Den mest praktiske søkemotoren

…er ikke alltid google. Nei, selv om google fungerer som en blanding av kalkulator og orakel for meg, er det fortsatt Wolfram Alpha som står mitt hjerte nærest.

Wolfram Alpha er en vitenskapelig nerdesøkemotor som kan brukes til alt. Står det 350 g sukker i kakeoppskriften din og du lurer på hvor mange deciliter det er, kan du bare skrive «350 g sugar to dl» i søkefeltet på WA og få opp at det er 1,9 dl.

Hvis du lurer på hvor mye B12 det er i 100 gram kyllinglever, vet WA det også. Eller svaret på en komplisert ligning. Eller hvor mange kalorier det er i en skje 100% peanutsmør.

Jeg bruker søkemotoren fra alt til baking til budsjett og har etterhvert skjønt at de færreste vet om den. Dermed sprer jeg det videre. Alt Google ikke vet, vet Wolfram Alpha.

De har en rekke eksempler på hvordan du kan bruke søkemotoren på nettsidene sine. Ta en kikk, og få løst alle problemene du har og eventuelt måtte få. Du vil jo vite når neste solformørkelse er, ikke sant? For ikke å snakke om hvor elastisk en furuplanke er – sånn eksakt?

Fra notatboken: Hiphop-Derrida

Det fine med å skrive ut notatbøker er at man leser gjennom dem og blir overrasket over hvor mye rart man har lirt av seg de siste månedene.

Noe av det jeg fant, var resultatene fra eksperimentet: «Hva hvis Derrida hadde vært hiphop-artist?» Jeg tenkte jeg skulle dele galskapen med dere.

Det er en artig tekst, men mangler en del for å bli en skikkelig raplåt. Det mest opplagte er at den skulle hatt høylydt kritikk av alle filosofer og litteraturkritikere han ikke likte. Litt real strukturalist-mobbing, og noen stygge karakteristikker av Harold Bloom, f.eks.

I tillegg mangler den banning. På den andre siden har jeg kommet frem til at Derrida antagelig ikke visste så mye om hip-hop uansett, og at om han hadde gjort det, ville han sikkert vært tilhenger av sjangerbrudd.

PS: Har du ikke noe forhold til denne Derrida? Da kan jeg berolige deg med versemakeriet under også fungerer som et lynkurs i mannen som blir sett på som Darth Vader i litteraturteoriland ^_^

Hvis Derrida var hip-hop-artist:

Jeg har en teori
om dette skriveri:
Det troløse språket
kanke si det du vil si:
Det du vil kommunisere
kan ikke teksten absorbere
Du kan ikke kontrollere
hvordan lesern tolker tekst.
Skriving er som hviskeleken:
Alt du mener blir fordreid.
Du blir misforstått og feillest,
du blir misbrukt, du blir eid.
Diktet, boken, leserbrevet
er en skute i en storm.
Lesern mottar den som drivved.
Overgangen er enorm.
Ikke stol på den avisen!
Ikke stol på litteratur!
Troen på «den sanne mening»
er et svært begrenset bur.
Ikke stol på dette språket –
og stol sletts ikke på meg!
Jeg kan ikke si deg noe.
Jeg kan bare lure deg.
Og her møter vi problemet med min kjære teori:
Hvis den stemmer kan du ikke skjønne hva jeg ville si.
(Litt vel paradoksalt?
Slapp av, det er heelt normalt!)
Derfor:
Har du skjønt meg, tar du feil.
Har du misforstått meg: Bra!
Det var alt jeg ville si!
Peace & Love fra Derrida.

Jess, jeg gjør mye fint på fritiden.

Ting jeg har lært av å prate på vgs

Jeg blir invitert til å snakke for masse norsk og medievitenskaplige klasser om dagen. Jeg snakker for det meste om blogging og sosiale media (selv om noen vil høre om puling, også). Her er noen erfaringer:

  1. Det er en myte at tenåringer kan mest om nett og sosiale media. De er like grønne som de fleste av lærerne sine.
  2. Ida Wullf er kjendis på årntli. Det er flere som leser bloggen hennes rundt i skoleklassene enn det er folk som leser bloggen til Lene Alexandra. Jeg er helt ukjent, og det er allright.
  3. To- tre stykker i hver klasse bruker Twitter. Dobbelt så mange har aldri hørt om Twitter. Alle lærerne er på Twitter.
  4. Det eneste stedet folk brukte Nettby, var i Sarpsborg.
  5. Alle er på Facebook.
  6. Alle bruker msn.
  7. Fem-seks stykker i hver klasse har en blogg. Det er alltid jentene som har blogger.
  8. Åtte av ti i mediaklassene vil bli journalister på TV eller papiravis.

Hvordan jeg får oppdragene? Gjennom NFFO sin forfatterformidling.

Det kule med forfatterformidlingen er at Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening betaler for at jeg kommer på besøk, hvilket fører til at skoler med lite budsjett har råd til et forfatterbesøk likevel.

Hvis du er lærer og vil at jeg skal komme og prate for klassen din, kan du maile forfatterformidlingen og lage en avtale.

Er du faglitterær forfatter og har lyst til å besøke videregående skoler, anbefaler jeg deg å melde deg inn NFFO og bli en del av systemet. Sånn. Det var dagens reklamesnutt.

Om nerdepop og zombier

Når jeg trenger litt nerdeterapi ender jeg ofte opp med Jonathan Coulter. Internetfenomenet lager utelukkende musikk under creative common-license. Dette fører til at han lever av mp3-salg, konserter og donasjoner, samt at youtube er full av artige musikkvideoer basert på låtene hans.

Har du allerede stjålet musikken hans, kan du kjøpe en dansende ape eller banan og ha på nettsiden din for å vise at du er kul. Mange gjør det.

Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for tre av mine Coulter-favoritter. Jeg har valgt tre musikkvideoer basert på World of Warcraft. Delvis fordi jeg er tørrlagt WOW-spiller, delvis fordi folk faktisk iscenesetter sangene i spillet og lager filmer av det. Det er en av de mer særegne måtene å lage musikkvideoer på.

Første sang ut:

<strong>re: Your brains

Teksten er formulert som en epost til Tom fra Bob. Bob er blitt en zombie sammen med mange kollegaer på kontoret. Tom har stengt seg inne. Bob forsøker å forhandle med Tom så han skal få spise hjernen hans. Ubetalelig.

Code Monkey:

Alle små nerders themesong. Ulykkelig kjærlighet for en liten kodeape.

Creepy doll

Horrorhistorie i popsang-format. Lettere ironisk og nusselig spooky.

Det var dagens bidrag fra meg. Enjoy.

Blogging, Twitter, nettdebatt, demokratidebatt…

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne? Kanskje med debatten om nettdebatten Amnesty holdt for halvannen uke siden?

Kanskje med Hege Skjeie sitt «Usj, Twitter!»-innlegg i Dagens Næringsliv? Kanskje med å beskrive kampanjen på Twitter for å svare henne?

Kanskje med BT-kronikken som sutret over all søpla som står publisert på nett, som brukte Frøken Makeløs som eksempel?

Kanskje jeg skal ta utgangspunkt i Jan Omdahl sin kommentar om norske politikeres jakt på Obama-effekten?

Vel, la oss ha disse debattene som et bakteppe for diskusjonen, i det minste. Jeg har en del generelle kommentarer om nettdebatt, sosiale medier og demokratisering. Heng med, kjære leser:

1. Nettdebatten er mye, mye mer enn avisenes kommentarfelt.

Ja, for deg som leser denne bloggen er det opplagt. Og likevel: Når journalister og medievitere snakker om nettdebatten, snakker de egentlig om avisenes kommentarfelter. Og ja, hvordan sørge for et godt kommentarfelt under artiklene i de store avisene er en utfordring, men du kan ikke sette likhetstegn mellom aviskommentarfeltene og nettdebatten som helhet.

Da hopper du bukk over en bloggehær, en twitterskare, to tonn epostlister, Irc-kanaler, forum og små diskusjonssamfunn. Når jeg er vitne til folk som skal diskutere nettdebatten, men som bare snakker om «fæle kommentarer under artikler i Aftenposten», tenker jeg at: «Ok. Du kjenner ikke Internet. Du tar utgangspunkt i det alle som besøker en nettavis ser, ikke noe mer.»

Selvfølgelig er det en intressant og nyttig effekt at alle kan kommentere avisartikler og at journalistene kan svare dem, men dette er bare én liten del av debatten på nett.

2. Internet er mer enn en debattarena:

Når Hege Skjeie syter over at det er så mye tull på Twitter, når Aud Gjersdal klager over at nettet svømmer over av trivielle, intetsigende tekster, tenker jeg: «Djizz, folkens. Dere kommer til Internett og tror at alt dere leser skal være Wikipedia. At alt som foregår skal være gjennomtenkt, relevant og informativt.»

Forventningene deres til hva nettet skal være farver hvordan de ser på nettfenomenene de kommer borti. «Skulle det ikke Twitter være en arena for debatt? Ingen kan diskutere når de får skrive så kort!» «Er Internett et sted for kunnskap? Hah! Disse bloggerne skriver jo om neglelakk og sko!» De skjønner ikke at eksperimentet om å gi tusen aper hver sin skrivemaskin og se om Shakespeares samlede verker kom ut på andre siden har pågått på nett ganske lenge nå.

For når alle kan skrive, fotografere, kommentere og filme hva de vil uten andre kontrollmekanismer enn sosiale konvensjoner, blir resultatene langt mer mangfoldige enn politisk debatt. De som kritiserer debattformene på Internett gjør det på basis av journalistikkens og sakprosaens premisser:

De ser på Internett som en arena der alle skal få være sin egen journalist, og når det viser seg at så få er flinke til å være journalister, avskriver de eksperimentet. Problemet ligger ikke i hvordan Internet fungerer, problemet ligger i hva slags forventinger kritikerne hadde til Internett.

Hege Skjeie har hørt at Twitter er en sånn fin arena for politisk debatt, rask mobilisering og meningsutveksling. Hun begynner å twitre, men får bare inn tweets som strider mot hennes idé om hva en god debatt skal være. Det hun ikke har skjønt, er at sosiale medier som Twitter gir deg alt alle du følger er opptatt av til enhver tid.

Ofte er det politikk. Ofte er det bikkja, naboen eller forkjølelsen. Det kan til og med være irritasjon over alle som står på feil side i rulletrappen på Oslo S. Hvem du følger avgjør hva slags info du får, hva slags samfunn du blir en del av.

Internett er fullt av oppskrifter, gode råd, håpløse diskusjoner, poesi, fantastiske bilder, snurrige skjønnlitterære prosjekter, bilder folk har tatt av skoene sine, PedoBear, anmeldelser av dopapir på hoteller, alle barne-tv-programmene du har hatt lyst til å se igjen og erotisk fan-fiction der de samme barnetv-figurene hopper i høyet sammen.

Innimellom er det masse politikk, deltagelse, engasjement og debatt. Folk skriver om politikk med en personlig vinkel. Folk skriver om politikk med en analyserende vinkel og masse fotnoter. Folk skriver om politikk med tusen utropstegn. Vennligst ikke begrens Internett til en «debattarena». Det er et gigantisk sirkus der det også er politisk debatt.

Illustrasjon: Cute Overloads bidrag til Obama-kampanjen. Cute Overload er en blogg som utelukkende poster bilder av søte dyr. Det er hele greia. Søte dyr-søte dyr-søte dyr. Og så litt søte dyr-politikk på valgdagen, da:

Ekorn for Obama

3. Internett er et stammesamfunn:

Du vil aldri kunne like alt på Internett. Du vil aldri kunne diskutere med alle folk som er på Internett. Du kan ikke kritisere alt du ikke liker på Internett. Internett er et stammesamfunn der folk som er intressert i de samme tingene finner hverandre, leser hverandre, utfyller hverandre og krangler med hverandre.

Kjeder noen på Twitter deg? Slutt å følge dem. Irriterer en blogger eller fem vettet av deg? Hold deg unna. Liker du å bli irritert og klage i kommentarfeltet til vedkommende? Feel free. Sonitus-gjengen gjør sitt for å forsyne sin stamme med bloggposter de tror stammen deres vil like. Jeg underholder et par tusen mennesker på Roteloftet om dagen – min tribe av lesere og kommentatorer.

På samme måten blir jeg underholdt og engasjert i en rekke andre små samfunn Internett over. Noen av dem lager legofigurer av Stephen Hawkings. Noen av dem hacket epostklienten til Sarah Palin under valget. Noen av dem har kommet sammen for å diskutere hvordan forandre verden.

Noe av det Obamakampanjen greide på Internet var å mobilisere og engasjere svært, svært mange av disse små og store stammesamfunnene. En av måtene å gjøre det på var å lage gode youtubefilmer, sitt eget aktivist-facebook og være svært synlige i sosiale media.

Likevel var ikke Obama sin deltagelse i sosiale medier godt nok alene – alle de engasjerte menneskene som skrev, diskuterte, digget, redditet og anbefalte gjorde at budskapet ble spredt, at pengene ble samlet inn, at folk meldte seg frivillig som aktivister.

Politiske partier er i stand til å skape store stammer rundt seg, men det er ikke gjort med å ha en facebookprofil eller en Twitterkonto. Redskapet blogg, redskapet twitterkonto, redskapet Origo og redskapet facebookprofil løser ingenting i seg selv. Alt handler om hvordan du bruker dem. Jens Stoltenberg bruker dem som oppslagstavle. Jeg tror ikke det kommer til å funke.

4. Internet er på ordentlig:

Tenk deg at du står på torget der du bor og deler ut løpesedler. Noen tar i mot, noen stopper og prater, men de fleste bare skritter irritert forbi. De skal et annet sted. De har ikke tid. Å publisere ting på nett er veldig mye av det samme som å stå på stand og dele ut løpesedler, bare at folk sitter hjemme i godstolen eller på kontoret og kjeder seg:

De har lyst til å lese noe. De har lyst til å prate med noen. De er fokuserte. De kan la seg rive med. Ulempen er at alle på nett deler ut løpesedler og vil snakke med folk. Internet er en sosial arena der du kan nå tusenvis av nye venner på én gang. Er du kjedelig? Da går folk videre.

De samme folka som kunne diskuterert eiendomsskatt med deg på din blogg vil kanskje like gjerne diskutere kaffe på en annen blogg. Fordelen med sosiale medier er at de har plass til hele deg, ikke bare den offisielle, pressevennlige delen av deg.

Det gjør at det er plass til de kjipe folka som gjerne vil kalle deg stygge ting om du provoserer dem. Det gjør også at du kan motta flere hundre varme, personlige bursdagshilsner og rørende støtteerklæringer hvis du betror internetstammen din at det har skjedd deg noe trist.

Internet er mennesker, tross alt. De er politiske dyr. De er sosiale dyr. De liker søte katter. De tar bilde av tissen sin og laster den opp på 4chan. De kan godt stå bak både artikkelen om kvantemekanikk på Wikipedia og Rate My Poo.

Men er det demokratisk?

At det finnes en arena der alle kan si hva de vil, skaffe seg lesere, kommentere, delta, bidra, finne på, krangle, skape og mobilisere? Duh. Selvfølgelig.

Folk må bare skjønne at Internett ikke er alle ikke-journalister sitt middelmådige avisprosjekt. Og en del av dem som er vant til å få alt de skriver på trykk i avisen, må venne seg til at sosiale medier krever mer av dem enn at de bare skriver en tekst og legger den ut.

Og Hege Skjeie? Twitterdugnaden folk satte i gang for å svare henne var vel bevis godt nok på at hun tok feil om Twitter…

Andre har skrevet mer jordnært og mindre visjonært enn meg. Legg merke til den gode blandingen av journalister, kjente politikere og bloggere under pseudonym. Vakkert, vakkert:

Jakob Arvola, Frøken Makeløs, CarlChristian, Kontrastemning, Katcho, Teknisk Beta, Hjorthen, FjoseBerg, Bård Vegard Solhjell, Paul Chaffey, Sermoconsulting, Linda Fonda, Fr. Martinsen, Moldeklev om IKT i skolen og NONA.

Et forsøk på å skape bloggsamfunn

Du skjønner – jeg liker ikke msn. Jeg liker ikke facebookchatten. Jeg liker god, gammeldags irc i et terminalvindu nær deg. Jeg liker hvit skrift på sort bakgrunn, liker /msg og /me, liker at alle kan prate i munnen på hverandre og at jeg kan lese backlog i etterkant hvis jeg er opptatt. Jeg vet at irc er ut for alle mennesker som ikke runker unix og synes at all form for ajax er fandens pølse, som mener at det ikke er nettleser før det er lynx.

Etter å ha hengt i Tordenblogg-pjatten en stund slo det meg at «jøss, vi bloggere har jo et skravlebehov!». Så jeg laget en irc-kanal som heter #bloggerby som er åpen for deg som har en blogg og kjenner behovet for å slarve litt uforpliktende med andre bloggere. Du trenger ikke kjenne noen av oss. Det er lov å komme på og si «hei på deg, ukjente venn!»

Likevel skjønner jeg jo at ikke alle er bestevenn med irc, og at mange som en gang var bestevenn med irc, var det i 1999 og husker ingenting.

Derfor har Mr. Jackson skrevet en utmerket guide til å komme seg på bloggerby-kanalen vår:

Hvordan komme seg på chatte-kanalen #bloggerby

Teknisk numbojumbo for de som vet hva de vil:

  • Nettverk: IRCnet
  • Mulig server: irc.ifi.uio.no
  • Kanal: #bloggerby

For firefox-brukere

  1. Installer ChatZilla
  2. Restart firefox (som den ber deg om)
  3. Gå til #bloggerby på irc.ifi.uio.no (Funker ikke lenken? Se under.)
  4. Du burde få opp et vindu hvor den logger deg på. De som er pålogget er til venstre:

  5. Velg navn med /nick DittNyeNavn og trykk enter.
Alternative lenker

Lenken gitt over logger deg på irc.ifi.uio.no og åpner kanalen bloggerby. Om du ikke er i Norge (evn.t. langt unna Oslo) kan det være det ikke funker. Prøv disse i stedet:

For Opera-brukere

  1. Ignorér steg 1 og 2 over. Din nettleser kommer med IRC.
  2. Følg steg 3 og utover over.

IE-brukere, Safaribrukere etc.

Bruk en ekstern klient, f.eks. xchat eller mIRC. Google er din venn.

Problemer? Spør i kommentarfeltet 😀 Velkommen skal du være!

Hei, Obama! Jeg må slutte å heie på deg snart nå.

Jeg likte deg bedre enn Hillary fra begynnelsen av, og det ser ut som om du er den som ikke blir stemt ut til slutt. Eller- stemt inn, heter det kanskje i valgkampen. Du må tilgi meg – jeg ser fremdeles ikke forskjellen på den amerikanske valgkampen og Top Model sånn i prinsippet. Jeg har valgt meg en favoritt, mislikt resten og heiet foran tv-apparatet.

Nå blir du valgt i morgen, og all statistikk tilsier at McCain må få bilder av deg som knuller geitekillinger om han skal ha noen sjanse. Og la oss innse det: Hadde det funnes bilder av deg som knuller geitekillinger hadde republikanerne plantet dem i pressen for en måned siden. De ville ikke dukket opp på én dags varsel. Ergo kommer det til å være rått parti amerikanerne skal ut og stemme i morgen. Du og folka dine har brukt alt fra PostSecret til dør-til-dør-kampanjer for å få folk til å registrere seg og jage dem ut og stemme.

Ryktene sier at McCain-kampanjen har vært slappe med å «bring out the vote», i motsetning til ved Bush sine kampanjer tidligere. Jeg fatter ikke at dere kan kalle dere et demokrati og ha en lov som sier at ingen har stemmerett før de har registrert seg, og det å registrere seg er noe byråkratisk bæsj.

Nok om det. Jeg spiser hatten til Mr. Jackson om du ikke blir valgt i morgen. Deretter skal Mr. Jackson og jeg ha et par dager mens vi spiser godis, ser på CNN og heier på alle amerikanerne som gjør opprør og snakker om valgfusk. Ja, for du er klar over at det er det som kommer til å skje om du ikke blir valgt, Obama? Du har engasjert folk. De kommer til å ta med seg de private våpenarsenalene sine ut og snipe republikanere hvis alle stemmene fra de mørkhudede bydelene «plutselig var ugyldige og måtte makuleres»…

Jeg kommer til å slutte å heie på deg når du blir president. Jeg vet at uansett hvor mye du snakker om forandring, så kommer du fremdeles til å være president av USA. Det er en del jobber som følger med den tittelen du ikke kommer unna, en del spilleregler du må forholde deg til. Det er litt som raddisguttene Mr. Jackson studerte samfunnsøkonomi med på Blindern. De rakte jevnlig opp hånden og sa: «Men dette systemet er så feil! Det er så urettferdig!» «Jeg driter i om du synes det er urettferdig eller ikke,» sa professoren. «Skal du stå til eksamen, må du lære deg å bruke modellene, ikke bare kritisere dem.»

Presidenten i USA ivaretar USAs utenriksinteresser, og det betyr mer krig, flere millitære intervensjoner, uavhengig av om personen som gir ordren er velformulert eller en klønete apekatt. Du kommer til å være en stiligere krigsherre, Obama. Du kommer ikke til å drite deg ut i diplomatiske sammenhenger og du kommer til å vite at man kan flekse muskler over forhandlingsbordet for å få viljen sin, ikke bare fly inn alt du har av Apachehelikoptere med en gang. Du sier du vil flytte fokuset fra Irak til Afghanistan, og gå inn i Pakistan om nødvendig. En krigstrussel mot Pakistan er ikke bedre eller verre enn en krigstrussel mot Iran, jeg beklager.

Samtidig – jeg har noen forhåpninger til deg, også. Jeg er ikke bare negativ. Jeg håper at du kommer til å slåss mot nettsensur, antiabortfolka, intelligent design i skolen og forbud mot stamcelleforskning i amerikanske universiteter. Fordi deres syn på nettsensur kommer til å påvirke vårt syn på nettsensur, og det at universitetene deres har begrensninger gjør at vi får mindre bra forskning ellers også.

I tillegg har jeg aggresjoner mot antiabortfolk, kreasjonister og nutcasekristne generelt. Jeg vil gjerne at de skal få en litt mer slitsom tilværelse enn under Bush. Likevel, det er ikke her jeg tror du har muligheten til å gjøre den virkerlige forskjellen, Obama. Det som gjør meg mindre bekymret når du inntar presidentplassen i januar, er at du faktisk har en miljøpolitikk som ikke går ut på å holde seg for øynene og si: «Klimaendringer? Jeg ser ingen klimaendringer? Overforbruk-shcmoverforbruk.»

Jeg håper du får åtte år på å bytte ut alle bensinbilene med mer effektive, elektriske og hydrogenbaserte saker. Jeg håper du får åtte år på å investere pengene i vindkraft og andre alternative energikilder. Ja, jeg har en mistanke om at den reelle energiplanen kommer til å bety en masse atomkraftverk og ferdig med det. Men det hadde vært fint. Det er dere som ikke ratifiserte Kyotoavtalen. Det er dere som bruker mest olje, kaster mest plast, kjører mest bil og ikke har noen kollektivtrafikk. Det betyr at det er i USA at miljøbevisstheten må på plass for at det skal skje noen reell endring på verdensbasis.

Kom igjen, Obama. Halvannet år frem i tid kommer jeg til å demonstrere mot noe av utenkrikspolitikken din. Det kommer til å være vanskeligere enn å demonstrere mot Bush, fordi alle kan se at Bush er dust hvis de bare får et bilde av ham. Du er flink og velformulert. Jeg har brukt hele valgkampen på å heie på deg. Det er over når du vinner.