Lena blir prinsesse (kanskje)

Jeg har skrevet to bøker i høst. Jeg skal være dønn ærlig: Den ene var mye morsommere å skrive enn den andre. Det er fordi den var mye kortere og mye mer tøysete. Problemet med å skrive om krigen er at det blir så lite tid til å sitte og fnise for seg selv.

Så jeg tenkte jeg skulle introdusere deg for boken jeg har sittet og fnist av mens jeg skrev: Lena blir prinsesse.

Den rosa forsiden til Lena blir prinsesse, en lettlestbok fra Aschehoug. På forsiden står Lena med grønn makaronikrone på hodet og blå ullkjole og ser misfornøyd ut. — Veldig Rosa Forside

Smaksprøve

Her er en smaksprøve på Lena-boka. Illustrert av Hilde Hodnefjeld.

Lena blir prinsesse er en lettlestbok skrevet for at barn mellom 5-7 år skal kunne lese den alene, men den er fin å lese høyt, også. Du kan kjøpe den her.

Dette er den tredje boken i serien om Lena. I de to forrige har hun laget parfyme (som luktet vondt) og farget håret (som hun måtte klippe av). Jeg tror ikke jeg avslører noe ved å si at hun kanskje ikke blir prinsesse, heller? Jeg har skrevet om tankene mine bak Lena-bøkene før. Jeg skrev den første boken fordi jeg hadde lyst til å skrive en jente-karakter som kunne være en motvekt til passive barnebok-jenter der ute. Etterhvert som jeg har jobbet med bøkene har jeg kommet frem til noen flere prinsipper jeg skriver etter. Nå har jeg samlet dem i noe så pompøst som en barnebok-poetikk (et fancy ord for refleksjon rundt egen skriving.)

Barnebok-poetikk

Barn er aldri smartere enn voksne. Selv den smarteste 5-åringen jeg kjenner, som kan legge sammen store tall i hodet og lærer nye dataspill i racerfart forstår mindre enn den dummeste voksne jeg kjenner. Barn har, naturlig nok, veldig lite erfaring. Eksempel: Den supersmarte ungen bygget verdens mest kompliserte byggeklosstårn, så på det med et fornøyd blikk og sa: «Sånn! Sånn skal det være for alltid!» og var knust da tårnet raste tre minutter senere. Absolutt alle voksne forstod at det kom til å skje. Smarte barn som lurer voksne er et realismebrudd som ikke tar barn på alvor. Derfor er det viktig for meg å skrive Lena inn i en verden der de voksne faktisk vet best.
Barn er sjelden snille eller uskyldige. Min tese er at de fleste barn er selvsentrerte, hensynsløse og mest opptatt av seg selv. Og det er helt greit: Når du er en liten unge, er det jobben din. Det er koselig for oss voksne med historier om søte og omtenksomme barn, men snille barn er fabeldyr. Derfor er Lena sjefete og ikke særlig snill mot bestevenninnen sin, Anne Marthe, bortsett fra når hun får tydelig beskjed om å være det. Lena er opptatt av å bestemme og å få viljen sin, av å være best, og av å vinne. Det betyr at hun lyver og jukser og lager hemmelige planer som går galt. Sånn sett har Lena overraskende mange personlighetstrekk til felles med Egon i Olsenbanden, utenom at Egon faktisk lurer noen av og til.
Det skal ikke skje ting med hovedpersonen: Hovedpersonen skal få ting til å skje. Dette er spesielt viktig i bøker med jenter i hovedrollen. Det er så lett å skrive en bok om hva Lise følte da katten ble borte/familien flyttet/bestevenninnen flyttet/det flyttet en ny gutt inn i nabohuset, men det fører til skikkelig kjedelige hovedpersoner, og du er med på å forsterke noen enda kjedeligere historier om kjønn.
Du trenger ikke å dikte opp en «guttejente» som liker «gutteting» for at hun skal være en aktiv hovedperson. For meg er det viktig at Lena er skikkelig opptatt av jenteting, som parfyme, hårfarge, lebestift og kjoler, og likevel er en aktiv, overskridende og bøllete jente. Jeg elsket rosa, prinsessekjoler og Barbie-dukker da jeg var barn, og jeg blir skikkelig glad av å se hvor rosa den nye boken har blitt.

Enig? Uenig? Har du ting som irriterer deg i barnebøker?

Lena og heltinnene

Jeg har skrevet en barnebok. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Derfor var det også morsommere enn jeg trodde. Jeg har måttet jobbe med språket mitt for å få det lettlest nok. Jeg har jobbet med å gjøre historien tydelig og spennende nok. Og jeg har jobbet med det vanskeligste av alt – nemlig hva slags barnebok jeg ville skrive. For barnebøker er politiske, enten du vil eller ei. Dessuten må alle forfattere skrive noe de selv ville likt å lese. Og som barn likte jeg svært få barnebøker.

Hva er en heltinne?

Nina Med på Gyldendal har skrevet en masteroppgave om heltinner i barnelitteraturen. Hun definerte et klassisk heltebegrep og lette etter kvinnelige helter i barnelitteraturen. Og hvis du ikke regner med Pippi eller Nancy Drew, var resultatet temmelig dårlig. Det var svært få overskridende, kvinnelige hovedpersoner som oppsøkte vanskeligheter og utførte heltedåder. Jenteheltene ble enten kastet ut i vanskelige situasjoner uten å oppsøke det selv, eller så overskred de ikke-hindre, som å rekke opp hånda i timen. Nina Med argumenterer for at du ikke er en skikkelig helt om du bare spiller annenfiolin (som Hermine i Harry Potter), eller blir tvunget inn i vanskelighetene av omgivelsene (som Daenerys i Game of Thrones, som blir giftet bort mot sin vilje.)

Mitt heltinneforsøk

Ok, tenkte jeg. Det tar jeg som en utfordring. Jeg vil skrive en karakter som oppfyller heltinnekriteriene hennes. Meds heltinnebegrep er beregnet for bøker for barn fra 10 år og oppover. Boka jeg har skrevet er fra 6 år og oppover. Siden hovedpersonen min er 7 år, har jeg måttet justere begrepet om å utføre en dåd. De fleste syvåringer er ikke dragedrepere eller detektiver. Det jeg derimot kunne bruke i boka, var idéen om at heltinnen må oppsøke problemet selv. Hun må være aktiv og handlende. Det betydde at konflikten i historien ikke kunne være at hun måtte bytte skole eller at bestevenninnen henne plutselig sluttet å snakke med henne.

Å skrive en «slem» unge

En annen ting som irriterte meg med mange barnebøker, var at jentekarakterene alltid skulle være så snille. De færreste jentene jeg husker fra barneskolen var det. De var opptatt av interne maktkamper, av hvem som var bestevenninne med hvem og hvem som hadde den fineste leken. Det betyr ikke at de var dårlige mennesker. De bare lignet ganske lite på de nusselige hovedpersonene i bøkene jeg vokste opp med. De hadde altfor mye egenvilje og agenda til å være snille og føyelige. Derfor ville jeg at hovedpersonen min skulle være sjefete og sta. Dette passet bra med Meds heltinnebegrep.

Å skrive en jentebok

Jeg var ikke en «guttejente» som barn. Jeg elsket Barbie. Jeg elsket Pochahontas. Jeg elsket prinsessekjoler. Jeg elsket å låne farmors lebestift. Det forhindret meg ikke fra å rekonstruere den amerikanske borgerkrigen (Barbie vs bamsene) og ha astronaut og cowboy-prinsesser, men den feminine estetikken var viktig for meg. Selv om jeg er skeptisk til å rulle jentene i rosa fra de blir født, har jeg ingen tro på en feminisme som går ut på at jenter skal slutte å interessere seg for klassiske jenteting på et visst tidspunkt i livet. Derfor var det viktig for meg å skrive en jentebok om jenteting med en overskridende, handlende heltinne som hovedperson. Hvorfor skal bøkene om pynt og prinsesser være overlatt til de passive, nusselige hovedpersonene?

Sånn ble Lena født

Jeg la sammen alle målene mine over, og resultatet ble Lena.

Dette er Lena.

Lena er syv år.

Når hun blir stor, skal hun ha sin egen fabrikk.

Det er fordi Lena liker å bestemme.

Når Lena leker med Anne Marthe, er Lena alltid sjefen.

Mammaen til Lena bruker parfyme. Lena vil også ha parfyme, men mamma sier at hun er for liten. Men det stopper ikke Lena. Hun bestemmer at hun og Anne Marthe skal lage sin egen parfyme. Problemet er at parfymen ikke lukter veldig godt…Historien kan egentlig oppsummeres som «Lena tabber seg ut, men får viljen sin likevel.» Noen har spurt meg om det er et særlig moralsk utgangspunkt for en barnebok, og det er det kanskje ikke. Men det er realistisk, og jeg tror at alt som er bra her i verden kommer fordi folk prøver for hardt, tabber seg ut, men får det til likevel. Ikke fordi de er passive og eventyrprinsesse-snille.

Politikk + litteraturteori + erfaring = sånn jeg vil ha det

Jeg har prøvd hardt, tabbet meg ut og fått viljen min når det kommer til Lena-boka. Nå kommer den på Aschehoug til høsten, og er en blanding av feminisme, litteraturteori og mine erfaringer med å være jente på barneskolen. Så gjenstår det å se om ungene liker det jeg har prøvd å gjøre. Men hvis dette blogginnlegget har en moral, så er det at parfymen din ikke trenger å lukte godt til slutt. Det er å gjøre som du vil og være din egen superheltinne (c;

For et fritt Internett

Jeg skulle egentlig skrive en oppsummering av alle de festlige kommentarene jeg fikk på innlegget mitt i går. Men det må vente en dag. Idag har jeg bare brukt tiden min på morgendagens stengning av engelskspråklig Wikipedia. Sånn kommer det til å se ut. Wikipedia, Reddit og Boing Boing med flere mørklegger seg i morgen som en demonstrasjon mot SOPA/PIPA-lovforslagene. Vi ble enige om på jobben om at vi måtte ta et standpunkt og være solidariske med Wikipedias demonstrasjon, og jeg skrev et blogginnlegg om det på Lille norske. Sjekk det ut.

Underveis fant jeg denne lille filmen som forklarer hvorfor SOPA/PIPA er en krise for Internett slik vi kjenner det.
Jeg poster den under sammen med en del lenker til videre lesning jeg hvertfall ble lurere av. Spre ordet! Det Magiske Landet Internett der vi alle bor og har det fantastisk er ikke en selvfølgelighet. Det er noe vi må slåss for. (Dette er også en bra dag å engasjere seg i Elektronisk forpost Norge. Selv om de trenger nye nettsider…)

PROTECT IP / SOPA Breaks The Internet from Fight for the Future on Vimeo.

TT-skandalen

Tenk deg at du skal i barnedåp. Tenk deg at du bestilte drosje ikke én, men to dager i forveien. Tenk deg at du står der i finstasen med kjæresten og får en telefon fra drosjen fem minutter etter at den skulle vært der. Den kommer ikke. Hvertfall ikke på en halvtime. Kanskje tre kvarter. Ok, om en time bør den være der. Muligens. Sett deg og vent, ta deg en kaffe i mens.

Du ville blitt sint, ikke sant? Og så ville du bedt drosjen dra til helvete, løpt ut og vinket inn en ny bil og kommet deg avgårde. Det er bare at det ikke er fysisk mulig om du sitter i rullestol og er avhengig av at drosjen kan frakte både deg og rullestolen. Du kan ikke ta en vanlig drosje.

Så du går ut og tar trikken i stedet. Ja, ikke hvilken som helst trikk, da. Du kommer ikke på 11. Den har høyt gulv. Du kommer ikke på 12. Den har høyt gulv. Du kommer på 13, hvis du er heldig og de ikke kjører gamle trikker med høyt gulv langs den ruten, også. Bussen finnes ikke for deg, du kommer ikke på. Heldigvis for deg ligger stedet du skal i barnedåp ved et T-banestopp, et T-banestopp der det ikke er så stor høydeforskjell mellom bane og perrong at du ikke kommer deg av. Og siden vi er greie, later vi som om du er en kompetent rullestolbruker og vet hvilke deler av perrongen på jernbanetorget som er så høye at du kommer på banen uten å bli stående og spinne i løse luften. Vi skal ikke gjøre det for vanskelig for deg, heller.

Vi trekker også fra det faktum at byen ikke er brøytet og at du må kjøre midt i veien for ikke å kjøre deg fast i snøen. Du trenger ikke for mange utfordringer nå. Du skal bare komme deg i selskapet, siden drosjen bestemte seg for å dumpe deg.

Det kunne vært vanskeligere. Vi kunne sagt at du bodde et annet sted enn Oslo sentrum, som Røa, Veitvedt eller Ensjø. Vi kunne sagt at du var avhengig av rullestolsdrosjen for å komme deg på jobb om morgenen, at klokka var halv åtte da sjåføren ringte deg for å fortelle deg at den kom en time forsinket. Vi kunne sagt at dette var den første jobben du hadde fått etter å ha søkt og søkt, og at sjefen din ikke var særlig vennligsinnet innstilt til at du plutselig kom forsent på jobb hver dag. Vi kunne sagt at du skulle tatt drosjen til Gardermoen for å komme deg på et fly til en viktig konferanse, et fly du nå mister fordi rullestolsdrosjen ikke er til å stole på.

Og så trekker vi fra det faktum at når du først kommer inn i drosjen, er du ikke eneste passasjer: Det nye drosjeselskapet samkjører. Den skal kjøre Kåre til dagsenteret, Anna til barneskolen og Ali på institusjon før den skal sette av deg på jobb. Vi ignorerer det faktum at du ville kommet for sent selv om drosjen hadde vært der på tiden. Vi vil ikke gjøre det altfor vanskelig for deg.

Vi tar for eksempel utgangspunkt i at du er en person som tåler litt brå forandringer og kjipe opplevelser i hverdagen, at du ikke er en av dem som trenger trygge rammer og faste rutiner. Du skal få slippe å kjenne på angsten over at bilen ikke kom da den skulle komme, over at den var full av fremmede ansikter og kjørte en annen vei enn den pleide. Vi skriver ikke inn i manuset at du hadde trengt en sjåfør med spesialopplæring. Vi vil ikke at du skal ha det vondt, heller.

Du er bare deg selv og du skal i barnedåp, og nå kommer du for sent. Vi skal bare ødelegge dagen din, ikke livet ditt.

Det er nemlig ikke så lett å skjønne hva «TT-skandale» betyr om du ikke har sett det på nært hold. Oslo Kommune har privatisert TT-kjøringen, og det svenske selskapet Samres har fått jobben. Resultatet? Oslo kommune har ingen TT-ordning mer. De har tilfeldige biler som det ikke er noen grunn til å ha tillitt til.

Privatiseringstilhenger eller privatiseringsmotstander spiller ingen rolle: En føkket tjeneste er en føkket tjeneste.

Alle vi andre kan bare hoppe på trikken eller vinke på en drosje i siste sekund. De som ikke kan det, har kunnet bestille en TT-bil minst et døgn i forveien. Nå eksisterer den muligheten bare i teorien. Kanskje kommer det en bil, og kanskje kommer det ikke.

Oppfordring: Kjenner du noen som har noen form for påvirkningsmakt i byrådet/bystyret/kommunen? Send dem dette innlegget. Er du medlem i Oslo Høyre, Oslo Frp eller Oslo Venstre? Vennligst forklar deg og forsvar deg i kommentarfeltet, og si hva du gjør for å få partifellende dine til å fikse.

«Tala om klass»

Kjetil Rolness har en kommentar om feminisme vs klassekamp i Dagbladet, og selv om alle erfarne feminister og likestillingsentusiaster vil se de samme feilene som meg i Rolness’ gjennomgang av det han kaller «tellefeminisme», har han ett godt poeng: Vi snakker langt mer om kjønnsforskjeller enn klasseforskjeller i offentligheten.

Utgangspunktet hans er hvordan alle snakker om manglende kvinnelige artister på Øya, mens ingen snakker om dansbandfestivalen på Seljord, selv om den trekker mer publikum og går rundt uten statstøtte. Hva er mest glemt – de kvinnelige artistene alle savner, eller kulturen til en del av befolkningen vi liker å le av?

Hva foreldrene våre driver med har en langt større påvirkning på valgene vi tar enn kjønn og etnisitet. Likevel er det «ufint» å snakke om klasse. Det er gammeldags. Det lukter litt vulgærmarxistisk.

Men som en venn av meg sier: «Hvis noen sier til meg at Oslo ikke er en klassedelt by, vet jeg hvilken side av byen de bor på.» Folk på østkanten lever langt kortere enn folk på vestkanten, og forskjellene øker. Folk på Sagene lever 15 år kortere enn folk på Vestre Aker. Klasseskillet er fysisk.

Hovedforskjellen mellom skolekameratene mine og meg på barneskolen, er klasseforskjellen. Majoriteten av jentene er utdannet hjelpepleiere og er blitt mødre til halvannen unge i en alder av 22. Det er et liv ingen av venninnene mine lever.

Da jeg var aktiv i Rød Ungdom, snakket man mye om klasse generelt, og arbeiderklassen spesielt. Samtalen var normativ, ikke deskriptiv: Jeg burde ikke begynne på Universitetet, og jeg burde hvertfall ikke begynne på et abstrakt synserfag. Jeg burde ta meg en jobb på Rimi eller begynne i lære. Jeg burde snobbe ned.

Samtidig visste jeg at deler av klasseidentiteten min stakk dypere enn hva jeg eventuelt ville jobbe med: Jeg kom ikke til å slutte å høre på Miles Davis, lese Proust eller bytte ut P2 med TV2 selv om jeg fikk en jobb på en fabrikk.

Familien min var kanskje økonomisk underklasse, men det lille de hadde av penger brukte de på bøker, bøker og flere bøker. Da jeg begynte på Steinerskolen, var nesten samtlige foreldre slik: Lesende, nerdete og blakke: De kunne Haugtussa utenat, men de svimte av så fort noen sa «selvangivelse».

De kunne skrive kronikker i Aftenposten som ingen andre, men de kunne aldri registrere et enkeltpersonsforetak uten å bli skjønnslignet.
Min klassereise har ikke bestått i å snobbe oppover på kultursiden, men å lære seg hvordan man driver sitt eget foretak uten å dø.

Klasse er vanskelig. I tekstsamlingen «Tala om klass» skriver en rekke svenske damer om sine forsøk på klassereise – forsøk på å snobbe oppover når man ikke kan de sosiale kodene og alltid er feil. De skriver om skammen over å ikke være fin nok.

På ytre venstre sliter mange jeg kjenner med «klasse-skam», men det er skammen over å være for fin: Et problem i en politisk organisasjon som har som mål å organisere arbeiderklassen, men som tiltrekker seg store mengder medlemmer fra høyt utdannede middelklassehjem.

Eller som en venninne av meg sa til meg: «Jeg har bestemt meg for å omfavne min indre småborger. Jeg skal slutte å skamme meg over bøkene jeg leser og maten jeg spiser. Jeg skal slutte å skamme meg over den småborgerlige jobben min.»

Og samtidig er det kulturelle bare toppen av isfjellet. Jeg kan jogge meg en tur i løpet av arbeidsdagen. Jeg må aldri løfte tungt eller jobbe skift, og jeg kommer antageligvis ikke til å måtte slite med NAV fordi håndleddene mine er føkka innen jeg er femti.

Og når jeg må slite med NAV, med psykiatrien, med legevakten, får jeg bedre behandling enn dem som er rundt meg, fordi jeg kan kodene, behersker språket og har en jobb som med litt mer status.

Igjen – jeg er dårlig på å snakke om klasse. Jeg har aldri hatt en jobb som ikke involverte tekst. Jeg har aldri jobbet skift. Jeg har tilbragt storparten av ungdomstiden med å rynke på nesen av kulturen til dem som jobber skift mens jeg var aktiv i en politisk bevegelse som sang om arbeiderklassen.

Men det er den sosiale forskjellen som betyr mest, og det er den sosiale forskjellen vi snakker minst om. Så jeg forsøker å starte en samtale – en samtale med et mer interessant utgangspunkt enn Kjetil Rolness.

Fordi jeg ikke kjøper at det å være opptatt av likestilling er det samme som å ikke være opptatt av klasse.

Ro ned terrorpanikken, takk

Jeg ville bare ha sagt:

At noen har kjøpt hydrogenperoksid på apoteket er ikke det samme som å være en dømt terrorist.
At noen er politiske ekstremister og store i kjeften er ikke det samme som å utføre et terrorangrep. De kan ha planlagt det, men de har ikke gjennomført noe. Folk er fortsatt uskyldige til det motsatte er bevist, selv om det er vanskelig for politikere og journalister å huske det i farta.
At de som er mistenkt for terrorisme har samme religion som flertallet av de som kommer hit betyr ikke at alle asylsøkere er potensielle terrorister.
At tre gærninger har kjøpt noe de kunne laget sprengstoff med på apoteket er ikke et godt argument for mer overvåkning, innføring av datalagringsdirektivet eller dårligere behandling av folk med samme tro og nasjonalitet som gærningene.
At vi mener at noen truer vestlige, liberale verdier er et kjempedårlig argument for å innføre lover som undergraver de samme verdiene.

Prosjekt vegetarianer

Jeg prøver meg som vegetarianer.

For mine nærmeste er ikke dette noe sjokk. Mr. Jackson mente jeg hadde klynket om det fra det første året vi ble sammen, og jeg tilbereder aldri kjøtt eller fisk utenom når jeg lager tunfisksalat.

Jeg er lykkelig når jeg handler grønnsaker, blir litt satt ut av kjøttdisken og lager bare veggismat når jeg er alene. Når det verste jeg kan tenke meg er kjøttdeig og kokt skinke, er ikke det å slutte å spise kjøtt et unaturlig valg.

Likevel er det ikke bare-bare å bli vegetarianer. De siste ukene har jeg stått på 7-11 og spurt meg selv: «Hm. Hva ville jeg kjøpt her om jeg ikke spiste kjøtt? Antageligvis en…bolle.» Å stille i selskaper og på arrangementer med spesielle matbehov er heller ikke så kult. Jeg har veggisvenner selv og vet at det er pes.

Men jeg har konkludert med at det er greit å begynne gradvis. Jeg lager veggismat hjemme, velger veggisalternativer så lenge de finnes og velger det sunneste alternativet ikke-veggis-alternativet når det bare er boller og kjeks på veggismenyen.

Jeg har gått for lakto-ovo-vegetarvarianten etter et mislykket veganerprosjekt i 2008 som endte med veldig dårlige blodprøver og mye vitamintilskudd, noe som gjør at kostholdet mitt forblir det samme utenom et og annet kyllingbryst.

Folk blir vegetarianere av en rekke forskjellige grunner. Merkelappen inkluderer alt fra folk som ikke liker kjøtt til politiske aktivister, samt en del religiøse veggiser og folk som har hoppet på en snurrig kostholdsfilosofi om at all mat bør spises rå. Jeg er ikke enig med alle gruppene selv om vi gjerne kan dele matoppskrifter. (Untatt rå-folka. Sorryborry.)

Jeg skal innrømme at selv om jeg er opptatt av både miljø og dyrevelferd, er hovedgrunnen til at jeg kutter ut kjøttet og fisken grunnet i personlige preferanser. Jeg liker veggismat bedre, og jo dårligere jeg blir psykisk, jo færre typer animalsk protein liker jeg. Å spise veggismat blir dermed å beskytte seg mot å plutselig brekke seg i sosiale sammenhenger, noe som ikke akkurat gleder verten.

Hadde jeg bare vært opptatt av miljø eller dyrevelferd, ville jeg antageligvis ikke kuttet ut alt hele tiden. Jeg ville bare prøvd å spise mest mulig veggismat og skeiet ut med litt kjøtt en gang i blant. Det er ikke sånn at all eventuell co2-reduksjon og forbrukerpåvirkning vil gå i dass om du spiser kjøtt eller fisk en gang i uka.

Så jeg skjønner at ved å gå over i 100%-veggis-kategorien gjør jeg noe som mange til syvende og sist gjør ut av etiske årsaker. En etikk jeg har forståelse for, men tidvis problemer med. Jeg klarer ikke å se hvorfor det er like etisk problematisk å spise blåskjell som å spise gris. Grisen er like smart som en hund, mens blåskjellet ikke har en hjerne.

Jeg vet at en del argumenterer ut fra at man ikke skal drepe noe levende, men jeg synes det er en slippery slope. Jeg hadde en lang diskusjon med en del Noah-aktivister om hvor grensen går for dyr, og de kunne ikke gi meg noe godt svar. Noen mente det var problematisk å klaske mygg, andre mente det var greit.

Dyrevernspørsmålet er kilde til en rekke interessante etiske diskusjoner. Jeg kjenner plenty med folk som gafler innpå svinekjøtt, men som sier aldri ville greid å spise grisen om de hadde kjent den, flust med folk som ikke klarer å ta mark på kroken, men klarer å spise kjøtt så lenge det er avstand nok.

For meg er det omvendt. Jeg har vært med på partering av døde dyr og sløyer min egen fisk. Jeg er ikke prinsipiell motstander av å drepe dyr for å spise dem (det er ikke som jeg hadde bjelle på katten min, heller), men industriell kjøttproduksjon er langt mer enn døde dyr. Det er redde dyr i trange båser, dyr som behandles på måter vi aldri ville behandlet katten eller undulaten vår.

Jeg har kjent flere griser, utegriser og griser i grisefjøs. Det er smarte, renslige dyr som bygger reir og leker med ungene sine. Det er ikke så merkelig at dyr som trenger samvær, mosjon og plass for å ha det bra blir frustrerte og psykisk syke av å bo i en betongbinge på under en kvadratmeter hele livet. Jeg kan ikke tenke meg at noen synes det er greit?

Samtidig hjelper ikke jeg grisen så mye ved å la være å spise allerede død gris. Mange vegetarianere snakker til altetende mennesker som om de er for dyremishandling bare fordi de spiser kjøtt og fisk. Jeg tror imidlertid langt flere er enig i politikken selv om et fåtall tar standpunktene ut i den praktiske etikken, men jeg har ingen fasit her.

Jeg vil gjerne høre folks tanker rundt dette i kommentarfeltet. Jeg vet vi har både veganere og antiveggiser her.