Cake and death

Lillesøster og jeg var på Nighthawk Diner. Det er fordi de har syntetisk røde kirsebær i kremdottene, fantastisk veggisburger og bunnløse kopper med kaffe. Vi vil bare ha mer Elvis på høytalerne, egentlig.

Men om vi ikke kan få Elvis på høytalerne, kunne vi få ham på tallerkenen da vi var der på fredag.

Vi skulle ha cherry pie. Alle elsker cherry pie. Men når de listet opp dagens kaker, hadde de noe som het «Elvis cake».

«Hva er Elvis cake?» spurte vi.

Servitøren lo, rødmet og begynte å forklare. Det var en kake laget på cola, most banan, peanutsmør og stekt bacon, sa hun og fniste.

Lillesøster og jeg så på hverandre med hevede øyenbryn og en «omg»-mine.

Og så bestilte vi den. Fordi. Fordi. Fordi æsj. Vi måtte jo ha ekle-kaka.

Servitøren lo da hun kom med den. Folk glodde på den da den kom forbi. Den var tjuefem cm høy og så ut som et lite tankskip dekket i peanutsmør, med en pipe av stekt bacon på toppen.

Den smakte banos. Den smakte peanut. Den smakte cola-sirup-karamell. Og fett. Veldig, veldig fett.

Servitøren lo da hun gikk forbi oss mens vi stirret som hypnotisert på kakestykket. Det var tydelig at dette var tøysekaka det ikke var meningen at noen skulle kjøpe.

«The Elvis cake? Good luck» gliste en annen servitør på vei forbi. Vi følte oss som den feite gutten i Matilda som ble tvunget til å spise den enorme sjokoladekaka på scenen.

Det hører med til historien at Elvis spiste en frokost bestående av stekt bacon, banan og peanutsmør og drakk cola til. En del mener at dette var med på å forårsake hans tragiske oppkast-endelikt på do.

Noen biter ut i kaka lurte jeg på om systemet mitt var så lite rustet for denne matopplevelsen, at jeg kom til å ta en Elvis på do etter en kvart kakebit. Cake or death kom til å måtte omformuleres til cake and death etter dette.

Til slutt måtte vi kaste inn håndkle. Vi kunne ikke spise hele kaka.

Vi fikk den på huset. Det var visst ikke meningen at noen skulle måtte betale for galskapen.

Og det er historien om min siste nær-kakedøden-opplevelse.

Hvordan levle opp grønnsakene dine

Etter at jeg ble vegetarianer, har jeg blitt bitt av matlagingsbasillen. Jeg skal bli Jamie Oliver, bare uten capsen. Jeg bor rett siden av Oslos beste grønnsaksbutikk, og kan dermed glede meg over å gå i butikken hver dag og se at de har noe nytt siden utvalget endres etter sesongen. (Ja, det er fysisk mulig å bli ruset på en god grønnsaksdisk.)

Noe av det jeg har funnet ut i kokkelerings-crazet, er ulike måter å levle opp grønnsakene på. Dette var nye teknikker for meg, så noen av dem er sikkert nye for dere også. Alle teknikkene går på å få frem grønnsakenes egne smaker, ikke bare dynke dem i fløte/smør/ost.

Aubergine:

Still life with eggplant av Daniel Greene, Attribution-NonCommercial-NoDerivs 2.0

Aubergine kan smake litt trevlete og bittert om du «bare» steker det eller koker det. Grunnen er at den inneholder en del bitterstoffer. For å trekke dem ut, kan du kutte auberginen i skiver tyve minutter før du skal lage maten og dekke dem med havsalt. Du vil se at det begynner å danne seg en lys væske oppå.

Skyll skivene grundig før du steker eller koker dem, og tørk dem med kjøkkenpapir. Det er en helt sinnssyk smaksforskjell.

Alternativt: Bak den i ovnen. Stikk små hull i auberginen med gaffel, og bak den på 250 grader til de er helt myke og sammensunkne. Skrap ut innmaten og lag aubergine-hummusen Baba Ganoush.

Paprika

Red Bell Pepper av visuellegedanken, Attribution-NonCommercial-NoDerivs

Svi den. Legg den på grillen til den blir helt forkullet, brenn den med en gassbrenner eller legg den under grillen på høyest varme til den er svart. Etterpå pakker du den inn i aluminiumsfolie eller plastfolie og lar den dampe fem minutter. Det skal se ut som på denne bildeserien.

Så tar du av det forkullede skallet og sitter igjen med søtt, bløtt, fantastisk paprikakjøtt. Ha det i tomatsausen. Lag dipp. Bruk det i ratatouille. Bruk det som tomatpure. Det er så godt.

Tomat

Tomatoes av The Ewan, Attribution-ShareAlike 2.0

Tomater er digg, men de krever at du tar en ekstra kikk på dem i butikken. Det er tomat og det er Tomat med stor T. Du vil ha søte, dyprøde greier du kan ta på, ikke ting som er skvisjet i plast. Jeg har funnet ut at det er tre enkle måter å gjøre tomater enda mer fantastiske enn de er.

  • Ta av skallet. Om du skal bruke dem i gryte, lage din egen tomatsaus eller tilsvarende, må skallet av. Og det er kjempelett. Kok opp vann, og slipp dem oppi. Ta dem opp med en skje når skallet sprekker. Avkjøl. Og av med skallet. Vips, så har du en lekrere utgave av det du vanligvis kjøper på boks.
  • Fjern frøene og kjernen. Spesielt viktig til supper, saus og gryter, men også til salat. Kutt tomaten i båter og fjern alt hvitt, alt grønt og alt geléaktig. Du sitter igjen med strimler med godt tomatkjøtt du kan kutte i småbiter, og du slipper at salsa og salat blir soggy av tomatgele.
  • Bak dem. Dette er så enkelt og godt at det er helt syndig. Skru opp ovnen til 220 grader, ha dem i en ildfast form med litt olivenolje, litt hvitløk og en kvast basilikum og la dem stå der i 15-20 min. Cherrytomatene kan du ta hele, alt annet deler du i to og baker med kuttsiden ned. Spis som tilbehør, eller ha bakte tomater i salaten.

Generelt:

  1. Ikke kok grønnsakene – forvell dem. Sleng dem i kokende vann, la dem ligge et sted mellom 30 sekunder og 3 minutter avhengig av hvor store de er, sil dem og ha dem i isvann. De blir sprø og møre. Sukkererter og brekkbønner tar ca. 1 minutt, mens brokkolibuketter tar ca. 3.
  2. Ikke vask sopp selv om de er skitne. Børst dem, eller skrell dem slik som de gjør på bildet her.
  3. Jo flinkere du er til å kutte løken, jo bedre smaker den rå. Øv deg med utgangspunkt i denne gjennomgangen. Det er verdt det!
  4. Fjern stilken på spinatbladene, kutt den ut av bladet om det er noe annet enn babyspinat du har.
  5. Alle urtepotter du kjøper i butikken kan plantes i en ny, ordentlig potte og få nytt liv, bare bryt opp røttene i mindre klaser. Hvis du ikke vil gro egne urter, så ta dem hvertfall ut av plasten og sett dem på en skål med vann så de kvikner til før du bruker dem.
  6. Du kan skrape en blomkål med kniv og blande smulene du får med couscousen din. Blomkålsmulene blir møre på samme trekketid som couscousen og det gir en spennende smak og tekstur.

God grønnsaksspising!

Mat, angst, identitet

Arachne har skrevet et blogginnlegg om matvaner og klasseskiller. Det er et interessant tema. Det fikk meg til å tenke på Frøken Makeløs sitt innlegg fra en tid tilbake, «Er det femi å spise sunt?», selv om innleggene er ganske forskjellige.

Arachnes innlegg handler om følgende dilemma: Selv om man kan se at det er sterke, sosiale strukturer som fører til overvekt og dårligere kosthold hos den lavtlønnede delen av befolkningen, endrer det ikke det faktum at det er hver enkelt person som må endre sine matvaner. Og at det ofte kan være både tungt og vanskelig.

En beskrivelse jeg kan relatere til. Som tidligere psykiatrisk pasient med en tung diagnose ligger jeg øverst på feiting-statistikken. Psykiatriske pasienter er også overrepresentert på røyke-statistikken og diabetes/hjerte-kar-statistikken. Det er fremdeles ikke informasjon som hjelper meg å gå ned i vekt. «Jeg er feit fordi jeg er sprø» er en veldig dårlig unnskyldning.

Makeløs beskriver sin forundring over den mannlige delen av omgangskretsen som synes det er snobbete med sunn mat og ler av fiber og antioksidanter. Et mannsideal jeg kjenner igjen fra omgangskretsen min. Du må ikke finne på si at noe er bra for dem. Da vil de ikke ha det. Det er maskulint å behandle kroppen sin dårlig.(Unntakene er en homse, en med for høyt blodtrykk og en med cøliaki.)

Matvalgene dine er også et uttrykk for identitet. Jeg er en sånn person som kan navnet på mer enn fire eplesorter og spør etter kalmataoliven, ikke «de lilla der». Jeg vet at pinjekjerner er rike på e-vitamin og at kroppen lettere tar opp antioksidantene i tomat sammen med litt, sunt fett. Eller, som flere av vennene mine har påpekt, «En sånn jævla vestkantsoss». En sånn jævla vestkantsoss hvis matidentitet kommer til å få meg til å leve lenger enn de hvis matidentitet involverer mye grændis og gräddost.

Det er den samme matidentiteten som kommer til uttrykk når folk begynner å skjelle ut vegetarianere ved middagsbordet. Utsagn som «Det er ikke mat uten kjøtt!» handler mer om identitet enn om politikk.

Dessuten er det ikke alle som responderer godt på statlige opplysningskampanjer eller lærebøker i godt kosthold: Hvis noe er en etablert sannhet, er det nemlig helt sikkert galt. Det er jo tilsettningstoffer i den lettmargarinen. Smør, derimot, er naturlig og kommer rett fra kua. Ideen om at de etablerte institusjonene tar feil, sitter sterkt i mange miljøer.

Dessuten er ikke sunn mat «ordentlig mat». Greit at det skal være bra for deg, men det er ikke «ordentlig mat». Ordentlig mat er gjerne biff med bernaise, egg og bacon, hamburger og pølse.

Eller for å si det med Bruce Feirstein:

Men det er mye angst forbundet med mat, også. Det er mye diskusjon rundt hvorvidt man skal inkludere tvangsspising som en egen spiseforstyrrelse i diagnosesystemet. Finn Skårderud skriver i en artikkel hos Lommelegen: «Med overspisingslidelser som en ny kategori av spiseforstyrrelser er vi i ferd med å forklare visse former for overvekt som primære psykiske tilstander.»

En del undersøkelser ser ut til å peke i en retning av at mange overvektige som sliter med å holde dietter selvmedisinerer med mat, ikke alkohol eller tilsvarende.

Jeg tror at det å se på følelsene bak de mest vanvittige matvanene kan hjelpe vel så mye som kostholdstips. Jeg har hvertfall fått mye ut av å legge merke til om jeg spiser fordi jeg er sulten eller om jeg spiser fordi jeg er stresset, trist eller sint. Mat er omtrent den eneste sosialt aksepterte måten å selvmedisinere seg på.

Eller, for å si det med Karin Sveen:

«Mat er mager trøst. Det er derfor det skal så mye til.»