Jeg sluttet å være kristen og overtroisk i 2007, så ateist-Ida har treårsjubileum i år.

Da jeg var i ferd med å slutte å tro, var jeg svært nervøs for hva slags ateist jeg ville bli. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville bli en sånn sur ateist.

Marerittet var å bli en ateist som ikke ville ha engler på juletreet, og som ble oppfarende når noen begynte å snakke om prester.

Mange av ateistene jeg kjente tok religionen mye mer seriøst enn jeg hadde gjort som religiøs. Som kristen ble jeg ofte møtt med hårreisende utdrag fra Bibelen som grunn til at jeg måtte slutte å være kristen.

Jeg var ofte forundret over at de som ikke trodde på Gud kunne bli så provosert over at Gud hadde oppført seg kjipt, mens jeg som trodde på Gud klarte helt fint å finne forklaringer på crazy Gudsoppførsel i gammeltestamentet.

Det blir litt som når Hege Storhaug møter Bushra Ishaqs moderate islam med «Vel, det er ikke DET som står i Koranen!» Det var nesten en bitterhet hos denne typen ateister når de religiøse ikke var like sprø og ekstreme som den hellige skriften de hadde lest.

Nå var ikke veien min inn i ateismen basert på menighetens avvisning av homofile deltagere. Den var basert på en filosofisk avvisning av trosbegrepet. Å kritisere andre kristne var faktisk viktigere for meg da jeg var kristen selv.

I de tre årene som har gått, har jeg kjent på hva som ble igjen av kristendommen min etter at jeg sluttet å tro. Selv om jeg hadde sluttet å tro på Kristus, hadde jeg jo hatt dette livssynet store deler av livet.

Slik ser post-kristendommen min ut:

1. Jeg kan forferdelig mye Bibel-trivia, noe som gjør at jeg gjør det skarpt i quiz. Jeg vet at broren til Rebecca het Laban, og at Esau solgte førstefødselsretten sin for linsesuppe.
2. Jeg kan utrolig mange salmer. Og jeg liker å synge dem. Jeg har innsett at jeg ville likt å synge i kirkekor, ateisme eller ei.
3. Jeg liker å gå i kirken, mye bedre enn jeg gjorde da jeg var religiøs. Da var jeg alltid stresset over hva presten sa i prekenen, om jeg følte de riktige tingene under gudstjenesten osv. Nå kan jeg slappe av. I’m just there for the show.
4. Jeg kniper meg selv i å småprate med Gud når jeg er stresset. Også ler jeg. Også tenker jeg at siden Gud sannsynligvis ikke finnes, så spiller det ingen rolle.
5. Jeg blir frustrert over at jeg ikke kan be lenger. Det er bittert å tenke på at jeg tidligere syntes det var en god løsning å folde hendene og ønske noe veldig hardt. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde skjønt hvor teit det var. Jeg savner å ha tro at jeg har en quick fix på et vanskelig problem.

Jeg vet at kristendommen er majoritetsreligionen, og at mange ikke ønsker ritualene og sangene dens i livene sine. Jeg vet at mange ateister synes det er respektløst å gå i kirken når man ikke tror.

Jeg tror imidlertid ikke at min ikke-troende deltagelse spiller noen rolle, siden jeg har konkludert med at det ikke finnes noen høyere makter uansett.

Jeg trenger ikke vise kristendommen noen respekt ved å holde mitt ateistiske jeg unna høytidene deres.

Siden sangene, ritualene og historiene ga meg trygghet tidligere, ser jeg ikke noen grunn til å nekte meg selv salmeskråling bare fordi jeg ikke lenger tror på innholdet.

Jeg ble ikke en sint ateist. Jeg ble en postmoderne ateist som nyter å synge sanger rasjonelle Ida vet at ikke har noe viktig meningsinnhold, men som emosjonelle Ida er knyttet til fra barndommen av.

Jeg tror at min emosjonelle knytting til salmer og halleluja ville bekymret meg mye mer om jeg hadde en idé om at Guds eksistens var avhengig av om jeg trodde på ham. Da ville jeg vært bekymret om jeg fortsatt trodde, siden jeg blir glad av de religiøse symbolene fremdeles.

Men jeg har ikke et livssyn der jeg mener at tro avgjør noens eksistens. Guds eventuelle eksistens har ingenting med mine følelser i forhold til «Deg være ære» å gjøre.

Og når man vokser opp med en rekke sanger som de fineste i verden, er det ikke så rart at de emosjonelle triggerne blir der mens fornuften forlater livssynet.

Banner jeg i ateistkirken nå?