Å endre mening

Da jeg begynte å skrive denne bloggen var jeg kristen, steinerskole-entusiast og kommunist. Idag er jeg ingen av delene.

Du skjønner: Jeg er glad i å rydde. Jeg liker å rydde i skuffen, og jeg liker å rydde i hodet. Jeg liker å sette meg ned med ting jeg har vært overbevist om i lengre tid og prøve å plukke det fra hverandre. Ikke alt lar seg lime sammen igjen, deriblant barnetroen, skolesystemet jeg var en del av og politikken jeg har pleid å promotere.

En venn av meg sa til meg at når man forlater en ideologisk retning eller bevegelse, bør man ikke bare fokusere på hvor feil man tok og på hvor fæle de man nettopp har forlatt er. Man bør se på hva man lærte og hva man tar med seg videre.

Så istedenfor å skrive et innlegg om hva jeg ryddet bort, har jeg tenkt å skrive et innlegg om hva jeg sitter igjen med.

Kristendommen

  1. Salmer, bønner, liturgi: Jeg kan det. Og jeg har ikke sluttet å like det, selv om jeg ikke bruker det til noe mer sakralt enn skråling over oppvasken.
  2. Bibelkunnskap. Enhver litteraturviter vet hvor mye av europeisk litteratur som har referanser til Bibelen. Å ha vært ivrig, kristen bibelleser gjør at jeg kjenner fortellingene, både de fine og de forferdelige. Da unngår man øyeblikk alá «Nevn to disipler?» «David og Goliat». Og det er jo alltid kjekt.
  3. En forståelse av begrepene tro, synd og fromhet som ikke er basert på teori, men på praktisk erfaring.

Steinerskolen

  1. Alle sangene, både de om St. Mikael som dreper dragen, og de kompliserte, latinske korverkene vi sang firstemt. Seriøst, folk går på Steinerskolen for å stemme i.
  2. Alle diktene. Jeg vet at de færreste digget denne biten av skoletiden, men for meg var det perfekt å fremføre Shakespeare på engelsk og lære utenat If i femte klasse. At det ble litteraturvitenskap på meg etter vgs, er steinerskolens fortjeneste.
  3. Silkeboka. Å skrive sine egne tanker om et tema i sin peneste skjønnskrift med fine kruseduller og blyantspiss-skyer rundt har satt sine spor på hvordan jeg skriver i notatbøkene mine. Og det er fint. Jeg kan godt lage silkebøker til jeg dør.

Rødt/RU/RV/AKP

  1. Å drive organisasjon. Jeg er en rå jævel på møteinnkalling, løpeseddelutdeling, frifond-søknader og dagsorden. Jeg kan landsmøte, landsstyremøte, lokallagsmøte og hemmelig fraksjonsmøte. Ring meg, så tar vi et møte.
  2. Marxisme. Du slipper ikke unna Marx på universitetet, og det var kjekt å kunne teoriene ut og inn mens resten av kollokviegruppa gråt over Bourdieu. Å ha tvunget seg til å lese filosofi og teori tidlig i tenårene betaler seg, selv om det var drepende kjedelig på studiesirkel.
  3. Å være upopulær. Du gror tykk hud når du sitter i debatt etter debatt som den lille, rare gærningen. Etter å ha sittet i skoledebatt for RV, er det ingenting som er skummelt lengre. True story.

Ikke fullt så positivt

Som du kanskje ser, er det en del ting jeg ikke tar med meg videre som positive erfaringer. Tryggheten du får som kristen blir ofte fremholdt som noe positivt, men jeg opplevde heller at jeg brukte mye energi på å bekymre meg om jeg var kristen på feil måte og på om alle mine ikke-troende venner ville få evig liv eller ei.

Mange har sans for Steinerskolens alternative perspektiver, mens det er den biten jeg er mest kritisk til. Det verste med Steinern var uten tvil den elendige realfagsundervisningen, noe som ikke fremstår som så rart, siden Steiner hverken var tilhenger av evolusjonen eller atomteorien. Alle jeg kjenner som har tatt realfag etter steiner-vgs, har måttet ta opp samtlige fag, selv om vi hadde matte, fysikk, kjemi og biologi alle tre årene.

Som du kanskje legger merke til, holder jeg frem sangene til kristenfolket og steinerbevegelsen, men ikke sangene til ML-bevegelsen. Det er fordi jeg har hatet dem fra jeg ble med i RU, og det tok lang tid før jeg klarte å venne meg til dem.

Jeg fikk utslett av å høre en gjeng fjortiser synge entusiastisk om hvordan de skulle gni møkk i fjeset på streikebryterne og knekke nakkene deres. Jeg tok opp sangen med noen i ledelsen, som fortalte meg at grunnen til at man sang om drepe streikebrytere, var fordi det hadde vært et viktig virkemiddel for å vinne de første, harde streikene. Velferdsstaten var tuftet på streikebryter-drap, i følge dem.

Selv om man kjøper argumentasjonen, syntes jeg det var en absurd ting å skrive hurra-sang om. Det var litt som om man skulle feire de alliertes seier over nazistene med en trall om bombingen av Dredsen.

Til slutt

Selv om jeg har gitt opp minst tre ideologier/livssyn, betyr det ikke at de utelukkende var negative. Det betyr at jeg tenkte gjennom dem og ombestemte meg. Jeg vil heller være en kritisk person enn en standhaftig person. Jeg synes det er betryggende med mennesker som endrer mening og vil gjerne være en sånn selv.

Felles for de tre over var at personlig overbevisning gikk over til å bli sosial forpliktelse. Da er det greit å avslutte de sosiale forpliktelsene og lete etter nye tanker som stemmer overrens med de personlige overbevisningene.

Har du noen erfaring med å gi opp et livvsyn/ideologi? Jeg vil gjerne høre om det i kommentarfeltet.

Valgblues og planlegging

Det er en følelse av å ha satset på feil hest, er det ikke? Åkei, jeg satset jo på en hest som ikke kom i mål en gang, Erling Folkvord-hesten manglet jo noen stemmer på å komme inn, men jeg spilte på klimahesten, på personvernshesten og på humanitær asylpolitikkhesten, og pussig nok var det partiene som hadde disse hestene i stallen som kom sist i mål, også.

Jeg burde spilt på lavere skatt eller «Stol på Stoltenberg»-hesten. De løp i mål lenge før de siste stemmene var talt opp. Jeg sitter med en uggen følelse av å være i mindretall, selv om regjeringen jeg ønsket meg fortsatt har flertall.

Så jeg sitter her og tenker: Valgkampen er over, men jeg må gjøre noe. Ikke fordi jeg planlegger et langsiktig løp frem mot neste valgkamp, men fordi jeg har lyst til å påvirke det politiske klimaet vårt. Når ingen av de sakene jeg er opptatt av er viktige saker på dagsordenen, må jeg muligens lage mer lyd.

Her er planen min:

  1. Blogge mer politisk: Jeg har blogget litt politisk den senere tid, men jeg har ikke hatt noen plan for det. Så. Mer om de sakene jeg bryr meg om.
  2. Skrive kronikker til avisen:Når alle de teite og plagsomme folka gjør det hele tiden, burde jammen jeg kunne gjøre det også. Jeg må tydeligvis utvide bloggvirksomheten til papir et par steder.
  3. Fortelle Rødt hva jeg tror de må endre: Hvis du gjør det samme år etter år uten ønsket resultat, kan det være at du gjør noe feil. Siden jeg vet hvorfor Rødt ikke funker for meg i mange sammenhenger lenger, tror jeg det er allright å dele med dem hvorfor de ikke gjør det. Konstruktiv kritikk osv.

Ellers tror jeg vi som bloggere kan være med på å lage et bedre politisk diskusjonsklima. Noe av det jeg har lært i bloggerby er at du ikke trenger å være enig med noen for å respektere dem, at det er lov å tvile, ombestemme seg, gruble og gi seg når man får ny informasjon.

Så jeg tenker at «Åkei, Avil og jeg er ikke enig om alt her i verden», men vi er jammen enige om hva som mangler i den politiske debatten. I tiden fremover får vi bare brette opp armene og sette dagsorden selv.

Jeg har stemt

Og jeg har tenkt å fortelle deg hvorfor jeg stemte hva jeg stemte, Internet. Du husker kanskje at jeg slet litt med denne partipolitikken tidligere i sommer?

Det har ikke blitt noe bedre utover i valgkampen, for å si det mildt. Jeg har skrevet en kommentar til Fritanke.no om hvorfor. Men man må jo stemme, med mindre man skal sitte og dunke hodet i veggen i fire år uten å føle at man gjorde noe som helst.

Så. Jeg satte meg ned med penn og papir og forsøkte å samle tankene. Jeg bestemte meg for hva som er viktigst for meg ved valget 2009. (Og nei, jeg førte det ikke opp på den skumle flash-fellen av en nettside Arbeiderpartiet har laget til formålet.)

Viktigst for Virrvarr:

  1. Fortsatt rødgrønn regjering. De har ikke utrettet mirakler, men det er bedre enn de andre alternativene (Bondevik 3 støttet av Frp, ren AP-regjering osv)
  2. Trekke de norske soldatene ut av Afghanistan. (Se lengre innlegg om spørsmålet hos Esquil.)
  3. Personvern. (Nei til Datalagringsdirektivet osv)
  4. En mer human asylpolitikk som tar med i beregningen at asylsøkere ikke er en enhetlig gruppe, og at nye landsmenn til syvende og sist er en positiv ting. (Humanisten i meg får vondt av debattklimaet om asylsøkere nå.)
  5. Ingen oljeboring i Lofoten-Vesterålen.
  6. Bedre psykisk helsevern.

Jeg kunne hatt flere ting på lista, som likelønnspott, som fattigdomsbekjempelse, som forskning, men siden jeg fant ut at jeg måtte begrense meg om jeg skulle få stemt på noen i det hele tatt, endte jeg opp med punktene over.

En av grunnene til at asylpolitikken er viktig for meg nå, er at partiene kappes om å snakke styggest om dem i media nå om dagen.

Sponheim sa i partilederdebatten i går at han fikk slå et slag for rettsstaten og et skikkelig menneskesyn, for alle andre var jo blitt helt gærne. Det oppsummerer hvorfor det spørsmålet er så viktig for meg, også.

Etter at jeg hadde laget meg listen min, satte jeg meg ned med de partiene som var enige med meg i to eller flere av punktene. Det gjorde at jeg endte opp med SV, Venstre og Rødt som alternativer.

(Før noen foreslår Miljøpartiet De GrønneLes dette innlegget hos Sigve Indregaard.: Det oppsummerer i grunnen mitt syn, også. Dessuten vil jeg gjerne påvirke stortingskabalen med stemmen min, ikke bare gi litt ekstra stemmestøtte til noen.)

Uansett. Her er gjennomgangen min av politikken til de ulike partiene:

Venstre:

  • Pluss: Personvern og it-politikk: Venstre har markert seg som definitivt best på personvern og it-politikk. De er mot datalagringsdirektivet, mot at ISP’ene skal kunne overvåke nettbruk og for å legalisere ikke-komersiell fildeling. Mens de andre fildelingsentusiastene ble bleke om nebbet etter kunstneroppropet, har ikke Venstre veket en tomme og viser at de vet hva de snakker om. Full pott her.
  • Pluss: Human asylpolitikk: De er et av de få partiene som ikke har hoppet på Frp-retorikken, og sier mye saklig om integrering. I tillegg er de for arbeidsinnvandring fra hele verden, som jeg tror er lurt og viktig. Når ureturnerbare asylsøkere kan søke jobb og arbeidstillatelse, reduserer vi mye kriminalitet bare der.
  • Pluss: Mot oljeboring i Lofoten/Vesterålen: De har faktisk lagt ned ultimatum, så her får Erna litt å stri med om det blir borgerlig flertall etter valget. I tillegg er de mot Statoil sitt oljesand-prosjekt i Canada, som er mer enn man kan si om SV.
  • Minus: Bondevik 3: Dette er ikke et lite minus for min del. Strategisk sett teller det dobbelt. Selv om Venstre har garantert at de ikke vil sitte i regjering med Frp, så vil de fremdeles sitte i regjering med Erna Solberg og Dagfinn Høybråten. Asylpolitikken deres nulles ut av Jern-Erna, som i tillegg har sagt at hun er ansvarlig og ikke vil legge ned noe veto mot noe datalagringsdirektiv. Selv om de har ultimatum på Lofoten-Vesterålen, er Høyre mer i modus at de roper «Drill! Drill! Drill!»
  • Minus: Flere soldater til Afghanistan: Også et stort minus. En kjekk Unge Venstrefyr som ville overbevise meg sendte meg et innlegg som het «Ti gode grunner til at Venstre er bedre enn SV» Det første punktet var at SV var jo mot norsk krigsdeltagelse i Afghanistan! Og jeg bare «Ånei, FEIL argument overfor meg, FEIL argument overfor meg». Ja, flere jenter har fått mulighet til å gå på skole, men okkupasjon er fremdeles okkupasjon for meg. Vi invaderer ikke Saudi Arabia for å få dem til å sende jenter på skolen heller, gjør vi? Afghanistan ble invadert for å jakte på Bin Laden i 2001. Den retorikken er blitt byttet ut med at vi er der på en slags fredsbevarende demokratioperasjon, og jeg klarer ikke å kjøpe at å ralle rundt med tanks i Nato-regi er måten å gjøre det på.
  • Pluss: Styrket psykisk helsevern: Da jeg leste meg gjennom de ulike partienes programmer om psykisk helsevern og psykiatri, var Venstre et av de klart beste partiene. De vil at det skal være like enkelt å få psykolog som det er å få fysioterapeut, og de vil trappe opp lavterskel og etablere en psykiatrisk førstelinje. De vil også at folk som har kombidiagnose med rus og psykiatri skal få hjelp med begge problemene samtidig. Fine greier.

SV:

  • Tja: Personvern og it-politikk: SV kom sent på banen som fildelerparti og trakk seg fort unna igjen. Audun Lysbakkens innlegg om at fildelerne og musikerne må komme opp av skyttergravene inneholder masse selvmotsigelser som gjør at jeg er litt usikker på om SV egentlig vet hva de snakker om her. De vil dog legge ned veto mot datalagringsdirektivet, som er bra.
  • Pluss: Human asylpolitikk: SV tok ut dissens i regjeringen på innstramningene i asylpolitikken, og har fremmet forslag for å sikre mindreårige asylsøkere sine rettigheter.
  • Tja: Mot oljeboring i Lofoten/Vesterålen, men… Jeg er kanskje ikke helt rettferdig mot SV her, men jeg klarer ikke ta dem 100% seriøst som miljøparti lenger. Selv om de er mot oljeboring i Lofoten/Vesterålen (og hurra for det), godtok de oljeutvinning i Goliatfeltet og Statoils oljesandprosjekt i forrige periode. Ja, jeg vet de sitter i regjering med Jens «Miljøsinke» Stoltenberg, men jeg synes SV kunne være ærlige nok til å si «Nei, vi er mot oljesand, men den kamelen måtte vi jaggu svelge!» istedenfor å svare at det er Statoil sin business hva Statoil finner på. *ser skeptisk på Kristin Halvorsen*
  • Pluss: Rødere rød-grønt SV er definitivt det du stemmer på hvis du vil ha en sterkere rødtone i en ny, rødgrønn regjering. Og fortsatt rødgrønt vil jeg ha.
  • Minus: Ja til norsk krigsdeltagelse i Afghanistan Når du svarer på valgtester at du er mot norsk millitærdeltagelse i Afghanistan, sier valgomaten at du bør stemme SV. Som er litt vås, siden SV er mot å gå syd i Afghanistan, men ikke har noe problemer med soldater nord i Afghanistan. De for å sende soldater dit i 2001 og de er mot å trekke ut soldatene nå, sa Heikki Holmås i en debatt om utenrikspolitikk. De var mot å ha soldater i Enduring Freedom-styrkene, men for å ha dem i ISAF-styrkene, fordi Enduring Freedom var USA-styrt og ISAF var FN. Da Enduring Freedom ble integrert med ISAF og USA fikk sjefe over ISAF, mente SV at de hadde fått viljen sin. Ingen norske soldater i Enduring Freedom. Ikke imponert.
  • Pluss: Best på psykisk helsevern: SV feide gulvet med de andre partiene når det kom til psykisk helsevern. De har best politikk på brukerstyring, spiseforstyrrelser, tvangsproblematikk, menneskerettigheter, rusomsorg og har satt fokus på de psykisk syke som sitter i fengsel og ikke får tilstrekkelig hjelp. Kort sagt har de alt som Venstre har, pluss litt til. Jeg kunne ha skrevet SV sitt kapittel om psykisk helsevern selv.

Rødt:

  • Pluss: Personvern og it-politikk: Rødt trekker inn pluss-poenget så vidt det er. Torstein Dahle har skrevet like våsete ting om fildeling som Audun Lysbakken, men siden jeg vet at Mr. Jackson er leder for it-utvalget til partiet og til syvende og sist utformer politikk og svarer på spørsmål, føler jeg at jeg stoler nok på Rødt her likevel. (Rødt er selvsagt for å nedlegge veto mot datalagringsdirektivet. De er mot alt EØS-relatert.)
  • Pluss: Human asylpolitikk: Å skrive om Rødt-politikk føles litt som å liste opp den lokale mafiaen jeg er en del av. Mens mannen min lager it-politikken, har svigerfar ført Rødts antirasistiske manifest i pennen. Det gjør det ikke bare til noe jeg er enig i og har diskutert meg gjennom, det gjør det til og med leselig (som er noe man ikke kan si om så mye av Rødts programmer ellers.)
  • Pluss: Mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen: Og mot oljesand. Og for fornybar energi. Rødts miljøpolitikk er til syvende og sist Natur og Ungdom sin miljøpolitikk, som var en av grunnene til at jeg endte opp i RU etter å ha ledet Fredrikstad NU noen år.
  • Tja: Fortsatt rødere rødgrønn regjering, men… Rødt vil støtte en rødgrønn regjering, men det hjelper ikke stort om de ikke kommer inn på stortinget.
  • Pluss: Nei til norsk deltagelse i Afghanistan: Dette er kanskje Rødts største fortrinn i gjennomgangen min av partiene. De er de eneste som er helt tydelig på at de vil hente soldatene hjem.
  • Minus: Psykisk helsevern: Rødt suger på psykisk helsevern. Små partier på venstresiden tiltrekker seg folk med ganske sterk konspiranoia, og du finner flust med tanker som at psykiatrien er en slags konsentrasjonsleir for annerledestenkende der de tvangsmedisineres og holdes nede. Inntil for noen få måneder siden sto det i Rødts arbeidsprogram at det viktigste var å fjerne psykiatrien fra «legevitenskapens klør». Som ga meg hodepine, siden forskning på hjernen og biokjemi er en ganske viktig del av å skjønne hva psykisk sykdom er. I tillegg er Rødt veldig lite konkrete når de utvikler politikk på psykisk helsevern. Rødt er veldig, veldig mot at man bruker politibiler for å hente folk som skal tvangsinnlegges. SV er for å ha egne, dedikerte psykiatriambulanser istedet. Hav av forskjell.

Resultat:

Venstre:
Tre pluss
To minus

Tre poeng i alt

SV:
To tja
To pluss
En minus

Tre poeng i alt

Rødt:
Tre pluss
Ett tja
Ett minus

Tre og et halvt poeng i alt

Åkei, Rødt vant.

Også sitter jeg her og tenker at hey, dette var jo ikke så overraskende, Virrrvarr. Riktignok har du følt deg politisk forvirret og fortvilet og sur, men du har ikke endret mening i såå mange saker siden sist.

Her har du sittet og surmult over masse interne venstresidegreier, over ideologiske ting du finner problematisk og over marxistiske finurligheter ingen andre enn nerdevennene dine er interessert i.

De sakene som gjorde at du endte opp på RV i 2001 har neimen ikke endret seg, gitt. Du startet med antikrig, asyl og miljø og hverken du eller storpolitikken har forandret seg så veldig.

«Erling Folkvord mangler 659 stemmer for å komme på tinget» sier Mr. Jackson. «SV sine to mandater i Oslo er ganske sikre, så det er taktisk å stemme Rødt.»

Åkei, tenkte jeg. Ett rødtmandat på stortinget kan sikre en ny rødgrønn regjering hvis det blir knapt, og som miljøpolitisk talsmann i Frp har formulert det: «Skrekkscenariet er at Norge risikerer å få Rødt på vippen, og det må vi unngå for enhver pris.»

Så nå håper jeg for pokker at 658 til stemmer på Erling Folkvord, så ikke stemmen min er bortkastet. Bor du i Hordaland eller Nordland, kan du være med å få henholdsvis Torstein Dahle eller Ingeborg Steinholt på tinget, også.

Tanker om partilederdebatten

«Dere må komme og se partilederdebatten live!» sa han til Mr. Jackson og meg. Jeg hadde ikke orket å se en eneste partilederdebatt denne valgkampen, men Mr. Jackson syntes vi skulle takke ja. Det var tross alt mer spennende å se noe live enn å se noe på TV.

Vi småløp fra Oslo Twestival (som forøvrig var fine saker!) og ned til sentrum scene, fanget boller til Mr. Jackson og salat til meg før vi skjønte at vi var akkurat litt for sene og at vi ikke hadde billett.

Vi ringer tusen mennesker før vi endelig får noen til å løpe ned med gule billettlapper til oss, og da er det ingen steder å sette seg.

TV er på ordentlig, det også

Det er en sirkel med folk på pinnestoler som sitter rundt to høye bord med barkrakker og TV-folk med store kamerakraner som småløper frem og tilbake. «Hvor skal vi sette oss? Hvor skal vi sette oss?» Mr. Jackson og jeg ser ut som spørsmålstegn.

Så dunker Siv Jensen inn i ryggen min.

Jeg snur meg og skjønner at hun egentlig er bitteliten. Hun er lavere enn meg, hun er tynnere enn meg og hun har veldig høyhælte sko.

Jeg har et øyeblikks sjokk der jeg skjønner at «Herregud, jeg kan ansiktet hennes utenat, jeg trodde hun var fiksjon, jeg ante ikke at hun fantes på ordentlig!»

Jeg hadde ikke tatt inn at det kom til å være ordentlige politikere på partilederdebatten. Jeg hopper til side og Erna Solberg, Lars Sponheim og Jens Stoltenberg toger ut etter Jensen.

Publikum er halve opplevelsen

«Vi må sette oss et sted fort» hvisker Mr. Jackson til meg og vi sirkler lokalet. Vi finner noen ledige stoler på bak noen ukjente ungdommer som tydelig er der som en gruppe. Til høre for oss sitter Unge Høyre.

Det kan du se, siden alle har blå UH-gensere og langt, bleket hår gredd i sleik. Det er bilde av dem i denne Dagblad-artikkelen.

«Lurer på hvem vi sitter bak?» spør Mr. Jackson. Jeg prøver å gjette, men alle foran oss ser ut som normale, kjedelige ungdommer uten spesielle kjennetegn.

Programlederne kommer inn og salen får beskjed om å oppføre seg ordentlig under debatten. Å klappe er fint, men å klappe og hoie så høyt at politikerne ikke hører spørsmålene eller svarene fra de andre er ikke så fint.

Å vise plakater underveis er fy-fy. Osv. Sminkørene løper rundt og klatter på ekstra fundation på politikerne. Mr. Jackson og jeg har utsikt til bakhodene til de borgerlige. Halvveis ut i debatten kan jeg nakken til Lars Sponeheim utenatt.

Ungdommene foran oss begynner å juble når Høybråten åpner munnen. Ah, Krfu.

Stemmene deres

Da jeg var liten og hørte på politiske debatter, pleide jeg å gjøre det med øynene igjen. Kunne jeg kjenne igjen de forskjellige politikerne på stemmen? Ok, Valgerd og Carl Ivar var bankers, men Odd Einar Dørum bommet jeg på igjen og igjen. Nå er jeg voksen og kjenner politikerne altfor godt.

Så godt at jeg kan gjette meg til hva de svarer når jeg hører spørsmålet deres. Jeg, som ikke hadde trodd jeg hadde fulgt med denne valgkampen. Jeg, som trodde jeg hadde ungått nyhetene de siste ukene. Åneida.

De diskuterte fire ting.

  • Eldrebølgen.
  • Asylpolitikk.
  • Oljeutvinning i Lofoten-Vesterålen
  • Regjeringskabalen

De ulike politikerne

Siv Jensen sa de samme tingene om og om igjen på litt forskjellige måter. Erna Solberg har øvd inn en streng lærerstemme med strenge lærerreplikker til programlederne og medpolitikere.

Dagfinn Høybråten var så tydelig og åkei at hadde jeg ikke visst at det var Dagfinn Føkkings Høybråten hadde han kunnet overbeviste meg når han angrep SV om oljesand og oljeutbygging i Golitatfeltet.

Lars Sponheim må ha funnet opp replikkene sine mens han satt i salen, for den lange ranten om hvordan han gråter når han ser vakker natur kunne umulig vært innøvd som en god punchline.

Jens Stoltenberg snakket mest av de rødgrønne, og jeg tror Liv Signe Narvaseter og Kristin Halvorsen taper på å skulle både fronte sine egne saker, samtidig som de skal stille seg bak Jens som et solid alternativ.

De borgerlige har fordelen av å kunne angripe de som sitter i regjering selv om de ikke er enige om politikken seg i mellom.

Torstein Dahle er litt utenfor selve samtalen i debatten, og får ordet en gang hver runde. Han er litt på nåde i debatten, siden han ikke har noen stortingsplass.

Faktiske diskusjoner:

  1. Får vi inn mer skatt fra bedriftene om vi senker skattene og avgiftene eller vil det å senke skattene føre til mindre penger i kassa, punktum?
  2. Vi mangler hender i eldreomsorgen, og eldrebølgen er her snart. Er det ikke et paradoks at alle konkurrerer om å skulle sende ut flest mulig nye landsmenn når vi ikke er mange nok her?
  3. Er vi avhengig av oljepengene fra Lofoten/Vesterålen for å kunne klare oss videre?

TV-debatter er snappy og ikke så veldig spennende. Det som gav meg mest frysninger var at alle partier utenom Rødt og Venstre konkurrerte i å si hvem som var strengest i asylpolitikken.

I serien: Her har Frp fått lov til å sette dagsorden, gitt. Ingenting er mer uggent enn Jens Stoltenberg som slår fast at han er streng og rettferdig.

Sirkus til slutt

Kameraet svirrer over oss. Små vogner med kameraer på kjøres mellom bordene med partiledere. Frp-tilhengerne buer som fotballsupportere når noen de er uenig med snakker. De er voksne folk, godt over femti, men oppfører seg styggere enn de mest ihuga ungdomspolitikerne.

Etter at debatten er over, går vi ut i en vegg av ungdomspolitikere som skriker. «ERNA! ERNA! ERNA!» Det er lysegrønne ballongklaser med folk som skriker «VIVA SPONHEIM! VIVA SPONHEIM!»

Bakerst står et korps med rødkledde folk som roper på fire nye år. Fire nye år. Noen gamle damer i grønne allværsjakker med Senterpartiet-logo sniker seg stille bort.

Det gjør Mr. Jackson og jeg også.

Virrvarr om valgkampen: Valgkampbloggere

Det er mye som skjer på sosiale media-fronten i forbindelse med valgkampen. Aftenposten har valgprat.no, VG har twittertinget.no og jeg har lurt på hva Dagbladet kom til å finne på frem mot valget. Det viser seg at de har gått for en mer minimalistisk og mindre støyende løsning: De har fått tre gamle, kjente bloggtravere til å skrive en rødblogg, en blåblogg og en tvileblogg frem mot valget.

Hvilke bloggere? Mihoe står bak rødbloggen, Bjørn Stærk står bak blåbloggen og Hjorthen står selvfølgelig for tvilebloggen. De skal vurdere de ulike partiene frem mot valget, og første parti ut er Venstre. Jeg synes konseptet med erfarne bloggere som kommentatorer på hver sin fløy er en kjempeidé, og de første innleggene ser veldig bra ut. Fyr opp RSS-leseren og følg med frem mot valget!

Virrvarr tenker høyt om stortingsvalget, del 1

Det er på tide å begynne å tenke høyt rundt stortingsvalget. Vi starter med det pragmatiske perspektivet: Hva slags regjering vil du bidra til at vi skal få? Samtlige partier som kommer inn på stortinget vil være med å støtte et eller annet regjeringsalternativ, selv om de ikke skulle sitte i regjering selv.

Nå er det sånn at regjeringen – spesielt en flertallsregjering i stor grad bestemmer hva slags kurs Norge tar de fire neste årene. Jeg vet at mange mener at man bare bør stemme på det partiet man er enig med og ferdig med det, men jeg liker å ta et pragmatisk overblikk på hvilken rolle partiet kommer til å spille i regjeringssammensettningen, også. Her er oversikten min:

Stemmer du på…

Stemmer du på SV, stemmer du på et rødgrønt regjeringssammarbeid sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Selv om du stemmer på SV sitt partiprogram, stemmer du strengt tatt på den delen av partiprogrammet de får med seg resten av de rødgrønne i på i forhandlinger internt . Samtidig er en stemme til dem en stemme til en sterkere SV-blokk i forhandlingene.

Stemmer på Arbeiderpartiet
, stemmer du på Arbeiderpartiet og på en rødgrønn regjering. De vil utgjøre flertallet i forhandlingene med SV og SP, samtidig som de også kan danne regjering uten andre sammarbeidspartnere. På mange måter kan du si at AP er det mest stabile stedet å sende stemmen sin. Blir det rødgrønn regjering, får AP fremdeles gjennom flere saker enn SV og SP.

Blir de rødgrønne for små til å fortsette som flertallsregjering, kan AP lage sin egen mindretallsregjering og sammarbeide med de andre partiene i enkeltsaker. Blir det borgerlig mindretallsregjering, må de fremdeles forholde seg til AP. Kort sagt: AP får viljen sin med mindre det det blir en borgerlig flertallsregjering med Frp.

Stemmer du på Senterpartiet
, stemmer du samtidig på SV og Arbeiderpartiet. Blir det ikke rødgrønt, kan det være du stemmer litt på Venstre og Krf, også. På mange måter er Senterpartiet det partiet du stemmer om du fortsatt vil ha rødgrønn regjering, men vil forsøke å sørge for at kontantstøtten ikke blir fjernet.

Stemmer du på Rødt, stemmer du antageligvis på Erling Folkvord og Torstein Dahle i Oslo og Hordaland. Meningsmålingene spår at Rødt faktisk får inn noen på tinget, så denne analysen tar utgangspunkt i det. Du stemmer på fortsatt rødgrønn regjering, selv om Rødt ikke vil være en del av det rødgrønne sammarbeidet.

I tillegg stemmer du på Natur og Ungdom, Press, Attac, Nei til EU og en bunch andre opprop og organisasjoner. Rødt sin politikk på et område er ofte overlappende med politikken til en organisasjon Rødt støtter. Stemmer du på Rødt, stemmer du på at venstresiden på stortinget får et eller to jokerkort i ermet som ser på AP som Høyre light.

Det kan ha politisk betydning i en del enkeltsaker, selv om det ikke er så avgjørende i spørsmålet om regjeringssammensettning. Unntaket er om de rødgrønne krymper samtidig som Rødt får inn noen på tinget. Da kan Rødt sin støtte være avgjørende for fortsatt rødgrønt.

Stemmer du på Venstre, stemmer du på Krf, hvis Krf ikke sammarbeider med Frp, på Høyre, hvis Høyre ikke sammarbeider med Frp og på de rødgrønne, hvis de overnevnte skulle finne på å sammarbeide med Frp. «Heller Jens enn Jensen», som formulert av Lars Sponheim. Oppsummert: Stemmer du Venstre, stemmer du ikke Frp. Det er omtrent det eneste som er forutsigbart.

Stemmer du på Krf, stemmer du kanskje på Venstre, kanskje på Frp og helt sikkert på Høyre. Krf får ikke både Venstre og Frp på én gang. Store deler av Krf drømmer seg tilbake til Bondevikregjeringen, og håper at de selv, H og V skal vokse seg store nok til å gjenta moroa. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at Frp er større enn noen av partiene som utgjorde den borgerlige regjeringen og har stjålet stemmer fra dem i bøtter og spann. Stemmer du Krf, stemmer du Høyre. Alt annet er litt uklart.

Stemmer du på Høyre,
stemmer du på Krf, Venstre og Frp. Problemet er at selv om Høyre er klar for å sammarbeide med alle de tre andre partiene, er de tre partiene ikke klar for å sammarbeide med hverandre. Stemmer du på Høyre, stemmer du på partiet som skal prøve å få den borgerlige kabalen til å gå opp. Hvilke valg de tar for å få det til, er ikke enkelt å forutse.

Stemmer du på Frp, stemmer du på Frp. De har vært ute i avisen og frontet rene Frp-regjeringer, og kommer de inn i et borgerlig regjeringssammarbeid, kommer de uansett til å være størst og tyngst. De er snart på AP-størrelse og vet at de er den egentlige garantisten for en borgerlig flertallsregjering, det eneste alternativet som ikke Arbeiderpartiet kan overkjøre.

Partiet ingen har villet sammarbeide med er blitt så stort at de tvinger de andre borgerlige til det hvis de vil ha regjeringsmakt. Samtidig oppfører de seg som om de er klar til å ta regjeringsmakten alene – en retorikk som skaffer dem flere stemmer enn resten av rotet på borgerlig side. Velgerne tror på ren Frp-regjering, selv om de andre partiene ikke gjør det.

—————————————-

Jeg vet at Kystpartiet, De Grønne, Det Liberale Folkeparti og Kristen Samlingsparti alle sammen prøver sanke stemmer og få seg en stortingsplass, de også, men det er lite sannsynlig at de kommer inn. Derfor er de ikke en del av oversikten. Det betyr ikke at det er dumt å stemme på et lite parti, det betyr bare at du bruker stemmen din på å markere at du støtter en politisk bevegelse, ikke på å avgjøre sammensettningen av stortinget.

Å stemme på et lite parti er også løsningen hvis du synes å velge mellom de store partiene er litt som å velge mellom pest og kolera, samtidig som du synes det er litt hårete å forhåndsstemme blankt…

Oppsummering:

Jeg liker å tenke på politikk som sjakk med mer enn to deltagere. Hver enkelt velger har en bitteliten mulighet til å påvirke spillet i en rettning de liker. Nå som valgkampen begynner, kommer det til å flomme over av fancy formuleringer og fine reklamesnutter om hvorfor du skal stemme på den eller den, subsidiært hvorfor du ikke skal stemme på den eller den.

Da kan det være greit å zoome ut og tenke gjennom hva du faktisk får når du stemmer det du velger å stemme. Å finne ut hva slags regjering du vil ha og kanskje spesielt hva slags regjering du ikke vil ha, er et godt første skritt for å finne ut hva du vil stemme.

I nesten innlegg kommer jeg til å ta for meg hva de forskjellige partiene mener om ulike saker og hva de har stemt for og mot tidligere.