. Jeg har sett Sigve Indregaards blogginnlegg om tran og IQ  bli sitert av mange småbarnsforeldre som ellers ikke har lest stort på bloggen hans – eller noe av det han har skrevet i Morgenbladet. Noen drevne bloggere, som Beates rasteplass, har tatt hensyn til at mye av arkivet hennes leses kontinuerlig og har lagt inn disclaimere i en del gamle innlegg. Jeg har vurdert å gjøre noe tilsvarende på Virrvarr.net, men har ikke orket ennå. Nå er målet mitt å fiske opp flere eldre innlegg og inkludere dem blant det «nye» jeg skriver: Redigere, ikke bare publisere. Fordi de gamle tekstene mine eksisterer på nett uansett. Men nå er målet mitt å gi dem et videre liv.