Kari Spjeldnæs, min tidligere redaktør og nåværende forretningspartner, har en kronikk i Dagbladet om PISA og lesing. Lang undersøkelse gjort kort: Tallet på femtenåringer som leser bøker på fritiden har gått ned.

Dette tallet burde alle være opptatt av. Det hjelper nemlig ikke å ha knallgod undervisning hvis du ikke har din egen, selvstendige lesevane. All høyere utdanning er bygget på evnen din til å lese alene. Men det er ikke bare 15åringene som leser mindre. Vi gjør det allihop. Vi leser mindre lang tekst og scroller mer kort tekst. Vi blir dårligere til dybdelesning.

Kari og jeg har brukt hele livet vårt på bøker i ulik forstand: Kari gjennom tiden sin som redaktør og forlagsdirektør, meg gjennom å skrive dem. Nå har vi slått våre pjalter sammen og laget et firma for å gi lesing ledertrøya digitalt. Ja, eboken finnes. Nettavisen finnes. Lydbok-appene finnes. Men det er ikke det samme som å lage teknologi på lesingens premisser.

Dybdelesing krever at vi ikke blir forstyrret. Det gjør alle kulturopplevelser, selv de mest hel-digitale. Netflix spiller ikke av artige klipp fra andre serier midt i en film. Ingenting krever så høy konsentrasjon som dataspill. Likevel er digital tekst blitt offer for et jag om hva som skjer med den etter at du har lest den: Hvor mange kommentarer den fikk, hvor ofte den ble delt? Å designe for lesing er å tenke annerledes om suksesskriterier og distribusjon, forretningsmodeller og navigasjon. Det krever at vi snakker om lesing som en verdi i seg selv. Og ikke minst: At vi snakker åpent om alle grunnene til at det blir mer krevende å få lest.

En av mine hemmelige venner, er selvhjelpsbokforfatter Gretchen Rubin. Jeg kunne kalle henne essayist, lykke-ekspert, memoarforfatter, vane-guru, podcast-stjerne, alt dette høres mindre stusselig ut enn selvhjelpsbokforfatter, men realiteten er at det er det hun er. Hun har skrevet noen helt greie biografier om Churchill og Kennedy og noen knallgode selvhjelpsbøker om hverdagslykke og vaner. En av grunnene til at de er så bra, er at Rubin er en litterat og stor-leser. Å følge henne i sosiale medier, er å bli minnet på hvor mange bøker hun leser i løpet av en uke.

Rubin forteller at det er én vane leserne hennes gjerne vil kultivere: De vil lese mer. Ikke fordi lesing er “bra for dem”, alle som ønsker seg denne vanen har til felles at de elsker å lese, det er bare noen år siden sist.

• Rubins tips for å lese mer

Read the best books first, otherwise you’ll find you do not have time.

Henry David Thoreau

Vi må se på egne leservaner når vi snakker om femtenåringene som ikke leser frivillig: Det er helt tydelig at lesing er under press når mange av de ivrigste leserne sliter med å finne tid og rom til bøker. Vi trenger en lesebevegelse.

Når jeg snakker med folk om lesing, er det en frase som går igjen. “Jeg burde…” Det er utrolig mange bøker folk føler de burde ha lest. Men lesing er bygget på lyst og glede, på en erotisk drift etter å lese et kapittel til. Jeg sov i kø for å få kjøpt den siste Harry Potter-boken. Det var ikke “burde”. Og jeg forhåndsbestilte alle de siste bøkene til Rubin fra Amazon. Det var heller ikke “burde”. Jeg har alltid tid til å lese Rubin, og jeg har lest The Happiness Project flere ganger. Men jeg snakker lite om alle de gode selvhjelpsbøkene jeg leser, fordi det er så lite prestisje i det. Dette tross i at Rubin har noen av de beste rådene for å nettopp lese mer.

Rådene hennes er basert på to radikale og enkle prinsipper: Å gi opp bøker som ikke fenger deg og å lese det du faktisk har lyst til å lese. Begge krever at vi gir opp plikt og ego og tillater oss selv å lese noe som er mindre prestisjetungt. Jeg merker at særlig jeg som lever tett på det litterære miljøet, sliter med å snakke høyt og sant om hva jeg faktisk leser.

I 2016 logget jeg aktivt “alt” jeg leste på Goodreads, og klokket inn på ca hundre bøker. Det syntes mange var en god del. Det de ikke visste, var at jeg lot være å logge alle selvhjelpsbøker, all erotisk fan-fiction, alt som luktet litt i overkant rosa og åndelig og klissete og folkelig – alt som ikke passet med imaget mitt om hva som var “stilig” å ha lest.

Tingen med kulturlivet, er at vi gjør alt vi liker til en lekse. Aksel Kielland skrev i Morgenbladet at 2010-tallet var tiåret da det å se TV-serier ble en jobb. Jeg fnøs da jeg leste den, men samme dag knep jeg meg selv i å si: “Jeg vet jeg burde ha sett Breaking Bad, men…” Og så kom jeg med en verdig og velbegrunnet forklaring på at jeg ikke hadde sett det selv om jeg vet det skal være bra, jeg sa ikke: “Jeg har ikke sett Breaking Bad, og jeg har ikke lyst fordi jeg HATER VOLD PÅ FILM og hvis jeg først skal sløve foran TV-en så vil jeg heller se Jamie Olivers julespesial om og om igjen, takk skal du ha.”

Tingen er at å lese er noe vi gjør alene, men Goodreads og bokblogger og Instagram og litteraturarrangementer gjør bøker noe vi bruker til å fortelle en historie om oss selv. Og fortellingen om å være noen som har lest Gode Bøker er sterkere enn orket til å lese disse såkalte gode bøkene når vi har artige YouTube-klipp og uendelig med Instagram-feed å scrolle gjennom. Det er hard konkurranse.

Idas tips for å lese (enda) mer

• Lag en liste over favorittbøkene dine da du var yngre og les noen av dem på nytt. Det er overraskende mye nytelse i det å lese ting igjen. (Jeg hadde akkurat et gjensyn med Narnia! Fabelaktig!)
• Senk terskelen. Les oversatt hvis det er mer jobb å lese engelsk på originalspråket. Velg en ebok og skru opp skriftstørrelsen. Minste motstands vei.
• Gå på biblioteket og lån alt du er nysgjerrig på innenfor et tema du synes det er teit at du er nysgjerrig på (typ: Håndbok i astrologi, småbruk i Toscana, heksebrenning, du trenger ikke forsvare besettelsene dine for meg, jeg har lest flere bøker om svinerøkt, jeg elsker å lese om griser, se så pene Duroc-grisene er, f.eks.)
• Smugles. Ha en bok i veska og lur deg til litt mer lesetid enn du egentlig skal ha. Det føles mer luksuriøst å lure seg til ti min Agatha Christie enn ti min Candy Crush, og begge deler er omtrent like avhengighetsskapende.
• Slutt å følge litteraturinstitusjoner på sosiale medier. Jeg kan scrolle bort en hel lese-halvtime på en feed som egentlig bare er reklame for bøker. Det er for dumt.
• Gi deg selv tid. Når jeg kommer i lese-modus, leser jeg mer av alt. Når jeg har lesetørke, trenger jeg noe ekstra fristende for å komme i gang. Ja, jeg skulle ønske jeg kunne starte maskinen med Thomas Pynchon, men realiteten er at akkurat min lesemaskin bakkestarter med Terry Pratchett. Eller Elizabeth Gilbert. Ja, jeg elsker Eat, Pray, Love.

Leser du så mye som du skulle ønske at du gjorde?

Kjenner du på avstanden mellom hva slags bøker du “burde” lese og hvilke bøker som gir leselyst?

Det er snart jul. Alle aviser er fulle av oppsummeringer av hva som var årets beste bøker. Jeg misliker de listene, fordi – helt ærlig – hvem bryr seg om hvilket år en bok kom ut? Jeg vet ikke om noen (utenom en helt bestemt type kulturjournalist) som setter seg ned og spør: “Hva er det mest aktuelt at jeg leser nå?” De fleste av oss vil bare lese noe skikkelig bra, og bryr oss ikke om boken kom ut i 2006 eller 2016.

Men det er snart jul, og det betyr at du antageligvis skal kjøpe noe til noen. Jeg foreslår bok. Det er nemlig ingenting som er så kjedelig som en lang romjul og ingenting å lese, og hver jul jeg ikke får bok, så kjenner jeg at jeg er litt skuffet.

Nå skal det sies at jeg ikke kjøper bøker til andre som jeg ikke har lest selv. Sånn sett er denne listen litt teit. Den burde kanskje hete: God bruk av byttelappen på bomkjøp-gaveboka.

På en annen side: “Bøker jeg likte så godt at jeg vil gi videre” er et fint parameter for å oppsummere leseåret 2019. En god presang-bok er nemlig ikke bare en fin bok, det er en bok du hever stemmen når du snakker om. Derfor var dette en morsom liste å skrive. Her er de fire jeg var mest begeistret for i 2019 (og nei, dette innlegget er ikke reklame):

Heftige bånd av Vivan Gornick

Eller hvilken som helst annen bok av Vivian Gornick. VIVIAN! GORNICK! Rop navnet fra hustakene, syng det i dusjen, satan så bra denne boken var. For å sitere Per Petterson: “Jeg har fått en ny venn.” Jeg kan si “Dette er en bok om mødre og døtre, det er et memoar”, men det dekker det ikke, fordi det er så mye av denne boken som rett og slett handler om hvor godt den er skrevet, om rytme og byskildring og dialog. Å gjenfortelle handlingen er litt som å forsøke å forklare hvorfor kaffe er så digg. Du må liksom være morgentrett og drikke den selv for å skjønne greia. Gakk hen og les.

Oversatt til norsk av min gode venn Johanne Fronth-Nygren, så du får en nydelig leseropplevelse uansett hvilket språk du velger. Hun har også skrevet et intervju med Gornick i Vinduet som du kan lese og bli enda litt mer forelsket. I både Gornick og Johanne. Dette Paris Review-intervjuet er også gull.

Livet med Dolly Wilde av Catilin Moran

Eller How to build a girl, som den heter på engelsk. Dette er et godt eksempel på en bok som ikke er ny, og en forfatter jeg kjenner godt fra før, men som likevel var en av årets lesefester. En ting er at denne romanen er morsom. Sånn “le pinlig høyt og plutselig så du vekker hele huset”-morsom. En annen ting er at den er den beste romanen jeg har lest som handler om tenåringer og fattigdom, om trygd og Tatcher. En roman som skriver seg inn i den beste tradisjonen etter Dickens: Bøker om arbeidsliv og penger. Og musikk og masturbasjon, selvfølgelig. Det er jo en bok av Caitlin Moran, tross alt.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn

Dette var årets norske roman for meg. Jeg vet, den kom ut i fjor, men jeg leste den i år, og jeg tipper det er plenty av ivrige lesere der ute som ikke har lest den ennå, heller. Jeg kjøpte den og var sånn “jeg likte novellene hennes, denne er sikkert fin lesning ÅHEISANN OK SHIT BANDITT” og så sang jeg “Mariaaaa, Mariiaaa, I just met a girl named Mariaaaaa” for meg selv fordi folkens, Maria Kjos Fonn er en av de mest ambisiøse og spenstige nålevende norske forfatterne, viser det seg. Du skjønner: Verdenslitteraturen er full av triste, emo, skadde, suicidale og spiseforstyrrede kvinner, der hva nå enn som feiler dem er et symbol for noe annet, et litterært virkemiddel, ikke en faktisk tilstand du kan sette deg inn. På samme måte som at trebenet til Captein Ahab ikke er et faktisk manglende ben, men et symbol på besettelsen hans. Men Kjos Fonn skriver en roman der hun skildrer livet til noen med faktiske traumer, faktisk dissosiasjon, faktisk rus og psykiatri. Det er et ambisiøst prosjekt og så godt gjennomført at jeg måtte streke under ting og hytte med neven og sånn. Dette er den beste skildringen av psykiatri på norsk siden Amalie Skram. I tillegg har den bøttevis med beksvart humor.

Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover

“Du må lese Tara Westover!” sa Kristin Storrusten til meg. “Jada, jada” sa jeg. Og så leste jeg den, og så viste det seg at ja, det måtte jeg jo. Den gikk ned i et glefs. Hvis du er i markedet for memoarer (som markedsføres som romaner når de oversettes til norsk, irriterende nok) som handler om hvit makt, å være møkkete, konspirasjonsteorier og hvor hardt det er mulig å jobbe for å late som om man passer inn, så er Educated (som boken heter på engelsk) noe for deg. Den var definitivt noe for meg. Og den er noe for deg hvis du lever et voksenliv som er langt, langt unna omgivelsene du vokste opp i. Dette er en bok det er mye å si om, og det er kanskje nettopp derfor jeg tenker på det som en gavebok. For noen ganger vil man gi bort bøker så man ikke er alene om å ha lest dem.

Avslørende hva man liker

Som du ser: Mine fire favoritter er alle førstepersonsfortellere, to av dem er memoarer, to av dem er coming of age-fortellinger med fattigdom og traumer i sentrum. Kjerringa leser som hu skriver, kan du si. Men det er jo også det artige med å se andres “disse må du faktisk lese”-lister: Å anbefale er så personlig! Jeg har bøker jeg har gitt folk i gave i mange år nå, som Chronology of Water og Bloodlands, og som jeg alltid kommer tilbake til. Har du lest dem, vet du ganske mye om hva jeg er opptatt av (traumer og andre verdenskrig), og ikke minst hvilke budskap jeg gjerne vil dele med dem jeg er glad i (verden er grusom og jeg elsker deg).

Hvilke bøker har du lest i år som du vil at andre også skal lese?
Hvilke bøker gir du bort igjen og igjen?