Du er invitert i bloggbursdag!

Kjære lesere og medbloggere!

Fredag 13. november fyller Revolusjonært Roteloft tre år, og siden det ikke er så ofte at bloggbursdager faller på ulykkesdager, følte Mr. Jackson og jeg at dette måtte feires.

Dermed har vi booket oss på inn på et utested – hyggelige M3 Mat og Bar i Maridalsveien, og tenkte at vi skulle invitere alle kjente og ukjente til å feire sammen med oss.

Det kommer til å bli underholdning, koseprating, moro og overraskelser, og du får muligheten til å møte andre bloggere og lesere, i tillegg til å feire høstens store ulykkesdag med øl og brus.

Vi begynner kl. 18 og holder det gående hele kvelden, men har du lyst til å få med deg mikrofon-biten og underholdningsbiten, anbefaler jeg at du stikker innom rundt 18-19. Ta med deg venner og godt humør!


Er du en sånn Facebook-person, finner du arrangementet her.

Har du lyst til å si noe i mikrofonen i anledning dagen, er det bare å si fra i kommentarfeltet eller maile meg. Vi håper på å se akkurat deg!

Ting jeg har lært av å prate på vgs

Jeg blir invitert til å snakke for masse norsk og medievitenskaplige klasser om dagen. Jeg snakker for det meste om blogging og sosiale media (selv om noen vil høre om puling, også). Her er noen erfaringer:

  1. Det er en myte at tenåringer kan mest om nett og sosiale media. De er like grønne som de fleste av lærerne sine.
  2. Ida Wullf er kjendis på årntli. Det er flere som leser bloggen hennes rundt i skoleklassene enn det er folk som leser bloggen til Lene Alexandra. Jeg er helt ukjent, og det er allright.
  3. To- tre stykker i hver klasse bruker Twitter. Dobbelt så mange har aldri hørt om Twitter. Alle lærerne er på Twitter.
  4. Det eneste stedet folk brukte Nettby, var i Sarpsborg.
  5. Alle er på Facebook.
  6. Alle bruker msn.
  7. Fem-seks stykker i hver klasse har en blogg. Det er alltid jentene som har blogger.
  8. Åtte av ti i mediaklassene vil bli journalister på TV eller papiravis.

Hvordan jeg får oppdragene? Gjennom NFFO sin forfatterformidling.

Det kule med forfatterformidlingen er at Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening betaler for at jeg kommer på besøk, hvilket fører til at skoler med lite budsjett har råd til et forfatterbesøk likevel.

Hvis du er lærer og vil at jeg skal komme og prate for klassen din, kan du maile forfatterformidlingen og lage en avtale.

Er du faglitterær forfatter og har lyst til å besøke videregående skoler, anbefaler jeg deg å melde deg inn NFFO og bli en del av systemet. Sånn. Det var dagens reklamesnutt.

Nei til datalagringsdirektivet! Ta stilling nå!

Du har fått med deg datalagringsdirektivet, ikke sant? Du vet – EØS-direktivet som pålegger Tele2, Nextgentel med venner å lagre all trafikkdata om alt du sender av sms’er, all epost, all internettaktivitet og alle telefonsamtaler i inntil to år. Prinsippet bak direktivet er at man skal overvåke alle prevantivt, i tilfelle du, jeg eller bestemoren din skulle slumpe til å gjøre noe kriminelt til neste år.

Datalagringsdirektivet er et EØS-direktiv med alvorlige konsekvenser for personvernet vårt. Å pålegge internettleverandørene å overvåke kundene sine er problematisk, å overvåke samtlige nordmenn prevantivt er mer enn problematisk. Personvernet er ansett som en menneskerett i følge EMK artikkel 8, i tilegg til at personvernet er regnet som en av grunnstenene i demokratiet. Et direktiv vi ikke kan være likegyldige til, for å si det pent.

Og hva gjør regjeringen? De er helt stille. Selv om de to ivrigste Nei til Eu-partiene, SV og SP, sitter i posisjon, har de bare sagt at de skal ta stilling til direktivet senere, og de vil ikke diskutere det. Derfor har vi laget et opprop for å tvinge regjeringspartiene til å ta stilling til direktivet. EØS-avtalen gir oss retten til å reservere oss mot enkelte direktiver, og Datalagringsdirektivet er en utmerket annledning til å bruke den.

Ble du engasjert? Du kan signere et opprop mot datalagringsdirektivet her. Du kan melde deg inn i Facebookgruppen her. Du kan delta i Liberalerens epost-kampanje. Du kan blogge om datalagringsdirektivet selv, eller twitre om direktivet med hashtaggen #dld.

I tillegg har jeg lyst til å utfordre en del partipolitiske bloggere til å skrive noe om direktivet. Om ikke regjeringen tar stilling, synes jeg godt at Snorre Valen og Fredrik Mellem kan forklare hvorfor de eventuelt er for eller mot å reservere seg mot direktivet.

Bloggere som står bak oppropet:

Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat – Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger Knut Johannessen
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Statistiker – valgprognose
Vampus, Blogger Heidi Nordby Lunde
Bjørn Magne Solvik, høyremann i Nordkapp
Erlend Sand, Leder Europeisk Ungdom
Bjørn Stærk, Blogger

Bjørge Solli, Blogger
Bjørn Smestad, Lærer
Odd Bovim, Blogger & advokat
Unge Venstre/Den tredje vei
Pål Hivand, Blogger og kommunikasjonsrådgiver
Linn Beate Kaald Thoresen, Venstrepolitiker Oslo
unknownrebel
Gisle Hannemyr, Forsker, informatikk/internett

Om å slå opp med partiet sitt

Jeg skrev et avsindig langt innlegg i går og tok det vekk igjen etter en halvtime. Det var veldig følelsesladet og ganske usammenhengende, i tillegg til at det ikke sa det jeg ville si.

Greia er at det er slutt mellom Rødt og meg for en stund. Jeg har ikke tenkt å gå veldig i detalj på hvorfor, men her er hovedgrunnene:

  • Jeg føler meg bundet opp på bloggen. Jeg er ikke tillitsvalgt i Rødt, men mange Rødtmedlemmer føler likevel at de har krav på omtale og spalteplass på Roteloftet. I tillegg har en del ganske bestemte idéer om hva jeg burde bruke bloggen til i politisk sammenheng og føler at de har lov til å kritisere tekstene mine som om jeg var førstekandidat til stortingsvalget og hadde masse ansvar for partiets profilering.
  • Jeg er i tenkeboksen politisk om dagen. Jeg går gjennom en omfattende refleksjonsprosess der jeg tar for meg alle tidligere standpunkter, undersøker dem og ser om jeg synes de holder vann fortsatt. Når den politiske søkeprosessen stanger med at en del folk føler de har rett til å kontrollere at jeg «blogger riktig», tror jeg det er best å avslutte medlemsskapet.

Kort sagt: Jeg tror jeg bør være politisk singel en stund. Det er slitsomt å føle seg forpliktet til å skrive om ting man ikke føler at man kan stå helt inne for.

Virrvarr + snasent = sant!

Snasent.no er en lenken og ambisiøs designblogg drevet av noen av de flinkeste damene jeg vet om. Da de spurte om jeg ville ha en gjestebruker og være en del av snasengjengen, svarte jeg selvfølgelig ja. Jeg har skrevet mitt første innlegg der i dag. Det er om snasent sexleketøy. (Surprise) Det kommer flere innlegg fra meg der ved ujevne mellomrom. Uansett: Gå på besøk og gi dem litt linklove! Har du tid, anbefaler jeg deg å besøke nettsidene til de ulike medlemmene på bloggen. Det er snasne saker!

Curly skriver bok om mobbing: Mitt bidrag

Jeg liker at bøker blir til i bloggerby. Vi er et sted der folk snakker sammen, setter sin egen dagsorden og diskuterer ting vi synes folk burde diskutere, og sånt kan det bli gode bokkonsept ut av. Curly fra A Curly Life har satt i gang et skriveprosjekt som heter «Den store mobbeboka for voksne».

Hun står også bak Erfaringsbloggen, en samleblogg for pårørende til rusmisbrukere. Målet er, i følge forfatteren selv, å gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Hun har laget en egen blogg der vi kan følge skriveprosessen hennes hele veien.

Noe av det Curly ønsker seg fra alle oss lesere og medbloggere er tekster og personlige historier, anonyme eller under fullt navn. Du trenger ikke å ha vært mobber eller mobbet for å delta; foreldre, kjærester, lærere, arbeidsgivere og andre som har vært pårørende oppfordres også til å skrive.

Jeg ble svært engasjert første gang Curly og jeg diskuterte prosjektet og bestemte meg for å bidra med en tekst. Det var skumlere å skrive enn jeg hadde trodd. Som du kanskje har merket, har jeg skrevet lite eller ingenting om mobbing her på bloggen.

Jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har tenkt at det ville høres sytete ut. At det ikke passet seg. At mobbing var et sånt privat, ekkelt problem på lik linje med forstoppelse og underlivssopp. Okei, jeg er uærlig her. Jeg ville heller skrevet et innlegg om forstoppelse eller underlivssopp, enn et innlegg om mobbing.

Nå har jeg en slags lakmustest på dette med tekster og relevans: Hvis en tekst kjennes skremmende og umulig å skrive, er den antageligvis viktig for flere enn meg. Curly har overbevist meg om hvor viktig det er å gi mobbingen et ansikt, å fjerne det klamme offerstempelet ved mobbingen. Jeg skammer meg over den tiden i livet mitt da jeg var den svake. Jeg vet det ikke er grunn til det.

Såh. Here goes. Min tekst. Min mobbehistorie. Mitt bidrag til Curlys bok. Dette er den uredigerte versjonen, Curly står fri til å klippe og lime som hun vil. Bidra, du også.

Forseglet:

«Jeg legger meg ikke opp i jenteproblemer», pleide barneskolelæreren min å si.

Når jeg henger opp jakken min på en knagg, går alle jentene bort og flytter alle jakkene sine én knagg bort fra min, slik at det blir luft mellom mitt og deres. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de luen hans og gnir den i ansiktet mitt.

Da skjærer alle grimaser og stakkaren som har fått Ida-lus på luen holder den på strak arm mellom tommel og pekefinger. «Ikke vær så…Ida.» De bruker navnet mitt som skjellsord. Jeg hører dem krangle, jeg vet at de vet jeg hører på. De bygger opp fornærmelsene av hverandre som en perfekt sonett: «Drittunge! Gorilla vrengtryne! Fitte! Hore! IDA!» Den som blir kalt Ida taper alltid. Ida er verst.

«Jeg skjønner ikke hva som går av deg!» sa barneskolelæreren min. «Du eier ikke sosial intelligens!» Jentene i klassen hadde samlet sammen alle bursdagsgaver de hadde fått av meg opp gjennom årene og gitt dem tilbake. Esken stod på pulten min da jeg kom inn i timen. Den var full av Barbiedukker, glansbilder, viskelær og farveblyanter.

«Du trenger ikke gi oss tilbake noe av det du har fått av oss. Alt du har tatt i har blitt ødelagt.» lød beskjeden. Da jeg satt sammenkrøpet i en krok i gangen og gråt så det ljomet stod de rundt og så spørrende på meg. «Hva skjer her?» spurte barneskolelæreren min. «Aner ikke,» sa jentene. «Vi prøvde bare å hjelpe. Du vet hvordan hun er.»

Jeg vet hvordan jeg er. Jeg lærte å lese da jeg var to år. I løpet av førsteklasse pløyde jeg Snorres Kongesaga, Charles Dickens samlede verker, lærte meg å regne ligninger med utgangspunkt i en gammel lærebok jeg fant hos farfar og pugget alle verdens flagg og hovedsteder. I løpet av skoletiden min var det aldri noen lærer som sa til meg at jeg var flink.

Jeg var bare brysom. «Du snakker for mye i timen. Du skriver for lange stiler. Du regner ut mattebøkene for fort.» Steinerskolelærerne var enda mer nådeløse: «Du har en kald, sjelløs, kunnskapshungrig side. Du må dyrke frem den varme Ida, ikke den overlegne Ida.» At jeg muligens var en teskje talentfull, skjønte jeg ikke før på universitetet en gang.

Jeg var alltid schvær. Ikke tjukk, selv om jeg trodde alle former for «stor» var det samme som tjukk. Jeg var bare høyere, og jeg kom i puberteten mye tidligere enn alle andre. Jeg gikk på barneskolen, var 165 høy og hadde pupper nok til å fylle en stor C-cup. Typisk tjukk.

Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj. Jeg fikk et langt, unnskyldende brev fra henne i begynnelsen av åttende klasse. Da hadde hun fått mensen selv. Pinlig.

Jeg var klønete, mer enn klønete. Jeg hadde svake ankler, nedsatt grovmotorikk, dårlig balanse, var plattfot og krumrygget (jeg var så schvær) og snublet for hver tiende meter. Jeg lærte å sykle i 2003, sammen med kjæresten min, et sted ingen så meg. Jeg var ti år, hadde trusen full av Saba Selfsit og sykkel med støttehjul. Gym var mitt private helvete. Når livet går meg imot tenker jeg alltid: «Men jeg skal aldri ha gym mer i hele mitt liv!»

De sa at Steinerskolen var bra for barn som ble mobbet på offentlig. Det var det ikke for meg. Der fikk jeg både gutteproblemer og jenteproblemer, og gutteproblemer betyr som kjent fysisk vold. Et par av lærerne mobbet meg også, gymlæreren spesielt.

«Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Ka e det du har gjort med håret ditt? Det e jo heilt forjævlig! Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?» Hele klassen stod rundt og hørte på. Som om ikke det stakkars håret hadde fått nok pepper allerede.

På Steinerskolen var det viktig med kule klær. Jeg skriver «kule klær», fordi det var den våte drømmen min gjennom mange år. «En dag skal jeg bli stor og å ha kule klær.» Så skjønte jeg at trikset når man ikke hadde råd til dyre merker og bare gikk i arvetøy uansett, var å kle seg frikete.

Bedre å være rar med vilje enn å bare være feil i klær mamma syntes var fine. Likevel var det et par år da jeg trippet rundt i kordfløyelsbukser og kåpe mens alle andre så ut som marsvin med platåsko og nylondress. 2000 var et fint år fashionmessig.

Steinerbarna var mer aggressive. Jeg kunne gå ut av klasserommet for så å bli overfalt av en gjeng i gangen. «Ugly woman, walking down the street! Ugly woman I would not like to meet! I can’t believe it! Your not the truth! No one can look as bad as you! MERCY!»

Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var da jeg hørte det var telefon til meg! Kanskje noen ville at jeg skulle være med dem hjem? Være med dem på kino? Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg, kanskje det var Camilla…

Når jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde telefonenpå høyttaler. «Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her, vi. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt. No offence.»

Fnising i bakgrunnen. Jeg hører Julie og Camilla si «Heeei, Idahahaha!» «Men vi lurte å en ting, skjønner du: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener – det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!» Latterbrøl.

Etter en sånn telefonsamtale kunne de være stille lenge. Jeg gikk gjennom skolegården på nåler, jeg sa ikke noe til noen på dagevis, forseglet meg selv, kjente ikke igjen stemmen min om jeg måtte svare på noe en lærer spurte meg om.

Så kunne de plutselig slå til igjen: Jeg sto oppe i skogen bak skolen og ventet på at friminuttet skulle ta slutt. Da kom det plutselig løpende en skokk med folk fra klassen, og to av guttene slang meg opp mot nærmeste trestamme.

«Hater du Tomas? HATER DU TOMAS?» hylte jentene. Tomas, sjefsmobber og igangsetter bykset på meg og slo meg i magen og i ansiktet. «HATER DU MEG, ELLER? HATER DU MEG?» Stemmen min sviktet.

«Jeg…jeg…vet ikke hva du snakker om?» Triumferende dro han frem skoledagboken min. Jeg hadde etterlatt den nederst i ryggsekken. «Elsker: Ingen. Hater: Tomas. SE!» Dum som jeg var, hadde jeg fylt ut en side om meg selv. «Hva mer står det? Hva mer står det?» Jeg lukket øynene, forseglet kokongen fullstendig.

Jeg var ubrukelig. Jeg var motbydelig. Jeg var fortapt. Jeg ble mobbet på den første skolen jeg gikk på. Jeg ble mobbet på den andre skolen jeg gikk på. Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom.

Når de voksne grep inn, føltes det som om de gjorde det av plikt, ikke av omsorg. Litt sånn «Ida, da. Nå har du klaget så mye igjen at jeg blir nødt til å snakke med et par folk i klassen.» Det var aldri noe opplegg, mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn. Det var meg mot en massiv vegg av ondskapsfulle medelever, med et og annet mellomspill som het «Fy, sånn får dere ikke gjøre» uten oppfølging.

Resultatet ble at fra jeg var syv til jeg var femten levde jeg alene, på innsiden, bak ansiktet, uten stemme. Jeg diktet opp venner. Jeg skrev venner. Jeg snakket til venner som ikke var der. Jeg falt gjennom hull i asfalten i skolegården og ned i hemmelige verdener der jeg var trygg.

Jeg svevde rundt i det drømmelandet i flere måneder av gangen. Jeg husker skoleår som mest av alt var skygger, skygger av dager jeg gjemte meg på loft, i kjellere, dager jeg fløt over linoleumen og aldri var til stede, vattdager som dempet alt annet enn de plutselige stikkene fra de andre.

Det er langt unna nå. I årene som fulgte har det hendt at gamle klassekamerater ringer meg opp midt på natten. De er fulle. De vil snakke. «Unnskyld» lyder refrenget. «Unnskyld.» Jeg har tilgitt dem for lenge siden.

Lærerne, derimot. De var voksne. De hadde ansvar.

De har aldri bedt om unnskyldning.

Kom på årets bloggfestival!

Bloggerby har blitt større og større de siste årene. Journalister blogger. 12-åringer blogger. Stortingspolitikere blogger. Folk produserer innhold på nett som aldri før. Twitter har blitt et sted de store mediene plukker opp nyheter.

Takket være Obama slåss alle politiske partier om å være flinkest på internetten. De fleste som kommer med fordommsfulle, kunnskapsløse utsagn om nettdebatten som offentlig kloakk får mer enn svar på tiltale, gjerne organisert svar på tiltale.

Samtidig som bloggosfæren er et sted for debatt og politsk kommentar, er det også et sted for vakre fotografier, poetiske betrakninger, mote, livsstil og sosialt samvær.

For meg personlig har bloggerby vært noe av det som har holdt meg oppe gjennom to år med mye psykdom. Nettet er mest bra. Ikke bare «bra» som i «kvalitet», men «bra» som i «bra for oss».

I den forbindelse har en del folk som jobber med sosiale media, deriblant Ipublish sin Thomas Moen, satt i gang en bloggfestival som går av stabelen til sommeren, og jeg er med blant arrangørene. Vi har lyst til å lage en samling og en feiring av norsk bloggsfære.

Bloggcamp (som ikke må forveksles med fjorårets svært utskjellte Blogcamp) er et forsøk på å lage en god blanding av fest og konferanse for mangfoldet av innholdsprodusenter på nett.

Festivalen er et nullprofittsprosjekt som kommer til å finne sted hver sommer hvis årets pilotprosjekt blir en suksess.

Praktisk info:

Tid og sted:

Festivalen finner sted i Kristiansand 19-21 Juni. Ja, det er en helg.

Foredrag, debatter, workshops og diskusjoner kommer til å skje på et stort foredragslokale i Kristiansand sentrum. Til overnatting og sosialt samvær har vi fått leie en stor campingplass med badestrand rett utenfor byen.

Det blir satt opp en Bloggcamp-base der hvor det blir servert mat og drikke, i tillegg til at det blir sørget for trådløst nettverk i hele leiren og strømuttak hvor folk kan lade alt som lades kan.

Vi regner med at de fleste sover i telt eller tilsvarende, men det blir også mulighet for å sove på hotell med rabatt fra Bloggcamp. Kort sagt har vi en god blanding av strandliv og innendørs konferanse.


Deltageravgift:

Bloggcamp har fått festivalstøtte fra en rekke steder. Deltageravgiften er ikke fullstendig satt, men Thomas sine regnskap og fikse-mennesker jobber med å presse den ned i 250kr, slik at flest mulig folk skal ha råd. Og ja: Du trenger selvfølgelig ikke ha en blogg for å delta. Du kan være ivrig leser, kommentarfeltjunkie eller Twitterentusiast.

Program:

Vi har ikke spikret programmet ennå og det er det én grunn til: Vi vil gjerne ha innspill fra flest mulig bloggere først. Jeg er ansvarlig for mye av utformingen av programmet, og ser for meg en god blanding av debatter, workshops og foredrag med paralelle løp:

Jeg vil gjerne kunne nerde om bloggingens plass i samfunnsdebatten mens noen andre lærer å lage seg en stilig header. Kort sagt: Mat og påfyll for både Sonitus-gjengen, pengebloggerne, twittereliten og kremen av blogg.no.

Så: Hva vil du ha? Hvem vil du ha?

Jeg har en smørbrødliste for min egen del:

  1. Seth Godin
  2. Jill Walker Rettland
  3. NRK Beta
  4. Hjorthen
  5. Bård Vegard Soljell
  6. Teknisk Beta
  7. Vampus
  8. En eller annen debatt der vi kan drite ut Bernt Hagtvedt
  9. Noe Tradedoubler-aktig til pengebloggerne
  10. Blondinbella
  11. Randal Munroe (XKCD)
  12. Eirik Newt
  13. Bharfot
  14. Victoria og Sigrun om Psykiskbloggen
  15. Korte innlegg med folk som forteller bemerkelsesverdige historier fra sosiale media
  16. Debatt om produktplassering i blogger med f.eks Martin Bekkelund
  17. Bokbad med bloggende forfattere, som Lindkvist og Kristine Tofte

Jeg ser også for meg en del verksteder, ala:

  1. Hvordan lage et wordpress-template?
  2. Grunnkurs i html/css
  3. Fotokurs, redigering og lisensiering
  4. Videoblogging
  5. Podcasts
  6. Lær twitter
  7. Hvordan lage webcomics
  8. Borgerjournalist 101

Ellers lurer jeg på om man bør ha debatter om temaer utover blogging, sosiale media etc som gjennspeiler noen av de store debattene som har brast i bloggosfæren?

Lag ditt drømmeprogram:

Uansett, vi klargjør programmet nå i løpet av noen uker. Jeg vil gjerne ha innspill, forslag, kritikk og ønsker i kommentarfeltet. Aller helst vil jeg at du skriver ditt drømmeprogram til Bloggcamp (enten i kommentarfeltet eller på egen blogg) og lenker hit.

De beste forslagene premieres med gratisbilletter. Du kan foreslå superkjente folk, fullstendig ukjente folk, du kan tenke nytt, du kan tenke konservativt, du kan fortelle oss at oppleget er kjempeteit, du kan skryte – det er opp til deg.