Sommerplaner

Jeg er så slapp etter antibiotikakuren jeg fikk på sykehuset. Jeg subber rundt i varmen og spiser jordbær med hjernen av. For et par dager siden gikk det opp for meg at det er to år siden jeg så storparten av de gamle vennene mine. Jeg har gått rundt i en veldig liten boble der jeg prøver å holde meg oppreist, og først nå skjønner jeg at jeg i grunnen har vært litt isolert. Men i motsettning til i fjor sommer, har jeg et par planer. Her er en liten oversikt:

Jeg skulle egentlig vært på Bloggcamp og Jafnadr, men er for syk og sliten til å få det til. Jeg skulle egentlig snakket på et arragement Landsforeningen for barne og ungdomsorganisasjoner skulle holde om «deltagelse» og «engasjement», men arrangementet ble avlyst grunnet manglende påmelding. Ironisk nok.

Ellers: Jeg er i gang med en ny bok som skal ut til våren. Dere får mer detaljer senere, det er så tidlig i svangerskapet at jeg er litt sjenert. Det slår meg at dette ble et litt usammenhengende innlegg, men hetebølge er hetebølge.

Om å slippe taket og komme tilbake

Jeg trodde jeg var bedre. Legen trodde jeg var bedre. Svigers trodde jeg var bedre. Jeg ble sendt hjem fra sykehuset med antibiotika og begynte å gjøre meg i stand til bryllupet jeg skulle i. Jeg dro til frisøren og følte meg kvalm. Jeg ble klippet og følte meg kvalmere.

Jeg seilte gjennom Torvbyen og kjente at jeg frøs. Termometeret under klokken viste 32 varmegrader. Jeg ringte svigerfar og ba ham hente meg, men hadde segnet om før han fant meg.

Resten er blaff av nålestikk og feber. Akuttmottaket luktet krise. Det var flombelysning og sykepleiere som stormet gjennom gangene, leger som kjeftet og laboranter med blodprøvetraller som kjørte radiobil mellom portørene.

«Førti komma fem» sier sykepleieren over hodet mitt. «Den stiger fortsatt» Jeg ligger under dynen og hakker tenner mens alle vinduer står åpne og folk svetter så de får våte striper på ryggen. Jeg vil synge, jeg prøver, jeg har stemme, men ordene forsvinner. Jeg leter og leter, men selv ordene i sanger jeg har kunnet fra jeg var liten glipper mellom fingrene og lar melodien stå naken igjen. «Hva gjør feberen med hjernen min?» tenker jeg. «Hva gjør feberen med hjernen min?»

De tar CT, røntgen, to dusin blodprøver, måler bakteriekulturen i halsen, sender meg på full gynekologisk undersøkelse, jeg får se alle organene mine på ultralyd, de tapper flaske på flaske med blod, det skal stå varmt til bakteriene vokser frem, hvis de vokser frem, de gir meg vann og antibiotika intravenøst. Jeg svetter ut en seng på en time.

Når de flytter meg ut av akuttmottaket til et sted jeg kan være lenger, kjenner jeg at det lukter stille død omkring meg. De har ikke ventilasjon på sykehuset Østfold. Folk med alvorlige sykdommer blir sykere i varmen, og sykehuset er kanskje det varmeste stedet. Jeg er jo heldig, jeg fryser, mens rommene rundt meg er fullt av gamle mennesker som surkler og svetter, hoster og må skiftes på. Vi har den samme typen senger, samme typen navnelapper, makne skjorter, makne dryppstativ. Forskjellen ligger i hud og helse, alder og alvorlighetsgrad.

Sykepleierne er en blanding av hjelpepleiere og flyvertinner her oppe i de varme, urinstinkede gangene. «Isvann? Noen som vil ha isvann?» Alle vil ha isvann. Alle vil ha sin egen vifte ved siden av sengen. Heten er en sykdom i seg selv.

Jeg føler meg litt utilpass der jeg ligger. Alle de andre pasientene er gamle og har ingen besøkende. Jeg har minst en virrvarrvokter ved sengen til enhver tid, noen holder hånden min uavhengig av besøkstid, pleierne har sagt det er greit. Alle de andre pasientene her har kreft eller langt fremskreden kols eller kuriøse lidelser som gjør at de forsvinner snart. Jeg skal ikke dø, jeg skal ikke noen ting, jeg skal bare ligge her i sengen og se i taket mens de setter sprøyte etter sprøyte og spør om det går bra, jeg har mistet oversikten over livet mitt, jeg vet ikke hvilken dag det er, jeg har glemt at jeg har en blogg, en epostadresse, et liv der jeg ikke har feber og sykehusklær.

Jeg har ett dikt på hjernen som surrer igjen og igjen: Tulips av Sylvia Plath

They have propped my head between the pillow and the sheet-cuff
Like an eye between two white lids that will not shut.
Stupid pupil, it has to take everything in.
The nurses pass and pass, they are no trouble,
They pass the way gulls pass inland in their white caps,
Doing things with their hands, one just the same as another,
So it is impossible to tell how many there are.

[…]

They bring me numbness in their bright needles, they bring me sleep
Now I have lost myself

[…]

I have let things slip, a thirty-year~old cargo boat
Stubbornly hanging on to my name and address.
They have swabbed me clear of my loving associations.
Scared and bare on the green plastic-pillowed trolley
I watched my teaset, my bureaus of linen, my books
Sink out of sight, and the water went over my head.
I am a nun now, I have never been so pure.

«Vi fant problemet på CT-bildene til slutt!» sier legen fornøyd. «Du har ikke kreft, gudskjelov» Jeg ser dumt på ham. Kunne jeg hatt kreft? Burde jeg vært redd for kreft der jeg lå? Han følger ikke opp utsagnet, han bare fortsetter å snakke om lymekjertlene i magen og at de er hovne, det er litt som å ha halsbetennelse i magen, jeg skal ta mer antibiotika, jeg kommer til å bli frisk.

Så trekker de ut nålene og jeg får dra hjem. Jeg sitter her og leser bloggen, sjekker eposten, går gjennom RSS-leseren og er litt forundret over at verden finnes. Fine verden, fine folk, fine steder, fine overopphetede sommeren og fine hagen til svigermor som er full av roser og jordbær. Hei, verden. Hei, livet som pleier å være mitt. Jeg er tilbake i en fersk, ustød versjon. Jeg har så vidt fått mine egne klær og hodet over vannet.

Om mobbing og mestring

Jeg skrev en personlig tekst om mobbing for et par dager siden, et bidrag til Den store mobbeboka for voksne som driver og tar form i disse dager. I dagene som har gått har det dukket opp mange sterke, personlige innlegg om å være mobbet, å mobbe eller se noen bli mobbet og ikke bry seg rundt om i bloggosfæren.

Hjorthen har skrevet et metainnlegg om mobbebloggingen og reist den nødvendige problemstillingen: Ja, mobbing er et problem, og det er viktig å synliggjøre det. Men å synliggjøre er ikke det samme som å løse mobbeproblemet. «Trenger vi kanskje mer kunnskapsformidling og færre ukebladshistorier»? spør han.

Siden mye av lidenskapen min er å suge opp informasjon, problemløsningsteknikker og mestringsstrategier, følte jeg for å gripe den tråden og skrive et oppfølgingsinnlegg. Jeg er hverken psykolog eller pedagog, og mitt syn på mobbing er farget av at jeg først og fremst ble mobbet, ikke av at jeg har observert andre bli mobbet eller løst noen mobbekonflikter.

Samtidig har jeg jo vært mobbet, for så å oppleve å slutte å være mobbet. Det er jo en slags kompetanse.

Her er et slags «Kapittel 2» av mobbehistorien min, som handler om hvordan klassen min til slutt fikk en lærer som greide å løse en årelang konflikt og et svært satt trakasseringsmønster. Det er ikke direkte kunnskapsformidling, men det er en mestringshistorie. De er vel så viktige å dele som lidelseshistoriene.

Forklaring? Jeg har ingen forklaring!

Vi ble tatt ut av timen helt uten forvarsel. Greit, ikke helt uten forvarsel. Den nye læreren hadde fått med seg at jeg tømte seigt søppel i gymbagen til han som hadde vært primus motor i mobbingen av meg. Den nye læreren hadde også fått med seg det voldelige sammenstøtet mellom oss i gangen etterpå, etter at han hadde åpnet gymbagen og bannet høyt i timen.

Han satt bak kateteret og hørte dødsdommen min bli utlyst på tvers av klasserommet. Jeg burde kanskje skjønt at han ville reagere, det var bare sånn at jeg var så vant til at ingen lærere reagerte lenger.

Vi skulle ikke ha samtale på noe grupperom, ånei. Den nye læreren tok oss med hjem til seg selv midt i arbeidstiden, disket opp med en skikkelig luksuslunsj og tvang oss til å sitte siden av hverandre rundt et lite kjøkkenbord. Da vi skulle sette oss, så jeg og gutten som hadde mobbet meg gjennom fire år på hverandre. Vi tenkte det samme begge to: «Føkk. Dette er første gang vi har sittet siden av hverandre. Ever.»

Vi spiste i pinlig stillhet. Så pinlig at jeg fremdeles husker maten. Jeg må ha studert det pestoglasset så inngående at det er brent inn i hjernebarken til jeg dør.

Samtaledelen kom altfor fort. Læreren min gjorde seg overforståelsesfull, patetisk alvorlig og nesten komisk pedagogisk. «Jeg vil at alle skal si det de føler, være ærlige med hverandre og snakke åpent sammen.» Vi begynte å føle oss ukomfortable. Klamt!

Han satte øynene i mobberen min: «Kan du fortelle oss hvorfor du ikke liker Ida?»

Det ble stille. Han vred seg i stolen. «Eh. Heh. Eeeeh. Altså. Sii det…»

«Du må jo ha en grunn for å mislike henne?» spurte læreren.

«Joo..jooo. Det begynte jo for så lenge siden…»

«Fortell hvorfor du begynte å mislike henne i utgangspunktet, da.» sa læreren tålmodig.

«Heh. Off. Ånei.» Han ser på meg. «Du var så stygg på håret?»

Jeg ler.

«Ok,» sier læreren min. Han spør meg hvorfor jeg misliker sjefsmobberen min.

«Fordi du har behandlet meg som dritt.»

«Fordi hun var stygg på håret?» skyter læreren min inn.

Han ler.

Situasjonen er surrealistisk. Vi er femten år, vi føler oss voksne, vi sitter og skal forklare et mobbeforhold som har strukket seg over mange år. Læreren har ingen formaninger, bare spørsmål. Problemet er at svarene på spørsmålene høres så helvetes teite ut når den stakkars mobberen min må si dem høyt. Grunnen til at mobberne mine misliker meg, er fordi jeg er meg, og alle har alltid mislikt meg.

«Du liker ikke Ida fordi hun er Ida?» oppsumerer den nye læreren.
«Eh. Altså. Ja. Nei, det..» Han vrir seg, flirer tamt, ser i bordet, ser på meg.
«Jeg tror jeg må ha en røyk.»

Han går ut på verandaen. Jeg kommer etter. Jeg får en klem. Vi snakker om andre ting, men vi snakker. Det er mai, vi går i tiendeklasse, jeg har vært redd for ham siden jeg begynte på Steinerskolen i sjetteklasse. En lærer med riktig fremgangsmåte og forståelse av situasjonen klarte å løse mobbesituasjonen på en ettermiddag.

Så det går an. Jeg er ingen fagperson, men jeg har sett det i praksis. Jeg vet jo ikke om dette er noe som ville fungert i alle situasjoner, at det er avhengig av hva slags relasjon man har til læreren sin og ikke minst hvor gamle man er.

Likevel – selv om konflikten var beinhard, var den ikke uløselig. Jeg antar at det er folk ute i leserskaren med bedre peil enn meg?

Noen som har mestringshistorier å dele? Noen som har kompetanse på å løse mobbesituasjoner der ute?

Dagens fangst:

  1. Nøkkelkort til Litteraturhusets Skriveloft
  2. Gnagesår.
  3. Ariel av Sylvia Plath.
  4. Vaniljeyoughurt.
  5. Et fornøyd publikum.
  6. En bok jeg skal anmelde for Fri Tanke.
  7. Noen timer uten nøkkel til leiligheten.
  8. Et stykk Mr. Jackson, maltraktert av tannlegen.
  9. Blomster som dufter godt i hele stua.
  10. Pizza og Star Trek med mannen tannlegen hadde maltraktert. Det er viktig å kose nerder.
  11. Noen timer romanskrivning.
  12. Hyggelig epost.
  13. Alice in Wonderland & Through the Looking Glass med gullkant og skikkelig innbinding.
  14. Solskinn på nesen.
  15. Beskjed om at jeg ikke har en ordentlig blogg, jeg skriver jo ikke om mote og klær.

Min fortrengte dialekt

Denne teksten hadde jeg på trykk i Fredrikstad Blad for et par lørdager siden. Enjoy!

«Hvor mange var dere?» spør pappa.
«Fire stykken!» roper førskoleutgaven av meg.
«Hva sa du?» Han rynker pannen.
«Fire…stykker?» prøver jeg.
«Ah, NÅ skjønner jeg hva du sier. Mye bedre. Fire stykker.»

Jeg kan snakke fredrikstaddialekt. Jeg gjør det aldri annet enn i festlig lag. Det er et partytriks, et stunt, noe jeg gjør for å få folk til å le. «Hvor er du fra?» «Fredrikstad.» «Du høres ikke ut som om du er fra Fredrikstad?» «Jodda, jæ bare prekæ’nte så mye, se!» Jeg kjenner utflyttede nordlendinger og bergensere som har bodd tyve år på beste vestkant, men som fremdeles tviholder på dialekten sin. Fredrikstadfolk derimot, slår over i kav Oslo så fort de er utenfor bygrensa.

Opp gjennom oppveksten min har jeg hørt de kalle den så mye: «Norges styggeste dialekt.» «Raymond-språk.» «En slags nasal talefeil.» «Svorsk. Sånn går det når man bor ved svenskegrensa.» Stavangerdialekten er så sexy, synes Oslofolket. Østfolddialekten, derimot, kommer først på TV hvis noen skal spille dumme. Jeg har vært medlem i Riksmålsforbundet hele oppveksten, og jeg har fått plukket av meg hvert snev av dialekt etterhvert som det kom inn i språket mitt.

Tykke l’er, typisk Torsnes-tonefall og lokale uttrykk som «mævver» istedenfor «maur» ble fortrengt like fort som de kom inn. Det eneste som fikk lov til å bli var mangelen på diftonger. Jeg blir alltid bløt på bena, ikke blaut på beina. Jeg kaster sten og vasser i lere. Den delen av dialekten som var forenlig med konservativt bokmål var den som fikk bli. «Du vil ikke snakke Fredrikstad,» ble jeg forklart som barn. «Du vil at folk skal ta deg alvorlig.»

Forholdet mellom Riksmålsforbundet og Fredrikstads befolkning er påfallende. Idag har foreningen fire lokallag på landsbasis, og bortsett fra Bergen er Fredrikstad størst. En del av fjortisperioden min bestod i å dra på møter i Forbundet; de største politiske møtene jeg har vært på i min tid som aktivist her i byen. Lokalene på Hawk var stappfulle av folk som nippet øl og vin mens ledelsen leste høyt fra Bjerke, Bjørneboe og resten av riksmålskanon.

Selv tredve år etter at samnorsk var et stridsspørsmål, hadde møtene i Fredrikstad Riksmålsforening fullsatte saler. Ingen snakket fredrikstaddialekt, selvfølgelig. Selv om riksmålsfolket presiserte viktigheten av å skille talesprog og skriftsprog, snakket samtlige skriftsproget sitt, jeg selv inkludert. Vennegjengen min på ungdomskolen og videregående fnøs foraktelig av klassekamerater som rautet i vei på dialekten sin.

Selv om vi stønnet over sidemål når vi diskuterte språkpolitikk, var den viktigste politiske markeringen vår å utrydde et hvert tilløp til dialekt i talemålet vårt. I lange perioder var dialekt noe «de andre» snakket, gjerne representert ved busssjåfører, kassadamer og nabokjærringær. Det tok en stund før jeg skjønte at det kunstige dialektskillet var et bevisst, kulturelt klassestandpunkt: «Jeg er bedre enn bygda. Hør mitt bokmål.»

I senere tid har jeg lest om dialektbevegelsen andre steder i landet, om verdien av å ha sitt eget talemål, om at dialekt handler om identitet, lokalkultur, og språklig mangfold. Jeg skjønner argumentene, men jeg greier ikke å overføre dem til meg selv. «Joda, sikkert fint, det går nok med alle andre dialekter enn min.»

Og jeg er ikke alene. Venner av meg som flyttet fra hovedstaden til Sellebakk fortalte meg at de hadde gledet seg sånn til å oppleve dialekten på nært hold. Problemet var at folk aldri snakket dialekt til dem, bare rundt dem. De gikk på butikken og hørte folk snakke dialekt på alle kanter, men så fort noen ble tilsnakket på oslomål, svarte de på oslomål også. På skole og jobb hørte de bare fredrikstadmålet når noen skulle erte eller spøke.

Jeg føler meg truffet av beskrivelsen. Dialekten min er så sjenert at den bare kommer frem i situasjoner hvor jeg føler meg svært trygg på at alle andre rundt meg også prekær. Jeg synes det er skummelt å skulle snakke Fredrikstad på ordentlig. Det er skummelt når det seriøse budskapet mitt kommer ut i en språkdrakt jeg har fått innprentet at er useriøs. Derfor kommer ikke dialekten ut med mindre jeg tuller eller er svært opprørt og ute av kontroll.

Hvordan løse problemet? Jeg ser for meg en gruppe godt voksne, høyt utdannede fredrikstadfolk sittende i ring og si: «Hei, jeg heter Ida og jeg er flau over dialekten min.» Anonyme dialektfortrengere eller noe i den stilen. Likevel er det første og viktigste steget er å slutte og gjøre narr av dem som faktisk bruker den lokale dialekten. De er ikke dumme, de er modigere enn meg.

Hjemmehos-blogging: Hello Kitty

Kjære Internet. Vi har kjent hverandre lenge nå. Du vet mye om meg. Du har vært med meg på sykehusopphold og boklansering, stått side ved side med meg i tykt og tynt. Likevel har vi en del hemmeligheter for hverandre. Det finnes en Virrvarr du ikke ser. Selv jeg har en intimsone. Nå har jeg tenkt å overskride hva jeg egentlig synes er komfortabelt å utlevere.

Jeg har, på oppfordring, tatt bilder av Hello Kitty-samlingen min og har planer om å vise den frem. Dessverre er det ikke alle som forstår hva som er så fantastisk med Hello Kitty. Enten så elsker du vektorgrafikk-katta ved første øyekast, ellers så synes du den er vel sukkersøt og uspiselig.

Jeg elsker den. Dette er min irrasjonelle side. Det kan være at du får et litt annet syn på meg etter å ha sett Hello Kitty-samlingen min. Kanskje du ser for deg at jeg sitter ved et stort, mørkt skrivebord og er veldig smart og har briller på nesen. Det bildet kommer til å gå i stykker nå. Beware.

(Petter: Du tagget meg en gang i tidenes morgen til å ta bilde av noe snodig i huset mitt. Vi satser på at dette er snodig nok, selv om det ikke er spesielt kunstnerisk ^_^)

NB: Inneholder rosa katter.

Les mer «Hjemmehos-blogging: Hello Kitty»

Tordenbloggpremien!

Jeg fikk verdens fineste pakke i posten for noen uker siden: Min egen Virrvarr-genser, som premie for at jeg vant Tordenbloggen 2008. Jeg lovet å ta bilde av meg selv med genseren på, men siden jeg hater å bli fotografert, har det tatt litt tid. Uansett – slik ser den fine genseren ut:

Virrvarr i Virrvarr-genser
«Jada, jada, Mr. Jackson. Du skal få lov til å ta et bilde.»

Virrvarr i Virrvarr-genser bakfra

«Du skal til og med få lov til å ta to»