Vil du anmelde boka mi?

Idag fikk jeg boka fra forlaget. Den er grønn, skjønn og lyser nesten i mørket. Jeg har blitt intervjuet av Aftenposten og Dagbladet idag (det kommer på trykk på lørdag) og har lagt en plan for boklansering. Nå er det på årntli. Eller no.

Da vi ga ut Jenter som kommer, bestemte vi hvem som skulle få anmeldereksemplarer på bakrommet. Deretter mailet vi dem, spurte dem om de hadde lyst og sendte dem boka om de takket ja.

Problemet med denne formen for blogganmeldelser, er at den blir begrenset til bloggere jeg vet hvem er. Det betyr at boka utelukkende blir omtalt på steder jeg leser til vanlig.

Dette innlegget er dermed et forsøk på å få spredt blogganmeldelsene litt mer. Har du lyst til å anmelde Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset? Da kan du legge igjen en kommentar med lenke til bloggen din i kommentarfeltet. Jeg kommer til å velge ut dem som har de mest spennende bloggene jeg ikke har hørt om til nå, men det er lov å slenge seg på selv om du tror jeg har hørt om deg, også. Det er også lov å anbefale andre bloggere du gjerne skulle sett omtale boka om du «bare» er en vanlig leser.

Vær kjapp, de må ut i postkassene til mandag!

(Om du er av dem som forventer et anmeldereksemplar: Slapp av. Du får uansett.)

Hvorfor jeg gleder meg til papirets død

Det begynner sånn: Jeg prater med en venn om Spotify. Hun ler av at hun pleide å ha en hel vegg dekket av CD-plater, men nå har hun alt hun trenger et tastetrykk unna. Tenk at hun pleide å kjøpe en skive plast for å få åtte sanger! Og jeg er selvsagt hjertens enig.

Så forteller jeg at jeg gleder meg til eboka kommer for fullt, men vennen er ikke hjertens enig. Hun begynner å snakke høyt og sint om hvor glad hun er i papir.

Etter å ha hatt samtale på samtale med skrivere og lesere om papirets påståtte fortreffelighet, tenkte jeg at jeg skulle publisere argumentasjonen min her. Du skjønner: Jeg gleder meg til papirets død. Jeg gleder meg til ebokleseren er den nye mp3-spilleren. Jeg tror eboka kommer til å være en forbedring av bøkene vi har idag.

Fordeler med eboka:

Plass. Jeg har kjøpt så mange bøker i mitt liv at jeg har måttet skaffe nye bokhyller tre ganger for å ha plass til alt. Jeg prøver å være flink til å selge til antikvariater og gi Bookcrosse dem, men jeg har alltid flere bøker enn jeg har plass til. Og jeg er bare 23. Jeg skal leve lenge, og lese mye. Digital lagring er en logisk løsning.
Vekt. Bøker er tungt. (Takk til alle som hjalp meg å flytte sist.) Hver eneste gang jeg er ute å reiser, er alltid bagasjen noen kilo ekstra fordi jeg må ha med nok bøker. Lesebrett er lett.
Frakt og toll. Jeg kjøper nesten alle bøkene mine fra nettbokhandlere, og det tar tid å vente på at de skal komme. Det tar ca. 30 sekunder å laste ned en ebok du har kjøpt. Uten frakt. Uten toll. Uten pappkasse.
Lengde. Snart kan du kjøpe enkeltkapitler og enkeltartikler istedenfor hele boka. Veldig praktisk for akademikere og sakprosafolk.
Tilgjengelighet. Du kan alltid få det du vil ha, når som helst, hvor som helst i verden. Tiden der bøkene var utlånt på biblioteket er forbi.
Lenker. De vanlige ebøkene er fortsatt dårlige på dette, men mange nyere ebøker bruker lenker aktivt, både internt mellom kapitlene og til kilder. Vi skal ikke kimse av lenker. Om det er én funksjon som har gjort nettet til det det er, så er det lenkene. Du kommer tettere på kildene, kan trekkes inn i andre tekster, kan henvise til tidligere forfatterskap uten å måtte sitere direkte.
Miljø. Digitale filer som flytter seg raskt mellom disker er betraktelig mer miljøvennelig enn å bruke døde trær som må fraktes med bil og fly.
Søkbarhet. Trenger jeg si mer?

Den vanligste ebok-noiaen:

Jeg får vondt i hodet av å lese på skjerm.
E-blekk opplevels ikke som en skjerm. Dette er en relevant kritikk av ipad’en, men ikke av tradisjonelle lesebrett. Det føles som interaktivt papir og er godt å lese på.

Papir er koselig!
Ja, det er det. Og upraktisk. Jeg tipper at vi vil se at dyre, lærinbunnede bøker med tykt papir og gullkant kommer tilbake på bokmarkedet, mens pocketboka dør hardt.

Jeg stoler ikke på teknologien! Tenk om bøkene forsvinner!

Det er veldig sjelden ting «bare forsvinner» fra en harddisk, men om du skulle greie å slette alt uten å ha tatt en sikkerhetskopi, er det mye enklere å skaffe seg et filbibliotek på nytt ett en fysisk boksamling etter en brann, f.eks.

Jeg vil kunne ta notater i margen

~~Jeg ser den.~~ Eva gjorde meg akkurat oppmerksom på at denne funksjonalitetne finnes på Kindle allerede. (Jeg har jo et verktøy som heter Diigo som gir meg muligheten til å gule ut og klistre post-it-lapper i nettleseren, så jeg tror at det er problemer vi kommer til å se gode løsninger på fremover.)

Kommer du på flere fordeler og ulemper? Jeg gleder meg veldig til å skrive bøker for ebok-formatet i hvertfall. Mangelen på lenkemulighet er hemmende for forfatterskapet. Sånn går det når man skrev blogg først…

Sommer = radioteater

Mine beste sommerminner handler om å sitte inne i regnværet, høre på radioteateret og tegne. True story. Sommer for meg er regn og Dickie Dick Dickens.

Men takket være Internett har jeg hørt historien om «Chicagos farligste mann» for mange ganger til at det er morsomt lenger, så denne sommeren måtte jeg finne på noe nytt. Jeg gikk til anskaffelse av min barndoms store grøss: «I trifidenes dager».

Hørespillet er basert på en postapokalyptisk, dystopisk fortelling av John Wyndham, og er innspillingen er regnet for det beste norsk radioteater har laget.

Jeg tror at hovedgrunnen er at Wyndhams fortelling er som skapt for radioteateret. Plottet går ut på at et mystisk lysfenomen (Menneskeskapt? Naturkatastrofe? Ingen vet) gjør nesten alle mennesker blinde.

Det oppstår fullstendig kaos, folk dør i millionvis og kun noen få seende forsøker å organisere et nytt samfunn. Men mennesket er ikke sin egen verste fiende i kaoset: Før katastrofen hadde det blitt avlet frem en helt ny type planter – trifider – planter som kan gå. De løpende plantene har skorpionbrodder de stikker mennesker med, og selv om de hverken har hjerne eller noen form for sentralnervesystem, virker de foruroligende intelligente.

Radioteateret er den perfekte formen for å fortelle en historie om det å ikke kunne se, og lyden av skrikende mennesker og galopperende trifider gjør hørespillet langt skumlere enn noen filmatisering.

Du kan høre et lite utdrag på nettsidene til bokkilden.

BBC har også et fantastisk hørespill, men jeg er gammeldags: Det skal være norsk, NRK-radioteater om sommeren.

Så: Te. Regn. Trifider. Det er hvertfall min oppskrift på sensommer.

Sommerlesning: Poppy Z Brite

Når det er julilummert og dampende ute, er det få bøker som passer så godt til været som romanene til Poppy Z Brite.

Jeg har tilbragt noen dager i halvsøvne mens jeg har lest om vampyrer i New Orleans og psykedelisk sex i hjemsøkte hus, skrevet i et språk som gjør beskrivelser av oppkast appetittvekkende og skildringer av brutalitet rent ut erotiske.

Brites bøker er kategorisert som horror, men jeg har ikke funnet dem så mye skremmende som deilig dekadente og svært, svært sanselige. Ja, det skjer ting som ellers ville vært svært skrekkfilmaktige, men som i Brites språk blir mer hypnotiske enn nervepirrende.

Dessuten slutter ikke bøkene som horrorbøker flest: Det er ikke nødvendigvis slik at alle dør til slutt. Brite skriver om freaks og outsidere på bygda i North Carolina, om hackere, goterbarn og synske musikere, om fugler med brukne vinger og katter på leting etter et nytt hjem.

Hun skriver om New Orleans så du kan smake gatene, lukte musikken og kjenne den creolske maten skolde ganen din. Hun skriver om dop og sex som om det var mat, og hun skriver om mat som om det var dop og sex. Og hun skriver om mennesker du forelsker deg i og savner etter at boken er slutt.

For enten om de er voldtektsmenn, sarte wiccagutter, fjortenår gamle vampyrer eller punke-strippere er de sårbare, bankende mennesker, vekket til live i en romanverden som er så sanselig at du drømmer om den i fullfarge etterpå.

Så: Begynn med Lost souls, fortsett med Drawing Blood og få revet bakken vekk under deg med Exquisite Corpse.

De er perfekte til det klamme juliværet. Og de vil definitivt holde seg utover høsten.

Kontekstløse Knausgård

Bokmerker gjorde meg oppmerksom på denne radiosendingen med Knausgård fra nittitallet. Sendingen ligger ute på nettsiden til Studentradioen i Bergen til glede for nye lyttere.

Sendingen er basically Knausgårs gjennomgang av det han mener er de ti mest overvurderte forfatterne i norsk offentlighet, og for oss som har litteraturvitenskapelig bakgrunn er innlegget spesielt morsomt.

Han åpner med å si at han er kontekstløs og dermed objektiv i sin bedømming av forfatterne, og følger opp med en kritikk av Marcel Proust som strengt tatt bare kan beskrives som å kaste sten i glasshus.

For å si det med Julie Eliassen Brannfjell i Bokmerker:

Spesielt fantastisk er det at han kritiserer Marcel Proust for å kun skrive om sitt eget liv(barndom, ungdom og voksenliv) i en” nesten kvalmende detaljrikdom”. “Han er riktignok flink til å skrive, men det veier ikke opp at han ikke har noe å si.” Tør jeg gi det et lite LOL!

Du kan høre hele radiosendingen med Knausgård her.

Det mest interessante med radioklippet er likevel hva vi kan lære av Knausgårds mediestrategi.

Siden han knapt har gitt et intervju, lest høyt eller stilt opp på noe arrangement, blir det de pinlige studentsprellene hans som får hovedfokuset.

Å ikke snakke i førsteperson i offentligheten gjør at folk leter etter klipp der du faktisk sa noe, samme hva det var du sa.

Oppdatert: I følge Zagh er radioinnslaget et ironisk innslag fra Knausgårds side, siden det er en kjent sak at Proust er favorittforfatteren hans. Jeg synes ikke innlegget blir mindre lol av den grunn, siden radiosendingen på den måten blir en slags omvendt-poetikk for hva det er han skriver.

Hvordan skrive sakprosabok?

Jeg får ofte epost og fjasbok-meldinger fra folk som skal begynne på bokprosjekter og vil ha råd. Siden jeg er for bøker og for at folk skriver bøker, pleier jeg å ta meg tid til å gi dem som spør et skikkelig svar.

Men det er ineffektivt å skrive den samme oppskriften på epost etter epost. Derfor har jeg bestemt meg for å samle opp de beste rådene mine i et samleinnlegg.

Tittelen lyder «Hvordan skrive sakprosabok?», men egentlig handler det om hvordan få utgitt en sakprosabok. De fleste som kontakter meg er skrivende mennesker som har et forhold til det å produsere tekst. Dette er altså ikke et innlegg med konkrete skriveråd, men råd i forhold til å få en idé til å bli en utgitt bok i bokhandelen.

Prosjektbeskrivelse

Som sakprosaforfatter går du sjelden til forlaget med et ferdig manus. Du sender dem en prosjektbeskrivelse og et testkapittel. Eller: Du sender dem en idé og en tekst som viser at du har språket til å gjennomføre idéen. Det hjelper ikke hvor god idé du har hvis du ikke har språket til å formidle idéen.

En prosjektbeskrivelse bør inneholde mer enn en oppsummering av idéen til boka di: Den er teksten som skal overtale forlaget om at boka di er verdt å satse på. Du må altså ikke bare beskrive prosjektet, men også hvorfor prosjektet er viktig og hvorfor akkurat du er den riktige personen til å sette prosjektet ut i live.

Konkret bør en prosjektbeskrivelse inneholde innholdsfortegnelse, fremdriftsplan, målgruppe, en plan for markedsføring og en konkret beskrivelse av den fysiske boka i tillegg til idéen din til bok.

Når skal boka være ferdig? Hvem skal lese den? Hvordan skal den nå de leserne? Hvor mange sider blir den ferdige boka på? Skal den ha illustrasjoner?

Mange tror at sakprosabøker utelukkende handler om gode idéer. Forlaget ser etter en person som har godt språk og god gjennomføringevne. Idéen kan diskuteres.

Som debutant er det en stor fordel å få en redaktør så fort som mulig. Det er lett å famle i blinde med en lang tekst når du ikke har skrevet bok før, og redaktøren vil fungere som en blanding av veileder og personlig trener.

Finansiering

Det er dyrt å skrive bok. Som sakprosaforfatter inngår du ikke i noen innkjøpsordning, som betyr at det du kommer til å få i inntekter er forskudd og 13% royalty (15 % etter de første 3000 solgte). Et vanlig forskudd er på ca. 25 000 kr. Ja, jeg vet det er absurd å tilhøre en yrkesgruppe der 87% av overskuddet går til andre enn personen som gjorde jobben, men dette er situasjonen for norske forfattere idag.

De fleste forfattere får pengene sine fra ulike stipendordninger, ikke fra royalty alene. Som debutant har du tilgang på færre stipendordninger enn en etablert forfatter, og som sakprosaforfatter kan du regne med lite midler fra kulturrådet. Staten satser på skjønnlitteratur.

Som sakprosaforfatter får du i hovedsak penger fra to instanser:
Norsk Faglitterær Forfatterforening og Fritt Ord.

Hvis du kvalifiserer til medlemskap i NFF, har du mulighet til å søke om prosjektstipend, reisestipend, debattstipend og frilansstipend. For å bli medlem i NFF, må du ha utgitt minst hundre sider egenprodusert, utgitt tekst. Hvis du skriver på debutboken din, kan du søke debutantstipend, men det er langt mindre enn de andre stipendene.

Jeg har mottatt 150 000 kr i prosjektstipend for Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset og 400 000 kr i frilansstipend for neste bok. Jeg mottok ingenting for Jenter som kommer, som økonomisk sett var et rent tapsprosjekt, siden Maren og jeg har delt det vi har fått av royalty og forskudd.

Fritt Ord deler ut penger i støtte til en rekke ulike prosjekter. De deler ut til alt fra konserter til debattmøter, men de gir også støtte til manusutvikling: Altså penger du kan leve for mens du utvikler et manus. Du trenger ikke ha utgitt noe tidligere for å få støtte fra Fritt Ord, men du trenger en intensjonsavtale med et forlag og et budsjett som viser hvordan du har tenkt å bruke pengene. I motsetting til NFF, søker du elektronisk via nettsidene til Fritt Ord.

Mens NFF har én søknadsfrist i året, har Fritt Ord fortløpende søknadsfrister gjennom hele året. Du kan søke om store beløp, men flere vennligsinnede insidere har forklart meg at støtte på under 100 000 er ganske enkelt å få , mens beløp på over 100 000 stilles det strengere krav til. Verdt å merke seg, med andre ord.

En del sakprosaforfattere får støtte fra organisasjoner som er spesielt knyttet til temaet det skal skrives om, f.eks midler fra Hjemmefrontmuseet om du skriver om krigen. Folk som skriver bygdebøker og byhistorie er ofte ansatt av kommunen eller organisasjonen de skriver om.

Hva du må lære deg:

Som sakprosaforfatter er må du kunne føre gode kilder, være kildekritisk og lære deg å spørre eksperter ofte. Det er mange der ute som vet bedre enn deg selv om du skriver bedre enn dem. Å lage seg en liste over fagpersoner man kan spørre er en viktig del av jobben.

Når Prosa kommer til å skrive en anmeldelse av boka di etter utgivelsen, vil det være en av de ledende forskerne på emnet som skriver anmeldelsen, ikke bare en godt trent leser. All ukvalifisert synsing som ikke blir plukket vekk i redigeringsprosessen er å betrakte som potensielt pinlige øyeblikk.

Skriveprosess:

Husk at å skrive bok er en jobb. Det er tungt, kjipt og kjedelig i perioder og du må finne strategier for å jobbe med motivasjonen din underveis. Forvent deg at skriveprosessen utvikler seg som en heftig forelskelse: Det begynner med svette hender og sommerfugler i magen og avsluttes med at du tar en alvorsprat med teksten og stryker tre fjerdedeler.

Ikke tro at du ikke passer til å skrive bok bare fordi det går tungt i perioder. Det betyr at du skriver bok på den riktige måten.

Å huske på at skriving er en jobb, betyr også å ta skrivingen din på alvor. Det er lett å krølle seg sammen i sofaen med en laptop uten å tenke på faren for stive skuldre og senebetennelse.

Jeg bruker et program som heter WorkRave (finnes bare til Linux) for å minne meg selv på å ta tøye og trene-pauser når jeg er langt inne i teksten. Ingenting er bitrere enn å måtte ta en måneds ufrivillig pause fordi du ødela høyrearmen i iveren.

Invester i godt utstyr som fungerer for deg, enten det er ny laptop, dyr programvare eller tonnevis med Moleskines. Ta vare på kvitteringene. De er utgifter til arbeidsverktøy som skal trekkes av på skatten.

Lær deg å drive et lite foretak

Forskudd, royalty og stipender er næringsinntekt. Det betyr at du er næringsdrivende, og at du må lære deg nye regler for skatt.

Etter å ha fulgt mine forfattervenner på Facebook, ser det ut til at dette er det punktet også etablerte forfattere sliter mest med: Skatt.

Mange forsøker å løse problemet sitt med å betale en regnskapsfører, men for at det skal fungere må du fremdeles gjøre grunnarbeidet selv. Her er det viktigste du trenger:

Et enkeltpersonforetak. Registrer deg i Brønnøysundsregisteret på Altinn.no. Tips: Skaff deg et Bypass-kort, så kan du signere dokumenter på PC’n.
Et fakturaprogram. Det øyeblikket du registrerer deg som foretak, kommer du til å få tusen tilbud. Storparten av dem er beregnet for folk som driver mer komplisert bissniss enn deg, så ikke hopp på første og beste dealen. Jeg anbefaler Send Regning, det er webbasert og rimelig. Skriv ut en kopi av fakturaen til deg selv og putt den i en perm.
Bilagsperm. Et bilag er en kvittering og en forklaring på hva du kvitteringen ble brukt til. Du skriver bilag for alle utgifter du har hatt til foretaket ditt, som datautstyr, programvare, notatbøker og research-litteratur. Disse summene kan du trekke av på skatten, fordi du bare skal betale skatt av overskudd. NB: Ikke fall for fristelsen det er å trekke av så mye at du ikke må betale noe skatt. Da har du heller ikke tjent noen penger så langt det offentlige kan se, og du får færre rettigheter.

Les deg opp. Det er ikke bare en økonomisk investering, det er en helsemessig investering også. Folk stresser mye. Jeg anbefaler boka til mannen bak Frilansinfo, en bok som tar fra seg alt fra forhåndsskatt til prissetting og opphavsrett. Jeg har blitt mye lurere av å lese den.

De har også en genial timepriskalkulator som er en god realitetssjekk for alle frilansere som er usikre på hva de bør ta seg betalt når de blir spurt hva de koster.

Bli kjent med bokbransjen

Det er kjipt, men det er sant: Norsk kulturliv består av mennesker som kjenner hverandre. Å gå på opplesninger, seminarer, sommerfester og litteraturfestivaler betaler seg. (Trekk dem av på skatten.) Å skrive artikler i tidsskrifter og aviser betaler seg. Du blir synlig, folk vet om deg og selv om du blir avvist ved et forlag, er kanskje noen andre interessert i deg.

Å sitte alene på rommet sitt og knote frem den helt geniale teksten er ikke en like sikker vei til utgivelse som å snakke om prosjektet med bokfolk på fest. Å blogge er en måte å være synlig på. Som leser her har du antageligvis et god springbrett allerede.

Viktigst av alt:

Skriv. Skriv. Skriv. Les det høyt. Stryk. Stryk. Stryk. Lest det høyt for noen andre. Skriv. Skriv. Skriv. Gjenta. (Men det visste du vel allerede?)

Har du utgitt en bok? Hva er dine beste råd til andre i samme situasjon? Vil du utgi bok? Lurer du på noe som ikke er besvart i teksten over? Slå dere løs i kommentarfeltet.

Om dobøkene mine

Jeg har to dobøker. Det var ikke sånn at jeg planla å ha to bøker på do til enhver tid, det er bare at disse to bøkene har insistert på å være mitt lesestoff i akutte tilfeller mer enn en gang, så nå har de fått fast plass på badet.

(Jeg vet det er litt uhygienisk å lese bøker på do, men jeg prøver å kompensere med mye håndvask.)

I grunnen synes jeg det er et kompliment å kalle en bok en god dobok. Det er gjerne bøker du liker å lese mer enn en gang, og bøker du godt kan lese tilfeldige sider av på tilfeldige tidspunkt.

Det er bøker du gjerne lar ligge fremme et sted du vet at alle andre gjester kommer til å se dem, så det er ikke akkurat bøker du skammer deg over å lese.

Noen sjangre gjør seg bedre på do enn andre. Jeg foretrekker poesi, korttekster og lister. Noen vil ha vitser på do, men jeg synes det er litt frustrerende.

Du kan ikke lese samme vits to ganger. Vitser blir brukt opp. Skikkelig litteratur tåler å leses flere ganger.

De to bøkene som bor på do i dette øyeblikk er også to bloggbøker. Det er Roskilde av Linn Strømsborg og Alt jeg sier er sant av Ellisiv Lindkvist.

Linn står bak bloggen Strekhjerte, mens Ellisiv blogger under fullt navn her.

Alt jeg sier er sant er en korttekstsamling om det å skrive, om kjønn og om dobbeltkontrakten i litteraturen. Du sier at det er fiksjon du skriver, og dermed oppdiktet.

Samtidig sier du at det du skriver er sant, og dermed ekte. Du lyver når du snakker sant og snakker sant når du lyver.

Jeg kan nesten boken utenat nå, som et følge av jevnlig dolesning, og kan absolutt anbefale den.

Roskilde er en roman, noe som i utgangspunkt gjør den til en dårlig dobok. Men Roskilde er en stemningsdrevet bok, og det gjør ingenting å lese den litt hultertibulter.

Ja, det er en kjærlighetshistorie, men som festivaler flest er det alltid en øl, alltid noen å snakke med og alltid en sovepose å sovne i.

Det måtte tekst til for å skjønne hvorfor noen frivillig tilbragte ferien sin på et støyende, overbefolket jorde. Nå er jeg nesten fristet til å prøve selv.

Har du noen dobøker?