Ingenting å tape

Kjære, fine blogglesere!

For en heiagjeng dere er! Og for noen kunnskapsrike folk dere er! Jeg har brukt Facebook-siden min til alt fra å finne nye treningsvenner til å spørre om hvordan man måler fettprosenten de siste ukene. Dere har vært en fantastisk støtte og kilde til motivasjon!

Hurra! Hurra! Hurra! Hurra!

Jeg har laget en side på bloggen der jeg skal dele resultatene mine underveis. Med en gang jeg opprettet siden så tenkte jeg: «Ånei. Tenk om jeg går opp i vekt og så må jeg skrive det der. ÅNEI!!!!!» Men så kom jeg på noe: Jo, det kommer garantert uker der jeg går opp i vekt – eller hvertfall uker der vekten står stille. Men jeg har ikke «tapt» av den grunn. Jeg har fortsatt spist sunnere og trent mer enn noensinne tidligere, og en liten fadese eller tre kan ikke være synonymt med å løpe tilbake til sofaen med pottis i den ene hånda og Ben & Jerrys-bøtta i den andre.

Selv om det er akkurat det jeg har pleid å gjøre. Slanke meg – spise feil – gi opp – spise ett tonn. Spise et tonn – spise et tonn – spise et tonn – veie meg og gråte – slanke meg. Sånn har jeg holdt på. Fordi jeg har følt at den ene lille tabben utslettet all innsatsen min.

For å kvitte meg med denne måten å tenke på har jeg prøvd å se for meg hvordan resten av livet mitt ville sett ut hvis jeg alltid levde etter spise-logikken min:

«Lot være å skrive på boka på en uke. Sluttet med skriving.»
«Brukte mer penger enn jeg skulle. Brukte opp ALLE sparepengene mine + ALLE pengene på kredittkortet på en helg. På Smørbukk.»
«Sa noe teit på fest. Sluttet å snakke med ALLE JEG KJENNER FORDI DE HATER MEG.»
«Var litt lat på jobben. Rømte til Guam.»

Som Jillian Michaels sier det på podcasten sin: Hvis du punkterer et dekk på bilen din, hopper du ikke ut og stikker hull på de tre andre dekkene også. Du skifter dekk og kjører videre.

Og likevel er det dette som er refleksen min. Det må være perfekt – eller så kan jeg like godt gi opp og løpe i motsatt retning. Så et av målene med denne bloggen er å tåle å være uperfekt, klønete, godtesjuk og slaskete. Og pushe videre likevel.

Jeg har laget meg noen «mantraer» jeg bruker mens jeg trener. De er ikke dype eller magiske eller noe sånt. De er bare ting jeg sier til meg selv når jeg merker at jeg vil rømme.

Det ene er «Til kamp!» Det andre er «Ikke gi deg.» Det tredje er å huske hvor sur jeg blir når jeg ikke gjennomfører. Det fjerde er å huske hvor fornøyd jeg er når jeg har gjennomført. Når jeg vil spise noe jeg ikke bør spise, bruker jeg de samme mantraene, men jeg tenker også gjennom hvordan det vil være å ha spist maten, inkludert panikken, frustrasjonen og skyldfølelsen som bor i bunnen av potetgullposen.

Jeg kommer sikkert til å gå på en smell. Jeg kommer sikkert til å kjøre meg fast. Men det er ikke «å mislykkes.» Det er en del av veien fremover. Tusen, tusen takk til alle som er med.

Å løpe som en hund

Da jeg fikk hund lærte jeg mye om å løpe.

Jeg lærte at du ikke trenger å være så veldig flink for å gjøre ditt beste.

Jeg lærte at å løpe kan være 100% fryd.

Jeg så på hunden løpe, og jeg skjønte at løping gjør deg lykkelig (særlig hvis du har en pinne å løpe med.)

Men når jeg prøvde å løpe sammen med hunden var den mye flinkere til å ha det gøy enn meg.

Den bykset i vei med tunga på snei.

Jeg, derimot. Jeg fikk hold og krampe og blodsmak og vondt i leggen.

Det gikk ikke fort.

Jeg kom ikke langt.

Likevel har jeg villet løpe.

Fordi mitt største forbilde her i livet er en hund.

Jeg er et grubledyr.

Jeg bor i hodet mitt hele tiden. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre, jeg tenker på hva jeg har gjort. Hunder er ikke sånn.

Når de leker med en pinne, er pinnen hele livet deres.

Hunder løper med pinne

Og jeg kaster bort mye av tiden min på denne måten:

18 minutes of dread

(Fint, hva? Du kan kjøpe det som letterpress og henge på veggen.)

Så jeg øver meg på å bli som en hund.

En hund med joggesko.

Sånn har jeg øvd meg:

På vei til å bli en hund

  • Først begynte jeg å gå fort. Lange turer, så fort jeg kunne. 
  • Jeg begynte å gå fort i oppoverbakker.
  • Da snøen kom, begynte jeg å gå fort på tredemølle. Jeg stilte mølla på så høy incline som var fysisk mulig, skrudde opp farten til så høyt jeg kunne og gikk oppoverbakke-intervaller på tredemølla.
  • Så begynte jeg med 5kRunner – en løpeapp som avbryter musikken du hører på og sier «Løp. Gå. Løp. Gå. Nå er du halvveis.»
  • Nå kan jeg løpe 16 minutter. Målet er å løpe i 35 minutter – og forhåpentligvis en halv mil.

Lærdommer til nå

  1. Ikke løp for mye på asfalt og betong. Det gjør vondt i leggen. Løp der hunden ville løpt mest – på gresset. 
  2. Ikke løp for fort eller for langt når du er utrent. Selv om kondisen holder, selv om musklene dine holder, så er ikke sener og ledd og skit vant til å løpe ennå. Vent på kroppen. Løp som en snegle. Løp som en tjukk mops.
  3. Løp med museskritt – da holder du lenger.
  4. Du blir raskere av å løpe intervall en gang i uka.
  5. Joda, det er viktig med gode sko. Men er du dame er en god bh enda viktigere. Bh først, damer.
  6. Ja, det gjør vondt. Det gjør vondt hele tiden, bortsett fra når det plutselig blir deilig. Men når det er deilig, er du en hund. Jeg lover.
  7. Du trenger ikke se kul ut. Hunder ser kulest ut når de ikke ser kule ut. Sånn som den under:

Lesetips: Løping for nybegynnere.

Jeg har stjålet alle gif’ene fra Buzzfeed. Takk til Ingvild.

Den lange motivasjonslista

Det er vanskelig å si nei til sjokolade. Det er enda vanskeligere å si nei til øl. Derfor har jeg laget meg en huskeliste med gode grunner til at jeg faktisk skal si nei. Og fortsette å si nei en stund. Ok, noen av grunnene er bedre enn andre sånn objektivt sett. Det viktigste er at jeg tror på dem når jeg står foran fatet med nybakte boller og gjerne vil spise…ti? Tolv? Tjue? Og jeg bruker dem til å dytte meg ut døra når jeg ikke vil trene.

20 grunner til å legge vekk kaka og løpe en tur:

  1. Jeg har en familie der folk får høyt kolestrol og hjerteproblemer fra midten av 50-åra. Det er en veldig god grunn til å få opp pulsen og slutte med smør. 
  2. Jeg har en familie der damene blir benskjøre. Det er en god grunn til å trene mer styrke og få i seg mer kalsium.
  3. Jeg vil gjerne gå med shorts på sommeren uten å føle meg ubehagelig selvbevisst.
  4. Jeg vil løpe til trikken uten å hive etter pusten hele veien fra Schous plass til Skillebekk.
  5. Jeg vil ha et minst mulig trøblete svangerskap, og å være tynnere og sprekere før man legger på seg gravidkiloene er visst en hit, har jeg hørt.
  6. Jeg vil slippe å høre legen si «Vel, du har jo litt….overvekt….» som forklaring på rare ting på blodprøven min.
  7. Jeg har hatt en prolaps og vil ikke at den skal komme tilbake. Da hjelper det å bli litt tynnere og sprekere.
  8. Jeg vil ikke kveppe til og bli plutselig skamfull hver eneste gang jeg ser et bilde av meg selv i helfigur.
  9. Jeg vil gjerne slippe blødende gnagsår på innsiden av lårene når jeg går meg kjole i varmen. Jeg har hørt at mindre lår hjelper.
  10. Jeg vil at mine fremtidige barn skal ha en mor som både mestrer sykkelturer, skiturer og fjellturer.
  11. Jeg vil bli mindre emo, og trening og bra kosthold hjelper å stabilisere humøret.
  12. Jeg vil kunne gjøre mer fancy yogaøvelser, og jeg tror det blir lettere å strekke armen rundt ryggen og ta seg i tåa når ryggen blir litt mindre brei.
  13. Jeg vil være i så god form at vanlige gjøremål, som bæring av tunge handleposer, løfting av flyttebokser og lignende blir mindre slit.
  14. Jeg vil gjerne bli gammel og dø med minst mulig faenskap underveis. Selv om å være tynnere og sprekere ikke er en friskhetsgaranti, er det å være tung og treig en faenskapsgaranti.
  15. Mens vi er inne på det: Jeg gjør dette som en del av kampen mot dødsangsten
  16. Det er irriterende å bli svett under valkene.
  17. Nevnte jeg dødsangsten?
  18. Jeg vil bli mindre sint på meg selv. Det er påfallende hvor mye jeg hater meg selv etter å ha satt til livs en boks sjokoladeis alene.
  19. Jeg vil gjerne slippe att verdens helseorganisasjon kaller meg «feit».
  20. Når du har en svær vom, som jeg, ligger det masse flesk inne i buken og moser leveren min. Det er ikke bra for helsa.

Legg merke til at «bli vakker og ven» ikke er på lista. Klart – jeg har lyst til å bli smukk som bare det, jeg. Men når idéen om «smukk» står mellom meg og sofaen  – eller meg og sjokoladeisen, så taper alltid «smukk». Jeg tenker: «Buahahahaha, jeg skal være stygg hele livet uansett, jeg kan like godt spise alle tingene i hele verden, tusen kanelboller og et badekar med ostepop!»

Derfor må jeg slå bordet med skammen og døden, med den ekle følelsen i kroppen når lårene gnisser ot hverandre, vissheten om at leveren blir most bak noen kilo med lysegult bukfett. Jeg må tenke «plutselig hjertedød, plutselig hjertedød, økt sjangse for PLUTSELIG HJERTEDØD!»

Det er ikke positiv tenkning. Jeg vet, jeg vet. Jeg burde sikkert sett på ostepopen og tenkt «Åh, for en usunn gul kengurubæsj. Full av salt og palmeolje. Nei, mitt hellige tempel av en kropp skal få et deilig eple istedet. Mm, eple!» Men det gjør jeg jo ikke. Hvis munnen min hadde fått bestemme, ville jeg levd på ostepop og bare ostepop. Iskwew skriver om hvorfor potetgull er den perfekte, vanedannende maten i dette blogginnlegget.  Da holder det ikke med en vag idé om at jeg skal bli «pen».

Hva sier du til deg selv?