Slutt å ta fitta for gitt.

Dette blogginnlegget har en skikkelig drøy tittel for at du ikke skal bli sjokkert over innholdet. Her blir det livmorhals, etterbyrd, bæsj, voldtekt og død. Share and enjoy.

Du finnes.

Ergo har noen født deg. 

Ida Jackson, Fritt etter Descartes.

Det finnes bare én vei til livet: Gjennom livmoren.

Hadde du en fraværende far, kan det være du aldri traff ham.
Men selv om du ble oppdratt av noen helt andre enn den du grodde inne i kroppen til, delte du oksygen, næringsstoffer og blod med dem i ni måneder.

Uansett hvilken relasjon dere hadde, kostet du strekkmerker, steinharde pupper, preventiv klipping, plutselige rifter, blod og bæsj og etterbyrd. 

Dette er «den lille forskjellen.» Den er er temmelig stor.

Likestilling er en løgn.
Det er forskjell på opphavet.
Det var bare én person som risikerte livet sitt for at du skulle få livet ditt.

Du må ikke føde for å bli forelder.
«Forelder» er en arbeidsbeskrivelse.
Er du dekket av gulp? Koker du flasker? Er du våken om natten? Bærer du?
Lytter du etter barnelyder når du er på do?
Da har vi samme jobb.
Hvordan du fikk den, er irrelevant.  

Men har du livmor, er reproduksjon noe helt annet enn det er for alle andre.
Har du livmor, kan reproduksjon skje med deg.

I moderne, feministisk diskurs er voldtekten “det verste som kan skje.”
Det var ikke sånn før abortloven.
Før var det verste som kunne skje, at du måtte føde og ikke ville det.

Det er derfor det heter uløkka.

Når vi snakker om fødsel, må vi alltid huske på at uønsket svangerskap, fødsel og barsel er vold. 

Tweet

Jeg tror at å hjelpe hverandre i fødsel, var en av hovedgrunnene til at menneskeapene fant sammen.

Vi har store hoder.
Vi kan ikke gjøre som kattemor og gjemme oss for å føde i fred.

Likevel er fødsel tabu.

Adrienne Rich skriver at kjernen i patriarkatet, er forakten for mors kropp: Det er ingenting som er så ekkelt og skittent og tabubelagt som at vi alle kommer fra fitta. Vi vil helst glemme det.

Jeg skriver dette, fordi jeg vil at du skal bry deg om fødsel.
Uansett hvor barnløs og livmorløs du er.
Du kommer herfra.
Og fødselsomsorgen trenger din oppmerksomhet.

Pandemi-tiltakene er snart et år.
Fremdeles lar vi det være opp til hvert enkelt helseforetak hvem som får være med når ungen skal ut.

Får partner være med?
Vi får se!
Får venn eller doula være med?
Sjelden. 

Mens WHO anbefaler at alle som føder får ha med minst én støttespiller som ikke er helsepersonell, har Norge gått et år med dårligere retningslinjer for fødsel under pandemi.

Kostnaden bæres av den som dytter babyen ut.

Sterke innlegg har blitt delt under hashtaggen #jegføderikkealene.

Men ikke sterke nok.

Jeg får lyst til å rope:

Du er livets opprinnelse! Ikke unnskyld deg når du ber om hjelp!

Tweet

Naturlig, naturlig, farlig, farlig

Jeg hadde en traumatisk fødsel. Jeg klarte meg fordi jeg hadde med nok hjelp.

Min mann og min beste venninne holdt meg flytende gjennom en komplisert forløsning og dramatisk hastekeisersnitt. Sykehuset var fullstendig utilstrekkelig.

Hver gang jeg sier dette, får noen et behov for å forsvare sosialdemokratiet.
Å fortelle meg at deres fødsel gikk bra.
At de fikk god hjelp.

«Det er mange fødsler som går bra, det er jo en naturlig prosess» sier de.

“Åja” sier jeg. “Skal du føde hjemme neste gang, da?”

“Ånei, det er jo KJEMPEFARLIG, Ida! Tenk om noe gikk galt?”

Der har du fødsel i et nøtteskall.
Helt naturlig og ikke noe å snakke om, og noe kjempefarlig som MÅ skje på sykehus. 

På en gang. 

Er fødsel farligere enn fallskjerm?

Det har ikke vært noen ulykker med tandemhopp i Norge siden 70-tallet.
Likevel får jeg høre at jeg er modig som hoppet tandem.
Det døde 4 kvinner med komplikasjoner knyttet til fødsel og keisersnitt i 2015.
Men det er ingen som sier at du er modig når du slutter på p-piller. 

“Men er det nødvendig å ha ekstra hjelp? Når du får jordmødre og gynekologer og barnepleiere?”

Folkens, vi har nedbemannet og redusert tilbudet under unnskyldningen at vi skal “slippe til far”. 

Hele den moderne fødselsomsorgen er basert på partners ubetalte arbeidskraft. 

Å føde alene, er å føde med redusert tilbud.

Uunnværelig, ubetalt arbeidskraft

Jeg hadde med armer som holdt meg mens jeg gikk på do da jeg fødte.
Jeg hadde med armer som gav meg noe å drikke da jeg fødte.
Jeg hadde mer armer som holdt meg mens anestesilegen satt epiduralen.

Legen klarte det ikke alene.
Jordmor hadde ikke kapasitet.
Det var ikke tid til to stikk, han måtte videre.

Det var den samme epiduralen som ble skrudd opp under hastekeisersnittet.
Hadde jeg ikke hatt den, hadde det blitt narkose.
Større sjanse for komplikasjoner.
(et annet ord for “død”)
Ingen ammestart, fordi oppvåkningen ville tatt lengre tid. 

Og en stor sannsynlighet for at min barselsdepresjon ville blitt en barselpsykose. 

Det er dyrt, det. 

Men vi slapp den kostanden som samfunn. 

Jeg hadde med ekstra hjelp til sykehuset.
Når vi lukker den døra, kommer kostnadene til å tyte ut andre steder.

Jeg er annerledes enn mange.
Men jeg er ikke spesiell.
Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep da jeg var ung.
NKVTS sin undersøkelse fra 2015 tyder på at 10% av alle med livmor har samme erfaring som meg.
Og mørketallene er store.
Det kan hende vi er flere.

Traumene mine flammet opp i fødselen.
De fikk meg til å forsvinne inn i meg selv.
De fikk meg til å miste kontakten med virkeligheten.
Hver gang legens fingre møtte livmorhalsen, var flashbackene der. 

Underlivet mitt er mange ting. 
Et av dem er åsted.

Puppene skulle bli mat, men de har også vært kløpet og herjet med før.

Sentralnervesystemet skiller ikke mellom hore og madonna, mellom gutter som tvinger seg på og jordmødre som skal sjekke åpning. 

Å insistere på at alle fødende skal være “spreke” og “sterke” og at de tåler det, er å late som om alle de andre fanene i 8. Mars-toget nulles ut det øyeblikket du blir gravid.

Du er ikke sterk og naturlig fødeku: Du er en kropp som har levd med den patriarkalske volden hele veien før du skal føde.

Jeg var ikke i stand til å føde alene, uavhengig av smittevern.

Jeg tok med ekstra hjelp, men det var fortsatt ikke nok.

Sykehuset var fullstendig utilstrekkelig i 2016.

Jeg har brukt fem år på å bearbeide opplevelsen. 

Og nå er det verre.

Jeg er kvalm og rasende.
Så la oss bruke det raseriet til noe.
Jeg begynner:

• Hvis DU hadde en traumatisk fødsel, så sitter du nok hjemme og har skyldfølelse nå. Jeg hadde skyldfølelse for keisersnittet mitt i to år, jeg kjente meg som en feilet fødeku. Dette innlegget er en invitasjon til å forvandle skyldfølelsen din til politisk handling. Feminismen stopper ikke ved retusjering av rumper. Meld deg inn i Landsforeningen 1001 dager som jobber politisk for støtte i fødsel og barsel. Og fortsett å lese her.
• Hvis DU er gravid og skal føde i siste innspurten av pandemien: Bli vrang og kravstor og insisterende og breial. Vær til bry. Insister på å få med deg alt og alle du har bruk og behov for. Jeg vil ha et nasjonalt fødselsopprør, men DU må være din egen fødepirat og ta mer plass enn du synes du får lov til. Særlig hvis du er en politisk korrekt, snill, SV-fødeku som så gjerne vil vise at de offentlige løsningene er gode nok. Få en individuell løsning på ditt politiske problem, du kan slåss for de andre senere.
• La oss alle – NÅ – bestemme oss for at vi skal endre retningslinjene så Ingen Må Føde Alene, OK? La oss lage lyd. La oss skrive tekst.

Ava, min største litterære muse, tegnet denne tegningen til meg mens hun hørte meg snakke sint om dette blogginnlegget.

Vil du lese fødselshistorien min?

Jeg kommer med en bok på Gyldendal til høsten.
Den heter Fødselsdag og handler om mitt svangerskap, fødsel og barsel.

Vil du lese et (ikke korrekturlest) utdrag?

Jeg deler ikke hvilket som helst utdrag. Jeg deler den biten jeg tror vil hjelpe deg mest å skrive din historie.

Ja, jeg vil at du skal skrive om fødselen din. En om hvorfor det var essensielt at du fikk hjelpen du fikk. Om hva du ikke fikk. Om hva du trengte.

Send den til Bent Høie og inkluder noen saftige kroppsvæske-skildringer.

Det er på tide at norske helsemyndigheter slutter å ta fitta for gitt.

Leste du helt hit?

Les litt mer, da. (Og meld deg på lista mi.)

• Mitt innlegg om å bli mor (2016)
• Mitt innlegg om å amme (2016)
• Mitt innlegg om voldtekt (2018)

Følg meg på Instagram.

Følg meg på Twitter.

Er Facebook favoritten?

Bruk denne lenken når du deler, så samler vi den gode samtalen i en tråd!

Jeg inndrar herved retten din til å late som at du ikke visste at høyreekstremisme er et problem.

Du burde spylt den ideen i dass da Breivik skjøt unger på Utøya.

Du burde skjønt det da Donald Trump sa at det var «very fine people on both sides» da nazistene viste seg i Charlottesville.

Men jeg skjønner at det er vanskelig å ta inn over seg at det finnes flust med nazister når du sitter på Twitter og diskuterer om ungdommen er blitt for hårsår.

Om rasisme egentlig er et problem i disse dager.

Om det er for mye identitetspolitikk og om folk er for lett å krenke.

Men nå gidder jeg ikke mer.

Jeg gidder ikke late som om jeg er vokst opp i denne velutdannede, høflige, borgerlige offentligheten.

Jeg er ikke fra Norge.
Jeg er fra Norges underliv.

Jeg kommer fra kommentarfeltet, ja DET kommentarfeltet, det du tror må være på tull.

Og som det er lett å ignorere når de kaller en norsk poet «fandens svarte avkom«.
Fordi det må jo være et rart unntak.

Fordi de fleste her i den høflige offentligheten er hvite og cis og tross alt gikk på samme videregående skole som alle de andre som deltar i debatten.
De har aldri fått sånne kommentarer, eller hørt sånne kommentarer, så kanskje det tross alt står greit til?

Du lever i en boble, baby.
Og du har for lite kunnskap.

Nazisme er ikke en tankefeil.
Det er en ideologi.
Et livssyn.

Bestefaren min kjørte over grensa til Polen i bare underbuksa sommeren 1941, og skrev at han hadde vervet seg til Germanske SS Norge fordi han elsket Hilter.

Jeg er vokst opp med konspirasjonsteorier og rasisme som en del av verdensoppfattelsen min.
Og jeg skal fortelle deg noen sannhetens ord om den gjengen som stormer kongressen nå.

De ser på seg selv som heltene i denne historien.
De bor i et samfunn der alt de ser på som godt og bra er under angrep.
Da Biden vant, vant de slemme.

Bestefaren min så på seg som en helt.

(Jeg har skrevet om han før. Du kan lese om boken jeg skrev i 2014, Morfar, Hitler og jeg, her. Og kjøpe den her, de fleste sier at den lærer dem femti nye ting om nazisme.)

Dette med å se på seg selv som helten er viktig.

Da jeg skrev innlegget «Jeg er rasist» under Black Lives Matter, fikk jeg mange kjipe meldinger.

En av dem lød: «Du gjør meg kvalm.»

Jeg synes disse meldingene er interessante.

Morgenbladet lurte på om jeg ville la meg intervjue i en «Er rasisme et problem?»-tekst.
Det sa jeg nei til.

Jeg nekter å være med på en offentlighet der vi later som at det høyreekstreme ikke finnes.

Han som sendte meg meldingen om at jeg gjorde ham kvalm, hadde lett opp nummeret mitt og sendt en sint melding til en fremmed i affekt.

Det krever mye affekt for å sende SMS-er til fremmede.
Han lever i en verden som føles veldig farlig.
Der alt går feil vei.
Jeg sier ikke dette for at du skal synes synd på ham.

Men for at du skal forstå at han lever i en annen verden enn deg.

Han som sender sint SMS-til meg, vil beskytte noe han opplever som veldig truet.

Jeg kjenner den verdenen, fordi jeg vokste opp i den.
Jeg ble født inn i et Norge som var styrt av en farlig konspirasjon.
En ond gjeng som ville ødelegge landet vårt og selge det til Europa.

Den gjengen het Det Norske Arbeiderparti.

Da skuddene løsnet på Utøya, skjønte jeg hvorfor.
Fordi jeg hadde vokst opp med at Torbjørn Jagland var en skummel skikkelse som kontrollerte alt.

Det fantes pamfletter hjemme hos meg der det stod at Bilderberggruppen styrte verden.
At en ny verdensorden var på vei.

Jeg var et barn, og jeg tok til meg informasjonen som et barn.
Jeg husker å sitte på bussen med hasj-hodene i Moss og hviske om de som styrte alt, hørte alt.

Men jeg flyttet til byen.
Jeg flyttet til Internett.
Jeg stilte kritiske spørsmål til verdenen jeg var vokst opp i.

Jeg endte opp i en jobb der jeg hadde mektige Bilderberg-medlemmer i styret, og så dem glemme passord og surre med styrepapirene.

Det virket ikke akkurat som de styrte verden, gitt.
De hadde makt.
De hadde privilegier.
Men de hadde ikke total kontroll.

«Ida, hvordan skal vi klare å ha en god debatt om dette?»

Du kan ikke ha en debatt der en side tror at de er i en farlig krigssituasjon, og den andre delen tror de er i en forlengelse av den spennende tiden sin i Kulturutvalget på Chateu Neuf.

På samme måte som du ikke kan forvente at en svart debattant skal orke like mye som en hvit middelklasse-debattant.

«La oss ha en sivilisert samtale mellom Roar, som mener at Fatima er farlig, vil ødelegge Norge og må dø, og Fatima som gjerne vil gå på universitetet i Bergen i fred.»

Det er ikke en debatt, folkens.

Jeg er en del av problemet.
Jeg har ikke snakket om konspirasjonsteoriene jeg har vokst opp med.
Jeg har villet skåne slektninger og venner som har levd i det.
Som vil benekte alt jeg sier nå, fordi det er det de gjør.

De benekter det i Dagsnytt 18 og sender anonyme drapstrusler etterpå.
De later som om de tulla.

Men nå ser dere dem på TV, folkens.
Trump har fridd til dem hele veien.

My peeps.
Vi har dem, vi også.

Jeg har ingen løsning, folkens.
Men jeg kjenner dem.

Og første løsning på et hvert problem, er å innse at det er et problem.

Jeg vet du liker å tro at du bor i et land der alle tror på demokratiet.
Der alle tror at alle er like mye verdt.
Men det gjør du ikke.

Bestefaren min trodde at det burde bo folk med samme hudfarge som ham i det landet han bodde i, for at det landet skulle kunne fungere.

Og at det fantes krefter som drev en blodkrig for å sørge for at landet kunne ødelegges av feil blod.

Denne idéen lever fremdeles.

Vi kan for lite om den.
Vi kjenner den ikke igjen før den juler opp noen.

Steg en er å våkne opp.
Velkommen til virkeligheten jeg er født inn i.
Den er ikke et trivelig sted.

Du kan følge meg på Twitter.
Du kan melde deg på nyhetsbrevet mitt, Mandagsmedisin, hvis du vil ha trøst & politisk oppvåkning.

En samtale fra Joe and the Juice:

Meg: (Roper gjennom bassen) «Hei, du! Kan du skru ned musikken litt? Det er bare meg her nå?»

Han: (Roper tilbake) «Nei! Den skal stå på hele tiden! Det er en del av konseptet!»

Meg: (Roper enda høyere) «Kan du ikke gjøre et unntak? Kunden har alltid rett?»

Han: (Roper i vei) «Ta på deg øretelefoner mens du spiser! Da kan du bestemme din egen musikk!»

Meg: (Vanlig toneleie) «Jeg vil gjerne ha det stille. Jeg kan få maten til å ta med, takk.»

Han: (Roper) «HÆ?»

Akk. Sådan er Oslo-livet.

Sentrum er full av spisesteder der du skal sitte i max elektronika.
Som en del av «konseptet».
Jeg hater det som pesten.

Tilbake til ungdomsskolen

Det er vanskelig med høy musikk.
Å klage på det føles som å klage på disco på ungdomsklubben da jeg var tenåring.
Automatisk sosial ekskludering.
Gratulerer, nå er du utmeldt av det gode selskap.
Alle «kule» elsker jo høy musikk?
Og du vil jo så gjerne være kul og gem og med?

Men høy musikk er plagsomt for mange.
Og på grunn av kulhetsfaktoren, er det flaut å si det.
Det er kunstformen alle må finne seg i.

Det er greit å ikke digge moderne lyrikk.
Å ikke forstå seg på samtidsdans.
Eller like teater som inviterer publikum til å være med i forestillingen.

Men høy musikk er synonymt med «fest og moro».
Å klage over det, er å bli tante Sofie.

Det er lov å ha preferanser

Jeg liker mange ting ikke alle digger.

Ekstra chili i maten.
Kombucha.
Skrekkfilmer.

Ingen forventer at alle må tåle max Tabasco eller Motorsagmassakren.

Tenk om andre kulturformer skulle få lov til å breie seg like mye som musikk!

Jeg elsker Maria Kjos Fonn, men jeg rigger ikke opp en høytaler under naboenes vindu så hun kan lese høyt fra bøkene sine på max volum til klokken 23.

Men med musikk er det motsatt:

Jeg skal ta hensyn til musikken.
Musikken skal ikke ta hensyn til meg.

100% sur kjerring

Konkrete tiltak

Hva kan du gjøre?

Ingen onsdagsoppgjør uten konkrete tiltak du kan iverksette.

1. Skriv klager på støy

Du skal kunne skrive formelle klager fra nettsiden til kommunen du bor i. All lokalpolitikk handler om å få nok klager inn. Alle klager må journalføres. Noter dato og klokkeslett for bråket, og send inn. Du er ikke ukul, du er en innbygger i kamp med næringsinteresser som vil selge mer øl. Folkehelsas venn, kaller jeg deg. Ja til søvn!

2. Be kaféene dempe bakgrunnsmusikken.

Dette gjør jeg hele tiden. «Jeg skal ha et møte her, jeg skal skrive her, jeg har migrene, jeg hører litt dårlig, skru ned lyden er du snill.» Som regel sier de «Okei.» Min drøm er å lage en liste over Stille steder i Oslo, og at kaféer begynner å ta lyd på alvor som en del av opplevelsen.

3. Bli hørselsvennlig

Hurra for rullestoltilgjengelige lokaler! Ja til alternativ tekst på bildene på Instagram! Men det er ikke nok! De hørselshemmede blir ofte glemt! Jeg anbefaler Bufdir sin veieleder om et hørselsvennlig miljø. Bakgrunnstøy er et stort problem. Klikk her for å lese veileder.

4. Ha med øreplugger når du skal ut.

Et minne: Jeg var på jobbtur i New York. Felles samling var på et hipt utested. Da jeg kom inn, var musikken så høy at det føltes som å gå inn i en vegg. Jeg følte meg utrolig ensom. Jeg ville så gjerne være en kul kollega, men jeg hadde ikke sjangs til å oppholde meg der. Da så jeg at en kollega ta på seg beskyttende øreplugger. Wow! Etter det har jeg begynt å ha med øreplugger overalt. Dette er gull på kino under bråkete reklame! Konserter blir også mindre plagsomme med øreplugger. Bonus: De beskytter ørene mot skader fra overivrige musikk-elskere.

5. Musikkelsker? Husk at ikke alle deler gleden

Det er ikke sånn at musikken må forsvinne. Det holder lenge at alle som digger høy musikk, venner seg til tanken om at de ikke er alles fest og moro. Musikk er som alkohol: Mange elsker det, mange har store problemer med det. Begge deler er like sant og begge deler er like greit. Det bør ikke være et obligatorisk innslag på «alt som skal være gøy», men et tilbud til dem som faktisk liker det.

Musikkskeptiker? Gi opp fortellingen om å være kul

Jeg vet, dette er den vanskeligste. Inne i oss prøver vi fremdeles å passe inn på ungdomsskolen. Men du må ikke være kul. Gjenta etter meg. Du får lov til å være en kjedelig festbrems selv om du er 21 år og student. Gå hjem og legg deg. Livet er for kort til å lide på diskotek. Noen av oss trives best på bibliotek.

Nå begynner moroa!
Liker du høy musikk?
Kommentarfeltet er ditt!

———-

Du har lest onsdagsoppgjør av Ida Jackson.
Hver onsdag tar jeg oppgjør med noe.

Vil du ha e-post neste gang jeg skriver noe nytt?
Meld deg på e-postlisten min!

Klikk her for å melde deg på

Alle på e-postlisten er mine hemmelige venner.
Du får tekster jeg bare sender på mail.
Du får også høre om bøker jeg skriver og produkter jeg selger.

Når jeg ikke skriver blogg og e-post, er jeg aktiv på Instagram.

Klikk her for å følge meg på Instagram.

En samtale jeg ofte har går sånn:

«Ida, ville du vært interessert i et betalt samarbeid med bedriften vår?»

«Neitakk.»

«Sikker? Vi betaler godt.»

«Absolutt, og produktet ser bra ut. Men jeg sier alltid nei, skjønner du.»

«Hvorfor det?»

«Det er dårlig butikk for både deg og meg.»

«Jammen du har et publikum, og vi har penger! Er ikke det win-win?»

«Nix. Du misforstår noe essensielt.»

«Hva behager?»

«Du antar at omtale fører til salg. Sånn er det ikke.»

«Men du er jo forfatter! Alle vet at å lansere en bok handler om å få til presse! Selger det ikke bøker?»

«Sett over kaffen. Nå skal vi ha oss en kjip realitetsorientering.»

Hva har skjedd med reklamen?

Jeg tror at reklame er en døende sjanger.

«Jammen Ida, jobben min bruker jo millioner på reklame! Det er en milliardindustri!»

Jepp, og det er bekymringsverdig. Vi pøser penger på reklamen fordi den ikke virker, og vi trenger at den skal virke.

Men hva som er jobben til reklame, har forandret seg dramatisk det siste tiåret.

En Facebook-annonse er egentlig et skilt. Den sørger for at butikken din blir tilgjengelig for besøkende noen timer.

Google Ads og FB-annonser er logistikk.
Jobben deres er å få kunden inn i butikken. Resten av salget må du ordne selv.

Og det er skikkelig vanskelig, fordi du ikke kan ansette en smilende selger til å stå i nettbutikk-døra di.

Sponsoravtaler er et forsøk på å gjøre meg til selgeren din.

Når jeg blir spurt om å posere med en ny vannflaske, er det basert på at en anbefaling fra et menneske selger godt.

Og siden jeg er mitt eget mediehus her på Internett, får du også redaksjonell omtale når jeg poserer med vannflaska.

Det regnes som å være enda bedre. En stor del av det å være reklamebyrå, er å få til medieomtaler.

Når forfatterne klare over forlaget ikke gjør nok for å selge boken deres, så klager de egentlig over at journalistene ikke ringer.

Selv om alle forfattere som har hatt en «mye omtalt» bok, vet at oppslag i Aftenposten ikke garanterer høyere royaltyutbetaling.

Ingen vet om reklame virker

Jeg har vært med å vurdere suksessen til flere reklamekampanjer i jobben min som konsulent.

La meg dele noen vanlige måter reklamebyråer rapporterer om hvordan en kampanje gikk.

La oss si du har kjøpt plakater til t-banebue, trikke-bue og bussrumpe.

Dette er de to vanligste reklame-plassene i Oslo. Da får du hengt opp bilder inne i takbuen på trikk og bane, samt klint bilde av produktet ditt på rumpa på bussen. Bussrumpe regnes for å være ekstra bra, siden folk sitter og ser på reklamen mens de kjører i kø.

Det er helt umulig å måle hvor mange som går i butikken etter at de har sett en bussrumpe.

Men siden reklame er dyrt, jeg har sjelden sett et budsjett på bussrumpe for under 800 000 kr), må reklamebyrået dokumentere ovenfor kunden hvordan kampanjen gikk.

Da kjører de en spørreundersøkelse for å sjekke hvorvidt et statistisk representativt utvalg husker at de har sett reklamen.

Er det en stor kampanje, sjekker de også om folk husker produktet etter at kampanjen er ferdig.

Dette er imidlertid ingen garanti for salg. Jeg kan kanskje ti reklamer for Pizza Grandiosa, men har aldri kjøpt en selv. Jeg kan ikke huske å ha sett en reklame for Dr. Oetker Mozarella, men jeg husker fremdeles at det er den jeg vil ha når jeg er fysen på frossenpizza.

Er du et stort nok selskap, er det en egen verdi i å føle at du er på «alles lepper».

Men er du en aktør som trenger penger i kassa, er tradisjonell reklame dyrt og risikabelt.

En annen måte å måle «effekten» av PR-byråer, er at PR-byrået verdsetter hvert enkelt presseoppslag de har fått til basert på hva det ville kostet å kjøpe annonseplass i samme avis.

Men dette er – igjen – basert på idéen om at omtale fører til salg. Selv om veien fra TV2-nyhetene til butikken er like lang som veien fra bussrumpa til butikken.

Nettsider er kassaapparater

Vi er likestilt på Internett. Distribusjonskanalene er demokratisk fordelt. I prinsippet kan alle bli sin egen nettavis/tvkanal/radio. I prinsippet kan alle bli sponset av alle. Men vent litt! Nettsider er mye mer enn mediekanaler. De kan også være butikker, komplett med lager, kassaapparat og kvitteringssystem.

Dette er superviktig når vi tenker på bussrumpa. I gamle dager var både reklamen og avisene du annonserte i LANGT UNNA selve butikken. Derfor var reklamens jobb å si:

«Dette produktet FINNES! Vi sier det på en så vågal og morsom måte at du MÅ huske at det helt til du er i butikken!»

Jobben til reklamen var å hjelpe hukommelsen vår.

På nett er annonsene skiltet som fører til butikken + opplevelsen av å være butikken. Dette er litt som om Troika både geleidet deg inn på Kiwi og snakket til deg når du sto i kø!

Det interessante med denne sammenslåingen, er at reklame ikke pleide å ha som jobb å selge. Jobben var å bli husket.

Salg er et eget fag, og krever en helt annen kompetanse enn å skape blest.

La oss stoppe opp litt ved ordet «salg».
Det er et ord som gir folk mer noia enn «regnskap» og «sex» til sammen.

Salg er skittent. Salg er sleipt. Det vekker assosiasjoner til Krøsus Sork og Onkel Sid i Ernie.
Det er derfor jeg er så opptatt av å ta salget tilbake.

Jeg er nemlig – primært – en selger.

Åh, så fristende å si at jeg er ekspert på innhold, sosiale medier og strategi!
Men målet med strategien er jo salg.
Ellers er disse greiene her bare en dyr hobby.

Akkurat nå er Internett fullt av store firmaers dyre hobbyer.

Du kan ikke lese blogger på mobil lenger, fordi hele skjermen bare er reklame og cookie-varsler.

Vet du hva et cookie-varsel er?
En forespørsel om å kunne lagre mest mulig info om deg, så du kan få mest mulig reklame.

Salg er mye ærligere og mye mindre slitsomt enn reklame.

Jeg elsker denne beskrivelsen hos Marie Forleo.

Klikk her for å kikke på den.

Hun skriver: «Vi selger ting. Det er derfor du kan få 99% av innholdet vårt gratis. Prisen du betaler er at vi selger av og til.»

Så enkelt. Så tydelig. Så lett å forholde seg til.

Jeg selger. Derfor er jeg ikke til salgs

Her er grunnene til at jeg takker nei til å være noen andres reklameplakat.

1. Jeg vil ikke gi bort ytringsfriheten min til et firma. Det er dét reklame er.
2. Å bli sponset er masse jobb, og krever oppfølging og kundepleie av sponsorene. Det er en kunderelasjon og et fag og en jobb. Jeg vil heller ta jobben med å selge meg direkte til deg enn å selge meg i smug til sponsor.
3. Jeg vil ikke drive forbruket enda høyere. Kjøp brukt, barn.
4. Jeg tror ikke betalt omtale gir bra salg. Det betyr at jeg vil ha høy turnover på sponsorer og bruke mer tid og krefter på å selge meg inn til nye.
5. Betalt omtale gir kjedeligere Internett og mindre brukervennlige nettsider. Jeg vil ha best mulig Internett. Da må det overflødige reklameinnholdet bort.

Salg er ærlig

Jeg skriver gratis på nett fordi jeg vil forandre verden.

Når jeg selger en bok jeg har skrevet til deg, er det et forslag på hvordan du kan bruke tiden, pengene dine og energien din.

Du kan si ja takk.
Eller nei takk.

Jeg får konkret tilbakemelding på om jeg har laget noe du vil ha eller ikke.
Det er sårbart.
Og lærerikt.

Og du?

Salg er ikke bare salg av dingser.
Salg er å få noen ut av modusen «scrolle på nett» og over i konkret handling.

Du må selge Greenpeace for å få noen til å melde seg inn.
Det holder ikke å si «Greenpeace finnes og gjør mye fint.»
Du må lede folk hele veien fra «surret rundt på Facebook» til «satte opp autogiro.»

Internett er ikke bare salg.
Det er offentlig infrastruktur.
Det er kultur.
Det er lek og moro.
Det er postkort og småprat.

Men alt de nettsidene koster penger.
Selv de som oppleves som gratis.

Hva koster Internett-teksten du leser?

Gratis innhold på nett er finansiert på fire måter:
1. Dine skattepenger
2. Donasjoner fra rike onkler
3. Dine brukerdata og din oppmerksomhet
4. Salg av produkter og tjenester

Det koster ikke penger å sende meldinger på Messenger, men du betaler i brukerdata.
Det koster ikke noe å lese en blogg tapetsert i reklame, men du betaler med oppmerksomhet.

Den viktigste måten å komme oss ut av oppmerksomhetsøkonomien, er å selge mer.

Hva skal til for å selge?

Du må ha en klar oppfordring til kjøp.
Det holder ikke å legge ut et bilde av noe og si «likte denne».
Internett er forvirrende og butikkene er vanskelige å finne.
Du må være krystallklar.

Jeg fikk Song for Eirabu på toppen av bestselgerlistene i 2012.
Vet du hvordan jeg fikk det til?
Jeg sa til leserne:
«Nå går vi inn og bestiller, dere!»

Klikk her for å lese innlegget som startet kampanjen.
Klikk her for å lese Bergens Tidende om kampanjen.

Alle jeg solgte til, hadde hatt lyst til å kjøpe.
Jeg fikk dem bare til å få ræva i gir.

Jeg laget en «Kjøp Guro Sibekos bok!»-oppfordring under Black Lives Matter.

Vet du hva folk sa?

«Åh, den husker jeg at kom, jeg har planlagt å lese den lenge, jeg har bare ikke surra meg til det ennå!»

Dét er konsekvensene av omtale.

Bøker skal bades og anmeldes og kritiseres og formidles.
Det er ikke salg.

Og salg er essensielt for kulturlivet.

Kulturfolk må selge

Salg = den ultimate veien til ytringsfrihet.
Skitsamma om Forfatterforeningen ikke liker deg.
Skitsamma om stipendkomitéen ikke synes du er kul nok.
Skitsamma om du fikk dårlig anmeldelse.
Du solgte, og nå har du råd til å skrive en bok til.

Jeg er ikke redd for å blande kassaappartet sammen med det redaksjonelle.

Jeg er mye reddere for en oppmerksomhetsøkonomi der Internett er fullt av dulgt reklame for stæsj som selger dårlig.

Dette blogginnlegget er finansiert av forfatterskapet mitt.

Du kan gå i nettbutikken min og kjøpe noe av meg.

Eller du kan kose deg med gratis tekst uten reklame, i trygg visshet om hvor pengene mine kommer fra.

Hva kan du gjøre nå?

Sterke meninger er verdiløse. Det er praksis, bare praksis som teller.
Jeg ønsker meg reklameøkonomiens død.
Jeg ønsker meg at alle flinke kulturfolk får penger, ikke bare «formidling.»
Da må vi sette inn konkrete tiltak!

Takk nei til cookies!

Alle nettsider må fungere fint uten at du legger igjen brødsmuler om deg selv. Tingen er at hvis du faktisk kjøper noe i en nettbutikk, så må du legge igjen personinfo. Den infoen kan nettstedet lære av. Google Analytics er et nyttig verktøy, men ingen trenger egentlig informasjonen om kjønn og demografi på sine besøkende. Ikke gi etter for kjekspresset, si nei!

Ikke ta selfie med boken din. Selg den!

Er du forfatter? Selg boken din. Du har brukt mange år av livet ditt på å lage et fantastisk produkt som koster mindre enn en bukse. Når du tar bilder av deg selv med boken og bruker #forfatterlivet, så selger du ikke bok. Du selger drømmen om å være forfatter. Du gav alt i skriveprosessen. Nå er det ditt ansvar å gi potensielle lesere muligheten til å faktisk lese boken. Dette krever at du aktivt oppfordrer til KJØP. Ja, det er sårbart. Ja, det er skummelt. Gjør det likevel.

Bruk Internett til å forandre verden

Du har en scene! Du har en avis! Du har YTRINGSFRIHET og du bruker den til…småprat? Smilefjes? Bruk den dyrebare plattformen din til å få folk til å gjøre det du skulle ønske at de gjorde. Kristine Tofte brukte bloggen sin i 2007 til å få folk til å melde seg som blod og beinmargsdonorer. Klikk her for å lese innlegget om blod og marg. Det krevde at leserne gikk ut av surfemodus og inn i handlingsmodus. Enten du kaller det salg eller aktivisme: Målet er å få folk til å gjøre noe. Du kan bruke dine kanaler til å endre det du vil ha endret. Ja, det er sårbart. Ja, det er skummelt. Gjør det likevel.

Slå opp influenserne i Proff.no

Det er lett å bli misunnelig på influenserne. Her sitter du og har 489 følgere og ingen sponsorer, og ser på folk med 100K følgere som har fått en hel bil. Kuren mot sammenligning er realitetsorientering. Slå opp dem du er misunnelige på i Proff.no og ta en kikk på regnskapstallene fra i fjor. Mest sannsynlig er ikke omsetningen enorm. Det er bare at influenserne er veldig gode på å selge fortellingen om hvor stas det er å være influenser. Og de som sponser dem, sponser i realiteten den fortellingen med sine produkter.

«Se på meg, jeg lever et liv der jeg blir betalt for å være KappAhls buksemodell!»

Nå begynner moroa!
Ble du provosert?
Ble du interessert?
Jeg vil gjerne høre hva du tenker!

Kommentarfeltet er ditt ❤

________

Dette innlegget er inspirert av en nydelig rant jeg hadde med Green Bonanza på Instagram.

Klikk her for å følge henne.
Klikk her for å følge meg og få flere ranter.
Klikk her for å kjøpe kokeboken hennes, den er blitt lekker.

Og nei, den siste lenken er ikke sponset.

Det er berre salg. Og kjærleik.

———————

Du har lest Onsdagsoppgjør av Ida Jackson.

Vil du ha Onsdagsoppgjør på e-post?
Klikk her for å melde deg på e-postlisten min!

Da får du også tekster som bare kommer på e-post.
Vi blir hemmelige venner.

Du får selvfølgelig også et og annet salgsinnlegg. Jeg lever min egen lære.

_______________