Verdidebattfail

Rett etter at jeg annonserte at jeg ble gjesteblogger på Vårt Lands Verdidebatt, ser jeg meg tvunget til å trekke meg med mindre de endrer praksis når det kommer til rettighetene mine som gjesteskribent.

Den Tvilsomme Humanist og Undreverset har gjort meg oppmerksom på at ved å registrere meg på Verdidebatt, har jeg gitt Vårt Land rett til å reprodusere tekstene mine så mye de vil uten at jeg har krav på godtgjørelse.

Det er jo litt kjipt når jeg har dobbelpostet blogginnlegg fra Roteloftet som i utgangspunktet er lisensiert med en Creative Commons BY-NC-ND-lisens. Når jeg heller ikke får betalt for å blogge for Verdidebatt, gir jeg i praksis Vårt Land rettigheten til å reprodusere åndsverket mitt for ingen penger.

Fundamental feil for et bloggsystem. Enten må jeg kunne velge hvordan teksten jeg skriver skal lisensieres, eller så må de jeg skriver den for betale meg. Jeg tar nesten alltid betalt for kommersiell bruk, og et bloggsystem må gi tydelig beskjed om at de faktisk er et skriveverksted for tekster som kommer til å brukes kommersielt.

Jeg kommer til å trekke meg som gjesteblogger på Verdidebatt med mindre de endrer brukervilkårene.

Jeg anbefaler andre bloggere å gjøre det samme.

Du vet du har misforstått nettet når…

  • Du forteller meg gledestrålende at du skrev en kommentar til meg på den delen av bloggen min som heter Undreverset. Jeg sier forfjamset at Undreverset er Undre sin blogg. Roteloftet, det er min blogg. Du forteller meg at det var en dør fra min blogg til Undreverset, og siden det var så lett å komme fra min side til hennes side, anntok du at Undreverset bare var et annet rom i blogghuset mitt. Jeg skjønner at du tror at Internet er et rekkehus. Fail.
  • Du skriver et sint innlegg på bloggen din om folk du ikke liker som lusker på bloggen din om natten. Du ser IP-adressen deres i statistikken, men de får ikke lov til å besøke bloggen din, åhnei, maken til frekkhet! «Å lese her er ikke en rettighet! […] Hvis dere ikke respekterer dette så ser jeg meg nødt til å gå ut med ip-adresse og bredbåndsleverandør. Eller jeg ringer leverandøren deres.» Fail. Du kan forhindre folk fra å kommentere. Hele verden kan lese.
  • Du roper høyt og rungende om overvåkning av besøkende når noen forklarer deg hvordan statistikkverktøyet på bloggen deres viser hvem som trykker hvor når. Fail. Alle setter igjen små spor på nettet. Vi som driver en nettside analyserer de sporene for å kunne forbedre nettsiden.
  • Du klager over at du har blitt «baksnakket på Twitter.» Det viser seg at noen har lenket til innlegget ditt og diskutert det der. Fail. Twitter er offentlig. Epost, msn og private meldinger på facebook kan være baksnakking. Du blir like lite baksnakket på Twitter som du blir baksnakket på noens blogg når de lenker til deg.
  • Du har landsmøte og lager en hashtag for at alle på twitter skal kunne diskutere og kommentere, men blir irritert fordi noen bruker din hashtag til å skrive tøys og fjas. Du må jo kunne bestemme hvordan hashtagen brukes når det er ditt arrangement som omtales? Fail. Eller, som noen kalte det på Twitter: #høyrefail. Når du slipper noe løs på nett har du ikke kontroll over det lenger, enten det er hashtags eller youtubefilmer.

Demo for fritt Internett!

Jeg sakser rett fra FriBit her:

Det er flere ting som utfordrer nettet slik vi kjenner det. For tiden avgjøres det i EU om vi skal innføre den såkalte Telecom-pakken. Post- og teletilsynet har lettet på personvernet, flere land sensurerer nettet og Datalagringsdirektivet er det ennå ikke avgjort om skal innføres i Norge.

I den forbindelse arrangeres det en demonstrasjon for et fritt Internett foran Stortinget, onsdag 29. april kl. 19.00-20.00.

Nettet er blitt en integrert del av dagens samfunn. Vi tar det for gitt og dessverre glemmer vi litt for ofte hvilke prinsipper som ligger til grunn for at det har utviklet seg til den fantastiske platformen det er.

Likestilling og nettnøytralitet har gjort at hvem som helst som er tilknyttet har anledning til å kringkaste på samme grunnlag. Det er ikke slik at noen har større plass på nettet enn andre, og det er valgfritt hvordan du vil bruke din nettilkobling til. Om det så er e-post eller spill.

Videre har man unngått sensur og overvåking samtidig som man har tatt vare på ytringsfrihet og anonymitet.
Demonstrasjon foran Stortinget

Disse prinsippene rokkes det nå ved og i den anledning arrangeres det som sagt en demonstrasjon foran Stortinget den 29. april kl. 19.00-20.00.

Agendaen for demonstrasjonen er:

  • for et fritt internett
  • for digitale rettigheter – alminnelige borgerrettigheter må også gjelde på internett
  • for en kulturell almenning
  • for at kommunikasjonsflyten ikke bør sensureres eller logges, og kun overvåkes der det foreligger mistanke om lovbrudd direkte mot den eller de personene som overvåkes
  • for at tjenesteleverandører som gir brukerne mulighet til å utveksle informasjon med hverandre ikke skal holdes ansvarlige for informasjon brukerne utveksler, og ikke skal sensurere eller overvåke brukernes kommunikasjon
  • for at det å lenke til informasjon fra en annen bruker i seg selv ikke bør være et lovbrudd

Bry deg. Bli med.

Blogging, Twitter, nettdebatt, demokratidebatt…

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne? Kanskje med debatten om nettdebatten Amnesty holdt for halvannen uke siden?

Kanskje med Hege Skjeie sitt «Usj, Twitter!»-innlegg i Dagens Næringsliv? Kanskje med å beskrive kampanjen på Twitter for å svare henne?

Kanskje med BT-kronikken som sutret over all søpla som står publisert på nett, som brukte Frøken Makeløs som eksempel?

Kanskje jeg skal ta utgangspunkt i Jan Omdahl sin kommentar om norske politikeres jakt på Obama-effekten?

Vel, la oss ha disse debattene som et bakteppe for diskusjonen, i det minste. Jeg har en del generelle kommentarer om nettdebatt, sosiale medier og demokratisering. Heng med, kjære leser:

1. Nettdebatten er mye, mye mer enn avisenes kommentarfelt.

Ja, for deg som leser denne bloggen er det opplagt. Og likevel: Når journalister og medievitere snakker om nettdebatten, snakker de egentlig om avisenes kommentarfelter. Og ja, hvordan sørge for et godt kommentarfelt under artiklene i de store avisene er en utfordring, men du kan ikke sette likhetstegn mellom aviskommentarfeltene og nettdebatten som helhet.

Da hopper du bukk over en bloggehær, en twitterskare, to tonn epostlister, Irc-kanaler, forum og små diskusjonssamfunn. Når jeg er vitne til folk som skal diskutere nettdebatten, men som bare snakker om «fæle kommentarer under artikler i Aftenposten», tenker jeg at: «Ok. Du kjenner ikke Internet. Du tar utgangspunkt i det alle som besøker en nettavis ser, ikke noe mer.»

Selvfølgelig er det en intressant og nyttig effekt at alle kan kommentere avisartikler og at journalistene kan svare dem, men dette er bare én liten del av debatten på nett.

2. Internet er mer enn en debattarena:

Når Hege Skjeie syter over at det er så mye tull på Twitter, når Aud Gjersdal klager over at nettet svømmer over av trivielle, intetsigende tekster, tenker jeg: «Djizz, folkens. Dere kommer til Internett og tror at alt dere leser skal være Wikipedia. At alt som foregår skal være gjennomtenkt, relevant og informativt.»

Forventningene deres til hva nettet skal være farver hvordan de ser på nettfenomenene de kommer borti. «Skulle det ikke Twitter være en arena for debatt? Ingen kan diskutere når de får skrive så kort!» «Er Internett et sted for kunnskap? Hah! Disse bloggerne skriver jo om neglelakk og sko!» De skjønner ikke at eksperimentet om å gi tusen aper hver sin skrivemaskin og se om Shakespeares samlede verker kom ut på andre siden har pågått på nett ganske lenge nå.

For når alle kan skrive, fotografere, kommentere og filme hva de vil uten andre kontrollmekanismer enn sosiale konvensjoner, blir resultatene langt mer mangfoldige enn politisk debatt. De som kritiserer debattformene på Internett gjør det på basis av journalistikkens og sakprosaens premisser:

De ser på Internett som en arena der alle skal få være sin egen journalist, og når det viser seg at så få er flinke til å være journalister, avskriver de eksperimentet. Problemet ligger ikke i hvordan Internet fungerer, problemet ligger i hva slags forventinger kritikerne hadde til Internett.

Hege Skjeie har hørt at Twitter er en sånn fin arena for politisk debatt, rask mobilisering og meningsutveksling. Hun begynner å twitre, men får bare inn tweets som strider mot hennes idé om hva en god debatt skal være. Det hun ikke har skjønt, er at sosiale medier som Twitter gir deg alt alle du følger er opptatt av til enhver tid.

Ofte er det politikk. Ofte er det bikkja, naboen eller forkjølelsen. Det kan til og med være irritasjon over alle som står på feil side i rulletrappen på Oslo S. Hvem du følger avgjør hva slags info du får, hva slags samfunn du blir en del av.

Internett er fullt av oppskrifter, gode råd, håpløse diskusjoner, poesi, fantastiske bilder, snurrige skjønnlitterære prosjekter, bilder folk har tatt av skoene sine, PedoBear, anmeldelser av dopapir på hoteller, alle barne-tv-programmene du har hatt lyst til å se igjen og erotisk fan-fiction der de samme barnetv-figurene hopper i høyet sammen.

Innimellom er det masse politikk, deltagelse, engasjement og debatt. Folk skriver om politikk med en personlig vinkel. Folk skriver om politikk med en analyserende vinkel og masse fotnoter. Folk skriver om politikk med tusen utropstegn. Vennligst ikke begrens Internett til en «debattarena». Det er et gigantisk sirkus der det også er politisk debatt.

Illustrasjon: Cute Overloads bidrag til Obama-kampanjen. Cute Overload er en blogg som utelukkende poster bilder av søte dyr. Det er hele greia. Søte dyr-søte dyr-søte dyr. Og så litt søte dyr-politikk på valgdagen, da:

Ekorn for Obama

3. Internett er et stammesamfunn:

Du vil aldri kunne like alt på Internett. Du vil aldri kunne diskutere med alle folk som er på Internett. Du kan ikke kritisere alt du ikke liker på Internett. Internett er et stammesamfunn der folk som er intressert i de samme tingene finner hverandre, leser hverandre, utfyller hverandre og krangler med hverandre.

Kjeder noen på Twitter deg? Slutt å følge dem. Irriterer en blogger eller fem vettet av deg? Hold deg unna. Liker du å bli irritert og klage i kommentarfeltet til vedkommende? Feel free. Sonitus-gjengen gjør sitt for å forsyne sin stamme med bloggposter de tror stammen deres vil like. Jeg underholder et par tusen mennesker på Roteloftet om dagen – min tribe av lesere og kommentatorer.

På samme måten blir jeg underholdt og engasjert i en rekke andre små samfunn Internett over. Noen av dem lager legofigurer av Stephen Hawkings. Noen av dem hacket epostklienten til Sarah Palin under valget. Noen av dem har kommet sammen for å diskutere hvordan forandre verden.

Noe av det Obamakampanjen greide på Internet var å mobilisere og engasjere svært, svært mange av disse små og store stammesamfunnene. En av måtene å gjøre det på var å lage gode youtubefilmer, sitt eget aktivist-facebook og være svært synlige i sosiale media.

Likevel var ikke Obama sin deltagelse i sosiale medier godt nok alene – alle de engasjerte menneskene som skrev, diskuterte, digget, redditet og anbefalte gjorde at budskapet ble spredt, at pengene ble samlet inn, at folk meldte seg frivillig som aktivister.

Politiske partier er i stand til å skape store stammer rundt seg, men det er ikke gjort med å ha en facebookprofil eller en Twitterkonto. Redskapet blogg, redskapet twitterkonto, redskapet Origo og redskapet facebookprofil løser ingenting i seg selv. Alt handler om hvordan du bruker dem. Jens Stoltenberg bruker dem som oppslagstavle. Jeg tror ikke det kommer til å funke.

4. Internet er på ordentlig:

Tenk deg at du står på torget der du bor og deler ut løpesedler. Noen tar i mot, noen stopper og prater, men de fleste bare skritter irritert forbi. De skal et annet sted. De har ikke tid. Å publisere ting på nett er veldig mye av det samme som å stå på stand og dele ut løpesedler, bare at folk sitter hjemme i godstolen eller på kontoret og kjeder seg:

De har lyst til å lese noe. De har lyst til å prate med noen. De er fokuserte. De kan la seg rive med. Ulempen er at alle på nett deler ut løpesedler og vil snakke med folk. Internet er en sosial arena der du kan nå tusenvis av nye venner på én gang. Er du kjedelig? Da går folk videre.

De samme folka som kunne diskuterert eiendomsskatt med deg på din blogg vil kanskje like gjerne diskutere kaffe på en annen blogg. Fordelen med sosiale medier er at de har plass til hele deg, ikke bare den offisielle, pressevennlige delen av deg.

Det gjør at det er plass til de kjipe folka som gjerne vil kalle deg stygge ting om du provoserer dem. Det gjør også at du kan motta flere hundre varme, personlige bursdagshilsner og rørende støtteerklæringer hvis du betror internetstammen din at det har skjedd deg noe trist.

Internet er mennesker, tross alt. De er politiske dyr. De er sosiale dyr. De liker søte katter. De tar bilde av tissen sin og laster den opp på 4chan. De kan godt stå bak både artikkelen om kvantemekanikk på Wikipedia og Rate My Poo.

Men er det demokratisk?

At det finnes en arena der alle kan si hva de vil, skaffe seg lesere, kommentere, delta, bidra, finne på, krangle, skape og mobilisere? Duh. Selvfølgelig.

Folk må bare skjønne at Internett ikke er alle ikke-journalister sitt middelmådige avisprosjekt. Og en del av dem som er vant til å få alt de skriver på trykk i avisen, må venne seg til at sosiale medier krever mer av dem enn at de bare skriver en tekst og legger den ut.

Og Hege Skjeie? Twitterdugnaden folk satte i gang for å svare henne var vel bevis godt nok på at hun tok feil om Twitter…

Andre har skrevet mer jordnært og mindre visjonært enn meg. Legg merke til den gode blandingen av journalister, kjente politikere og bloggere under pseudonym. Vakkert, vakkert:

Jakob Arvola, Frøken Makeløs, CarlChristian, Kontrastemning, Katcho, Teknisk Beta, Hjorthen, FjoseBerg, Bård Vegard Solhjell, Paul Chaffey, Sermoconsulting, Linda Fonda, Fr. Martinsen, Moldeklev om IKT i skolen og NONA.

Filesharer.org – et lite eventyr om nettkampanjen

Det var en gang en søt, liten overivrig valgkampsekretær for Rødt som fikk en utrolig bra idé til støttekampanje for The Pirate Bay. Store deler av gamle og unge over hele verden deler og «stjeler» copyright-beskyttet materiale, og å skulle straffeforfølge fildeling er å kriminalisere store deler av befolkningen. «En side der alle som har fildelt noe ulovlig kan laste opp bildet sitt!» tenkte valgkampsekretæren – dét er jammen en god idé!

Desverre var valgkampsekretæren bedre i Photoshop enn han var med sånne kodegreier, så han kontaktet den lille, røde partiet sine ivrige små nerder. «Lag en sånn nettside til meg!» proklamerte han. «Spre den for hele verden!»

Halvannet døgn med knoting senere, var Filesharer.org klar til å møte Internett. Dere som bare er ute på nett for å hente epost og avbestille bøker i Bokklubben er kanskje ikke klar over at Internett er sitt eget land, med sine eget språk og egen dynamikk, og ikke minst med sine egne utfordringer. Filesharer.org har hatt over femti tusen unike besøkende siden den ble lansert – jeg tenkte jeg skulle la dere få være med på eventyret – steg for steg:

  1. Vi maser på venner, bekjente og sympatisører til vi har fått lastet opp ca. 100 bilder. Siden åpens for publikum.
  2. Vi legger inn Filesharer.org på Digg, Reddit og Slashdot, samt lager en tospråklig Facebookgruppe og inviterer alt som kryper og går.
  3. Vi blogger det og twitrer det og tvinger andre til å blogge og twitre det.
  4. Vi sender ut pressemeldinger. Duh.
  5. Vi sletter de første tøysebildene. Joker, Gotham. Varg Vikernes, Ila. Fritz. Den svenske kongen.
  6. Vi får inn to hundre bilder fra ulike folk, de fleste besøkende kommer fra Twitter. Skandinavia er overrepresenter.
  7. Noen på Reddit får paranoia og er sikker på at nettsiden bare er en felle for å kunne fange fildelere.
  8. En musiker ringer Rødt-kontoret og skriker om at nå skal han aldri stemme på oss igjen.
  9. Vi får små, diskréte eposter fra SUere som er misunnelige for at de ikke kom på idéen først.
  10. Vi når forsiden av Reddit. Serveren kneler, fordi vi får 16000 på noen få minutter.
  11. Vi ringer de serveren bor hos og sier «Eh. Hei. Vi trenger 100MB en stund, istedenfor de 10MB vi har. Hvorfor? Vel, vi laget denne piratkampanjen og fikk den på forsiden av Reddit, også…» De snille menneskene sier vi kan få 100MB gratis så lenge trafikken varer, og heia Pirate Bay og alt det der.
  12. Noen laster opp bilder av hele ledelsen i IFPI-Norge, IFPI-Sverige og platebransjens advokater. Vi lar bildene bli der.
  13. Plutselig dukker Filesharer.org opp i to tråder på 4Chan – en av dem er på /b/. Vi får mange nye bilder, en del reelle, samt Pedobear, George Bush, Rick Astley (ganger fem) og en del rumpehull og hårete baller. Vi sletter bilder og spiller meme-bingo.
  14. Skjermskudd av ulike kjendiser som «kriminelle» dukker opp på Twitter, 4chan og Digg. Nytt meme?
  15. Noen på Reddit er overbevist om at vi er betalt av CIA og skal arrestere alle som laster opp bildene sine. Vi lenker til Facebook, og alle vet at det er kontroller av CIA.
  16. Vi når fem hundre bilder, og det kule er at det er fra hele verden. Tailand? Yes. India? Jup. USA? Massevis. Storbritannia? Åjada. Skandinavia? Bøtter og spann.
  17. Noen prøver å starte en digg-tråd basert på et bilde av en liten jente fra Molde under tittelen «Hot filesharer!»
  18. Vi får skryte og takkekommentarer fra helt fremmede mennesker fra hele verden via Twitter, Facebook og epost.
  19. Folk legger ut lenker til filesharer.org på en rekke Pirate Bay-støttegrupper og kanaler og ukjente utlendinger kaller den «den offisielle støttekampanjen».
  20. Vi får epost fra en snodig kar som gjerne vil komme i kontakt med denne pene Mari Eifring han fant på Filesharer.org. (Jess, hun som er leder i Rød Ungdom, vettu.)
  21. Vi forsvinner fra forsiden på Reddit, og hovedtrafikken kommer nå fra Twitter. Microfeeden på nettsiden vår blir lengre og lengre.
  22. Det begynner å bli sent, og vi får flere og flere bilder lastet opp ettersom alle på den andre siden av kloden kommer på jobb. Det kommer færre og færre tullebilder.
  23. Vi samler sammen lenker til ulike artikler og mediainnslag om kampanjen. Det har ikke tatt av, det er bare dekket av Vårt Land, Teknofil, Hyperion, og vært med i et par radioprogrammer.
  24. Vi laster opp bilder fra engasjerte voksne som ikke greier å laste opp bilder selv. Vi får bildene på epost. Pussig nok gikk det ikke ann å laste opp .bmp-filer, gitt (c:
  25. Vi bestemmer oss for å sitte vakt over siden utover natten og slette ufine bilder når de kommer. Noen sitter til tre, noen sitter til seks. Nestemann skal på klokka syv…Eller. Ja. Skulle det. Mellom seks og syv på morgenen blir det lastet opp nesten syv tusen pornobilder.
  26. Klokken åtte sover alle de små nerdene. Det gjør ikke VG.
  27. Klokken halv ni blir vi vekket av en fortvilet Torstein Dahle som lurer på hva denne filesharing-siden i Rødt sitt navn er, hvorfor den er dekket i «The best of Rotten.com» og hva i all verden han skal si til VG.
  28. Vi lager små sanger mens vi sletter alle de ekle bildene. «Tiss-tiss-tiss-do-eeeen maaaann fikk skutt av fjeeeeseeet!-baller-balle-balle i klem!» Det går fort.
  29. Vi innser at det kom inn mange hundre reelle bilder sammen med alle hengeballene. Jeej.
  30. Den ivrige valgkampsekretæren må innrømme at han tenkte mer på gjennomføring av kampanjen en informering av ledelsen. Pyttsann.
  31. Nå vil gjerne media høre om kampanjen. Vi får masse treff og nye bilder via artikkelen på VGnett, samt en del skuffede meldinger: All pornoen hadde forsvunnet før artikkelen ble publisert.
  32. Jeg takker nei til å delta på noen TV-programmer for å snakke om kampanjen og all pornoen folk lastet opp, jeg er heldigvis opptatt.

Konklusjon? Det var en morsom og vellykket aksjon, alt i alt. Jeg er litt sjokkert i over hvor mye trafikk det faktisk blir på en side som når de store, engelske sorteringstjenestene. Plutselig føltes bloggen min veeeeldig liten. Noen syntes det var fælt at det dukket opp så mye porno og fjas etterhvert. Jeg forventet det når vi ikke forhåndsgodkjente og bare slettet underveis. Så vet du hva du bør tenke på hvis du noen gang skal lage en internasjonal nettkampanje (c:

Slik ser en kriminell ut – Pirate Bay-kampanje

«Betaler du for programvare?»

Vi sitter rundt bordet og diskuterer Photoshop-bruk. En av jentene har ikke nyeste utgaven av Adobe-pakken – hun har ikke råd til å kjøpe den. «Herreguuuud!» sier en av de mindre datakyndige venninnene. «Betalte du for Word også, da eller?» Jeg eier noen få filmer – jeg eier Lord of The Rings-filmene i fine bokser.

Jeg eier samlerutgaver som ser fine ut i hylla. Ellers har Mr. Jackson og jeg 350 gig ruskomsnusk på hjemmepc’en vår – en god blanding av spill, musikk, film og programvare – mer ulovlig materiale enn det The Pirate Bay går i retten for nå.

De «kriminelle» i The Pirate Bay-saken er deg, meg og naboen min. Jeg har vært med på å utforme en støtteaksjon for The Pirate Bay for Rødt med utgangspunkt i dette.

Den heter This is what a criminal looks like og er en side der du kan laste opp bildet ditt for å vise plate og filmbransjen at skurkene de jakter på er kundene og fansen deres, at det er vanlige mennesker. Det er en internasjonal kampanje og målet er å få så mange bilder som mulig.

Vi lanserte siden for en time siden, og har fått 126 bilder siden da. Har du noensinne lastet ned noe ulovlig, så sleng deg på! Og er du skikkelig engasjert, så kan du jo kombinere det med Martin Bekkelund og Magnus Kolstad sin kampanje – last opp et bilde av deg selv med sjørøverlapp over øyet (c:

Du kan følge rettsaken mot Piratbukta her.

Og ja – dette er et meme:
Jeg tægger dere til å laste opp bildet deres og skrive om The Pirate Bay og fildeling (lengre innlegg kommer fra meg når jeg er mindre busy) – eventuelt skrive om hvorfor du ikke blir med i noen av støttekampanjene:

Peter André Jensen, Thomas Moen, Kristin Wangen, Jannekake, Junkfoodjunkie, Marina, NRKbeta, Eirik Newt, Avil – og alle jeg ikke har nevnt i slengen (c:

Og ja- her er bilde av meg lastet opp. Fint, ikke sant?
Mugshot av meg

Ipublish – det dårligste bloggsystemet?

Jeg skjønner meg ikke på Ipublish. Thomas Moen, Ipublishsjefen, følger meg på Twitter, og det var på grunn av ham at jeg begynte å snuse på systemet.

Jeg har snust på mange bloggsystemer før. Jeg har lekt med wordpress i mange varianter, har et utall ubrukte blogspot-blogger, har plundret med testblogger på blogg.no og vgblogg og lekt med mer obskure systemer som blogsome og MyOpera.

Ingen av testbloggene har fått meg til å skifte system, wordpress er overlegent alt annet, men det er spennende å se hva slags systemer folk bruker. Jeg liker å spionere på andre systemutviklere sitt brukergrensesnitt – hvordan de har lagt opp programmet sitt for meg som bruker.

Med alle bloggsystemene jeg har lekt med som utgangspunkt, satte jeg meg ned og laget en Ipublish-blogg. Og jeg beklager å si det: Thomas Moen med venner har kanskje det dårligste bloggsystemet jeg har vært borte i. Jeg snakker ikke om konsept, design eller hvordan de har fått profilerte tenåringsbloggere til å skrive for seg ved å gi dem ekstra oppfølging og dedikert plass på forsiden. Jeg snakker om systemet under Ipublish-panseret, og hvordan det systemet er designet for meg som bruker.

Min første reaksjon da jeg snublet over Ipublish første gang var «Jøss. Finnes det et Mac-bloggsystem?» Et par minutter med undersøkelser viste at nei, systemet var riktignok like proprietært (les: ikke fri programvare) som andre programmer fra Apple, er det utviklet av én fyr og markedsført med et Mac-inspirert navn. Likevel lever systemet så mye på følelsen av å være Mac-inspirert, at det første som møter deg når du logger inn på den nye Ipublish-bloggen din er et bilde av en berte med en Mac.

dashboardet på ipublish

Hvis du finner ut hvordan du skal logge deg inn på bloggen gang nr. 2, da. Ipublish er også det eneste bloggsystemet jeg har lekt med hvor du ikke har en logisk innloggingsmulighet på bloggsiden din. Du må enten bookmarke innloggingslenken du får når du registrerer deg, eller så må du gå til hovedsiden til bloggsystemet, finne en bitteliten lenke kalt «kontrollpanel» og trykke der for å kunne oppdatere bloggen. Ingen «logg inn»-knapp hverken på min personlige blogg eller på hovedsiden. Jeg hører Jakob Nielsen vri seg i smerte. Det er som om jeg måtte gå til WordPress.com for å logge meg inn hver gang jeg skulle publisere noe på roteloftet.

Hovedsiden Ipublish.no er et kapittel for seg selv. Fokuset på nettsiden ligger på kjendisene de har fått til å blogge på tjenesten sammen med noen svært populære tenåringsblogger. Hvis du lurer på noe, er feedback-knappen plassert langt ute på siden og du må scrolle deg ned gjennom alle de nyeste innleggene på forsiden for å finne navigasjonen på siden.

Vel, hvis du mot formodning skulle greie å logge deg inn på bloggen din gang nr. 2, er det fremdeles en del helt essensiell bloggfunksjonalitet som systemet mangler. Jeg nevner i fleng:

  • Muligheten til å sortere ting i kategorier og merkelapper.
  • Muligheten til å lage en lenkeliste på forsiden. Sidebaren fylles automatisk opp av alle de siste kommentarene du har fått.
  • Mulighet for pingbacks og trackbacks.
  • Muligheten for å skrive HTML i innleggene sine. Den delen av editoren brekker i Firefox.
  • Mulighet til å se din egen statistikk.
  • Muligheten til å pinge tjenester som bloggrevyen.
  • Muligheten til å velge mellom ulikt utseende på siden din. Du kan redigere CSS’en, men det er ikke noe alle kan.

Rent teknisk er ikke Ipublish noe mer komplisert enn en WYSIWYG-editor og en bildeopplastningsmulighet med en pen, standarisert forside. På siden «Om Ipublish» står det at Thomas Moen har jobbet med publiseringsverktøyet alene siden 1998. Og ja, det minner mest av alt om hjemmesnekra webapplikasjoner jeg har sett kompiser av meg knote på egenhånd.

Personlig synes jeg det ikke er særlig betryggende at all den tekniske jobben gjøres av en fyr som også gjør all markedsføringsjobben. Når et system får mange brukere, oppstår det masse feil som dermed ikke blir fikset fordi gründeren har nok med promotering. Typiske småfeil kan være sånt som skjer når du prøver å lage punktlister og ordnede lister i Ipublish-innlegg:

Slik ser listene ut på preview:

Slik ser listene ut når du publiserer dem på bloggen:

Jeg skjønner ikke helt hvordan Ipublish-folka har tenkt når de bestemte seg at å skrive sitt eget, lukkede bloggsystem var en knallplan. WordPress vs Ipublish er som Audi vs Olabil. Mens Ipublish ikke har nok folk til å fikse feilene sine og få masse funksjonalitet, utvides og oppdateres WordPress av svette nerder og søte systemutviklere over hele verden hele tiden. Google passer på Blogger, og selv blogg.no har mer funksjonalitet og færre feil.

Samtidig skal ingen ta fra folka at de flinke på markedsføring, og siden måten de får brukere til systemet på er å gi kjendiser ekstra oppfølging og oppmerksomhet, for dermed å tiltrekke seg tenåringer som vil blogge på kjendisstedet, ikke på blogg.no…Jeg skjønner hvorfor flere og flere lager Ipublish-blogger.

Samtidig opererer Ipublish med faste elitebloggere (jeg fniser når jeg bruker ordet) når de huker inn kjendiser og putter bilder av dem øverst på siden sin. Hvis du etablerer deg som helt ny blogger har du ingen mulighet til å bli stor og få mange lesere hvis du begynner på et bloggsystem hvor du ikke kan lage lenkeliste, ikke kan pingbacke andres innlegg, ikke kan pinge tjenester som bloggrevyen og bloggsystemet ditt har statiske lister basert på hvilke kjendiser de har der, ikke hvilke som har flest lesere. Kort sagt – en dårlig deal for deg som er ny blogger.

Det verste er at om Ipublish-folka hadde solgt en pakke alá det Wangen-folka gjør med Norblogg til kjendiser og store fjortisblogger fra blogg.no, med mac-inspirert navn og standarisert design tror jeg det hadde kunnet få opp et levende bloggmiljø rundt navnet sitt på null tid. Akkurat nå markedsfører de teip-og-binders-programvare uten funksjonalitet for harde livet. Det begrenser brukerne deres til folk som ikke vet noe om blogging, eller som får spesielle frynsegoder av Ipublish.

Konklusjon? Velg noe annet. Samme hva.