Det er på tide å legge krigen bak seg. Nå lever Morfar, Hitler og jeg i verden og klarer seg selv. Den er ikke min mer. Den er din.

I helgen har jeg ryddet på skrivebordet mitt og fjernet fire år med notatbøker og ruteark og historiebøker fulle av post-it-lapper. Det ble en hel flyttekasse full. Nå står den på loftet. Jeg måtte rydde i rommet for å få plass i hodet.

Det er så mye av arbeidsmetodene jeg har brukt mens jeg har jobbet med boken som ikke er eksplisitt synlig i teksten som står på trykk nå.
Metoden var derimot svært synlig i alt rotet på pulten min. Jeg tenkte jeg skulle ta deg med inn i en liten skrivemetode-prat her på bloggen, og vise frem litt rot underveis. Men først må vi snakke om Merete Morken Andersen.

Merete Morken Andersens muser

Jeg utviklet et symbiotisk forhold til Merete Morken Andersens tanker om skriving da jeg kjøpte Skriveboka i 2009. (Du kan lese Virrvarr-anmeldelsen av den her.) Morken Andersen er opptatt av skrivingen som en prosess med fem ulike muser du kan påkalle. De musene har hjulpet meg gjennom noe som ellers ville vært en særdeles uoversiktlig skriveprosess. La meg introdusere deg for dem, så kan de komme og bo på skriveloftet ditt, også.

• Først er det Samleren, den ukritiske trålen i hjernen som gjør at du har noe å skrive om. Samleren elsker å bokmerke alle nettsidene i hele verden og bruker opp alle pengene mine på Amazon. Jeg ser Samleren i stabelen med rare bøker om rasisme, antisemittisme, Oslo-severdigheter med krigshistorisk bakteppe, PDFer lastet ned fra skumle nynazist-nettsider, en Kindle full av masteroppgaver i alt fra statsvitenskap til religionshistorie. Jeg endte opp med å bruke omtrent en tiendedel, men sånn er Samleren: Han samler alt og stiller ingen spørsmål.
• Så er det Skaperen, den gnisten som plutselig kobler sammen noen rare ting Samleren samlet og SVUPP så har du en idé som føles som om den kom fra ingensteder, men som egentlig er et produkt av mange ukers arbeide. Skaperen gjør seg gjeldende som en prikking, en plutselig aha-opplevelse. Det er Skaperens som insisterer på at du må notere noe på mobilen selv om trikken er her om ett minutt.
• Neste muse er Ordneren. Det er han jeg er dårligst til å påkalle. Det er han som rydder kildelister, fikser stavefeil og sørger for å ha et godt mappesystem i Dropbox så du ikke mister noen versjoner av teksten. Ordneren forvandler Samlerens rot og Skaperens råtekst til en ordentlig tekst. Min erfaring er når jeg sitter fast i selve skriveprosessen, helper det å påkalle Ordneren. Det er forbausende hvor mye lettere skrivingen går etter å ha ryddet litt i manus. Det er som å skifte gir.
• Min favoritt-muse? Jeg trodde aldri du skulle spørre! Det er Danseren, selvfølgelig. Du tenker aldri at du skal påkalle Danseren. Danseren dukker opp. Danseren er den rare følelsen av å være i flyt og bare skrive skrive skrive skrive ikke stoppe ikke tenke bare få ut flere hundre sider i word kom igjen du klarer det bare vær her vær og her er et rim, som ost og prim, kjenner du versene? Danseren må være med og spille på lag med Ordneren og Skaperen hvis du skal lage et ordentlig manus. Det er den kroppslige fornemmelsen av å skrive. Det er Danseren som stryker i teksten uten at du skjønner hvorfor, det bare stemte ikke, rytmen var feil, det klang ikke. Hvis Danseren uteblir må du gå en tur, trene, tøye ut, påkalle nervesystemet, flytte ut av hjernen.
• Sist, men ikke minst er det Analytikeren. Det er den vanskeligste av musene å få øye på. Det er så lett å tenke at å skrive er, vel, å skrive. Men Analytikeren dukker ikke opp før etter at manuset ditt foreligger i sin helhet. Han dukker opp etter at du har latt det ligge i skuffen en måned og leser det på en armlengdes avstand. Det er han som stiller spørsmålet: Hva er poenget med denne teksten? Hvorfor må dette være en bok? Hva er det du vil si?

Analytiker-fasen var lang på Morfar, Hitler og jeg. Jeg hadde klart det første fullstendige førsteutkastet i januar 2013. Jeg printet det ut mars 2013 og leste det høyt for meg selv.

Notatbok fra Morfar, Hitler og jeg

Underveis tok jeg masse notater. Jeg tenkte jeg skulle dele noen av dem med dere.

Før jeg begynte å lese manuset mitt laget jeg en oversikt over spørsmål jeg som «leser» måtte få svar på i løpet av boken. Så kunne jeg notere hvor godt de var besvart underveis.

Det er morsomt å gå tilbake i notatbøkene. I 2013 trodde jeg at boken kom til å hete På Wikingtokt. Morfars roman som var planlagt i 1946 skulle hete På Wikingtokt, og jeg likte at tittelen kunne være den samme. Jeg ombestemte meg av grunner jeg har blogget om før.

En side i loggboken jeg førte under skriveoppholdet mitt i San Fransisco i 2013. Hovedpoenget med å føre loggbok: Å ha et sted å sjekke at jeg faktisk hadde jobbet masse når angsten for ikke å ha jobbet nok kom (Det gjør den alltid når du jobber alene.)

Takket være pengene jeg fikk fra NFF og Fritt ord, kunne jeg kjøpe meg fri og bare skrive i perioder. Noe av det interessante ved å lese den gamle loggboken er å se hvor ofte jeg gikk tilbake og leste i de viktigste kildene mine, som Bloodlands og Himmlers Norge. Jeg hadde med meg så mange bøker til USA at jeg måtte sende dem tilbake til Norge som postpakke fordi bagasjen ble for tung…

Etter å ha forsikret meg om at manus besvarte de grunnleggende spørsmålene, som «hva var SS?», måtte jeg tydeliggjøre hva som var de viktigste poengene leseren skulle ha med seg fra hvert tema. Jeg tegnet dem som lag rundt temaet «Pers krig». Som du kan se, syntes jeg at det manglet noe om svakhet på et tidspunkt. Da måtte jeg jobbe det inn i sirkelen/teksten.

En av de nyttigste foredragene jeg har hørt om skriving var når Ivo de Figueiredo snakket om rytme og struktur i lange sakprosatekster på Aschehougs Sakprosaskole. Han viste hvordan ulike forfattere veksler mellom å være tett på handlingen og fordypet i mer abstrakte analyser, hvordan de zoomet inn og ut av temaet. Jeg forsøkte å tegne mønstre for min egen bok. Tegningen over skal representere boken som helhet.

Vinteren 2014 jobbet jeg meg gjennom manuset kapittel for kapittel og forsøkte å tegne vekslingen i tematikk og tempo: Tett på/historie/tett på/historie. Jeg tegnet boken min som et venndiagram der følelser og historie møttes. Jeg skrev kommentarer til meg selv om hva jeg syntes manglet, som i kapittel to der jeg ville ha KLARTEKST.

Jeg stilte vanskelige spørsmål til mitt eget manus og forsøkte å lete etter svar på dem. Det var veldig nyttig. Her fikk jeg også god drahjelp fra redaktør Harald, som kom på flere vanskelige spørsmål etter at han hadde lest.

Til slutt måtte jeg spørre meg selv: Hva er fortellingen her? Jeg fordelte det tematisk i fire kategorier og fire spørsmål. Hvis du kikker på denne notatboksiden mens du leser boken, vil du se at de overlapper svært mye. Dette er det nærmeste Morfar, Hitler og jeg hadde en slags kommandolinje/grunnoppskrift.

Hadde jeg ikke gått i Analytiker-modus med boken, hadde jeg gått meg bort i den. Bøker er så lange, og vi trenger fugleperspektivet for å se helheten i det vi driver med. Å stille masse spørsmål til egen tekst og se om teksten besvarer dem er en metode jeg anbefaler varmt. Jeg skjønner kanskje at det å tegne den narrative strukturen sin ikke fungerer for alle, men jeg fikk mye ut av det. Det hjalp også å ha tegninger av boken jeg kunne se på mens jeg skrev, for å minne meg på hva jeg faktisk var der for å jobbe med.

Analytikerspørsmål du kan stille din egen tekst:

• Hvilke spørsmål vil jeg at denne teksten skal besvare?
• Hva vil jeg at leseren skal sitte igjen med? Gjør de det etter å ha lest den?
• Veksler jeg mellom ulike temaer/stemninger her? Eller er det monotont?
• Hva er kjernen i denne teksten? Kan den bli én idé?

Gratis bøker OMG!

Jeg ble utrolig glad og skrullete av alle kommentarene som kom på forrige innlegg, og egentlig har jeg lyst til å gi dere bøker alle sammen (men det har jeg ikke budsjett til). Derfor har jeg prøvd å gjøre et utvalg:

1. En til Livet leker, så hun kan gi den til en av elevene hennes (hun er lærer).
2. En til Undreverset, fordi hun lenket inn Janelle Monae og fordi hun faktisk er en av innbyggerne i Gode, gamle Bloggerby som holder stand.
3. En bok/stykk lydbokfil til Malin (så hun kan lytte videre når lesinga går trått, det hjelper meg når hjernen min er grøt) og dele med alle som lurer på om de skal ha bok eller middag (jeg forsøker å sørge for at de kan få begge deler).
4. En bok til mannen i Marthes liv som snart er ferdig med masteroppgave (fordi masteroppgave og bok er mye samme greia og alle som har skrevet bøker fortjener uendelig med premie, kos og sjokolade. *kremt* *host*)
5. En til Beate Sørum fordi hun sier at jeg er kul og fordi jeg er litt avstandsforelska i henne. (Jeg er enkel sånn.)

Send meg en e-post med adressen deres, så sender jeg så fort jeg kan! Skriv på hva dere ønsker at jeg skal skrive av ev. hilsner. Værsågod!
Alle andre: Jeg ville egentlig gitt dere bøker alle i hop! Men jeg har ikke så mange. Vi får se om det blir flere muligheter! Kanskje vi har Lena Give Away-neste gang?