Uflaks

Du hadde en serie blogginnlegg klar til publisering, men da det plutselig begynte å sprute gnister og stinke svidd plast, forstod du at den siste strømlednigen til laptopen var svært, svært død. Og siden du har levd med en laptop med batterilevetid på 20 minutter det siste året, måtte du bare redde ut livet ditt på en minnepinne og se at arbeidsredskap nr. 1 gikk i dvale. Uflaks.

Du kunne kjøpt en ny lader, eller enda bedre, en ny laptop, men du skulle fly få timer senere og dro uten datamaskin på ferie. Du vet, ferien du hadde innvilget deg fordi du hadde brukt høsten til heseblesende jobbing og bodd i en koffert. Du skulle på harrytur til Sharm El Sheikh med lillesøster og hadde ingen andre planer enn å bli varm.

Du burde skjønt det da du ble solbrent den første dagen, gjennom solfaktor 50 og etter å ha tilbragt dagen i langermet kjole. Du burde skjønt at jenter som alltid kjøper fundation i nr. 01 på fargekartet, som strengt tatt er nærmere blå enn bleke når de kler av seg ikke kan ligge like lenge på stranden som nøttebrune lillesøster.

Du burde tatt hintet da salen på kamelen skinnflådde rumpa di.

Men du tror alltid at du bare kan smile pent og vente på at tilstanden blir bedre. Vondt i magen? Det går snart over. Feber? Ta en paracet. Helt til du ligger under dyna i 30 varmegrader og vibrerer av kulde, og Professor X overtaler deg på sms til å ringe hotellet og be om en lege.

De henter deg i bil, en merkelig flyplassbil de bruker til kjøre folk rundt på hotellområdet med. Gutten som heter deg kan ikke et ord engelsk og smiler hele veien mens han råkjører på smal, brolagt nedoverbakke.

Du? Du er redd. Frykten tar form av en uggen blanding av den gangen sykepleiren skulle sette en veneflon på deg og måtte stikke så mange ganger at armene dine var lillaflekkete etterpå og synet av toalettene i Cairo. Sykehus = nåler. Egypt = skitt. Nåler + skitt = panikk. Hadde det ikke vært for at feberen gjør deg slapp og ruset, ville du strittet imot.

Du ender opp i noe som ser ut som en blanding av et sykehus og en brakke. Klinikken er skittenhvit, og du plasseres bak et forheng i en skranglete seng med et enslig bekken og dryppstativ ved siden av deg. Det ser rotete ut, gammeldags ut, det ser ut som om du har reist tilbake til en sanatoriescene i en gammel film.

Legen er en blanding av selgerne på markedsplassene i Cairo og en karakter fra en suspekt legeroman bestemoren din kunne lest mens hun tok på seg selv.

Han lytter med et stetoskop som ser antikt ut. Han måler temperaturen din med et kvikksølvstermometer. Det viser seg at feberen er i ferd med å runde 40, paracet til tross. Legen sier masse på latin. «Stomac infection! Stomac infection!» gjentar han.

Du burde skjønt det. Du burde skjønt at du ikke kunne dra på ferie uten å ende opp med antibiotika intravenøst og Super Mario med medisinutdannelse som forteller deg at du er «beautiful, beautiful» mens han banker deg på vommen.

Du burde husket at når man har nåleskrekk og vanskelige årer, øker sjansene for at du må ha satt inn en veneflon eksponensielt. Og på toppen av det hele forteller legen deg at det kamelsåret du har fått på rumpa – det er betent. Og du burde ha forstått at du ikke kan få så mye antibiotika på så kort tid uten å få en allergisk reaksjon.

Og når du gudsjelov ble frisk nok til å komme hjem til jul, skulle det bare mangle at det var med streng beskjed om å ikke spise noe fetere eller mer tungt fordøyelig enn kokt ris og banan.

Du er ikke sjokkert når det viser seg at av ymse grunner, har du ikke gyldig reiseforsikring likevel. Du betaler fullpris for all moroa, og takker Nissen for at du valgte å dra på ferie til et _fattig_ land. Du bare synker sammen i flysetet og sovner.

Du sovner, og velger å ignorere det faktum at du hadde planlagt å kjøpe julegaver i morgen, og at legevakten i Oslo sier at du må forbrede deg på å være slått ut i minst to uker fremover.

Du sovner, og planlegger å våkne når uflaksen er over.

(Moralen er: Legg ikke ut på langtur uten reiseforsikring og ring legen tidligere. Og kjøp julegavene dine i oktober. Eller noe i den stilen.)

Om rullestoler og superhelter

Jeg hadde trodd at det første jeg skrev om den nye kjæresten min her på bloggen skulle være ♥ ♥ ♥. Desverre er det nødt til å bli et surt innlegg istedet.

Kjære alle voksne, velmenende mennesker: Slutt å være så creepy. Ja, kjæresten min sitter i rullestol. Nei, det er ikke «synd på meg». Jeg er forelsket, og det er mulig du ikke har øyne i hodet, men han er veldig, veldig hått.

Jeg har kysset jenter på åpen gate og vært klar over at jeg oppførte meg på en måte som ville provosere folk. Jeg var klar over at det var homofobe folk der ute da vi blandet lipgloss. Jeg var ikke klar over at det fantes folk som ville sende meg stygge blikk og skjære grimaser til meg da jeg kysset kjæresten min på gaten for første gang.

Jeg var ikke klar over at det var «ekkelt» å kysse «noen handicappet», siden jeg var opptatt med å kysse den kjekkeste jeg kjenner. Stolen legger jeg bare merke til når vi kommer til en teit trapp. (Føkk trapp.)

Men det er visst noe grunnleggende suspekt med å kysse noen med rullestol. Jeg har fått en rekke merkelige reaksjoner i tiden vi har datet, og jeg har laget meg en personlig hatliste over de verste reaksjonene. Er reaksjonen din på listen? Vel, så gå og skam deg.

De kjipeste reaksjonene, prioritert rekkefølge:

  1. «Så modig du er!» Modig? Modig?! Nei, dette er ikke fallskjermhopping. Jeg er ruset på det samme serotoninet som deg når du er forelsket. Jeg gjør ikke dette for å vise at jeg er barsk. Og helt ærlig: Alle som leser denne bloggen vet at min kroniske lidelse er betraktelig mer skummel for en potensiell partner enn det å ikke kunne gå så langt.
  2. «Veldig politisk korrekt av deg, da!» Ja, for dét er jo grunnlaget jeg velger kjæreste ut fra. Jeg bare «Hmm, lurer på hva som vil se best ut på neste RV-møte?» Not. Det ekleste med dette utsagnet er at det legger opp til at jeg har sex med noen for å være grei. «Ida tar sin del av ansvaret», lizzm. Og vet du? Jeg prostituerer meg før jeg har sex med noen for å være grei.
  3. «Hvordan har dere sex? Funker tissen hans? Hvilken stilling gjør dere det i? Føler han noe i bena? Kan han gå på do selv?» Og dette spør du om før du har spurt meg hva han jobber med. Vips – så mistet du intimgrensen din og fant ut at tekniske detaljer i sexlivet mitt er det mest spennende temaet. Vi har jo bare møtt hverandre én gang før, så å be med mime stillingene vi har oss i på gulvet på Litteraturhuset er den mest naturlige ting av verden. Men hvis du må vite det, har vi sex med klovnenese og kveite og tissen hans funker bedre enn tissen til kjæresten din. Bitch.
  4. «Men hva med fremtiden? Vil du ikke ha barn, Ida? Hva med alderdommen?» Takk, det skal jeg også spørre deg om neste gang du har datet noen i to uker. Men det gleder meg å finne ut hvem det er i omgangskretsen min som er av dem som mener at rullestolbrukere ikke bør ha barn og er dømt til å dø alene. Flotte holdninger, folkens. Stolt, nå.
  5. «Du vet at mange handicappede ikke får seg kjæreste? Jeg håper han er takknemlig?» … Du vet at mange rasshøl ikke får seg kjæreste? Ikke? Nå skal du høre her…
  6. «Du fikk jo dame til slutt, da!» Fordi alle vet at dame = en mann som er litt mindre flink til å gå. Den som går best er mest mann. Og her går de creepy reaksjonene over i det sexistiske på en måte som nesten får hodet mitt til å eksplodere.

Avsluttningsvis:

Ikke alle har hatt creepy reaksjoner. «Har du tenkt på at det er litt som Professor X i X-Men?» er min favoritt. Det gleder min indre nerd.
Professor X

Så jeg tenkte det kan være kallenavnet hans her på bloggen. Og hvis forholdet mot formodning skulle ta slutt fort, så vet du bare at jeg har vært sammen med en hått tegneseriehelt. En som tilfeldigvis sitter i rullestol.

Oppdatert: Syltegeek har skrevet en innsiktsfull kommentar til kommentarfeltet som utviklet seg, og jeg har lyst til å hente den inn hit. Den handler om at holdningene over ikke kommer fra ekstreme kjipinger, men fra vanlige, fine voksne mennesker. Jeg anbefaler også Syltegeeks andre innlegg om rullestol-ting mens jeg er i gang.

Au, sortert etter kroppsdel

  1. Du har vondt i hodet. Det kjennes ut som om du har vondt i «deg selv». Du er ubrukelig uten kontrollorganet. Du vil bare ligge i mørket alene til det går over. Kalde ting er å foretrekke, helst i hele fjeset.
  2. Du har vondt i halsen. Du snakker lite og svelger minst mulig. Du lever på sjokoladepudding og te. Når du ikke hoster, ser du på TV.
  3. Du er tett i nesen. Du tror du skal dø. Du lever på mat du kan tygge og svelge på to sekunder, så du ikke blir kvalt i prosjektet «næring». Otrivin er heroin. Når du endelig kan puste gjennom nesa igjen, blir du nesten religiøs.
  4. Du har vondt i magen. Det er nesten alltid pinlig. Enten det kommer opp, går ned eller kommer i form av gass, vil det alltid ut. Hvis ikke har du fått forstoppelse. Du tilbringer mye tid alene på do. Muligens med bøtte.
  5. Du har vondt i underlivet. Du får masse angst og tenker på HIV og kreft, men når du kommer deg til gynekologen, har du bare litt sopp. Eller cyster du bare må «leve med».
  6. Du har vondt i øret. Av en eller annen grunn, er dette verre enn samtlige av punktene over. Det eneste som er verre, er vondt i begge ørene. Du aner ikke hva du skal gjøre, men prøver på tusen teite kjerringråd som å fylle øret med smør, sove på risposer du har varmet i mikrobølgeovnen og ofre dine førstefødte til de underjordiske.

Ja. Jeg er syk, i tilfelle du lurte.

Og ja. Jeg har vondt i øret.

Hva driver Virrvarr med?

  1. Skriver ferdig bok nr.2
  2. Skriver kontrakt med Aschehoug om bok nr.3
  3. Har en tung bronkitthoste som aldri gir seg.
  4. Forsøker å komme seg etter hardt misbruk av Otrivin.
  5. Søker om penger til bok nr.3
  6. Lærer hunden at hun ikke skal bite folk.
  7. Kladder drøssevis av blogginnlegg hun ikke får publisert fordi hun ikke blir fornøyd.
  8. Lurer på om man kanskje er forfatter når det er snakk om bok nr. 3
  9. Har interessante tannproblemer som først og fremst gjør vondt
  10. Syter og klager
  11. Skriver litt til

Til deg som tror det er gratis

Virrvarr: Hei, du har kommet til Ida Jackson?

Gjennom telefonen: Hei! Jeg ringer fra Snill Organisasjon X! Vi trenger hjelp med nettsatsingen vår!

Virrvarr: Ah, ja. Det er sånt jeg kan hjelpe til med, vettu. Hva gjelder det?

Gjennom telefonen: Jo, vi vil gjerne lære å profilere oss i sosiale media, også vet vi at du er veldig flink!

Virrvarr:Takk, det stemmer det. Jeg har gjort lignende oppdrag for andre snille organisasjoner. Hva slags jobb er det snakk om? Er det foredrag? Kurs? Konsulentvirksomhet?

Gjennom telefonen: Kan vi ikke ta et møte til uka og ta det derfra?

Virrvarr: Sure, vi må bare diskutere honorar først?

Gjennom telefonen: Eh. Skal du ha betalt?

Virrvarr: Ja. Jeg jobber med dette.

Gjennom telefonen: Men du blogger jo gratis?

Virrvarr: Det betyr ikke at jeg jobber gratis?

Gjennom telefonen: Men vi er en Snill Organisasjon!!!

Virrvarr: Ja, en Snill Organisasjon med flere hundre ansatte, masse administrasjonskostnader og en stor nettsatsning. Dere betaler dem som lager nettsidene deres, ikke sant?

Gjennom telefonen: Jo?

Virrvarr: Og du får betalt for å ringe meg og spørre om dette?

Gjennom telefonen: Det er noe annet! Blogging handler jo om engasjement!

Virrvarr: Ja. Når jeg blogger gratis om noe jeg er engasjert i, handler det om det. Når jeg kommer til kontoret deres for å lære bort triks om hvordan engasjere andre, er jeg en selvstendig næringsdrivende som kurser dere i markedsføring og skal ha penger for det.

Gjennom telefonen: Det er vel ikke markedsføring når vi er en Snill organisasjon? Da redder vi jo VERDEN?

Virrvarr: Jeg har sett det henge reklameplakater for den snille organisasjonen deres på bussen. Selv om dere samler inn penger til noe annet enn egen vinning, bruker dere fremdeles markedsføringstenknikker på linje med Cola. Jeg skjønner det er et stygt ord, men det er markedsføring dere vil høre om når dere ber en blogger komme og snakke om blogging.

Gjennom telefonen: Men andre bloggere har jobbet gratis for oss før!

Virrvarr: Bare fordi dere har utnyttet noens gratisarbeid, betyr det ikke at dere kan utnytte flere. Jeg har jobbet for flere Snille Organisasjoner, som Amnesty, og de betalte for seg.

Gjennom telefonen: Hvor mye skal du ha, da?

Virrvarr: Det avhenger av hvor omfattende sammarbeid vi skal ha. Det blir minst et par tusenlapper, uansett.

Gjennom telefonen: Åh.

Virrvarr: Det er et hardt liv.

Gjennom telefonen: Men du kan skrive gratis om oss på bloggen din, ikke sant? Og be folk om å gi oss penger til Snilt Arbeid?

Virrvarr:
Ja, jeg blogger ikke for betaling. Men jeg blogger heller ikke på oppfordring bare for at dere skal få spalteplass. Det kan være at jeg skriver om dere en gang, men det er meg som kontrollerer når jeg blogger om dere. Hvis jeg blogger om dere. Du kan ikke kontrollere hva folk skriver i avisen om dere, heller.

Gjennom telefonen: Men! Men! Men vi er jo en Snill Organisasjon!

Virrvarr: Ja. Jeg har til og med gitt penger til dere før.

Gjennom telefonen: Kan du ikke skrive om det, da????!!!!!

Virrvarr: Jo, men du kan ikke bestemme hva jeg skal skrive om.

Gjennom telefonen:
Du får en t-skjorte?

Virrvarr:… hvertfall ikke for en t-skjorte.

Gjennom telefonen: Men kan du ikke bare fortelle meg hva vi bør gjøre på Internet nå på telefonen gratis?

Virrvarr: Jeg har aldri vært inne på nettsidene deres. Jeg må sette meg ned og se, tenke og komme med noen reelle tips. Dette er helt meningsløst. Enten så er dere villige til å betale for hjelp med markedsføringen, eller så er dere ikke det.

Gjennom telefonen: Men jeg trodde alt med Internet var GRATIS?

Virrvarr: Internet er gratis. Jeg er ikke.

——————-

  • Til de bloggerne som gir bort konsulenttjenester gratis: Jeg vet hvem dere er, og dere burde tatt dere betalt.
  • Til frivillige organisasjoner som tror de kan få ting gratis fordi de er frivillige organisasjoner: Jeg vet hvor stort budskjett dere har for nettsider og annonser. Ved å si at de som driver med innhold ikke skal få betalt, mens de som driver med det tenkniske skal få betalt, sier du i praksis at innhold ikke har noen verdi. Ikke akkurat en sjarmerende oppførsel ovenfor noen som lever av innhold.
  • Til deg som får et tilsvarende tilbud: Du har en tjeneste de etterspør. Ikke vær naiv. Du er verdt mer.

Det er ikke noe marked i deg

Litt forhistorie:

Aschehoug kontaktet meg i våres og lurte på om jeg ville søke på Sakprosaskolen deres. Jeg sa «Haha, det kan dere tro. Jeg har operert ut tre visdomstenner, spiser morfin og paralgin og har ingen hjerne.» Svaret jeg fikk var: «Vi bare utsetter søknadsfristen din! Kom! Kom!»

Jeg søkte på et bokprosjekt, bokprosjekt A. Forlaget sa: «Du skriver veldig bra, men vi tror ikke A kommer til å selge så mye. Men du vet jo masse om B! Du kan jo skrive om B?» Også tenkte jeg «Jo, det kan jeg godt». Forlaget sa «Bra, B er fint, men du må komme igang kjapt, helst før skolen begynner!»

Så jeg setter igang og bruker sommerferien til å skrive B. «B bør helst være ferdig til våren» syntes forlaget. Sakprosaskolen følger meg opp hele veien, og jeg skriver som en gal. Du vet, Internet. Sånn som jeg pleier.

«Søk stipender» sier de på forlaget. «Søk Fritt Ord. Si at du er hos oss. Søk i vei!» Så jeg søker penger til prosjekt B. Og sender inn til forlaget for at vi skal lage intensjonsavtale.

Jeg hører ingenting. Ingenting litt til. Ingenting enda litt til. Jeg spør. Sakprosaskolen spør. Plutselig er jeg på en helt annen avdeling med en helt annen redaktør jeg aldri har hørt om eller møtt som plutselig idag sier til meg at de ikke vil satse på prosjekt B likevel fordi det ikke kommer til å selge. Teksten er fabelaktig og alt det der, altså.

Også sitter jeg og bare «Ikke selge? Jeg har solgt ut førsteopplaget av Jenter som kommer! Vi solgte femhundre bøker på forhåndsbestilling! Faglitterære debutanter regnes med å selge 0 bøker. Jeg har fått inn forhåndsbestillinger på bok B allerede! Jeg har holdt førti foredrag med utgangspunkt i den jævla boka! Hvor mye er å selge godt?»

Det beste er at redaktøren som har avvist meg aldri har møtt meg, aldri har diskutert prosjektet med meg og neppe har googlet meg en gang. Det føles som om jeg har søkt på en jobb jeg er blitt oppfordret til å søke på, og får beskjed om at jeg har skrevet verdens beste søknad, har en ideell CV, men ikke får komme på intervju fordi de regner med at jeg ikke kan snakke med folk.

Uten at vi har snakket sammen før, altså. De bare gjetter på det ut fra at jeg har jobbet så mye med datamaskin, alle vet at nerder er asosiale osv osv. Også sitter jeg er og vet at jeg er Norgesmester i å gå på fest alene og bli kjent med alle, og at avvisningen skjer på grunn av noe helt annet enn innsendt tekst.

Jeg har twitret og facebooket og ringt og sutret og har fått henvendelser fra fire nye forlag siden i dag morges. Egentlig burde jeg være kjempefornøyd, siden jeg tross alt har fikset og først og fremst vært sint, ikke trist. Jeg er jo ganske sjelden sint på mine egne vegne.

Og likevel, nå som adrenalinet er på vei ut av kroppen, så er jeg så gåen at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Hva prosjekt A var? En bok om feminisme. Hva prosjekt B er? En bok om sosiale media. Men det er ikke noe markedsgrunnlag i sånne nettgreier, har Aschehoug bestemt seg for i andre omgang. Det er best å satse på sikre kort i nedgangstidene. For som du vet, kjære leser: Det er ikke noe marked i deg.

Observasjoner av videregående

Det er med videregående skoler som det er med psykiatriske avdelinger: Det er store kulturforskjeller og personalet spiller en veldig stor rolle for hvordan det er å være der.

Jeg har vært rundt på en rekke videregående skoler og holdt foredrag i den senere tid, men ingen har vært så snodige som den jeg besøkte idag.

Tips til neste gang dere inviterer en forfatter på besøk: Det er hipt å hilse. Blomsteroppsats er fint, småprat er enda bedre. Kan du ikke si hei til andre voksne mennesker, bør du kanskje ikke ta deg en jobb som består av å prate hele dagen. Sorry-borry.

Tips til deg som vil ha respekt fra ungdommer i skolen: Ikke snakk til dem med babystemme. De er atten. De vil myrde deg.

Sånn. Og til den lærerstudenten som faktisk sa hei: Takk, du veiet opp for en ellers pinlig opplevelse.