Kategori: Om meg og mitt

Kvinne, 31, fikk ny hjerne av å lukke døra

I dag har jeg vært på kontoret mitt på Litteraturhuset. Jeg har fått låne det av Norske barne og ungdomsbokforfattere det siste halvåret. Alle forfatterforeningene har kontorer og munkeceller man kan få låne i fjerde etasje på Litteraturhuset, også kjent som Skriveloftet. Sitter du og skriver på kafe? Kom på Skriveloftet istedenfor. Det er best.

Bare se hvordan jeg slanger meg, lzzm.

Jeg sitter aldri i kontorstoler med mindre jeg er nødt. Og jeg vil helst ikke ha på sko. Bonus: Føttene mine. De har Vitiligo. I følge Vitiligo Norge er det et en lidelse. I følge meg er det hvite flekker.

Men altså: Kontoret mitt. Det har lukket dør. Det er det beste som har skjedd meg. Jeg har sittet i åpent landskap helt siden jeg fikk min første jobb. I forrige jobben min, Netlife Design, var det i tillegg åpent landskap & free seating (som er den pene måten å si «INGEN FAST PLASS» på.) Jeg trodde at det betydde at jeg måtte være litt fleksibel og ledig når jeg jobbet. Det viste seg å bety at man måtte snike seg unna i en krok for å få gjort litt ordentlig jobb.

Mitt eget rom! Min egen dør! Takk til NBU, verdens beste forfatterorganisasjon.

Jeg trodde jeg kom til å like å ha kontor med lukket dør, men «like» er for svakt. Det føltes som om jeg fikk en ny hjerne. En dør som ingen banker på! En dør der ingen kommer for å mase! Verdens beste dør! Jeg har til og med hengt opp noen knagger på den, favorittdøra.

«Men du er jo en sånn sosial person!» sier folk til meg. «Nei, det er bare at du liker å være sosial med meg» pleier jeg å svare. Og å skravle er ikke det samme som å jobbe. Ihvertfall ikke hvis jobben din består av å skrive tekst.

Forfattaren og alle bøkene. De i hylla over hodet leser jeg. De bak hodet har jeg skrevet. Bjørnen har hedersplassen om dagen. Ja, jeg leste nybloggen til Kristin Storrusten og konkluderte med at jeg tar for lite selvportretter.

Jeg kjenner folk som er mest effektive når de har sosialt press, at de jobber best til lyden av andre som jobber. Jeg er ikke en sånn. Det beste jeg vet er å jobbe i smug. Det verste for produktiviteten min er (basert på mange års erfaring):

  • Deadlines
  • Møter
  • Krav om å jobbe på et bestemt sted, til en bestemt tid, i rom med andre
  • Åpent landskap
  • Slack, Basecamp, Trello og andre produktivitetsverktøy
  • Todo-lister

Jeg vet at dette ikke gjelder alle. Men jeg har fått gjort Sykt Mye Mer etter at jeg skjønte at det gjelder meg. Det er noe å tenke på når du vil innføre åpent landskap som normalen, Statsbygg!

Den perfekte skrivekroken. Jeg har til og med vindu! Det hadde ingen av møterommene da jeg var konsulent. Søsteren min har malt bildet. Stolen er egentlig mer et rede. Ja, jeg har sovet i den mange ganger. Hva er vitsen med å ha kontor hvis man ikke kan sove der?

Gamle sjefen min i SNL, Anne Marit Godal, hjalp meg å bygge en fungerende møbel-hule med pilatesball, minisofa (som det gikk an å sove litt på), samt en tavle jeg både kunne tegne på og bruke som en nesten-vegg. Det fungerte bra, men ikke like bra som et eget rom.

Nesten en vegg! Kontoret mitt fra 2011-2014. Gode minner fra den gangen iPhone ikke korrigerte de uskarpe bildene til dårlige fotografer like godt som i dag.

Det er kjekt å drikke kaffe med folk. Det er fint å ha noen å diskutere hva man skal gjøre med. Men hvis jeg skal konsentrere meg, er det ingenting som fungerer så godt som å være alene. Og dét tror jeg ikke at jeg er alene om.

Hvordan jobber du best? Og hvor? Utfordrer herved Kristin Storrusten til å skrive litt om hvordan hun jobber best, men alle andre må gjerne slenge seg på.

Om å bli gjenkjent

Det kjipe med å ha vært på TV og i avisen litt for mange ganger er at du kan risikere å bli gjenkjent.

Noen ganger kan det være hyggelig, som f.eks når noen kommer bort til deg på kafé og sier «Jeg leser bloggen din og liker den kjempegodt.»

Men det kan også være kjempeflaut. Her er en liste over de verste tilfellene av å bli gjenkjent jeg har opplevd til nå.

Vent litt, er ikke du?….

  • På legevakten. Ingenting er mer stas enn «Åh, er det du som er hun Virrvarr?» mens legen gjør seg klar til å dytte inn en finger både her og der.
  • På psykiatrisk. Man skulle tro at det alltid var fint når noen begynte å fortelle deg hvordan tekstene dine om å være sprø hadde hjulpet dem personlig. Men jeg liker å late som om psykiatriske sykepleiere er litt mindre sprø enn pasientene…
  • På gata. Det er hyggelig at Jenter som kommer gjorde spektakulære ting med sexlivet ditt, men du er en gammel mann og vi er faktisk helt alene på et mørkt sted, thnxbye.
  • Når du prøver å hilse på noen. «Hei, jeg tror ikke vi har hilst?» «Nei, men jeg vet hvem du er.» «Åh. Åh. Ok. Daså.» *Insert pinlig stillhet*
  • Billettkontroll. «Jeg så deg på Trekant! Du kan ikke snike selv om du har vært på TV, skjønner du!» Jeg visste ikke at det kunne bli verre å være på bussen uten billett, men det kunne det visst. The agony.

NRK Trekant

For deg som ikke har fått det med deg: Jeg skal være med på NRK Trekant, nærmere bestemt fem minutter i første episode (pluss muligens noe i siste episode). Jeg snakker om runking med en 19-år gammel gutt mens vi tegner med fargeblyanter og prøver vibratorer på nesa. Veldig lite nakent og veldig lite flaut.

Premieren er 3. november klokka 21. 30 på NRK 3, og det er premieren du må få med deg for å få sett opptredenen min. TV-serien har blitt massivt omtalt de siste dagene, siden kristen-Norge er provosert over at det blir en positiv serie om puling.

Uten å røpe for mye kan jeg love at serien blir ti ganger så sjokkerende som kristen-Norge er redd for. Og ti ganger så koselig (c;

Hva jeg har lært om samlivsbrudd til nå

  • Det finnes faktisk mennesker som har vært forelsket i deg i flere år og aldri sagt det. Det finnes faktisk mennesker som har vært forelsket i deg i flere år og finner ut at de skal sende deg en sms og fortelle deg det samme dag som forholdet offisielt tok slutt. Det finnes mennesker som aldri får dem de er forelsket i.
  • Jeg har verdens beste lesere som hjalp meg med å finne et nytt sted å bo på halvannen time etter at jeg etterlyste det på Facebook. Hvorfor Internett er awesome, del 2378.
  • Internett er desverre litt for lite. Jeg har laget meg en profil på noen ulike nettdatingssider, som til nå har foreslått at jeg skal prøve meg på min soon to be eksmann, et par medbloggere og noen lesere. Nye mennesker? De bor i utlandet, de.
  • Middag til en person er veldig lite mat.
  • Skal du først gråte, kan du like gjerne gjøre det på Theatercaféen.

Og så blar vi om til neste side

Livet mitt har blitt dramatisk annerledes den siste uken. Du som er venn med meg på Facebook vet det allerede: Det er slutt mellom Mr. Jackson og meg. Jeg kommer til å slutte å være Mrs. Jackson.

Detaljene rundt bruddet hører ikke hjemme på Internett. Du skjønner: Jeg har rett til å utlevere meg selv så mye jeg vil på bloggen, men man er to om et forhold. Mr. Jackson skal slippe å få sine privatsaker omtalt her.

Mange har spurt meg hvor grensene går på bloggen min, og jeg antar at dette er tidspunktet for å stoppe opp, peke og si: Her. Her er den mye etterspurte grensen.

Jeg vet ikke egentlig hvordan man gjør samlivsbrudd. Jeg har vært sammen med Mr. Jackson i syv og et halvt år. Vi traff hverandre da jeg gikk i tiendeklasse og store deler av livet mitt har jeg tilbragt sammen med ham.

Jeg har aldri vært singel. Jeg har aldri vært på date. Jeg har aldri hørt på sørgerlige kjærlighetssanger mens jeg snakket stygt om eksen til en trøstende venninne. Jeg vet ikke hvordan man gjør disse tingene.

Men jeg vet at fra 16 til 23 er lenge. Og jeg vet at jeg må lage meg en ny hverdag nå, skifte ut alt fra adresse fra morgenrutiner. Jeg må også finne et nytt etternavn. Forslag mottas med takk.

(Hunden blir hos Mr. Jackson. Det er han som er mammaen hennes. Jeg skal være helgepappa og betale barnebidrag når hun skal til veterinæren. Dette er forøvrig det flest har lurt på hvordan vi kommer til å løse, derfor denne notisen her.)

Men det er en ting jeg gjerne vil si:

Mr. Jackson er en fantastisk fyr, og vi skilles uten knusing av glass og kasting av stekepanner. Jeg anbefaler ham varmt til alle andre damer der ute. Han har tatt vare på meg gjennom hele sykdomsperioden min og reddet livet mitt mange ganger. Han er flink til å danse og forteller skikkelig teite vitser, og han kan lage hva som helst med litt duct-tape og ståltråd.

Siden dette innlegget føles litt som en rulletekst, vil jeg også takke svigermor, svigerfar og svoger for å ha vært superfamilie for meg fra jeg var en liten, overstadig beruset sekstenåring og frem til idag. Dere fikk meg til å føle meg som en lykkelig, omplassert kattunge da jeg hadde det som verst.

Jeg vet at dette må være et litt absurd innlegg å lese, siden «jeg går gjennom en stor krise»-innlegget minner mest om en takkeliste.

Men greia er: Jeg kan ikke skrive om det triste her på bloggen, fordi det er en felles trist. Men jeg kan skåle for det fine. For de fine minnene er mine.

(Og ja, jeg klarer meg. Ikke bekymre deg.)

Post-kristen

Jeg sluttet å være kristen og overtroisk i 2007, så ateist-Ida har treårsjubileum i år.

Da jeg var i ferd med å slutte å tro, var jeg svært nervøs for hva slags ateist jeg ville bli. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville bli en sånn sur ateist.

Marerittet var å bli en ateist som ikke ville ha engler på juletreet, og som ble oppfarende når noen begynte å snakke om prester.

Mange av ateistene jeg kjente tok religionen mye mer seriøst enn jeg hadde gjort som religiøs. Som kristen ble jeg ofte møtt med hårreisende utdrag fra Bibelen som grunn til at jeg måtte slutte å være kristen.

Jeg var ofte forundret over at de som ikke trodde på Gud kunne bli så provosert over at Gud hadde oppført seg kjipt, mens jeg som trodde på Gud klarte helt fint å finne forklaringer på crazy Gudsoppførsel i gammeltestamentet.

Det blir litt som når Hege Storhaug møter Bushra Ishaqs moderate islam med «Vel, det er ikke DET som står i Koranen!» Det var nesten en bitterhet hos denne typen ateister når de religiøse ikke var like sprø og ekstreme som den hellige skriften de hadde lest.

Nå var ikke veien min inn i ateismen basert på menighetens avvisning av homofile deltagere. Den var basert på en filosofisk avvisning av trosbegrepet. Å kritisere andre kristne var faktisk viktigere for meg da jeg var kristen selv.

I de tre årene som har gått, har jeg kjent på hva som ble igjen av kristendommen min etter at jeg sluttet å tro. Selv om jeg hadde sluttet å tro på Kristus, hadde jeg jo hatt dette livssynet store deler av livet.

Slik ser post-kristendommen min ut:

  1. Jeg kan forferdelig mye Bibel-trivia, noe som gjør at jeg gjør det skarpt i quiz. Jeg vet at broren til Rebecca het Laban, og at Esau solgte førstefødselsretten sin for linsesuppe.
  2. Jeg kan utrolig mange salmer. Og jeg liker å synge dem. Jeg har innsett at jeg ville likt å synge i kirkekor, ateisme eller ei.
  3. Jeg liker å gå i kirken, mye bedre enn jeg gjorde da jeg var religiøs. Da var jeg alltid stresset over hva presten sa i prekenen, om jeg følte de riktige tingene under gudstjenesten osv. Nå kan jeg slappe av. I’m just there for the show.
  4. Jeg kniper meg selv i å småprate med Gud når jeg er stresset. Også ler jeg. Også tenker jeg at siden Gud sannsynligvis ikke finnes, så spiller det ingen rolle.
  5. Jeg blir frustrert over at jeg ikke kan be lenger. Det er bittert å tenke på at jeg tidligere syntes det var en god løsning å folde hendene og ønske noe veldig hardt. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde skjønt hvor teit det var. Jeg savner å ha tro at jeg har en quick fix på et vanskelig problem.

Jeg vet at kristendommen er majoritetsreligionen, og at mange ikke ønsker ritualene og sangene dens i livene sine. Jeg vet at mange ateister synes det er respektløst å gå i kirken når man ikke tror.

Jeg tror imidlertid ikke at min ikke-troende deltagelse spiller noen rolle, siden jeg har konkludert med at det ikke finnes noen høyere makter uansett.

Jeg trenger ikke vise kristendommen noen respekt ved å holde mitt ateistiske jeg unna høytidene deres.

Siden sangene, ritualene og historiene ga meg trygghet tidligere, ser jeg ikke noen grunn til å nekte meg selv salmeskråling bare fordi jeg ikke lenger tror på innholdet.

Jeg ble ikke en sint ateist. Jeg ble en postmoderne ateist som nyter å synge sanger rasjonelle Ida vet at ikke har noe viktig meningsinnhold, men som emosjonelle Ida er knyttet til fra barndommen av.

Jeg tror at min emosjonelle knytting til salmer og halleluja ville bekymret meg mye mer om jeg hadde en idé om at Guds eksistens var avhengig av om jeg trodde på ham. Da ville jeg vært bekymret om jeg fortsatt trodde, siden jeg blir glad av de religiøse symbolene fremdeles.

Men jeg har ikke et livssyn der jeg mener at tro avgjør noens eksistens. Guds eventuelle eksistens har ingenting med mine følelser i forhold til «Deg være ære» å gjøre.

Og når man vokser opp med en rekke sanger som de fineste i verden, er det ikke så rart at de emosjonelle triggerne blir der mens fornuften forlater livssynet.

Banner jeg i ateistkirken nå?

På tide med en oppdatering

  1. Jeg har levert førsteutkast på manus til den nye boka.
  2. Pippi har sluttet å hete «Awwww, lille søtnos <3!» og begynt å hete «Awww, lille jævel <3!» etter at hun har blitt mer varm i trøya og mer ivrig i skostjelingen.
  3. Jeg har blitt 23 år.
  4. Jeg har nesten dødd av angst for hva forlaget ville si om førsteutkastet til boka.
  5. Jeg har falt ut av alt, inkludert trim og diett-opplegg, svart bare sporadisk på epost og hørt noen deadlines svisje forbi meg. (Siden jeg aldri har levert noe for sent i hele mitt liv før, var dette en ganske skjellsettende opplevelse.)
  6. Jeg hørte redaktøren min skryte av manuset, som faktisk var levert på tiden. (Hvor mange forfattere leverer på tiden, lizzm?)
  7. Jeg har fått bekreftet mistanken min om at tekstene mine aldri er så dårlige som jeg tror de er.
  8. Jeg kjøpt en Nexus One fra Google og blitt en del av den gruppen mennesker som ikke merker forskjell på epost, sms og twittermeldinger.
  9. Jeg har hentet Jenter som kommer i pocketutgave fra forlaget. (Ja, andreopplaget er i butikkene!)
  10. Jeg har forsømt bloggen uten dårlig samvittighet.
  11. Jeg har hatt mareritt om Knausgård, og lurer på hvem jeg skal skylde på.
  12. Jeg har fått purringer på Steinerkritikk del 4
  13. Jeg har fått nye, rosa Doc-Martens støvler.
  14. Jeg har snakket med foreldrene mine på første gang på to år. (Det var fint.)
  15. Jeg har lest GÅ av Tomas Espedal og bestemt meg for å gå enda mer enn jeg gjør.
  16. Jeg har innsett at Gale damen-serien går mot slutten. Jeg lever roligere, har bedre kontroll og det er begrenset hvor mange innlegg om mestring av de samme problemstillingene jeg kan skrive.