Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne? Kanskje med debatten om nettdebatten Amnesty holdt for halvannen uke siden?
Kanskje med Hege Skjeie sitt «Usj, Twitter!»-innlegg i Dagens Næringsliv? Kanskje med å beskrive kampanjen på Twitter for å svare henne?
Kanskje med BT-kronikken som sutret over all søpla som står publisert på nett, som brukte Frøken Makeløs som eksempel?
Kanskje jeg skal ta utgangspunkt i Jan Omdahl sin kommentar om norske politikeres jakt på Obama-effekten?
Vel, la oss ha disse debattene som et bakteppe for diskusjonen, i det minste. Jeg har en del generelle kommentarer om nettdebatt, sosiale medier og demokratisering. Heng med, kjære leser:
1. Nettdebatten er mye, mye mer enn avisenes kommentarfelt.
Ja, for deg som leser denne bloggen er det opplagt. Og likevel: Når journalister og medievitere snakker om nettdebatten, snakker de egentlig om avisenes kommentarfelter. Og ja, hvordan sørge for et godt kommentarfelt under artiklene i de store avisene er en utfordring, men du kan ikke sette likhetstegn mellom aviskommentarfeltene og nettdebatten som helhet.
Da hopper du bukk over en bloggehær, en twitterskare, to tonn epostlister, Irc-kanaler, forum og små diskusjonssamfunn. Når jeg er vitne til folk som skal diskutere nettdebatten, men som bare snakker om «fæle kommentarer under artikler i Aftenposten», tenker jeg at: «Ok. Du kjenner ikke Internet. Du tar utgangspunkt i det alle som besøker en nettavis ser, ikke noe mer.»
Selvfølgelig er det en intressant og nyttig effekt at alle kan kommentere avisartikler og at journalistene kan svare dem, men dette er bare én liten del av debatten på nett.
2. Internet er mer enn en debattarena:
Når Hege Skjeie syter over at det er så mye tull på Twitter, når Aud Gjersdal klager over at nettet svømmer over av trivielle, intetsigende tekster, tenker jeg: «Djizz, folkens. Dere kommer til Internett og tror at alt dere leser skal være Wikipedia. At alt som foregår skal være gjennomtenkt, relevant og informativt.»
Forventningene deres til hva nettet skal være farver hvordan de ser på nettfenomenene de kommer borti. «Skulle det ikke Twitter være en arena for debatt? Ingen kan diskutere når de får skrive så kort!» «Er Internett et sted for kunnskap? Hah! Disse bloggerne skriver jo om neglelakk og sko!» De skjønner ikke at eksperimentet om å gi tusen aper hver sin skrivemaskin og se om Shakespeares samlede verker kom ut på andre siden har pågått på nett ganske lenge nå.
For når alle kan skrive, fotografere, kommentere og filme hva de vil uten andre kontrollmekanismer enn sosiale konvensjoner, blir resultatene langt mer mangfoldige enn politisk debatt. De som kritiserer debattformene på Internett gjør det på basis av journalistikkens og sakprosaens premisser:
De ser på Internett som en arena der alle skal få være sin egen journalist, og når det viser seg at så få er flinke til å være journalister, avskriver de eksperimentet. Problemet ligger ikke i hvordan Internet fungerer, problemet ligger i hva slags forventinger kritikerne hadde til Internett.
Hege Skjeie har hørt at Twitter er en sånn fin arena for politisk debatt, rask mobilisering og meningsutveksling. Hun begynner å twitre, men får bare inn tweets som strider mot hennes idé om hva en god debatt skal være. Det hun ikke har skjønt, er at sosiale medier som Twitter gir deg alt alle du følger er opptatt av til enhver tid.
Ofte er det politikk. Ofte er det bikkja, naboen eller forkjølelsen. Det kan til og med være irritasjon over alle som står på feil side i rulletrappen på Oslo S. Hvem du følger avgjør hva slags info du får, hva slags samfunn du blir en del av.
Internett er fullt av oppskrifter, gode råd, håpløse diskusjoner, poesi, fantastiske bilder, snurrige skjønnlitterære prosjekter, bilder folk har tatt av skoene sine, PedoBear, anmeldelser av dopapir på hoteller, alle barne-tv-programmene du har hatt lyst til å se igjen og erotisk fan-fiction der de samme barnetv-figurene hopper i høyet sammen.
Innimellom er det masse politikk, deltagelse, engasjement og debatt. Folk skriver om politikk med en personlig vinkel. Folk skriver om politikk med en analyserende vinkel og masse fotnoter. Folk skriver om politikk med tusen utropstegn. Vennligst ikke begrens Internett til en «debattarena». Det er et gigantisk sirkus der det også er politisk debatt.
Illustrasjon: Cute Overloads bidrag til Obama-kampanjen. Cute Overload er en blogg som utelukkende poster bilder av søte dyr. Det er hele greia. Søte dyr-søte dyr-søte dyr. Og så litt søte dyr-politikk på valgdagen, da:

3. Internett er et stammesamfunn:
Du vil aldri kunne like alt på Internett. Du vil aldri kunne diskutere med alle folk som er på Internett. Du kan ikke kritisere alt du ikke liker på Internett. Internett er et stammesamfunn der folk som er intressert i de samme tingene finner hverandre, leser hverandre, utfyller hverandre og krangler med hverandre.
Kjeder noen på Twitter deg? Slutt å følge dem. Irriterer en blogger eller fem vettet av deg? Hold deg unna. Liker du å bli irritert og klage i kommentarfeltet til vedkommende? Feel free. Sonitus-gjengen gjør sitt for å forsyne sin stamme med bloggposter de tror stammen deres vil like. Jeg underholder et par tusen mennesker på Roteloftet om dagen – min tribe av lesere og kommentatorer.
På samme måten blir jeg underholdt og engasjert i en rekke andre små samfunn Internett over. Noen av dem lager legofigurer av Stephen Hawkings. Noen av dem hacket epostklienten til Sarah Palin under valget. Noen av dem har kommet sammen for å diskutere hvordan forandre verden.
Noe av det Obamakampanjen greide på Internet var å mobilisere og engasjere svært, svært mange av disse små og store stammesamfunnene. En av måtene å gjøre det på var å lage gode youtubefilmer, sitt eget aktivist-facebook og være svært synlige i sosiale media.
Likevel var ikke Obama sin deltagelse i sosiale medier godt nok alene – alle de engasjerte menneskene som skrev, diskuterte, digget, redditet og anbefalte gjorde at budskapet ble spredt, at pengene ble samlet inn, at folk meldte seg frivillig som aktivister.
Politiske partier er i stand til å skape store stammer rundt seg, men det er ikke gjort med å ha en facebookprofil eller en Twitterkonto. Redskapet blogg, redskapet twitterkonto, redskapet Origo og redskapet facebookprofil løser ingenting i seg selv. Alt handler om hvordan du bruker dem. Jens Stoltenberg bruker dem som oppslagstavle. Jeg tror ikke det kommer til å funke.
4. Internet er på ordentlig:
Tenk deg at du står på torget der du bor og deler ut løpesedler. Noen tar i mot, noen stopper og prater, men de fleste bare skritter irritert forbi. De skal et annet sted. De har ikke tid. Å publisere ting på nett er veldig mye av det samme som å stå på stand og dele ut løpesedler, bare at folk sitter hjemme i godstolen eller på kontoret og kjeder seg:
De har lyst til å lese noe. De har lyst til å prate med noen. De er fokuserte. De kan la seg rive med. Ulempen er at alle på nett deler ut løpesedler og vil snakke med folk. Internet er en sosial arena der du kan nå tusenvis av nye venner på én gang. Er du kjedelig? Da går folk videre.
De samme folka som kunne diskuterert eiendomsskatt med deg på din blogg vil kanskje like gjerne diskutere kaffe på en annen blogg. Fordelen med sosiale medier er at de har plass til hele deg, ikke bare den offisielle, pressevennlige delen av deg.
Det gjør at det er plass til de kjipe folka som gjerne vil kalle deg stygge ting om du provoserer dem. Det gjør også at du kan motta flere hundre varme, personlige bursdagshilsner og rørende støtteerklæringer hvis du betror internetstammen din at det har skjedd deg noe trist.
Internet er mennesker, tross alt. De er politiske dyr. De er sosiale dyr. De liker søte katter. De tar bilde av tissen sin og laster den opp på 4chan. De kan godt stå bak både artikkelen om kvantemekanikk på Wikipedia og Rate My Poo.
Men er det demokratisk?
At det finnes en arena der alle kan si hva de vil, skaffe seg lesere, kommentere, delta, bidra, finne på, krangle, skape og mobilisere? Duh. Selvfølgelig.
Folk må bare skjønne at Internett ikke er alle ikke-journalister sitt middelmådige avisprosjekt. Og en del av dem som er vant til å få alt de skriver på trykk i avisen, må venne seg til at sosiale medier krever mer av dem enn at de bare skriver en tekst og legger den ut.
Og Hege Skjeie? Twitterdugnaden folk satte i gang for å svare henne var vel bevis godt nok på at hun tok feil om Twitter…
Andre har skrevet mer jordnært og mindre visjonært enn meg. Legg merke til den gode blandingen av journalister, kjente politikere og bloggere under pseudonym. Vakkert, vakkert:
Jakob Arvola, Frøken Makeløs, CarlChristian, Kontrastemning, Katcho, Teknisk Beta, Hjorthen, FjoseBerg, Bård Vegard Solhjell, Paul Chaffey, Sermoconsulting, Linda Fonda, Fr. Martinsen, Moldeklev om IKT i skolen og NONA.