Det har kommet mye respons på innlegget mitt om utdelingen av Fritt Ord-midlene. Gisle Hannemyr skriver følgende om juryens avgjørelse i kommentarfeltet:

Selv om det finnes mange gode blogger, så er mange av de etablerte norske blogger er ikke bare personlige, de er også i hovedak private, på den måten at de har karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn – men ikke så veldig mye mer enn det. Det er selvsagt ikke noe galt med dette, men slike blogger hører etter min mening hjemme i den private sfære, og faller av den grunn utenfor den type prosjekter som det er naturlig for Fritt Ord å støtte.

Private selvbiografier der det fra tid til annen ytres sterke meninger preger altså den norske bloggsfæren, og de er ikke blant bloggene Fritt Ord bidrar til samfunnsdebatten på riktig måte.

Høres kjent ut? Ja, det høres ut som majoriteten av bloggene du leser, undertegnede inkludert. Det er Hjorthen. Det er alle de überprivate tekstene om mobbing som ble en bok til slutt. Det er storparten av innleggene Sonitus velger ut hver dag. Det er oss, vi som har innlegg om katten mellom innleggene om kulturpolitikken. Vi er private, og dermed utenfor den relevante meningsbrytningen.

Og det er jo greit å vite.

Jeg pleier ikke å skille mellom «personlige» og «private» blogger: Jeg skiller mellom inadvente og utadvente blogger. Noen skriver for verden. Andre skriver for seg selv og eventuelt et lukket miljø. Utadvente blogger er spennende for alle, uavhengig av tematikk. Det er skrivestilen som avgjør om noe er interessant eller kleint.

Jeg er litt usikker på om definisjonen på «privat» handler om form eller tematikk, men Gud bedre: Hvis jeg ikke får lov til å skrive om ufine temaer som psykisk helse mens jeg også er med å diskutere politiske spørsmål uten at jeg er en privat selvbiograf, cry me a river og kall meg Karl Ove.

Men alvorlig: Dette er begynnelsen på en interessant debatt om hva blogging er og bør være. Jeg kommer til dette mediet med kvalitetskriterier fra skjønnlitteraturen: Det er leseropplevelsen som er det viktigste for meg. Kanskje det gjør at de som kommer til nettet med en idé om at de skal være journalister ikke skjønner hva jeg driver med. Journalistikk må jo være relevant.

Jeg vil gjerne ha med folk videre på den debatten. Og det er helt uavhenig debatten om hvem som fikk penger og hvem som ikke fikk penger. (Slutt å grin, Hans Rustad.)

Er storparten av de norske, etablerte bloggerne private selvbiografer? Og hvis det er tilfelle: Er det egentlig et problem?

Dette innlegget er tiltenkt deg som har motatt Fritt Ords bloggstipend, deg som har fått midler til å nyetablere noe, for å være helt presis. Dette er ikke til Masterbloggen, Marias Metode, Ad:varsel eller 5080. Dere er flinke folk og jeg regner med at stiftelsen får avkastning på de investerte midlene.

Ja, jeg søkte, og nei – jeg fikk ikke. Det gjorde ingen personlige bloggere, og jeg gråter ikke. Jeg søkte til Virrrvar.net. Jeg lot være å søke på et nytt prosjekt, fordi jeg vet hvor mye jobb det er å skulle bygge enn blogg fra bånn. Når jeg ser hvor de store summene gikk, lurer jeg imidlertid på om jeg burde gjort det. Jeg har jo bygget en blogg før.

Jeg ville ikke vært en av dem som har fått penger fra Fritt ord for å lære å blogge.

Dette innlegget er derfor dedikert til dere. Dere er i en helt annerledes situasjon enn alle andre som har startet opp en blogg før dere.

Det er vanskeligere for dere:

Dere har ikke bare penger, dere har også forventninger, fallhøyde og fordommer rettet mot dere andre nyoppstartede blogger ikke har vært borte i.

Alle vi andre startet nemlig å blogge i smug. Vi hadde ikke forventningsfulle kikkere fra dag en. Vi trengte ikke ha en plan. Vi kunne blogge et halvt år før vi fant formen, og det gjorde ingenting. Vi kunne ombestemme oss mitt i prosjektet og skrive mer om katten vår og mindre om kommunisme. Vi kunne tabbe oss ut mer.

Dere har ikke vært på nett før, og har dermed ikke brukt opp tabbekvota deres. Dere er faktisk pokka nødt til å gjøre mye teit før det dere gjør kommer til å bli bra, og det kan hverken schpenn eller journalistisk erfaring redde dere fra.

Jeg kan ikke lenke til noen av dere, for dere har ingen domener ennå. Jeg kan lenke til en sped håndfull twitterprofiler, hjemmesider og wikipedia-artikler, men lite av det tyder på at dere har vært her ute og lekt med oss før. Oppdatert: Flere av folka er erfarne nettfolk, men felles er at de har ganske sparsomme Google-biografier og er vanskelige å lenke til. Jeg legger inn lenker der det går an, kom gjerne med flere om dere vet om noen.

Dette innlegget er altså til Walid al-Kubaisi, Anders Sømme Hammer, Elisabeth Breien Ellingsen, Morten Øverbye og Jan Thoresen, Mette Lindbæk, Hanne Tråsdahl og Marte Solbakken, Lan Marie Nguyen Berg og Anna Tostrup Worsley. Dere finner det når dere googler dere selv.

Dette er det dere trenger å vite:

Å blogge er ikke det samme som å publisere artikler i et tidsskrift eller på nettsidene til Human Rights Service. En artikkel er et enkeltstående verk, den har en naturlig begynnelse og en naturlig slutt. Et blogginnlegg er ikke slutt før samtalen i kommentarfeltet er slutt, og et blogginnlegg er ikke ferdig før det har fått noe respons.

Å skrive på nett, enten det er små twittermeldinger eller lange blogginnlegg, er å starte samtaler. Det er en grunn til at alle fjortisbloggene slutter med «Q: Hva har du på deg idag?». Det er for å drive leserne inn i samtalen.

Er du redd for kommentarfeltet? Lær av proffene. Iskwew er en av de flinkeste i Norge til å ta vare på faste lesere og nye besøkende, holde en god tone og samtidig drive debatten fremover. Kast deg utti diskusjonen i kommentarfeltet hennes og øv deg der.

Relasjon, ikke institusjon

Tradisjonelle medier er institusjonsbaserte. Blogger er relasjonsbaserte. Det er relasjonen mellom meg og andre medbloggere og relasjonen mellom meg og leserne mine som gjør at det kommer besøkende hit, besøkende som kommer via lenker hos dem jeg har en relasjon til. Du er avhengig av relasjoner til andre bloggere for å bli lest, mens når du skriver en kronikk i Aftenposten, skaffer institusjonen der lesere.

Her må du finne dine egne lesere. Å vente på at de skal finne deg, er som å sende flaskepost og forvente svar. Ja, dere må skrive interessante tekster, men dere må også bygge broer til andre bloggere. Hvem skal dere krangle med? Hvem skal dere svare krast? Hvem skal dere lenke til? Hvordan skal vi finne dere?

Hjorthen og resten av gjengen bak Sonitus forsøker å holde seg oppdatert på det mest interessante som skjer i Norsk blogging. Ta en kikk på Hjorthens lenkeliste for å se hvordan man knytter kontakt med miljøet rundt. Legg til Sonitus i RSS-feeden for å se hva som skrives hver dag.

Å være kjedelig er strengt forbudt

Du må være bedre enn du er på papir her ute. Jeg kan skrive så kjedelig jeg vil til papirtidsskriftene, så lenge redaktøren synes det er greit nok til å betale meg. Her snur leseren i døra etter å ha skummet et innlegg. Søte katter fungerer. Tørre tekster fungerer ikke. Du må gi leseren en grunn til å bli.

Å blogge er også å skrive oftere og mer enn det du gjør i noe annet skribentyrke. Du holder en liveforestilling, du sitter ikke i skrivestua og trykker. Eller som de sier i programmererland: Release often, release early. Tøm notatboka på Internet.

Til dere som skal gruppeblogge: Lær av Bokmerker hvordan man produserer godt og variert innhold hver dag. Til deg som skal blogge alene: Lær å pitbull-blogge av Sigrun Tømmerås. Du trenger ikke skrive en ferdig tekst, du trenger bare dele noe interessant.

Vis mer enn vanlig

Du har bedre plass på Internett enn i tradisjonelle medier. Du må ikke være like snever, like krass, like påståelig, like avbalansert som du må i leserinnlegget, kronikken eller i radiokåseriet. Det er ingen sjanger her, så ta deg til rette.

Du har tid til å forklare hvorfor du mener det du mener, endre mening, oppklare en misforståelse eller fortelle en vits. Husk at du kommer til å ta feil rett som det er og at du har muligheten til å rette det opp. Du har ikke begrenset taletid. Bruk det for det det er verdt.

Se hvordan Kristin Clemet bruker bloggen til å snakke om temaer som krever mer forklaring enn det hun kan gi deg i et debattprogram på TV. Bla deg bakover i arkivet mitt og se hvor mange ganger jeg har måttet endre mening og oppdatere innlegg på bakgrunn av inspill fra leserne.

Velkommen skal dere være

Jeg håper at dere kommer til å klare å realisere prosjektene deres. Jeg vet imidlertid at blogging er vanskeligere enn det ser ut. Det blir ikke enklere av penger og annerkjennelse før man har begynt. Når du skriver bok på Fritt Ord-midler, bruker du lang tid med redaktøren din mens dere finner formen på det ferdige produktet som skal ut i verden.

Det er mye naknere å blogge, og om vi innfødte dumper innom bloggen din juni neste år, og ser at du har sju innlegg og moren din som eneste kommentator, kommer vi til å le av deg.

Det er flott at Fritt Ord vil betale nye stemmer for å få dem til å bidra til Internett, men det er ikke pengene som avgjør om folk får det til her ute.

Så værsågod: Her er redskapene jeg tror du trenger. Bidra gjerne med flere inspill i kommentarfeltet – så blir kanskje dette innlegget mer verdifullt enn 500 000 kroner (c;