Jeg er «glad» for å ha en «venn»

Denne teksten stod i Fredriksstad Blad på lørdag.

Det er en del opplevelser i barndommen som merker deg for livet. For noen var det Gremlins. For andre var det Pompel og Pilt. Min største fiende i oppveksten var en barnesang med tittelen «Jeg er glad for å ha en venn». Høres uskyldig ut, gjør det ikke? Åneidu.

«Jeg er glad for å ha en venn» var riktignok en av disse politisk korrekte barnesangene som hverken henviser til Jesus eller Vesle Hoa, en skikkelig gladsang vi øvde inn til anledninger der vi skulle stå i finkjole med sløyfe i håret og skråle for stolte foreldre. Sangen er i følge Google skrevet av Vidar Kristensen, mannen som rimte «deg» på «meg» og «jeg» på «lei», og ikke hadde kommet opp med et bedre refreng enn «Jeg sier det gjerne igjen og igjen, jeg er glad for å ha en venn».

Det var imidlertid ikke mangelen på gode rim som gjorde sangen skumlere enn Snehvits stemor. Det var det faktum at jeg ikke hadde en venn store deler av barneskolen, mens velmenende voksne tvang meg til å uttrykke min takknemlighet for det ikke-eksisterende vennskapet i plenum.

Jeg demonstrerte mot sangen på mitt eget, passiv-aggressive vis med å forsøke å se så trist ut som mulig mens jeg fremførte den. Melodien hadde et anstrøk av moll, og den passet godt til Elvisaktig hulkestemme akkompagnert av dirrende underleppe og lidende blikk.

Etterhvert som jeg ble eldre, forstod jeg at jeg ikke var den eneste på barneskolen som demonstrerte mot gladsangen på denne måten. Hver eneste gang jeg så sangen fremført på 17. mai, var det alltid et par stykker med store, triste torskeøyne og furteleppe. Det var alltid noen som så ut som om de heller ville bli tvunget til å lære Terje Vigen og fjørtiåtte salmevers utenat enn å måtte tralle to minutter med «Hjertet mitt liker at du er nær, da blir det lyst og trivelig her». Jeg var rett og slett ikke den eneste ensomme ungen på barneskolen.

Mari Rysst skriver i «Myten i den tapte barndom» at bestevennrelasjonen på barneskolen er like viktig og full av drama som kjæresterelasjonen er på videregående. For jentene er det svært viktig å ha en fast bestevenninne, og bestevenninner skal både holde hverandre i hånden, sitte siden av hverandre, herme etter hverandres klesstil og ikke leke med noen andre enn bestevenninnen.

Rysst beskriver hvordan jentene i fjerdeklasse bruker mye tid på å snakke om hvem som er bestevenninnen til hvem, og å spørre noen om de vil være bestevenninnen deres er mer alvorlig enn å spørre en gutt om de «har sjans». Jeg kjenner igjen Ryssts observasjoner fra min egen barneskoletid. Faktisk fikk jeg min første bestevenn ved at min tremenning fra Oslo spurte meg om jeg ville fylle ut bestevennsiden i skoledagboken hennes om hun fikk fylle ut min. Hun tenkte at vi kunne jo lage et proforma-bestevennskap så vi ikke virket så ensomme, sett fra utsiden. Fasade er viktig på barneskolen.

Rysst skriver at sosiale miljøet barneskolejenter i mellom er inndelt i det hun kaller dyader og det hun kaller satellitter. Dyadene er stabile bestevenn-par mens satellittene er jenter uten bestevenner som forsøker å bryte opp dyadene for å kunne danne en dyade selv. Bestevennrelasjonen er altså ikke bare viktig, den er også under konstant sosialt press. Å være satellitt er både ensomt og slitsomt, beskriver Rysst. Jeg tipper det var dem som sang med nedovermunn og desperat blikk.

Forholdet mellom satellitter og dyader er et viktig virkemiddelmiddel i jentemobbingen. Mens guttemobbingen gjerne viser seg i form av blåmerker og bøker i sølepytter, skjer jentemobbingen det «usynlige» sosiale spillet. Eller som Liv Skotheim skriver i «Bitching»: «De intense jentevennskapene innebærer en risiko for sårhet og kulde når de svikter. Og siden venninnene er en slags indikator på hvor vellykket du er, blir frykten for å bli frosset fra fellesskapet en stressfaktor. Jenter mobber som regel jenter de kjenner, og relasjonen brukes som et middel i mobbingen.»

Jeg håper at lærerne blir flinkere til å ta «bitchingen» på alvor, og at foreldre blir klar over hvor mye alvor det er i Tuppen og Lillemor-dramaene som spiller seg ut i skolegården.

Barneskolejentene er definitivt glad for å ha en venn, men ikke på den søtladne, uskyldige måten sangen beskriver. Det er litt som å sette tiendeklassingene til å synge «Jeg er glad for å ha en kjæreste» og observere de ukyssedes fortvilede fjes.

Om Den ene

Curly har utfordret meg til å skrive noe med utgangspunkt i Unicefs kampanje «Den ene», om alle de enkeltvoksne som har reddet et barn i uføre. Jeg har hatt et halvferdig innlegg om kampanjen jeg var sikker på at jeg hadde publisert, men det viser seg at jeg ikke har skrevet noe om det likevel.

So. Here goes:

Den Ene?

Jeg ser kampanjen i Dagbladet og blir sår. «Det var INGEN der for meg!» sier jeg til Mr. Jackson. Jeg leser historie etter historie i Magasinet og tenker. Det må jo ha vært noen voksne? Jeg er her i dag snarere på tross av opphavet mitt enn på grunn av det, og selv om enkelte har påstått at de putter the fun back in dysfunctional, er de fremdeles grunn nr. 1 til at ting er vanskelig. Først da jeg sluttet å se dem, var det mulig for meg å ta tak i livet mitt.

Så jeg ligger på senga og leter etter voksne i historien min. Jeg finner dem til slutt. De er godt skjult, men her er et par:

Mannen med skjegg:

«Ida!» sier han og gir meg en klem, selv om jeg ikke har møtt ham på mange år. Jeg er femten. Jeg husker ham knapt. Jeg husker en teddybjørn og et teaterstykke, ikke ansiktstrekk. Han ser på meg. Lenge. «Hvordan går det med deg?» Spørsmålet er ikke ment som småprat. «Sist jeg så deg var du sju. Du klemte deg inntil meg som om noe forjævlig var etter deg og var helt «elskmeg-elskmeg-elskmeg»! Åh, jeg ville bare ta deg på armen og stjele deg ut og bort! Hvordan går det med deg?» Jeg stivner. Jeg trodde frykten min hadde vært usynlig. Vissheten om at noen andre var der og så det, gjør at de usynlige tingene finnes litt mer.

Dame med bil:

Jeg er søtten. Jeg arrangerer skoleball. Jeg løper i høyhælte sko og kjole med punchflekker og skriker til alle med sersjantstemme. «Du bærer inn osten!» «Vask hendene først!» «NEI! Bandet kan ikke spille fem låter ekstra! De låter som en støvsuger med strenger og folk vil først og fremst danse!» Midt i forbredelsene finner vi ut at vi mangler servietter og stearinslys. Jeg har nesten brølt på meg brokk da en av jentene i førstegym forteller at moren hennes kommer med kjolen hennes i bil og at hun sikkert kan kjøre meg ned til kjøpesenteret så vi får skaffet det som måtte mangle.

Minutter senere står bilen i oppkjørselen, jenta henter ut ting fra baksetet i all hast og jeg kaster meg inn i forsetet og sier noe usammenhengende om «Tusen takk og hei på deg og servietter og veldig snilt!»

«Ida?» sier damen i bilen. Jeg er litt forvirret over at hun vet navnet mitt, men jeg antar at jenta i klassen under må ha fortalt hvem jeg er og hva jeg heter. Det er tydeligvis ikke tilfellet. Hun smiler fra øre til øre: «Ida! Husker du meg!» Jeg rister på hodet. «Jeg var assistent! På skolen du gikk på! Du gikk alltid alene og sang for deg selv! Husker du? Jeg holdt deg i hånden alle friminuttene i hele førsteklasse!» Det demrer for meg. Jeg husker ikke navnet hennes, men jeg husker allværsjakken, jeg husker å løpe mot henne, å være litt mindre redd friminuttene. «For et sammentreff!» Hun gir meg en klem. «Jeg var så lei meg da jeg sluttet! Jeg lurte på hva det skulle bli av deg! Men jeg hadde bare jobb der det ene året, ser du!» Etterpå tenkte jeg på hvor godt hun egentlig måtte ha sett meg. Jeg var en førsteklassing i mengden, og likevel kjente hun meg igjen mange år senere, dekket i sminke og glitter, i en mørk bil.

Den slemme damen:

Jeg var alltid pissredd henne. Hun var moren til en veldig god venninne av meg, og hun snakket alltid til meg med skarp stemme og fikk meg til å stirre permanent på skoene mine hele besøket. Jeg var fjorten og dronningen av kjøpesenteret, kjøpte mine egne sigaretter, rullet min egen joint og skaffet mitt eget hjemmebrent. Hun var alltid, alltid i veien. Den heksa.

Jeg husker at hun kom og plukket meg opp i sentrum en gang jeg var så full at jeg ikke kunne stå oppreist. Jeg hadde stukket av fra venninnene mine for å drikke sprit med noen eldre gutter i parken, og bestevenninnen hadde ringt moren sin. Bitch. Hun dukket opp fra ingensteds, grep meg i armen og slepte meg hjem til dem. «Ånei! Der kommer den SLEMME DAMEN!» hadde jeg hoijet da jeg fikk øye på henne. «Yes. Jeg er den slemme dama.» hadde hun sagt.

Jeg traff henne i høst for første gang siden jeg sluttet å være tenåring. Hun ga meg en kjempeklem og sa hun var stolt av meg. Jeg ble så paff. Jeg var overbevist om at hun hatet meg. Hun hadde jo alltid vært så sint? Plutselig slo det meg at å plukke opp nær bevisstløse fjortiser omringet av suspekte gutter i begynnelsen av tyveårene ikke er en veldig slem ting. Det er omsorg.

Sist, men ikke minst:

Tankespinnet mitt om «Den ene» ble avbrutt av at jeg fant det siste og mest åpenbare svaret: Svigers. Her satt jeg og leste artikler i deres kjøkken i aviser de hadde kjøpt, også klarte jeg å glemme dem likevel. Jeg tror hovedgrunnen var at når de snakket om «Den ene», virket det som om de snakket om voksenpersoner rundt små barn, ikke rundt ungdom.

Svigermor og svigerfar kom inn i livet mitt samtidig som Mr. Jackson, og introduserte konseptet: «Et sted Ida kan sove uten å være kjemperedd». De hentet meg når jeg var i trøbbel, tørket meg opp når jeg var trist og stilte opp på skoleforestillinger. De laget rar allergikermat i perioden jeg bare spiste det, husket hvilke ting jeg likte og fulgte meg på legevakten. Da de skjønte hvor mye trøbbel jeg egentlig hadde, stilte de opp 500%. De var de første voksenpersonene jeg torde å fortelle noe som helst.

Jeg holdt foredrag for Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, og de spurte meg om hva jeg tenkte når det kom til relasjonen «pasient-pårørende». Jeg sa at «Helt ærlig: Jeg har de beste pårørende i hele verden. Men jeg har valgt dem selv.»

Om Bendik og meg

Jeg er i slekt med Bendik Riis. Han var et eller annet menning eller grand til meg, og selv om jeg aldri møtte ham personlig, var han tilstede i bevisstheten min fra jeg var ganske liten.

Jeg var på min første Bendik Riis-utstilling som elleveåring, og jeg kan ikke si annet enn at det merket meg for livet.

Jeg kan lukke øynene og hente frem galleriet, klærne jeg hadde på meg når jeg gikk rundt, hva slags frisyre jeg hadde og ikke minst: Alle bildene jeg så.

Jeg hadde vært på kunstutstillinger før. Jeg var vant til å gå langsomt fra rom til rom og skumme titler og malerier, å la kunsten kile meg før jeg gikk videre. Jeg var ikke forbredt på å bli slukt av et maleri.

Jeg var ikke forbredt på at jeg ville bli svimmel og kvalm og få pustebesvær av noe noen hadde fremstilt med oljemaling og lerret.

Det var sauer med menneskeøyne, det var blødende bjerketrær, det var bittesmå mennesker som møtte store, skrekkelige kjemper i politiuniform.

Det var Bendik med kristussveis og tornekrone, Bendik med bunad og Bendik med lobotomi-arr.

Også var det et eget rom med bilder fra Gaustad.

Bendik Riis Gaustad

Bildene er malt i årene etter at Bendik slapp ut fra Gaustad i 1952. Han hadde vært innlagt i seks år. Bildene fra Gaustad-årene var fjerne og tidvis non-figurative. Bildene etterpå var et oppgjør med hva han hadde sett og opplevd.

Jeg stod å så de gule kjempemaleriene av lobotomi, kastraksjon og elektrosjokk som dekket et helt rom i galleriet. Jeg stod og smakte avmakten og kjente meg svimmel.

Da vi skulle velge en kunster å skrive særoppgave om på ungdomskolen, var det opplagt at jeg gikk for Bendik.

Jeg leste biografier og avisartikler, jeg gikk på biblioteket og rotet i arkivet og jeg snakket med folk som hadde kjent ham. Han døde i 88, året etter at jeg ble født. Det var mange som husket mye.

«Tante Tordis jobbet på Café Bjørnen, og han gikk dit hver dag med et helt brød. Han gikk alltid med votter, selv om sommeren, han ville ikke ta i maten sin selv. Tordis skar opp brødet og smurte dem med ost. Han spiste det opp sammen og drakk en stor kopp kakao. Alltid med vottene på.»

«Han hatet rødt og gult etter tiden på Gaustad. En gang ba VG ham om å stille opp på et portrettintervju, men han nektet siden de hadde rødt i logoen.»

«Han ble kalt inn til millitærtjeneste da krigen brøt ut i nittenførr, men ble sendt hjem etter en uke. Han brøt fullstendig sammen da de ga ham et gevær, han gråt og gråt og ble erklært stridsudyktig. Da han kom tilbake til Fredrikstad var han fredsengelen Bendik, sa han.»

«Han ble arrestert av tyskerne flere ganger under krigen. Han tok på seg tornekrone, bandt hendene på ryggen og gikk ned gjennom gågaten. Han laget sin egen Bergpreken på Apenesberget.»

Første gang jeg var innlagt på psykiatrisk, tenkte jeg på Bendik. Jeg hadde lest om overgrepene han hadde blitt utsatt for på Gaustad, og de stille, lange dagene jeg tilbragte med te og ergoterapi virket veldig fjernt fra de skingrende maleriene i rødt og gult.

Bendik Riis bilder

Og likevel. Når jeg senere skriver tekster om mine opplevelser på psykiatrisk, er det kanskje en bro mellom oss likevel?

Jon-Ove Steihaug har skrevet doktorgraden sin om Bendik Riis og mener at maleriene hans kan sees på som politiske historiemalerier der kunsteren iscenesetter sitt eget liv.

Noe han gjør i doktorgraden, er å avlive idéen om Riis som et offer rent kunsterisk sett. Han høstet gode kritikker og fikk mye oppmerksomhet helt fra debuten på Høstutstillingen i 1933.

Det var bare den politiske kunsten hans som ikke ble sett på som relevant før på åttitallet.

Steinhaugs tar et oppgjør med at Bendiks malerier alltid ses på som selvbiografiske. Han mener at Riis vil si vel så mye om verden omkring seg, og at en av måtene han gjør det på er å iscenesette seg selv i historien.

Gjennom å fortelle en historie med seg selv som hovedperson, sier han også noe om verden og samtiden.

Steinhaug ser på Bendiks malerier som et motstykke til alle de sosialdemokratiske kraftmaleriene om den sterke, norske velferdsstaten som ble malt i samme periode.

«Vi er selv en del av historien han forteller» sier Steinhaug.

Og jeg, som har hatt bildene inni meg en hel oppvekst, kunne ikke vært mer enig.

Aschehougs hagefest

«Skal du blogge dette?» spør han. Jeg ler. Det er en så rar sosial setting. Vi hører musikken lenge før vi kommer bort til selve hagen. Det er folk i kjoler og oppsatt hår, folk i gummistøvler og regnkappe, folk i dress og silkeslips, folk med knallrød pels og regnbuesveis.

Jeg lurte på hva jeg skulle ha på meg, men skjønte at uansett hva jeg hadde valgt ville det gått kjempefint. «Sosiale koder? Du må si: «Gratulerer med bok! Jeg har desverre ikke lest den ennå!» når du introduserer deg» sier forleggervennen. «Ellers er det bare å hilse på folk.»

Så jeg tar et plastkrus med gratis drikkevarer, en pappaskjett med ostebiter på tannpirkere og kaster meg utti det. Alle har vist frem invitasjonen sin i porten, så alle som er her skal være her. Det gjør at alle i prinsippet kan snakkke uanstrengt med alle.

Før jeg får hilst på så mye som en liten poet, kræsjer jeg inn i Jonas Gahr Støre som snakker alvorlig inn i et TV-kamera. Slukøret småløper jeg unna. Jeg er ikke så flink til å takle alle situasjoner som jeg tror jeg er. Kameramannen ser oppgitt på meg. Dét klippet kan ikke brukes.

Jeg surrer rundt i den regnvåte hagen sammen med kavaleren min, treffer Magnus Marsdal og snakker litt om Rød Ungdom for ti år siden og blir introdusert for Gudmund Hernes. Jeg sier til ham at det var hans feil at jeg bare gikk i tredje og femte klasse, men ikke i fjerde.

Tenkte han på sånt da han laget reform 97? At fjerdeklassing også er en identitet, ikke barde et tall? Han ler og jeg ler og kavaleren påpeker at hun ikke gikk i syvende. Hvilken påvirkning, Hernes.

På veien rundt i hagen treffer jeg noen kjekke unge menn som forteller meg at det var de som kåret meg til «Ukas Idiot» på bloggen med samme navn. (Buddah og Mads Gilbert var også blant de nominerte) Det er et litt snodig øyeblikk der jeg flirer av dem og de flirer av meg. De synes visst jeg er passelig teit som er positiv, entusiastisk og engasjert på ordentlig.

Jeg synes de er passelig teite som er ultraironiske og panserblasterte fordi det er den eneste mulige kommunikasjonsformen. Også spør jeg dem om den rare bloggen de lenket til, Die Juedenfrage, og de genierklærer den. Jeg skjønner at jeg er litt ut, siden jeg ikke ler hele veien til Holocaustsenteret. Men hey, nettet er fritt. Skriv hva du vil.

Jeg finner mer rar mat på pinner, griper kavaleren i armen og finner nye folk å snakke med. Jeg finner ut at siden jeg befinner meg sammen med masse folk jeg bare har lest om eller sett på TV på en ganske lite plass, er dette tidspunktet hvor jeg forteller kjente folk ting jeg har hatt lyst til å fortelle dem en stund. Som:

«Kjære Hanne Ørstavik. Jeg har ikke lest noen bøker du har skrevet, men du er utrolig pen!»

Osv.
Jeg treffer gamle professorer. Jeg treffer kjentfolk. Jeg treffer fullstendig ukjente som er vel så spennende som dem jeg visste hvem var fra før. Før jeg vet ordet av det, legger jeg nye bokplaner, diskuterer improviserte prosjekter med fremmede og får en rosa origamikanin fra designerne i Elle Melle.

Et eller annet sted i selskapet mister jeg oversikt over alle jeg har hilst på, men det gjør ingenting. Jeg har det så fint, samtalene flyter så lett, og alle bekymringene mine om at noe skulle bli småskummelt eller anstrengt er forsvunnet.

Kavaleren og jeg tar en drosje hjem fra Litteraturhuset passelig sent på kvelden. Jeg hadde blitt lurt ut i en pornodiskusjon jeg klarte meg bra i, men kavaleren påstod at jeg stod og glippet med øynene mens jeg snakket. Et sikkert tegn på at Virrvarr bør hjem og sove.

Hovedinntrykket mitt når kalaset var over var likevel følgende: Jeg har lest for lite norsk litteratur. Jeg burde kanskje lese mer? «Du greide jo å la være å snakke med Dag Solstad om blogging, da» sa en venninnne. «Ja,» sa jeg. «Så alt i alt oppførte jeg meg pent.»

Om den gangen jeg var gravid

To måneder etter at jeg begynte på universitetet, ble jeg gravid. Jeg fant det ut på et utested på Grünerløkka med fem og en halv øl innabords.

En bitteliten blødning på helt feil sted i syklusen fikk meg til å gå hjem og ta en graviditetstest jeg hadde liggende. Jeg fikk bekreftet mistanken min: Testen var positiv. Det var ikke et lykkelig øyeblikk.

Jeg var 19 år, halvparten av mine nærmeste var ihuga abortmotstandere og jeg gikk ikke på p-piller, for alle snakket om hvor skadelig det var med sånne hormontilskudd.

Siden dette var før jeg kom over legeskrekken min, var det mest logiske å ringe familie og venner, samt spørre google om alle de tingene jeg lurte på.

Spørsmål nr. 1 var følgende: Hadde jeg skadet fosteret ved å være på fylla? Spørsmålet «Vil jeg beholde det eller ei?» klarte jeg ikke stille meg selv.

Jeg var så redd for konsekvensene det ville ha i omgangskretsen at det var utelukket, og jeg orket ikke tanken på å ta en superhemmelig abort. It was baby time.

Nå visste jeg ikke så mye om dette med konvensjonene rundt graviditet, egentlig. Jeg var seks-syv uker på vei, og visste ikke at det vanlige var å holde kjeft om graviditeten sin til du har hatt den i tolv uker. Jeg fortalte om omstendighetene til mor, svigermor og vennekretsens ulike ryktesentaler og lot dem spre det videre.

Responsen var overveldende. Før jeg fikk snudd meg, var kjelleren hjemme hos opphavet proppfull av babyutstyr og folk spammet meg med smil, navnebøker, babyvennlig garn og tøybleiemisjonering.

At Mr. Jackson og jeg hadde nix og nada inntekt og bodde på ett rom og kjøkken-kott var det ikke så nøye med. Jeg kunne telle venner som sa «Eh, okei. Er du klar for dette? Vil du dette nå?» på tre fingre.

Selv gikk jeg rundt som en stor ball formeringsprestasjonsangst og smilte så godt jeg kunne. Jeg bare håpet-håpet-håpet ingen fant ut om den turen på fylla. Alt jeg noensinne hadde lest om alkoholskader på småbarn tårnet seg opp så fort jeg fikk to minutter for meg selv.

Så skjedde det. Jeg våknet opp i loftsenga Mr. Jackson og jeg sov i på dette tidspunktet og kjente blodet fosse. Jeg forsøkte å skynde meg ut på do, men allerede på vei ned trappa sprutet det så mye at det kjentes ut som lårene mine var heisdøra i The Shining. Jeg laget blodspor gjennom hele leiligheten.

«Åhgud» tenkte jeg. «Jeg drepte den med den øllen. Det gjorde jeg.» Det kjentes ut som om underlivet mitt gulpet og brakk seg. Det stakk og gjorde vond som menssmerter ganger ti. Så vondt at skyldfølelsen snart ble forvandlet til raseri.

«FØKKINGS JÆVLA UNGE! FØRST LAGER DU SÅÅÅÅ MYE STRESS OG PES FOR MEG, DU FÅR MEG TIL Å TRO AT JEG SLUTTE Å STUDERE, GI OPP ALT JEG DRIVER MED OG SPARE TIL BARNEVOGN FØR DU BESTEMMER DEG FOR Å STIKKE AV OG GUKKE UT I DO! BUUUUUU! DIN DRITT!»

Jeg smalt i veggen, jeg sparket i radiatoren, jeg brølte til Mr. Jackson. I dagene som fulgte lærte jeg mye om spontanaborter. Både at de er veldig, veldig vanlige og at de sjelden er relatert til hva en stakkars vordende mor skulle ha funnet på.

Spontanaborter er kroppens avknapp om noe i baby-mekkings-prosessen går feil. «Woops, ingen ryggrad! Off you go!», liksom. Jeg lærte at det skjer med de aller fleste som prøver å lage barn med vilje og at det egentlig ikke er en stor krise. «Det er jo et tegn på at du er fertil!» lo legen som undersøkte meg på Ullevål etterpå.

Og likevel. Alle rundt meg ropte og skrek. Alle rundt meg var ekstremt sorgtynget og forståelsesfulle. Og jeg? Etter at sjokket ved å blø en sjø og gulpe ut et forster i do hadde lagt seg, var jeg bare lettet. Jeg hadde sluppet unna. Likevel burde jeg jo ikke være glad for at jeg hadde mistet det? Jeg hadde jo selv villet ha det? Eller? Eller nei?

Jeg gikk opp ti kilo på to uker.

«Du kan jo prøve igjen!» sa slektningene entusiastiske. «Ja, du må jo bare prøve igjen!» Sånn begynte babypresset for alvor.

«Du må ikke spise blåmuggost hvis du har tenkt å bli gravid igjen! Herregud, du spiser vel ikke sushi nå? Har du oversikt over eggløsnigene dine? Tar du folattilskudd?» Det er ikke måte på hvor mye folk kan mene om privatlivet ditt når det er babymekking som står på dagsordenen.

Og jeg gikk rundt i en sky av «Eh. Eh. Si det.» mens jeg desperat ønsket at folk skulle glemme at jeg hadde sagt at jeg ville ha barn siden det virket som om det kom til å bli et barn.

En del venninner av meg har sagt at de synes det er så sært at folk som ellers er hardcore abortforkjempere synes det er skittrist når et planlagt svangerskap ender i spontanabort.

Jeg synes ikke det er så sært. Alle forventningene skaper en idé om en fremtidig unge du mister. Fosteret er den samme celleklumpen, men idéen om hva den kan bli er helt forskjellige.

Jeg blødde ut alle mine slekt og venners fremtidige barnebarn, oldebarn og tantebarn, et kryp det allerede var stor navnekrangel om. Jeg skjønner også i ettertid hvorfor mange velger å ikke fortelle omgivelsene om det før de usikre tolv ukene er gått. De forventningene som skapes når noe offentliggjøres gjør skuffelsen mye sterkere, også.

Noe av det jeg også lærte av opplevelsen, var at abortmotstandere – selv folk som bare er personlig overbevist om at de ikke ville tatt abort selv, og ikke er mot selve abortloven, kan være en kjip påvirkningskraft på usikre tenåringsjenter.

Der satt feige Virrvarr og ville forsvare andres rett til abort med nebb og klør, men torte ikke ta en selv fordi hun var redd for at noen skulle finne det ut og behandle henne som babymorder. Det å fortelle de nærmeste om graviditeten var synonymt med å måtte gjennomføre den.

Sånn sett var det få ting jeg syntes var så befriende som lese FruLurSur sitt dokudikt om spontanabort:

Kroppen min utfører ein uendeleg langsam spontanabort
I dag gjer han seg ferdig
Det blør og blør, på tbanen
utover alle kleda, eg må stå heilt i ro, godt eg har lang jakke

på do i tredje etasje henrik wergelands hus
skubbar kroppen min venleg ut
fosteret, som det heiter,
godt pakka inn i blod og slim

og endå meir blod
T kjem opp med reine klede og store bind,
eg kan dra heim og sova,
kroppen endeleg nøgd

Og jeg bare: Jess. Kroppen er endeleg nøgd. Sånn var det for meg, også. Alt det andre var omstendigheter og forventninger og skyldfølelse og skitt.

I ettertid er jeg blitt veldig takknemlig for spontanaborten min. Det var en sånn utmerket løsning på en kjip situasjon der jeg ikke klarte å ta et valg jeg var fornøyd med, og det er greit å vite at «Åkei, sånn kjennes dette ut. Da vet jeg hvordan jeg skal takle det om det skjer igjen når jeg skal reprodusere meg med vilje. Ingen grunn til panikk.»

Da jeg tapte valget som Krf

Jeg husker min store fryd første gang jeg fikk være med mamma og stemme til kommunevalget. Jeg var ni år og hadde liten politisk oversikt. Jeg visste at det fantes et parti som het Arbeiderpartiet som mamma og pappa ikke likte.

Farmor var med i noe som het Senterpartiet, og de var mot EU. Jeg visste at det fantes et parti som het «Nei til storkommune!» som foreldrene mine skulle stemme på. De var mot kommunesammenslåing og hadde lite annet program.

Men i valglokalet lå det lister med navn jeg aldri hadde hørt før: Fremskrittspartiet. Høyre. Venstre. Sosialistisk venstreparti. Rød Valgallianse. Kristelig folkeparti. Jeg stjal med meg en liste fra hvert parti og satte meg utenfor valglokalet for å studere dem nøye. Problemet var at bortsett fra navnet på partiene og navnene på alle som stilte til valg hadde listene liten eller ingen informasjon om hva partiene stod for.

Hva betydde det for eksempel at et parti var til høyre? Til venstre? Til sosialistisk venstre? Greit, jeg visste hva fremskritt var, men hva betydde fremskritt i politisk sammenheng? Og Rød valgallianse? Fin farve, javisst, men jeg var skeptisk til et parti som utelukkende var opptatt av utseende.

Kristelig folkeparti, derimot. Det ga jo mening. Jeg sa aftenbønnen min hver kveld, Gud var min hemmelige venn, jeg hadde tre barnebibler, en drøss med kasetter fulle av kristne sanger og kunne navnet på disiplene utenat. Selvsagt måtte Gud ha noen utsendte i politikken, også. Kristelig folkeparti, der hadde du partiet for meg.

Rett etter kommunevalget skulle vi ha om politikk og sånn i o-fagen. Siden vi gikk i tredje klasse var ikke opplegget veldig komplisert: Vi skulle gå sammen i grupper på tre og tre, bestemme oss for hva slags parti vi ville være, lage en plakat med kravene vi stilte til valg på. Plakatene skulle henges på klasseromsveggen på «valgdagen». Så skulle det være hemmelig valg.

Jeg havnet i gruppe med to lite interesserte gutter og fikk den store glede av å lage parti, politikk og plakat helt selv. Hvilket parti vi skulle være måtte være opplagt: Kristelig folkeparti, selvfølgelig.

Jeg satt oppe et par kvelder og grublet på hva som skulle være politikken vår. Det måtte være noe som angikk alle tredjeklassinger på Torsnes barneskole, men som samtidig hadde et mer langsiktig perspektiv…

Resultatet ble seende sånn ut:

Kristelig folkeparti:

Vår politikk:

  1. Nei til seksåringer i skolen! De er altfor små!
  2. Kjøpe nye fotballmål!
  3. Få malt opp paradis i skolegården!
  4. Varm, gratis mat på skolen hver dag, sånn som i Sverige!
  5. Skoletur hvert år!
  6. Flere og bedre bøker på skolebiblioteket! (Min kampsak)
  7. Nytt klatrestativ med tunnelsklie.
  8. Nei til gym!

Resultatet ble så bra at jeg lovet de andre i gruppa at vi kom til å vinne valget. Kors på halsen. Æresord. Ti fingre i nesa. Mor og far i døden.

Valgdagen opprant og jeg var klar. Jeg inspiserte de andres valgplakater med sjokk og vantro. «Men dette går jo ikke ann på ordentlig!» sa jeg til læreren min. Hun forklarte meg overbærende at vi skulle jo ikke gjennomføre noe av det som stod på plakatene uansett. Hun kunne ikke skjønne hvorfor jeg ble så opprørt over «Pias ponniparti.»

Ponnipartiet:

  1. Alle elever skal få hver sin ponni
  2. Svømmebasseng i skolegården
  3. Ingen lekser
  4. Alle trapper byttes ut med trampoliner
  5. Alle får godteri hver dag
  6. Sjokoladefontene i skolegården
  7. Katter og kaniner i klasserommet
  8. Ingen pulter, bare lenestoler og saccosekker.
  9. Hoppestokker og sparkesykler til alle
  10. Fyrverkeri istedenfor skoleklokke
  11. Brusautomat der du ikke trenger å betale

Kristelig folkeparti fikk tre stemmer, like mange stemmer som partiet hadde medlemmer. Pias ponniparti vant overlegent. Dette var min første og kanskje viktigste leksjon om politikken.

Curly skriver bok om mobbing: Mitt bidrag

Jeg liker at bøker blir til i bloggerby. Vi er et sted der folk snakker sammen, setter sin egen dagsorden og diskuterer ting vi synes folk burde diskutere, og sånt kan det bli gode bokkonsept ut av. Curly fra A Curly Life har satt i gang et skriveprosjekt som heter «Den store mobbeboka for voksne».

Hun står også bak Erfaringsbloggen, en samleblogg for pårørende til rusmisbrukere. Målet er, i følge forfatteren selv, å gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Hun har laget en egen blogg der vi kan følge skriveprosessen hennes hele veien.

Noe av det Curly ønsker seg fra alle oss lesere og medbloggere er tekster og personlige historier, anonyme eller under fullt navn. Du trenger ikke å ha vært mobber eller mobbet for å delta; foreldre, kjærester, lærere, arbeidsgivere og andre som har vært pårørende oppfordres også til å skrive.

Jeg ble svært engasjert første gang Curly og jeg diskuterte prosjektet og bestemte meg for å bidra med en tekst. Det var skumlere å skrive enn jeg hadde trodd. Som du kanskje har merket, har jeg skrevet lite eller ingenting om mobbing her på bloggen.

Jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har tenkt at det ville høres sytete ut. At det ikke passet seg. At mobbing var et sånt privat, ekkelt problem på lik linje med forstoppelse og underlivssopp. Okei, jeg er uærlig her. Jeg ville heller skrevet et innlegg om forstoppelse eller underlivssopp, enn et innlegg om mobbing.

Nå har jeg en slags lakmustest på dette med tekster og relevans: Hvis en tekst kjennes skremmende og umulig å skrive, er den antageligvis viktig for flere enn meg. Curly har overbevist meg om hvor viktig det er å gi mobbingen et ansikt, å fjerne det klamme offerstempelet ved mobbingen. Jeg skammer meg over den tiden i livet mitt da jeg var den svake. Jeg vet det ikke er grunn til det.

Såh. Here goes. Min tekst. Min mobbehistorie. Mitt bidrag til Curlys bok. Dette er den uredigerte versjonen, Curly står fri til å klippe og lime som hun vil. Bidra, du også.

Forseglet:

«Jeg legger meg ikke opp i jenteproblemer», pleide barneskolelæreren min å si.

Når jeg henger opp jakken min på en knagg, går alle jentene bort og flytter alle jakkene sine én knagg bort fra min, slik at det blir luft mellom mitt og deres. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de luen hans og gnir den i ansiktet mitt.

Da skjærer alle grimaser og stakkaren som har fått Ida-lus på luen holder den på strak arm mellom tommel og pekefinger. «Ikke vær så…Ida.» De bruker navnet mitt som skjellsord. Jeg hører dem krangle, jeg vet at de vet jeg hører på. De bygger opp fornærmelsene av hverandre som en perfekt sonett: «Drittunge! Gorilla vrengtryne! Fitte! Hore! IDA!» Den som blir kalt Ida taper alltid. Ida er verst.

«Jeg skjønner ikke hva som går av deg!» sa barneskolelæreren min. «Du eier ikke sosial intelligens!» Jentene i klassen hadde samlet sammen alle bursdagsgaver de hadde fått av meg opp gjennom årene og gitt dem tilbake. Esken stod på pulten min da jeg kom inn i timen. Den var full av Barbiedukker, glansbilder, viskelær og farveblyanter.

«Du trenger ikke gi oss tilbake noe av det du har fått av oss. Alt du har tatt i har blitt ødelagt.» lød beskjeden. Da jeg satt sammenkrøpet i en krok i gangen og gråt så det ljomet stod de rundt og så spørrende på meg. «Hva skjer her?» spurte barneskolelæreren min. «Aner ikke,» sa jentene. «Vi prøvde bare å hjelpe. Du vet hvordan hun er.»

Jeg vet hvordan jeg er. Jeg lærte å lese da jeg var to år. I løpet av førsteklasse pløyde jeg Snorres Kongesaga, Charles Dickens samlede verker, lærte meg å regne ligninger med utgangspunkt i en gammel lærebok jeg fant hos farfar og pugget alle verdens flagg og hovedsteder. I løpet av skoletiden min var det aldri noen lærer som sa til meg at jeg var flink.

Jeg var bare brysom. «Du snakker for mye i timen. Du skriver for lange stiler. Du regner ut mattebøkene for fort.» Steinerskolelærerne var enda mer nådeløse: «Du har en kald, sjelløs, kunnskapshungrig side. Du må dyrke frem den varme Ida, ikke den overlegne Ida.» At jeg muligens var en teskje talentfull, skjønte jeg ikke før på universitetet en gang.

Jeg var alltid schvær. Ikke tjukk, selv om jeg trodde alle former for «stor» var det samme som tjukk. Jeg var bare høyere, og jeg kom i puberteten mye tidligere enn alle andre. Jeg gikk på barneskolen, var 165 høy og hadde pupper nok til å fylle en stor C-cup. Typisk tjukk.

Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj. Jeg fikk et langt, unnskyldende brev fra henne i begynnelsen av åttende klasse. Da hadde hun fått mensen selv. Pinlig.

Jeg var klønete, mer enn klønete. Jeg hadde svake ankler, nedsatt grovmotorikk, dårlig balanse, var plattfot og krumrygget (jeg var så schvær) og snublet for hver tiende meter. Jeg lærte å sykle i 2003, sammen med kjæresten min, et sted ingen så meg. Jeg var ti år, hadde trusen full av Saba Selfsit og sykkel med støttehjul. Gym var mitt private helvete. Når livet går meg imot tenker jeg alltid: «Men jeg skal aldri ha gym mer i hele mitt liv!»

De sa at Steinerskolen var bra for barn som ble mobbet på offentlig. Det var det ikke for meg. Der fikk jeg både gutteproblemer og jenteproblemer, og gutteproblemer betyr som kjent fysisk vold. Et par av lærerne mobbet meg også, gymlæreren spesielt.

«Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Ka e det du har gjort med håret ditt? Det e jo heilt forjævlig! Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?» Hele klassen stod rundt og hørte på. Som om ikke det stakkars håret hadde fått nok pepper allerede.

På Steinerskolen var det viktig med kule klær. Jeg skriver «kule klær», fordi det var den våte drømmen min gjennom mange år. «En dag skal jeg bli stor og å ha kule klær.» Så skjønte jeg at trikset når man ikke hadde råd til dyre merker og bare gikk i arvetøy uansett, var å kle seg frikete.

Bedre å være rar med vilje enn å bare være feil i klær mamma syntes var fine. Likevel var det et par år da jeg trippet rundt i kordfløyelsbukser og kåpe mens alle andre så ut som marsvin med platåsko og nylondress. 2000 var et fint år fashionmessig.

Steinerbarna var mer aggressive. Jeg kunne gå ut av klasserommet for så å bli overfalt av en gjeng i gangen. «Ugly woman, walking down the street! Ugly woman I would not like to meet! I can’t believe it! Your not the truth! No one can look as bad as you! MERCY!»

Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var da jeg hørte det var telefon til meg! Kanskje noen ville at jeg skulle være med dem hjem? Være med dem på kino? Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg, kanskje det var Camilla…

Når jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde telefonenpå høyttaler. «Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her, vi. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt. No offence.»

Fnising i bakgrunnen. Jeg hører Julie og Camilla si «Heeei, Idahahaha!» «Men vi lurte å en ting, skjønner du: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener – det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!» Latterbrøl.

Etter en sånn telefonsamtale kunne de være stille lenge. Jeg gikk gjennom skolegården på nåler, jeg sa ikke noe til noen på dagevis, forseglet meg selv, kjente ikke igjen stemmen min om jeg måtte svare på noe en lærer spurte meg om.

Så kunne de plutselig slå til igjen: Jeg sto oppe i skogen bak skolen og ventet på at friminuttet skulle ta slutt. Da kom det plutselig løpende en skokk med folk fra klassen, og to av guttene slang meg opp mot nærmeste trestamme.

«Hater du Tomas? HATER DU TOMAS?» hylte jentene. Tomas, sjefsmobber og igangsetter bykset på meg og slo meg i magen og i ansiktet. «HATER DU MEG, ELLER? HATER DU MEG?» Stemmen min sviktet.

«Jeg…jeg…vet ikke hva du snakker om?» Triumferende dro han frem skoledagboken min. Jeg hadde etterlatt den nederst i ryggsekken. «Elsker: Ingen. Hater: Tomas. SE!» Dum som jeg var, hadde jeg fylt ut en side om meg selv. «Hva mer står det? Hva mer står det?» Jeg lukket øynene, forseglet kokongen fullstendig.

Jeg var ubrukelig. Jeg var motbydelig. Jeg var fortapt. Jeg ble mobbet på den første skolen jeg gikk på. Jeg ble mobbet på den andre skolen jeg gikk på. Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom.

Når de voksne grep inn, føltes det som om de gjorde det av plikt, ikke av omsorg. Litt sånn «Ida, da. Nå har du klaget så mye igjen at jeg blir nødt til å snakke med et par folk i klassen.» Det var aldri noe opplegg, mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn. Det var meg mot en massiv vegg av ondskapsfulle medelever, med et og annet mellomspill som het «Fy, sånn får dere ikke gjøre» uten oppfølging.

Resultatet ble at fra jeg var syv til jeg var femten levde jeg alene, på innsiden, bak ansiktet, uten stemme. Jeg diktet opp venner. Jeg skrev venner. Jeg snakket til venner som ikke var der. Jeg falt gjennom hull i asfalten i skolegården og ned i hemmelige verdener der jeg var trygg.

Jeg svevde rundt i det drømmelandet i flere måneder av gangen. Jeg husker skoleår som mest av alt var skygger, skygger av dager jeg gjemte meg på loft, i kjellere, dager jeg fløt over linoleumen og aldri var til stede, vattdager som dempet alt annet enn de plutselige stikkene fra de andre.

Det er langt unna nå. I årene som fulgte har det hendt at gamle klassekamerater ringer meg opp midt på natten. De er fulle. De vil snakke. «Unnskyld» lyder refrenget. «Unnskyld.» Jeg har tilgitt dem for lenge siden.

Lærerne, derimot. De var voksne. De hadde ansvar.

De har aldri bedt om unnskyldning.