Aschehougs hagefest

«Skal du blogge dette?» spør han. Jeg ler. Det er en så rar sosial setting. Vi hører musikken lenge før vi kommer bort til selve hagen. Det er folk i kjoler og oppsatt hår, folk i gummistøvler og regnkappe, folk i dress og silkeslips, folk med knallrød pels og regnbuesveis.

Jeg lurte på hva jeg skulle ha på meg, men skjønte at uansett hva jeg hadde valgt ville det gått kjempefint. «Sosiale koder? Du må si: «Gratulerer med bok! Jeg har desverre ikke lest den ennå!» når du introduserer deg» sier forleggervennen. «Ellers er det bare å hilse på folk.»

Så jeg tar et plastkrus med gratis drikkevarer, en pappaskjett med ostebiter på tannpirkere og kaster meg utti det. Alle har vist frem invitasjonen sin i porten, så alle som er her skal være her. Det gjør at alle i prinsippet kan snakkke uanstrengt med alle.

Før jeg får hilst på så mye som en liten poet, kræsjer jeg inn i Jonas Gahr Støre som snakker alvorlig inn i et TV-kamera. Slukøret småløper jeg unna. Jeg er ikke så flink til å takle alle situasjoner som jeg tror jeg er. Kameramannen ser oppgitt på meg. Dét klippet kan ikke brukes.

Jeg surrer rundt i den regnvåte hagen sammen med kavaleren min, treffer Magnus Marsdal og snakker litt om Rød Ungdom for ti år siden og blir introdusert for Gudmund Hernes. Jeg sier til ham at det var hans feil at jeg bare gikk i tredje og femte klasse, men ikke i fjerde.

Tenkte han på sånt da han laget reform 97? At fjerdeklassing også er en identitet, ikke barde et tall? Han ler og jeg ler og kavaleren påpeker at hun ikke gikk i syvende. Hvilken påvirkning, Hernes.

På veien rundt i hagen treffer jeg noen kjekke unge menn som forteller meg at det var de som kåret meg til «Ukas Idiot» på bloggen med samme navn. (Buddah og Mads Gilbert var også blant de nominerte) Det er et litt snodig øyeblikk der jeg flirer av dem og de flirer av meg. De synes visst jeg er passelig teit som er positiv, entusiastisk og engasjert på ordentlig.

Jeg synes de er passelig teite som er ultraironiske og panserblasterte fordi det er den eneste mulige kommunikasjonsformen. Også spør jeg dem om den rare bloggen de lenket til, Die Juedenfrage, og de genierklærer den. Jeg skjønner at jeg er litt ut, siden jeg ikke ler hele veien til Holocaustsenteret. Men hey, nettet er fritt. Skriv hva du vil.

Jeg finner mer rar mat på pinner, griper kavaleren i armen og finner nye folk å snakke med. Jeg finner ut at siden jeg befinner meg sammen med masse folk jeg bare har lest om eller sett på TV på en ganske lite plass, er dette tidspunktet hvor jeg forteller kjente folk ting jeg har hatt lyst til å fortelle dem en stund. Som:

«Kjære Hanne Ørstavik. Jeg har ikke lest noen bøker du har skrevet, men du er utrolig pen!»

Osv.
Jeg treffer gamle professorer. Jeg treffer kjentfolk. Jeg treffer fullstendig ukjente som er vel så spennende som dem jeg visste hvem var fra før. Før jeg vet ordet av det, legger jeg nye bokplaner, diskuterer improviserte prosjekter med fremmede og får en rosa origamikanin fra designerne i Elle Melle.

Et eller annet sted i selskapet mister jeg oversikt over alle jeg har hilst på, men det gjør ingenting. Jeg har det så fint, samtalene flyter så lett, og alle bekymringene mine om at noe skulle bli småskummelt eller anstrengt er forsvunnet.

Kavaleren og jeg tar en drosje hjem fra Litteraturhuset passelig sent på kvelden. Jeg hadde blitt lurt ut i en pornodiskusjon jeg klarte meg bra i, men kavaleren påstod at jeg stod og glippet med øynene mens jeg snakket. Et sikkert tegn på at Virrvarr bør hjem og sove.

Hovedinntrykket mitt når kalaset var over var likevel følgende: Jeg har lest for lite norsk litteratur. Jeg burde kanskje lese mer? «Du greide jo å la være å snakke med Dag Solstad om blogging, da» sa en venninnne. «Ja,» sa jeg. «Så alt i alt oppførte jeg meg pent.»

Om sosiale medier og sosial kompetanse:

Jeg går gjennom facebookforespørslene mine med ujevne mellomrom. Fra tid til annen dukker det opp folk som har lagt meg til som venn, men som jeg ikke aner hvem er. Som regel kan profilene deres og oversikten over felles venner gi meg et hint.

Når du kjenner folk fra Internet, er det ikke alltid lett å skjønne at «Babe82» egentlig heter «Pernille». Løsningen på helt ukjente folk er å sende dem en melding og spørre hvor vi kjenner hverandre fra. Her er et referat fra dagens beste meldingssamtale:

Hehei!
Mellom Ukjent Dame og deg

Ida Jackson
I dag klokken 12:18

Jeg har verdens dårligste hukommelse på navn, og halvparten av alle jeg kjenner, kjenner jeg via nick. Hvordan kjenner vi hverandre igjen? (c;

Ukjent Dame

Bekreft venn
I dag klokken 12:29
Rapporter melding

Jeg vil ikke bli venner med deg! Du høres arrogant ut, og høres ut som du bør roe deg ned.Skjønner ikke hvorfor du er på facebook!

Ida Jackson

I dag klokken 13:12
Det var du som la meg til som venn.
Jeg tror det gjør deg til den snodige her.

Jeg må innrømme at jeg liker uformelle følgeforhold på Twitter litt bedre. Jeg har en slags idé om at jeg bare legger til folk jeg vet hvem er som venner på Facebook, men det er kanskje gammeldags? Det hender jeg får «Heihei, vi burde bli kjent, nyttig nettverk ftw!»-meldinger på fjasbok, og da sier jeg alltid ja. Hvis noen har tenkt at vi hadde hatt felles nytte av å kjenne hverandre, har vi sikkert det.

Ulempen med å være en erfaren sosiale media-bruker er at du stadig vekk støter på folk som ikke har opparbeidet samme kompetanse om de sosiale spillereglene ennå. Du legger ikke til tilfeldige personer som venner for så å kjefte på dem. Du legger ikke til tilfeldige damer som venner med en beskjed om at «hei, du var pen 🙂 🙂 🙂 » Du sender ikke «ØY, kjenner vi hverandre?»-meldinger til ukjente folk som følger deg på Twitter. Osv. Osv. Masse små regler som ikke er selvsagte.

Mulig vi må lage en «Internet, skikk og bruk». Det må selvfølgelig være en wiki.

Hijab og bluferdig badetøy

Jeg tror det begynte med et utsagn om at jeg var «heit med hijab». Jeg og den shcvære kjeften min. Jeg hadde fått drapert meg en gang i Cairo for flere år siden og hadde følt meg kjempefin. Litt sånn politisk ukorrekt kjempefin.

Det var et sånt øyeblikk hvor jeg skulle filosofere over hvorvidt duken på hodet fikk meg til å føle meg fanget eller frigjort, ikke lage trutemunn til meg selv i speilet og tenke «Oh, baby. You look fab!»Litt rouge, litt glitter, et godt strøk med den MAC-lebestiften, så var jeg klar til å posere for hva det skulle være. Hvem trenger hår når draperingen får frem kinnben og lange øyenvipper, hmm?

Jeg burde sikkert skrevet noe seriøst og meningsbærende da de diskuterte hijab-bruk i politiet og hijaber med Vålerenga-mønster. Neida. Virrvarr er både flåsete og blasfemisk på en gang: «Jeg er heit med hijab».

Jeg burde jo ha sagt: «Forsvaret har godtatt at vi har soldater med hijab og turban siden 1988. Hvorfor er politiet så annerledes?» Djizz, jeg burde ha sagt det jeg egentlig føler i debatten:

At jeg ville vært mye mer komfortabel med en hijabkledd politiberte enn jeg er med blonde, bøse gutter på slutten i tjueåra i samme typen uniform. Jeg stoler ikke på unge menn som trener mye. Jeg har jo fordommer, jeg også.

Uansett, utsagnet om hvor bra jeg så ut med hijab ble selvfølgelig fulgt opp av den klassiske: «Pics or it didn’t happen.» Så jeg fant et sjal og begynte å snurre rundt hodet. Det kunne umulig være noen kunst å ta noen håtte bilder av meg selv med skaut?

Få minutter senere måtte jeg gi opp. Jeg klarte ikke å kopiere Cairo-looken og jeg innså at jeg måtte finne en oppskrift. Etter litt googling fant jeg disse instruksjonsfilmene på hvordan ta på hijab:

De har filmer om hvordan ta på ulike hijab-stilarter. I denne filmen lærer du hvordan spraye hijaben stiv med hårspray og få riktig fasong på den. Du kan også føne den.

I samme serie kan du også lære hvordan gå med niqab. Her kjenner jeg at den hjelpsomme, «slik ser du bra ut»-kommentatorstemmen blir litt for freaky for meg. Beklager, men det hjelper ikke meg at det er fashionable, frøken. Du har faktisk dekket til modellen fullstendig.

Etter å ha sett en masse instruksjonsfilmer, ble jeg sittende og snoke på nettbutikker som selger muslimsk kvinnemote – fra leopardmønstrede, tynne hijaber til store, sorte niquaber. Det som slo meg er hvor mye «lese moteblad»-kompetanse du har uten å tenke over det.

Jeg leste billedtekster til ulike plagg og kjente igjen oppbygningen og strukturen i utsagn du finner i vestlige motemagasiner. Med et unntak – selvsagt: Du må bytte ut «sexy» med «modest». Bluferdige kjoler. Bluferdige jakker. Vakre, bluferdige sjal. Og ikke minst:

Bluferdige badedrakter. Går du på Ahiida.com finner du to kolleksjoner: Slim fit og Modest fit.

Her er et eksempel på en bluferdig badedrakt. Den har faktisk skjørt. Jeg er litt usikker på hvordan du svømmer med langt skjørt. Like fullt:

Badekjole

Her er en ettersittende, og dermed ikke fullt så bluferdig badedrakt. Jeg tror det dermed ikke er en så hengiven troende badedrakt. Korriger meg hvis jeg tar feil:

Badekjole, ettersittende

Styltegeek gjorde meg oppmerksom på Twitter om at svært kristne grupperinger har vært inne på denne typen badedraktløsninger til døtrene sine. Via nettsiden Modest Swimsuits har de oversikt over bluferdig badetøy til både muslimske, jødiske og kristne jenter.

I følge artikkelforfatteren er det viktig at bluferdige badedrakter ikke nødvendigvis er for store damer, men for alle jenter som vil være kyske og dekke seg til av religiøse grunner. De linker blant annet til denne nettsiden, som er en samleside for kristne mødre som vil sy bluferdig badetøy til barna sine.

De skriver følgende på nettsiden sin:

Growing up in a family of four daughters, modesty has always been a hot topic at our house! We desire to please the Lord in the way we dress and not be a stumbling block to others. We saw a great need especially, for modest swimwear. We didn’t want to lower our standards just because we were swimming. It is my prayer that many people would be blessed by this pattern. May God be glorified by the way we dress!

Den kristne utgaven dekker ikke armer, ben og hode, men sørger for å skjule alt det vestlig kultur ikke synes bør vises frem:

Det artige er at mens de muslimske butikkene er veldig opptatt av at du skal kle deg bluferdig som en spirituell reise, er det først og fremst de kristne mødrenes oppgave å sørge for at døtrene kler seg bluferdig og ærer Gud. Uansett, de pussige klesplaggene over er alle reaksjoner på damer som prøver å kle seg slik Gud vil. Sånn sett er det nok passelig blasfemisk å skulle være «heit med hijab» – siden hele poenget er å holde den heite siden av deg privat.

Jeg har ikke noen skikkelig konklusjon på dette innlegget, bortsett fra at jeg tror det kan være bra å lese, bla og glo på disse filmene og skjønne at det faktisk er en egen moteindustri, ikke bare et tøystykke folk dekker til hodet sitt med. Det er en egen teknikk og estetikk som ikke jeg klarte å kopiere for min egen fotoshoot, sånn uten videre.

Å lese gjennom nettsider der religiønsutøvelse møter damemote er også ganske opplysende. Tar du bort den religiøse begrunnelsen for plaggene, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lyst til å kritisere den samme språkbruken jeg har kritisert i damebladene før. Mye av samme skiten, men svært forskjellig innpakning.

Om å gjøre det slutt med andre enn kjæresten

Jeg har en Rocky-stripe jeg liker godt. Rocky og venninnen står og henger:

Hun: Æsj, jeg må besøke foreldrene mine i helga. Jeg har ikke lyst. De er sinte på meg for alt jeg gjør, og alt de gjør er å klage.

Rocky: Det er sært, hva? Kjærester kan du dumpe hvis de snorker, men foreldre må du holde ut med selv om de er nazister.

Hun: Synes du jeg burde dumpe dem?

Rocky: Si «Det er ikke dere, det er meg. Jeg har forandret meg så mye siden forholdet begynte. Og innse det – med den aldersforskjellen hadde det aldri fungert uansett.»

Jeg pleide å tro at kjærester er de eneste man kunne dumpe. Venner, foreldre, slitsomme slektninger, studiekamerater og bestemødre er noe man beholdt uansett situasjon. Selvsagt hendte det at man «mistet kontakten», men det var på grunn av en uheldig situasjon, ikke at man fant ut at man ikke passet sammen mer.

Og likevel skulle jeg ønske at det var mer sosialt akseptert å si «Nei, nå er det over. Vi kommer sikkert til å dulte borti hverandre på fester med felles venner, men vi har ingen sosiale forpliktelser for hverandre mer. Jeg trenger ikke huske bursdagen din, drit i å kjøpe julegave til meg, ikke ring.»

Er det et stygt brudd, kan vi slette hverandre fra facebook og telefonlista. Så kunne jeg spist usunn mat og deppet fordi et langvarig vennskap var over. Det er like trist og enda mer akward enn å dumpe kjærester. «Eksen min» er en forklaring alle skjønner. «Ekskompiser» er like trist og hakket mer tabu.

Ulempen er at når et romantisk forhold tar slutt, er det gjerne synonymt med at sexen og kosen tar slutt. Vennskapet behøver ikke gjøre det. Jeg har godt forhold til samtlige ekskjærester, we just don’t fuck. Når du slår opp med en venn, slår du opp med den sosiale kosen. Dere fungerer virkerlig ikke sammen. Det har vært flere overtramp, flere vonde opplevelser og flere irritasjonsmomenter enn det som skal til for at en forelskelse skal gå over.

Jeg skulle gjerne hatt en sosial kontrakt for det å avslutte vennskap. Noen gode klisjéer og en forståelse fra omverdenen. En måte å institusjonalisere det på, slik at jeg kunne avsluttet dårlige vennskap lenge før de ble ille. Når du begynner å date noen, kan du backe ut. Når du begynner å henge ut med noen, har du ingen høflig retrettmulighet. Ingen utprøvingsfase.

Slektninger er hakket verre. Blod er tykkere enn vann, og familien er en institusjon det ikke er moro å spøke med. «Jeg kan ikke slutte å se dem. Bestemor og bestefar ville bli så lei seg» sier venninnen min etter tiår med fysisk misbruk hjemme. Du skal hedre din mor og din far osv. «Jeg ville fått for dårlig samvittighet. Det er ikke sånn man gjør.»

Jeg har måttet si at «jeg trenger litt tid for meg selv», «hva med en lang pause?», «vi må avslutte kontakten for en stund» av grunner som ikke hører hjemme på Internett. Å påpeke at jeg er frivillig foreldreløs får stillheten til å senke seg i enhver sosial sammenheng.

Vi har fått bukt med tvangsekteskapet, men jeg savner en løsning for tvangsvennskapet og tvangslektskapet også. Kanskje en del ville pleid disse relasjonene bedre om det var en del av kontrakten at den faktisk kunne ta slutt.

Store ord, som «forfatter» og «kunster»

«Jeg er ikke kunstner,» sier hun. «Kunstere drikker rødvin og har nesa i sky. Jeg bare lager ting.»
Hun sitter i et hav av tegnepapir, store skulpturer, smykker laget av gamle nøkkelhull, bilder av den gangen hun forvandlet vennene sine til zombier og har pc-skjermen full av eksperimentell photoshopping. «Nei, ikke kunster. Kunstnere suger.» sier hun.

Jeg har et stempel med et lite monster som sier «I write stuff!». (Det er laget av Vozamer, sjekk ut sakene hennes!) Jeg stempler notatbøker, post-it-lapper og de blekfete lårene mine. I write stuff. Monsteret mitt og jeg er enige om hva det er jeg driver med på dagtid. Jeg er sykmeldt, og jeg skriver ting.
Monster som skriver ting

Vanskelighetene oppstår når jeg skal presentere meg:

Noen: Heihei! Per Plysj.
Virrvarr: Ida Jackson.
Noen: Hva driver du med til daglig?
Virrvarr: Driver med? Eh. Akkurat nå skriver jeg bok…

Så kommer det en lengre frem-og-tilbake-samtale som ender med «joda, den kommer ut i oktober. Spartacus. Der og der.»
«ÅH! Er du FORFATTER?!» lyder svaret, og *vips* er det som om jeg vokser en meter eller to i høyden i øynene til Plysj. Det er visst stor forskjell på folk som «writes stuff» og folk som får «published stuff» statusmessig. Det er nifst å se hvordan bildet Tilfeldig Per Plysj har av meg endrer seg med yrkestittel.

«Du kan jo bare si at du er forfatter?» foreslår en venninne.
«Eh.» sier jeg.

Jeg har en forfatterblogg på forfatterbloggen. Jeg skriver aldri der. På en måte føles det forferdelig pretensiøst, men på en annen måte er det et sug i magen å se navnet sitt stå på en liste over FORFATTERE. «Forfatter» er ordet jeg oppførte øverst på listen over «ting jeg helst vil bli». «Forfatter» er et ord som jeg setter etter navn på folk som er større enn meg. Dessuten er ikke boken i bokhyllene ennå.

Jeg vil ikke ha en presentasjonsrunde som går som følger:

Virrvarr: Ida Jackson, forfatter.
Noen: Åh, har jeg lest noe av deg?
Virrvarr: Vel, strengt tatt blir jeg ikke utgitt før til høsten…
Noen: Heh. Daaså.

Kan man kalle seg «forfatter» etter én bok, uansett? Kan jeg kalle meg «kunstner» etter ett maleri? Etter en utstilling? Betyr det å være forfatter at man lever av å skrive eller at man bare produserer veldig mye skriftlig? Den Norske Forfatterforeningen har strenge krav. To bøker av skjønnlitterær kvalitet og du kan kalle deg forfatter etter deres standard. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur en gang. Jeg har skrevet populærvitenskaplig om puling uten pikk. Jeg kjenner et begynnende mindreverdighetskompleks.

«Jeg trenger ikke noen fancy-panzy-kunstnertittel for å kunne lage ting.» sier hun og borer fingrene inn i leiren. «Se! Her er et vesen med øyne i munnen istedenfor tenner!»

Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på «forfatter»-ordet på samme måte. At det ikke stod som en hedersbevisning, et statussymbol, en drøm som var større enn meg, en tittel jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde rett til å bruke. Jeg hører ordet «forfatter» og tenker på Woolf, Shakespeare, Gaiman, Elliot og Proust, og ignorerer fullstendig at ordet også rommer Ragde, Paolini, Dan Brown og Ayn Rand.

Jeg sukker, finner notatboken og jager bort grubleriene med Wessel:

Enhver der kan sette klatter
Har rett til at kalles forfatter.
Men forskjellen mellom forfatterne
kan skues i mellom klatterne.

Hva gjør at du definererer noen som kunster eller forfatter?

Arrangement for bloggere?

NB: Dette innlegget er oppdatert etter mer informasjon jeg fikk tak i etter å ha skrevet innlegget.

Å bonde med andre bloggere har vært noe av det hyggeligste jeg har gjort det siste året. Jeg har blitt kjent med Esquil, Minneapolise, Kristin Storrusten, Emelie og Delirum, i tillegg til at jeg har hatt gleden av å være sosial med Tine i Taiwan, Drusilla, Vampus, Iversen og Bare Thomas. Kort sagt- blogging er en utmerket måte å bli kjent med bra mennesker på, og min erfaring er at bloggere gjerne har mye å snakke om når vi først møtes.

Nå har noen tatt initiativ til å lage en bloggercamp; et arrangemet for bloggere og blogglesere. Arrangøren er en forhåndsvis ny blogger som er ganske ukjent for meg, henholdsvis MillionEuroMan. Han har satt tidspunktet til 23-24 oktober, booket Thon Hotel i Oslo og lokker med Blondinbella som foredragsholder. I tillegg skal den prestisjetunge Gullbloggen deles ut lørdag kveld. For dere som lurer, har arrangørene rappet Dagbladets tittel på prisen de delte ut til norges beste blogger i 2005. Kåringen har ingentid med Dagbladet å gjøre denne gangen, så langt jeg vet.

På en måte synes jeg dette er et utmerket tiltak: Jeg vil gjerne gå på konferanse, treffe andre bloggere, lære nye ting og diskutere blogging og bloggstrategi. Samtidig er det en del ting ved dette arrangementet som gjør meg skeptisk.

Her er en liste over de viktigste bekymringene mine:

Arrangøren er en blogger jeg knapt har hørt om før nå. Ikke at det er noe galt i at nye folk tar initiativ, men jeg lurer på om han kjenner bloggnorge godt nok til å lage et program som er intressant for det store, brokete blogglandskapet. I tillegg er jeg usikker på hvor mange påmeldte man får på et arrangement man lager reklame for på en blogg jeg aldri har besøkt før i går, og jeg leser MANGE blogger.
Programmet til nå er Blondinbella og muligheten til å snakke med firmaer som er intressert i å lage reklameavtaler med deg og bloggen din. Fint for dem som er i den nisjen, men jeg og alle litteraturblogger, politiske blogger, fotoblogger, dagbok og kulturblogger er ikke inkludert i dette programmet.
Kåring av årets Gullblogg er sikkert fint og flott, men jeg er usikker på hvordan utføringen av dette er planlagt? Jeg er fornøyd med Hjorthens gjennomføring av Tordenbloggen, og lurer på om man planlegger avstemning eller jurybasert kåring? Isåfall: Hvem er juryen og hva er kriteriene? Godt språk? Mange treff? Evne til å lage et godt bloggsamfunn omkring seg?
Det er dyrt. Deltageravgiften er satt til 1800 kr for en helg. Det ekskluderer mange unge bloggere fra å delta, og kutter drastisk antall studentbloggere som har råd. Kunne man ikke leid storsalen på Litteraturhuset, hatt enkel servering og tatt en bitteliten billett i døra istedenfor å leie hotell?
Jeg er skeptisk til Bjørn Kenneth Muggerud, aka MillionEuroMan som arrangør basert på annen bloggvirksomhet han har på nettet. Han står blant annet bak pornosiden Naboens datter, og jeg føler ikke at en for meg ukjent blogger som ellers bruker tiden sin på å blogge «Red Light Center» og nakne nittenåringer er typen jeg gjerne vil gå på konferanse med. Og det kom fra hun som er sexskribent.

Samlet informasjon om arrangementet gjør at jeg rett og slett vurderer Blogcamp 2008 som svært useriøst, og selv om jeg ikke er mot bloggtreff, er ikke dette arrangementet noe jeg er villig til å delta på eller støtte opp under med mindre det kommer inn flere arrangører og jeg ser et mye bedre program.

Likevel- det er bedre å være konstruktiv enn negativ. Derfor utfordrer jeg alle bloggere og blogglesere til å uforme sitt eget drømmeprogram og skrive litt om hvordan en slik konferanse eller bloggertreff burde legges opp, og skrive om det i kommentarfeltet sitt eller på sin egen blogg.
(Mitt geniale programforslag kommer i en egen post.) Kanskje noen andre påtar seg å lage et arrangement flere av oss føler vi kan stille oss bak?

Trylleformler jeg ikke tror på

Da jeg var liten 13-åring, skulle jeg bli heks. Jeg hadde hyllen full av Wicca-bøker og utførte kompliserte ritualer på rommet mitt. Det varte ikke så lenge, og jeg fant andre, mer intressante ting å drive med i løpet av ungdomskolen (Natur og Ungdom, for eksempel). Likevel føler jeg meg fremdeles litt hjemme når jeg roter meg inn på en Wicca-side på nett. Jeg kan de vanligste diktene og ritualene, bakgrunnshistorien og den litt merkerlige teologien deres.

Et sentralt spørsmål når man diskuterer Wicca er: Fungerer noen av de tryllegreiene, da? Jeg svarer som regel «Mnjaaa. Tjaaaa. Hmjaaaa.» Fordi veldig mye Wicca-ritualer er av typen «Helbred deg selv for negative tanker» «Fyll livet ditt med positiv kraft!» Og de funker som eff når du tror på dem. Men magisk? Neppe.

Verre blir det når man skal trylle konkrete ting. De færreste begir seg ut på å trylle mat på bordet, trylle bensin på bilen eller trylle klær i skapet. De fleste formler går mer i rettning av «Fortsatt god helse», «Fortsatt velstand» – ting som er vanskelig å sjekke opp.

Moderne hekser har likevel utvidet reportoaret til å gjelde andre områder av livet.
Jeg fant to fantastiske trylleformler som skal beskytte pc’n din mot virusangrep og systemkræsj. Et fantastisk møte mellom teknologi og overtro. Les og fnis godt:

Protect computer from virus

Clean the computer and keyboard, chanting:

Mercury, Zeus, Apollo, Thor,
Protect this fine machine.
Keep its files where they belong
And its hardware virus free.

General computer protection

Clean the computer and keyboard, chanting:

Earth and Wind and Fire and Sea, Moon and Sun: All hear my plea.
Communication deities all come forth and present be.
Join in forces and protect all data, pixels and connects.
Then weave a web both tight and sound to stave off crashes this way bound.
Protect my software from all harm and hardware too from raging storm.
Please guard it well from other tricks like Loki’s jokes and Murphy’s kicks.
Stamp out virus and disease so data flows to me with ease.
To my aid, oh Ancients, come protect by Moon and shining Sun.

Et russisk ordspråk går som følger: «Be til hvilken gud du vil, men ikke slutt å ro mot land.» Det passer ganske godt her. Beklager, kjære heks, men den formelen kommer ikke til å redde deg fra virus og kræsj. Demonen du slåss med heter Windows, og du trenger sterkere remedier enn en velsignelse av hardwaren din.

Virrvarr er en større magiker og tilbyr kraftigere trylleformel til din data.

Du kan velge mellom tre ulike typer helbredende mixtur:

Ubuntu. Ingen virus, ingen demoner. Det kan hende du må si noen rare formler til terminalguden om du havner i dependency-helvetet, men ellers er dette stor magi som holder deg trygg.
Mac. Ingen virus, færre demoner. Krever store ofre til pengeguden, kan forårsake svie i lommeboken. God magi som holder deg relativt trygg.
Avast antivirus og en hvilken som helst annen nettleser enn IE. Ganske svak magi som gjør deg litt tryggere. Formelen tar ikke lang tid å kaste, og du påkaller en sint antivirus-vakthund til å passe på pc’n din. Å drive IE ut med hvitløk og vievann gir svært få bivirkninger utover at enkelte nettsider kan se litt rare ut. Problemet er at du fremdeles er like ubeskyttet mot kræsj. Det kan være du vil backup-trylle litt, også. Magien driver ikke Windows-demonen ut, men holder den i sjakk.

Det var kveldens magileksjon, kjære lesere!