Jeg takket nei til kunstneroppropet

For et par uker siden fikk jeg epost fra NFF – Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforening. De er forfatterforeningen min, og jeg er ganske glad i dem. De betaler meg for å dra rundt og holde foredrag på skoler (mail dem hvis du vil ha besøk!), forer meg med tidsskriftet Prosa og har masse stipender de deler ut hvert år. Fin gjeng.

Siste epost gjaldt imidlertid oppropet deres mot den fæle fildelingen. Ville jeg være med blant de som undertegnet? «Haha, nei!» sa jeg. Jeg ble litt forundret over at de var med på oppropet i det hele tatt. Platebransjen får i hvertfall fildelt det rettighetsbeskyttede materialet sitt.

NFF må jo sitte på Gud og Hermansen for å få noen til å lese bøkene deres i det hele tatt, og det er ikke som om noen faglitterære forfattere i Norge har tapt penger på at noen skulle ha delt en pdf-versjon av boka deres. Vil du dele bøkene dine, låner du dem bort når du har lest dem selv.

En venninne som er Grafillmedlem fortalte at hun hadde fått forespørsel om det samme. «Og jeg er webdesigner» sukket hun. «Tenk om noen hadde fildelt nettsiden min.»

Og likevel – jeg er ikke teit. Jeg skjønner på oppropet at kulturbransjen er redd for at legalisering av ikke-kommersiell fildeling vil true opphavsretten deres. Og likevel. Som forfatter er jeg mer redd for nettsensur og personvernsbrudd enn for at noen skal spre ting jeg har laget uten mitt samtykke.

Dessuten: Som blogger gir jeg bort store deler av tekstarkivet mitt gratis. Jeg tjener fremdeles penger. Å gi bort noe gratis og å leve av noe er ikke en motsettning på nett. Man må bare tenke annerledes enn det man har gjort tidligere. Kulturbransjen har først og fremst et innovasjonsproblem, ikke et rettighetsproblem.


Eirik Newt har kritisert kulturoppropet bedre enn meg.

En fæl kvinnes bekjennelser

Jeg er en av disse fæle, norske kvinnene. Jeg er en sånn du får når kvinnekampen går for langt. Jeg kler meg som en ti år gammel gutt og har samme sveis som Tommy i Tommy og Tigern.

Jeg vasker opp mens mannen vasker klær, vi kliner på kjøkkenet mens han stryker skjorter og jeg leser tegneserier. Vi har sex når vi har lyst. Har ikke han lyst, har jeg det på egenhånd og omvendt. Vi tafser midt mellom skittentøy og uvaskede gryter hvis ingen av oss gidder å gjøre husarbeid først.

Jeg har skrevet bok der jeg oppfordrer til gruppesex. Jeg synes sekulariseringen av samfunnet er helt knall. Jo mindre kristne verdier, jo bedre.

Jeg synes damer kan nekte menn sex. Jeg synes menn kan nekte damer sex. Jeg tror Lysistrata er utdatert. De kulturene der kvinner læres opp til å tilfredstille menn fra de er små er gjerne de samme kulturene der kvinner ikke skal ha noen egen seksualitet. Jeg tror ikke vi får mer varme og kjærleik i samfunnet ved å gå bort i fra det.

Sorry, Hanne. Jeg har tenkt å fortsette å være en ateist. En feminist. En hedonist. En sånn fæl kvinne. Jeg skriver for Humanetisk Forbund. Jeg får Ottarbladet i posten. Jeg er en av dem som er i med å gjøre Norge til et av de mest gudsfiendtlige landene i verden. Jeg er skyldig i at kjønnskampen er blitt for hard.

Og Mr. Jackson? Han er enda verre. Han er svoren Beauvoir-entusiast og har lest mye mer Dawkins enn meg.
Jeg tror det som er problemet ditt, Hanne. Du har ikke skjønt at vi er allierte, Mr. Jackson og jeg. At vi jobber sammen for flere fæle kvinner, mer gudsfientlighet og mer ensomhet og kulde i samfunnet.

Du tror at du er på parti med den norske mannen. Du tror at Mr. Jackson er mer gira på noen litt mer spake og smørevillige. At all den kyssiningen og kosingen vår er en dekkoperasjon. Rosene og jordbærene bare spill for galleriet. Du har ikke skjønt at de bra norske mannfolka har en fetisj for fæle kvinner.

Etter å ha lest kommentarfeltene under innleggene Sissel Vedal og Undreverset har skrevet om utspillene dine, slår det meg at fanklubben din er et fåtall fæle menn, intet mer.

Fæle menn + Krf. Kos deg.

Sondre Olsens snurrige analyser

Sondre Olsen, nestleder i Hordaland Krfu, har funnet forklaringen på eldrebølgen: Abortloven. For å bruke hans egne ord:

15.197 ufødte barn ble tatt av dage ifjor. Omtrent 14.000 i snitt siden 1978. Med andre ord har vi tatt livet av 150.000 mennesker som ville vært et sted mellom 20 og 30 år idag, hvorav mange sannsynligvis ville jobbet i helse- og omsorgssektoren. Med disse 150.000 blant oss idag ville vi kanskje ikke hatt så stor grunn til å frykte noen eldrebølge.

Først – la oss ta en kikk på «tatt av dage»-retorikken. Jeg har aldri tatt abort, men jeg har hatt en saftig spontanabort. Ut fra Sondres perspektiv var vel dette et tragisk dødsfall eller noe i den stilen? En litt fremmed tankegang for meg: Fra mitt perspektiv var det en veldig kraftig menstruasjon og et surt sykehusbesøk.

Jeg ante ikke at det var vanlig Krfu-retorikk å snakke om «mennesker vi har tatt livet av» når det kom til abort? Jeg forbinder dette først og fremst med Ludvig Nessa og Børre Knudsen. Korriger meg hvis jeg tar feil.

Likevel er ikke det mest problematiske med Sondres innlegg måten han skriver om aborter på. Det er at han tror det er sammenheng mellom anntall utførte aborter og antall barn som ville blitt født hvor den store, logiske bristen ligger. La oss plukke fra hverandre dette argumentet:

De som tar abort, tar abort fordi det ikke passet å få barn da. Storparten av disse jentene får barn senere. De har gjerne en idé om hvor mange barn de vil ha. Om noen tok abort som 17åring og så fikk tre barn i slutten av tjueåra, har hun ikke et barn for lite. Hun har fått de tre barna hun hadde planlagt.

Å snakke om at de utførte abortene har sørget for at vi har mistet 150.000 mennesker, er like mye vås som å snakke om at prevensjon eller seksuell avholdenhet sørger for at vi mister mennesker. Det er gode løsninger for nybakte foreldre som gjør at folk formerer seg, ikke at de blir forhindret fra å avbryte svangerskap. Den arbeidsstokken på 150.000 Sondre Olsen mener Norge har mistet er ikke reell. Aborter er ikke minusbarn.

Videre tar folk aborter av en grunn. 150.000 uønskede barn ville ikke blitt 150.000 blide, skattebetalende hjelpepleiere til å løse utforingene i eldreomsorgen. Det ville gitt økte utgifter til tenåringsmødre, barnevern, psykiatrisk hjelp og stønad til foreldre til utviklingshemmede. Jeg er helt for at vi skal gi masse spenn til alle disse tingene, men som regnestykke for å få eldrebølgeproblematikken til å gå opp? Helt på trynet.

Skal vi bevege oss inn på at aborter reduserer befolkningstallet, og at det er galt å redusere befolkningstallet, er det ikke langt til Monty Python sin klassiker: Every sperm is sacred.

Og likevel tror jeg ikke Sondres innlegg er et antiprevensjonsinnlegg eller et «pul mer! fød mer!»-innlegg. Jeg leser det som et sentimentalt oppgulp – et vemodig innlegg som reflekterer over alle menneskene som ikke ble født på grunn av avbrudte svangerskap. De kunne jo gjort så mye fint om de levde. Løst eldrebølgen, for eksempel? Djiz.

Sondres snurrige innlegg er dermed én del dårlig tankearbeid og én del tradisjonelle, reaksjonære holdninger.
Les også Minneapolises gjennomgang av innlegget og Undres slakt.

Virrvarr liveblogger religionsdebatt

Som du kanskje har fått med deg, er jeg invitert til å dekke religionsdebatten på Litteraturhuset i kveld. Under finner du livebloggingsverktøyet – lag deg en bruker og kommenter, eller bare les feeden etterhvert som nye ting skjer. NB: Livebloggingen kommer ikke i gang før kl. 19 blank. Første gang jeg gjør noe sånt – ønsk meg lykke til ^_^

http://www.coveritlive.com/index2.php/option=com_altcaster/task=viewaltcast/altcast_code=da37a4af89/height=550/width=470

Tilbake som blogger – og som liveblogger

Jeg hadde egentlig tenkt å la bloggferien strekke seg litt lenger, men når du får søte eposter fra Aftenposten med overskriften: «Blogge ikveld?», vet du at du har vært borte fra Internett for lenge… Mer presist har jeg fått spørsmål om jeg vil liveblogge en religionsdebatt fra Litteraturhuset. Så langt jeg har skjønt har de spurt meg, Vampus og en til for å få litt politisk bredde.

Dermed skal datamaskinen min og jeg bevege oss ned på Litteraturhuset til kl. 19. Her på bloggen kommer det til å være et livebloggingsrom vi kan krangle og kommentere underveis i til å være oppe fra rundt 18. Det er mulig det kommer et skikkelig blogginnlegg om debatten etterpå, også, siden liveblogging er en slags chatting med bloggeren som initiativtager.

Hva debatten handler om, sier du?

Vel, temaet lyder: Hva er det med religion?

I følge Aftenposten-mannen skal disse spørsmålene diskuteres:

– Hvorfor er det slik at debatter knyttet til religion blir de hardeste og heftigste i vårt samfunn for tiden?

– Hva er årsakene til den høye temperaturen og engasjementet?

– Hva gjør religionenes nye, sentrale stilling med samfunnet?

Jeg har en vag (sic!) følelse av at diskusjonen egentlig heter «Hva er det med Islam?» og at mye av innleggene kommer til å dreie seg om Muhammedkarikaturer, blasfemiparagrafen, omstridte hijaber i politiet og flammende hijaber i 8. mars-tog, muligens krydret med debatten rundt homoekteskap, samt litt Gaza som garnityr. Om jeg tar feil eller ikke, vil vise seg.

Og ja: Her er panelet – la oss introdusere dem skikkelig:

Torkel Brekke:

Google-biografien hans forteller meg at han er førsteamanuensis i religionshistorie på UIO, har en smartass-doktorgrad fra Oxford og har utgitt bøker om Budda og forholdet mellom religion og vold på Humanist Forlag. Litt lenger nede i søkemotorhistorikken finner vi hvor han hører til politisk: Han er prosjektleder i Civita.

Rett under finner vi et svarinnlegg på en kronikk han har skrevet, med den vakre overskriften: Totalitære Torkel Brekke.

Nok google-funfacts: Så langt jeg skjønner er det en annen kronikk han har skrevet som er utgangspunktet for kveldens debatt – nemlig «En ny religionsdebatt», der han forsøker å sette dagens religionsdebatter i sammenheng med religionens rolle i Europa historisk sett.

Virrvarrs førsteinntrykk:

Perspektivet hans som går på at vi alltid har knyttet sammen «norsk» med «protestantisk kristen» er intressant nok. Virker som en veldig stødig fyr faglig, selv om jeg er politisk uenig med ham.

Torbjørn Jagland:

Stakkars Torbjørn. Jeg trenger jo ikke presentere ham – du vet jo hvem han er. Det er problemet med å være en så profilert politiker: Alle vet hvem du er. Jeg hører navnet Torbjørn Jagland og får en assosiasjonspakke som lyder: «Gro har gått av som statsminister, 36,9, Min europeiske drøm, Anne Holt som justisminister, Bongo fra Kongo», akkompagnert av en snutt fra en Ole Paus’ sang:

Jeg vet at Jagland vil fremstå som en seer med visjoner bak alt det han gjør – så da er det bare en av hans idéer at ministern meldes inn i parti’ tidligst dagen før?

Jeg traff ham en gang som fjortenåring på Storbyen Kjøpesenter i Sarpsborg. Det var valgkamp, og han stod der mutters alene og delte ut roser til forbipasserende. Jeg stoppet opp og stilte ham masse «Jeg har vært på åpent møte i Ungdom mot EU-ikke kom her!»-spørsmål om EØS, men han ville ikke prate. «Ta denne rosen og be mamma stemme Arbeiderpartiet.»

Uansett: Jeg tror han er invitert til å sitte i debatten fordi han kom med krass kritikk av regjeringens behandling av blasfemiparagrafen i et menneskerettighetsperspektiv.

Virrvarrs førsteinntrykk:
Jeg har ikke noe førsteinntrykk, jeg har bare masse fordommer. Kjære Torbjørn, jeg tror du kommer til å prate masse piss. Det hadde vært kjekt om det ikke ble tilfelle, dog. Suprise me.

Laila Riksaasen Dahl

Neste dame ut i panelet har jeg aldri hørt om, så her får Google lov til å skrive biografi igjen. Hun er biskop i Tunsberg bispedømme (Altså Vestfold og Buskerud for deg som ikke har snøring på forholdet mellom bispedømmer og fylker), og er Norges andre kvinnelige biskop etter Rosemarie Köhn.

Hun har markert seg i religionsdebatten med å mene at trossamfunn må få untak for likestillingsloven hvis de ønsker det, samtidig som hun mener at Kirken også bør miste vikselsretten, og at vielsen deles i to deler: En obligatorisk, juridisk del og en valgfri religiøs sermoni.

Ellers er hun en av to biskoper som har gått åpent ut om at de har endret syn i spørsmålet om homofile prester. Googlebiografien hennes forteller ellers at hun har gitt ut en bok med prekeskisser og ellers synes det er for mye fyll i kyrkja. Hvem skulle ha trodd det? (c;


Virrvarrs førsteinntrykk:

Den logiske representanten fra Statskirken, antar jeg? Relativt anstendig? Ikke noen jeg forventer meg noe veldig spennende fra, heller. Jeje.

Bushra Ishaq:

Åh, Bushra Ishaq. Google er ikke noe snill med deg. Hvis du leser dette blogginnlegget, så send meg en mail: Jeg synes du fortjener en liten hjemmeside, en liten wikipediaartikkel, en blogg, et eller annet som forteller hvem du er og hva du gjør som dukker opp over alle de massive angrepene på deg som dukker opp øverst i søkemotorhistorien. Vi kan fikse det. Seriøst. Hvem er du i følge Google?

Hege Storhaug lurer på om du lurer folk til å tro at du er snill og liberal når du rusler rundt uten hijaben din, om du egentlig dømmes etter Sharialover når du kommer hjem fra skolen.

En bunch søppelbloggere bruker spalteplass på å stille spørsmålet: «Bushra, hvor dum går det an å bli? Du må jo vite det?»

Langt nede, under Document.no sin kritikk av deg, finner jeg Dagsavisen sin artikkel der det står at du ble «utsatt for hets og trusler under hijab-debatten».

Duh. Etter å ha bladd halvannen side med Google-greier, finner jeg ut at du er medisinstudent og muslimsk feminist. Som sagt, du trenger en hjemmeside. En søkemotoroptimalisert en.

Virrvarr sitt førsteinntrykk:

Etter å ha lest gjennom så mye kritikk av det damen har sagt og skrevet, gleder jeg meg til å se henne i aksjon. Jess. Hun må ha litt av en ryggrad som har klart å stå gjennom hele den sinnsyke hijabdebatten – samtlige av stortingspolitikerne våre backet jo ut.

Vel, dette er altså utgangspunktet. Stikk innom Litteraturhuset hvis du har tid og mulighet. La oss håpe det blir en intressant debatt. Hvis ikke kan vi le av den i live-blog-chatten (c:

(Og ja: Dette var mitt innlegg nr. 500. Fanfare og konfetti, nå.)

Om å vekke en sovende blasfemiparagraf

«Jeg klarer bare ikke skrive opp på et opprop der Hege Storhaug har skrevet også.»

Vi står ute i bakgåren under varmelampene og holder røykerne med selskap. Temaet er forslaget til endringen av blasfemiparagrafen, forslaget til utvidelsen av rasismeparagrafen, loven som muliggjør å straffe krenkende utsagn om religion.

Langt til høyre, langt til venstre, midt i mellom og på skrå – det meste av meningsspekteret er representert. Greit, vi mangler noen SV-folk og noe religiøse, noen som kanskje ville tatt Storberget i forsvar. Luften er full av snø og nikotin og vi har faktisk konsensus.

Vi er mot. Det vi diskuterer litt er hvorvidt det er kult å putte navnet sitt på samme papir som folk vi ser på som islamofobe. Konklusjonen er «tja.» Spørsmålet er for viktig til å gjøres smalt, og ingen av oss vil at de som går over i rasistiske karakteristikker av islam skal få lov til å definere motstanden mot loven.

Jeg pleide å være veldig religiøs. Det gikk over. Jeg har skrevet noen ord om hvordan krenkende yttringer oppleves når du faktisk tror til Fritanke.no. Blasfemiske yttringer kan oppleves som personlige fornærmelser, fordi tro først og fremst er en følelse, ikke en mening. Samtidig er det ingen grunn til at sterke følelser skal være fritatt for kritikk, harselas eller satire.

Noe av det skremmende med det lovforslaget som foreligger, er at det er å vekke en sovende blasfemiparagraf. Å gå fra «du fornærmer Gud og det må være straffbart» til «du fornærmer meg som tror på Gud og det må være straffbart» er å tilpasse loven for et moderne, sekulært samfunn og gjøre den mulig å bruke.

En del av ytringsfriheten er å beskytte folks rettigheter til å støte og fornærme hverandre, med noen få begrensninger, satt av rasismeparagrafen. Den behøver ingen utvidelse. Utsagn som er hatefulle og dreier seg om enkeltgrupper «Drep muslimen!/Drep prestejævelen!/Drep homoene!» er allerede dekket av den eksisterende lovgivningen. Sterkt fornærmende utsagn om noens religion er ikke et sterkt fornærmende utsagn om dem, selv om det kan føles slik.

Hovedargumentet til Storberget med venner, er at loven vil prioritere minoritetsreligionene og dermed forhindre utsagn som kan føre til fremtidige konflikter. Mange har nevnt Muhammedkarikaturene- og hvordan loven på mange måter virker skreddersydd for en norsk situasjon av samme type.

Jeg var en av dem som kritiserte Jyllandspostens publisering av karikaturene og stilte spørsmålet «Hva vil du si ved å trykke dem? Handler dette bare om yttringsfrihet?». Samtidig er det å kritisere noe som er trykket og å ville forby noe jeg er kritisk til to vilt forskjellige ting. Yttringsfriheten gir både muligheten til at noe kan si noe jeg synes er teit og at jeg kan få lov til å si at jeg synes det er teit. Motsetningene som gjorde at karikaturene ble den brannfakkelen den ble, ville ikke forsvunnet om man fikk forbud mot å trykke dem.

Som en av talspersonene for oppropet mot loven sa på radioen: Norge er blitt så sekulært som det har blitt og den norske kristendommen har blitt så liberal som den har blitt gjennom aktiv kritikk, debatt, parodi og diskusjon. Det er å sette oss mange år tilbake å skulle få en oppdatert blasfemiparagraf som kan tas i bruk.

Hva kan du gjøre? Vel, du kan melde deg inn i denne facebookgruppen og signere dette oppropet. Teksten i oppropet er utmerket, selv om du må skrive opp navnet ditt ved siden av Hege Storhaug.

Om å ha antisemitter i plenen

Jeg er glad i det lille partiet mitt, men det har et par feil. En av feilene er den manglende evnen til å tuppe ut folk som mener intenst pinlige, intenst programstridige ting. Som å mene at jøder som folkeslag (og kan man egentlig snakke om jøder som folkeslag?) mangler empati som gruppe.

På samme måte som kvinner er mer empatiske enn menn, og afrikanere har et generelt mindreverdighetskompleks. Urkburk. Han sammenligner selv sine utsagn om jødene med følgende generaliserende, essensialistiske karakteristikker av andre folkegrupper i kronikken Israelsk Psykdom.

Jeg siterer:

For eksempel kan man fritt snakke og skrive om «kurdernes tradisjoner når det gjelder kvinner og æresdrap», eller «den latinamerikanske macho-kulturen», «den italienske korrupsjonskulturen” eller «kineseres sterke frykt for å miste ansikt». For ikke å snakke om alle de «tilbakestående» trekk ved folk og samfunn hvor islam spiller en dominerende rolle. Alt dette kan man mene ting offentlig om, og utsagn kan være både sterke og generaliserende.

Jeg synes ikke generaliseringer på bakgrunn av nasjonalitet, etnisitet eller kjønn er ok. Å bruke andres tåpelige generalisering som argument for å si nedsettende ting om jøder som gruppe, med Israelkritikk som unnskyldning, er dårlig skjult antisemittisme. Konrad har en krass og to the point-oppsummering av Andresens kronikk. Astrid Meland har også skrevet saklig om Andresen.

Problemet mitt er at jeg har tilgang på flere kilder til Trond Andresens skriblerier om jøder. Andresen driver et åpent forum – KKforum– hvor jøder og jødenes natur har vær nesten det eneste tema som har blitt diskutert gjennom januar.

Jeg sitter og leser til øyet blir stort og vått om hvordan man må angripe jøder som gruppe når man kritiserer Israel. Ikke Israelske politikere. Ikke USA’s støtte til landet økonomisk og millitært. Nei, man må be hver enkelt jøde, hvor i verden de måtte bo, om å ta ansvar for herjingene på Gaza. La meg sitere Andresen fra KK-forum på temaet:

Boye Ullmann angriper (KK 8/1) min kommentar fra 3/1. Han kaller den
«motbydelig». Og han mener at jeg bør ut av partiet Rødt. Men jeg
påpekte bare noe som er åpenbart for enhver som tør og vil se: de
fleste jøder, også utafor Israel, har et påfallende fravær av empati
med palestinerne. Og jeg sikter da ikke til
religiøst-fundamentalistiske jøder, men til de millioner av
velutdannede middelklasse-jøder som er det typiske for Vest-Europa og
USA, og som har langt større innflytelse enn deres andel av
befolkningene skulle tilsi. […] Mens Ullmann tilhører den del av venstresida som tar
regi fra enhver Israel-vennlig jøde som hevder å bli såret over
spørsmål om Israels gjerninger.

Jeg får klø av alle undertonene av jødisk konspirasjonsteori i teksten. «Påfallende fravær av empati», «langt større inflytelse enn deres andel av befolkningen skulle tilsi», «venstresida tar regi fra enhver Israel-vennlig jøde» osv. Det mest absurde er at KKforum er fullt av rødtmedlemmer, utmeldte rødtmedlemmer og SV’ere i salig blanding. Og det ekle er at ingen riktig sier i mot utsangene om jøder, jødedom og jødenes natur. Debattene følger et slags mønster i rettning av «Jøder har ingen empati!» fulgt av «Godt innlegg, Trond! Her er et par andre stigmatiserende ting jeg har tenkt om jøder!»

Et av de mest fantastiske innleggene
, som alle burde lese, er hans betraktninger rundt antijødegruppen han forsøkte å opprette på Facebook. La meg sitere litt fra beskrivelsen av gruppen han hadde tenkt å lage:

For første gang tenkte jeg at jeg sjøl
skulle starte ei Facebook-gruppe, og gikk inn på den sida hvor man
taster inn data om den gruppe man vil danne. De første to
rubrikkene blei fylt ut slik:

Gruppenavn:
Hjelp jøder til empati med andre enn sine egne

Beskrivelse:
Vi får i forbindelse med det grufulle angrepet på Gaza ved årsskiftet
demonstrert det atter en gang: Det er noe umåtelig sjøltilfreds og
egosentrisk ved den «stammementalitet» som er så utbredt blant jøder,
ikke bare i Israel men verden over, også i Norge. Ikke bare de
religiøse, men også en stor andel av de moderne sekulære jøder
betrakter sin egen etniske gruppe som mer verdt enn alle andre etniske
grupper. Ja, de synes faktisk de er «det utvalgte folk». Denne
manglende empatien med andre grupper, og da palestinerne særskilt,
gjør de for det meste velutdannede og velbergede jøder i alle vestlige
land nærmest immune mot de lidelser og 60-årige permanente plager og
ydmykelser det israelske regimet påfører palestinerne. Det er derfor
ikke nok å vise verden de grusomhetene Israel begår. Nå bør alle jøder
bli gjort klar over at et overveldende flertall i deres egen etniske
gruppe har en meget alvorlig empati-svikt, og at de bør jobbe innad i
egen gruppe og overfor Israel med å bearbeide problemet.

(U)heldigvis kommer Andresen på at denne gruppen muuligens kunne tolkes som antisemittisk. Resten av innlegget er sutring over sensuren du blir utsatt for når du vil påpeke opplagte feil med jødenes felles mentale helse.

Så – med utgangspunkt i Andresens innlegg i Klassekampen, samt de spennende tekstene på KK-forum har jeg en oppfordring:

Kjære ledelsen i Rødt. Vennligst ekskluder Trond Andresen. Vi har ikke plass til åpent antisemittiske utspill fra et Rødt-medlem med spalteplass i avisene. Ta avstand fra utspillene hans og kast ham ut.

Vennlig hilsen Virrvarr, fortvilet medlem.