Du hadde en serie blogginnlegg klar til publisering, men da det plutselig begynte å sprute gnister og stinke svidd plast, forstod du at den siste strømlednigen til laptopen var svært, svært død. Og siden du har levd med en laptop med batterilevetid på 20 minutter det siste året, måtte du bare redde ut livet ditt på en minnepinne og se at arbeidsredskap nr. 1 gikk i dvale. Uflaks.
Du kunne kjøpt en ny lader, eller enda bedre, en ny laptop, men du skulle fly få timer senere og dro uten datamaskin på ferie. Du vet, ferien du hadde innvilget deg fordi du hadde brukt høsten til heseblesende jobbing og bodd i en koffert. Du skulle på harrytur til Sharm El Sheikh med lillesøster og hadde ingen andre planer enn å bli varm.
Du burde skjønt det da du ble solbrent den første dagen, gjennom solfaktor 50 og etter å ha tilbragt dagen i langermet kjole. Du burde skjønt at jenter som alltid kjøper fundation i nr. 01 på fargekartet, som strengt tatt er nærmere blå enn bleke når de kler av seg ikke kan ligge like lenge på stranden som nøttebrune lillesøster.
Du burde tatt hintet da salen på kamelen skinnflådde rumpa di.
Men du tror alltid at du bare kan smile pent og vente på at tilstanden blir bedre. Vondt i magen? Det går snart over. Feber? Ta en paracet. Helt til du ligger under dyna i 30 varmegrader og vibrerer av kulde, og Professor X overtaler deg på sms til å ringe hotellet og be om en lege.
De henter deg i bil, en merkelig flyplassbil de bruker til kjøre folk rundt på hotellområdet med. Gutten som heter deg kan ikke et ord engelsk og smiler hele veien mens han råkjører på smal, brolagt nedoverbakke.
Du? Du er redd. Frykten tar form av en uggen blanding av den gangen sykepleiren skulle sette en veneflon på deg og måtte stikke så mange ganger at armene dine var lillaflekkete etterpå og synet av toalettene i Cairo. Sykehus = nåler. Egypt = skitt. Nåler + skitt = panikk. Hadde det ikke vært for at feberen gjør deg slapp og ruset, ville du strittet imot.
Du ender opp i noe som ser ut som en blanding av et sykehus og en brakke. Klinikken er skittenhvit, og du plasseres bak et forheng i en skranglete seng med et enslig bekken og dryppstativ ved siden av deg. Det ser rotete ut, gammeldags ut, det ser ut som om du har reist tilbake til en sanatoriescene i en gammel film.
Legen er en blanding av selgerne på markedsplassene i Cairo og en karakter fra en suspekt legeroman bestemoren din kunne lest mens hun tok på seg selv.
Han lytter med et stetoskop som ser antikt ut. Han måler temperaturen din med et kvikksølvstermometer. Det viser seg at feberen er i ferd med å runde 40, paracet til tross. Legen sier masse på latin. «Stomac infection! Stomac infection!» gjentar han.
Du burde skjønt det. Du burde skjønt at du ikke kunne dra på ferie uten å ende opp med antibiotika intravenøst og Super Mario med medisinutdannelse som forteller deg at du er «beautiful, beautiful» mens han banker deg på vommen.
Du burde husket at når man har nåleskrekk og vanskelige årer, øker sjansene for at du må ha satt inn en veneflon eksponensielt. Og på toppen av det hele forteller legen deg at det kamelsåret du har fått på rumpa – det er betent. Og du burde ha forstått at du ikke kan få så mye antibiotika på så kort tid uten å få en allergisk reaksjon.
Og når du gudsjelov ble frisk nok til å komme hjem til jul, skulle det bare mangle at det var med streng beskjed om å ikke spise noe fetere eller mer tungt fordøyelig enn kokt ris og banan.
Du er ikke sjokkert når det viser seg at av ymse grunner, har du ikke gyldig reiseforsikring likevel. Du betaler fullpris for all moroa, og takker Nissen for at du valgte å dra på ferie til et _fattig_ land. Du bare synker sammen i flysetet og sovner.
Du sovner, og velger å ignorere det faktum at du hadde planlagt å kjøpe julegaver i morgen, og at legevakten i Oslo sier at du må forbrede deg på å være slått ut i minst to uker fremover.
Du sovner, og planlegger å våkne når uflaksen er over.
(Moralen er: Legg ikke ut på langtur uten reiseforsikring og ring legen tidligere. Og kjøp julegavene dine i oktober. Eller noe i den stilen.)
