Råtekst – ti år etter

Jeg var 12 år da Råtekst kom i 1999. Jeg hadde lest om Fittstim i damebladene og i avisen, jeg hadde lest intervjuer med damene bak oppfølgeren. Rett etter nyttår 2000 hadde jeg penger, 300 kr for å være helt presis.

Baksiden av råtekst

Jeg bestemte meg for at de skulle gå til «feministiske investeringer», hvilket betydde Råtekst og det første albumet til Shania Twain. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men jeg var helt sikker på at «So you’re Brad Pitt? That don’t impress me much!» var superfeministisk. Glem alle de andre sangene på albumet som «Man, I feel like a woman».

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg la i feminisme da jeg var tolv, men jeg tok med meg Råtekst hjem og leste den mens jeg lå i badekaret fylt til randen med kokvarmt vann og gullbadesalt fra en flaske formet som tallet 2000. Ordet var millennium.

Jeg fikk igjen boka forrige uke. Foreldrene mine hadde sendt den med onkel og tante til Oslo. Knall gul og fullstendig skrukkete – jeg hadde jo lest den i badekaret flere ganger. Pocketbøker har en tendens til å bli rare av det.

«Ta vare på den», sa onkel. «Den kommer ikke i noe andreopplag. Den er et klenodium.» Det eneste jeg finner når jeg googler Råtekst er kritikken den ble møtt med, folk som kommenterer den. Jeg husker selv kritikken boken møtte fra alle feministene jeg møtte i RU/RV/AKP da jeg selv ble politisk aktiv.

Og likevel. De dagene, mens jeg lå i badekaret og hørte på Shania Twain, var det den viktigste boken i hele verden. Uff, dette personlige perspektivet. Bare individualisme, ingen kampsaker, ingen tall, ingen felles analyse.

Jeg ser kritikken, og likevel var det jentenes beskrivelse av å ikke få til å være «søt» i barnehagen som fikk meg til å kjenne meg mindre alene. De personlige historiene om pubertet og kroppskomplekser. Jeg skjønte ikke alt, bevares. Alt om sex, sjalu kjærester og kjipe professorer gikk meg hus forbi. Arbeidsliv? Whatever, lizzom.

Nei, de skrev om problemer som var nærme meg, om seksuell trakassering på ungdomskolen, om hvordan man ber små jenter dempe seg slik at de andre jentene også skal få slippe til. Glem bråkete Per og Pål, gutter er gutter, vettu. Det gav meg en følelse av system i galskapen. Det er ikke bare meg.

Det var morsomt å se igjen boka. Delvis fordi tekstene ikke var de åpenbaringene jeg husket dem som (sorry, men jeg har lest for mye Beauvoir, Butler, Moi, Björk, Spivak, Cixous, Ericsson, Friednan […flere navn her…] til at historiene om diskrimminering på Universitetet og spiseforstyrrelser skulle sjokkere meg), men også fordi jeg plutselig visste hvem en del av damene var.

Jeg lenker til bloggen til Martha Breen. Jeg har forholdt meg til Siri Lindstad som Fett-redaktør. Jeg har kjøpt CD’er av Bertine Zetelitz. Jeg har hørt Helle Vaagland snakke om Femkamp på Feminismefestivalen. Det var en plutselig forståelse av hvor mye eldre jeg har blitt på ti år, også. Hei, damer! Jeg er en del av voksenverdenen deres nå! Jeg har tatt dere igjen!

Jeg leste boken på nytt. Ikke i badekaret, men sammenkrøllet i sofaen, uten Shania Twain. Hun sluttet å være så utrolig tøff den dagen jeg begynte å kunne mer engelsk. Det var først og fremst vemodig lesning. Hvorfor? Fordi alle problemene jentene i boken skriver om er like relevante i dag.

Først tenkte jeg at det var fordi den var så ny, før jeg skjønte at den faktisk hadde tiårsjubileum. Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskrimminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyrrani? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt.

Homoseksualitet? Mjaaa, vi har fått den nye ekteskapsloven, men åndskampen er fremdeles like viktig nå som for ti år siden. Den eneste teksten jeg ikke vet om er like aktuell er den om seksualisert rasisme, om Asta som er «sexy sjokolademus» i hodet til norske menn. Jeg tror rasismeproblemet har blitt verre og mer direkte siden 1999. Det er ikke bare den indirekte typen Asta beskriver.

Selv om de ikke listes eksplisitt, kan du trekke en rekke kampsaker ut av Råtekst. Det triste med å lese Råtekst, er at alle kampsakene fra jeg var 12 kan gjøres til en like oppdatert agenda nå når jeg er (snart) 22.

Også sier jeg «Virrvarr, Virrvarr. Ti år er ikke lang tid?» Også prøver jeg å unngå å sammenligne den politiske situasjonen 1970 med den politiske situasjonen 1980. Jeg vet det var store politiske endringer mellom 1980 og 1990, også. Ti år kan være masse tid.

Jeg blar i Råtekst og tenker at hvis jeg skulle laget en versjon 2.0 av boka, så måtte damene skrevet essays med personlig tøtsj, ikke bare personlige historier. De er er gode eksempler, men du trenger argumenter, ikke bare fragmenter for å overbevise andre enn dem som har hatt de samme erfaringene.

Kanskje jeg tar feil. Kanskje det er masse-masse som har endret seg siden 1999 og det bare er meg som ikke har fått det med meg. Kanskje vi kan ha opprop i kommentarfeltet og komme på alle tingene som har forbedret seg, alle de politiske endringene som har skjedd?

Uff. Det hadde vært så mye kjekkere om jeg hadde kunnet avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant».

Da jeg var liten og ville bli prest…

En gang var det vanligste spørsmålet «Hva vil du bli når du bli stor?» Så ble det til «Hva vil du bli?» Deretter ble det «Hvilke fag skal du ta på UiO til høsten?» Jeg tror jeg er stor nå.

Jeg høyere enn Napoleon. (Viktig mål fra barneskolen. Jeg feiret at jeg rundet 150cm med Napoleonskake. Nå leste jeg på Wikipedia at han var 156cm høy. Darn.) Jeg er nesten like tung som lektor Tørrdal. Jeg kjøper klær i størrelse Large og Xtra Large. Stor og Ekstrastor. Skulle jeg stilt spørsmålet til meg selv idag, ville jeg måttet si: «Hva vil jeg bli nå som jeg har blitt stor?»

Det er mer spennende å se hva det var jeg ville bli da jeg var liten. Som barn bestemte jeg meg for hva jeg ville bli på basis av hva jeg trodde den yrkesgruppen drev med. Her er et lite referat av jobbene jeg kunne tenkt meg i aldersgruppen tre til ti, og hva jeg trodde jobben gikk ut på:

Maler:

Jeg ville bli maler i tre-fire årsalderen. Ble jeg maler, kunne jeg nemlig både male bilder, hus, møbler og skilt. Jeg trodde det fantes et yrke som bestod av å male ting, sånn generelt. Jeg skulle male store malerier, små bokhyller, jernbaneunderganger (les: grafitti) og huset til foreldrene mine i en finere farve enn gråblått. Jeg skulle male gullsnirkler i gamle kirker og kirketak, sånn som Michelangelo.

Jeg skulle ha stor, hvit skjorte full av malingflekker, og en alpelue på hodet. Jeg skulle løpe rundt med pensel og palett til enhver tid. Sanger som inspirerte meg: «Se maleren! Se maleren! Det er en kar så flink og kjekk! På nesen av farven har han en diger flekk!»

Sykepleier:

Da jeg var fire-fem år ville jeg bli sykepleier. Ikke fordi jeg ville redde liv og hjelpe syke mennesker, men fordi jeg ville stikke folk med nåler, tappe dem for blod og putte ting i rumpa deres. Jeg var helt fortapt av alt det ekle som fant sted på et legekontor, og glodde begjærlig hver eneste gang søstrene mine måtte ta en vaksine.

Dessuten hadde sykepleiere uniformer, og jeg kjente sterkt at hvis jeg skulle bli noe, så måtte det være et yrke som gikk i uniform. Jeg fortalte foreldrene mine om yrkesplanene, og mammas første reaksjon var: «Men da må du gjøre så mye ekkelt! Du må vaske folk i rumpa og ta på bæsj!» Et hardtslående argument for mange, men ikke for en fireåring. «Ooo.» tenkte jeg. «Bæsj.»

Samlebåndsarbeider:

Hva gjør Donald? Hva gjør Chaplin? Hva gjør Olsenbanden? De jobber på samlebånd. Hva slags arbeidsplasser er det de viser på barnetv? Fabrikker, hvor smeltet glass og sjokoladesaus surkler rundt i store maskinparker, der folk sitter og løfter og snur på flasker, sjokoladeplater eller skruer. Rett før jeg begynte på skolen var jeg veldig nervøs for at jeg ikke ville få til jobben jeg fikk. Det hadde ikke slått meg at utdannelse faktisk lærte deg det du trengte før du kom ut i jobb.

Samlebåndsarbeid var jeg sikker på at jeg ville få til, så lenge så jeg for meg en slags romantisk tilværelse der jeg gikk på jobb, satt ved samlebånd og gikk hjem igjen. Aller helst hadde jeg lyst til å jobbe på en sånn fabrikk som laget badmingtonballer jeg hadde sett på TV. Det satt en mann og hadde som jobb å skru på tupper i ulike farver, basert på hvor stor fjæren var. Grønt, rødt, blått, skru, skru, sku. Jo, det skulle vært meg.

Prest:

Da jeg var seks-syv år ville jeg bli prest. Det var det flere grunner til. 1. Uniformen var en veldig stilig kjole. 2. Jeg måtte bare jobbe på søndager. 3. Jobben min bestod av å prate-prate-prate mens alle de andre måtte være stille. I tillegg fikk jeg dele ut vin og kjeks og plaske vann på små babyer.

Jeg ville bli nonne en gang i samme aldersperiode, også. Voksne rundt meg trodde jeg var i en veldig religiøs fase, men det var vel nærmere sannheten at jeg ville ha nonnedrakt.

Pussig nok falt alle de andre yrkesplanene i fisk da jeg fant ut at noen faktisk skrev historiene i bøkene jeg leste. Det var ingen tvil etter det. Jeg skulle finne opp ting og skrive dem ned. Jeg skrev den første boken min første året på barneskolen og stiftet sammen arkene så du kunne bla i den.
Glemt var drømmene over, sammen med drømmene om å bli detektiv, pirat, jediridder og hemmelig agent. Kanskje like greit.

Hei, 2009

La oss begynne i juni. Jeg står bredbent i en dusj som ikke egentlig er en dusj, men et åpent rom der kommer vann ut av et hull i taket. Det er ikke egentlig varmt vann, heller. Det er en galehusdusj. Du skal ikke kunne henge deg. Du skal ikke kunne skolde deg. Jeg dusjer i pisslunka vann.

Håret mitt er millimeterkort og jeg har nådd bunnen. Har du hilst på bunnen din noen gang? Bunnen min er ganske sakral. Den er en sølete sump av salmer, steinerskolesanger, middelaldermusikk og André Bjerke-dikt. Så. Det er juni. Jeg står bredbent og naken i en celle, uten hår på hodet. Jeg messer gamle vers gjennom sammenbitte tenner:

Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Jeg har ikke slåss mot noen drage, men likevel finner jeg trøst i setningen. Jeg klamrer meg til den, ikke som en bønn, men som ett mål. Djerv er den som dreper dragen. Ikke kom her, depresjon. Prøv meg. Jeg er djerv. Du dreper ikke meg, jeg dreper deg. Jeg holder meg fast i hver D.

La oss bevege oss til slutten av oktober. Jeg står nysminket, glattstriglet og dresset opp bak et sceneteppe mens en smilende dame fester en mygg i bukselinningen min. Grevinnen småtripper ved siden av meg. Vi har en lapp med replikkene våre på. Vi kan dem utenat, men sjekker dem hele tiden likevel. Rommet er varmt. Jeg har farris i et bling-bling vinglass.

Jeg lukker øynene og hører mantraet jeg tror kommer fra André Bjerkes lesebok masjere taktfast gjennom hodet mitt: Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Vi går på scenen, og jeg kjenner at jeg gløder det øyeblikket jeg er i rampelyset. Mikrofoner er bedre enn valium.

April. Jeg tror det er sol. Jeg har nesen klistret til skjermen, fingrene mine er flekkete av kulepennblekk og jeg har sittet sammenkrøket og skrevet i flere dager. Fem kapitler og en søknad til ulike forfatterstudier blir smelt ned på harddisken i løpet av ti dager. Dunk. Dunk. Tekst. Jeg går ut i finværet og utforsker en nyslått operabygning. Den er en blendene hvit strand uten sand, og jeg blir både solbrent og forfrossen på en gang.

Jeg blåser såpebobler, og to unger begynner å danse hemningsløst i bobleregnet. Når jeg går hjem, gir jeg dem boblerøret. De hviner av fryd, og fyker til moren sin med presangen. «Kan de virkelig få dem?» spør hun meg. Jeg nikker og gliser. «Hva heter det da?» «Takk! TUSEN TAKK!» De neier og knikser og hopper opp og ned. Jeg tror at av all glede jeg har greid å spre i år, er det ingenting som topper de to jentene som byttet på å blåse såpebobler og sprette hele tiden mens jeg gikk min vei.

November forsvinner i et jafs, og jeg lærer å si nei. Jeg holder min egenskrevne bok i hendene, og plutselig kan jeg si nei. Nei på en direkte måte, nei ved å ignorere henvendelser, nei ved å ikke bry meg, nei ved å heve hodet. Jeg sprinter og tar pause. Sprinter og tar pause. Alle intervjuene og foredragene kjennes ut som intervalltrening.

«Vi har solgt tusen bøker til nå, og det har ikke gått en måned en gang,» sier Mr. Jackson. Jeg blir kysset på kinnet av en tilfeldig dame som kjenner meg igjen fra avisen. Jeg får et stor, knallrødt lebestiftmerke midt på kjaken og synes det er ulidelig stilig. Jeg får eldre menn til å rødme og fjortiser til å fnise. Jeg får lesbedamer så knusedeilige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg til å gni hoften sin i skrittet mitt før de fyker videre til baren. Før jeg rekker å si hei.

Mai er å panikkpakke. «Hun kommer til å dø. Vi reiser .» Med nå mener han «vi tar flybussen nå»-nå. Jeg er redd for å fly, men jeg biter tennene sammen. Vi arrangerer bakholdsangrep i regnet på den stakkars suicidale vennen vår, hun løper fra oss og jeg vrikker en ankel på den glatte brostenen. Enden på visa er at hun må holde meg i armen mens vi hinker til legevakten.

Himmelen er åpen og regnet øser ned. «Dere er det mest udugelige redningskorpset jeg har sett i hele mitt liv», hånler hun. Vi vandrer gatelangs og legger onde planer. Vi drikker kaffe, har matkrig og diskuterer hvordan vi skal få tvangsinnlagt hverandre. Noen måneder i etterkant får vi samme diagnosen alle fire. Bipolar, bipolar, bipolar og bipolar.

Desember er så deilig. Jeg får være helt i fred. Jeg er så stolt av meg selv at jeg går på skyer. Jeg sover i en stor varm seng. Jeg graver fingrene ned i kakedeig. Jeg drikker te og lager hjemmelagde julepresanger, samt lister over hvor bra alt har gått. Eksempel:

  1. Skrev Jenter som kommer.
  2. Bli spaltist hos Fritanke.
  3. Komme på forsiden av Dagbladet med lol plakat.
  4. Bloggen fikk to premier! Fine bloggen!
  5. Skrev kåseri til NRK, hei og hå!
  6. Kom inn på forfatterstudiet – flere hundre søknader og femten plasser!
  7. Jan Omdahl skrev to kronikker hvor jeg var med. Hvem skulle trodd dét?
  8. Ble enig med meg selv om at jeg er flink til å skrive og tegne.
  9. Tok meg selv på alvor istedenfor å ta meg sammen.

Jeg har varme, blide mennesker rundt meg og føler meg så lykkelig at jeg blir redd. Har ting virkelig vært så vanskelig? Er stormen over nå?

Januar er å bite tennene sammen. «Du må faktisk fikse, Ida. Du kan ikke ha det sånn.» Jeg ringer psykologen jeg ikke har villet snakke med på et halvt år og lager en ny avtale. En ærlig avtale. Januar er å kutte kontakt med mennesker som skriker til meg, en etter en.

Februar er fornedrelse. Jeg må gi opp studiene. Det er enten det eller bokskrivning. Jeg, som har sittet på første benk, med hånden i været. Jeg, som har meldt meg frivillig til hvert jævla foredrag. Jeg, som har lest meg gjennom nesten hele pensum allerede. Jeg ligger i sengen, stirrer i taket og skjønner at det hjelper ikke med to tonn motivasjon, viljestyrke, positiv innstilling og stahet hvis du faktisk ikke er frisk.

Juli er absurd. Jeg sitter i sengen og ser veggene skifte farve. De flimrer i neongult, mintgrønt og lyselilla. De pleier å være hvite. Jeg lurer på om jeg kan vrenge hodet hvis jeg bare begynner med å brekke underkjeven nedover. Klokken på veggen kommer med nyttige tips på frie vers.

Mars er å løpe i oppoverbakke til jeg møter veggen. Jeg får ikke feiret bursdagen min. Jeg inviterer folk og må avlyse. Jeg inviterer folk og må avlyse.

September er kontroll. Jeg pumper jern. Jeg spiser grønnsakene mine. Jeg er min egen ninja. Jeg redigerer teksten min. Jeg legger planer og følger dem. Død er dragen. Drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Det føles juksete å avslutte oppsummeringen i august, for jeg husker ingenting av den måneden , foruten at jeg lå og fløt i vannskorpen på en strand et sted. Jeg lå med armene rett ut, som en sjøstjerne og slukte solenergi. Jeg var hvit bolledeig i sjøgrønt vann og solskinn. I følge bloggarkivet fikk jeg diagnosen min i august. Den står der sammen men en rekke andre rotete innlegg.

Jeg vet ikke helt hva det var jeg ville si. Jeg tror jeg ville dele følelsen min som sier:

For et år det har vært.

Ja.

For et år det har vært. Og hei, 2009.

Personlig om Palestina

Mens Israel bomber Gaza i småbiter, kom jeg til å tenke på en palestinaopplevelse jeg hadde før jeg ble annet enn miljøpolitisk aktiv. Jeg var fjorten, i det minste tror jeg at jeg var fjorten, at bestevenninnen min var fjorten og Sarpsborg kommune fikk besøk av en rekke fjortiser fra vennskapsbyen sin, Betlehem.

Faren til bestevenninnen min var prost i den lille østlands»byen» og lurte på om hun og jeg kunne påta oss ansvaret å underholde to palestinske ungdommer for noen dager.

Det var høstferie, vi hadde masse tid og sa «ja» uten å nøle. De nye vennene våre het Bushra og Gabriel og var henholdsvis en muslimsk jente på 13 og en kristen gutt på 12. De snakket godt engelsk, vi snakket godt engelsk og vi ble venner i løpet av bilturen til bestevenninnens hus. Vent. Bestevenninnen er klønete å skrive i lengden. La oss kalle henne Julie fra nå av og late som om vi tror på personvern.

Bushra og Gabriel var svært forskjellige. Bushra var høy, godt ute i puberteten og så ut som var minst seksten. Hun lo høyt, snakket høyt, gestikulerte med hele seg og sa meningene sine rett ut uten å tenke seg om først.

«What an ugly hat!» «You know – it was plain luck I was able to get a passport! My family hopes I never come back and stays in Europe haha!» «Most Norwegian can’t speak English. They think they’re sooo clever, but their grammar sucks and they sound like hill billies!»

Gabriel var sped, fåmælt og sint. Han fulgte Bushra som en liten skygge, satte seg alltid i stolen lengst unna Julie og meg og brukte storparten av tiden vi hadde sammen til å stirre olmt ned i brusen sin. Vi prøvde å lure ham ut i samtaler, men måtte hale svarene ut av ham. Julie og jeg lagde programmet vårt sammen og tok med aktiviteter de kunne tenke seg mens de var her.

Den første tiden av utvekslingsoppholdet deres hadde de hatt sammen med mange andre ungdommer fra Betlehem og noen gørrkjedelige aktivitører fra Sarpsborg kommune. De hadde fått nok av å se på Powerpoint-presentasjoner om palamentarismen, Olav den hellige og konstitusjonelt monarki. De var klare for action.

Julie og jeg planla følgende: En hyttetur, en fest og en shoppingtur. I tillegg ville Bushra og Gabriel gjerne på kino. «There are no cinemas in Bethlehem, and because of the curfew we can’t be out after 6 o’clock- haha!» Overrasket la vi inn et besøk i eksotiske Sarpsborg kino i timeplanen.

Vi fylte opp skapet med massevis av snacks og planla for svinekjøttfrie hallalmiddager, bestilte billetter og sørget for at våre nye venner hadde nok varme klær. Kort sagt – vi følte oss sabla flinke.

Jeg kommer aldri til å glemme tiden vi tilbragte alene på Julies hytte. Vi lærte dem å spille Canasta og de lærte oss å banne, telle og skrive navnet vårt på arabisk. Jeg har fremdeles det arabiske alfabetet skrevet i Bushras skrift med gullpenn i en utrolig fjortisaktig notatbok. Ved siden av har jeg resultatet av mine patetiske forsøk på å skrive «Ida» med samme alfabetet.

Hytta var liten, bordet var lite og Julie, Gabriel, Bushra og jeg satt nesten nesetipp mot nesetipp på slagbenken og snakket. «Tell me about life in Bethlehem,» sa Julie. Og Bushra fortalte.

Hun fortalte om tv-kanaler som bare viste amerikansk søppeltv i fredelige perioder og porno i periodene Israel var millitært aggresive. Hun fortalte om tanks og bulldozere som moste gjennom gatene, om folk som ble skutt for å gå ut med søpla etter portforbudet.

Hun fortalte om slektninger som ble arrestert, slekninger som hadde blitt drept ved tilfeldigheter, om hvordan hun og søsknene i lange perioder ikke fikk gått på skolen fordi israelerne bestemte at alle måtte holde seg i huset hele dagen. «The soldiers has occupied my parents house three times during my childhood» sa hun.

«They forced us – my mother, my father, my grandmother and all my brothers and sisters to eat and sleep in one single room in our house. We could only leave the room if we had to go to the bathroom. They ate our food, got stoned, got drunk, they vandalized our house. They destroyed my doll house for fun- haha!»

Hun beskrev hvordan de israelske soldatene hadde brukt huset hun bodde i som base i opptil en måned av gangen, hvordan de hadde vært avhengig av soldatene for å få mat, toalettartikler og medisiner. «My grandmother got ill while they lived in our house, but they didn’t care.» Lamslåtte spurte Julie og jeg henne hvordan hun kunne fortelle om dette så liketil. Hun måtte jo være rasende? Det var jo helt forjævlig!

Bushra trakk på skuldrene, så ned og sjenket seg mer brus. Joo. Jaa. De hadde ikke voldtatt henne, moren hennes eller noen av søstrene hennes, så sånn sett var hun fornøyd. Mange hadde blitt dårligere behandlet.

En av oss, jeg vet ikke om det var Julie eller meg, klarte å lire av oss en settning som gikk alá: «But what about the suicide bombers? That’s not ok!» Reaksjonen var uventet. Bushra rullet med øynene og skar en grimase. Gabriel ble svart i blikket. «They’re heroes.» Vi skiftet tema.

Julie tok oss med ut til innsjøen som lå bak hytta hennes. En stor, islagt flate omringet av høye grantrær møtte oss. Gabriel småløp ut på isen uten å se seg for. Julie og jeg trippet forsiktig ut bak ham. Det var ikke november ennå, og selv om isen så ut til å bære oss, hadde den ikke hatt lang tid på å fryse seg tykk.

Vi holdt Bushra mellom oss så hun ikke skulle skli og falle. Et par meter uttpå tok vi Gabriel igjen. Han stirret som hypnotisert på den skinnende isen. «Is it safe?» suprte Bushra. «We should not further out» sa Julie.

Plutselig knaket det under oss. Jeg frøs. Julie frøs. Bushra frøs. Gabriel tok sats og hoppet. Da han braste ned igjen knaket det enda mer, og en tynn, hvit krakelering kom til syne rundt føttene hans. «Stop it!» skrek Bushra. «STOP IT!» Gabriel lo og hoppet igjen. Julie og jeg så på hverandre. «Let’s go back. Slowly.»

Vi rygget langsomt hele veien tillbake til land. Isen laget ekle kneppelyder og flere hvite sprekker kom til syne. Gabriel hoppet hele veien inn, hoppet med sats, smalt hele tyngden sin i isen. Det var noe groteskt, smilende selvdestruktivt ved det. Julie og jeg sa ingenting, vi bare kom oss i land og i hus. «STOP IT! STOP IT!»

Kinoturen var en sterk opplevelse. Vi gikk på den første og beste filmen vi fant, som viste seg å være Red Dragon, en film med mer brutalitet og nakenhet enn Gabriel og Bushra var helt komfortabel med. Likevel kom den kraftigste reaksjonen deres på selve kinolerretet: «The screen! It’s so BIG! Huge!» De satt med kulrunde øyne og munnen på vidt gap under hele filmen.

Vel, nesten hele filmen. Som Bushra sa til Julie og meg da vi gikk på do sammen (tenåringsjentekulturen er lik overalt): «And when that man was naked in that room – I had to go cover like this!» Hun gjemte ansiktet sitt i hendene. Julie og jeg lo hjerterått. «Nononono! I had to look real close!» Julie slikket seg rundt munnen. Yum, yum, Ralph Fiennes osv.

Vi utvekslet gaver og epostadresser da de dro hjem igjen. Julie og jeg hadde samlet sammen bøker, jålesaker, godis og bilder av oss selv. Bushra gav oss hver vår kassett med en eller annen snodig form for iranske viser. Jeg tror det var det hippeste blant arabiske fjortiser på det tidspunktet, men jeg synes fremdeles det høres ut som harpemishandling.

Bushra og jeg holdt kontakten en stund. Hun var uten Internett lange perioder, og jeg kunne bare sende epost fra biblioteket, så det ble litt sporadisk. Hver eneste gang jeg hørte et palestinaforedrag, tenkte jeg på hvor Bushra og Gabriel var oppi alt sammen.

En palkom-aktivist som hadde jobbet som sykepleier i palestinske områder, viste røntgenbilder av barnehoder med gummikuler inni. Noen fra RU viste bilder av palestinske arbeidere som beinfløy gjennom en kilometerlang checkpoint. Bilder på bilder med istykkerskutte kropper i avisene. Bushra sluttet å svare på mailen min i løpet av 2004 en gang. Jeg håper hun fikk realisert drømmen om å komme seg ut av landet for godt.

Det som skjer på Gaza nå kan mest av alt kalles en massakre. Alle fra Fredrik Mellem til Grenseløs er enige for en gangs skyld: Det er forjævlig. I morgen er det demo utenfor stortinget i Oslo og ved den blå steinen i Bergen. Begge steder er klokken 17. Alt fra FPU til Rød Ungdom er tilsluttet. Bli med.

Pirater redder ikke verden

Dette er ikke et innlegg om fildeling og piratkopiering. Det er historien om den gangen jeg prøvde å hjelpe en gråtende dame og ikke fikk lov, fordi jeg tilfeldigvis var utkledd som sjørøver. Mr. Jackson fylte tyve år, og jeg hadde funnet ut at den beste måten å feire det på var en sjørøverfest. Du vet – en «Og etterpå skal vi ha sjørøverfest! Åheifalleriogfadderullandei!» – sjørøverfest.

Jeg har i min karriere som festarrangør laget flere sjørøverfester. Den første var Mr. Jacksons attenårsdag. Den innehold både skattejakt og salutt skutt med muskett i hagen. Problemet med å skyte med muskett og løskrutt i et rolig villastrøk er at noen av nabobarna er alene hjemme og ringer politiet.

Problemet med å være masse fulle tenåringer utkledd som Kaptein Sabeltann når politiet ringer på døra sier seg selv. Det hjelper ikke å forklare at «skuta heter Klara og var very well bekrutta», liksom.

Nei, sjørøverfest nr. 2 var mye mer sivilisert. Vi skulle feire i kollektivet til noen venner av oss, og jeg hadde hatt sjørøvervorspiel med lillesøster i leiligheten hennes i sentrum og hadde planlagt å rusle opp til festen på Majorstua i det fine kostymet mitt. Og ja. Det var et fint kostyme. Jeg hadde en diger duk på hodet, en utvasket linskjorte stappet ned i trange ridebukser og massevis av stygge lærbelter og skjerf rundt livet.

Jeg hadde på meg to cowboystøvler med påsydd kant, og lillesøs hadde malt på meg Jack Sparrow-trekk og klisset en stor kladd jukseblod i hårfestet mitt for anledningen. I beltet hadde jeg stukket en plastabel ala dyreparken i Kristiansand. Jeg hadde en stor trekiste full av bursdagpresanger og sjokoladegullmynter under armen.

Det hører med til historien at jeg nettopp hadde flyttet til Oslo. Jeg hadde forventet å være gjenstand for masse pussige blikk, at folk ville prøve å bli venner med meg, peke på meg og at små barn ville bli redd for meg på vei opp til festen i det fine kostymet. Jeg kom fra en liten by og regnet med reaksjonene til en liten by.

Jeg hadde ikke regnet med å skritte ut på Karl Johan og forsvinne i mengden med jukseblod, juksebart og juksesabel. Jeg hadde knapt nådd Nationalteateret før jeg hadde glemt at jeg var Kaptein Sparrow Sortebill. Jeg var bare meg som gikk ned Karl Johan.

Jeg fikk øye på henne rett før slottet. Hun satt på en benk og stortutet. Hun var en bitteliten, nesten sort dame med hijab og heldekkende kjole i augustsola. Hun gråt på en ristende, høylydt måte. Ved siden av henne satt verdens hviteste fyllik med sterk finnmarksdialekt og prøvde å trøste henne. For hver gang han nærmet seg henne, rygget hun en halvmeter lenger bort på benken. «Ai!» tenkte jeg. «Hjelp er underveis!»

«Hei!» sa jeg til den gråtende jenta. «Trenger du hjelp?»

Hun så opp på meg og frøs. Øynene hennes ble kulrunde og munnen en hvit strek.

«Hello!» sa jeg smilende. «Do you need some help?»

Hun ristet febrilsk på hodet.

«Parlevo fransjé? Abla espanjål? Dåbre djin? Feliz Navidad? Spresje dåytsj?»

Plutselig brøt den fulle mannen inn:

«Hold deg unna, din gærning!»

Huh? Og det sa uteliggeren til meg? Og plutselig husket jeg at jeg ikke var Virrvarr, men sjørøver. At jeg var damen med ridebukser og skokrembart, den minst normale tilstede i bildet. Slukøret småløp jeg videre mot Bogstadveien uten å se meg tilbake.

Til jenta på benken som hadde en skikkelig dårlig dag, 28. august, 2006: Unnskyld. Jeg skjønner at hva enn trist som hadde skjedd deg hjalp det ikke med en surrealistisk opplevelse med en språkforvirret sjørøver.

Jeg håper du slapp å fortelle psykologen din om episoden senere, for hun kommer garantert ikke til å tro deg. Jeg beklager å ha iscenesatt en «ja, du er er sprø»-situasjon for deg. Jeg skriver dette innlegget for å si at ja – sjørøverdamen fantes på ordentlig. Det var ikke deg. Det var meg.

Lucianetter og oppvåkning

For to år siden ble jeg vekket av et Luciatog bestående av sykepleiere og et avsindig surt trekkspill. «Svaaart seeenker natten seg» surklet inn i søvnen min og i et tiendedels sekund lurte jeg på om himmelen bestod av falske julesanger og tussmørke. Så våknet jeg helt og skjønte at jeg var lenket til sengen. Ikke med kjetting eller remmer, men tusen ledninger, sonder og et drypp. Planen var å dø, ikke å våkne opp som Robocop.

«Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys – Saaantaaaa Luuuuciiiiiaaa!» To mannlige sykepleiere med glitter på hodet og en kurv på armen kikket inn i rommet jeg lå i. «Her! Ta en bolle!» «Hvor er jeg?» spurte jeg, og merket at stemmen kom langt borte fra. Mannen lo og sa navnet på sykehuset.
Han puttet en liten lussekatt i den hånden som ikke var dekket av veneflon. Jeg mistet den på dyna idet han forsvant ut døra.

Alt fra sengetøyet til håret mitt stinket oppkast uansett. Armene mine bar preg av å ha blitt brukt som nålepute. De var fulle av blåmerker, plasterlapper, et og annet dypt bitemerke og tegn på at noen hadde prøvd å ta blodprøver av meg mens jeg var bevisstløs, uten å få det til. På min høyre side var det en surklende ledning med en pose i enden. På min venstre side var det en skjerm hvor jeg kunne se min egen hjerterytme som en grønn, hoppende linje. Rett foran meg hang en kalender med påskriften «Gud er god» og en rød ring rundt dagens dato: 13. desember.

Lucianatten var regnet som å være årets mørkeste natt, men jeg hadde overlevd den. Jeg hadde ikke lys i håret, men en mengde trykknapper med ledninger klistret på brystkassen. I etterkant forsøkte jeg å fortelle folk historien om Luciatoget som en humoristisk anekdote – «Jeg trodde jeg var kommet til Himmelen, men skjønte at det ikke kunne være paradis når de spilte sååå surt på trekkspill!», men selvmordsforsøk er ikke på listen over ting det er morsomt å spøke med. Selv ikke når det er dine egne.

Selv lå jeg nummen og så verden som en blanding av gritty sosialrealisme og absurd teater den morgenen. Sykehus er en helt egen verden, og akkuttavdelinger er en salig blanding av andektighet og intimitet. Det kom en hvitkledd, lysblond, svensk Lucia og sjekket pulsen min, målte blodtrykket mitt og holdt ledningene unna mens jeg vasket meg. Jeg har en serviett med notater fra den dagen. Den mest sammenhengende setningen lyder: «Det lukter oppkast å overleve.»

Depresjonsspøkelset murret om at det hadde vært bedre å ikke våkne. At det smertefulle var å ikke dø. I etterkant har jeg skjønt at det er helt greit å gjøre feil, men det er ikke greit å gi opp. Idéen om døden som noe vakkert har vi konstruert i kunsten (og da snakker jeg ikke om Madame Bovary) – å forsøke å dø var grisete nok. For å slå ihjel en poetisk myte med poesi:

“Fuck the poets of the past, my friends.
There are no beautiful suicides
just cold corpses with shit in their pants
and the end of the gifts.”

I senere tid synes jeg at historier om mislykkede selvmordsforsøk er vakre, nettopp fordi det er historier om overlevelse. Fordi du tok feil type piller eller svimte av da du blødde så mye. Fordi du ombestemte deg og ringte sykebil. Fordi det gikk bra og du kan fortelle om det. Det burde ikke være skambelagt med historier der det fæle ikke skjedde. Det er det nærmeste du kommer «så gikk det bra til slutt» utenfor eventyrformen.

Om en wikipediaartikkel

Farfar spilte fiolin. Morfar spilte sag. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har, er at jeg kommer inn i gangen deres etter å ha lekt og hører en mystisk, smektende melodi fylle huset. En rose er utsprungen. Morfar sitter i stua med barn og barnebarn rundt seg. Solen står inn gjennom stuevinduet og han får glorie over den brune, tynnhårede issen.

Mellom hendene hans danser det et langt, buktende metallstykke og en fiolinbue. Jeg er fremdeles ikke i stand til å skjønne hvordan du lager musikk av harpiks, hestehår og skarpt metall. Hvordan fant han tonene? Hvor kom musikken fra? Jeg krøllet meg sammen siden av de andre tilhørerne og følte at jeg ikke bare var vitne til en konsert, men et mirakel.

Tiden jeg tilbragte hos mine besteforeldre på Sørlandet var først og fremst preget av følelsen av å være mange. En morfar, en mormor, seks tanter, seks onkler, atten fettere og kusiner, samt en og annen hund. Vi dro på fisketurer i samlet flokk. Vi lagde skattejakter, St.Hansbål og store fellesmåltider, vi sang flerstemt allsang så taket løftet seg.

Siden det var på Sørlandet, og siden det tross alt var min familie, ba vi sammen også. Midt i stuen til mormor og morfar stod et digert orgel dekket med salmebøker. Somrene var preget av noe lekent og sakralt på samme tid. Jeg folder mine hender små; o, du som metter liten fugl.

Store deler av oppveksten min var jeg overbevist om at morfar kunne trylle. Huset deres var fylt av malerier han og mormor hadde malt, fra en knurrende rev som var så livaktig at vi unngikk trappen den hang i om vi kunne, til kopier av Tidemand og Gude hvor ansiktene var byttet ut med slekt og venners kjente trekk. Han hadde bygget alle båtene vi rodde og kjørte i. Han hadde brodert bunadsskjortene våre. Han hadde skåret ut alle treskrinene og skrevet alle sangene vi sang sammen.

Likevel var det beste det at han smilte bestandig. Han hevet ikke stemmen når han ble streng, men alle tidde stille. Han var en varm tilstedeværelse i livet mitt til det siste. Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.

Alle googler seg selv. Jeg har en rekke søkeord jeg sjekker ved jevne mellomrom, som «Virrvarr», «Revolusjonært Roteloft», «Ida Jackson», «Ida Søland Jackson», «Ida Sofie Søland» og «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da jeg søkte på Tjøstland for en måned siden, fikk jeg opp en bitteliten wikipediaartikkel om morfar som historisk person.

«Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den», stod det. Det stod en linje med opplysninger jeg kjente igjen – som fødselsdato, hjemby og hvor mange barn han hadde.

Samt en bitteliten setning til:

Han var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.

En bitteliten setning full av familiehemmeligheter, skam og skrekk. Og jeg? Jeg ante ingenting om det før jeg leste det. Wikipedia – gjør skjeletter i skapet tilgjengelige for hele verden.

Jeg har tilbragt dagene med å lese historiebøker, rote i riksarkivet, sjekke kilder og henge på suspekte frontkjemperforum. Jeg har rullet opp informasjon om et levd liv jeg ikke klarer å pusle sammen med den morfaren jeg kjente.

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her.

Biografien vår blir til i møte med andre mennesker. De gode minnene jeg har blir ikke mindre gode av å vite hvor opphavet mitt stod politisk under krigen, men alle maleriene med Hamsun-motiver morfar hadde hjemme får en kraftig bismak.

Det er godt å vite at et menneske kan være opphav til flere fortellinger enn den om å være tilhenger av det 20. århundres superskurk, og det er godt å ikke tro på arvesynd. Selv om jeg intellektuelt synes det er interessant å vite hvor på østfronten han befant seg, vil han følelsesmessig være en varm tilstedeværelse som sang og spilte sag. Fordi det vonde du gjør, ikke visker ut det gode du gjør, og omvendt.