Dagens omg:

1.

Jeg har fått forfatterstipend fra NFF. Det betyr at jeg er frikjøpt i seks måneder til å skrive ferdig boken jeg jobber med. Det betyr at jeg får 150.000 kroner for å gjøre det jeg har mest lyst til. Åkei, det er 150.000 i næringsinntekt, så jeg må sette av penger til skatt for å ikke dø av skattesmell til høsten. Men likevel.

2.

Jeg skal holde kurs i sosiale medier for forfattere på et arrangement Bokklubben har sammen med en del forlag. Da jeg fikk deltagerlisten, skjønte jeg at det var masse kjentfolk som skulle på kurset og ble litt sånn «OMG! Hvorfor blir de invitert på kurs og ikke jeg????!!!!11» før jeg skjønte at «Hm, vent nå litt. Du er kursleder. Slutt å grin :D»

3.

Jeg har hatt fullstendig frie tøyler i jobben med å finne illustrasjoner til tegneserieartikkelen jeg har skrevet for Cappelen Damm. Det har ført til at den blir med tegneserier fra XKCD og Wet Moon. Cambell, som tegner Wet Moon var rørende lykkelig over å få betalt for seriene sine etter norske takster. Det er visst kjipt å være kunster i USA disse dager. Munroe, på den andre siden, sa han ga bort alt gratis så lenge det var til utdanning, selv kommersielle forlags lærebøker.

Ønskeliste!

Jeg tenkte jeg skulle legge ut ønskelisten min her, så jeg slipper å maile den til alle som vil ha den.

Kjære Jul! Jeg ønsker meg…

  1. En stooooor og myyyyyk badekåpe til de dagene jeg bare vil dusje og ikke kle på meg igjen.
  2. Et deluxe-sett fra Subversive crossstitch. Jeg har et intenst behov for å brodere korssting, og dette virker som et godt sted å starte!
    Go fuck yourself
  3. Alt som står på min Amazon-wishlist. Ja, jeg har redigert den så den passer til julehandel. Du kan kjøpe alt her, jeg har ikke tenkt å handle inn noe av det selv. Den er kort med vilje. Jeg vil jo ikke risikere at du kjøper en av de tingene jeg har minst lyst på, ikke sant?
  4. Ny mp3-spiller. En som fungerer bra med Ubuntu, så jeg slipper på bruke hele første juledag på sudo make install.
  5. Visittkort fra Sort Enke Design. Jeg har snakket litt med henne om hva jeg vil ha, så hvis du mailer henne og gjør ferdig dealen er det verdens fineste presang!
  6. Stearinlys! Fine stearinlys! Så Mr. Jackson og jeg kan ha det romantisk! NB: Uten duft, ellers dør Mr. Jackson av allergi. Ikke så romantisk.
  7. Balansstol. Så jeg kan sitte og skrive uten å ynke meg ihjel over stive skuldre etterpå.
  8. Vin, vinhylle og vinopptrekker. Jeg kan nemlig drikke litt nå som pillene fungerer så bra og jeg er så stabil som jeg er. Likevel bærer kjøkkenet mitt preg av at jeg har vært avholds siden videregående, så litt utstyr er ikke å forrakte.
  9. Spilletid på Warhammer Online. Fordi det er fint å gjøre morsomme, unyttige ting, og fordi ingenting er så romantisk som å drepe orker sammen med mannen sin.
  10. Moleskines med ruter og stiv perm. Fordi jeg skriver dem ut før du har rukket å si «inspirert?».
  11. Stilige bærenett til Virrvarrs bærenettsamling.
  12. Følgende Lush-produkter: Woosh Showerjelly, Lip Service Lip Balm, Each Peach Massasjebar, Flying Fox Dusjgel 500 gr og Vanilla Delite Bodylotion.

Sånn, svigermor og svigerfar. Nå ligger den et sted der dere finner den igjen (c;
Har du skrevet ønskeliste ennå?

Ting jeg har lært av å prate på vgs

Jeg blir invitert til å snakke for masse norsk og medievitenskaplige klasser om dagen. Jeg snakker for det meste om blogging og sosiale media (selv om noen vil høre om puling, også). Her er noen erfaringer:

  1. Det er en myte at tenåringer kan mest om nett og sosiale media. De er like grønne som de fleste av lærerne sine.
  2. Ida Wullf er kjendis på årntli. Det er flere som leser bloggen hennes rundt i skoleklassene enn det er folk som leser bloggen til Lene Alexandra. Jeg er helt ukjent, og det er allright.
  3. To- tre stykker i hver klasse bruker Twitter. Dobbelt så mange har aldri hørt om Twitter. Alle lærerne er på Twitter.
  4. Det eneste stedet folk brukte Nettby, var i Sarpsborg.
  5. Alle er på Facebook.
  6. Alle bruker msn.
  7. Fem-seks stykker i hver klasse har en blogg. Det er alltid jentene som har blogger.
  8. Åtte av ti i mediaklassene vil bli journalister på TV eller papiravis.

Hvordan jeg får oppdragene? Gjennom NFFO sin forfatterformidling.

Det kule med forfatterformidlingen er at Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening betaler for at jeg kommer på besøk, hvilket fører til at skoler med lite budsjett har råd til et forfatterbesøk likevel.

Hvis du er lærer og vil at jeg skal komme og prate for klassen din, kan du maile forfatterformidlingen og lage en avtale.

Er du faglitterær forfatter og har lyst til å besøke videregående skoler, anbefaler jeg deg å melde deg inn NFFO og bli en del av systemet. Sånn. Det var dagens reklamesnutt.

Oss flinke barn i mellom

«Du var ikke «Flink på skolen»» sier psykologen min. «Du sprengte den kategorien som barn, jeg beklager. Å være flink er å lære seg det man skal fort og få det til bra. Du kan ikke se på deg selv som «skoleflink». Du var i en litt annen sjanger.»

Jeg ser litt irritert på henne. Jeg synes det er pinlig å ta opp dette med skoleprestasjoner. Jeg har aldri sett på meg selv som en flink person. Jeg bare får til ting andre ikke får til uten å vite hvorfor. Det kjentes ut som om jeg kom meg gjennom skolesystemet med juksekoder i hjernen som ga meg svarene på alt og mere til. Å si at jeg er «flink» er dritvanskelig. Dumme psykologen burde ikke bytte ut ordet «flink» med noe enda mer imponerende.

Og likevel. Jeg har skjønt at ikke alle hadde det som meg. Jeg lærte å lese og regne av meg selv lenge før skolestart, antageligvis rundt to års alderen. Jeg husker første gang jeg leste en bok på over hundre sider. Da var jeg fire. Jeg husker å sitte på fanget til farfar og lure ham til å forklare hvordan jeg telte til hundre og oppover. Så lå jeg i sengen og telte så langt jeg kunne, til over tusen, tall-tall-tall-tall.

Jeg fant en bok som skulle brukes i musikkundervisningen på barneskolen og lærte meg noter i smug. Jeg gjorde det aldri for å imponere noen, fordi noen sa jeg burde. Jeg bare gikk rundt og var konstant kunnskapskåt og alt var spennende. Dinosaurer. Hovedsteder. Botanikk. Historie. Kjemi. Gramatikk. Religion.

Jeg var en slags menneskelig svamp som sugde opp opplysninger og satte dem i system. Eller. Kanskje mer enn det. Jeg lærte meg perspektivtegning. Jeg skjønte ironi. Jeg lærte meg å løse kryssord på egenhånd. Så skulle jeg begynne på barneskolen og lære å lese.

Et lite problem, siden jeg hadde sneket med meg «Den uendelige Historie» av Michael Ende for å lese i friminuttene. Kort sagt koste jeg meg med en bok på femhundre sider mens resten skulle lære at det fantes en bokstav som het A.

Jeg har fått en del venninner som hadde det på samme måte i oppveksten. Vi tilhører typen dobbeltpersonligheter som hater oss selv, er ut og inn av psykiatrien og utfører akademiske og kunsteriske mirakler på fritiden. «Det kjipe med å være et absurd begavet barn, er at de voksne slutter å behandle deg som et barn.» sukker venninnen min.

Jeg nikker. Når språket og evnene dine assosieres med noen mye eldre enn deg, behandler folk deg som eldre. Du får beskjed om å ikke være så barnslig hvis du skulle begynne å gråte over noe. Du burde ta mer ansvar. Greit at alle de voksne rundt deg vet at du er syv år, men du er jo så spesiell. «Så moden for alderen», lizzom.

Du går gjennom ungdomskolen og kan skulke, dope deg og være helt på kjøret uten at noen lærere hever et øyenbryn. Du har jo seksere i alt, du vet alltid svarene, du leverer de beste skolearbeidene og du er alltid velformulert om noen spør om det går bra. Det er ingen målbare problemer med deg. Du gjør jo bedre jobb rusa enn alle de andre i klassen åkke som.

Som sosiallæreren sa til en venninne av meg: «Du har jo svært gode karakterer. Jeg ser ikke hva som er problemet?» Og nei. Selvmordstankene og selvskadingen gjør deg jo tross alt ikke dårligere i engelsk, og du leser Lord of the Rings på originalspråket mens resten av klassen pugger gloser. Bummer.

Det fine med å gå på steinerskolen, var at jeg slapp å bli så lagt merke til prestasjonsmessig. Når du får en skriftlig bedømmelse på en liten lapp ingen andre ser, kan du være så flink du vil i smug. Det er deilig. Det er beskyttende.

Når Høyre vil gi gullmedaljer og karakterer i skolen, så tenker jeg «Gud. Jeg hadde dødd av å få gullmedaljer i alle fag, alltid, rekende på en fjøl, uten å jobbe, uten å anstrenge meg, mens andre i klassen slet vettet av seg. Gni det inn, liksom. Jul meg opp når vi kommer ut i skolegården, det er greit.»

Noen ganger blir jeg bitter og elitistisk. Tenk om jeg hadde fått en spesiallærer som fulgte meg opp på samme måte som de med lærevansker fikk? Da kunne jeg jobbet med nye ferdigheter og ny kunnskap de ti årene jeg satt og ventet på at pensum skulle ta igjen det faglige nivået mitt. Tenk om de faktisk hadde sortert elevene etter faglig nivå. Da kunne jeg fått leke med barn som skjønte hva jeg sa.

Tenk om jeg hadde fått lærere som så på meg som noe annet enn et slitsomt element som korrigerte undervisningen deres og stilte dumme spørsmål. Tenk om det ikke var et handicapp å lære fort. Tenk om jeg ikke hadde fått kjeft fordi jeg hadde regnet ut regneboka. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg hadde vært flink i fotball istedet. Da ville hele hjembygda vært stolt av meg fra dag 1.

Når jeg ikke er bitter, skjønner jeg at jeg vet lite om andre barn sin skolehverdag. Jeg vet at jeg ikke er særlig kvalifisert til å si noe om læringsprosesser. Jeg har ikke lært noe på en annen måte enn å bli etterlatt alene med en masse bøker. Jeg vet ikke hvordan du blir motivert til å lære noe når du ikke liker å lese, lytte og ta notater. Jeg er ingen kompetanse utover egne erfaringer.

Da jeg ble medlem i RU, var idéen at flinke elever var barn av smarte, flinke voksne med en klassebakgrunn som gjorde barna deres skoleflinke. Det å være flink var ikke det å være flink, det var å tilhøre feil samfunnslag, og det hadde dermed ingen verdi.

Ressursene i skolen burde brukes på å tilrettelegge for de svakeste, siden det var sosialt utjevnende. Siden klassebakgrunnen min best kunne beskrives som filleproletær, følte jeg at jeg var et større utskudd enn jeg i utgangspunktet hadde trodd. «Hei, jeg heter Ida, og jeg er smugsmart.»

«Barnevernet kom aldri til oss» sier en venninne av meg. «Du måtte være voldelig og utagerende på skolen for at noen skulle skjønne at det var noe i veien. Ingen merker at du mangler matpakke og riktige klær når du kan snakke for deg. Er du oppegående, kan du umulig ha noen problemer hjemme.»

Jeg ble sendt til barnepsykolog i sjetteklasse. Han fant frem en serie med kort fulle av blekkflekker. «Eh,» sa jeg. «Skal vi ta Rorschachtesten? Er ikke den litt utdatert?» Jeg fikk bare den ene timen.

Ting jeg ikke liker

Det er en del ting jeg ikke liker og som jeg har gode grunner til å ikke like. Som Frp. Som Preben Z Møllers Deflora. Som Hege Storhaug. Du vet – rasisme, sexisme, dårlig litteratur og god, gammeldags stupiditet ispedd tonnevis av dårlig argumentasjon forkledd som forskning. Ting jeg kan forklare hvorfor jeg misliker.

Så er det de tingene jeg ikke liker, og som jeg ikke kan forklare hvorfor jeg ikke liker. De instinktive, irrasjonelle tingene. Jeg er i listemodus om dagen, så her er en oversikt over ting jeg misliker uten å skjønne hvorfor. Bidra med egne ting i kommentarfeltet.

Jeg misliker:

  1. Tørr bomull som knirker mellom fingrene.
  2. Blod. Nærmere bestemt blod frembragt av metall mot hud. Jeg har sluttet å svime av når jeg kutter meg, men jeg blir fremdeles farlig svimmel. Og nei, jeg vil ikke høre om at du har kuttet deg. Hold det for deg selv.
  3. Edderkopper. Ok, jeg misliker dem ikke. Jeg har en fobi. Jeg er redd for tegninger av edderkopper. Jeg er redd for leker som ser ut som edderkopper. En dag skal jeg eksponere meg for dem og bli ferdig med det, men inntil da kommer jeg til få høy puls av å skrive ordet edderkopp.
  4. Kjøttdeig. Det friker meg ut. Det friker meg ut mer enn pølse, og det er litt irrasjonelt. Jeg vet jo at pølse er vel så ekkelt.
  5. Teletubbies. Du vet de egentlig er her for å drepe deg.
  6. Lunken melk.
  7. Ferdig oppskåret toast-brød som har ligget lenge i plastpose.
  8. Ting som er fettete i tillegg til støvete.
  9. Å barbere seg. Jeg later som om de hårete leggene er et feministisk standpunkt, men egentlig er det fordi jeg har barberhøvelangst. Som leder til neste punkt:
  10. Hårfjerningskrem. Seig, illeluktende krem med løse hår i? Yuck.
  11. Å kjøpe sko. Jeg vil ha sko som varer livet ut, men selv de dyre typene dør jo etter halvannet år med veldig jevnlig bruk.
  12. Snus.
  13. Å se på TV. Jeg begynner å klø etter type ti minutter og må opp og gå litt.
  14. Pannekaker med sukker eller syltetøy. Jeg liker tykke, amerikanske pannekaker med bacon eller sirup, men tynne, norske pannekaker dynket i stekefett og fylt med blåbærsyltetøy gjør meg uggen.
  15. Frottéhåndklær som ikke har blitt vasket med tøymykner.
  16. Løshår som drysser ned når man er hos frisøren.
  17. Blå kulepenner.
  18. Kokt torsk.
  19. Folk som serverer smeltet margarin og later som om det er saus.
  20. Slipknot.
  21. Solarium.
  22. Husoldningssaft.
  23. Wienerpølser
  24. Flash. Flashreklame. Flashbaserte nettsider. Urkburk.
  25. Standardutseendet til Windows XP.
  26. Klær som gjør håret elektrisk.
  27. Rekeskall. Særlig de tynne, flisete følehornene.
  28. Ordet «golv».
  29. Ordet «salve»
  30. Yatzy.
  31. Lano.
  32. Kokt skinke.
  33. Norvegia.
  34. Servelat.
  35. Askebegere.
  36. Makaroni. Jeg vet det er rart. All annen pasta går greit, makaroni går ikke greit.
  37. Mr. Bean. Jeg blir bare flau når jeg ser på. Jeg liker Blackadder og annet av Rowan Atkinson, men Mr. Bean gir meg noia.
  38. Realityshow. Jeg blir bare flau på deltagernes vegne og må gå ut av rommet og finne på noe annet mens programmet står på. Jeg er sart når det kommer til folk som driter seg ut.
  39. Baconpostei. Jeg pleide å like det før, men så spøkte noen om at det var fluepostei, og hver eneste gang jeg ser baconposteipakken, tenker jeg på moste fluer. Logisk, men ikke rasjonelt.
  40. Nylonstrømper.
  41. Haremsbukser. (Mulig det ikke er irrasjonelt.)
  42. Kjøpesentre. Det må enten være handlegate, marked eller stooor butikk. Kjøpesentre er stressfeller.
  43. G-streng-truser.
  44. Omreisende tivolier. De bråker og blinker og stinker.

Om mobbing og mestring

Jeg skrev en personlig tekst om mobbing for et par dager siden, et bidrag til Den store mobbeboka for voksne som driver og tar form i disse dager. I dagene som har gått har det dukket opp mange sterke, personlige innlegg om å være mobbet, å mobbe eller se noen bli mobbet og ikke bry seg rundt om i bloggosfæren.

Hjorthen har skrevet et metainnlegg om mobbebloggingen og reist den nødvendige problemstillingen: Ja, mobbing er et problem, og det er viktig å synliggjøre det. Men å synliggjøre er ikke det samme som å løse mobbeproblemet. «Trenger vi kanskje mer kunnskapsformidling og færre ukebladshistorier»? spør han.

Siden mye av lidenskapen min er å suge opp informasjon, problemløsningsteknikker og mestringsstrategier, følte jeg for å gripe den tråden og skrive et oppfølgingsinnlegg. Jeg er hverken psykolog eller pedagog, og mitt syn på mobbing er farget av at jeg først og fremst ble mobbet, ikke av at jeg har observert andre bli mobbet eller løst noen mobbekonflikter.

Samtidig har jeg jo vært mobbet, for så å oppleve å slutte å være mobbet. Det er jo en slags kompetanse.

Her er et slags «Kapittel 2» av mobbehistorien min, som handler om hvordan klassen min til slutt fikk en lærer som greide å løse en årelang konflikt og et svært satt trakasseringsmønster. Det er ikke direkte kunnskapsformidling, men det er en mestringshistorie. De er vel så viktige å dele som lidelseshistoriene.

Forklaring? Jeg har ingen forklaring!

Vi ble tatt ut av timen helt uten forvarsel. Greit, ikke helt uten forvarsel. Den nye læreren hadde fått med seg at jeg tømte seigt søppel i gymbagen til han som hadde vært primus motor i mobbingen av meg. Den nye læreren hadde også fått med seg det voldelige sammenstøtet mellom oss i gangen etterpå, etter at han hadde åpnet gymbagen og bannet høyt i timen.

Han satt bak kateteret og hørte dødsdommen min bli utlyst på tvers av klasserommet. Jeg burde kanskje skjønt at han ville reagere, det var bare sånn at jeg var så vant til at ingen lærere reagerte lenger.

Vi skulle ikke ha samtale på noe grupperom, ånei. Den nye læreren tok oss med hjem til seg selv midt i arbeidstiden, disket opp med en skikkelig luksuslunsj og tvang oss til å sitte siden av hverandre rundt et lite kjøkkenbord. Da vi skulle sette oss, så jeg og gutten som hadde mobbet meg gjennom fire år på hverandre. Vi tenkte det samme begge to: «Føkk. Dette er første gang vi har sittet siden av hverandre. Ever.»

Vi spiste i pinlig stillhet. Så pinlig at jeg fremdeles husker maten. Jeg må ha studert det pestoglasset så inngående at det er brent inn i hjernebarken til jeg dør.

Samtaledelen kom altfor fort. Læreren min gjorde seg overforståelsesfull, patetisk alvorlig og nesten komisk pedagogisk. «Jeg vil at alle skal si det de føler, være ærlige med hverandre og snakke åpent sammen.» Vi begynte å føle oss ukomfortable. Klamt!

Han satte øynene i mobberen min: «Kan du fortelle oss hvorfor du ikke liker Ida?»

Det ble stille. Han vred seg i stolen. «Eh. Heh. Eeeeh. Altså. Sii det…»

«Du må jo ha en grunn for å mislike henne?» spurte læreren.

«Joo..jooo. Det begynte jo for så lenge siden…»

«Fortell hvorfor du begynte å mislike henne i utgangspunktet, da.» sa læreren tålmodig.

«Heh. Off. Ånei.» Han ser på meg. «Du var så stygg på håret?»

Jeg ler.

«Ok,» sier læreren min. Han spør meg hvorfor jeg misliker sjefsmobberen min.

«Fordi du har behandlet meg som dritt.»

«Fordi hun var stygg på håret?» skyter læreren min inn.

Han ler.

Situasjonen er surrealistisk. Vi er femten år, vi føler oss voksne, vi sitter og skal forklare et mobbeforhold som har strukket seg over mange år. Læreren har ingen formaninger, bare spørsmål. Problemet er at svarene på spørsmålene høres så helvetes teite ut når den stakkars mobberen min må si dem høyt. Grunnen til at mobberne mine misliker meg, er fordi jeg er meg, og alle har alltid mislikt meg.

«Du liker ikke Ida fordi hun er Ida?» oppsumerer den nye læreren.
«Eh. Altså. Ja. Nei, det..» Han vrir seg, flirer tamt, ser i bordet, ser på meg.
«Jeg tror jeg må ha en røyk.»

Han går ut på verandaen. Jeg kommer etter. Jeg får en klem. Vi snakker om andre ting, men vi snakker. Det er mai, vi går i tiendeklasse, jeg har vært redd for ham siden jeg begynte på Steinerskolen i sjetteklasse. En lærer med riktig fremgangsmåte og forståelse av situasjonen klarte å løse mobbesituasjonen på en ettermiddag.

Så det går an. Jeg er ingen fagperson, men jeg har sett det i praksis. Jeg vet jo ikke om dette er noe som ville fungert i alle situasjoner, at det er avhengig av hva slags relasjon man har til læreren sin og ikke minst hvor gamle man er.

Likevel – selv om konflikten var beinhard, var den ikke uløselig. Jeg antar at det er folk ute i leserskaren med bedre peil enn meg?

Noen som har mestringshistorier å dele? Noen som har kompetanse på å løse mobbesituasjoner der ute?

Min fortrengte dialekt

Denne teksten hadde jeg på trykk i Fredrikstad Blad for et par lørdager siden. Enjoy!

«Hvor mange var dere?» spør pappa.
«Fire stykken!» roper førskoleutgaven av meg.
«Hva sa du?» Han rynker pannen.
«Fire…stykker?» prøver jeg.
«Ah, NÅ skjønner jeg hva du sier. Mye bedre. Fire stykker.»

Jeg kan snakke fredrikstaddialekt. Jeg gjør det aldri annet enn i festlig lag. Det er et partytriks, et stunt, noe jeg gjør for å få folk til å le. «Hvor er du fra?» «Fredrikstad.» «Du høres ikke ut som om du er fra Fredrikstad?» «Jodda, jæ bare prekæ’nte så mye, se!» Jeg kjenner utflyttede nordlendinger og bergensere som har bodd tyve år på beste vestkant, men som fremdeles tviholder på dialekten sin. Fredrikstadfolk derimot, slår over i kav Oslo så fort de er utenfor bygrensa.

Opp gjennom oppveksten min har jeg hørt de kalle den så mye: «Norges styggeste dialekt.» «Raymond-språk.» «En slags nasal talefeil.» «Svorsk. Sånn går det når man bor ved svenskegrensa.» Stavangerdialekten er så sexy, synes Oslofolket. Østfolddialekten, derimot, kommer først på TV hvis noen skal spille dumme. Jeg har vært medlem i Riksmålsforbundet hele oppveksten, og jeg har fått plukket av meg hvert snev av dialekt etterhvert som det kom inn i språket mitt.

Tykke l’er, typisk Torsnes-tonefall og lokale uttrykk som «mævver» istedenfor «maur» ble fortrengt like fort som de kom inn. Det eneste som fikk lov til å bli var mangelen på diftonger. Jeg blir alltid bløt på bena, ikke blaut på beina. Jeg kaster sten og vasser i lere. Den delen av dialekten som var forenlig med konservativt bokmål var den som fikk bli. «Du vil ikke snakke Fredrikstad,» ble jeg forklart som barn. «Du vil at folk skal ta deg alvorlig.»

Forholdet mellom Riksmålsforbundet og Fredrikstads befolkning er påfallende. Idag har foreningen fire lokallag på landsbasis, og bortsett fra Bergen er Fredrikstad størst. En del av fjortisperioden min bestod i å dra på møter i Forbundet; de største politiske møtene jeg har vært på i min tid som aktivist her i byen. Lokalene på Hawk var stappfulle av folk som nippet øl og vin mens ledelsen leste høyt fra Bjerke, Bjørneboe og resten av riksmålskanon.

Selv tredve år etter at samnorsk var et stridsspørsmål, hadde møtene i Fredrikstad Riksmålsforening fullsatte saler. Ingen snakket fredrikstaddialekt, selvfølgelig. Selv om riksmålsfolket presiserte viktigheten av å skille talesprog og skriftsprog, snakket samtlige skriftsproget sitt, jeg selv inkludert. Vennegjengen min på ungdomskolen og videregående fnøs foraktelig av klassekamerater som rautet i vei på dialekten sin.

Selv om vi stønnet over sidemål når vi diskuterte språkpolitikk, var den viktigste politiske markeringen vår å utrydde et hvert tilløp til dialekt i talemålet vårt. I lange perioder var dialekt noe «de andre» snakket, gjerne representert ved busssjåfører, kassadamer og nabokjærringær. Det tok en stund før jeg skjønte at det kunstige dialektskillet var et bevisst, kulturelt klassestandpunkt: «Jeg er bedre enn bygda. Hør mitt bokmål.»

I senere tid har jeg lest om dialektbevegelsen andre steder i landet, om verdien av å ha sitt eget talemål, om at dialekt handler om identitet, lokalkultur, og språklig mangfold. Jeg skjønner argumentene, men jeg greier ikke å overføre dem til meg selv. «Joda, sikkert fint, det går nok med alle andre dialekter enn min.»

Og jeg er ikke alene. Venner av meg som flyttet fra hovedstaden til Sellebakk fortalte meg at de hadde gledet seg sånn til å oppleve dialekten på nært hold. Problemet var at folk aldri snakket dialekt til dem, bare rundt dem. De gikk på butikken og hørte folk snakke dialekt på alle kanter, men så fort noen ble tilsnakket på oslomål, svarte de på oslomål også. På skole og jobb hørte de bare fredrikstadmålet når noen skulle erte eller spøke.

Jeg føler meg truffet av beskrivelsen. Dialekten min er så sjenert at den bare kommer frem i situasjoner hvor jeg føler meg svært trygg på at alle andre rundt meg også prekær. Jeg synes det er skummelt å skulle snakke Fredrikstad på ordentlig. Det er skummelt når det seriøse budskapet mitt kommer ut i en språkdrakt jeg har fått innprentet at er useriøs. Derfor kommer ikke dialekten ut med mindre jeg tuller eller er svært opprørt og ute av kontroll.

Hvordan løse problemet? Jeg ser for meg en gruppe godt voksne, høyt utdannede fredrikstadfolk sittende i ring og si: «Hei, jeg heter Ida og jeg er flau over dialekten min.» Anonyme dialektfortrengere eller noe i den stilen. Likevel er det første og viktigste steget er å slutte og gjøre narr av dem som faktisk bruker den lokale dialekten. De er ikke dumme, de er modigere enn meg.