Sånn ser boka ut!

Eller – det vil si: Sånn ser liksomboka designeren har kledd opp i det som ble det endelige omslaget ut. Noe av det første jeg sa til Aschehoug, var at jeg ville velge ut min egen forsidedesigner. Jeg hadde noen spesiell i tankene, henholdsvis Elisabeth Irgens, damen bak Sort enke.

Selv om jeg fikk viljen min, viste prosessen med egen designer å være lettere sagt enn gjort. Forlaget var vant til å jobbe med faste forsidedesignere som de kunne kommunisere med i form av kryptiske beskjeder og lite annet.

Heldigvis fant Elisabeth og jeg ut av det til slutt: Med litt god gammeldags en til en-kommunikasjon ble resultatet en strålende, knallgrønn og Virrvarrete forside forlaget også var fornøyd med. Og mye kulere enn forsiden på Jenter som kommer, som også var en del av målsettingen for min del.

Eller som Elisabeth skriver i sin hilsen til dere:

Bokomslaget er laget av meg: Elisabeth. *vinker* Jeg jobber som frilans webdesigner og tilbringer dagene i et skakt grønt rom på Bryggen i Bergen. Jeg har oppdaget at bokomslag som prosjekt ikke er bare moro underveis, når forlaget som kunde har kryptiske tilbakemeldinger… Men at til gjengjeld blir bokomslag den morsomste jobben i heeele verden når den er i boks og boken snart kommer fra trykk! Yay!! *snurrer rundt på kontorstolen*

Her er bilder av liksomboka fra alle tenkelige vinkler. Tusen takk, Elisabeth!

Da Pippi vant 2. verdenskrig

Det er mye man kan gjøre i skrivepausene sine. Mine involverer som regel en tur med hunden. Men en tur med hunden kan være så mangt. Jeg har en romantisk idé om å gå en lang, rask tur med en stolt, liten turkamerat ved min side, men ender langt oftere i en surret skinkerull sammen med en annen hundeeier mens bikkjene våre forsøker å tungekysse hverandre i hjel.

Idag har Pippi og jeg lekt D-dagen sammen med noen fjerdeklassinger. Generalen på ni år ble distrahert i seriøs maskingeværskyting og måtte komme bort og klappe Pippi, og resten av soldatene fulgte etter. Generalen spurte om Pippi kunne være tanks. Pippi svarte ham med tunga over hele fjeset. Hun kunne være hva som helst, hun.

Guttene fortalte meg at de var i krig med nazistene, som minnet mistenkelig om en annen guttegjeng nede bak en busk. Men nå skulle de vinne, de hadde et hemmelig hundevåpen. Pippi gikk fra å være tanks til krigerhund tilbake til tanks, men hun gikk løs på oppgaven med stor entusiasme. Riktignok var det i første verdenskrig at Airedale-terrieren tjenestegjorde, but we aim to please.

Det eneste problemet var at de stolte amerikanske troppene ble distrahert av myk pels å bore nesen neddi rett som det var. Og Pippis entusiasme for pinner ødela en del av amerikanernes beste våpen: De ble tygget i stykker.

Etterhvert hadde jeg lært den lille generalen å få kontroll på tanksen sin. Nå kunne han få henne til å sitte, dekke og gi labb, samt bli på plass. Snart hadde soldatene gitt bort alle våpnene sine til hunden så hun skulle gjøre triks for dem.

En liten, mørkhudet amerikansk soldat var imidlertid skeptisk: Pappaen hans hadde sagt at hunder ikke var bra dyr. De var farlige og urene, hadde pappaen sagt. «Det er bare fordi han ikke har møtt Pippi, det» sa jeg og resten av hæren var enige. De fikk Pippi til å sitte pent mens skeptikeren fikk klappe henne. Snart var han like komfortabel med henne som de andre soldatene.

Men plutselig tok krigen en uventet vending: Nazistene kom løpende for å erklære fred! (Men bare hvis de fikk klappe hunden, sa de.)
D-dagen ble avsluttet med at Pippi rundslikket alle sammen i fjeset.

Og så ringte det inn.

«Hadet, Pippi! Hadet, Pippi!» ropte alle soldatene, som muligens var mest fjerdeklassegutter nå. De var fullstendig dekket av søle og gress og mange av dem hadde hundespor på brystet. (Jeg må øve mer på det at hunden min ikke skal hoppe opp på folk.)

Så gikk vi inn for å spise og sove – for Pippis del, og spise og jobbe – for min del. En 20 minutters spasertur kan være nok for at hunden din vinner en krig eller to.

Hunde-Oslo

Pippi er babyen min. Pippi er bestevennen min. Pippi er en diger, sort snute og en lang, slafsete tunge som vekker meg hver morgen. Pippi er en hoppende, rumpevrikkende logredans. Pippi er lyden av en logrehale som dunker borti alt. «Dunk-dunk-dunk-så-glad-jeg-er-for-å-se-deg!»

Pippi er hunden vår. Hun er blitt stor, hun er blitt stueren, hun kan sitte, ligge, søke etter godbiter, vente pent og komme som en kanonkule når vi roper. Hun får meg til å bruke tonnevis av kroner på gummiballer og tørkede griseører. Og hun har åpnet Oslo for meg.

Vi går tre turer hver dag. Parkene rundt Akerselva er et eget samfunn, et økosystem av glisebikkjer og turglade hundeeiere. Jeg får lyst til å skrive barnebøker om alle hundene. Jeg er på fornavn med dem. Jeg aner ikke hva eierne heter, for vi prater bare om hundegreier. Men det holder. De vet at Pippi heter Pippi.

Turene våre er en serie av faste hundetreff.

Først er det Kaos og Krise. De er en blanding mellom rottweiler og amstaff, og de bader alltid i fontenen. Etter navnet å dømme lurer jeg på om eieren trodde han skulle få noe større og skumlere, men de er to lekne, tussete glisebikkjer som rølper rundt med hunden min.

Så er det Snorre – Oslos kjekkeste Alaskan Husky. Det ene øret er vrengt, det andre står opp og de sorte og hvite tegningene gjør at det ser ut som om han alltid går i dress. Snorre er alltid på tur, noen ganger sammen med katten han bor sammen med, og han kjenner lukten av Pippi fra den andre siden av parken og kommer snusende etter oss.

Han er alltid ute og løper sammen med eierne sine et sted langs Akerselva, og han plukker alltid opp en pinne og løper med den foran nesa på Pippi mens hun spurter seg lykkelig sprengt.

Noen ganger får de selskap av Brumlemann, Oslos sprekeste mops. De fleste mopser jeg har lekt med i mitt liv er fete, andpustne og langsomme, men Brumlis er mopsenes Peter Nortug. Han er slank og rask – til en mops å være, riktignok. Han holder følge med Pippi mens de løper etter ballen, men Pippi skrur ned farten litt og venter på ham når han blir sliten. Det er ikke lett å ha så korte ben og flat nese når det kommer til atletiske aktiviteter.

Det beste er likevel når Pippi løper inn i Tess, en diger Riesenschnauzer. Pippi tror at Tess er en spesielt diger terrier, og Tess tror Pippi er en litt mindre Schnauzer eller noe i den stilen.

De løper helt likt, leker helt likt og springer som gaseller over gresset med bartesnute mot bartesnute før de plasker i elva for å kjøle seg ned og slurpe litt av badekaret sitt. Jeg tror vi kunne hatt en Riesenschnauzer om vi ikke hadde hatt Pippi. Tess har den samme entusiasmen og smittende humøret vi elsker med hunden vår.

Men hvem lurer jeg? Jeg elsker alle Oslos hunder. Jeg elsker den lille Papillon’en Fido like mye som jeg elsker den klønete St. Bernadsvalp på fire måneder som er større en Pippi allerede. Jeg elsker den bløte spanielpelsen og glatte whippet-lemmer mot hånda.

Jeg elsker å gå ut i Oslo, bli kjent med hver krik og krok, kose nye hunder og prate med eierne deres om alt og ingenting. Jeg elsker å ha tilbragt halve dagen ute i sola med hunden. Jeg begynner å bli en hundenerd, og kjenner ikke bare igjen de ulike rasene, men også hvilke raser eventyrblandingene er blandet fra.

De sier: «Det er et hundeliv» og mener at det er begredelig. Ikke i Oslos parker, i hvertfall.

Jeg var ikke klar over at jeg måtte komme meg ut for å flytte inn.

Om bloggkjærleik nær deg

Første gang jeg traff Robin, snakket han om hvor ekkel han syntes Broadback MountainBrokeback Mountain var. Grunnen? Homsene, selvsagt. Han ble most retorisk av lillesøsteren min og venninnene hennes. For en uke siden skrev Robin et blogginnlegg om den nye kjæresten sin, Lars Tangen.

I innlegget skriver Robin om hvordan han beskyttet seg med to tonn homofobi, og om hvordan bloggen til Lars ga ham mot til å komme ut av skapet.

Mens jeg har vært rundt på videregående har det vært få kjendisblogger folk har likt så dårlig som Lars Tangen. Gutta på videregående sier de blir kvalme, jentene sier de blir flaue og selv andre homoer jeg kjenner omtaler ham med stemmen full av forakt.

Og jeg har pleid å si: «Mulig det. Mulig det. Men jeg tror han knuser masse fordommer, og jeg tror han betyr mye for mange.»

Det er hyggelig å få mistankene sine bekreftet. Det er ekstra hyggelig å se at den lille homofobe tenåringen jeg traff på toget komme ut av skapet. Også får man en litt sånn romantisk-komedie-klisjé-følelse av at kjærligheten vinner til slutt.

Jeg synes dere skal gå i kommentarfeltet hos Robin og skryte av ham.

Bjørn Smestad har også skrevet om Lars og Robin.

Tre ting som er awesome:

Personlig awesome:

At Funky Farm-Line har oppkalt et lam etter meg. Det heter Jackson og ser slik ut:
Jackson

Nerde-awesome:

At universitetet i Oslo har brukt tid på å dikte opp morsomme, faglig relevante kommentarer til 404-meldinger på nettsidene sine. Sjekk ut hos Lingvisme.

Awesome for oss alle:

At Fritt Ord har satt av 2,5 millioner til personlige og journalistiske blogger.

De utlyser søknadsfristen i juni, og juryen som skal bedømme består av kjentfolk på nett, henholdsvis Jill Walker Rettberg, Marika Lüders, Sven Egil Omdal og Gisle Hannemyr.

Målet med midlene er å fremme uavhengige stemmer ved siden av den tradisjonelle medieoffentligheten. Så da er det bare å begynne å formulere søknaden?

Sagene

Vi flytter. Livet mitt er spredd mellom to leiligheter, og det eneste jeg egentlig bryr meg om er om jeg har alle tekstene mine på samme sted.

Den nye leiligheten er større, lysere og litt mer slitt. Den har et kontor. Den har et bad dekket i griserosa, bittesmå fliser. Den har et kjøkken som er skrikende blått.

Viktigst av alt: Det er lov til å ha hund her. Gulvet er dekket av nedslitt linoleum, og er perfekt for små krafsete klør.

(Jeg vet, etter den nye husleierloven er det ikke egentlig lov å nekte folk å ha hund i leilighet. Men som sameiet sa da vi tok opp spørsmålet med dem: De har mer penger til advokat enn vi har. Åh, vestkanten.)

Jeg klarte å få plass til alle tingene mine i en eske. Dvs: Alle tingene mine minus bøker og klær.

Etter å ha båret tonn på tonn med døde trær opp til tredje etasje har jeg kommet frem til at jeg er klar for ebok-revolusjonen nå.

Mitt nostalgiske forhold til papir oppveier ikke argumentet om at mine åtte kubikmeter bøker kunne vært lagret på en liten harddisk.

Vi flytter fra Adamstuen til Sagene. Jeg trodde jeg likte meg på sentrum-vest, men jeg har ombestemt meg: Sagene er best.

Sagene er miniby omringet av parker og store, pene murbygg. Det er Rema, Rimi, Bunnpris og Joker mindre enn fem minutter fra leiligheten, og konkurransen mellom dem er så hard at du kan ringe til Joker og få varene på døra uten ekstrakostnad.

I tillegg er det Sagene Torg, en diger grønnsakshandel med et enormt utvalg. De har tre sorter aubergin, fire sorter banan og en drøss med ting jeg ikke har lært meg navnet på ennå.

Rett nede i gaten ligger Den Lille Kokosbollefabrikken. Jeg ante ikke at man kunne få kirsebærkokosboller en gang.

Rett bak døra til leiligheten er det antikvariat, og eieren sitter ute i sola med en termokanne og leser.

Utenfor Sagene samfunnshus er det uteservering til midnatt. De serverte Pippi også, i egen dedikert hundeskål.

Vi har hilst på naboene, blitt kjent med alle hundeeierne og har blitt akseptert av de faste stamkundene på utestedet nede i veien, alt på under en uke. (Etter å ha bodd på Adamstuen i tre år, ble vi kjent med én nabo, til sammenligning.)

Jeg har lest og skrevet og skrevet og lest i en leilighet som er nesten ribbet for møbler mens Mr. Jackson har gjort spennende forsøk på å oppgradere kjøkkenbenken.

Også har vi luftet hunden.

Jeg var ikke klar over at mitt mål om å trene i år skulle gå fra å være «burde» til å bli «måtte».

Men plutselig er valget «Frisk luft eller bæsj», og pussig nok velger jeg alltid frisk luft. Jeg går tre timer tur hver dag, og Pippi er fortsatt en liten hund.

Og likevel er det litt galskap. Å gjøre ferdig boka, flytte og passe valp samtidig, mener jeg. Det er jo sommer på Sagene. Jeg vil jo egentlig bare sitte ute.

Selvskrytssøndag!

Jeg vet jeg har mange fine lesere. Derfor tenkte jeg å ha en runde der dere kan kjøre litt skamløs selvpromotering i kommentarfeltet.

Har du skrevet noe bra på bloggen din i det siste? Lenk til det.

Har du et nytt prosjekt på gang? Fortell om det.

Har du gjort noe barskt? Skryt av det.

Har du en ny blogg/nettside/klubb/organisasjon/opprop du synes jeg og leserne burde vite om? Lenk, lenk, lenk og skryt!

Skryte av andre kan du gjøre en annen dag. Idag vil jeg at du viser frem noe bra du har fått til.

Woho!