Om sosiale medier og sosial kompetanse:

Jeg går gjennom facebookforespørslene mine med ujevne mellomrom. Fra tid til annen dukker det opp folk som har lagt meg til som venn, men som jeg ikke aner hvem er. Som regel kan profilene deres og oversikten over felles venner gi meg et hint.

Når du kjenner folk fra Internet, er det ikke alltid lett å skjønne at «Babe82» egentlig heter «Pernille». Løsningen på helt ukjente folk er å sende dem en melding og spørre hvor vi kjenner hverandre fra. Her er et referat fra dagens beste meldingssamtale:

Hehei!
Mellom Ukjent Dame og deg

Ida Jackson
I dag klokken 12:18

Jeg har verdens dårligste hukommelse på navn, og halvparten av alle jeg kjenner, kjenner jeg via nick. Hvordan kjenner vi hverandre igjen? (c;

Ukjent Dame

Bekreft venn
I dag klokken 12:29
Rapporter melding

Jeg vil ikke bli venner med deg! Du høres arrogant ut, og høres ut som du bør roe deg ned.Skjønner ikke hvorfor du er på facebook!

Ida Jackson

I dag klokken 13:12
Det var du som la meg til som venn.
Jeg tror det gjør deg til den snodige her.

Jeg må innrømme at jeg liker uformelle følgeforhold på Twitter litt bedre. Jeg har en slags idé om at jeg bare legger til folk jeg vet hvem er som venner på Facebook, men det er kanskje gammeldags? Det hender jeg får «Heihei, vi burde bli kjent, nyttig nettverk ftw!»-meldinger på fjasbok, og da sier jeg alltid ja. Hvis noen har tenkt at vi hadde hatt felles nytte av å kjenne hverandre, har vi sikkert det.

Ulempen med å være en erfaren sosiale media-bruker er at du stadig vekk støter på folk som ikke har opparbeidet samme kompetanse om de sosiale spillereglene ennå. Du legger ikke til tilfeldige personer som venner for så å kjefte på dem. Du legger ikke til tilfeldige damer som venner med en beskjed om at «hei, du var pen 🙂 🙂 🙂 » Du sender ikke «ØY, kjenner vi hverandre?»-meldinger til ukjente folk som følger deg på Twitter. Osv. Osv. Masse små regler som ikke er selvsagte.

Mulig vi må lage en «Internet, skikk og bruk». Det må selvfølgelig være en wiki.

Hijab og bluferdig badetøy

Jeg tror det begynte med et utsagn om at jeg var «heit med hijab». Jeg og den shcvære kjeften min. Jeg hadde fått drapert meg en gang i Cairo for flere år siden og hadde følt meg kjempefin. Litt sånn politisk ukorrekt kjempefin.

Det var et sånt øyeblikk hvor jeg skulle filosofere over hvorvidt duken på hodet fikk meg til å føle meg fanget eller frigjort, ikke lage trutemunn til meg selv i speilet og tenke «Oh, baby. You look fab!»Litt rouge, litt glitter, et godt strøk med den MAC-lebestiften, så var jeg klar til å posere for hva det skulle være. Hvem trenger hår når draperingen får frem kinnben og lange øyenvipper, hmm?

Jeg burde sikkert skrevet noe seriøst og meningsbærende da de diskuterte hijab-bruk i politiet og hijaber med Vålerenga-mønster. Neida. Virrvarr er både flåsete og blasfemisk på en gang: «Jeg er heit med hijab».

Jeg burde jo ha sagt: «Forsvaret har godtatt at vi har soldater med hijab og turban siden 1988. Hvorfor er politiet så annerledes?» Djizz, jeg burde ha sagt det jeg egentlig føler i debatten:

At jeg ville vært mye mer komfortabel med en hijabkledd politiberte enn jeg er med blonde, bøse gutter på slutten i tjueåra i samme typen uniform. Jeg stoler ikke på unge menn som trener mye. Jeg har jo fordommer, jeg også.

Uansett, utsagnet om hvor bra jeg så ut med hijab ble selvfølgelig fulgt opp av den klassiske: «Pics or it didn’t happen.» Så jeg fant et sjal og begynte å snurre rundt hodet. Det kunne umulig være noen kunst å ta noen håtte bilder av meg selv med skaut?

Få minutter senere måtte jeg gi opp. Jeg klarte ikke å kopiere Cairo-looken og jeg innså at jeg måtte finne en oppskrift. Etter litt googling fant jeg disse instruksjonsfilmene på hvordan ta på hijab:

De har filmer om hvordan ta på ulike hijab-stilarter. I denne filmen lærer du hvordan spraye hijaben stiv med hårspray og få riktig fasong på den. Du kan også føne den.

I samme serie kan du også lære hvordan gå med niqab. Her kjenner jeg at den hjelpsomme, «slik ser du bra ut»-kommentatorstemmen blir litt for freaky for meg. Beklager, men det hjelper ikke meg at det er fashionable, frøken. Du har faktisk dekket til modellen fullstendig.

Etter å ha sett en masse instruksjonsfilmer, ble jeg sittende og snoke på nettbutikker som selger muslimsk kvinnemote – fra leopardmønstrede, tynne hijaber til store, sorte niquaber. Det som slo meg er hvor mye «lese moteblad»-kompetanse du har uten å tenke over det.

Jeg leste billedtekster til ulike plagg og kjente igjen oppbygningen og strukturen i utsagn du finner i vestlige motemagasiner. Med et unntak – selvsagt: Du må bytte ut «sexy» med «modest». Bluferdige kjoler. Bluferdige jakker. Vakre, bluferdige sjal. Og ikke minst:

Bluferdige badedrakter. Går du på Ahiida.com finner du to kolleksjoner: Slim fit og Modest fit.

Her er et eksempel på en bluferdig badedrakt. Den har faktisk skjørt. Jeg er litt usikker på hvordan du svømmer med langt skjørt. Like fullt:

Badekjole

Her er en ettersittende, og dermed ikke fullt så bluferdig badedrakt. Jeg tror det dermed ikke er en så hengiven troende badedrakt. Korriger meg hvis jeg tar feil:

Badekjole, ettersittende

Styltegeek gjorde meg oppmerksom på Twitter om at svært kristne grupperinger har vært inne på denne typen badedraktløsninger til døtrene sine. Via nettsiden Modest Swimsuits har de oversikt over bluferdig badetøy til både muslimske, jødiske og kristne jenter.

I følge artikkelforfatteren er det viktig at bluferdige badedrakter ikke nødvendigvis er for store damer, men for alle jenter som vil være kyske og dekke seg til av religiøse grunner. De linker blant annet til denne nettsiden, som er en samleside for kristne mødre som vil sy bluferdig badetøy til barna sine.

De skriver følgende på nettsiden sin:

Growing up in a family of four daughters, modesty has always been a hot topic at our house! We desire to please the Lord in the way we dress and not be a stumbling block to others. We saw a great need especially, for modest swimwear. We didn’t want to lower our standards just because we were swimming. It is my prayer that many people would be blessed by this pattern. May God be glorified by the way we dress!

Den kristne utgaven dekker ikke armer, ben og hode, men sørger for å skjule alt det vestlig kultur ikke synes bør vises frem:

Det artige er at mens de muslimske butikkene er veldig opptatt av at du skal kle deg bluferdig som en spirituell reise, er det først og fremst de kristne mødrenes oppgave å sørge for at døtrene kler seg bluferdig og ærer Gud. Uansett, de pussige klesplaggene over er alle reaksjoner på damer som prøver å kle seg slik Gud vil. Sånn sett er det nok passelig blasfemisk å skulle være «heit med hijab» – siden hele poenget er å holde den heite siden av deg privat.

Jeg har ikke noen skikkelig konklusjon på dette innlegget, bortsett fra at jeg tror det kan være bra å lese, bla og glo på disse filmene og skjønne at det faktisk er en egen moteindustri, ikke bare et tøystykke folk dekker til hodet sitt med. Det er en egen teknikk og estetikk som ikke jeg klarte å kopiere for min egen fotoshoot, sånn uten videre.

Å lese gjennom nettsider der religiønsutøvelse møter damemote er også ganske opplysende. Tar du bort den religiøse begrunnelsen for plaggene, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lyst til å kritisere den samme språkbruken jeg har kritisert i damebladene før. Mye av samme skiten, men svært forskjellig innpakning.

Om å gjøre det slutt med andre enn kjæresten

Jeg har en Rocky-stripe jeg liker godt. Rocky og venninnen står og henger:

Hun: Æsj, jeg må besøke foreldrene mine i helga. Jeg har ikke lyst. De er sinte på meg for alt jeg gjør, og alt de gjør er å klage.

Rocky: Det er sært, hva? Kjærester kan du dumpe hvis de snorker, men foreldre må du holde ut med selv om de er nazister.

Hun: Synes du jeg burde dumpe dem?

Rocky: Si «Det er ikke dere, det er meg. Jeg har forandret meg så mye siden forholdet begynte. Og innse det – med den aldersforskjellen hadde det aldri fungert uansett.»

Jeg pleide å tro at kjærester er de eneste man kunne dumpe. Venner, foreldre, slitsomme slektninger, studiekamerater og bestemødre er noe man beholdt uansett situasjon. Selvsagt hendte det at man «mistet kontakten», men det var på grunn av en uheldig situasjon, ikke at man fant ut at man ikke passet sammen mer.

Og likevel skulle jeg ønske at det var mer sosialt akseptert å si «Nei, nå er det over. Vi kommer sikkert til å dulte borti hverandre på fester med felles venner, men vi har ingen sosiale forpliktelser for hverandre mer. Jeg trenger ikke huske bursdagen din, drit i å kjøpe julegave til meg, ikke ring.»

Er det et stygt brudd, kan vi slette hverandre fra facebook og telefonlista. Så kunne jeg spist usunn mat og deppet fordi et langvarig vennskap var over. Det er like trist og enda mer akward enn å dumpe kjærester. «Eksen min» er en forklaring alle skjønner. «Ekskompiser» er like trist og hakket mer tabu.

Ulempen er at når et romantisk forhold tar slutt, er det gjerne synonymt med at sexen og kosen tar slutt. Vennskapet behøver ikke gjøre det. Jeg har godt forhold til samtlige ekskjærester, we just don’t fuck. Når du slår opp med en venn, slår du opp med den sosiale kosen. Dere fungerer virkerlig ikke sammen. Det har vært flere overtramp, flere vonde opplevelser og flere irritasjonsmomenter enn det som skal til for at en forelskelse skal gå over.

Jeg skulle gjerne hatt en sosial kontrakt for det å avslutte vennskap. Noen gode klisjéer og en forståelse fra omverdenen. En måte å institusjonalisere det på, slik at jeg kunne avsluttet dårlige vennskap lenge før de ble ille. Når du begynner å date noen, kan du backe ut. Når du begynner å henge ut med noen, har du ingen høflig retrettmulighet. Ingen utprøvingsfase.

Slektninger er hakket verre. Blod er tykkere enn vann, og familien er en institusjon det ikke er moro å spøke med. «Jeg kan ikke slutte å se dem. Bestemor og bestefar ville bli så lei seg» sier venninnen min etter tiår med fysisk misbruk hjemme. Du skal hedre din mor og din far osv. «Jeg ville fått for dårlig samvittighet. Det er ikke sånn man gjør.»

Jeg har måttet si at «jeg trenger litt tid for meg selv», «hva med en lang pause?», «vi må avslutte kontakten for en stund» av grunner som ikke hører hjemme på Internett. Å påpeke at jeg er frivillig foreldreløs får stillheten til å senke seg i enhver sosial sammenheng.

Vi har fått bukt med tvangsekteskapet, men jeg savner en løsning for tvangsvennskapet og tvangslektskapet også. Kanskje en del ville pleid disse relasjonene bedre om det var en del av kontrakten at den faktisk kunne ta slutt.

Store ord, som «forfatter» og «kunster»

«Jeg er ikke kunstner,» sier hun. «Kunstere drikker rødvin og har nesa i sky. Jeg bare lager ting.»
Hun sitter i et hav av tegnepapir, store skulpturer, smykker laget av gamle nøkkelhull, bilder av den gangen hun forvandlet vennene sine til zombier og har pc-skjermen full av eksperimentell photoshopping. «Nei, ikke kunster. Kunstnere suger.» sier hun.

Jeg har et stempel med et lite monster som sier «I write stuff!». (Det er laget av Vozamer, sjekk ut sakene hennes!) Jeg stempler notatbøker, post-it-lapper og de blekfete lårene mine. I write stuff. Monsteret mitt og jeg er enige om hva det er jeg driver med på dagtid. Jeg er sykmeldt, og jeg skriver ting.
Monster som skriver ting

Vanskelighetene oppstår når jeg skal presentere meg:

Noen: Heihei! Per Plysj.
Virrvarr: Ida Jackson.
Noen: Hva driver du med til daglig?
Virrvarr: Driver med? Eh. Akkurat nå skriver jeg bok…

Så kommer det en lengre frem-og-tilbake-samtale som ender med «joda, den kommer ut i oktober. Spartacus. Der og der.»
«ÅH! Er du FORFATTER?!» lyder svaret, og *vips* er det som om jeg vokser en meter eller to i høyden i øynene til Plysj. Det er visst stor forskjell på folk som «writes stuff» og folk som får «published stuff» statusmessig. Det er nifst å se hvordan bildet Tilfeldig Per Plysj har av meg endrer seg med yrkestittel.

«Du kan jo bare si at du er forfatter?» foreslår en venninne.
«Eh.» sier jeg.

Jeg har en forfatterblogg på forfatterbloggen. Jeg skriver aldri der. På en måte føles det forferdelig pretensiøst, men på en annen måte er det et sug i magen å se navnet sitt stå på en liste over FORFATTERE. «Forfatter» er ordet jeg oppførte øverst på listen over «ting jeg helst vil bli». «Forfatter» er et ord som jeg setter etter navn på folk som er større enn meg. Dessuten er ikke boken i bokhyllene ennå.

Jeg vil ikke ha en presentasjonsrunde som går som følger:

Virrvarr: Ida Jackson, forfatter.
Noen: Åh, har jeg lest noe av deg?
Virrvarr: Vel, strengt tatt blir jeg ikke utgitt før til høsten…
Noen: Heh. Daaså.

Kan man kalle seg «forfatter» etter én bok, uansett? Kan jeg kalle meg «kunstner» etter ett maleri? Etter en utstilling? Betyr det å være forfatter at man lever av å skrive eller at man bare produserer veldig mye skriftlig? Den Norske Forfatterforeningen har strenge krav. To bøker av skjønnlitterær kvalitet og du kan kalle deg forfatter etter deres standard. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur en gang. Jeg har skrevet populærvitenskaplig om puling uten pikk. Jeg kjenner et begynnende mindreverdighetskompleks.

«Jeg trenger ikke noen fancy-panzy-kunstnertittel for å kunne lage ting.» sier hun og borer fingrene inn i leiren. «Se! Her er et vesen med øyne i munnen istedenfor tenner!»

Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på «forfatter»-ordet på samme måte. At det ikke stod som en hedersbevisning, et statussymbol, en drøm som var større enn meg, en tittel jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde rett til å bruke. Jeg hører ordet «forfatter» og tenker på Woolf, Shakespeare, Gaiman, Elliot og Proust, og ignorerer fullstendig at ordet også rommer Ragde, Paolini, Dan Brown og Ayn Rand.

Jeg sukker, finner notatboken og jager bort grubleriene med Wessel:

Enhver der kan sette klatter
Har rett til at kalles forfatter.
Men forskjellen mellom forfatterne
kan skues i mellom klatterne.

Hva gjør at du definererer noen som kunster eller forfatter?

Arrangement for bloggere?

NB: Dette innlegget er oppdatert etter mer informasjon jeg fikk tak i etter å ha skrevet innlegget.

Å bonde med andre bloggere har vært noe av det hyggeligste jeg har gjort det siste året. Jeg har blitt kjent med Esquil, Minneapolise, Kristin Storrusten, Emelie og Delirum, i tillegg til at jeg har hatt gleden av å være sosial med Tine i Taiwan, Drusilla, Vampus, Iversen og Bare Thomas. Kort sagt- blogging er en utmerket måte å bli kjent med bra mennesker på, og min erfaring er at bloggere gjerne har mye å snakke om når vi først møtes.

Nå har noen tatt initiativ til å lage en bloggercamp; et arrangemet for bloggere og blogglesere. Arrangøren er en forhåndsvis ny blogger som er ganske ukjent for meg, henholdsvis MillionEuroMan. Han har satt tidspunktet til 23-24 oktober, booket Thon Hotel i Oslo og lokker med Blondinbella som foredragsholder. I tillegg skal den prestisjetunge Gullbloggen deles ut lørdag kveld. For dere som lurer, har arrangørene rappet Dagbladets tittel på prisen de delte ut til norges beste blogger i 2005. Kåringen har ingentid med Dagbladet å gjøre denne gangen, så langt jeg vet.

På en måte synes jeg dette er et utmerket tiltak: Jeg vil gjerne gå på konferanse, treffe andre bloggere, lære nye ting og diskutere blogging og bloggstrategi. Samtidig er det en del ting ved dette arrangementet som gjør meg skeptisk.

Her er en liste over de viktigste bekymringene mine:

  1. Arrangøren er en blogger jeg knapt har hørt om før nå. Ikke at det er noe galt i at nye folk tar initiativ, men jeg lurer på om han kjenner bloggnorge godt nok til å lage et program som er intressant for det store, brokete blogglandskapet. I tillegg er jeg usikker på hvor mange påmeldte man får på et arrangement man lager reklame for på en blogg jeg aldri har besøkt før i går, og jeg leser MANGE blogger.
  2. Programmet til nå er Blondinbella og muligheten til å snakke med firmaer som er intressert i å lage reklameavtaler med deg og bloggen din. Fint for dem som er i den nisjen, men jeg og alle litteraturblogger, politiske blogger, fotoblogger, dagbok og kulturblogger er ikke inkludert i dette programmet.
  3. Kåring av årets Gullblogg er sikkert fint og flott, men jeg er usikker på hvordan utføringen av dette er planlagt? Jeg er fornøyd med Hjorthens gjennomføring av Tordenbloggen, og lurer på om man planlegger avstemning eller jurybasert kåring? Isåfall: Hvem er juryen og hva er kriteriene? Godt språk? Mange treff? Evne til å lage et godt bloggsamfunn omkring seg?
  4. Det er dyrt. Deltageravgiften er satt til 1800 kr for en helg. Det ekskluderer mange unge bloggere fra å delta, og kutter drastisk antall studentbloggere som har råd. Kunne man ikke leid storsalen på Litteraturhuset, hatt enkel servering og tatt en bitteliten billett i døra istedenfor å leie hotell?
  5. Jeg er skeptisk til Bjørn Kenneth Muggerud, aka MillionEuroMan som arrangør basert på annen bloggvirksomhet han har på nettet. Han står blant annet bak pornosiden Naboens datter, og jeg føler ikke at en for meg ukjent blogger som ellers bruker tiden sin på å blogge «Red Light Center» og nakne nittenåringer er typen jeg gjerne vil gå på konferanse med. Og det kom fra hun som er sexskribent.

Samlet informasjon om arrangementet gjør at jeg rett og slett vurderer Blogcamp 2008 som svært useriøst, og selv om jeg ikke er mot bloggtreff, er ikke dette arrangementet noe jeg er villig til å delta på eller støtte opp under med mindre det kommer inn flere arrangører og jeg ser et mye bedre program.

Likevel- det er bedre å være konstruktiv enn negativ. Derfor utfordrer jeg alle bloggere og blogglesere til å uforme sitt eget drømmeprogram og skrive litt om hvordan en slik konferanse eller bloggertreff burde legges opp, og skrive om det i kommentarfeltet sitt eller på sin egen blogg.
(Mitt geniale programforslag kommer i en egen post.) Kanskje noen andre påtar seg å lage et arrangement flere av oss føler vi kan stille oss bak?

Juleøyeblikk

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg dro ned til familien på juleferie, og det er et godt tegn. De fire siste dagene har jeg sunget julesanger, lekt nisse, pyntet to juletrær, fått varme klemmer av gamle venner, ligget i sengen med søstrene mine og ledd av vitser ingen andre ville forstått, bivånet en brennende plumpudding og endt kvelden i en haug av gavepapir. Kort sagt- jeg har løpt rundt og vært «øyeblikkelig julestemningsmaskinen» til romjula kom. Nå er jeg sliten og blid og stille (det siste veldig uvanlig for min del), og sitter helt stille og fordøyer inntrykk.

Jul er så rart. Julestemningen min begynner i oktober, og holder seg hele veien. Likevel- julestemningen fra barndommen er en lengsel som gjør vondt. Det er en lengsel etter å finne noe mer i en høytid du så altfor lenge har visst handler om fet mat og handelstandens overlevelse. Den følelsen av magi, av en dypere mening i juletreet, i skaresnøen i månelyset, kort sagt: Dette mystiske ordet høytid som fylte julefeiringene mine da jeg var liten, blir et irriterende gufs jeg ikke vet hvordan jeg skal behandle. «Det er ikke noe hellig, det er en stygg nisse utviklet for bruk i Cola-reklamer!» sier en del av meg. Og likevel har en del av underbevisstheten min helt andre forventinger til julaften enn at jeg skal ligge forspist på sofaen etter altfor mye ribbefett. Sånn sett blir adventen en slags lengsel etter noe mer jeg vet jeg ikke vil finne.

Da jeg gikk på steinerskolen, var de flinke til å pleie høytidsfølelsen min. Hver adventsmorgen satte vi oss i den mørke gangen utenfor klasserommet, tente adventsstaken, sang «tenne adventskrans-steinerskolesangen» du ikke kan med mindre du har gått der, før vi sang flerstemte julesanger i mørket og gikk stille hvert til vårt. Julelengselen min hadde det mye bedre i den mørke gangen med «Joy to the World» og «En rose er utsprungen» firstemt, samtidig som jeg visste at dette var noe lærerne gjorde for å fremprovosere følelsen av høytid. Den meningen jeg ville finne i julen var ikke noe mer til stede.

Likevel- det finnes andre julegleder. Etter å ha klemt venner og familie, sittet en lang lille julaften og diskutert hyggelig med en gammel venn jeg ser altfor sjelden og danset rundt i stuen med pappa, skjønner jeg at varmen ved å være samlet kanskje er den sterkeste og beste. Og hallo- ikke kast vrak på gavene! Å se fjesene til folk sprekke opp i brede glis når de får Den Riktige Presangen du har kjøpt til dem, er aldeles ubetalelig. Og jeg liker jo å få ting, også (c; Å lage frokost sammen med søstrene mine, drikke chai-te og se Tre nøtter til Askepott gir indre ro og følelse av tradisjon.

Det smertelige er erkjennelsen av at den indre, dype meningen jeg var sikker på at julen hadde da jeg var barn ikke er noe konkret jeg kan finne frem igjen. Det er bare en forventing som blir til lengsel på julaften, en lengsel etter noe jeg ikke klarer å gripe.

Ellers- tusen takk for gaver, klemmer og gode øyeblikk, alle sammen! Jeg har hatt en deilig jul.

Den livsfarlige hemmeligheten

Jeg har sett The Secret, og jeg fikk gåsehud. Ikke av beundring, men av skrekk og Secret frustrasjon. La meg være klar og tydelig fra starten av: Hvis jeg ikke hadde kjent folk som åpent var nyfrelste og promoterte The Secret, ville jeg sukket og stønnet og smilt oppgitt over dette konseptet som jeg ville gjort av en hvilken som helst annen skrullingsekt- «Få bedre liv ved å spise gulrøtter og snakke med plantene dine»- alle kvinner er reinkarnerte gudinner-finn din indre urkraft- bøker som finnes der ute. Nå har det nådd en vennekrets nær meg og jeg er veldig, veldig lei.

Problemet er at The Secret er i ferd med å bli et populærkulturelt fenomen, og jeg har tenkt å skrive litt om hvorfor boka/filmen er:

1. Vås

2. Jævla skadelig.

La meg forklare konseptet i veldig korte trekk: Verdens mektigste har alltid kjent til The Law of Attraction– en «naturlov» som går ut på at alt du tenker, føler og ønsker deg kommer til deg. Universet er en ånden i Alladins lampe, bare at denne ånden ikke har noen begrensning på antall ønsker du får oppfylt. I følge The Law of Attraction former verden seg etter dine tanker og følelser og gjør at om du tenker at du er rik, vil du bli rik. Om du tenker at du er frisk, vil du bli det. De fleste mennesker bruker all energien sin til å tenke på hvordan de ikke vil ha det, og får dermed det de ikke vil ha. Visualiserer du jevnlig det du ønsker deg, fikser universet resten. Om du klarer å være lykkelig, vil du fortsette å være det, fordi du blir en lykkemagnet. Livet skal være lett, og din instilling føkker det opp. Len deg tilbake, visualiser lykke, vær takknemlig og bruk universet som din personlige postordrekatalog. «Dette vil jeg ha», skal du si. Så vil universet gi det til deg.

Høres fantastisk ut?

Hvorfor The Secret er vås

Se filmen, så skal vi se litt på hvor vås dette egentlig er.

Ok, filmklippet taler jo for seg selv. Jeg beklager, men skuespillere som smiler, flashy effekter, mystisk musikk og en bunch med forfattere av livvstilsbøker som forteller om hvor magisk dette er, er ikke det som overbeviser meg i utgangspunktet. «Metafysikere», «filosofer», «lærere» og «forfattere» som viser seg å stå bak ulike newage-tjenester og ikke har formell utdannelse er ikke ekspertgruppen jeg pleier å forholde meg til. Likevel er det mye mer her som lukter svidd enn solbrune «livsveiledere» som forteller deg hvordan du skal leve livet ditt.

Det første er det inntrykket de forsøker å gi om at The Law of Attraction er en naturlov. Litt research, og du finner vitenskapsfolk som hyler over konseptet. Selv om folka forsøker å fremstå vitenskaplige, er dette religion. Ja, man KAN si at alle mennesker er energi på et kvantenivå, betyr ikke det at våre tanker former omgivelsene våre. The Secret har to påstander, hvorav det ene er delvis sant og det andre er vissvass. Sjå no:

Først: Du endrer deg selv ved å endre innstilling.

Her har de et par gode poenger. Klart placebo funker. Klart du får et bedre liv, om du klarer å overbevise deg om at du har det. I tillegg mener mange moderne biologer at hvordan du tenker, former strukturene i hjernen din. Tenker du mye på at du er syk, lager du tankemønstre som er vanskelig å komme ut av. Folk som er tungt deprimerte, har ofte tenkt faste kjemiske strukturer i hjernen sin. Å tenke positivt, ha en åpen innstilling og tro på deg selv er som regel en fin oppskrift på å ha det bra, så lenge alle matrielle forhold ligger til rette for det. Og det er med dette vi går over på den andre påstanden:

Du endrer verden ved å endre innstilling.

I følge The Secret kan du visualisere deg ut av fattigdom, dårlige levekår, en kjip jobb, krig, sult og nød. Beklager, men det er HANDLING og ikke følelser som endrer verden. For å ta et nærliggende eksempel. Jeg lager tegneserier. Om jeg legger meg ned og tenker på hvor flink jeg er til det, lager jeg ikke en ny og fantastisk tegneserie. Derimot kan jeg sikker føle meg bedre og så gå og lage noe bra, men dette er KORRELASJON, ikke KAUSALITET. Mine følelser mekker ikke serier for meg. På samme måte som det å tenke at man har penger, faktisk ikke gir en mer penger. Om jeg vil ha en frisk kropp, hjelper det mer å trene enn å føle. Hvordan skal en overvektig person føle seg ut av fedme? The Secret sier at vi ikke skal spørre «Hvordan» ting skal skje, det skal universet fikse. En gammel vri på at Guds veier er uransakelige, her forkledd som vitenskap.

Ok, sier du. Det er tydelig at det er ugler i mosen her. Men hvorfor er det skadelig?

Hvorfor The Secret er jævla skadelig

1. Skyldplassering

Har du mistet noen i bilulykke? Døde barnet ditt i krybbedød? Ble landsbyen din vasket vekk av en tsnuami? Har du en kjip, underbetalt jobb? Ble du voldtatt? Slo foreldrene dine deg som barn? Ble du ranet? Brant huset ned? Fikk du kreft?

Dette tiltrakk du i følge The Secret. Bare du og din egen innstilling kan klandres for all skiten som har skjedd i livet ditt. Får du ikke til å visualisere millionen du skulle tjene? Du prøver ikke hardt nok. Får du ikke bilen du drømmer om jevnlig? Du har nok ikke stilt deg inn på riktig frekvens. Kort sagt- har du det kjipt, er det din feil. Får du ikke til å bruke oppskriften til å fikse livet ditt, er det også din feil. Jødene i konsentrasjonsleirene var skyld i det selv, de sultne barna i Afrika mangler ikke mat pga vestlig imperialisme, det er fordi de ikke klarer å se for seg maten de skal spise. Og ikke bare det- dette konseptet oppfordrer folk til å ikke engasjere seg i problemer.

2. Passiviserende og destruktivt

Nei, du skal ikke være mot krig, rasisime, vold, fattigdom, kapitalisme og miljøødeleggelser, fordi du får mer og mer av det du er mot. Ikke engasjer deg politisk, fokuser på hvor bra du har det. For et klasseperspektiv, i grunnen! Du må være ganske rik, ressurssterk og lykkelig for at du skal kunne glede deg over hvor flott du har det. I tillegg er hele The Secret blind for at det finnes undertrykkende forhold. De 1% rikeste i verden er det fordi de kjenner hemmeligheten, ikke fordi de utbytter andre. Er du diktator i et lite land, er det fordi du visualiserte deg dit, eier du halve hjemlandet ditt er det fordi du er så flink til å se for deg ting. Soldatene du brukte til å meie befolkningen ned med fikk du i presang av det snille universet. Hva med miljøperspektivet? Det er jo ikke nok til at alle kan visualisere seg til et Donald Trump-nivå selv om konseptet hadde funket? Tøys, sier The Seceret. Universet vil lage mer og mer rikdom til dem som vil ha. Knapphet er folk sin egen feil. Ikke klag, ikke kritiser, ikke engasjer deg, ikke gjør opprør. Tenk på hvor rik du vil bli, og få masse skyldfølelse om det ikke fungerer bra nok.

I tillegg har boken masse gode råd. Bekymret over gjeld? Begynn å oppføre deg som du ikke hadde det. Ikke lag en plan. Ta et kortsiktig lån. Du blir yngre om du tror det selv, ingen grunn til å trene. Har du et rusproblem? Ikke fokuser på det, lat som om det ikke var der, så forsvinner det.

Kort sagt- beskjeden er: Ikke tenk, føl. Ikke spør hvorfor, tro. Ikke legg merke til problemer rundt deg, så forsvinner de. Alt er din egen feil. Får du det ikke til, er det også din feil. Dette er den store Hemmeligheten, pent innpakket og her for å ødelegge livet ditt.

Den eneste skikkelige hemmeligheten her, er å formidle et så hårreisende budskap så det blir en kassasuksess.