Uflaks

Du hadde en serie blogginnlegg klar til publisering, men da det plutselig begynte å sprute gnister og stinke svidd plast, forstod du at den siste strømlednigen til laptopen var svært, svært død. Og siden du har levd med en laptop med batterilevetid på 20 minutter det siste året, måtte du bare redde ut livet ditt på en minnepinne og se at arbeidsredskap nr. 1 gikk i dvale. Uflaks.

Du kunne kjøpt en ny lader, eller enda bedre, en ny laptop, men du skulle fly få timer senere og dro uten datamaskin på ferie. Du vet, ferien du hadde innvilget deg fordi du hadde brukt høsten til heseblesende jobbing og bodd i en koffert. Du skulle på harrytur til Sharm El Sheikh med lillesøster og hadde ingen andre planer enn å bli varm.

Du burde skjønt det da du ble solbrent den første dagen, gjennom solfaktor 50 og etter å ha tilbragt dagen i langermet kjole. Du burde skjønt at jenter som alltid kjøper fundation i nr. 01 på fargekartet, som strengt tatt er nærmere blå enn bleke når de kler av seg ikke kan ligge like lenge på stranden som nøttebrune lillesøster.

Du burde tatt hintet da salen på kamelen skinnflådde rumpa di.

Men du tror alltid at du bare kan smile pent og vente på at tilstanden blir bedre. Vondt i magen? Det går snart over. Feber? Ta en paracet. Helt til du ligger under dyna i 30 varmegrader og vibrerer av kulde, og Professor X overtaler deg på sms til å ringe hotellet og be om en lege.

De henter deg i bil, en merkelig flyplassbil de bruker til kjøre folk rundt på hotellområdet med. Gutten som heter deg kan ikke et ord engelsk og smiler hele veien mens han råkjører på smal, brolagt nedoverbakke.

Du? Du er redd. Frykten tar form av en uggen blanding av den gangen sykepleiren skulle sette en veneflon på deg og måtte stikke så mange ganger at armene dine var lillaflekkete etterpå og synet av toalettene i Cairo. Sykehus = nåler. Egypt = skitt. Nåler + skitt = panikk. Hadde det ikke vært for at feberen gjør deg slapp og ruset, ville du strittet imot.

Du ender opp i noe som ser ut som en blanding av et sykehus og en brakke. Klinikken er skittenhvit, og du plasseres bak et forheng i en skranglete seng med et enslig bekken og dryppstativ ved siden av deg. Det ser rotete ut, gammeldags ut, det ser ut som om du har reist tilbake til en sanatoriescene i en gammel film.

Legen er en blanding av selgerne på markedsplassene i Cairo og en karakter fra en suspekt legeroman bestemoren din kunne lest mens hun tok på seg selv.

Han lytter med et stetoskop som ser antikt ut. Han måler temperaturen din med et kvikksølvstermometer. Det viser seg at feberen er i ferd med å runde 40, paracet til tross. Legen sier masse på latin. «Stomac infection! Stomac infection!» gjentar han.

Du burde skjønt det. Du burde skjønt at du ikke kunne dra på ferie uten å ende opp med antibiotika intravenøst og Super Mario med medisinutdannelse som forteller deg at du er «beautiful, beautiful» mens han banker deg på vommen.

Du burde husket at når man har nåleskrekk og vanskelige årer, øker sjansene for at du må ha satt inn en veneflon eksponensielt. Og på toppen av det hele forteller legen deg at det kamelsåret du har fått på rumpa – det er betent. Og du burde ha forstått at du ikke kan få så mye antibiotika på så kort tid uten å få en allergisk reaksjon.

Og når du gudsjelov ble frisk nok til å komme hjem til jul, skulle det bare mangle at det var med streng beskjed om å ikke spise noe fetere eller mer tungt fordøyelig enn kokt ris og banan.

Du er ikke sjokkert når det viser seg at av ymse grunner, har du ikke gyldig reiseforsikring likevel. Du betaler fullpris for all moroa, og takker Nissen for at du valgte å dra på ferie til et _fattig_ land. Du bare synker sammen i flysetet og sovner.

Du sovner, og velger å ignorere det faktum at du hadde planlagt å kjøpe julegaver i morgen, og at legevakten i Oslo sier at du må forbrede deg på å være slått ut i minst to uker fremover.

Du sovner, og planlegger å våkne når uflaksen er over.

(Moralen er: Legg ikke ut på langtur uten reiseforsikring og ring legen tidligere. Og kjøp julegavene dine i oktober. Eller noe i den stilen.)

Au, sortert etter kroppsdel

  1. Du har vondt i hodet. Det kjennes ut som om du har vondt i «deg selv». Du er ubrukelig uten kontrollorganet. Du vil bare ligge i mørket alene til det går over. Kalde ting er å foretrekke, helst i hele fjeset.
  2. Du har vondt i halsen. Du snakker lite og svelger minst mulig. Du lever på sjokoladepudding og te. Når du ikke hoster, ser du på TV.
  3. Du er tett i nesen. Du tror du skal dø. Du lever på mat du kan tygge og svelge på to sekunder, så du ikke blir kvalt i prosjektet «næring». Otrivin er heroin. Når du endelig kan puste gjennom nesa igjen, blir du nesten religiøs.
  4. Du har vondt i magen. Det er nesten alltid pinlig. Enten det kommer opp, går ned eller kommer i form av gass, vil det alltid ut. Hvis ikke har du fått forstoppelse. Du tilbringer mye tid alene på do. Muligens med bøtte.
  5. Du har vondt i underlivet. Du får masse angst og tenker på HIV og kreft, men når du kommer deg til gynekologen, har du bare litt sopp. Eller cyster du bare må «leve med».
  6. Du har vondt i øret. Av en eller annen grunn, er dette verre enn samtlige av punktene over. Det eneste som er verre, er vondt i begge ørene. Du aner ikke hva du skal gjøre, men prøver på tusen teite kjerringråd som å fylle øret med smør, sove på risposer du har varmet i mikrobølgeovnen og ofre dine førstefødte til de underjordiske.

Ja. Jeg er syk, i tilfelle du lurte.

Og ja. Jeg har vondt i øret.

Hva driver Virrvarr med?

  1. Skriver ferdig bok nr.2
  2. Skriver kontrakt med Aschehoug om bok nr.3
  3. Har en tung bronkitthoste som aldri gir seg.
  4. Forsøker å komme seg etter hardt misbruk av Otrivin.
  5. Søker om penger til bok nr.3
  6. Lærer hunden at hun ikke skal bite folk.
  7. Kladder drøssevis av blogginnlegg hun ikke får publisert fordi hun ikke blir fornøyd.
  8. Lurer på om man kanskje er forfatter når det er snakk om bok nr. 3
  9. Har interessante tannproblemer som først og fremst gjør vondt
  10. Syter og klager
  11. Skriver litt til

Om fremmedfrykt og asylpolitikk

Da jeg var liten og skjønte at det fantes folk fra andre land som var på flukt fra krig og forfølgelse, og at de kom hit til Norge for å gjemme seg, spurte jeg mamma om vi ikke skulle la noen av dem bo hos oss?

Greit, vi hadde ikke så mye plass, men det var hvertfall plass til et par stykker i stua til de fikk seg jobb og penger og sitt eget hus og vi kunne bli naboer istedet. Jeg tenkte at åkei, de snakker ikke norsk og jeg kan ingen andre språk, men vi kan sikkert kommunisere med tegnspråk og lære hverandres språk etterhvert.

Det blir gøy å vise dem alle de tingene vi gjør som de sikkert aldri har vært med på – som å hente juletre i skogen, også kan de vise oss ting de gjør som ikke vi har vært med på. Kort sagt – jeg gledet meg veldig til vi skulle få ta inn noen flyktninger i huset.

Dette var før jeg fikk beskjed om at asylsøkere bor på asylmottak og at det var en masse byråkrati og juridiske greier, og at mange ble sendt hjem igjen fordi de ikke kvalifiserte til opphold. Å invitere en familie ekstra til å bo i stua vår ville antageligvis være ganske ulovlig og politiet ville kommet og hentet dem.

Så når jeg hører flere og flere folk snakke om hvor problematisk det er at det blir så mange av dem, at de er redde for den norske kulturarven, at det burde være færre, det burde være strengere, at de kan ta over til slutt, så tenker jeg at jeg ikke klarer å mobilisere nok frykt.

Jeg ville jo egentlig ha min egen asylsøker i stua og gi henne te og en klem. Var det bare meg som hadde gledet meg til det ble flere?

Nå vet jeg at det er syvårgame Virrvarr som snakker. Hun har ikke et korrekt bilde av alle utfordringene i asylpolitikken. Det er bare føleleri.

Igjen – «Åneiånei, 50% radikale islamister i Norge innen 2020! Marsipangriser kommer til å bli forbudt og alle må gå med burka!» er faktisk også bare føleri.

Og selv om en del folk har sagt til meg at jeg er naiv, så har jeg tenkt å holde på den følelsen som sier at våre nye landsmenn er mennesker, og at mennesker til syvende og sist er en fin ting.

I 2006 tilbragte jeg en del tid sammen med de afghanske flyktningene utenfor Domkirken i Oslo. Storparten av jobben min bestod i å sitte nattevakt over en park dekket av sovende mennesker som ikke hadde spist på 22 døgn.

Hovedinnvendingen fra de politiske partiene lød: Norge fungerer ikke sånn. Du kan ikke sultestreike deg til opphold selv om byråkratiet har en annen oppfattning enn deg om hva som er ståa i Afghanistan, sånn sikkerhetsmessig.

Likevel er det ikke den byråkratiske firkantheten jeg husker best. Det jeg husker best er alle de hvite, voksne damene som skrittet freidig småfulle inn i parken, dultet i en sovende afghaner og sa: «Fysj, her ligger de! Jeg håper de dør

Og jeg tenkte: Det er dette som er rasismen. Rasismen er å redusere hele, pustende, levende mennesker til en kategori du kan forrakte og ønske død i fylla. Rasismen er å glemme at noen er mennesker, ikke bare deler av en gruppe du er sikker på kommer til å skape problemer.

«Jeg er ikke rasist, men…» pleide venner av meg på videregående å si, for derretter å si ting som at alle asylsøkere stjeler som ravner, derfor burde de ikke få slippe inn på loppemarkedet vårt.

Og jeg ble slått av at folk som ellers hadde mantraet «individ, individ, individ» plutselig ville nekte en masse individer å handle fordi de hadde sett en eller flere representanter fra samme kategori stjele noe. Kjønnskvotering var urettferdig gruppetenkning, men å nekte asylsøkere adgang var å være realistisk og faktaorientert.

«Det er litt som at alle mørkhudede mennesker du ser på Grønland sikkert er muslimer og radikale islamister. Du trenger ikke sjekke, de er jo her overalt og du kan se dem. Snikislamisering er noe man føler er sant. » kommenterer en venninne av meg.

Og jeg gikk rundt og kunne ikke skjønne at folk gikk i den teite tankefellen og trodde at bare fordi de følte noe veldig, veldig sterkt ble det veldig, veldig sant.

Så ble jeg overfalt og forsøkt voldtatt av en mann med utenlandsk opprinnelse. Jeg har blitt voldtatt en gang før, så du skulle tro jeg hadde litt erfaring med dette å ikke demonisere gruppen voldtektsmannen min tilhørte.

Jeg har muuligens litt mindre enn rasjonelt til overs for hvite gutter i begynnelsen av tjueåra, men ikke mer enn at jeg kan være gift med en hvit gutt i begynnelsen av tjueåra.

Den følelsesmessige reaksjonen min på overfallet var derimot å bli kjemperedd og småparanoid hver eneste gang jeg så en mørkhudet mann. «Fare! Fare!» sa hjernen.

Strengt tatt gjør hjernen det fremdeles, siden det ikke er så lenge siden, og rasjonelle Virrvarr ikke har fått lov til å tatt overhånd. «Hjelp, hjelp, neger!» sier amygdala, og tvinger meg til å sette meg et annet sted i toget enn sammen med disse suspekte, mørkhudede herremennene. Jeg hadde sikkert blitt nervøs om Barack Obama ville sitte siden av meg på bussen, så teit er hjernen.

Rasjonelle Virrvarr, derimot, er ikke så bekymret over mørkhudede herremenn. Hun er litt oppgitt. «Hei, følelser? Ikke for å være frekk, men hudfarge er en av de største kategoriene i verden. At én person har gjort noe mot deg, tilsier ikke at alle som har samme kjennetegn som overgriperen er overgripere. Ro deg ned. Jeg kommer ikke til å ta noen avgjørelser basert på deg. Du er redd. Det er ikke det samme som at redselen er begrunnet.»

Jeg har vært opptatt av asylpolitikk siden jeg skjønte at jeg ikke kunne ha min egen asylsøker i stua mi og gjøre min del av jobben for å sørge for at Norge var et trygt og hyggelig sted å rømme til. En av organisasjonene jeg er mest glad i på området er Press – Redd Barna sin ungdomsorganisasjon.

De har enslige, mindreårige asylsøkere som en av hovedsakene sine, og jeg anbefaler alle som tror at asylpolitikk = lykkejegere uten papirer som prøver å presse seg inn i landet å lese gjennom hva slags saker Press har på dagsordenen.

Det er faktisk unger som vokser opp i asylmottak, og strengere relger utformet med voksne i tankene ikke akkurat er det som gir gunstige oppvekstvilkår for barn.

(Oppdatert: Hvis du har lyst til å vite hva de ulike partiene mener om enslige, mindreårige asylsøkere, arrangerer Press en debatt om det på Litteraturhuset 2. september.)

Etter å ha sittet på psykiatrisk sammen med folk som har sittet i asylmottak store deler av oppveksten sin, er jeg ganske sikker på at asylmottakbarna er de nye barnehjemsbarna i forhold til fremtidige erstattningssaker.

Så når politikerne hyler om innstramninger i asylpolitikken, strengere og hardere asylpolitikk, klarer jeg ikke å henge med. Det er en annen asylsøker hjernen min henter frem når vi snakker om dem.

Det er redde mennesker jeg har spist middag med på institusjon. Det er folk som har blitt voldtatt på lukkede mottak de ikke kan rømme fra. Det er unger jeg har møtt. De er mennesker jeg vil at skal behandles menneskelig.

Du kan peke på statistikk som viser at deler av våre landsmenn ligger på toppen når det gjelder noen typer kriminalitet og anmeldte overfallsvoldtekter så mye du vil – jeg klarer ikke å se at det legitimerer å gjøre ting jævligere for familier på flukt. Jeg klarer ikke å se at det legitimerer å stigmatisere ungdommer som allerede sliter med å få seg jobb på grunn av annen hudfarge og krydret etternavn.

At det er problemer i en befolkningsgruppe, betyr ikke at det er greit å behandle hele gruppen dårligere prevantivt. Kall meg gjerne menneskerettighetsfundamentalist, men der har du meg.

Så kan du slå opp et homofilt par som ble slått ned av en fyr som erklærer Grønland en muslimsk bydel i fete typer så mye du vil. Det legitimerer fremdeles ikke å behandle muslimer dårlig. Det legitimerer ikke å putte alle som kommer fra muslimske land i lukkede asylfengsler.

De to mennene som ble angrepet holder fast på at Frp ikke må få bruke deres ubehagelige opplevelse til sin fordel. De ble angrepet av en enkeltperson, ikke av en gruppe som helhet.

Jeg har blitt angrepet for å leie dama mi med beskjed om at Norge er et kristent land. Det betyr ikke at jeg vil ha særregler for alle kristne. Du bekjemper hatvold, rusproblemer og kvinnediskrimmingering med andre virkemiddler enn å diskrimminere tilbake.

Jeg tilhører den naive delen av venstresiden som aldri har ville tatt i innvandringsproblematikken (mest fordi jeg er en politikknerd og vet forskjell på kvoteflyktninger og arbeidsinnvandring), men det kjennes urettferdig å stemple meg som uinteressert i å løse problemer knyttet til at gutter med minoritetsbakgrunn oftere detter ut av videregående enn andre.

Jeg er bare så forbannet uenig i de dårlige løsningene som gjerne frontes sammen med tidvis legitime påstander om problemer i minoritetsmiljøene.

Jeg er med på å bekjempe kvinnediskrimminering og homohets uansett hvor den kommer fra, men jeg klarer ikke å se at å generere mer fremmedfrykt og steile fronter vil hjelpe på problemet.

Jeg synes også det er spennende at når det dukker opp en annen kultur som har patriarkalske, homofobe tendenser, så er det plutselig typisk norsk å være feminist og homoaktivist, og alt annet er en trussel mot den norske kulturen.

Så kan Nina Karin Monsen få Fritt Ord-prisen mens hatvold mot homoer er et typisk tegn på snikislamifisering.

Jeg er litt sånn «Hey, jeg har vært med på homoaktivisme siden jeg var en liten fjortis. Vi har greid å snu mange holdninger blant folk som har bodd her i landet lenge. Vi skal nok greie å snu disse tendensene hos folk som ikke har bodd i landet så lenge, også.

Vi kan gjøre dette uten å hyle at det var galt at folka som har disse meningne kom hit in the first place. Å være homofob og det å ikke ha rett til opphold på humanitært grunnlag, er faktisk forskjellige ting.»

Det er valg, og jeg føler meg som «The odd one out» på hva jeg er opptatt av fra politikerne. Jeg skulle gjerne likt å hørt de rødgrønne forsvare innstramningene i asylpolitikken og svare på spørsmålene som ble stilt ved oppropet Nestekjærlighet.no.

Og samtidig så kan jeg skjønne at folk som har opplevd tilsvarende overgrep som meg – når det kommer en mørkhudet mann og forsøker å voldta deg, mens han presser ryggen din opp mot utlendingsdirektoratet (Det er sant, det var på hjørnet av UDI. Det høres ut som en pressemelding fra Norgespatriotene, I know), så får du lyst til å gjøre noe med det. Sånn Siv Jensen – slå i bordet og gjøre noe med det.

Det er bare kjipt at de tingene man får lyst til å gjøre da gjerne er dumme og ikke så gjennomtekte. Vi forholder oss til en stor gruppe mennesker her. Vi har faktisk ansvar for å forsøke å skille frykt og fakta.

Oss flinke barn i mellom

«Du var ikke «Flink på skolen»» sier psykologen min. «Du sprengte den kategorien som barn, jeg beklager. Å være flink er å lære seg det man skal fort og få det til bra. Du kan ikke se på deg selv som «skoleflink». Du var i en litt annen sjanger.»

Jeg ser litt irritert på henne. Jeg synes det er pinlig å ta opp dette med skoleprestasjoner. Jeg har aldri sett på meg selv som en flink person. Jeg bare får til ting andre ikke får til uten å vite hvorfor. Det kjentes ut som om jeg kom meg gjennom skolesystemet med juksekoder i hjernen som ga meg svarene på alt og mere til. Å si at jeg er «flink» er dritvanskelig. Dumme psykologen burde ikke bytte ut ordet «flink» med noe enda mer imponerende.

Og likevel. Jeg har skjønt at ikke alle hadde det som meg. Jeg lærte å lese og regne av meg selv lenge før skolestart, antageligvis rundt to års alderen. Jeg husker første gang jeg leste en bok på over hundre sider. Da var jeg fire. Jeg husker å sitte på fanget til farfar og lure ham til å forklare hvordan jeg telte til hundre og oppover. Så lå jeg i sengen og telte så langt jeg kunne, til over tusen, tall-tall-tall-tall.

Jeg fant en bok som skulle brukes i musikkundervisningen på barneskolen og lærte meg noter i smug. Jeg gjorde det aldri for å imponere noen, fordi noen sa jeg burde. Jeg bare gikk rundt og var konstant kunnskapskåt og alt var spennende. Dinosaurer. Hovedsteder. Botanikk. Historie. Kjemi. Gramatikk. Religion.

Jeg var en slags menneskelig svamp som sugde opp opplysninger og satte dem i system. Eller. Kanskje mer enn det. Jeg lærte meg perspektivtegning. Jeg skjønte ironi. Jeg lærte meg å løse kryssord på egenhånd. Så skulle jeg begynne på barneskolen og lære å lese.

Et lite problem, siden jeg hadde sneket med meg «Den uendelige Historie» av Michael Ende for å lese i friminuttene. Kort sagt koste jeg meg med en bok på femhundre sider mens resten skulle lære at det fantes en bokstav som het A.

Jeg har fått en del venninner som hadde det på samme måte i oppveksten. Vi tilhører typen dobbeltpersonligheter som hater oss selv, er ut og inn av psykiatrien og utfører akademiske og kunsteriske mirakler på fritiden. «Det kjipe med å være et absurd begavet barn, er at de voksne slutter å behandle deg som et barn.» sukker venninnen min.

Jeg nikker. Når språket og evnene dine assosieres med noen mye eldre enn deg, behandler folk deg som eldre. Du får beskjed om å ikke være så barnslig hvis du skulle begynne å gråte over noe. Du burde ta mer ansvar. Greit at alle de voksne rundt deg vet at du er syv år, men du er jo så spesiell. «Så moden for alderen», lizzom.

Du går gjennom ungdomskolen og kan skulke, dope deg og være helt på kjøret uten at noen lærere hever et øyenbryn. Du har jo seksere i alt, du vet alltid svarene, du leverer de beste skolearbeidene og du er alltid velformulert om noen spør om det går bra. Det er ingen målbare problemer med deg. Du gjør jo bedre jobb rusa enn alle de andre i klassen åkke som.

Som sosiallæreren sa til en venninne av meg: «Du har jo svært gode karakterer. Jeg ser ikke hva som er problemet?» Og nei. Selvmordstankene og selvskadingen gjør deg jo tross alt ikke dårligere i engelsk, og du leser Lord of the Rings på originalspråket mens resten av klassen pugger gloser. Bummer.

Det fine med å gå på steinerskolen, var at jeg slapp å bli så lagt merke til prestasjonsmessig. Når du får en skriftlig bedømmelse på en liten lapp ingen andre ser, kan du være så flink du vil i smug. Det er deilig. Det er beskyttende.

Når Høyre vil gi gullmedaljer og karakterer i skolen, så tenker jeg «Gud. Jeg hadde dødd av å få gullmedaljer i alle fag, alltid, rekende på en fjøl, uten å jobbe, uten å anstrenge meg, mens andre i klassen slet vettet av seg. Gni det inn, liksom. Jul meg opp når vi kommer ut i skolegården, det er greit.»

Noen ganger blir jeg bitter og elitistisk. Tenk om jeg hadde fått en spesiallærer som fulgte meg opp på samme måte som de med lærevansker fikk? Da kunne jeg jobbet med nye ferdigheter og ny kunnskap de ti årene jeg satt og ventet på at pensum skulle ta igjen det faglige nivået mitt. Tenk om de faktisk hadde sortert elevene etter faglig nivå. Da kunne jeg fått leke med barn som skjønte hva jeg sa.

Tenk om jeg hadde fått lærere som så på meg som noe annet enn et slitsomt element som korrigerte undervisningen deres og stilte dumme spørsmål. Tenk om det ikke var et handicapp å lære fort. Tenk om jeg ikke hadde fått kjeft fordi jeg hadde regnet ut regneboka. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg hadde vært flink i fotball istedet. Da ville hele hjembygda vært stolt av meg fra dag 1.

Når jeg ikke er bitter, skjønner jeg at jeg vet lite om andre barn sin skolehverdag. Jeg vet at jeg ikke er særlig kvalifisert til å si noe om læringsprosesser. Jeg har ikke lært noe på en annen måte enn å bli etterlatt alene med en masse bøker. Jeg vet ikke hvordan du blir motivert til å lære noe når du ikke liker å lese, lytte og ta notater. Jeg er ingen kompetanse utover egne erfaringer.

Da jeg ble medlem i RU, var idéen at flinke elever var barn av smarte, flinke voksne med en klassebakgrunn som gjorde barna deres skoleflinke. Det å være flink var ikke det å være flink, det var å tilhøre feil samfunnslag, og det hadde dermed ingen verdi.

Ressursene i skolen burde brukes på å tilrettelegge for de svakeste, siden det var sosialt utjevnende. Siden klassebakgrunnen min best kunne beskrives som filleproletær, følte jeg at jeg var et større utskudd enn jeg i utgangspunktet hadde trodd. «Hei, jeg heter Ida, og jeg er smugsmart.»

«Barnevernet kom aldri til oss» sier en venninne av meg. «Du måtte være voldelig og utagerende på skolen for at noen skulle skjønne at det var noe i veien. Ingen merker at du mangler matpakke og riktige klær når du kan snakke for deg. Er du oppegående, kan du umulig ha noen problemer hjemme.»

Jeg ble sendt til barnepsykolog i sjetteklasse. Han fant frem en serie med kort fulle av blekkflekker. «Eh,» sa jeg. «Skal vi ta Rorschachtesten? Er ikke den litt utdatert?» Jeg fikk bare den ene timen.

Ting jeg ikke liker

Det er en del ting jeg ikke liker og som jeg har gode grunner til å ikke like. Som Frp. Som Preben Z Møllers Deflora. Som Hege Storhaug. Du vet – rasisme, sexisme, dårlig litteratur og god, gammeldags stupiditet ispedd tonnevis av dårlig argumentasjon forkledd som forskning. Ting jeg kan forklare hvorfor jeg misliker.

Så er det de tingene jeg ikke liker, og som jeg ikke kan forklare hvorfor jeg ikke liker. De instinktive, irrasjonelle tingene. Jeg er i listemodus om dagen, så her er en oversikt over ting jeg misliker uten å skjønne hvorfor. Bidra med egne ting i kommentarfeltet.

Jeg misliker:

  1. Tørr bomull som knirker mellom fingrene.
  2. Blod. Nærmere bestemt blod frembragt av metall mot hud. Jeg har sluttet å svime av når jeg kutter meg, men jeg blir fremdeles farlig svimmel. Og nei, jeg vil ikke høre om at du har kuttet deg. Hold det for deg selv.
  3. Edderkopper. Ok, jeg misliker dem ikke. Jeg har en fobi. Jeg er redd for tegninger av edderkopper. Jeg er redd for leker som ser ut som edderkopper. En dag skal jeg eksponere meg for dem og bli ferdig med det, men inntil da kommer jeg til få høy puls av å skrive ordet edderkopp.
  4. Kjøttdeig. Det friker meg ut. Det friker meg ut mer enn pølse, og det er litt irrasjonelt. Jeg vet jo at pølse er vel så ekkelt.
  5. Teletubbies. Du vet de egentlig er her for å drepe deg.
  6. Lunken melk.
  7. Ferdig oppskåret toast-brød som har ligget lenge i plastpose.
  8. Ting som er fettete i tillegg til støvete.
  9. Å barbere seg. Jeg later som om de hårete leggene er et feministisk standpunkt, men egentlig er det fordi jeg har barberhøvelangst. Som leder til neste punkt:
  10. Hårfjerningskrem. Seig, illeluktende krem med løse hår i? Yuck.
  11. Å kjøpe sko. Jeg vil ha sko som varer livet ut, men selv de dyre typene dør jo etter halvannet år med veldig jevnlig bruk.
  12. Snus.
  13. Å se på TV. Jeg begynner å klø etter type ti minutter og må opp og gå litt.
  14. Pannekaker med sukker eller syltetøy. Jeg liker tykke, amerikanske pannekaker med bacon eller sirup, men tynne, norske pannekaker dynket i stekefett og fylt med blåbærsyltetøy gjør meg uggen.
  15. Frottéhåndklær som ikke har blitt vasket med tøymykner.
  16. Løshår som drysser ned når man er hos frisøren.
  17. Blå kulepenner.
  18. Kokt torsk.
  19. Folk som serverer smeltet margarin og later som om det er saus.
  20. Slipknot.
  21. Solarium.
  22. Husoldningssaft.
  23. Wienerpølser
  24. Flash. Flashreklame. Flashbaserte nettsider. Urkburk.
  25. Standardutseendet til Windows XP.
  26. Klær som gjør håret elektrisk.
  27. Rekeskall. Særlig de tynne, flisete følehornene.
  28. Ordet «golv».
  29. Ordet «salve»
  30. Yatzy.
  31. Lano.
  32. Kokt skinke.
  33. Norvegia.
  34. Servelat.
  35. Askebegere.
  36. Makaroni. Jeg vet det er rart. All annen pasta går greit, makaroni går ikke greit.
  37. Mr. Bean. Jeg blir bare flau når jeg ser på. Jeg liker Blackadder og annet av Rowan Atkinson, men Mr. Bean gir meg noia.
  38. Realityshow. Jeg blir bare flau på deltagernes vegne og må gå ut av rommet og finne på noe annet mens programmet står på. Jeg er sart når det kommer til folk som driter seg ut.
  39. Baconpostei. Jeg pleide å like det før, men så spøkte noen om at det var fluepostei, og hver eneste gang jeg ser baconposteipakken, tenker jeg på moste fluer. Logisk, men ikke rasjonelt.
  40. Nylonstrømper.
  41. Haremsbukser. (Mulig det ikke er irrasjonelt.)
  42. Kjøpesentre. Det må enten være handlegate, marked eller stooor butikk. Kjøpesentre er stressfeller.
  43. G-streng-truser.
  44. Omreisende tivolier. De bråker og blinker og stinker.

Om sosiale medier og sosial kompetanse:

Jeg går gjennom facebookforespørslene mine med ujevne mellomrom. Fra tid til annen dukker det opp folk som har lagt meg til som venn, men som jeg ikke aner hvem er. Som regel kan profilene deres og oversikten over felles venner gi meg et hint.

Når du kjenner folk fra Internet, er det ikke alltid lett å skjønne at «Babe82» egentlig heter «Pernille». Løsningen på helt ukjente folk er å sende dem en melding og spørre hvor vi kjenner hverandre fra. Her er et referat fra dagens beste meldingssamtale:

Hehei!
Mellom Ukjent Dame og deg

Ida Jackson
I dag klokken 12:18

Jeg har verdens dårligste hukommelse på navn, og halvparten av alle jeg kjenner, kjenner jeg via nick. Hvordan kjenner vi hverandre igjen? (c;

Ukjent Dame

Bekreft venn
I dag klokken 12:29
Rapporter melding

Jeg vil ikke bli venner med deg! Du høres arrogant ut, og høres ut som du bør roe deg ned.Skjønner ikke hvorfor du er på facebook!

Ida Jackson

I dag klokken 13:12
Det var du som la meg til som venn.
Jeg tror det gjør deg til den snodige her.

Jeg må innrømme at jeg liker uformelle følgeforhold på Twitter litt bedre. Jeg har en slags idé om at jeg bare legger til folk jeg vet hvem er som venner på Facebook, men det er kanskje gammeldags? Det hender jeg får «Heihei, vi burde bli kjent, nyttig nettverk ftw!»-meldinger på fjasbok, og da sier jeg alltid ja. Hvis noen har tenkt at vi hadde hatt felles nytte av å kjenne hverandre, har vi sikkert det.

Ulempen med å være en erfaren sosiale media-bruker er at du stadig vekk støter på folk som ikke har opparbeidet samme kompetanse om de sosiale spillereglene ennå. Du legger ikke til tilfeldige personer som venner for så å kjefte på dem. Du legger ikke til tilfeldige damer som venner med en beskjed om at «hei, du var pen 🙂 🙂 🙂 » Du sender ikke «ØY, kjenner vi hverandre?»-meldinger til ukjente folk som følger deg på Twitter. Osv. Osv. Masse små regler som ikke er selvsagte.

Mulig vi må lage en «Internet, skikk og bruk». Det må selvfølgelig være en wiki.