Velkommen til Internett, Fritt ord

Dette innlegget er tiltenkt deg som har motatt Fritt Ords bloggstipend, deg som har fått midler til å nyetablere noe, for å være helt presis. Dette er ikke til Masterbloggen, Marias Metode, Ad:varsel eller 5080. Dere er flinke folk og jeg regner med at stiftelsen får avkastning på de investerte midlene.

Ja, jeg søkte, og nei – jeg fikk ikke. Det gjorde ingen personlige bloggere, og jeg gråter ikke. Jeg søkte til Virrrvar.net. Jeg lot være å søke på et nytt prosjekt, fordi jeg vet hvor mye jobb det er å skulle bygge enn blogg fra bånn. Når jeg ser hvor de store summene gikk, lurer jeg imidlertid på om jeg burde gjort det. Jeg har jo bygget en blogg før.

Jeg ville ikke vært en av dem som har fått penger fra Fritt ord for å lære å blogge.

Dette innlegget er derfor dedikert til dere. Dere er i en helt annerledes situasjon enn alle andre som har startet opp en blogg før dere.

Det er vanskeligere for dere:

Dere har ikke bare penger, dere har også forventninger, fallhøyde og fordommer rettet mot dere andre nyoppstartede blogger ikke har vært borte i.

Alle vi andre startet nemlig å blogge i smug. Vi hadde ikke forventningsfulle kikkere fra dag en. Vi trengte ikke ha en plan. Vi kunne blogge et halvt år før vi fant formen, og det gjorde ingenting. Vi kunne ombestemme oss mitt i prosjektet og skrive mer om katten vår og mindre om kommunisme. Vi kunne tabbe oss ut mer.

Dere har ikke vært på nett før, og har dermed ikke brukt opp tabbekvota deres. Dere er faktisk pokka nødt til å gjøre mye teit før det dere gjør kommer til å bli bra, og det kan hverken schpenn eller journalistisk erfaring redde dere fra.

Jeg kan ikke lenke til noen av dere, for dere har ingen domener ennå. Jeg kan lenke til en sped håndfull twitterprofiler, hjemmesider og wikipedia-artikler, men lite av det tyder på at dere har vært her ute og lekt med oss før. Oppdatert: Flere av folka er erfarne nettfolk, men felles er at de har ganske sparsomme Google-biografier og er vanskelige å lenke til. Jeg legger inn lenker der det går an, kom gjerne med flere om dere vet om noen.

Dette innlegget er altså til Walid al-Kubaisi, Anders Sømme Hammer, Elisabeth Breien Ellingsen, Morten Øverbye og Jan Thoresen, Mette Lindbæk, Hanne Tråsdahl og Marte Solbakken, Lan Marie Nguyen Berg og Anna Tostrup Worsley. Dere finner det når dere googler dere selv.

Dette er det dere trenger å vite:

Å blogge er ikke det samme som å publisere artikler i et tidsskrift eller på nettsidene til Human Rights Service. En artikkel er et enkeltstående verk, den har en naturlig begynnelse og en naturlig slutt. Et blogginnlegg er ikke slutt før samtalen i kommentarfeltet er slutt, og et blogginnlegg er ikke ferdig før det har fått noe respons.

Å skrive på nett, enten det er små twittermeldinger eller lange blogginnlegg, er å starte samtaler. Det er en grunn til at alle fjortisbloggene slutter med «Q: Hva har du på deg idag?». Det er for å drive leserne inn i samtalen.

Er du redd for kommentarfeltet? Lær av proffene. Iskwew er en av de flinkeste i Norge til å ta vare på faste lesere og nye besøkende, holde en god tone og samtidig drive debatten fremover. Kast deg utti diskusjonen i kommentarfeltet hennes og øv deg der.

Relasjon, ikke institusjon

Tradisjonelle medier er institusjonsbaserte. Blogger er relasjonsbaserte. Det er relasjonen mellom meg og andre medbloggere og relasjonen mellom meg og leserne mine som gjør at det kommer besøkende hit, besøkende som kommer via lenker hos dem jeg har en relasjon til. Du er avhengig av relasjoner til andre bloggere for å bli lest, mens når du skriver en kronikk i Aftenposten, skaffer institusjonen der lesere.

Her må du finne dine egne lesere. Å vente på at de skal finne deg, er som å sende flaskepost og forvente svar. Ja, dere må skrive interessante tekster, men dere må også bygge broer til andre bloggere. Hvem skal dere krangle med? Hvem skal dere svare krast? Hvem skal dere lenke til? Hvordan skal vi finne dere?

Hjorthen og resten av gjengen bak Sonitus forsøker å holde seg oppdatert på det mest interessante som skjer i Norsk blogging. Ta en kikk på Hjorthens lenkeliste for å se hvordan man knytter kontakt med miljøet rundt. Legg til Sonitus i RSS-feeden for å se hva som skrives hver dag.

Å være kjedelig er strengt forbudt

Du må være bedre enn du er på papir her ute. Jeg kan skrive så kjedelig jeg vil til papirtidsskriftene, så lenge redaktøren synes det er greit nok til å betale meg. Her snur leseren i døra etter å ha skummet et innlegg. Søte katter fungerer. Tørre tekster fungerer ikke. Du må gi leseren en grunn til å bli.

Å blogge er også å skrive oftere og mer enn det du gjør i noe annet skribentyrke. Du holder en liveforestilling, du sitter ikke i skrivestua og trykker. Eller som de sier i programmererland: Release often, release early. Tøm notatboka på Internet.

Til dere som skal gruppeblogge: Lær av Bokmerker hvordan man produserer godt og variert innhold hver dag. Til deg som skal blogge alene: Lær å pitbull-blogge av Sigrun Tømmerås. Du trenger ikke skrive en ferdig tekst, du trenger bare dele noe interessant.

Vis mer enn vanlig

Du har bedre plass på Internett enn i tradisjonelle medier. Du må ikke være like snever, like krass, like påståelig, like avbalansert som du må i leserinnlegget, kronikken eller i radiokåseriet. Det er ingen sjanger her, så ta deg til rette.

Du har tid til å forklare hvorfor du mener det du mener, endre mening, oppklare en misforståelse eller fortelle en vits. Husk at du kommer til å ta feil rett som det er og at du har muligheten til å rette det opp. Du har ikke begrenset taletid. Bruk det for det det er verdt.

Se hvordan Kristin Clemet bruker bloggen til å snakke om temaer som krever mer forklaring enn det hun kan gi deg i et debattprogram på TV. Bla deg bakover i arkivet mitt og se hvor mange ganger jeg har måttet endre mening og oppdatere innlegg på bakgrunn av inspill fra leserne.

Velkommen skal dere være

Jeg håper at dere kommer til å klare å realisere prosjektene deres. Jeg vet imidlertid at blogging er vanskeligere enn det ser ut. Det blir ikke enklere av penger og annerkjennelse før man har begynt. Når du skriver bok på Fritt Ord-midler, bruker du lang tid med redaktøren din mens dere finner formen på det ferdige produktet som skal ut i verden.

Det er mye naknere å blogge, og om vi innfødte dumper innom bloggen din juni neste år, og ser at du har sju innlegg og moren din som eneste kommentator, kommer vi til å le av deg.

Det er flott at Fritt Ord vil betale nye stemmer for å få dem til å bidra til Internett, men det er ikke pengene som avgjør om folk får det til her ute.

Så værsågod: Her er redskapene jeg tror du trenger. Bidra gjerne med flere inspill i kommentarfeltet – så blir kanskje dette innlegget mer verdifullt enn 500 000 kroner (c;

Lenkeliste til boka, del 1

Når jeg prater med andre bloggere om nyboka, spør de alltid: «Har du skrevet om meg?»

Jeg skjønner godt at de spør. Jeg mener – vi googler jo oss selv ved jevne mellomrom. Vi sjekker hvem som lenker til oss. Vi liker å vite om vi er omtalt. Problemet med papir er at du ikke kan lenke til noen.

Derfor har jeg laget en «lenkeliste» over alle bloggene jeg har sitert eller omtalt i boka slik at jeg kan publisere den her.

Da jeg ble ferdig med listen, var den imidlertid på over søtti navn. Det er litt langt for et blogginnlegg. Derfor har jeg bestemt meg for å stykke det opp i flere innlegg.

Her er de ti første. De er først fordi de blir nevnt tidlig i det opprinnelige manuset, ikke fordi de er «viktigst» eller noe i den stilen. Noen av dem er svært kjente, noen av dem la bloggingen på hylla for flere år siden.

Heng med, neste gang lenker jeg til deg.

  1. Esquil Röler
  2. Frøken Makeløs
  3. Eirik Newt
  4. Vampus’ verden
  5. Fr. Martinsen
  6. Communistkickback
  7. Den røde tumleplassen
  8. Revolusjonen kjem! Hurra!
  9. Hjorthen
  10. Mihoe

Blogging som underskuddsprosjekt?

Kjære bloggen. Jeg har skjønt noe viktig.
Du er ikke et overskuddsprosjekt. Du er et underskuddsprosjekt.

Ta i går. Da trommehinnen sprakk, feberen svevde til nye høyder og jeg gikk meg bort på vei til butikken, da blogget jeg, da. Dere fikk et par innlegg, og de seks andre lagret jeg i arkivet til senere bruk.

Boka? Nei, den la seg ned og spilte død. Notatboka? Mjo, mja, jeg fikk presset ut et lite emodikt til slutt, men var for distrahert av smerten i øre til å holde på for lenge. Romanen? Holdt ut i to sider.

Men du? Åh, du skriver deg selv. Du et tankskip i en storm, og uansett hvor kjipt jeg har det, har jeg overskudd til deg. Faktisk er du enklere å skrive jo verre jeg har det. Du er vant til dårlig vær, du bloggen.

Jeg begynte å blogge 13. november, 2006. 13. desember, 2006 hadde jeg min første innleggelse på psykiatrisk. Jeg la deg ikke ned, jeg holdt meg fast i deg hele veien, skrev blogginnlegg gjennom måneder av insomnia og uproduktivt hælvete.

Det siste halvannet året har jeg hatt det bedre og bedre. Bedre enn jeg har hatt det noensinne. Ikke ekstatisk bra, men avbalansert og rolig bra. Jeg har puttet bloggingen i kalenderen, skrevet opp ideer til innlegg og skrevet bloggen som en del av de andre skribentjobbene mine.

Og det har gått litt trått. Bloggen har ikke skrevet seg av seg selv, jeg har latt det gå lenger mellom hvert innlegg enn jeg har gjort noensinne.

Men nå: Med høy feber, halsvondt og en hjerne av grøt, da tyter blogginnleggene ut.

På en måte lover det ikke godt for bloggen at den er et underskuddsprosjekt i en tid jeg får mer og mer overskudd. Samtidig er det betryggene at når skriveprosjektene som krever en uthvilt, samlet Ida legger seg på rygg og spreller, holder bloggen fortet.

Dette avkrefter nemlig min største frykt: Jeg kommer aldri til å slutte å skrive.

Om bloggkjærleik nær deg

Første gang jeg traff Robin, snakket han om hvor ekkel han syntes Broadback MountainBrokeback Mountain var. Grunnen? Homsene, selvsagt. Han ble most retorisk av lillesøsteren min og venninnene hennes. For en uke siden skrev Robin et blogginnlegg om den nye kjæresten sin, Lars Tangen.

I innlegget skriver Robin om hvordan han beskyttet seg med to tonn homofobi, og om hvordan bloggen til Lars ga ham mot til å komme ut av skapet.

Mens jeg har vært rundt på videregående har det vært få kjendisblogger folk har likt så dårlig som Lars Tangen. Gutta på videregående sier de blir kvalme, jentene sier de blir flaue og selv andre homoer jeg kjenner omtaler ham med stemmen full av forakt.

Og jeg har pleid å si: «Mulig det. Mulig det. Men jeg tror han knuser masse fordommer, og jeg tror han betyr mye for mange.»

Det er hyggelig å få mistankene sine bekreftet. Det er ekstra hyggelig å se at den lille homofobe tenåringen jeg traff på toget komme ut av skapet. Også får man en litt sånn romantisk-komedie-klisjé-følelse av at kjærligheten vinner til slutt.

Jeg synes dere skal gå i kommentarfeltet hos Robin og skryte av ham.

Bjørn Smestad har også skrevet om Lars og Robin.

Facebook som debattforum

Det finnes ingen regler for hvordan man bruker et nettsamfunn. Selv om Facebook har pleid å være stedet for «Hvilket pålegg er du?» og «Ida is våken», betyr det ikke at man bruke det til småprat og pressgrupper for å få pæreisen tilbake.

Man kan bruke det til å diskutere. Etter at Twitter fikk oss til å oppsøke dem vi hadde lyst til å snakke med, ikke de vi følte oss sosialt forpliktet til å snakke med, har vi blitt kjent med de vi hadde lyst til å snakke med og lagt dem til som venner på Facebook. Da er det ikke så rart at praten fortsetter der.

Samtidig har Facebook som debattforum mange mangler.

For det første er det usikkert hvorvidt det er et offentlig sted eller ei. Mens Twitter er offentlig og krever at twitterbrukere tar hensyn til at alle utsagn kan videresendes og kommenteres av fremmede, er Facebook en salig blanding.

Jeg er venn med Halvor Fosli på Facebook, og han åpner profilen med å si følgende «FB-strenger er ikke offentlige ytringer, sitater skal ikke brukes uten godkjenning.»

Det er jo greit for Halvor å si, men PFU har konkludert med at Facebook er en offentlig arena etter denne saken. The End.

Jeg synes PFUs konklusjon er problematisk, siden folk har veldig varierende praksis på hvor åpne profilene deres er. Samtidig diskuterer jeg hver dag med en rekke Facebook-debattanter jeg gjerne skulle sett at diskusjonene ble sett på som offentlige ytringer.

Problemet med å diskutere på Facebook, er at det gjør det vanskelig å ta debatten videre på en konstruktiv måte.

La oss si jeg har en debatt med Halvor Fosli der det blir sagt ting jeg kunne ha lyst til å diskutere videre. Jeg ville da normalt diskutert utsagnene videre på bloggen, men siden Facebook ligger og vaker mellom offentlig og «småprat blant venner», er det frekt å hente sitater fra Facebooktråden og fortsette debatten på min blogg.

Jeg kan ikke lenke til den opprinnelige Facebooktråden så andre kan delta i debatten heller, siden du må være venn eller venners venn for å delta.

Og om jeg blir omtalt i en Facebooktråd, har jeg ingen mulighet for å vite det, siden du ikke kan lenke til folk i kommentarer under en Facebook-oppdatering.

Det betyr at den vanlige sos-med-dynamikken som går på å lenke til hverandre for å få lenker selv ikke fungerer i Facebook-debatter.

Halvor Fosli tjener ikke noe på å få treff fra meg til Facebookprofilen sin. Man kan ikke omtale de man snakker om slik at de blir med i debatten, slik man gjør på andre åpne debattplattformer.

Og i motsettning til tradisjonelle lukkede forumer, kan du ikke melde deg på, bli godkjent av moderator og kaste deg ut i debatten. Du må godkjennes som venn før du får være med i praten.

Jeg synes Facebook fungerer godt til småprat, crowdsearching blant venner, bursdagshilsner og fjas, men svært dårlig til politisk debatt.

Det er også påfallende at den politiske debatten som slår ann på Facebook, er politiske debatter som folk kvier seg for å ta i det offentlige rom. Jeg skjønner at noen har roller i arbeidslivet som gjør at politiske debatter passer best på Facebook, men jeg får lyst til å si:

«Du? Hvis du vil diskutere innvandring, Islam, hijab, whatever, så kom ut på det åpne nettet og ta diskusjonen med folk du ikke kjenner fra før av, også.»

Det er ikke som om det ville tatt dere for mye tid å drive en blogg, når flere av dere oppdaterer en gang i timen og svarer på kommentarer fortere enn de fleste bloggere.

Så kan jeg lenke til dere. Og svare dere her. Også kan dere lenke til meg når dere snakker om meg, og jeg kan lenke til dere når jeg snakker om dere. Og så kan dere få svar fra dem dere ikke hadde invitert i utgangspunktet.

Jeg har diskutert mye på lukkede IRC-kanaler, og det er fint. Det er fint å prøve ut ideer i arenaer der ikke alle kan se. Det er også øyeblikkelig respons, i motsetting til å skrive noe på bloggen.

Men når du oppdaterer profilen din med ti-femten politiske utsagn daglig, kunne du skapt bedre samfunnsdebatt ved å legge det ut i et format der vi kunne lenke til det.

Og det er ikke uerfarne debattanter og skribenter som bruker Facebook som debattforum. Det er folk som jobber med det skrevne ord.

Så jeg lurer på: Diskuterer dere her fordi dere ikke vil at samtalene skal kunne søkes opp på deres navn når noen googler dere?

Eller diskuterer dere her fordi det er for mye jobb å bygge opp en egen leserskare, når man bare kan prate med de som allerede har friendet deg?

Jeg vet at jeg ender opp i Facebook-diskusjoner fordi jeg ikke klarer å la være å kommentere. Hva med dere?

Bloggen er sjalu

Virrvarr: Hei, bloggen! Hei, bloggen! Gjett hvem som har tid til å skrive igjen? Hmmm?

Bloggen:

Virrvarr: Bloggen?

Bloggen: …*furte*

Virrvarr: Er det noen som har vært litt sjalu på boka, eller?

Bloggen: …ja.

Virrvarr: Men nå har jeg tid! Jeg skal ta vare på deg, jeg lover!

Bloggen: Du har begynt på en ny bok.

Virrvarr: Ja, men det er leeenge til den skal være ferdig! Ikke før 2012!

Bloggen: Du er ikke ferdig med språkvask og korrekturlesning, heller.

Virrvarr: Nei, men det er ikke så jobbigt som innspurt. Jeg rekker å blogge mellom slagene!

Bloggen:…mellom slagene…

Virrvarr: Åværsåsnill

Bloggen: FØR VAR DET BARE DEG OG MEG!!!!!!!!!!!!!!!!111111one

Virrvarr: Såså. Det er deg jeg liker best.

Bloggen: Men boka har akkurat skaffet deg 400.000 kroner i stipend!

Virrvarr: Ja, men det beste i livet er gratis. (Åh-åh-høy floskelfaktor, merker jeg!)

Bloggen: ORLY?

Virrvarr: Sex er gratis. Linux er gratis. Å være ute i naturen koster ingen ting…

Bloggen: Sex, Linux og skævv. Takk for komplimentet.

Virrvarr: Poenget er at det er deg jeg holder på med fordi jeg har så lyst, så lyst! Det gjør deg spesiell!

Bloggen: Åkeida. Jeg skal være sammarbeidsvillig.

Virrvarr: Hurra! Og da har vi første innlegg etter tørkeperioden, også!

Bloggen: Vent litt! Blogger du dette?

Virrvarr: Ja, hva trodde du? Du er jo en blogg, for pokker!

Bloggen: Jeg bare følte meg utlevert.

Virrvarr: Og hvem er det som pleier å utlevere meg om jeg tør spørre?

Bloggen:…Bare trykk «publish», du.