Kjønnskrift?

Jeg har funnet et fantastisk Dag og Tid-artikkel jeg tenkte jeg måtte blogge om selv om den ble skrevet i juni en gang.

Artikkelen er fra Unn Conradi Andersen kom ut med «Har vi henne nå?» som handelt om hvordan damer som skriver bøker blir bedømt på andre måter enn menn som skriver bøker, fordi damer skriver intim, inderlig, personlig, melankolsk kvinnelitteratur.

Conradi Andersen mente at om du tok vekk bokomslaget og tittelbladet var det umulig å bedømme om teksten var skrevet av en mann eller en dame. Cathrine Krøger i Dagbladet var derimot overbevist om at du kunne kjenne lusa på gangen og kvinnelitteraturen igjen på språket.

Dag og Tid tok dem med på en blindtest der de skulle gjette kjønnet på forfatteren med utgangspunkt i et lite tekstutdrag. Resultatet? De fikk riktig 50 % av gangene begge to. Når det bare er to svaralternativer, sier det seg selv at resultatet er så tilfeldig som det kan bli.

Noe av det artigste med gjennomgangen av bøkene var hvilke forfattere som var damer i følge lesningen deres og hvilke som var menn. Jeg tenkte jeg skulle dele moroa med dere:

Helt klart kvinnelige forfattere:

  • Ingvar Ambjørnsen
  • Hans Herbjørnsrud
  • John Steinbeck
  • Arthur Omre

Helt klart mannlige forfattere:

  • Toni Morrison
  • Karin Fossum
  • Trude Marstein

Les, og le godt.

Kjærlighet til gamle damer

Jeg har en rekke kjærlighetsbrev til gamle damer i notatboken min. Det er en del av dem som får meg til å tenke at jeg skal være meg hele livet. Det kommer ikke en rar alderdom og forvandler meg til noe fremmed.

I populærkulturen har vi to typer gamle damer: Den snille gamle damen som lukter lavendel og baker boller, og den slemme gamle damen som hytter med stokken og alle kaller heksa.

Da er det godt å vite at det finnes damer som er seg selv til over fylte åtti. Her er et par av dem. Inspirert av siste innlegg hos Mihoe.

Fr. Hattenål

Jeg har en favoritt på Verdensspeilet i Fredrikstad som er over søtti, og alltid bruker store hatter med blomster, silkebånd og hattenål med bling.

Hun har lang, rosa kjole og rosa tweedjakke, høye hæler og lange, rosa negler. Hun gjør det som gamle damer ikke skal: Hun viser kløft og ankler.

Hun røyker mentolsigaretter med munnstykke og drikker en flaske hvitvin før klokken blir tolv. Hun har store smykker og tung rouge i kinnene, og hun setter nesen litt ekstra høyt i sky når hun går forbi noen som peker og hvisker seg i mellom.

Diva DaCapo:

Bestemoren til en gammel venn av meg var også en sånn diva i åttiårene. Hun gikk med gåstol og pumps (fordi, Herregud, hun kunne bare legge seg ned og DØ om hun skulle gå med tøfler!) og hun danset i hagen når ingen så henne.

«Kan du ikke gi meg en liten konjakk, vennen?» spurte hun barnebarnet. «Neimen bestemor, du vet du ikke skal ha noe å drikke!» «Åååh, bestemor skal snart dø snart uansett, hun, hun trenger ingen konjakk, nei, nei nei, bare vann og vørterøl til det siste!» Så fikk hun konjakken og skrudde på DaCapo.

«Jeg ser jo ingenting lenger!» sutret hun. «Jeg er jo fullstendig blind!» Så kunne hun sitte i tussmørket og plutselig peke tvers over stua og skrike ut om at det var en edderkopp der.

Vi gikk bort og kikket, og der satt det faktisk en bitteliten edderkopp i skyggen. Blind, ja. Javisst.

Farmor:

Farmor er rå. Farmor har løpt i skogen, laget tusen glass syltetøy, sittet i bystyret, fått et uttall antall fartsbøter og slåss med flere politikere enn deg.

Hun har skapet fullt av pels og perler og kommoden full av leopardundertøy. Hun har hatt alle radikale politiske standpunkter forruten de som ville hindret henne i å gå med pelsen.

«Stemmer du HØYRE?» kan farmor finne på å brøle ut i fint selskap. «Erru idiot?» Første gang hun traff Mr. Jackson trakk hun meg til side og lurte på om jeg ikke skulle finne meg en kjekk neger istedet. «Da ville dere fått pene barn, da!»

Første gang hun så ham i dress ble hun likevel overbevist. Da snek hun seg bort og kløp ham i rumpa. Da hun hørte at vi skulle gifte oss, ble hun bekymret. «Ida! Det er jo mange andre mannfolk der ute! Tenk på alle du ikke har pult

Skriv om dine gamle yndlingsdamer i kommentarfeltet ^_^

Om den gangen jeg var gravid

To måneder etter at jeg begynte på universitetet, ble jeg gravid. Jeg fant det ut på et utested på Grünerløkka med fem og en halv øl innabords.

En bitteliten blødning på helt feil sted i syklusen fikk meg til å gå hjem og ta en graviditetstest jeg hadde liggende. Jeg fikk bekreftet mistanken min: Testen var positiv. Det var ikke et lykkelig øyeblikk.

Jeg var 19 år, halvparten av mine nærmeste var ihuga abortmotstandere og jeg gikk ikke på p-piller, for alle snakket om hvor skadelig det var med sånne hormontilskudd.

Siden dette var før jeg kom over legeskrekken min, var det mest logiske å ringe familie og venner, samt spørre google om alle de tingene jeg lurte på.

Spørsmål nr. 1 var følgende: Hadde jeg skadet fosteret ved å være på fylla? Spørsmålet «Vil jeg beholde det eller ei?» klarte jeg ikke stille meg selv.

Jeg var så redd for konsekvensene det ville ha i omgangskretsen at det var utelukket, og jeg orket ikke tanken på å ta en superhemmelig abort. It was baby time.

Nå visste jeg ikke så mye om dette med konvensjonene rundt graviditet, egentlig. Jeg var seks-syv uker på vei, og visste ikke at det vanlige var å holde kjeft om graviditeten sin til du har hatt den i tolv uker. Jeg fortalte om omstendighetene til mor, svigermor og vennekretsens ulike ryktesentaler og lot dem spre det videre.

Responsen var overveldende. Før jeg fikk snudd meg, var kjelleren hjemme hos opphavet proppfull av babyutstyr og folk spammet meg med smil, navnebøker, babyvennlig garn og tøybleiemisjonering.

At Mr. Jackson og jeg hadde nix og nada inntekt og bodde på ett rom og kjøkken-kott var det ikke så nøye med. Jeg kunne telle venner som sa «Eh, okei. Er du klar for dette? Vil du dette nå?» på tre fingre.

Selv gikk jeg rundt som en stor ball formeringsprestasjonsangst og smilte så godt jeg kunne. Jeg bare håpet-håpet-håpet ingen fant ut om den turen på fylla. Alt jeg noensinne hadde lest om alkoholskader på småbarn tårnet seg opp så fort jeg fikk to minutter for meg selv.

Så skjedde det. Jeg våknet opp i loftsenga Mr. Jackson og jeg sov i på dette tidspunktet og kjente blodet fosse. Jeg forsøkte å skynde meg ut på do, men allerede på vei ned trappa sprutet det så mye at det kjentes ut som lårene mine var heisdøra i The Shining. Jeg laget blodspor gjennom hele leiligheten.

«Åhgud» tenkte jeg. «Jeg drepte den med den øllen. Det gjorde jeg.» Det kjentes ut som om underlivet mitt gulpet og brakk seg. Det stakk og gjorde vond som menssmerter ganger ti. Så vondt at skyldfølelsen snart ble forvandlet til raseri.

«FØKKINGS JÆVLA UNGE! FØRST LAGER DU SÅÅÅÅ MYE STRESS OG PES FOR MEG, DU FÅR MEG TIL Å TRO AT JEG SLUTTE Å STUDERE, GI OPP ALT JEG DRIVER MED OG SPARE TIL BARNEVOGN FØR DU BESTEMMER DEG FOR Å STIKKE AV OG GUKKE UT I DO! BUUUUUU! DIN DRITT!»

Jeg smalt i veggen, jeg sparket i radiatoren, jeg brølte til Mr. Jackson. I dagene som fulgte lærte jeg mye om spontanaborter. Både at de er veldig, veldig vanlige og at de sjelden er relatert til hva en stakkars vordende mor skulle ha funnet på.

Spontanaborter er kroppens avknapp om noe i baby-mekkings-prosessen går feil. «Woops, ingen ryggrad! Off you go!», liksom. Jeg lærte at det skjer med de aller fleste som prøver å lage barn med vilje og at det egentlig ikke er en stor krise. «Det er jo et tegn på at du er fertil!» lo legen som undersøkte meg på Ullevål etterpå.

Og likevel. Alle rundt meg ropte og skrek. Alle rundt meg var ekstremt sorgtynget og forståelsesfulle. Og jeg? Etter at sjokket ved å blø en sjø og gulpe ut et forster i do hadde lagt seg, var jeg bare lettet. Jeg hadde sluppet unna. Likevel burde jeg jo ikke være glad for at jeg hadde mistet det? Jeg hadde jo selv villet ha det? Eller? Eller nei?

Jeg gikk opp ti kilo på to uker.

«Du kan jo prøve igjen!» sa slektningene entusiastiske. «Ja, du må jo bare prøve igjen!» Sånn begynte babypresset for alvor.

«Du må ikke spise blåmuggost hvis du har tenkt å bli gravid igjen! Herregud, du spiser vel ikke sushi nå? Har du oversikt over eggløsnigene dine? Tar du folattilskudd?» Det er ikke måte på hvor mye folk kan mene om privatlivet ditt når det er babymekking som står på dagsordenen.

Og jeg gikk rundt i en sky av «Eh. Eh. Si det.» mens jeg desperat ønsket at folk skulle glemme at jeg hadde sagt at jeg ville ha barn siden det virket som om det kom til å bli et barn.

En del venninner av meg har sagt at de synes det er så sært at folk som ellers er hardcore abortforkjempere synes det er skittrist når et planlagt svangerskap ender i spontanabort.

Jeg synes ikke det er så sært. Alle forventningene skaper en idé om en fremtidig unge du mister. Fosteret er den samme celleklumpen, men idéen om hva den kan bli er helt forskjellige.

Jeg blødde ut alle mine slekt og venners fremtidige barnebarn, oldebarn og tantebarn, et kryp det allerede var stor navnekrangel om. Jeg skjønner også i ettertid hvorfor mange velger å ikke fortelle omgivelsene om det før de usikre tolv ukene er gått. De forventningene som skapes når noe offentliggjøres gjør skuffelsen mye sterkere, også.

Noe av det jeg også lærte av opplevelsen, var at abortmotstandere – selv folk som bare er personlig overbevist om at de ikke ville tatt abort selv, og ikke er mot selve abortloven, kan være en kjip påvirkningskraft på usikre tenåringsjenter.

Der satt feige Virrvarr og ville forsvare andres rett til abort med nebb og klør, men torte ikke ta en selv fordi hun var redd for at noen skulle finne det ut og behandle henne som babymorder. Det å fortelle de nærmeste om graviditeten var synonymt med å måtte gjennomføre den.

Sånn sett var det få ting jeg syntes var så befriende som lese FruLurSur sitt dokudikt om spontanabort:

Kroppen min utfører ein uendeleg langsam spontanabort
I dag gjer han seg ferdig
Det blør og blør, på tbanen
utover alle kleda, eg må stå heilt i ro, godt eg har lang jakke

på do i tredje etasje henrik wergelands hus
skubbar kroppen min venleg ut
fosteret, som det heiter,
godt pakka inn i blod og slim

og endå meir blod
T kjem opp med reine klede og store bind,
eg kan dra heim og sova,
kroppen endeleg nøgd

Og jeg bare: Jess. Kroppen er endeleg nøgd. Sånn var det for meg, også. Alt det andre var omstendigheter og forventninger og skyldfølelse og skitt.

I ettertid er jeg blitt veldig takknemlig for spontanaborten min. Det var en sånn utmerket løsning på en kjip situasjon der jeg ikke klarte å ta et valg jeg var fornøyd med, og det er greit å vite at «Åkei, sånn kjennes dette ut. Da vet jeg hvordan jeg skal takle det om det skjer igjen når jeg skal reprodusere meg med vilje. Ingen grunn til panikk.»

Jomfruhinnen? Den finnes ikke

RFSU har en anti-jomfruhinne-kampanje disse dager. Jeg ble oppmerksom på den via Undreverset, og tenkte jeg skulle skrive litt om det rare jomfruhinnebegrepet og hvorfor det både er skadelig og upresist.

Først:

Noen jomfruhinnemyter:

  1. Jomfruhinnen er en hinne som sprekker første gang du har vaginalt samleie.
  2. Det fører til at alle som er jomfru frem til første hyrdestund blør litt.
  3. Jomfruhinnen kan sprekkes ved at du bruker tampong eller onanerer.
  4. Jomfruhinnen sitter langt inn i skjeden, så det er viktig at gutten har stor kuk for å kunne «ta møydommen» på jenta.
  5. Jomfruhinnen kan sprekke på grunn av fysisk aktivitet.
  6. Kjæresten din kan se at du ikke er jomfru på manglende jomfruhinne.
  7. Jenter fra kulturer der det er viktig å ha en jomfruhinne, kan få konstruert en ny gjennom operasjon.

La oss slå i stykker mytene en for en:

1. Jomfruhinnen er en lukket hinne som sprekker:

Nei, jomfruhinnen er ingen «hinne», den er en krans av bløte hudfolder som befinner seg en centimeter inn skjeden. På svært små barn overlapper hudfoldene hverandre og er ganske tykke. Fra seks-syvårs alderen er kransen blitt svært tynn og full av et eller flere små hull. Når du når puberteten, er kransen så utvidet at du ikke kan se om en person har hatt sex eller ei under en gynekologisk undersøkelse.

Noen svært få jenter blir født med heldekkende eller jomfruhinner, som må snittes opp av en gynekolog så menstruasjonsblodet skal kunne renne ut. Men ideen om at en skadet jomfruhinne kan være et bevis på seksuell aktivitet gjelder bare når man undersøker svært unge jenter ved mistanke om seksuelle overgrep. Her er et bilde av ulike, «intakte» jomfruhinner:

jomfruhinne

2. Er du jomfru, vil du blø første gang du har samleie:

Nix. Under halvparten av alle jenter som ellers ville blitt definert som jomfruer, blør ved første samleie. Grunnen til at noen blør er ikke at jomfruhinnen sprekker, men at kransen inne i skjeden får en liten rift. Denne riften oppstår ikke fordi det er første gangen hudkransen inne i skjeden utsettes for penetrering, men fordi jenta er for tørr og anspent.

Jomfruhinnen utvides når jenta blir seksuelt opphisset, men for tørr og hard penetrering kan skape en liten rift. Riften gror etter omtrent et døgn, så hele ideen om at du sprekker og blør for deretter å være endret i underlivet, er ganske merkelig.

3. Jomfruhinnen kan sprekkes ved at du bruker tampong eller onanerer

For å gjenta meg selv: Jomfruhinnen sprekker ikke, den utvides. I tillegg utvides den hormonelt av det faktum at du er kjønnsmoden. Gynekologer kan ikke avgjøre om du bruker tampong eller onanerer ved å se på jomfruhinnen din. Du blir kjent med din egen kropp ved å bruke tampong og å onanere, som igjen gjør at du vet hvordan du skal utvide jomfruhinnen.

4. Jomfruhinnen sitter langt inne i skjeden, og derfor må gutten ha stor nok kuk til å kunne «ta» den.

Verdens rareste myte. For det første sitter jomfruhinnen her. Du ser den som en del av skjedeåpningen.

skjedekrans

Siden det handler om å utvide en åpning, spiller ikke penisstørrelse noen rolle fra eller til.

5. Jomfruhinnen kan sprekke på grunn av fysisk aktivitet, som trening.

Nei, dette finnes det ingen beviser for. Det er en rendyrket myte.

6. Kjæresten din kan se at du ikke er jomfru på grunn av manglende jomfruhinne

Nei, selv ikke gynekologen kan bedømme om du har hatt samleie før ved å undersøke jomfruhinnen.

7. Du kan få konstruert en ny jomfruhinne kirurgisk.

Nei, du kan ikke det. Siden jomfruhinnen ikke finnes, får de aller fleste jenter som går til legen for å be om noe slikt et par timer terapi istedet. Hvis jenta ikke går med på å løse problemet uten kirurgi, blir det sydd et par, små sting i kransen rett før bryllupsnatten.

Dette er mest for at jenta skal føle at legen har gjort noe, siden hinnen er i svært bløtt matriale og det blir litt som å «sy i smør». Stigene faller ut og det kan ikke garanteres noen blødning. Ingen får en «ny» jomfruhinne, fordi de aldri hadde noen jomfruhinne i utgangspunktet.

Du kan lese mer om jomfruhinne-myten i dette heftet fra RSFU.

Hva skal vi si istedenfor jomfruhinne?

Jomfruhinne er et misvisende ord. For det første er det ingen hinne i skjeden, for det andre er det ikke noe fysisk hinder som avgjør om du er jomfru eller ikke. Borte hos Undre diskuterer de ordet «skjedekrans», en direkte oversettelse av det svenske ordet «slidkrans», som RFSU insisterer på å kalle jomfruhinnen. Jeg har ingen gode forslag. Hva synes dere?

Jomfruhinnen er et godt eksempel på et gammeldags, puritanistisk syn på kvinners seksualitet. Du forklarer et fysisk fenomen med at det er en hinne som beskytter jenters uskyld. I realiteten handler det hverken om skyld eller uskyld. Det er bare en slimhinne-flapp i skjeden som blir mindre fremtredende i puberteten og borte etter at du har fått barn.

Puritanisme vs biologi = 0-1

Target Women: Fordi reklame er psyko

Mange av dere kjenner kanskje Sarah Haskins allerede. Hun har et web-tv-program som heter Target Women der hun ser på ulike produkter som markedsføres mot damer og hvordan de markedsføres. Det er morsomt, gjenkjennelig og tidvis svært provoserende. Feministisk metareklame på sitt beste.

Her er et par klassiske episoder:

Hudpleie:

http://current.com/e/89830244/en_US

Vasking:

http://current.com/e/89317322/en_US

Yoghurt:

http://current.com/e/88941392/en_US

Lage mat til familien:

http://current.com/e/89113716/en_US

Sjokolade:

http://current.com/e/89789741/en_US

Om strekkmerker

Har du prøvd å google strekkmerker noen gang? Først kommer reklame for tre-fire klinikker for kosmetisk kirurgi. Deretter kommer alle mulige hudpleiefirmaer, forumtråder og nettsider for kjerringråd.

Peel deg. Smør deg. Sol deg. Unngå å sole deg. Aloe vera. E-vitaminer. Omega-3. Bruk mye fuktighetskrem. Fjern dem med laser. Ikke legg på deg. Rull deg i spenol hele svangerskapet.

Langt under all reklamen og hysteriet finner du lommelegen og lommelegens venner hvor en og annen stakkars doktor må svare at «Du, over halvparten av alle gravide damer får magen full av strekkmerker. Du er ikke deformert. Nei, det hjelper ikke å smøre seg med noe. Sprekkene er i lærhuden og kremen vil ikke trenge ned til de blodkarene. Slutt å ergre deg over dem. Husk at de blir mindre synlige over tid.»

I følge en del undersøkelser, vil 80% av alle kvinner få strekkmerker på et eller flere stadier i livet. Strekkmerkene kan ikke forebygges i noe særlig grad. Noen får lett merker. Noen får nesten ikke merker i det hele tatt.

Løsningen på et strekkmerkefritt liv er å ikke forandre kroppsfasong. Som om det kommer til å skje. Pubertet, graviditet, vektøkning, vekttap – det er lite å gjøre med det.

På den måten er strekkmerker et fenomen på linje med fødselsmerker og fregner – noe ufarlig du ikke kan fjerne eller forhindre. Derfor burde det ikke være en så big deal.

Og likevel. Første gang jeg la merke til mønsteret på hoftene og puppene var jeg elleve. Jeg viste merkene til moren min som begynte å sukke og stønne om disse hersens strekkmerkene. Usj og usj. Kunne man ikke fått noe mot dem? Det måtte jo gå an å få dem vekk?

Siden har temaet strekkmerker vært kilde til sytete søsterskap i opp gjennom ungdomskolen og videregående. Alle hadde strekkmerker. Alle skammet seg veldig. Abusurd å føle skyld over å få de sårt etterlengtede puppene og hoftene? Neineinei.

For halvannet år siden fikk jeg nye merker. Spesielt fremtredende var tre-fire striper rett over navlen, et ganske tydelig bevis på at jeg hadde blitt breiere rundt vommen veldig fort. Jeg grublet over dem. Burde jeg ikke skamme meg over merkene?

Problemet er at jeg alltid har hatt sans for synlige blodårer og arr, og den kritthvite huden dekket av blålilla spragler så innmari lekker ut. Naturens egen scarification hadde tegnet på den store, hvite magen min. I mangel på tatoveringer, bestemte jeg meg for at det er en dekorasjon, ikke en skavank. Det var jo ikke som om spraglene kom til å gå sin vei.

Etter å ha omfavnet den nye magepynten, begynte jeg det sosiale eksperimentet: «Strekkmerker? Åja! Jeg har et skikkelig stilig strekkmerke! Vil du se?» Ingen vinner i selskapslivet.

Samtidig har jeg et bevisst pedagogisk poeng ved mageblottingen: Det er for teit å betrakte noe helt naturlig som en skjemmende feil. Strekkmerker er overgangsarr som dukker opp etter at kroppen din har gått igjennom en forandring.

Jeg har bestemt meg for at strekkmerker er sexy. Det er både et estetisk og et politisk standpunkt. Levd liv er hått.

Du har strekkmerker fordi du fikk pupper. Du har strekkmerker fordi du fikk barn. Du har strekkmerker fordi du la på deg. Du har strekkmerker fordi du gikk ned i vekt. Du har strekkmerker fordi du fikk mer muskler. Du har strekkmerker fordi du er i forandring, fordi kroppen ikke er statisk, fordi vi vokser og krymper brått og plutselig.

Så hva skal du si neste gang noen klager over at de har skjemmende tigerstriper? Enkelt. Til orientering og allmenn folkeopplysning: Det er tøft å være tiger. Embrace it, girl.

20 måter du kan markere 8. mars på:

Det er en uke til kvinnedagen. Kvinnedagen er et gammelt begrep for «den store feminist»-dagen», den store «kvinner er mennesker, ikke dørmatter»-dagen.

En del av handelsstanden liker å markedsføre kvinnedagen som den store spa, parfyme, sjokolade og kjoledagen – en slags blanding av mors og valentinsdag, der du kjøper roser til alle damer fordi de er damer.

For meg er kvinnedagen en dag for politisk markering. Det gjør den ikke mindre spennende. Det finnes drøssevis av måter å markere, feire og protestere på. Her er en liste:

  1. Du kan gå i tog. Duh. Toget i Oslo begynner på Youngstorget og begynner kl. 14 på søndag. Er det tog der du bor? Sleng ut tid og sted i kommentarfeltet.
  2. Hvis du ikke liker at noen har malt parolene for deg, og i tillegg ikke er så gira på å løpe ute i kulda, kan du gå i bloggtog. 0803-bloggen begynner på tirsdag og alle er velkomne til å delta.
  3. Du kan gå på Ladyfest og få med deg det musikalske bestillingsverket deres – Meshes of voice. Det har premiere 8.mars. Det koster 150 kr billetten, og jeg er sikker på at det er verdt det.
  4. Du kan dra på flerkulturell markering av kvinnedagen, arrangert av Integrerings og mangfoldsdirektoratet. Det er i Oslo Konserhus fra kl. 13.
  5. Du kan tjuvstarte og spise kvinnedagslunsj sammen med LO den 6.mars, kl. 12. Det blir gratis mat og foredrag om norges kjønnsdelte arbeidsmarked. NB: Du må melde deg på innen 4. mars.
  6. Du kan gå i kirken. 8. mars faller på en søndag i år, og under parolen Vold mot kvinner er også kirkens sak har Norsk Kvinnelig Teologforening laget spesialliturgi.
  7. Bor du i Trondheim, kan du gå på et av de mange arrangementene i NTNU sin 8.mars-uke.
  8. Du kan dra på slippfest for Hank og Mari sin nye plate – Penga eller livet på Skuret kl. 20 og feire kvinnedagen med revolusjonær hip-hop.
  9. Du kan sitte hjemme og lage din egen 8.mars-tegneserie. Det spennende med å se på den jeg laget i fjor, er hvor annerledes sveis jeg hadde da jeg tegnet meg selv…
  10. Du kan glemme lille Norge en liten stund, og sitte og surfe kampsaker og happenings fra hele verden på nettsidene til International Women’s Day.
  11. Du kan dra til Stocholm og være med på den store Bang-festen.
  12. Du kan benytte anledningen til å engasjere deg i en viktig, konkret kampanje, som Amnesty Internasjonal sin storsatsing mot vold mot kvinner.
  13. Hvis du er mann – arranger en norsk versjon av «Walk A Mile In Her Shoes»-kampanjen. Menn over hele USA har gjort et politisk poeng av å arrangere demonstrasjonstog der de går halvannen kilometer i høyhælte sko, en støtte og protestaksjon mot voldtekt og kjønnsbasert vold.
  14. Du kan drite i hele greia. Du kan være politisk aktivist en annen søndag. Sov lenge.
  15. Du kan delta på Kvinnefestivalen i Bergen – en uke med 8.mars-relaterte aktiviteter, i tillegg til det vanlige toget.
  16. Du kan dra på litterær salong på Litteraturhuset – i annledning kvinnedagen snakker Brit Bildøen og Agnes Ravatn om Gertrude Stein, Jean Rhys, Elfriede Jelinek og Halldis Moren Vesaas, i tillegg til at det blir «høy sivilisasjonskritikk på lavt nivå».
  17. Du kan dra på kunstutstilling i Trondheim arrangert av aksjonsgruppa Feminism Now!? – et sammarbeid mellom studenter fra Kunstakademiet i Trondheim og studenter fra kjønnsforskning på NTNU.
  18. Du kan lage en liste over alt du gjør i livet ditt som ikke ville vært mulig om vi ikke hadde hatt en feministisk bevegelse. Du vet. Skolegangen. Stemmeretten. P-pillene. Å drikke øl på byen.
  19. Du kan krølle deg opp i sofaen og se på alle filmene Dagens Onde Kvinner har på inspirasjonssiden sin.
  20. Du kan dra på Utrop sin debatt om hijab i et likestillingsperspektiv – en del av deres internasjonale kvinnedagsmarkering sammen med Norsk Folkehjelp. Påmelding før 4.mars.

Som et slags forsøk på å leke kulturkalender. Fortell meg hva du skal gjøre i kommentarfeltet.