KJØTT: En utstilling

Jeg skriver. Lillesøster maler, tegner, skulpturerer, limer ting i fjeset på folk og lager kaker formet som favorittkjendisen din. Hun er opprinnelig utdannet innen spesialeffekter i film, men nå går hun på Strykejernet kunstskole.

Her er masken som var eksamensoppgaven hennes i spesialeffekter. Den var reklameplakaten til NISS året etter.

Nå skal Lillesøster ha sin første utstilling, sammen med Ingrid Therese Hammar. IT er vanvittig flink, og lager veldig klassiske, teknisk gode bilder. Her er et eksempel på typisk IT:

Sammen har de utstillingen KJØTT denne helgen. Lillesøster har malt bilder inspirert av åpen hjertekirurgi , mens IT har dissekert en selvdød grisunge og oljemalt prosessen.

Det er vernissage (les: drekka) på fredagen fra 19.00, men det er åpent for publikum på lørdag og søndag også. Utstillingen finner sted på Strykejernet, altså i lokalene over Blå. Du finner Facebook-arrangementet til utstillingen her.

Plakten? En ribbe, selvfølgelig.

Siden jeg er storesøster og partisk, synes jeg du skal komme og kjøpe alle bildene hennes for utrolig mange penger. Vi sees på fredag!

Og så blar vi om til neste side

Livet mitt har blitt dramatisk annerledes den siste uken. Du som er venn med meg på Facebook vet det allerede: Det er slutt mellom Mr. Jackson og meg. Jeg kommer til å slutte å være Mrs. Jackson.

Detaljene rundt bruddet hører ikke hjemme på Internett. Du skjønner: Jeg har rett til å utlevere meg selv så mye jeg vil på bloggen, men man er to om et forhold. Mr. Jackson skal slippe å få sine privatsaker omtalt her.

Mange har spurt meg hvor grensene går på bloggen min, og jeg antar at dette er tidspunktet for å stoppe opp, peke og si: Her. Her er den mye etterspurte grensen.

Jeg vet ikke egentlig hvordan man gjør samlivsbrudd. Jeg har vært sammen med Mr. Jackson i syv og et halvt år. Vi traff hverandre da jeg gikk i tiendeklasse og store deler av livet mitt har jeg tilbragt sammen med ham.

Jeg har aldri vært singel. Jeg har aldri vært på date. Jeg har aldri hørt på sørgerlige kjærlighetssanger mens jeg snakket stygt om eksen til en trøstende venninne. Jeg vet ikke hvordan man gjør disse tingene.

Men jeg vet at fra 16 til 23 er lenge. Og jeg vet at jeg må lage meg en ny hverdag nå, skifte ut alt fra adresse fra morgenrutiner. Jeg må også finne et nytt etternavn. Forslag mottas med takk.

(Hunden blir hos Mr. Jackson. Det er han som er mammaen hennes. Jeg skal være helgepappa og betale barnebidrag når hun skal til veterinæren. Dette er forøvrig det flest har lurt på hvordan vi kommer til å løse, derfor denne notisen her.)

Men det er en ting jeg gjerne vil si:

Mr. Jackson er en fantastisk fyr, og vi skilles uten knusing av glass og kasting av stekepanner. Jeg anbefaler ham varmt til alle andre damer der ute. Han har tatt vare på meg gjennom hele sykdomsperioden min og reddet livet mitt mange ganger. Han er flink til å danse og forteller skikkelig teite vitser, og han kan lage hva som helst med litt duct-tape og ståltråd.

Siden dette innlegget føles litt som en rulletekst, vil jeg også takke svigermor, svigerfar og svoger for å ha vært superfamilie for meg fra jeg var en liten, overstadig beruset sekstenåring og frem til idag. Dere fikk meg til å føle meg som en lykkelig, omplassert kattunge da jeg hadde det som verst.

Jeg vet at dette må være et litt absurd innlegg å lese, siden «jeg går gjennom en stor krise»-innlegget minner mest om en takkeliste.

Men greia er: Jeg kan ikke skrive om det triste her på bloggen, fordi det er en felles trist. Men jeg kan skåle for det fine. For de fine minnene er mine.

(Og ja, jeg klarer meg. Ikke bekymre deg.)

Om Den ene

Curly har utfordret meg til å skrive noe med utgangspunkt i Unicefs kampanje «Den ene», om alle de enkeltvoksne som har reddet et barn i uføre. Jeg har hatt et halvferdig innlegg om kampanjen jeg var sikker på at jeg hadde publisert, men det viser seg at jeg ikke har skrevet noe om det likevel.

So. Here goes:

Den Ene?

Jeg ser kampanjen i Dagbladet og blir sår. «Det var INGEN der for meg!» sier jeg til Mr. Jackson. Jeg leser historie etter historie i Magasinet og tenker. Det må jo ha vært noen voksne? Jeg er her i dag snarere på tross av opphavet mitt enn på grunn av det, og selv om enkelte har påstått at de putter the fun back in dysfunctional, er de fremdeles grunn nr. 1 til at ting er vanskelig. Først da jeg sluttet å se dem, var det mulig for meg å ta tak i livet mitt.

Så jeg ligger på senga og leter etter voksne i historien min. Jeg finner dem til slutt. De er godt skjult, men her er et par:

Mannen med skjegg:

«Ida!» sier han og gir meg en klem, selv om jeg ikke har møtt ham på mange år. Jeg er femten. Jeg husker ham knapt. Jeg husker en teddybjørn og et teaterstykke, ikke ansiktstrekk. Han ser på meg. Lenge. «Hvordan går det med deg?» Spørsmålet er ikke ment som småprat. «Sist jeg så deg var du sju. Du klemte deg inntil meg som om noe forjævlig var etter deg og var helt «elskmeg-elskmeg-elskmeg»! Åh, jeg ville bare ta deg på armen og stjele deg ut og bort! Hvordan går det med deg?» Jeg stivner. Jeg trodde frykten min hadde vært usynlig. Vissheten om at noen andre var der og så det, gjør at de usynlige tingene finnes litt mer.

Dame med bil:

Jeg er søtten. Jeg arrangerer skoleball. Jeg løper i høyhælte sko og kjole med punchflekker og skriker til alle med sersjantstemme. «Du bærer inn osten!» «Vask hendene først!» «NEI! Bandet kan ikke spille fem låter ekstra! De låter som en støvsuger med strenger og folk vil først og fremst danse!» Midt i forbredelsene finner vi ut at vi mangler servietter og stearinslys. Jeg har nesten brølt på meg brokk da en av jentene i førstegym forteller at moren hennes kommer med kjolen hennes i bil og at hun sikkert kan kjøre meg ned til kjøpesenteret så vi får skaffet det som måtte mangle.

Minutter senere står bilen i oppkjørselen, jenta henter ut ting fra baksetet i all hast og jeg kaster meg inn i forsetet og sier noe usammenhengende om «Tusen takk og hei på deg og servietter og veldig snilt!»

«Ida?» sier damen i bilen. Jeg er litt forvirret over at hun vet navnet mitt, men jeg antar at jenta i klassen under må ha fortalt hvem jeg er og hva jeg heter. Det er tydeligvis ikke tilfellet. Hun smiler fra øre til øre: «Ida! Husker du meg!» Jeg rister på hodet. «Jeg var assistent! På skolen du gikk på! Du gikk alltid alene og sang for deg selv! Husker du? Jeg holdt deg i hånden alle friminuttene i hele førsteklasse!» Det demrer for meg. Jeg husker ikke navnet hennes, men jeg husker allværsjakken, jeg husker å løpe mot henne, å være litt mindre redd friminuttene. «For et sammentreff!» Hun gir meg en klem. «Jeg var så lei meg da jeg sluttet! Jeg lurte på hva det skulle bli av deg! Men jeg hadde bare jobb der det ene året, ser du!» Etterpå tenkte jeg på hvor godt hun egentlig måtte ha sett meg. Jeg var en førsteklassing i mengden, og likevel kjente hun meg igjen mange år senere, dekket i sminke og glitter, i en mørk bil.

Den slemme damen:

Jeg var alltid pissredd henne. Hun var moren til en veldig god venninne av meg, og hun snakket alltid til meg med skarp stemme og fikk meg til å stirre permanent på skoene mine hele besøket. Jeg var fjorten og dronningen av kjøpesenteret, kjøpte mine egne sigaretter, rullet min egen joint og skaffet mitt eget hjemmebrent. Hun var alltid, alltid i veien. Den heksa.

Jeg husker at hun kom og plukket meg opp i sentrum en gang jeg var så full at jeg ikke kunne stå oppreist. Jeg hadde stukket av fra venninnene mine for å drikke sprit med noen eldre gutter i parken, og bestevenninnen hadde ringt moren sin. Bitch. Hun dukket opp fra ingensteds, grep meg i armen og slepte meg hjem til dem. «Ånei! Der kommer den SLEMME DAMEN!» hadde jeg hoijet da jeg fikk øye på henne. «Yes. Jeg er den slemme dama.» hadde hun sagt.

Jeg traff henne i høst for første gang siden jeg sluttet å være tenåring. Hun ga meg en kjempeklem og sa hun var stolt av meg. Jeg ble så paff. Jeg var overbevist om at hun hatet meg. Hun hadde jo alltid vært så sint? Plutselig slo det meg at å plukke opp nær bevisstløse fjortiser omringet av suspekte gutter i begynnelsen av tyveårene ikke er en veldig slem ting. Det er omsorg.

Sist, men ikke minst:

Tankespinnet mitt om «Den ene» ble avbrutt av at jeg fant det siste og mest åpenbare svaret: Svigers. Her satt jeg og leste artikler i deres kjøkken i aviser de hadde kjøpt, også klarte jeg å glemme dem likevel. Jeg tror hovedgrunnen var at når de snakket om «Den ene», virket det som om de snakket om voksenpersoner rundt små barn, ikke rundt ungdom.

Svigermor og svigerfar kom inn i livet mitt samtidig som Mr. Jackson, og introduserte konseptet: «Et sted Ida kan sove uten å være kjemperedd». De hentet meg når jeg var i trøbbel, tørket meg opp når jeg var trist og stilte opp på skoleforestillinger. De laget rar allergikermat i perioden jeg bare spiste det, husket hvilke ting jeg likte og fulgte meg på legevakten. Da de skjønte hvor mye trøbbel jeg egentlig hadde, stilte de opp 500%. De var de første voksenpersonene jeg torde å fortelle noe som helst.

Jeg holdt foredrag for Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, og de spurte meg om hva jeg tenkte når det kom til relasjonen «pasient-pårørende». Jeg sa at «Helt ærlig: Jeg har de beste pårørende i hele verden. Men jeg har valgt dem selv.»

Om en wikipediaartikkel

Farfar spilte fiolin. Morfar spilte sag. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har, er at jeg kommer inn i gangen deres etter å ha lekt og hører en mystisk, smektende melodi fylle huset. En rose er utsprungen. Morfar sitter i stua med barn og barnebarn rundt seg. Solen står inn gjennom stuevinduet og han får glorie over den brune, tynnhårede issen.

Mellom hendene hans danser det et langt, buktende metallstykke og en fiolinbue. Jeg er fremdeles ikke i stand til å skjønne hvordan du lager musikk av harpiks, hestehår og skarpt metall. Hvordan fant han tonene? Hvor kom musikken fra? Jeg krøllet meg sammen siden av de andre tilhørerne og følte at jeg ikke bare var vitne til en konsert, men et mirakel.

Tiden jeg tilbragte hos mine besteforeldre på Sørlandet var først og fremst preget av følelsen av å være mange. En morfar, en mormor, seks tanter, seks onkler, atten fettere og kusiner, samt en og annen hund. Vi dro på fisketurer i samlet flokk. Vi lagde skattejakter, St.Hansbål og store fellesmåltider, vi sang flerstemt allsang så taket løftet seg.

Siden det var på Sørlandet, og siden det tross alt var min familie, ba vi sammen også. Midt i stuen til mormor og morfar stod et digert orgel dekket med salmebøker. Somrene var preget av noe lekent og sakralt på samme tid. Jeg folder mine hender små; o, du som metter liten fugl.

Store deler av oppveksten min var jeg overbevist om at morfar kunne trylle. Huset deres var fylt av malerier han og mormor hadde malt, fra en knurrende rev som var så livaktig at vi unngikk trappen den hang i om vi kunne, til kopier av Tidemand og Gude hvor ansiktene var byttet ut med slekt og venners kjente trekk. Han hadde bygget alle båtene vi rodde og kjørte i. Han hadde brodert bunadsskjortene våre. Han hadde skåret ut alle treskrinene og skrevet alle sangene vi sang sammen.

Likevel var det beste det at han smilte bestandig. Han hevet ikke stemmen når han ble streng, men alle tidde stille. Han var en varm tilstedeværelse i livet mitt til det siste. Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.

Alle googler seg selv. Jeg har en rekke søkeord jeg sjekker ved jevne mellomrom, som «Virrvarr», «Revolusjonært Roteloft», «Ida Jackson», «Ida Søland Jackson», «Ida Sofie Søland» og «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da jeg søkte på Tjøstland for en måned siden, fikk jeg opp en bitteliten wikipediaartikkel om morfar som historisk person.

«Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den», stod det. Det stod en linje med opplysninger jeg kjente igjen – som fødselsdato, hjemby og hvor mange barn han hadde.

Samt en bitteliten setning til:

Han var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.

En bitteliten setning full av familiehemmeligheter, skam og skrekk. Og jeg? Jeg ante ingenting om det før jeg leste det. Wikipedia – gjør skjeletter i skapet tilgjengelige for hele verden.

Jeg har tilbragt dagene med å lese historiebøker, rote i riksarkivet, sjekke kilder og henge på suspekte frontkjemperforum. Jeg har rullet opp informasjon om et levd liv jeg ikke klarer å pusle sammen med den morfaren jeg kjente.

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her.

Biografien vår blir til i møte med andre mennesker. De gode minnene jeg har blir ikke mindre gode av å vite hvor opphavet mitt stod politisk under krigen, men alle maleriene med Hamsun-motiver morfar hadde hjemme får en kraftig bismak.

Det er godt å vite at et menneske kan være opphav til flere fortellinger enn den om å være tilhenger av det 20. århundres superskurk, og det er godt å ikke tro på arvesynd. Selv om jeg intellektuelt synes det er interessant å vite hvor på østfronten han befant seg, vil han følelsesmessig være en varm tilstedeværelse som sang og spilte sag. Fordi det vonde du gjør, ikke visker ut det gode du gjør, og omvendt.

Den blinde bikkja

Alle ble glade da vi fant ut at hunden til Mr. Jackson var blind, ikke sprø. Den lille, hvite ulldotten har vært personlighetsforstyrret i mange år, men det er ikke vanlig at friske hunder bommer på trappa, tryner i dørstokken og går seg bort mens du står fem meter fra den. Dyrlegen kikket ham i øynene og konstaterte «grå stær». Nå begynner øynene å bli hvit-grå, som om det er et lag med skummetmelk mellom hunden og verden.

Den blinde bikkja og jeg har ikke alltid likt hverandre noe særlig. Han ble kastrert i ung alder, men det har aldri forhindret ham i å jokke leggen min og hoppe opp i skjørtet mitt i et patetisk forsøk på å spise truse. Hunden er praktisk talt evnukk, men tørr-jokking på tilfeldige forbipasserende er en yndlingshobby. Han logrer og sikler med et underlig uttrykk rundt snuten som sier «Dette burde vært kjempegøy! Hva er det som mangler?»

I tillegg er han en bråkete liten hund. Han piper som en brannalarm, bjeffer bare du beveger deg ut av rommet han er i og knurrer om du gjør en brå bevegelse. Mr. Jackson elsker ham lidenskapelig, men jeg har alltid syntes han var en lodott av det slitsomme slaget. Dyret prøver å hoppe opp på hver syklist vi møter når vi går tur, inkludert motorsyklister, er i evig krig med nabohundene (som er fem størrelser større enn ham) og er alle katters klorepute.

Mr. Jackson mener at det finnes én konflikt i verden alle mennesker må ta stilling til, og det er krigen mellom hundene og kattene. Han er lojal til hundesiden, og er frustrert over at jeg liker alle typer firbente venner. Problemet til Mr. Jackson er at den blinde bikkja er en elendig soldat. Hver eneste gang hunden hans jager en katt, ender bikkja opp hos dyrlegen med brukket tå, oppklort øye eller noe annet blødende og akkutt. Mr. Jackson har foreslått at han kan bli en mer aktiv, deltagende part i kattejakten, men jeg har lagt ned veto. Jeg vil ikke være gift med mannen som løper etter nabolagets katter på kveldstid.

På alle måter var det en lettelse å skjønne at bikkja ikke ser noe. Det forklarer hvorfor kattene kan ta ham i bakhold, at han blir nervøs når vi går ut av rommet og tror at stålampen er en potensiell sexpartner. Og han er en ganske koselig lodott når han hopper opp på fanget mitt, krøller seg sammen som en kanelsnurr og vil kose. Vi varmer oss sammen foran peisen, og det kjennes som om det lille dyret smelter utover fanget mitt. Det blir en fin høst.

Om å gjøre det slutt med andre enn kjæresten

Jeg har en Rocky-stripe jeg liker godt. Rocky og venninnen står og henger:

Hun: Æsj, jeg må besøke foreldrene mine i helga. Jeg har ikke lyst. De er sinte på meg for alt jeg gjør, og alt de gjør er å klage.

Rocky: Det er sært, hva? Kjærester kan du dumpe hvis de snorker, men foreldre må du holde ut med selv om de er nazister.

Hun: Synes du jeg burde dumpe dem?

Rocky: Si «Det er ikke dere, det er meg. Jeg har forandret meg så mye siden forholdet begynte. Og innse det – med den aldersforskjellen hadde det aldri fungert uansett.»

Jeg pleide å tro at kjærester er de eneste man kunne dumpe. Venner, foreldre, slitsomme slektninger, studiekamerater og bestemødre er noe man beholdt uansett situasjon. Selvsagt hendte det at man «mistet kontakten», men det var på grunn av en uheldig situasjon, ikke at man fant ut at man ikke passet sammen mer.

Og likevel skulle jeg ønske at det var mer sosialt akseptert å si «Nei, nå er det over. Vi kommer sikkert til å dulte borti hverandre på fester med felles venner, men vi har ingen sosiale forpliktelser for hverandre mer. Jeg trenger ikke huske bursdagen din, drit i å kjøpe julegave til meg, ikke ring.»

Er det et stygt brudd, kan vi slette hverandre fra facebook og telefonlista. Så kunne jeg spist usunn mat og deppet fordi et langvarig vennskap var over. Det er like trist og enda mer akward enn å dumpe kjærester. «Eksen min» er en forklaring alle skjønner. «Ekskompiser» er like trist og hakket mer tabu.

Ulempen er at når et romantisk forhold tar slutt, er det gjerne synonymt med at sexen og kosen tar slutt. Vennskapet behøver ikke gjøre det. Jeg har godt forhold til samtlige ekskjærester, we just don’t fuck. Når du slår opp med en venn, slår du opp med den sosiale kosen. Dere fungerer virkerlig ikke sammen. Det har vært flere overtramp, flere vonde opplevelser og flere irritasjonsmomenter enn det som skal til for at en forelskelse skal gå over.

Jeg skulle gjerne hatt en sosial kontrakt for det å avslutte vennskap. Noen gode klisjéer og en forståelse fra omverdenen. En måte å institusjonalisere det på, slik at jeg kunne avsluttet dårlige vennskap lenge før de ble ille. Når du begynner å date noen, kan du backe ut. Når du begynner å henge ut med noen, har du ingen høflig retrettmulighet. Ingen utprøvingsfase.

Slektninger er hakket verre. Blod er tykkere enn vann, og familien er en institusjon det ikke er moro å spøke med. «Jeg kan ikke slutte å se dem. Bestemor og bestefar ville bli så lei seg» sier venninnen min etter tiår med fysisk misbruk hjemme. Du skal hedre din mor og din far osv. «Jeg ville fått for dårlig samvittighet. Det er ikke sånn man gjør.»

Jeg har måttet si at «jeg trenger litt tid for meg selv», «hva med en lang pause?», «vi må avslutte kontakten for en stund» av grunner som ikke hører hjemme på Internett. Å påpeke at jeg er frivillig foreldreløs får stillheten til å senke seg i enhver sosial sammenheng.

Vi har fått bukt med tvangsekteskapet, men jeg savner en løsning for tvangsvennskapet og tvangslektskapet også. Kanskje en del ville pleid disse relasjonene bedre om det var en del av kontrakten at den faktisk kunne ta slutt.

Søndagspost om svigermor

Jeg vet at hun egentlig ikke vil at jeg skal kalle henne det. Kalle henne svigermor, altså. Svigermødre er gamle og sure, skjeller ut stakkars svigerdøtre og er ikke hyggelig å dra på besøk til. Alle skikkelige vitsebøker har et eget «svigermor»-kapittel.

Alle gammel tegneserier, som Hårek, Andy Capp og Ernie har en skremmende svigermor-figur. Jeg skjønner at ordet er belastet. Jeg skjønner at ingen har lyst til å være en svigermor av typen som skremmer vannet av engstelige menn i gamle tv-serier.

Det er bare at jeg synes det er et veldig koselig ord, siden jeg har en fantastisk svigermor. Ja, hun er moren til Mr. Jackson. Bare det putter henne på Topp 10-listen over Viktige Personer i Virrvarrs Verden. (Jeg er så glad i Mr. Jackson at det er flaut å snakke om det offentlig. Jeg sier «Aww, er han ikke bedååårende?» når Mr. Jackson snyter seg. Nok om det.)

Dere som har fulgt bloggen min lenge vet at den ivrigste kommentatoren alltid har vært svigermor. Det første halve året jeg blogget var det nesten bare henne, meg og Livet Leker i kommentarfeltet. Lene har skrevet så kloke og hyggelige kommentarer på mange av de vanskeligste innleggene mine at flere har ropt opp om at «en sånn svigermor vil de også ha!».

Jeg overtalte henne til å lage sin egen blogg etterhvert, og jeg vil påstå at Lenes Oppskrifter er en av de beste matbloggene på norsk. Hun har ikke bare oppskrifter på god mat, hun har pedagogiske oppskrifter og fine bilder av matlagingen underveis. «Matpaparatzzi» mumler Mr.Jacksons lillebror. «Vi skjærer ikke opp steken før jeg har tatt bilde av den!» sier svigermor bestemt.

Jeg har tilbragt morgenen med å pynte en sjokoladekake svigermor har bakt, tine en krydderkake med urter og ta opp horn, boller og kanelsnurrer fra frysen. Jeg har gumlet tomater og løk fra hagen hennes hele helgen, spist blåbær hver dag og prøvesmakt de første modne eplene fra trærne.

Dette innlegget handler om grøde, overflod og mennesker som skaper ting rundt seg, om mennesker som lager et varmt felleskap rundt seg. Jeg er bortskjemt. Borskjemt på bra svigermor.