KJØTT: En utstilling

Jeg skriver. Lillesøster maler, tegner, skulpturerer, limer ting i fjeset på folk og lager kaker formet som favorittkjendisen din. Hun er opprinnelig utdannet innen spesialeffekter i film, men nå går hun på Strykejernet kunstskole.

Her er masken som var eksamensoppgaven hennes i spesialeffekter. Den var reklameplakaten til NISS året etter.

Nå skal Lillesøster ha sin første utstilling, sammen med Ingrid Therese Hammar. IT er vanvittig flink, og lager veldig klassiske, teknisk gode bilder. Her er et eksempel på typisk IT:

Sammen har de utstillingen KJØTT denne helgen. Lillesøster har malt bilder inspirert av åpen hjertekirurgi , mens IT har dissekert en selvdød grisunge og oljemalt prosessen.

Det er vernissage (les: drekka) på fredagen fra 19.00, men det er åpent for publikum på lørdag og søndag også. Utstillingen finner sted på Strykejernet, altså i lokalene over Blå. Du finner Facebook-arrangementet til utstillingen her.

Plakten? En ribbe, selvfølgelig.

Siden jeg er storesøster og partisk, synes jeg du skal komme og kjøpe alle bildene hennes for utrolig mange penger. Vi sees på fredag!

Om Bendik og meg

Jeg er i slekt med Bendik Riis. Han var et eller annet menning eller grand til meg, og selv om jeg aldri møtte ham personlig, var han tilstede i bevisstheten min fra jeg var ganske liten.

Jeg var på min første Bendik Riis-utstilling som elleveåring, og jeg kan ikke si annet enn at det merket meg for livet.

Jeg kan lukke øynene og hente frem galleriet, klærne jeg hadde på meg når jeg gikk rundt, hva slags frisyre jeg hadde og ikke minst: Alle bildene jeg så.

Jeg hadde vært på kunstutstillinger før. Jeg var vant til å gå langsomt fra rom til rom og skumme titler og malerier, å la kunsten kile meg før jeg gikk videre. Jeg var ikke forbredt på å bli slukt av et maleri.

Jeg var ikke forbredt på at jeg ville bli svimmel og kvalm og få pustebesvær av noe noen hadde fremstilt med oljemaling og lerret.

Det var sauer med menneskeøyne, det var blødende bjerketrær, det var bittesmå mennesker som møtte store, skrekkelige kjemper i politiuniform.

Det var Bendik med kristussveis og tornekrone, Bendik med bunad og Bendik med lobotomi-arr.

Også var det et eget rom med bilder fra Gaustad.

Bendik Riis Gaustad

Bildene er malt i årene etter at Bendik slapp ut fra Gaustad i 1952. Han hadde vært innlagt i seks år. Bildene fra Gaustad-årene var fjerne og tidvis non-figurative. Bildene etterpå var et oppgjør med hva han hadde sett og opplevd.

Jeg stod å så de gule kjempemaleriene av lobotomi, kastraksjon og elektrosjokk som dekket et helt rom i galleriet. Jeg stod og smakte avmakten og kjente meg svimmel.

Da vi skulle velge en kunster å skrive særoppgave om på ungdomskolen, var det opplagt at jeg gikk for Bendik.

Jeg leste biografier og avisartikler, jeg gikk på biblioteket og rotet i arkivet og jeg snakket med folk som hadde kjent ham. Han døde i 88, året etter at jeg ble født. Det var mange som husket mye.

«Tante Tordis jobbet på Café Bjørnen, og han gikk dit hver dag med et helt brød. Han gikk alltid med votter, selv om sommeren, han ville ikke ta i maten sin selv. Tordis skar opp brødet og smurte dem med ost. Han spiste det opp sammen og drakk en stor kopp kakao. Alltid med vottene på.»

«Han hatet rødt og gult etter tiden på Gaustad. En gang ba VG ham om å stille opp på et portrettintervju, men han nektet siden de hadde rødt i logoen.»

«Han ble kalt inn til millitærtjeneste da krigen brøt ut i nittenførr, men ble sendt hjem etter en uke. Han brøt fullstendig sammen da de ga ham et gevær, han gråt og gråt og ble erklært stridsudyktig. Da han kom tilbake til Fredrikstad var han fredsengelen Bendik, sa han.»

«Han ble arrestert av tyskerne flere ganger under krigen. Han tok på seg tornekrone, bandt hendene på ryggen og gikk ned gjennom gågaten. Han laget sin egen Bergpreken på Apenesberget.»

Første gang jeg var innlagt på psykiatrisk, tenkte jeg på Bendik. Jeg hadde lest om overgrepene han hadde blitt utsatt for på Gaustad, og de stille, lange dagene jeg tilbragte med te og ergoterapi virket veldig fjernt fra de skingrende maleriene i rødt og gult.

Bendik Riis bilder

Og likevel. Når jeg senere skriver tekster om mine opplevelser på psykiatrisk, er det kanskje en bro mellom oss likevel?

Jon-Ove Steihaug har skrevet doktorgraden sin om Bendik Riis og mener at maleriene hans kan sees på som politiske historiemalerier der kunsteren iscenesetter sitt eget liv.

Noe han gjør i doktorgraden, er å avlive idéen om Riis som et offer rent kunsterisk sett. Han høstet gode kritikker og fikk mye oppmerksomhet helt fra debuten på Høstutstillingen i 1933.

Det var bare den politiske kunsten hans som ikke ble sett på som relevant før på åttitallet.

Steinhaugs tar et oppgjør med at Bendiks malerier alltid ses på som selvbiografiske. Han mener at Riis vil si vel så mye om verden omkring seg, og at en av måtene han gjør det på er å iscenesette seg selv i historien.

Gjennom å fortelle en historie med seg selv som hovedperson, sier han også noe om verden og samtiden.

Steinhaug ser på Bendiks malerier som et motstykke til alle de sosialdemokratiske kraftmaleriene om den sterke, norske velferdsstaten som ble malt i samme periode.

«Vi er selv en del av historien han forteller» sier Steinhaug.

Og jeg, som har hatt bildene inni meg en hel oppvekst, kunne ikke vært mer enig.

Forsøplede fugler

Hvert år dør tusenvis av albatross-kyllinger av forgiftning, kvelning og sult. Grunnen? Albatross-foreldrene flyr ut over havet og plukker med seg alt som ser ut som mat hjem og stapper det i dem.

Problemet er at de plukker med seg plastavfall som ligger og flyter i tro om at det er mat. Fotografen Chris Jordan har dokumentert fenomenet.

Bildene under er tatt på et par turer på stranden der han bor, og ingen av bildene er photoshoppet eller arrangert. Du kan se samtlige av bildene her.

albatross1

albatross2

albatross3

Falne prinsesser

Da Dina Goldstein sine døtre ble revet med av Disneyprinsessebølgen, lagde kunstermammaen et motsvar: En fotoserie av eventyrprinsesser hvis historier ikke endte «happily ever after». Hun bruker figurer alle jenter på min alder har et forhold til og forteller nye historier ved hjelp av bilder. Noe av det artigste er hvor presist hun gjenskaper Disneyfigurene. I tillegg har hun også lagt ved et par Grimm-prinsesser, som Rapunzel.

Askepott:

cinderella

Jasmine:

jasmine

Rapunzel:

rapunzel

Snøhvit:

snowwhite1

Ferdige bipolar-bannere!

Internet er fantastisk. Jeg ønsket meg et nytt og penere bipolar-banner enn det du finner i posten her, og fikk mange forslag! Bare se:

biolar1

Fra Sjefsengel

bipolar_disorder

Fra Crayoncrisis-Elisabeth

bipolar11

Fra Minneapolise (en av mange farvevarianter)

bipolar1

Fra Cecsa

bipolarbjc3b8rn

Fra Den Unge Herr Holm

Yay! Tusen takk, folkens! Det var skikkelig gøy å følge med på desingdugnaden! Du som leser oppdager kanskje en ny blogg eller tre med utgangspunkt i bidragsyterne, også?

Jeg er litt usikker på om jeg skal velge meg én til sidebaren, eller ha alle sammen på en side? Når det blir bipolar-awarness-month i februar kommer jeg til å tvinge dere til å ha et, alle som en, så da er det flott å ha litt å velge mellom ^_^

Uansett: Hvis du har lyst på et banner, er står du fritt til å bruke det. NB: Jeg har ikke størrelsesjuster bildene, så det må du kanskje gjøre selv.

Litt twitteratur og hyperkort poesi

Prosjektet om å skrive skjønnlitterære tekster på Twitter har rullet og gått noen uker. Du kan finne fullstendig samling over all twitteraturen her. Konseptet var å skrive poesi eller kortprosa på 140 tegn eller mindre. Amos på Uten Grenser brøt «regelen» og satte sammen de korte tekstene til en lengre tekst. Det har tikket inn #twl-tekster jevnt og trutt siden prosjektet ble satt i gang og det har kommet mye bra.

Jeg tenkte jeg skulle publisere et lite utvalg her på bloggen:

Andreas Ruud skrev:

Han bruker grammatikk som sitt litium
preteritum, futurum, pluskvamperfektum

en ensom lærer i et forlatt auditorium

Jakob Arvola skrev:

Vårsalg på snø
løp og kjøp
alt skal vekk

Jeg skrev:

Kyss meg:
Leppene sprekker.

Mitt gode skinn
flasser
flerrer

flyr

Syltegeek skrev:

Kritt pluss asfalt er lik
mjuk graffiti
som lar oss sette merker
vi veit at ikke varer men som
kommunen aldri
vasker bort.

Kim Holm skrev:

Noen ganger gnager angsten
andre ganger kiler den
anger minner meg om regnvær
vannet som gir verden liv
er og vann man drukner i

Tanketom skrev:

I’m not your knight in shining armour, this fastfood knight from McCamelot. Nothing more, nothing less. Would you like fries with me?

Erik Kruse skrev:

Du trenger ikke ta av deg lua, men:

vær snill
lag fine ting
bruk kondom
stjel og lag noe nytt
det går bra til slutt.

Kristine Tofte skrev:

Det hender kalven er fødd med fosterposen ubroten kring seg
navlestrengen riv med seg morkaka
heil og sjølvstendig
hjelpelaus og sårbar

Dette er bare en bitteliten smakebit, og mengden små tekster vokser fortsatt. Du kan også delta. Send ut noe på twitter og merk det med #twl.

Her er en oversikt over alle de fine menneskene som har deltatt. Kanskje du finner en ny twittervenn eller fem?

Kristine Tofte, Martin H Jensen, Hanne Stensvold, Jørn Larntvedt, Kristin Oudmayer, Andreas Ruud, Andreas Blehr, Binka, Villkatta, Jakob Arvola, Sunniva Strømsvåg, Obskur, Jigzaw, Hemmeligheten, Maren Storlien Styltevik, Mirakel, Helge Mikal, Karolinsk, Amos Keppler, Kim Holm, Kristin Storrusten, ElisabethIC, Trips and Tics, Prinsesse Lea, Andreas H. Opsvik, Vigdis Lobach, Arnfinn Pettersen, Anne-Line Kirste, Erik Kruse og noen jeg har glemt/ikke fikk twitterprofilen opp på.