Jeg er i slekt med Bendik Riis. Han var et eller annet menning eller grand til meg, og selv om jeg aldri møtte ham personlig, var han tilstede i bevisstheten min fra jeg var ganske liten.
Jeg var på min første Bendik Riis-utstilling som elleveåring, og jeg kan ikke si annet enn at det merket meg for livet.
Jeg kan lukke øynene og hente frem galleriet, klærne jeg hadde på meg når jeg gikk rundt, hva slags frisyre jeg hadde og ikke minst: Alle bildene jeg så.
Jeg hadde vært på kunstutstillinger før. Jeg var vant til å gå langsomt fra rom til rom og skumme titler og malerier, å la kunsten kile meg før jeg gikk videre. Jeg var ikke forbredt på å bli slukt av et maleri.
Jeg var ikke forbredt på at jeg ville bli svimmel og kvalm og få pustebesvær av noe noen hadde fremstilt med oljemaling og lerret.
Det var sauer med menneskeøyne, det var blødende bjerketrær, det var bittesmå mennesker som møtte store, skrekkelige kjemper i politiuniform.
Det var Bendik med kristussveis og tornekrone, Bendik med bunad og Bendik med lobotomi-arr.
Også var det et eget rom med bilder fra Gaustad.
Bildene er malt i årene etter at Bendik slapp ut fra Gaustad i 1952. Han hadde vært innlagt i seks år. Bildene fra Gaustad-årene var fjerne og tidvis non-figurative. Bildene etterpå var et oppgjør med hva han hadde sett og opplevd.
Jeg stod å så de gule kjempemaleriene av lobotomi, kastraksjon og elektrosjokk som dekket et helt rom i galleriet. Jeg stod og smakte avmakten og kjente meg svimmel.
Da vi skulle velge en kunster å skrive særoppgave om på ungdomskolen, var det opplagt at jeg gikk for Bendik.
Jeg leste biografier og avisartikler, jeg gikk på biblioteket og rotet i arkivet og jeg snakket med folk som hadde kjent ham. Han døde i 88, året etter at jeg ble født. Det var mange som husket mye.
«Tante Tordis jobbet på Café Bjørnen, og han gikk dit hver dag med et helt brød. Han gikk alltid med votter, selv om sommeren, han ville ikke ta i maten sin selv. Tordis skar opp brødet og smurte dem med ost. Han spiste det opp sammen og drakk en stor kopp kakao. Alltid med vottene på.»
«Han hatet rødt og gult etter tiden på Gaustad. En gang ba VG ham om å stille opp på et portrettintervju, men han nektet siden de hadde rødt i logoen.»
«Han ble kalt inn til millitærtjeneste da krigen brøt ut i nittenførr, men ble sendt hjem etter en uke. Han brøt fullstendig sammen da de ga ham et gevær, han gråt og gråt og ble erklært stridsudyktig. Da han kom tilbake til Fredrikstad var han fredsengelen Bendik, sa han.»
«Han ble arrestert av tyskerne flere ganger under krigen. Han tok på seg tornekrone, bandt hendene på ryggen og gikk ned gjennom gågaten. Han laget sin egen Bergpreken på Apenesberget.»
Første gang jeg var innlagt på psykiatrisk, tenkte jeg på Bendik. Jeg hadde lest om overgrepene han hadde blitt utsatt for på Gaustad, og de stille, lange dagene jeg tilbragte med te og ergoterapi virket veldig fjernt fra de skingrende maleriene i rødt og gult.
Og likevel. Når jeg senere skriver tekster om mine opplevelser på psykiatrisk, er det kanskje en bro mellom oss likevel?
Jon-Ove Steihaug har skrevet doktorgraden sin om Bendik Riis og mener at maleriene hans kan sees på som politiske historiemalerier der kunsteren iscenesetter sitt eget liv.
Noe han gjør i doktorgraden, er å avlive idéen om Riis som et offer rent kunsterisk sett. Han høstet gode kritikker og fikk mye oppmerksomhet helt fra debuten på Høstutstillingen i 1933.
Det var bare den politiske kunsten hans som ikke ble sett på som relevant før på åttitallet.
Steinhaugs tar et oppgjør med at Bendiks malerier alltid ses på som selvbiografiske. Han mener at Riis vil si vel så mye om verden omkring seg, og at en av måtene han gjør det på er å iscenesette seg selv i historien.
Gjennom å fortelle en historie med seg selv som hovedperson, sier han også noe om verden og samtiden.
Steinhaug ser på Bendiks malerier som et motstykke til alle de sosialdemokratiske kraftmaleriene om den sterke, norske velferdsstaten som ble malt i samme periode.
«Vi er selv en del av historien han forteller» sier Steinhaug.
Og jeg, som har hatt bildene inni meg en hel oppvekst, kunne ikke vært mer enig.
Ida Jackson 