Ingenting å tape

Kjære, fine blogglesere!

For en heiagjeng dere er! Og for noen kunnskapsrike folk dere er! Jeg har brukt Facebook-siden min til alt fra å finne nye treningsvenner til å spørre om hvordan man måler fettprosenten de siste ukene. Dere har vært en fantastisk støtte og kilde til motivasjon!

Hurra! Hurra! Hurra! Hurra!

Jeg har laget en side på bloggen der jeg skal dele resultatene mine underveis. Med en gang jeg opprettet siden så tenkte jeg: «Ånei. Tenk om jeg går opp i vekt og så må jeg skrive det der. ÅNEI!!!!!» Men så kom jeg på noe: Jo, det kommer garantert uker der jeg går opp i vekt – eller hvertfall uker der vekten står stille. Men jeg har ikke «tapt» av den grunn. Jeg har fortsatt spist sunnere og trent mer enn noensinne tidligere, og en liten fadese eller tre kan ikke være synonymt med å løpe tilbake til sofaen med pottis i den ene hånda og Ben & Jerrys-bøtta i den andre.

Selv om det er akkurat det jeg har pleid å gjøre. Slanke meg – spise feil – gi opp – spise ett tonn. Spise et tonn – spise et tonn – spise et tonn – veie meg og gråte – slanke meg. Sånn har jeg holdt på. Fordi jeg har følt at den ene lille tabben utslettet all innsatsen min.

For å kvitte meg med denne måten å tenke på har jeg prøvd å se for meg hvordan resten av livet mitt ville sett ut hvis jeg alltid levde etter spise-logikken min:

«Lot være å skrive på boka på en uke. Sluttet med skriving.»
«Brukte mer penger enn jeg skulle. Brukte opp ALLE sparepengene mine + ALLE pengene på kredittkortet på en helg. På Smørbukk.»
«Sa noe teit på fest. Sluttet å snakke med ALLE JEG KJENNER FORDI DE HATER MEG.»
«Var litt lat på jobben. Rømte til Guam.»

Som Jillian Michaels sier det på podcasten sin: Hvis du punkterer et dekk på bilen din, hopper du ikke ut og stikker hull på de tre andre dekkene også. Du skifter dekk og kjører videre.

Og likevel er det dette som er refleksen min. Det må være perfekt – eller så kan jeg like godt gi opp og løpe i motsatt retning. Så et av målene med denne bloggen er å tåle å være uperfekt, klønete, godtesjuk og slaskete. Og pushe videre likevel.

Jeg har laget meg noen «mantraer» jeg bruker mens jeg trener. De er ikke dype eller magiske eller noe sånt. De er bare ting jeg sier til meg selv når jeg merker at jeg vil rømme.

Det ene er «Til kamp!» Det andre er «Ikke gi deg.» Det tredje er å huske hvor sur jeg blir når jeg ikke gjennomfører. Det fjerde er å huske hvor fornøyd jeg er når jeg har gjennomført. Når jeg vil spise noe jeg ikke bør spise, bruker jeg de samme mantraene, men jeg tenker også gjennom hvordan det vil være å ha spist maten, inkludert panikken, frustrasjonen og skyldfølelsen som bor i bunnen av potetgullposen.

Jeg kommer sikkert til å gå på en smell. Jeg kommer sikkert til å kjøre meg fast. Men det er ikke «å mislykkes.» Det er en del av veien fremover. Tusen, tusen takk til alle som er med.

Å telle all maten

«Jeg tror ikke på kalorier» sa en jente jeg kjente. Utsagnet er på linje med å ikke tro på tyngdekraften.

Kalorier er ikke magiske, små dyr som bor i pølsa di og forstørrer vommen din så fort du har spist dem. De er en målenhet for hvor mye av maten kroppen klarer å omgjøre til energi. (Ganske forenklet.) Overflødig fett er bare energi kroppen ikke har fått brukt opp ennå.

200kalorierismør200 kalorier smør, altså 28 gram. 

Å telle kalorier er ikke komplisert. En voksen dame trenger ca. 2000 kalorier hver dag hvis hun er litt fysisk aktiv. Hvis du skal gå ned i vekt, må du redusere ca. 500 – 700 kalorier, så kroppen kan brenne fra overskuddslageret i stedet. Siden du må trene veldig hardt hver dag for å redusere så mye, er å spise mindre og trene mer det vanligste. Likevel er det ganske skummelt å begynne å telle kalorier. Jeg synes det var forferdelig å se at to store sjokoladekjeks inneholdt like mange kalorier som en vanlig middag. Jeg ble sjokkert over at uansett hvor sunt jeg spiste, skulle det bare et par-tre spiseskjeer olivenolje til for å få meg til å legge på meg.

Når du hører at du skal «spise mindre» for å slanke deg, er det egentlig en grov forenkling. Det er én kalori i en asparges. Du kan spise en hel bunt hver dag og uten å egentlig «ha spist». Samtidig er det 90 kalorier pr spiseskje med olivenolje, som betyr at når du serverer asparges med litt olje på, er garnityren egentlig «maten».

200kalorierselleri
200 kalorier stangselleri, altså 1,5 kilo.

Mange går ned i vekt selv om de ikke teller kalorier. Men uansett om de gjør det på lavkarbo, bare rå mat, paleo, *sett inn en trend-diett her*, går de utelukkende ned i vekt fordi måten de slanker seg på gjør at de brenner flere kalorier enn de spiser. Alle de andre forklaringsmodellene på vekttapet er ikke vitenskapelig fundert. Derfor gidder jeg ikke krangle med noen om valg av slankemetode. Hvis de krymper, gjør de antageligvis det samme som meg – bare uten at de er klar over det.

Jeg teller kalorier fordi jeg liker å ha kontroll, fordi jeg aldri greier å gjette hvilken type mat som er kalorifattig eller kaloririk før jeg har slått den opp, og fordi dietter som handler om å eliminere bestemte typer mat fra kostholdet er vanskelige å drive med i det lange løp. Jasså, du spiser ikke gluten/loff/frukt/smør/mat som er kokt/mat folk ikke hadde tilgang på i steinalderen? Det blir vanskelig når du må spise ute, blir invitert til mormor på kake, er på fest med jobben, på flyplassen, på bensinstasjonen i Gokk eller når du er på ferie i Italia og alt du kan få kjøpt er stivelse med sukker.

Et eksempel: Jeg prøvde meg som vegetarianer i et år fordi det er bra for verden og sånn. Men å være vegetarianer i Norge betyr at du må velge mellom hvetebolle og kyllingsalat på storparten av landets spisesteder. Jeg sluttet og begynte å spise litt veldig bra kjøtt og mye veldig bra fisk sammen med vegetarmaten min. Og jeg ga meg tillatelse til å velge det sunneste uavhengig av dyrevelferd når bensinstasjonen mellom Oslo og Lillehammer var min eneste kilde til fór. Jeg spiser fortsatt lite kjøtt, men jeg har slingringsmonn. Etter å ha prøvd å slanke meg mange ganger med Den Perfekte Dietten bestemte jeg meg for å ha samme innstilling som jeg har til kjøttspising. Fordi kompliserte dietter og streng livsstiler krevende – både praktisk og sosialt. (Derfor må vi alle være ekstra greie og fleksible med de med alvorlig matallergi. De har ikke noe valg.)

Jeg vil gjerne spise sunt, men det holder å gjøre det 80% av tiden. Resten må jeg bare passe på å ikke spise for mye. Kaloritelling det beste redskapet for jeg har for å ikke gå på en matsmell når jeg er ute. Jeg si nei takk til sjokolade. Jeg kan ta en bit på 10 gram og inkorporere det i kaloribudsjettet. Jeg trenger ikke lage egen matpakke til flyplassen. Jeg kan spise en teit Olapakke til 300 kalorier og noen knaskerøtter. Og jeg kan bestemme meg for at målet for en uka som er full av konferansemiddager, jobbfester og 40-årslag ikke er å gå ned i vekt, men å ikke bli tjukkere. Og så regne ut hvor mye jeg kan spise deretter.

Mange blir provosert over at jeg teller kalorier. De tror det vil gjøre meg spiseforstyrret. De skjønner ikke at min «spiseforstyrrelse» er å spise 5000 kalorier om dagen helt alene. Jeg er en overspiser – og en matmoms. En del folk er gode på naturlig porsjonskontroll. Det er ikke jeg – ennå. Kanskje det endrer seg, kanskje ikke.

Storparten av folk som går mye ned i vekt, går opp igjen. Jeg tror at en av grunnene er at avstanden mellom hverdagsmaten og Den Perfekte Dietten er veldig stor. Jeg har planlagt å gå ned i vekt og bli der. Derfor er det morsomt å lese denne «holde vekten»-bloggen som pleide å være en slankeblogg. Forfatteren teller fremdeles kalorier for å ikke gå opp igjen. Hun er ikke spiseforstyrret – hun bare passer på at hun ikke blir en del av statistikken.

Damen jeg ikke vil bli

Da jeg var liten fjortisfeminist, var det å være dame synonymt med rouge og å bruke alle pengene sine på telysholdere. En sånn dame ville jeg ikke bli, men det var jo heldigvis ganske enkelt å unngå.

Min idé om sminke involverte gjerne en overdose sort kajal og stearinslysene mine var digre kubbelys fra Nille som dekket kommoden med mest mulig stearin.

Nå har jeg både rouge og dyre telysholdere, og har i små, desperate øyeblikk lurt på om jeg er blitt damen min indre fjortenåring ikke ville være.

Jeg mener – jeg kan navnet på flere forskjellige eplesorter, tar ansiktsmaske og bruker mye penger på håret mitt. Jeg liker å kjøpe kosmetikk og nye ting til huset. Jeg liker å lage mat, og jeg liker at det er ryddig etter at jeg har laget mat. Osv.

Men i de øyeblikkene fjortisen er mest nervøs, er det godt å merke at jeg fremdeles har en kvinnerolle å opponere mot. En kvinnerolle som har blitt tydeligere og tydeligere for meg jo eldre jeg har blitt.

Da jeg var fjorten, hadde kjønnsfienden Miss Sixty-bukser og Buffalosko. Nå har kjønnsfienden sin egen NLP-coach og har vært skjønnslignet fire ganger uten å skjønne hvorfor.

Hun fniser at hun ikke skjønner penger, mens hun tjener mer enn mannen sin og har veske til ti tusen kroner. Det er imidlertid han som eier både bilen, båten, hytta og stereoannlegget.

Hun aner ikke hvor mye hun har i gjeld, har ingen oppsparte midler og uansett hvor godt hun tjener, er hun blakk en uke før lønningsdag. Hun er bare en sånn som ikke skjønner penger, forklarer hun meg. Og det bare én ting blant forferdelig mange ting hun «bare ikke skjønner».

Hun skjønner ikke bilen, og kjøper alltid noe rustent skrap når hun forsøker seg på bruktbilkjøp. Hun aner ikke hva hun må gjøre når sikringen går, kan ikke stake opp doen og datamaskinen hennes er et sort hull.

Hun har alltid udefinerbare dataproblemer og ringer mannlige venner midt på natten for å få hjelp med noe som viser seg å være en printer som har gått tom for papir.

Hun har kamera, men skjønner ikke innstillingene, har mobil, men kjenner ikke annet enn SMS-funksjonen og begynner å gråte om hun må lappe sykkeldekket.

Hun aner ikke hva hun kommer til å få i pensjon, og hun bryr seg heller ikke.

Hun skjønner ikke skatteetaten, lånekassen, sparebanken eller hva som skjer når du har pengene dine i aksjefond og hun får et nervøst, glassaktig blikk når du forsøker å forklare henne det så hun kan hjelpe seg selv. Hun er jo en sånn teknisk og økonomisk analfabet, hun kan ikke lære seg dette!!!!!!

Men hun vet alt om drømmetydning, horoskoper og tilsetningstoffer i mat. Hun bruker pengene sine på spirulina (de oppskrytte alge-greiene som er omtrent like sunt som spinat, men som smaker mye verre) og rosa himalayasalt (fordi det er magisk og kan helbrede alt, ikke fordi det er kickass med rosa salt) og føler stadig vekk negative energier i leiligheten.

Hun er «varm» og «øm» og «nær» og konfliktsky, for «det viktigste er at vi er glade i hverandre». Og så setter hun seg hos bestevenninnene og snakker stygt om personen hun ikke greide å ta en direkte konfrontasjon med.

Hun klemmer deg inderlig hardt, og begynner å prate om urinveisinfeksjonen sin eller sønnens ADHD-diagnose og dermed tilhørende kosthold før du har fått med deg hva hun heter til etternavn.

Hun er høyt utdannet, men tror på healing, og gjør kompliserte oppgaver på jobben, men skjønner ikke hvordan hun fyller ut selvangivelsen.

Hun klager og klager og klager over alle de negative menneskene der ute som ikke skjønner at det er viktig å tenke positivt. Og politikk? Det sluttet hun å interessere seg for i studietiden en gang.

Er jeg for streng?

Det er fordi jeg møter henne i døra rett som det er. Hun bor i angsten for vinduskonvolutter og kontoutskrifter, i ønsket om å be om hjelp så fort noe teknisk i huset går galt.

Hun er skremmebildet jeg bruker for å jage meg selv bort til datamaskinen for å google «problem x» og finne løsningen på det selv. Hun er riset bak speilet når jeg tvinger meg selv til å sette meg inn i temaer som får meg til å svette i hendene.

Og hun er bildet jeg maner frem når jeg skal lønnsforhandle, ta konflikter med venner og arbeidsgiver og planlegge kjøpet av mitt eget stereoannlegg.

Hun er venninnen jeg ikke vil ha. Og hun er damen jeg ikke vil bli.

Min egen hemmelige uvenn.

Hva jeg har lært om trening

Det siste halvåret har jeg begynt å like å røre på meg. Det hadde jeg aldri trodd at kom til å skje. Jeg trodde at det å opprettholde en treningsrutine var synonymt med å tåle tilstrekkelig lidelse over tid. Folk som trente mye var folk som var skikkelig disiplinerte og likte å ha det vondt.

Jeg hadde lest tusen gode grunner til å mosjonere: Man blir smartere, gladere, friskere, lever lenger og sover bedre. I tillegg til tynnere, sterkere og penere. Hvis mosjon var en pille, ville alle tatt den. Vi kan krangle om diett så mye vi vil, men alle er enige om at vi må røre på oss.

Men å vite at man bør noe er ikke det samme som å ville det. I år har jeg jobbet med å knekke trimkoden.

Her er nøkkelen min:

30 min hver dag:

Uansett hvor dårlig form du er i, uansett hvor god form du er i: Tredve minutter moderat trening hver dag er essensielt. Det betyr som regel 30 min rask spasertur i et tempo der du kan opprettholde en samtale.

Hvorfor? Fordi det er så mye mosjon du trenger for å holde helsa ved like. Ikke for å bli sterkere, ikke for å bli sprekere, men for å ikke forfalle.

I følge Idrettshøgskolen er det bare 20% av alle nordmenn som klarer å få beveget seg så mye hver dag. Er du i veldig dårlig form er disse tredve minuttene en god start. Du vil merke forskjell.

Mål pulsen:

Jeg kjøpte en pulsklokke, og det er det smarteste jeg har gjort. Den fikk meg til å forstå hva hovedproblemet mitt er når jeg trener: Jeg tar i for hardt.

Når den eneste erfaringen du har fra fysisk aktivitet, er å løpe til du spyr i gymtimene, tror du at trening = å holde følge med de andre. Det er det ikke. Trening handler om å ha kontroll, og gjøre øvelser på 60-80% av maxpuls og om å ikke skade seg, slik at du kan gjøre det ofte.

Jeg trodde alltid at å trene var å løpe som du hadde fanden sjøl i hælene og spytte blod i buskene. Det viser seg at min form for «lett jogg» var det samme som andres intervalltrening.

Passelig puls for feite, utrente Virrvarr var rask gange til å begynne med. Plutselig sluttet det å trene å gjøre vondt. Plutselig var det mulig å trene flere ganger i uka uten å pådra seg skader.

Svett = hurra

Jeg har en gammel gym-skade: Hver eneste gang jeg blir svett og andpusten føler jeg meg som den største taperen i verden. Svett først. Sliten først. Sist i mål. Alle er flinke, men jeg suger.

I ettertid har jeg skjønt at dette bare er tøv. Å bli svett og andpusten er et tegn på at man gjør noe riktig, hjertet jobber og resultatene kommer til å vise seg. Hver eneste gang jeg har blitt andpusten det siste halvåret har jeg tenkt: «Hurra! Nå blir jeg enda litt sprekere!»

Det gjør at jeg ikke får angst hver eneste gang jeg kjenner at jeg blir varm i trøya. Og det er hovedgrunnen til at trening har blitt mindre skummelt.

Å trene er å leke:

Dette har jeg lært av hunden. Hunden gjør nemlig ikke annet enn å løpe rundt mens hun gliser og peser. Hunden har lurt meg til å spillet fotball på gressbakken en hel dag og alltid orke litt mer enn jeg trodde, fordi det er så gøy.

Jeg har funnet ut at så lenge man blir svett, er det trim. Det betyr at hopping, dansing og vanvittige kromspring er trim. Å løpe rundt som en villmann med armene til værs mens man skriker alt man kan er trim. Man trenger ikke være en sånn seriøs joggedame med stiv mine og mekaniske bevegelser. Det er alltid rom for litt leking.

(Går jeg i barndommen? Nix. Da jeg var barn, satt jeg på rumpa og leste bok. Jeg hatet å leke. Jeg har lært å like det nå. Det er bikkjas fortjeneste.)

Gjør det når det klør:

Jeg har laget meg en ny regel: Hver eneste gang jeg er rastløs, sur, frustrert, irritert eller emo skal jeg ut og røre på meg. Det hjelper. Før pleide jeg å spise noe. Det hjalp mindre.

Når jeg rører på meg hver dag, blir jeg mindre rastløs, sur, frustrert, irritert og emo, også. Dessuten begynner jeg å merke at jeg får treningssug om jeg går uten for lenge. Mye vil ha mer.

Forandring fryder:

Det er deilig å merke at kroppen blir sterkere, flinkere og gladere. Det er deilig å merke at den lange bakken som pleide å være tung går som en lek. Det er deilig å merke at en «kjapp tur» blir en lengre og lengre strekning selv om du bruker den samme halvtimen. Det er deilig å løpe trapper.

Det er deilig å kunne løfte tyngre, ta flere push-ups, jogge lenger på lavere puls en før. Jeg hadde trodd at belønningen skulle være en mindre buksestørrelse, også kommer den i en følelse av å fly istedet.

Til slutt:

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle like dette. Jeg synes det er synd at jeg knakk koden først nå. Jeg er misunnelig på dem som har løpt og syklet fra de var barn, som alltid har visst hvor deilig det var å fyke etter en fotball eller klatre opp noe bratt.

Jeg skulle ønske at gymlærere var engasjert i å få den lubne jenta som peser desperat til å elske faget deres, ikke i å dytte frem guttene som spiller fotball fem ganger i uka uansett. Men det var ikke dyslektikerne i klassen norsklæreren tok med egne bøker til og kosepratet med etter timen, heller. Det var meg.

Takknemlig? Tja.

«Jeg prøver å være takknemlig, og skrive opp alt jeg er takknemlig for,men..»

«Takknemlig?» Psykologen min avbryter meg.

«Ja? Det er så mye som er bra i livet mitt, og jeg…»

«Og det skal du være takknemlig for?» Hun setter øynene i meg.
Jeg er forvirret. Alle er så opptatt av å skrive takkelister, takke for alt det gode når man legger seg, av å si alt man er takknemlig for.

«Det er forskjell på å være glad for noe og å være takknemlig for noe. Storparten av det gode i livet ditt har du jobbet hardt for. Det er ingen som har gitt det til deg. Du har nedlagt mange arbeidstimer i all lykken du har nå. Den eneste du kan takke, er deg selv. Og da heter det ikke «takknemlig». Da heter det stolt

Jeg kom med en del innvendinger. Det er mange som har hjulpet meg, hjelp jeg har vært takknemlig for. Samtidig har hun et viktig poeng. Det er viktig å vite når man skal takke og når man skal feire.

Og det er ikke som om de menneskene som har hjulpet meg får vite om takknemligheten min ved at jeg ligger og sier det høyt for meg selv før jeg går og legger meg.

Takknemlighetslistene er en slags moderne bønn og lovsang som ikke tjener noe formål. Det er ikke Gud, Universet eller karmalovene som har slengt gode ting min vei.

Det er mange mennesker som fortjener takk, men de har ikke hjulpet meg hele veien. Vi er handlende subjekter som griper muligheter, tar initiativ, rydder opp og holder koken. Skal vi krysse målstreken, må vi gjøre det for egen maskin.

Jeg har hvertfall tenkt å bytte ut takknemlighetslisten med en skryteliste. Tross alt.

Livsstilsendring – mat:

Dietter er litt religiøst for mange. Glem kristendommen vs islam – de verste religionsstridene oppstår når Grete Roede-fansen skal spise middag med Atkins-gjengen. Du er ikke bare tilhenger av en bestemt diett, du er også gjerne motstander av en diett eller fem. Sånn sett er det å legge kostholdet sitt ut på nett en ganske risky business. Jeg tar sjangsen likevel.

Jeg startet letingen min etter et godt kosthold med å sette et par premisser for spisingen min.

1. Jeg ville spise noe som var bra for meg, ikke bare noe som gjorde meg tynn:

Det betydde at jeg måtte avskrive dietter som valgte bort en av de tre næringsgruppene. Ja, du går ned mange kilo i ketose, men systemet ditt er ikke bygget for å bare spise mettet fett og proteiner. Hjernen går på karbo, alle antioksidantene er i karbo og fiber er bra for den stakkars tarmen, for å nevne noe.

På samme måte måtte jeg velge bort veldig fettfattige dietter, siden kroppen trenger at ca. 25 % av kaloriinntaket ditt kommer fra umettet og flerumettet fett. Jeg måtte velge bort alle rare pulverkurer, Nutrilettbarer og alle varianter som krevde at jeg spiste suspekte piller fra helsekosten.

2. Jeg ville ikke tenke for mye på kostholdet mitt:

En rekke undersøkelser har vist at jo mindre du må regne og tenke på dietten din, jo mer går du ned. I tillegg ville jeg av psykiske grunner ikke begi meg ut på et opplegg som betydde strenge regler og masse telling. En del folk teller kalorier og soner like lett som de knyter skolissene, men det er ikke flertallet av oss. Folk faller også lettere av lasset når det er om å gjøre at alle måltidene er kabaler som skal gå opp.

Hva jeg endte opp med:

Opplegget mitt er bygget på følgende prinsipper:

  1. Spis frokost. Alltid.
  2. Spis hver tredje time. Du skal aldri være sulten.
  3. Spis det samme til frokost og lunsj hver dag. Har du bare et alternativ, overspiser du sjeldnere og du bruker mindre energi på å lage det. Dette fører til at du faktisk spiser frokost og lunsj, og ikke bare går sulten som en ulv til middag og spiser fem porsjoner.
  4. Lær deg å stoppe når du er mett. Ikke stappmett. Fornøyd. Sånn lærer du å justere kaloriinntaket.

Maten jeg spiser:

Karbohydrater: Fullkornsprodukter, som knekkebrød, havregryn, fullkornspasta, grov ris, bulgur, quinoa og alt annet som inneholder mer enn 50% grovt mel. Jeg spiser sinnsyke mengder grønnsaker, alle typer. Jeg spiser et par frukt hver dag, i tillegg til tørket frukt og rosiner.

I tillegg spiser jeg en og annen bakt potet, og søter sausene mine med en teskje honning eller en teskje lønnesirup. Pluss det kuleste godteriet: Popcorn! Det er nemlig fullkorn, og tilsetter du fett og krydder selv, har du full kontroll og får ikke i deg noe tøys. Jeg har kuttet ut hvitt mel og sukker. Jeg spiser så lite søtningsmidler som mulig, fordi frukt er et bedre næringsmessig valg enn splenda når du vil ha noe godt.

Proteiner:Fisk, alle typer, hvertfall tre ganger i uka. Kylling og kalkun uten skinn. Egg. Magre melkeprodukter, altså mindre enn 4% fett. Bønner, linser og kikerter, samt soyabønner og tofu. (Det blir litt lite tofu, siden Mr. Jackson er veeeldig skeptisk) Jeg spiser ikke kjøtt fra svin, storfe eller lam i noe særlig grad fordi det røde kjøttet hemmer leptindannelsen (stoffet som sier fra til hjernen at du er mett) og får deg til å spise mer enn du trenger.

Fett:Olivenolje, rapsolje, alle typer nøtter, avokado, frø og kjerner, oliven, en og annen dæsj kokosmelk, kapers, fisk og to tranpiller hver dag. Jeg spiser ikke mer enn fire gram mettet fett hver dag, og de bør helst komme fra melk, siden jeg trenger kalsiumet. Jeg spiser minst mulig palmeolje og ingenting som kaller seg hydrogenert fett eller transfett.

Flytende:Vann og te i store mengder, kaffe, en og annen lettbrus (selv om det strengt tatt ikke er noe særlig for hverken magen eller tennene) og et glass vin hvis jeg vil ha til middagen. Trikset er dog å drikke vin sent på dagen, siden alkohol senker forbrenningen. Jeg kan drikke opptil et glass juice om dagen, men foretrekker å spise frukt, siden juice strengt tatt er frukt uten fiber.

Siden jeg ikke vil telle kalorier, spiser jeg utelukkende «sunn» mat og sparer ikke opp utskeielsespoeng til helgene. Jeg har også tømt skap og skuffer for alle ting jeg ikke har tenkt å spise, fordi det er mye lettere å ikke sette til livs en hel pose pottis hvis den ikke er i kjøkkenskapet.

NB: Selv om jeg ikke teller kalorier, har jeg en viss bevissthet på mengdeforhold. Nøtter er sunt, godt og mettende, men du kan ikke spise hele posen på en gang. Du kan derimot spise spinat til du sprekker. En Kvikk Lunsj er litt over fem hundre kalorier. Det er en stor porsjon middag. Osv.

Generelt sett vil du likevel ikke spise en hel pose valnøtter hvis du kjenner etter når du blir mett, og spiser du lite raske karbohydrater og sukkerholdig mat, blir du sjelden supersulten på mer enn du trenger.

Sånn ser menyen min ut:

Frokost:Fullkornsknekkebrød med 100% peanutsmør og skummet kulturmelk. (Men jeg kunne valgt havregrøt eller kornblanding eller omelett. Jeg bare valgte det som gikk kjappest og som jeg alltid får i meg.)

Snack 1:

En valgfri frukt og en liten neve nøtter.

Lunsj:

Suppe og salat eller salat med egg, tunfisk eller kylling.

Snack 2:

En lettyoghurt med lite sukker og rosiner.

Middag:

Valgfri kjøtt, fisk eller veggisrett med masse grønnsaker.

Snack 3:

Enten en dessert av oppskåren frukt, popcorn til tv-tittingen eller masse oppskårne grønnsaker.

Som du ser, er det bare de to måltidene jeg ikke spiser mens jeg jobber som jeg faktisk har valgmuligheter på. Det er fordi jeg skal greie å spise fornuftig mens jeg har hodet tusen andre steder.

Oppskriftene og tipsene fra den ene boka jeg har brukt mye, You on a diet, finner du her.

Det er selvfølgelig diett-religionsfrihet i kommentarfeltet. Slå deg løs (c;

Livsstilsendring, det viktigste:

Jeg har et veldig godt tips for å lykkes med et diettopplegg, uansett hva kostholdsfilosofien din er:

Ikke slå deg i hodet om du har spist noe feil.

De fleste nyttårsforsetter går nemlig i dass på følgende vis: Du begynner på en slankekur. Du holder den i fire dager. Du blir tilbudt kake. Du klarer ikke motstå kake. Du skammer deg så mye at du spiser mer kake, siden du har mislykkes uansett.

Trikset er å tenke på kostholdsplanen din som en GPS. Når du kjører bil med GPS og kjører feil vei, sier ikke GPS’en: «Ditt jævla brød. Du er helt udugelig. Du er en fiasko. Du kan ingenting. Du er en dritt. Nå kan du like godt kjøre hjem, du finner aldri frem uansett.»

GPS’en sier: «Sving til høyre i neste kryss.» End of story.

Når det har oppstått noe uforutsett mens jeg har lagt om livsstilen, har jeg tenkt på GPS-metaforen. For ikke så veldig mange dager siden ble jeg veldig, veldig kvalm og måtte veldig, veldig spy. Da levde jeg halvannet døgn på loff og Cola med sukker.

Jeg bekymret meg ikke om at jeg falt ut av systemet – jeg bare gikk tilbake til opplegget mitt når jeg var ferdig med å være syk. Da jeg bare MÅTTE ha pizza fordi jeg var premenstruell og tørstet etter smeltet ost, spiste jeg et stykke og gikk tilbake på grønn te og eple etterpå. Poenget er å ikke bruke krefter på å kjefte på seg selv, men å fokusere på å svinge tilbake ved første annledning.

Ingen spiser perfekt. Planlegg for det.