Ida og pengene, eller: Hvordan jeg endte opp med å skylde 200 000 kr til kemneren

«Hei, Ida, bloggen her. På tide å sjekke inn. Hva er det du driver med om dagen?»

«Jo, du skjønner, jeg startet for meg selv, og før jeg visste ordet av det, var jeg med på en start-up også.»

«Fysjom! Start-up er et av de styggeste ordene jeg vet. Har du ingen medfølelse med en stakkars blogg?»

«Ok, ok. Jeg er med på å lage en ny dings som ikke finnes fra før, og vi tjener ingen penger ennå. Bedre?»

«Mindre romantisk, i det minste. Hva skal dere lage?»

«En smartere banktjeneste som gjør det mulig for deg som ikke har penge-hue å være økonomisjef i din egen bedrift.»

«Hvorfor har de spurt deg? Er ikke du gammel kommunist og litteraturviter? Og teller på fingrene?»

«Jeg er faktisk ekstremt opptatt av penger. Har jeg ikke fortalt deg det?»

«Ikke et kløyva ord. Men du er grisk, altså?»

«Haha, du misforstår. Jeg er opptatt av følelser, ikke sant? Og du skal lete lenge etter et mer mer betent tema enn økonomi.»

«Ah. Hvem er det du skal lage denne greia med?»

«Wilhelm Joys Andersen, selvfølgelig.»

«Har ikke dere kranglet om den beste måten å jobbe på de siste femten årene?»

«Jo, og det er sånn man blir bestevenner.»

«Dere er så tenåringsjenter, ass.»

«Mer gamle kjerringer.»

«Men Ida, på ordentlig: Var ikke grunnen til at du erklærte at du «aldri skulle jobbe for deg selv mer» at du hadde gått på trynet økonomisk?»

«Det stemmer. Jeg hadde akkurat fått 200 000kr i skattesmell og trodde jeg skulle dø.»

«Fordi du var dust og gjorde regnskapet selv?»

«Jeg tviler på at en regnskapsfører hadde hjulpet noe særlig. Jeg var 23 år og hadde tjent mer penger på firmaet mitt enn jeg trodde det var mulig å tjene, og så feilberegnet jeg hvor mye jeg skulle betale i skatt, og brukte opp litt for mye av det. Vips, så hadde jeg gjeld til verdens verste kreditor: Staten.»

«Jeg kan ikke huske at du har skrevet om den skattesmellen før?»

«Nix. Jeg holdt helt kjeft om det. Jeg skammet meg for mye, rett og slett.»

«Men du blogget om å få en psykiatrisk diagnose? Og om å overspiseJeg skammet meg da du skrev de tekstene der. Men du la dem ut likevel. Ikke tenk på bloggen, lzzm.»

«Det var ikke bare skamfullt. Det var skummelt også. Det er ordentlige konsekvenser når du føkker opp økonomisk. Husk at jeg hadde enkeltpersonsforetak på den tiden. Juridisk sett var firmaet mitt og jeg samme skattemessige enhet. Hadde jeg ikke vært så ung og blakk som jeg var, hadde jeg satt boligen min over styr.»

«Så det var derfor du gikk gjennom alt styret med å stifte AS denne gangen?»

«Jupp. Delvis for å kunne tabbe meg ut uten å herpe privatøkonomien min, og delvis for å forbli en del av velferdsstaten. For å sitere staten sjøl: «Som innehaver av enkeltpersonforetak vil du ha dårligere sosiale rettigheter enn om du er arbeidstaker.»

«Det der er ikke akkurat reklame for å ha enkeltpersonsforetak, Altinn. Men hvordan klarte du å betale ned gjelda, da?»

«Jeg brukte all lønn og all inntekt fra boksalg på det i flere år. Pluss at samboeren tok mye mer av faste utgifter i huset enn meg. Så ingen kjapp eller spennende løsning der, gitt.»

«Så dølt.»

«Ja. Penger er skummelt og penger er dølt. Det er derfor vi burde snakke mer om det. Det er trygghet og tannlegetimer, nattesøvn og selvstendighet. Det er rammevilkårene for livene våre. Det er derfor jeg vil lage verktøy som skal gjøre det teknisk umulig å gjøre den typen tabber jeg gjorde i 2010.»

«Så du kan sende det du lager tilbake til deg selv i en tidsmaskin?»

«Ja, helst.»

«Men er ikke det å ha dummet seg ut med penger en berikende erfaring, da? Handler ikke hele start-up-greia om å feire sine egne feil? Fail more, fail better?»

«Det der er det verste jeg vet. Det er jo ingen som feirer ordentlige tabber. Det er mer at folk lager inspirerende foredrag om hva de lærte av å legge ut noe flaut på Instagram. Å tabbe seg ut økonomisk er som å tabbe seg ut mens du kjører bil. Det var ikke noe «fail better» da en jeg kjenner kjørte med sommerdekk på glatta, for å si det sånn. Det var bare farlig.»

«Nå ranter du.»

«Jammen næringslivet er så pinglete! Alle formuleringer har dress og slips på. Du ser innlegg av typen «4 grunner til at start-ups mislykkes» og så er alle grunnene glatte formuleringer av typen «problemer med markedet» og «problemer med finansieringen». Det er ingen som sier noe så direkte som at ting gikk galt fordi «Stor kunde avbestilte akkurat i det du hadde en stor regning som forfalt». Det er så stor avstand mellom språk og virkelighet at jeg får utslett.»

«Haha, det er derfor du vil lage ditt egen ting! Dét har jeg sett før. Halve manuset til Jenter som kommer ble skrevet etter at du hadde sinna-lest Tracy Cox Hot Sex

«Jepp. Og jeg skrev slankeblogg fordi jeg var så drittlei tekster av typen «15 sunne matvarer som gjør deg feit».

«Det må da være greit å minne folk på at de ikke kan spise ubegrenset med protein-barer?»

«Den typen blogginnlegg er skrevet til tynne mennesker som er redde for å bli tjukke. Da jeg veide 100 kg og lette etter noen som visste hva det ville være si å være feit og skulle begynne å trene, fant jeg ut at dette var noe de som alltid har trent visste svært lite om. Og sånn er tekstene om pengetrøbbbel, også. Økonomer elsker å gi råd om økonomi, men de vet ingenting om å være redde for vinduskonvolutter.

«Men det gjør du.»

«Hell, yes.»

«Men burde folk som driter seg ut økonomisk ha egne firmaer? *kremt* Spør for en venn.»

«Burde alle nye arbeidsplasser lages av det segmentet av befolkningen som har Excel som førstespråk?»

«Kanskje ikke.»

«Dessuten er det mange bransjer det er nesten umulig å jobbe i uten å drive for seg selv. Det er veldig få faste fotografstillinger der ute.»

«Jo, jo.»

«Poenget er: Jeg skal bruke denne start-upen som anledning til å snakke om penger på en mer sårbar og direkte måte. Det hjelper ikke å bare lage en ny dings. Vi må også lage noen nye premisser for samtale. Det burde ikke vært sånn at den største hemmeligheten jeg hadde i tjueåra var at jeg betalte ned skattegjeld.»

«Det er ikke hemmelig lenger nå, Ms Internet Oversharer.»

«Noen må jo begynne for å få samtalen i gang.»

«Hvorfor i allverden skal folk gidde å snakke om skumle og flaue ting for å hjelpe deg å lage et kommersielt produkt, da?»

«Fordi jeg tror at samtalen blir relevant for mange flere enn de som er i målgruppen for produktet jeg skal lage. Det er ikke alle som vil ha sitt eget firma, men alle har en økonomi.»

«Men det at alle har en økonomi er jo ikke synonymt med at alle er interessert i det?»

«Jeg tenker sånn: Hvis jeg har skammet meg over noe, kan jeg umulig være alene om det. Det kjipeste er alltid det mest allmenne.»

«Åkei, vi får se. Hva skal pengefolka som har orden i sysakene sine og Excel som førstespråk finne på da?

«De kan melde seg på det nyhetsbrevet her for å få mer detaljerte oppdateringer om selve produktet. Vi kommer til å dele smaksprøver og verktøy folk kan teste ut fortløpende. Men du, kjære blogg, er forbeholdt angst og beven.»

«Stakkars meg.»

«Åh, jeg vet du liker det.»

«Hysj nå. Det er lesere her hvert øyeblikk.»

Jeg snakker med min egen blogg

Meg: Du bloggen?

Bloggen: Ja?

Meg: Jeg tror vi må ha en alvorsprat.

Bloggen: Åneiåneihvaharjeggjort? *angst*

Meg: Fått for mange lesere!

Bloggen: Men jeg trodde mange lesere var bra, jeg?

Meg: Joa. Men jeg har en fulltidsjobb. Og en bok å skrive.  Da kan ikke du drive og få førti kommentarer jeg ikke rekker å lese. Du holder meg våken om natten, skal jeg si deg. Dessuten har vi fått….DUDUDUDUM – KRITIKK!

Bloggen: Neeeeei! Ikke kritikk! Du vet jeg hater kritikk! Nå vil jeg gjemme meg under bordet!

Meg: Det skulle du tenkt på før du nærmet deg 4000 besøkende om dagen, frøken oppmerksomhetssyk.

Bloggen: JEG DØR! Jeg har bare levd i litt over en måned! Jeg er en liten BABY! Den gamle bloggen din, Virrvarr.net, brukte to år på å få så mange lesere om dagen!

Meg: Det er flere folk som er opptatt av slanking enn av psykiatri, tro det eller ei. Og da må vi snakke litt ordentlig sammen om hva som er formålet med denne bloggen. Og hvordan vi skal svare folk.

Bloggen: *klynk*

Meg: Vi har skrevet ett innlegg om erfaringer fra Grete Roede-kurs, og ett innlegg om vin og klasse. Særlig Grete Roede-innlegget var skrevet veldig rett fra levra.  Som kanskje ikke var så lurt. Jeg burde nok ha sovet på det. Jeg har fått høre at jeg virker bitter, smålig og arrogant, og det er en kritikk som krever litt selvransakelse fra min side. Jeg vil ikke skrive en «alle vanlige mennesker suger»-blogg. Dette skal være en slankeblogg for ordentlige mennesker, og jeg vil at den skal være inkluderende.

Bloggen: Bah, din hykler. De kjipe folka har jo rett! Du er jo den verste strebern jeg vet om! Du kommer fra et lite drittsted. Ditt eneste mål i livet har vært å karre deg ut av det lille drittstedet. Du hater alt som minner deg om det lille drittstedet. Ja, du er smålig. Ja, du er bitter. Ja, du sparker nedover. Du er faen ikke «inkluderende» eller for «folk flest».

Meg: ARG! Åja? ÅJA!  Jeg tror folk flest kan kjenne seg igjen når jeg sitter hjemme alene med et godisberg og spiser til jeg får gnagsår i ganen!

Bloggen: …Jeg mener også at noen skrev at «bloggerens problem er at hun har lite selvkontroll.» Den delen av kritikken omfavner du, altså?

Meg: HALLO! Jeg skriver om tvangsspising! Det innebærer nødvendigvis øyeblikk med dårlig selvkontroll! DÅRLIG ARGUMENT!

Bloggen:  Men det bortforklarer ikke påstanden om  «arroganse»Du skjønner at det virker skrytete å snakke om klassereisen sin?

Meg: Men jeg er jo stolt, for helvete! Jeg startet tjueåra mine som pasient på psykiatrisk avdeling. Jeg har jobbet beinhardt for et mer «vellykket» liv. Jeg vet det er harry å snakke om å være stolt av å tjene penger/ha morsom jobb/ha klassereist, men jeg er stolt. Det var verdet det. Det er en enorm forskjell på å bo på institusjon og på å jobbe på et sted man må ha på seg pene klær fordi kongen plutselig kan komme på besøk. Og jeg nekter å late som om den overgangen skjedde uten noen innsats fra min side.

Bloggen: Ok, ok, du er høy på pæra, jeg skjønner det. Men er det så viktig å klatre, da? En del folk i kommentarfeltet mente at det ikke finnes tydelige sosiale forskjeller i Norge lenger?

Meg: Dét sier de bare fordi de befinner seg i toppsjiktet. Serriøst.

Bloggen: En del  sosiologisk orienterte lesere har påpekt at det er en *kremt* ganske sløv klasseanalyse å sortere folk etter hva slags godteri de spiser?

Meg:  Selvfølelig er det ikke en presis analyse av Norges sosiale forhold, gode Gud! Det er en grov generalisering basert på personlige opplevelser. Ikke siter meg i skoleoppgaven deres, barn! Jeg bare synser!

Bloggen: Men helt seriøst: Har dette med sosiale forskjeller egentlig noe å si når det kommer til slanking?

Meg: Ja og nei. Jeg tror det følelsesmessige aspektet er det viktigste. Hovedgrunnen til at jeg har blitt tjukk er at jeg spiser for å døyve vanskelige følelser og fordi det å trene kan gi meg skikkelig angst. Jeg tror det gjelder de fleste som sliter med vekta. Men du slanker deg aldri i et vakuum. En del folk jeg kjenner som har jobbet i offentlig sektor har vært utsatt for det jeg liker å kalle kjekspress. Jeg er derimot i en bransje med mye drikkepress. For meg er det nyttig å ta på sosiologbrillene når jeg skal analysere. Også må jeg være ærlig på at slanketips rettet mot folk som ikke liker å lage mat ikke funker for meg. Skal jeg skrive personlig om spisingen min, må jeg være ærlig på at jeg tilbringer i overkant mange timer på kjøkkenet hver dag.

Bloggen: Noen må gi slanketips til de feite kokkene, også?

Meg: Nettopp. Men det er ikke det viktigste temaet for bloggen! Her skal vi skrive om angst og skam – lystige temaer som angår oss alle!

Bloggen: Apropos angst! Det har jo kommet noen skikkelig kjipe kommentarer! Hvordan går det med angsten da?

Meg: Jeg tar det som et tegn på at vi har nådd kritisk masse.

Bloggen: Bra du kan se på det sånn! Jeg gjemte meg under skrivebordet og ulte, jeg. Jeg vil jo gjerne bli likt. Men jeg ble jo født i april…

Meg: Ro deg ned! Jeg kommer til å skrive på denne bloggen til jeg har gått ned i vekt og greid å holde meg der en stund. Frem til da skal du handle om alt jeg trenger at du handler om. Så ego er jeg faktisk.

Bloggen: Men duuuuu?

Meg: Jaaaa?

Bloggen: Skriver du først og fremst dette selvransakende innlegget fordi du spiste for mye Twist i helgen og gikk opp en kilo?

Meg: *holder fingrene i ørene og synger lalalalalala*

Bloggen: JEG VISSTE DET! Alt dette styret fordi du er stresset over ditt eget bukfett! Vel, da må du skjerpe deg! Legg fra deg kaka!

Meg: …Og løp deg en tur. Jeg vet. *knyter skolissene*

Siste innlegg

Kjære bloggen. Kjære blogglesere.

Det er en måned siden jeg skrev noe her sist, og jeg tror dette blir siste innlegg her.

Det er en dissonans mellom bloggen og meg. Den har vært der i hele 2010, og den har blitt tydeligere og tydeligere gjennom høsten og vinteren. Det er vanskeligere å skrive her enn det var før, det er som om språket mitt har grodd ut av formatet Virrvarr.net og mistrives her.

Da jeg begynte å skrive denne bloggen, var jeg 19 år, landsstyremedlem i Rød Ungdom og dypt religiøs. Jeg hadde ingen skribenterfaring og hadde aldri hatt en jobb, utenom å stå i kassa på Baby Swim på Hovseter.

Ofte spør folk meg «hva jeg blogger om». Jeg tror at bloggen mest av alt har handlet om min egen bevegelse. Den har handlet om hvordan jeg gikk fra å være kristen og kommunist til å slutte å tro på noen form for frelse. Den har handlet om å prøve å være et menneske, selv i perioder hvor man først og fremst har vært psykiatrisk pasient, og den har handlet om å bli en person som lever av å skrive og å snakke.

Det rare er at jeg tror ikke jeg kunne gjort noen av tingene over uten bloggen. Jeg har brukt bloggen til å finne frem til språket jeg har idag, jeg har brukt bloggen til å plukke fra hverandre meninger jeg pleide å ha og ikke minst: Jeg har brukt bloggen til å få de jobbene jeg har idag.

Bloggen har gitt meg nye venner, verdifulle kranglepartnere, og hjulpet meg å holde hodet over vannet i perioder der jeg ellers bare ville vært «enda en pasient» på en stor og uoversiktlig institusjon. Bloggen har latt meg snakke med deg, med dere, alle dere som leser og kommenterer og bidrar her.

Og likevel kjennes det ut som om det er slutt mellom bloggen og meg.
Eller: Nettopp derfor kjennes det ut som om det er slutt mellom bloggen og meg.

Jeg har lyst til å skrive andre ting, i en annen ramme, uten å hete Virrvarr, uten å ha såpebobler og kanin og fire år med tekst i ryggen. Jeg har rett og slett lyst til å flytte, få en ny ramme å skrive i.

Med andre ord: Jeg avslutter denne bloggen og begynner en ny. Du kommer til å få beskjed om hvor.

Jeg kommer ikke til å slette Virrvarr.net. Jeg kommer til å betale for domenet og la tekstene ligge her så du fortsatt kan lese dem, men det er mulig at jeg stenger kommentarfeltet om en stund, så det ikke blir alt for mye spam her jeg må slette.

Egentlig er dette ganske fint. Blogger er lidenskapsbaserte, og det er umulig å skrive når det ikke klaffer lengre. Og siden jeg ikke klarer å slutte å bidra til Internett, må jeg finne en ramme jeg kan gjøre det innenfor i tiden fremover.

Takk for at du leste, og velkommen videre!

PR-byrå-plakaten

Dagsavisen har begynt med sin egen variant av Verdidebatt, Nye meninger, og kjører en blogginnleggsserie om den evinnelige Bloggplakaten. Heidi Helene Sveen har startet den, og jeg har blitt bedt om å følge opp. Jeg legger ut innlegget mitt her, sammen med en liten advarsel om å «blogge» for Dagsavisen: De ber strengt tatt om gratis kommentarartikler, og de burde betalt for dem. Dessuten: hvis du ikke passer på når du registrerer deg, blir du plutselig prøveabonnent på avisen deres, også. Uansett, her er det opprinnelige innlegget:

Reklamemann og blogg-gründer Thomas Moen har laget «Bloggplakaten», et forsøk på en Vær varsom-plakat for bloggsfæren. Men burde ikke PR-byråene være mer varsomme selv?

Det er ikke lett å være blogger: Det er nok av sure synsefolk som vil fortelle deg hvordan du bør blogge. Det er nok av PR-folk som vil at du skal skrive om produktene deres. Og så har du dem som både vil fortelle deg hvordan du skal blogge og som vil selge deg reklameavtaler på én gang. Thomas Moen er en av dem.

De siste dagene har han vært ute i avisene med Bloggplakaten – et forsøk på å lage en Vær varsom-plakat for bloggsfæren. Problemet? Moen er ikke «bare blogger», han selger også annonser og produktplassering hos de samme bloggerne han vil skal stille seg bak plakaten. Heidi Helene Sveen har skrevet om hvorfor hun er kritisk til plakaten her.

På mange måter er det bra at PR-folke engasjerer seg i bloggetikk. Det er tross alt dem som formulerer tilbudene tenåringsbloggerne får i fanget. For en blogger som føler seg liten og ubetydelig, er det et kjempekick å bli bedt om å bruke bloggmakten sin til noe – selv om det bare er å si noe pent om den nyeste shampooen til L’oreal.

Jeg har vært så (u)heldig å motta en rekke tilbud om markedsføringsavtaler fra PR-byråene, og har ofte undret meg over hvor klønete de har vært. I «Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset» deler jeg mine fire favoritthenvendelser, og en av dem er faktisk fra Thomas «Bloggplakaten» Moen.

Siden Moen er opptatt av at bloggere skal bli mer etisk bevisste, tenkte jeg å vise hvordan det ser ut når Moen selv tar kontakt med bloggere som PR-rådgiver. Denne henvendelsen fikk jeg i 2009, da Moen jobbet med å profilere Røde Kors i sosiale medier.

Hei Ida,

jeg driver å hjelper Røde Kors fortiden med å bli mer synlig i sosiale

medier, og i den forbindelse har de lyst til å knytte til seg et par

utvalgte bloggere til å være ambasadører for dem.

Tanken bak en bloggambassadør fra Røde Kors er:

– De får gratis medlemsskap i Røde Kors

– De blir invitert som VIP til enkelte Arr. som Vann for Livet på Blå

i Oslo i Januar. Bra konsept – masse artister

– DE mottar free bee produkter som førstehjelps poser, Buffer osv

– De må lage en artikkel om sitt engasjement med link til Røde Kors

– De som sier ja vil bli fulgt opp av oss senere

Kunnde du tenke deg å være med?

Med vennlig hilsen

Thomas » http://thomasmoen.com/thomas/

Hendvendelsen overrasket meg av flere grunner. For det første synes jeg det var rart at Moen ville «kjøpe» et engasjert innlegg om Røde Kors på bloggen min med VIP-billetter og gratis førstehjelpspose. Jeg antar at mailen ville sett identisk ut om han representerte et firma som solgte sminke eller sko. Det viser en manglende forståelse for hva slags organisasjon han representerer.

Hadde jeg fått en henvendelse fra Røde Kors der de ba meg skrive et innlegg hvor jeg anbefalte folk å registrere seg som blodgivere, ville jeg gjort det på dagen. Jeg ville vært mer enn villig til å bruke spalteplassen min på å støtte dem med litt engasjement. Å skrive et generisk innlegg om organisasjonen i bytte mot stæsj var imidlertid utelukket.

Litt googling viser at Røde Kors ikke har skrevet noe om bloggambassadørene sine hverken på hjemmesiden sin eller på bloggen til Røde Kors-generalsekretær Børge Brende. Om noen andre enn meg takket ja til tilbudet, har ingen av de involverte snakket offentlig om avtalen. Moen ble hyret inn for å gjøre Røde Kors mer synlig i de nye mediene, og måten han gjorde det på var å kjøpe entusiastiske innlegg med gaver. Og han ba ikke bloggambassadørene om å merke innleggene som reklame.

Jeg er dermed litt usikker på hva som er uetisk og uforsvarlig fremgangsmåte i følge Moen. Er det å betale bloggerne med penger istedenfor shampo eller gratis medlemsskap i Røde Kors?

Jeg tror ikke på regulering av bloggsfæren, og jeg tror hvertfall ikke på reklamefolkets forsøk på å lage en Vær Varsom-plakat for dem de selv burde vært varsomme ovenfor. Jeg håper at Thomas Moen med venner heller gjør et forsøk på å regulere seg selv. Og jeg håper at alle fra Røde Kors til l’Oreal ser at de ikke er tjent med å la PR-byråene skade merkevaren deres ved å la dem «promotere» dem i bloggsfæren.

Uansvarlige Trine Grung

Trine Grung er en av bloggsfærens løseste kanoner, og noen ganger kan det være ganske artig. Det er det imidlertid ikke idag. Grung har begynt med en ny gjestebloggerserie om helse, som begynner med Hilde. Hilde mener at kroniske sykdommer er en illusjon, og skriver om hvordan hun sluttet på medisinene sine mot revmatisme til fordel for parasittutdrivning og nytt kosthold.

Hva jeg reagerer sterkest på i Hildes gjesteinnlegg:

  1. Å holde frem noen som har kuttet ut betennelsesdempende medisiner til fordel for rå grønnsaker som en slags helsespaltist og ekspert.
  2. Argumentet om at «dette fungerte for Hilde, ergo kan vi ikke stille kritiske spørsmål ved det». (Det kan hende at jeg opplevde at kokain fungerte best for meg da jeg var mest deprimert, og det kan dere ikke stille kritiske spørsmål ved, det er min sannhet.)
  3. Trine Grungs manglende vilje til å ta redaktøransvar på bloggen sin. Hun sier at hun lar gjestebloggerne få «frie tøyler», hvilket er en solid ansvarsfraskrivelse. Innlegget til Hilde blir både knyttet til navnet hennes og til Medieutvikler-merkevaren hennes.
  4. I forlengelsen av Grungs manglende redaktøransvar: Min personlige Vær Varsom-plakat ville forhindret meg fra å la noen publisere hele helsehistorikken sin som gjesteinnlegg, komplett med navn og bilde. Jeg mener – når noen har skrevet hele incest-saken sin i kommentarfeltet med fullt navn i løpet av natten, sletter jeg det. Ikke fordi jeg vil tie ihjel inscenstproblematikken, men fordi det kan være at personen som skrev dette ikke ønsker å få dette opp i Googlehistorikken sin i et litt klarere øyeblikk.
  5. Det generelle problemet med å gi helseråd på nett: Det kan være at noen tar Hilde alvorlig og følger hennes eksempel. Og vil man da være bloggeren som hentet frem historien som fikk folk til å slutte med behandlingen sin?

For helt ærlig. Helt, helt ærlig: Det er hovedgrunnen til at Grungs gjesteinnlegg gjør meg forbannet. Jeg har nemlig en lillesøster med samme diagnose og medisinering som den godeste Hilde. Og jeg vet at det er desperate foreldre som tråler nettet etter alternative behandlingsformer for barnet sitt 24/7.

Hilde sier i kommentarfeltet at om bare en person får hjelp med utgangspunkt i hennes historie, holder det for henne. Vel, om bare en redd mor tar ungen sin av Embrel og bytter det ut med parasittfjerning og råkost, har det innlegget gjort ubotelig skade.

Fordi: Har du revmatisme, har du faktisk betennelse i leddene dine. Får du ikke behandling, kan vevet bli ødelagt. Da er neste steg operasjoner. Hurra for «fornyet helse», kirurgiske inngrep er virkelig begynnelsen på «et liv i forandring».

Jeg beklager, men så jævlig uansvarlig.

Jeg ser bare en løsning: Slett innlegget, og få skiten av Google før noen får sagt «bufret». Og Trine? Å ta bilde av seg selv med «Oh-oh»-fjes og skrive et innlegg der du gjør narr av «de sjokkerte leserne» er ingen god håndtering kritikk. Å blogge er å være eneansvarlig for hva man publiserer. Det gjelder også gjesteinnlegg.

Oppdatert: Trine Grung har nå også fjernet nesten samtlige av de hundre kommentarene på innlegget. Vi er med andre ord vitne til en svært dårlig håndtering av negativ respons på blogginnlegg. Til dere som har leid inn Grung som PR-konsulent: Slik skal det ikke gjøres.Prinsesse Lea gjorde meg oppmerksom på at problemet ikke er at kommentarene er borte, men at WP får hikke når man runder 100 kommentarer. De er med andre ord lite tilgjengelig for publikum, men ikke slettet.

Twittersurrealisme

Noen ganger lurer jeg på hva slags filter det er jeg har i hodet som gjør at jeg klarer å bruke Twitter til noe konstruktivt. Jeg tror jeg har superkrefter, siden jeg faktisk henter ut interessant informasjon derfra.

Idag leste jeg strømmen min med et «her er så underlig»-blikk. Når du leser alt etterhverandre som en samtale istedenfor å lese det som enkeltreplikker blir det veldig fjernt. Dette var det kvitrekoret sa rundt klokka 11.38 idag (navn fjernet):

– You get what you give!

– Sant det. Har du prøvd coaching?

– Er det vanlig å ha en fiende?

– Facebook mener de har 473,260 brukere mellom 15 og 19 år i Oslo. Vel, vel.

– For de som ikke har fått det med seg: gratis Kjøtt til alle!!

– Synes det funker svært dårlig at Einar Gelius tror han er Norges Lady Gaga. Just say no!

– Jeg har fortsatt til gode å skrive en Android applikasjon 😉

– Hva skal vi bruke Facebook til, og hvordan skal vi få Osloborgerne til å ”like” oss?

– Unner alle der ute å tjene nok til salt i såret – eller litt mer.

– er det ikke viktigere å ha is-skrape klar? :p

– Hvordan kan du ha en plattform som heter Bada uten å ha et eneste produkt som heter BadaSS? ;-P

– har tryllet litt, og liker sommerfuglene og energien det gir

– Stilling ledig som Informasjonssjef i NHO. Søk på en av Norges mest spennende infojobber

– Hvis det skulle være noen tvil om hvor jeg står i denne viktige saken: Mono kan brenne.

Og sånn går nu dagan.

Jeg, en privat blogger

Det har kommet mye respons på innlegget mitt om utdelingen av Fritt Ord-midlene. Gisle Hannemyr skriver følgende om juryens avgjørelse i kommentarfeltet:

Selv om det finnes mange gode blogger, så er mange av de etablerte norske blogger er ikke bare personlige, de er også i hovedak private, på den måten at de har karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn – men ikke så veldig mye mer enn det. Det er selvsagt ikke noe galt med dette, men slike blogger hører etter min mening hjemme i den private sfære, og faller av den grunn utenfor den type prosjekter som det er naturlig for Fritt Ord å støtte.

Private selvbiografier der det fra tid til annen ytres sterke meninger preger altså den norske bloggsfæren, og de er ikke blant bloggene Fritt Ord bidrar til samfunnsdebatten på riktig måte.

Høres kjent ut? Ja, det høres ut som majoriteten av bloggene du leser, undertegnede inkludert. Det er Hjorthen. Det er alle de überprivate tekstene om mobbing som ble en bok til slutt. Det er storparten av innleggene Sonitus velger ut hver dag. Det er oss, vi som har innlegg om katten mellom innleggene om kulturpolitikken. Vi er private, og dermed utenfor den relevante meningsbrytningen.

Og det er jo greit å vite.

Jeg pleier ikke å skille mellom «personlige» og «private» blogger: Jeg skiller mellom inadvente og utadvente blogger. Noen skriver for verden. Andre skriver for seg selv og eventuelt et lukket miljø. Utadvente blogger er spennende for alle, uavhengig av tematikk. Det er skrivestilen som avgjør om noe er interessant eller kleint.

Jeg er litt usikker på om definisjonen på «privat» handler om form eller tematikk, men Gud bedre: Hvis jeg ikke får lov til å skrive om ufine temaer som psykisk helse mens jeg også er med å diskutere politiske spørsmål uten at jeg er en privat selvbiograf, cry me a river og kall meg Karl Ove.

Men alvorlig: Dette er begynnelsen på en interessant debatt om hva blogging er og bør være. Jeg kommer til dette mediet med kvalitetskriterier fra skjønnlitteraturen: Det er leseropplevelsen som er det viktigste for meg. Kanskje det gjør at de som kommer til nettet med en idé om at de skal være journalister ikke skjønner hva jeg driver med. Journalistikk jo være relevant.

Jeg vil gjerne ha med folk videre på den debatten. Og det er helt uavhenig debatten om hvem som fikk penger og hvem som ikke fikk penger. (Slutt å grin, Hans Rustad.)

Er storparten av de norske, etablerte bloggerne private selvbiografer? Og hvis det er tilfelle: Er det egentlig et problem?