Vil du anmelde boka mi?

Idag fikk jeg boka fra forlaget. Den er grønn, skjønn og lyser nesten i mørket. Jeg har blitt intervjuet av Aftenposten og Dagbladet idag (det kommer på trykk på lørdag) og har lagt en plan for boklansering. Nå er det på årntli. Eller no.

Da vi ga ut Jenter som kommer, bestemte vi hvem som skulle få anmeldereksemplarer på bakrommet. Deretter mailet vi dem, spurte dem om de hadde lyst og sendte dem boka om de takket ja.

Problemet med denne formen for blogganmeldelser, er at den blir begrenset til bloggere jeg vet hvem er. Det betyr at boka utelukkende blir omtalt på steder jeg leser til vanlig.

Dette innlegget er dermed et forsøk på å få spredt blogganmeldelsene litt mer. Har du lyst til å anmelde Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset? Da kan du legge igjen en kommentar med lenke til bloggen din i kommentarfeltet. Jeg kommer til å velge ut dem som har de mest spennende bloggene jeg ikke har hørt om til nå, men det er lov å slenge seg på selv om du tror jeg har hørt om deg, også. Det er også lov å anbefale andre bloggere du gjerne skulle sett omtale boka om du «bare» er en vanlig leser.

Vær kjapp, de må ut i postkassene til mandag!

(Om du er av dem som forventer et anmeldereksemplar: Slapp av. Du får uansett.)

NRK Trekant

For deg som ikke har fått det med deg: Jeg skal være med på NRK Trekant, nærmere bestemt fem minutter i første episode (pluss muligens noe i siste episode). Jeg snakker om runking med en 19-år gammel gutt mens vi tegner med fargeblyanter og prøver vibratorer på nesa. Veldig lite nakent og veldig lite flaut.

Premieren er 3. november klokka 21. 30 på NRK 3, og det er premieren du må få med deg for å få sett opptredenen min. TV-serien har blitt massivt omtalt de siste dagene, siden kristen-Norge er provosert over at det blir en positiv serie om puling.

Uten å røpe for mye kan jeg love at serien blir ti ganger så sjokkerende som kristen-Norge er redd for. Og ti ganger så koselig (c;

Twittersurrealisme

Noen ganger lurer jeg på hva slags filter det er jeg har i hodet som gjør at jeg klarer å bruke Twitter til noe konstruktivt. Jeg tror jeg har superkrefter, siden jeg faktisk henter ut interessant informasjon derfra.

Idag leste jeg strømmen min med et «her er så underlig»-blikk. Når du leser alt etterhverandre som en samtale istedenfor å lese det som enkeltreplikker blir det veldig fjernt. Dette var det kvitrekoret sa rundt klokka 11.38 idag (navn fjernet):

– You get what you give!

– Sant det. Har du prøvd coaching?

– Er det vanlig å ha en fiende?

– Facebook mener de har 473,260 brukere mellom 15 og 19 år i Oslo. Vel, vel.

– For de som ikke har fått det med seg: gratis Kjøtt til alle!!

– Synes det funker svært dårlig at Einar Gelius tror han er Norges Lady Gaga. Just say no!

– Jeg har fortsatt til gode å skrive en Android applikasjon 😉

– Hva skal vi bruke Facebook til, og hvordan skal vi få Osloborgerne til å ”like” oss?

– Unner alle der ute å tjene nok til salt i såret – eller litt mer.

– er det ikke viktigere å ha is-skrape klar? :p

– Hvordan kan du ha en plattform som heter Bada uten å ha et eneste produkt som heter BadaSS? ;-P

– har tryllet litt, og liker sommerfuglene og energien det gir

– Stilling ledig som Informasjonssjef i NHO. Søk på en av Norges mest spennende infojobber

– Hvis det skulle være noen tvil om hvor jeg står i denne viktige saken: Mono kan brenne.

Og sånn går nu dagan.

Hvorfor jeg gleder meg til papirets død

Det begynner sånn: Jeg prater med en venn om Spotify. Hun ler av at hun pleide å ha en hel vegg dekket av CD-plater, men nå har hun alt hun trenger et tastetrykk unna. Tenk at hun pleide å kjøpe en skive plast for å få åtte sanger! Og jeg er selvsagt hjertens enig.

Så forteller jeg at jeg gleder meg til eboka kommer for fullt, men vennen er ikke hjertens enig. Hun begynner å snakke høyt og sint om hvor glad hun er i papir.

Etter å ha hatt samtale på samtale med skrivere og lesere om papirets påståtte fortreffelighet, tenkte jeg at jeg skulle publisere argumentasjonen min her. Du skjønner: Jeg gleder meg til papirets død. Jeg gleder meg til ebokleseren er den nye mp3-spilleren. Jeg tror eboka kommer til å være en forbedring av bøkene vi har idag.

Fordeler med eboka:

  1. Plass. Jeg har kjøpt så mange bøker i mitt liv at jeg har måttet skaffe nye bokhyller tre ganger for å ha plass til alt. Jeg prøver å være flink til å selge til antikvariater og gi Bookcrosse dem, men jeg har alltid flere bøker enn jeg har plass til. Og jeg er bare 23. Jeg skal leve lenge, og lese mye. Digital lagring er en logisk løsning.
  2. Vekt. Bøker er tungt. (Takk til alle som hjalp meg å flytte sist.) Hver eneste gang jeg er ute å reiser, er alltid bagasjen noen kilo ekstra fordi jeg må ha med nok bøker. Lesebrett er lett.
  3. Frakt og toll. Jeg kjøper nesten alle bøkene mine fra nettbokhandlere, og det tar tid å vente på at de skal komme. Det tar ca. 30 sekunder å laste ned en ebok du har kjøpt. Uten frakt. Uten toll. Uten pappkasse.
  4. Lengde. Snart kan du kjøpe enkeltkapitler og enkeltartikler istedenfor hele boka. Veldig praktisk for akademikere og sakprosafolk.
  5. Tilgjengelighet. Du kan alltid få det du vil ha, når som helst, hvor som helst i verden. Tiden der bøkene var utlånt på biblioteket er forbi.
  6. Lenker. De vanlige ebøkene er fortsatt dårlige på dette, men mange nyere ebøker bruker lenker aktivt, både internt mellom kapitlene og til kilder. Vi skal ikke kimse av lenker. Om det er én funksjon som har gjort nettet til det det er, så er det lenkene. Du kommer tettere på kildene, kan trekkes inn i andre tekster, kan henvise til tidligere forfatterskap uten å måtte sitere direkte.
  7. Miljø. Digitale filer som flytter seg raskt mellom disker er betraktelig mer miljøvennelig enn å bruke døde trær som må fraktes med bil og fly.
  8. Søkbarhet. Trenger jeg si mer?

Den vanligste ebok-noiaen:

Jeg får vondt i hodet av å lese på skjerm.
E-blekk opplevels ikke som en skjerm. Dette er en relevant kritikk av ipad’en, men ikke av tradisjonelle lesebrett. Det føles som interaktivt papir og er godt å lese på.

Papir er koselig!
Ja, det er det. Og upraktisk. Jeg tipper at vi vil se at dyre, lærinbunnede bøker med tykt papir og gullkant kommer tilbake på bokmarkedet, mens pocketboka dør hardt.

Jeg stoler ikke på teknologien! Tenk om bøkene forsvinner!

Det er veldig sjelden ting «bare forsvinner» fra en harddisk, men om du skulle greie å slette alt uten å ha tatt en sikkerhetskopi, er det mye enklere å skaffe seg et filbibliotek på nytt ett en fysisk boksamling etter en brann, f.eks.

Jeg vil kunne ta notater i margen

Jeg ser den. Eva gjorde meg akkurat oppmerksom på at denne funksjonalitetne finnes på Kindle allerede. (Jeg har jo et verktøy som heter Diigo som gir meg muligheten til å gule ut og klistre post-it-lapper i nettleseren, så jeg tror at det er problemer vi kommer til å se gode løsninger på fremover.)

Kommer du på flere fordeler og ulemper? Jeg gleder meg veldig til å skrive bøker for ebok-formatet i hvertfall. Mangelen på lenkemulighet er hemmende for forfatterskapet. Sånn går det når man skrev blogg først…

Facebook som debattforum

Det finnes ingen regler for hvordan man bruker et nettsamfunn. Selv om Facebook har pleid å være stedet for «Hvilket pålegg er du?» og «Ida is våken», betyr det ikke at man bruke det til småprat og pressgrupper for å få pæreisen tilbake.

Man kan bruke det til å diskutere. Etter at Twitter fikk oss til å oppsøke dem vi hadde lyst til å snakke med, ikke de vi følte oss sosialt forpliktet til å snakke med, har vi blitt kjent med de vi hadde lyst til å snakke med og lagt dem til som venner på Facebook. Da er det ikke så rart at praten fortsetter der.

Samtidig har Facebook som debattforum mange mangler.

For det første er det usikkert hvorvidt det er et offentlig sted eller ei. Mens Twitter er offentlig og krever at twitterbrukere tar hensyn til at alle utsagn kan videresendes og kommenteres av fremmede, er Facebook en salig blanding.

Jeg er venn med Halvor Fosli på Facebook, og han åpner profilen med å si følgende «FB-strenger er ikke offentlige ytringer, sitater skal ikke brukes uten godkjenning.»

Det er jo greit for Halvor å si, men PFU har konkludert med at Facebook er en offentlig arena etter denne saken. The End.

Jeg synes PFUs konklusjon er problematisk, siden folk har veldig varierende praksis på hvor åpne profilene deres er. Samtidig diskuterer jeg hver dag med en rekke Facebook-debattanter jeg gjerne skulle sett at diskusjonene ble sett på som offentlige ytringer.

Problemet med å diskutere på Facebook, er at det gjør det vanskelig å ta debatten videre på en konstruktiv måte.

La oss si jeg har en debatt med Halvor Fosli der det blir sagt ting jeg kunne ha lyst til å diskutere videre. Jeg ville da normalt diskutert utsagnene videre på bloggen, men siden Facebook ligger og vaker mellom offentlig og «småprat blant venner», er det frekt å hente sitater fra Facebooktråden og fortsette debatten på min blogg.

Jeg kan ikke lenke til den opprinnelige Facebooktråden så andre kan delta i debatten heller, siden du må være venn eller venners venn for å delta.

Og om jeg blir omtalt i en Facebooktråd, har jeg ingen mulighet for å vite det, siden du ikke kan lenke til folk i kommentarer under en Facebook-oppdatering.

Det betyr at den vanlige sos-med-dynamikken som går på å lenke til hverandre for å få lenker selv ikke fungerer i Facebook-debatter.

Halvor Fosli tjener ikke noe på å få treff fra meg til Facebookprofilen sin. Man kan ikke omtale de man snakker om slik at de blir med i debatten, slik man gjør på andre åpne debattplattformer.

Og i motsettning til tradisjonelle lukkede forumer, kan du ikke melde deg på, bli godkjent av moderator og kaste deg ut i debatten. Du må godkjennes som venn før du får være med i praten.

Jeg synes Facebook fungerer godt til småprat, crowdsearching blant venner, bursdagshilsner og fjas, men svært dårlig til politisk debatt.

Det er også påfallende at den politiske debatten som slår ann på Facebook, er politiske debatter som folk kvier seg for å ta i det offentlige rom. Jeg skjønner at noen har roller i arbeidslivet som gjør at politiske debatter passer best på Facebook, men jeg får lyst til å si:

«Du? Hvis du vil diskutere innvandring, Islam, hijab, whatever, så kom ut på det åpne nettet og ta diskusjonen med folk du ikke kjenner fra før av, også.»

Det er ikke som om det ville tatt dere for mye tid å drive en blogg, når flere av dere oppdaterer en gang i timen og svarer på kommentarer fortere enn de fleste bloggere.

Så kan jeg lenke til dere. Og svare dere her. Også kan dere lenke til meg når dere snakker om meg, og jeg kan lenke til dere når jeg snakker om dere. Og så kan dere få svar fra dem dere ikke hadde invitert i utgangspunktet.

Jeg har diskutert mye på lukkede IRC-kanaler, og det er fint. Det er fint å prøve ut ideer i arenaer der ikke alle kan se. Det er også øyeblikkelig respons, i motsetting til å skrive noe på bloggen.

Men når du oppdaterer profilen din med ti-femten politiske utsagn daglig, kunne du skapt bedre samfunnsdebatt ved å legge det ut i et format der vi kunne lenke til det.

Og det er ikke uerfarne debattanter og skribenter som bruker Facebook som debattforum. Det er folk som jobber med det skrevne ord.

Så jeg lurer på: Diskuterer dere her fordi dere ikke vil at samtalene skal kunne søkes opp på deres navn når noen googler dere?

Eller diskuterer dere her fordi det er for mye jobb å bygge opp en egen leserskare, når man bare kan prate med de som allerede har friendet deg?

Jeg vet at jeg ender opp i Facebook-diskusjoner fordi jeg ikke klarer å la være å kommentere. Hva med dere?

Kontekstløse Knausgård

Bokmerker gjorde meg oppmerksom på denne radiosendingen med Knausgård fra nittitallet. Sendingen ligger ute på nettsiden til Studentradioen i Bergen til glede for nye lyttere.

Sendingen er basically Knausgårs gjennomgang av det han mener er de ti mest overvurderte forfatterne i norsk offentlighet, og for oss som har litteraturvitenskapelig bakgrunn er innlegget spesielt morsomt.

Han åpner med å si at han er kontekstløs og dermed objektiv i sin bedømming av forfatterne, og følger opp med en kritikk av Marcel Proust som strengt tatt bare kan beskrives som å kaste sten i glasshus.

For å si det med Julie Eliassen Brannfjell i Bokmerker:

Spesielt fantastisk er det at han kritiserer Marcel Proust for å kun skrive om sitt eget liv(barndom, ungdom og voksenliv) i en” nesten kvalmende detaljrikdom”. “Han er riktignok flink til å skrive, men det veier ikke opp at han ikke har noe å si.” Tør jeg gi det et lite LOL!

Du kan høre hele radiosendingen med Knausgård her.

Det mest interessante med radioklippet er likevel hva vi kan lære av Knausgårds mediestrategi.

Siden han knapt har gitt et intervju, lest høyt eller stilt opp på noe arrangement, blir det de pinlige studentsprellene hans som får hovedfokuset.

Å ikke snakke i førsteperson i offentligheten gjør at folk leter etter klipp der du faktisk sa noe, samme hva det var du sa.

Oppdatert: I følge Zagh er radioinnslaget et ironisk innslag fra Knausgårds side, siden det er en kjent sak at Proust er favorittforfatteren hans. Jeg synes ikke innlegget blir mindre lol av den grunn, siden radiosendingen på den måten blir en slags omvendt-poetikk for hva det er han skriver.

All denne angsten

«Men boka?» spør hun. «Hva kommer til å skje med BOKA?» Det er så mye redsel når folk spør meg om Internet. Nei, du er ikke folk i dette tilfellet. «Folk» betyr forfattere, forlagsfolk og journalister i dette tilfelle.

«Tror du papiravisen kommer til å dø? Tror du papirets tid er forbi? Hva med forlagene? Hva med meg? Kommer jeg til å miste jobben?»

«Litteraturen dør ikke.» sier jeg.

«Men boka?»

Jeg vet ikke om du kommer til å miste jobben. Jeg kan ikke si deg hvordan du skal redde arbeidsplassen din. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med boka slik vi kjenner den, men jeg vet at tiden ikke står stille og at utviklingen ruller videre mens du sitter og er redd. Og jeg tror angsten er farligere enn det du er redd for.