For et fritt Internett

Jeg skulle egentlig skrive en oppsummering av alle de festlige kommentarene jeg fikk på innlegget mitt i går. Men det må vente en dag. Idag har jeg bare brukt tiden min på morgendagens stengning av engelskspråklig Wikipedia. Sånn kommer det til å se ut. Wikipedia, Reddit og Boing Boing med flere mørklegger seg i morgen som en demonstrasjon mot SOPA/PIPA-lovforslagene. Vi ble enige om på jobben om at vi måtte ta et standpunkt og være solidariske med Wikipedias demonstrasjon, og jeg skrev et blogginnlegg om det på Lille norske. Sjekk det ut.

Underveis fant jeg denne lille filmen som forklarer hvorfor SOPA/PIPA er en krise for Internett slik vi kjenner det.
Jeg poster den under sammen med en del lenker til videre lesning jeg hvertfall ble lurere av. Spre ordet! Det Magiske Landet Internett der vi alle bor og har det fantastisk er ikke en selvfølgelighet. Det er noe vi må slåss for. (Dette er også en bra dag å engasjere seg i Elektronisk forpost Norge. Selv om de trenger nye nettsider…)

PROTECT IP / SOPA Breaks The Internet from Fight for the Future on Vimeo.

TT-skandalen

Tenk deg at du skal i barnedåp. Tenk deg at du bestilte drosje ikke én, men to dager i forveien. Tenk deg at du står der i finstasen med kjæresten og får en telefon fra drosjen fem minutter etter at den skulle vært der. Den kommer ikke. Hvertfall ikke på en halvtime. Kanskje tre kvarter. Ok, om en time bør den være der. Muligens. Sett deg og vent, ta deg en kaffe i mens.

Du ville blitt sint, ikke sant? Og så ville du bedt drosjen dra til helvete, løpt ut og vinket inn en ny bil og kommet deg avgårde. Det er bare at det ikke er fysisk mulig om du sitter i rullestol og er avhengig av at drosjen kan frakte både deg og rullestolen. Du kan ikke ta en vanlig drosje.

Så du går ut og tar trikken i stedet. Ja, ikke hvilken som helst trikk, da. Du kommer ikke på 11. Den har høyt gulv. Du kommer ikke på 12. Den har høyt gulv. Du kommer på 13, hvis du er heldig og de ikke kjører gamle trikker med høyt gulv langs den ruten, også. Bussen finnes ikke for deg, du kommer ikke på. Heldigvis for deg ligger stedet du skal i barnedåp ved et T-banestopp, et T-banestopp der det ikke er så stor høydeforskjell mellom bane og perrong at du ikke kommer deg av. Og siden vi er greie, later vi som om du er en kompetent rullestolbruker og vet hvilke deler av perrongen på jernbanetorget som er så høye at du kommer på banen uten å bli stående og spinne i løse luften. Vi skal ikke gjøre det for vanskelig for deg, heller.

Vi trekker også fra det faktum at byen ikke er brøytet og at du må kjøre midt i veien for ikke å kjøre deg fast i snøen. Du trenger ikke for mange utfordringer nå. Du skal bare komme deg i selskapet, siden drosjen bestemte seg for å dumpe deg.

Det kunne vært vanskeligere. Vi kunne sagt at du bodde et annet sted enn Oslo sentrum, som Røa, Veitvedt eller Ensjø. Vi kunne sagt at du var avhengig av rullestolsdrosjen for å komme deg på jobb om morgenen, at klokka var halv åtte da sjåføren ringte deg for å fortelle deg at den kom en time forsinket. Vi kunne sagt at dette var den første jobben du hadde fått etter å ha søkt og søkt, og at sjefen din ikke var særlig vennligsinnet innstilt til at du plutselig kom forsent på jobb hver dag. Vi kunne sagt at du skulle tatt drosjen til Gardermoen for å komme deg på et fly til en viktig konferanse, et fly du nå mister fordi rullestolsdrosjen ikke er til å stole på.

Og så trekker vi fra det faktum at når du først kommer inn i drosjen, er du ikke eneste passasjer: Det nye drosjeselskapet samkjører. Den skal kjøre Kåre til dagsenteret, Anna til barneskolen og Ali på institusjon før den skal sette av deg på jobb. Vi ignorerer det faktum at du ville kommet for sent selv om drosjen hadde vært der på tiden. Vi vil ikke gjøre det altfor vanskelig for deg.

Vi tar for eksempel utgangspunkt i at du er en person som tåler litt brå forandringer og kjipe opplevelser i hverdagen, at du ikke er en av dem som trenger trygge rammer og faste rutiner. Du skal få slippe å kjenne på angsten over at bilen ikke kom da den skulle komme, over at den var full av fremmede ansikter og kjørte en annen vei enn den pleide. Vi skriver ikke inn i manuset at du hadde trengt en sjåfør med spesialopplæring. Vi vil ikke at du skal ha det vondt, heller.

Du er bare deg selv og du skal i barnedåp, og nå kommer du for sent. Vi skal bare ødelegge dagen din, ikke livet ditt.

Det er nemlig ikke så lett å skjønne hva «TT-skandale» betyr om du ikke har sett det på nært hold. Oslo Kommune har privatisert TT-kjøringen, og det svenske selskapet Samres har fått jobben. Resultatet? Oslo kommune har ingen TT-ordning mer. De har tilfeldige biler som det ikke er noen grunn til å ha tillitt til.

Privatiseringstilhenger eller privatiseringsmotstander spiller ingen rolle: En føkket tjeneste er en føkket tjeneste.

Alle vi andre kan bare hoppe på trikken eller vinke på en drosje i siste sekund. De som ikke kan det, har kunnet bestille en TT-bil minst et døgn i forveien. Nå eksisterer den muligheten bare i teorien. Kanskje kommer det en bil, og kanskje kommer det ikke.

Oppfordring: Kjenner du noen som har noen form for påvirkningsmakt i byrådet/bystyret/kommunen? Send dem dette innlegget. Er du medlem i Oslo Høyre, Oslo Frp eller Oslo Venstre? Vennligst forklar deg og forsvar deg i kommentarfeltet, og si hva du gjør for å få partifellende dine til å fikse.

«Tala om klass»

Kjetil Rolness har en kommentar om feminisme vs klassekamp i Dagbladet, og selv om alle erfarne feminister og likestillingsentusiaster vil se de samme feilene som meg i Rolness’ gjennomgang av det han kaller «tellefeminisme», har han ett godt poeng: Vi snakker langt mer om kjønnsforskjeller enn klasseforskjeller i offentligheten.

Utgangspunktet hans er hvordan alle snakker om manglende kvinnelige artister på Øya, mens ingen snakker om dansbandfestivalen på Seljord, selv om den trekker mer publikum og går rundt uten statstøtte. Hva er mest glemt – de kvinnelige artistene alle savner, eller kulturen til en del av befolkningen vi liker å le av?

Hva foreldrene våre driver med har en langt større påvirkning på valgene vi tar enn kjønn og etnisitet. Likevel er det «ufint» å snakke om klasse. Det er gammeldags. Det lukter litt vulgærmarxistisk.

Men som en venn av meg sier: «Hvis noen sier til meg at Oslo ikke er en klassedelt by, vet jeg hvilken side av byen de bor på.» Folk på østkanten lever langt kortere enn folk på vestkanten, og forskjellene øker. Folk på Sagene lever 15 år kortere enn folk på Vestre Aker. Klasseskillet er fysisk.

Hovedforskjellen mellom skolekameratene mine og meg på barneskolen, er klasseforskjellen. Majoriteten av jentene er utdannet hjelpepleiere og er blitt mødre til halvannen unge i en alder av 22. Det er et liv ingen av venninnene mine lever.

Da jeg var aktiv i Rød Ungdom, snakket man mye om klasse generelt, og arbeiderklassen spesielt. Samtalen var normativ, ikke deskriptiv: Jeg burde ikke begynne på Universitetet, og jeg burde hvertfall ikke begynne på et abstrakt synserfag. Jeg burde ta meg en jobb på Rimi eller begynne i lære. Jeg burde snobbe ned.

Samtidig visste jeg at deler av klasseidentiteten min stakk dypere enn hva jeg eventuelt ville jobbe med: Jeg kom ikke til å slutte å høre på Miles Davis, lese Proust eller bytte ut P2 med TV2 selv om jeg fikk en jobb på en fabrikk.

Familien min var kanskje økonomisk underklasse, men det lille de hadde av penger brukte de på bøker, bøker og flere bøker. Da jeg begynte på Steinerskolen, var nesten samtlige foreldre slik: Lesende, nerdete og blakke: De kunne Haugtussa utenat, men de svimte av så fort noen sa «selvangivelse».

De kunne skrive kronikker i Aftenposten som ingen andre, men de kunne aldri registrere et enkeltpersonsforetak uten å bli skjønnslignet.
Min klassereise har ikke bestått i å snobbe oppover på kultursiden, men å lære seg hvordan man driver sitt eget foretak uten å dø.

Klasse er vanskelig. I tekstsamlingen «Tala om klass» skriver en rekke svenske damer om sine forsøk på klassereise – forsøk på å snobbe oppover når man ikke kan de sosiale kodene og alltid er feil. De skriver om skammen over å ikke være fin nok.

På ytre venstre sliter mange jeg kjenner med «klasse-skam», men det er skammen over å være for fin: Et problem i en politisk organisasjon som har som mål å organisere arbeiderklassen, men som tiltrekker seg store mengder medlemmer fra høyt utdannede middelklassehjem.

Eller som en venninne av meg sa til meg: «Jeg har bestemt meg for å omfavne min indre småborger. Jeg skal slutte å skamme meg over bøkene jeg leser og maten jeg spiser. Jeg skal slutte å skamme meg over den småborgerlige jobben min.»

Og samtidig er det kulturelle bare toppen av isfjellet. Jeg kan jogge meg en tur i løpet av arbeidsdagen. Jeg må aldri løfte tungt eller jobbe skift, og jeg kommer antageligvis ikke til å måtte slite med NAV fordi håndleddene mine er føkka innen jeg er femti.

Og når jeg må slite med NAV, med psykiatrien, med legevakten, får jeg bedre behandling enn dem som er rundt meg, fordi jeg kan kodene, behersker språket og har en jobb som med litt mer status.

Igjen – jeg er dårlig på å snakke om klasse. Jeg har aldri hatt en jobb som ikke involverte tekst. Jeg har aldri jobbet skift. Jeg har tilbragt storparten av ungdomstiden med å rynke på nesen av kulturen til dem som jobber skift mens jeg var aktiv i en politisk bevegelse som sang om arbeiderklassen.

Men det er den sosiale forskjellen som betyr mest, og det er den sosiale forskjellen vi snakker minst om. Så jeg forsøker å starte en samtale – en samtale med et mer interessant utgangspunkt enn Kjetil Rolness.

Fordi jeg ikke kjøper at det å være opptatt av likestilling er det samme som å ikke være opptatt av klasse.

Ro ned terrorpanikken, takk

Jeg ville bare ha sagt:

  1. At noen har kjøpt hydrogenperoksid på apoteket er ikke det samme som å være en dømt terrorist.
  2. At noen er politiske ekstremister og store i kjeften er ikke det samme som å utføre et terrorangrep. De kan ha planlagt det, men de har ikke gjennomført noe. Folk er fortsatt uskyldige til det motsatte er bevist, selv om det er vanskelig for politikere og journalister å huske det i farta.
  3. At de som er mistenkt for terrorisme har samme religion som flertallet av de som kommer hit betyr ikke at alle asylsøkere er potensielle terrorister.
  4. At tre gærninger har kjøpt noe de kunne laget sprengstoff med på apoteket er ikke et godt argument for mer overvåkning, innføring av datalagringsdirektivet eller dårligere behandling av folk med samme tro og nasjonalitet som gærningene.
  5. At vi mener at noen truer vestlige, liberale verdier er et kjempedårlig argument for å innføre lover som undergraver de samme verdiene.

Prosjekt vegetarianer

Jeg prøver meg som vegetarianer.

For mine nærmeste er ikke dette noe sjokk. Mr. Jackson mente jeg hadde klynket om det fra det første året vi ble sammen, og jeg tilbereder aldri kjøtt eller fisk utenom når jeg lager tunfisksalat.

Jeg er lykkelig når jeg handler grønnsaker, blir litt satt ut av kjøttdisken og lager bare veggismat når jeg er alene. Når det verste jeg kan tenke meg er kjøttdeig og kokt skinke, er ikke det å slutte å spise kjøtt et unaturlig valg.

Likevel er det ikke bare-bare å bli vegetarianer. De siste ukene har jeg stått på 7-11 og spurt meg selv: «Hm. Hva ville jeg kjøpt her om jeg ikke spiste kjøtt? Antageligvis en…bolle.» Å stille i selskaper og på arrangementer med spesielle matbehov er heller ikke så kult. Jeg har veggisvenner selv og vet at det er pes.

Men jeg har konkludert med at det er greit å begynne gradvis. Jeg lager veggismat hjemme, velger veggisalternativer så lenge de finnes og velger det sunneste alternativet ikke-veggis-alternativet når det bare er boller og kjeks på veggismenyen.

Jeg har gått for lakto-ovo-vegetarvarianten etter et mislykket veganerprosjekt i 2008 som endte med veldig dårlige blodprøver og mye vitamintilskudd, noe som gjør at kostholdet mitt forblir det samme utenom et og annet kyllingbryst.

Folk blir vegetarianere av en rekke forskjellige grunner. Merkelappen inkluderer alt fra folk som ikke liker kjøtt til politiske aktivister, samt en del religiøse veggiser og folk som har hoppet på en snurrig kostholdsfilosofi om at all mat bør spises rå. Jeg er ikke enig med alle gruppene selv om vi gjerne kan dele matoppskrifter. (Untatt rå-folka. Sorryborry.)

Jeg skal innrømme at selv om jeg er opptatt av både miljø og dyrevelferd, er hovedgrunnen til at jeg kutter ut kjøttet og fisken grunnet i personlige preferanser. Jeg liker veggismat bedre, og jo dårligere jeg blir psykisk, jo færre typer animalsk protein liker jeg. Å spise veggismat blir dermed å beskytte seg mot å plutselig brekke seg i sosiale sammenhenger, noe som ikke akkurat gleder verten.

Hadde jeg bare vært opptatt av miljø eller dyrevelferd, ville jeg antageligvis ikke kuttet ut alt hele tiden. Jeg ville bare prøvd å spise mest mulig veggismat og skeiet ut med litt kjøtt en gang i blant. Det er ikke sånn at all eventuell co2-reduksjon og forbrukerpåvirkning vil gå i dass om du spiser kjøtt eller fisk en gang i uka.

Så jeg skjønner at ved å gå over i 100%-veggis-kategorien gjør jeg noe som mange til syvende og sist gjør ut av etiske årsaker. En etikk jeg har forståelse for, men tidvis problemer med. Jeg klarer ikke å se hvorfor det er like etisk problematisk å spise blåskjell som å spise gris. Grisen er like smart som en hund, mens blåskjellet ikke har en hjerne.

Jeg vet at en del argumenterer ut fra at man ikke skal drepe noe levende, men jeg synes det er en slippery slope. Jeg hadde en lang diskusjon med en del Noah-aktivister om hvor grensen går for dyr, og de kunne ikke gi meg noe godt svar. Noen mente det var problematisk å klaske mygg, andre mente det var greit.

Dyrevernspørsmålet er kilde til en rekke interessante etiske diskusjoner. Jeg kjenner plenty med folk som gafler innpå svinekjøtt, men som sier aldri ville greid å spise grisen om de hadde kjent den, flust med folk som ikke klarer å ta mark på kroken, men klarer å spise kjøtt så lenge det er avstand nok.

For meg er det omvendt. Jeg har vært med på partering av døde dyr og sløyer min egen fisk. Jeg er ikke prinsipiell motstander av å drepe dyr for å spise dem (det er ikke som jeg hadde bjelle på katten min, heller), men industriell kjøttproduksjon er langt mer enn døde dyr. Det er redde dyr i trange båser, dyr som behandles på måter vi aldri ville behandlet katten eller undulaten vår.

Jeg har kjent flere griser, utegriser og griser i grisefjøs. Det er smarte, renslige dyr som bygger reir og leker med ungene sine. Det er ikke så merkelig at dyr som trenger samvær, mosjon og plass for å ha det bra blir frustrerte og psykisk syke av å bo i en betongbinge på under en kvadratmeter hele livet. Jeg kan ikke tenke meg at noen synes det er greit?

Samtidig hjelper ikke jeg grisen så mye ved å la være å spise allerede død gris. Mange vegetarianere snakker til altetende mennesker som om de er for dyremishandling bare fordi de spiser kjøtt og fisk. Jeg tror imidlertid langt flere er enig i politikken selv om et fåtall tar standpunktene ut i den praktiske etikken, men jeg har ingen fasit her.

Jeg vil gjerne høre folks tanker rundt dette i kommentarfeltet. Jeg vet vi har både veganere og antiveggiser her.

Debattforberedelser og sykelønn

NRK ringte i går og sa at det hadde blitt litt endring i planene:

1. Tredjemann i panelet har blitt byttet ut med Kåre Willoch
2. Pappaperm har blitt byttet ut med AFP (avtalefestet pensjon)

Jeg har brukt storparten av gårsdagen til å lese om sykelønn, og har kommet frem til at jeg synes debatten som har gått i avisene den siste tiden har vært veldig, veldig rar. Jeg har tenkt å tenke litt høyt for dere her på bloggen:

Virrvarr tenker høyt om sykelønnsdebatten:

«Nordmenn blir sykere og sykere», «Sykelønnsordningen er en bombe under velferdsstaten. Nå har den gått av.» «Norge har det høyeste sykefraværet i verden.» «Det har aldri vært høyere sykefravær enn det er nå.»

Slik sparkes debatten i gang tidligere i høst. Det slås fast at vi er for mye syke, at vi er sykest i verden og at alt sykefraværet kommer til å koste så mye at det går ut over resten av velferdsstaten. I tillegg kommer lathets-argumentet på banen.

Etter å ha trålet kronikk på kronikk hos de store nettavisene, har jeg skjønt at tre fjerdedeler av det som har blitt skrevet om sykelønn i år, er personlige opplevelser med late medarbeidere og leger som vil sykemelde deg for den minste ting. «Og er det SÅNN i hele landet, ja daaa!» avslutter kronikk etter kronikk.

Jeg ble sittende og se ut som et spørsmålstegn. Anekdotisk bevis er jo ikke akkurat bevis. Det er ikke alle «Er nordmenn blitt late? Ja eller nei?»-undersøkelsene avisene har kjørt, hvor opp til 70 % av leserne er helt overbevist om at vi blir latere og latere for hver dag.

Siden jeg er så vant til å omgås folk med psykiske lidelser, ME og andre usynlige sykdommer tenker jeg mitt når folk mener de ser medarbeidere som helt sikkert ikke er syke, men som er sykmeldt for det. Jeg tenker at legen min antageligvis har bedre innsikt i helsetilstanden min enn semi-fremmede som bare treffer meg når jeg har en veldig god dag og ikke skjønner hva hele denne «Ida har vært syk»-greia er.

Men det er likevel en digresjon. Fordi: Hvis man mener at nordmenn er blitt latere, så må det vel finnes andre måter å måle det på enn hva folks opplevelser med kollegaer og ansatte? Hva med å se på produktivitet per person? Der ligger vi på verdenstoppen, så enormt late kan vi ikke være.

Videre er utsagnet om at sykefraværet i 2009 er høyere enn noensinne bare tull og pølsevev: Det er like høyt som sykefraværet i 2001 og lavere enn sykefraværet i 2002 og 2003. Det som er spesielt med 2009 er den høye, prosentvise økningingen i sykefraværet.

Iskwew hadde et informativt innlegg
om hvorfor økonomene bekymrer seg over høyere prosentvis økning. Det er nemlig sånn at hvis sykefraværet fortsetter å øke i samme tempo i 2010, 2011, 2012 osv, har vi et problem med å få ting til å gå opp. Og det er jo verdt å tenke over.

Men hvorfor økte sykefraværet så mye i 2009? Hva gjorde at året skilte seg ut? Var det late nordmenn? Var det egoistiske damer med bekkenløsning? Eller var det svineinfluensaen, og norske myndigheters beskjed om at alle måtte være hjemme minst en uke hvis de følte seg litt sjabre? Jeg holder en knapp på det siste.

Så med mindre 2010 blir marsvininfluensaens år, tett etterfulgt av kattungeinfluensaen og hesteinfluensaen, så vil antageligvis ikke sykefraværet øke med samme fart som i 2009.

Videre er det grunn til å se på forholdet sykelønn og sysselsetting. Du skjønner – for å være sykelønnsmottager, så må du jo ha vært lønnsmottager først. Norge ligger på sysselsettingstoppen – vi har over ca 80% av arbeidsstokken vår i jobb.

Det er høyere enn alle OECD-land untatt Sveits og Island. Det betyr at en del folk som i andre land ikke ville hatt jobb, og dermed ikke rett på sykelønn, er syke helt gratis.

Det finnes masse studier på sammenhengen mellom høy arbeidsledighet og lavt sykefravær. Når det er høy arbeidsledighet, er det også lite sykefravær, mens når de fleste har en jobb, blir sykefraværet høyere.

Man er litt usikker på årsakene til sammenhengen, men regner med at når det er knapt med jobber, biter folk tennene sammen og går på jobb likevel. De er redde for å miste den hvis de er mye syke. I tillegg ser man at grupper som er mer syke enn andre skvises lettere ut når det er høy arbeidsledighet, f.eks kronikere og eldre.

Samtidig er det sånn at vi gjerne vil ha så høy sysselsetting som mulig. Det blir mer skatt i kassa, færre på arbeidsledighetstrygd (som også er en utgift) og flere folk som er glade og fornøyde fordi de har en jobb.

Siden innføringen av IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv, that is) i 2001, har dessuten eldre begynt å bli lenger i jobbene sine og ta ut pensjon senere. Dette er bra for økonomien som helhet, men det slår ut på sykefraværet.

Jo eldre du blir, jo oftere blir du syk. I tillegg har flere og flere damer begynt å bli gravide mens de er i jobb. Det er en fin ting for likestillingen og damene, men det gjør at man regner med at opp til 40% av damers sykefravær er «forplantningsrelatert».

Da kan du enten ta en Clemet og kjefte på de late gravide med utgangspunkt i dine egne opplevelser som frisk og effektiv gravid, eller så kan vi stole på legene som sykmelder de gravide når de gjør. Ofte ser legene på ting du ikke ser som kollega til en gravid dame.

En venninne av meg fortalte i går om en kollega av henne som hadde blitt sykmeldt i svangerskapets 20. uke. Jenta selv syntes dette var litt vel tidlig, men legen insisterte: Hun var gravid med tvillinger, og han ville ikke risikere en prematur fødsel. Og til dere samfunnsøkonomer der ute: En prematur tvillingfødsel er mye, mye dyrere for staten enn noen ukers sykemelding.

Men likevel: Det som er vanskeligst for meg med sykelønnsdebatten er hvor mye penger man egentlig håper å spare på å kutte i sykelønnsordningen. For det er jo det dette egentlig handler om: Å spare penger. IA-avtalen fra 2001 har som mål å redusere sykefraværet med 20 %. Hvis vi tar utgangspunkt i det tallet og ser på sykelønnsutbetalingene fra 2009, er det snakk om ca. 7,5 millarder kroner.

Hvis vi regner med at svineinfluensa-boomen på sykefraværet kommer til å flate ut i årene som kommer, er det utelukkende disse 7,5 milliardene som er motivasjonen bak å stramme inn ordningen. Hvor de skal spares inn, er en politisk besluttning, ikke en dyd av nødvendighet, som man skulle trodd med dagens debattklima.

Siden det å ha lav arbeidsledighet fører til høyere sykefravær, er man nødt til å sparke folk ut av sykelønnsordningen for å få fraværet til å gå ned. Sånn sett skjønner jeg retorikken om «late nordmenn», siden det er det beste etiske forsvaret for en del av tiltakene man vurderer å sette inn for å senke sykefraværet.

La oss se på de ulike tiltakene som er foreslått:

Den nederlandske modellen:

Flere i kommentarfeltet gjorde meg oppmerksom på en Aftenpostenartikkel om sykelønnsløsningen i Nederland. Mange syntes den virket som en god idé. Konseptet fra Nederland er at bedriftene må betale for ansattes sykefravær også etter 16 sykedag. Meningen med tiltaket er at bedriften skal ta større ansvar for ansattes helse og velferd, siden de tross alt må betale regningen om noe går dårlig.

Problemet med den Nederlandske modellen er at den også gir bedriften insentiv til å ikke ansette folk med dårlig helse. Undersøkelser fra Nederland viser at det har blitt vanligere og vanligere med siling på bakgrunn av helse i ansettelsesprosessen.

Man siler også kvinnelige ansatte på bakgrunn av helsetilstanden til barna deres. Det er jo de som er hjemme med barna. I tillegg er det et tydelig incentiv til å si opp sykmeldte ansatte fra bedriftens side. Ja, du kan si opp folk mens de er sykmeldt.

Den svenske modellen:

Greia er at flere politikere vil at NAV skal overprøve fastlegen din i sykemeldingsspørsmål. Den svenske varianten av denne typen overprøving er å sette standarisert sykmeldingstid basert på hvilken diagnose det er du har fått. På den måten vil alle med en tung depresjon være sykmeldt like lenge, alle med et brukket ben være sykmeldt like lenge, alle med en kreftoperasjon vil være sykmeldt like lenge.

Problemet med tiltaket er rent legevitenskaplig: Folk har forskjellige sykdomsforløp selv om sykdommene kan ha samme merkelapp. Å gjøre at NAV kan gripe inn i sykmeldingsprosessen, er pr. definisjon at NAV kan gripe inn i den medisinske behandlingsprosessen. Det er ikke NAV-folket kvalifisert til.

Å la statlige ansatte som aldri har møtt en pasient overprøve pasientens lege kan i beste fall få inkompetente og i verste fall svært helseskadelige konsekvenser. I Sverige har man hatt flere tilfeller av psykiatriske pasienter som har tatt livet av seg på bakgrunn av plutselig overprøving av behandlingsløpet deres.

Å tvinge syke folk ut i arbeid, fører til høyere sykenærvær – altså syke folk i en jobb som burde gjøres av en frisk person. Syke folk som tvinges ut i jobb blir sykere og du får enda høyere langtidsfravær.

I tillegg er problemet med den svenske modellen at de overprøver sykemeldinger ikke basert på stillingen den sykmeldte er i, men opp mot alle jobber i hele Sverige. Hvis man mener du ville vært frisk nok til å ta en annen jobb enn den du har, mister du sykelønna, får beskjed om å si opp jobben og finne en ny. Ikke akkurat en ideell situasjon for noen som ikke er frisk.

Jens Stoltenberg har sagt at den svenske modellen kan være en mulighet i Norge, også.

Karensdager og kutt i sykelønn:

Karensdager betyr at du ikke får lønn for de dagene du er borte. Kutt i sykelønn betyr at du bare får 80% lønn for de dagene du er borte. Ingen på stortinget har foreslått dem, men de er Civitas favoritttiltak. Argumentet er at det skal «lønne seg å arbeide».

Problemet med karensdager er at folk med dårlig råd tvinger seg selv på jobb selv om de er syke. Det fører til alt fra økt influensasmitte til mer langtidsfravær. Idéen med karensdagene er å hindre at folk bare tar seg en egenmelding for å slappe av.

Problemet er at de rammer alle – også de som har akkutt migrene eller skikkelig omgangssyke. Det er en slags kollektiv avstraffelse av alle arbeidstagere i tilfelle noen av dem skulker.

Nå er det sånn at det egenmeldte sykefraværet har ligget svært stabilt veldig lenge. Det er ingen grunn til å redusere det.

I Danmark innførte man en karensdag på åttitallet, men fjernet den fordi den virket mot sin hensikt: Hadde man først muligheten til å «sykmelde seg» en dag og betale for det, tok man gjerne et par dager til i samme slengen. I tillegg fikk karensdagen langtidsfraværet til å øke litt.

På toppen av det hele rammer disse løsningene bare lavtlønte i slitsomme jobber. Har du god lønn, har du råd til å ta en dag eller to for å ivare ta egen helse. Eller skulke, om du vil.

————————-

Ja, dette var en lang oppsummering. Jeg skal ikke si dette på TV. Jeg skal skrive on-linere. Jeg måtte bare sortere informasjonen jeg har funnet til nå. Kilder kommer senere.

Jeg tror konklusjonen min er at det er mange andre og bedre måter å spare penger i statskassa enn å kutte i sykelønnsordningen, og at vi ikke har noe sykefraværsproblem med mindre fraværet øker på samme måte som i 2009.

I tillegg virker det som om gode sykelønnsordninger er en av hovedteoriene på hvorfor vi har så mange i arbeid, og jeg tror høy arbeidsledighet er et større problem enn sykefravær.

Debatten om late nordmenn er et absurd og i overkant synsete sidespor. Seriously.

Sist, men ikke minst: Jeg stoler en million ganger mer på legen enn jeg gjør på NAV.

Vær med å planlegge et debattprogram

Jeg innrømmer det med en gang: Jeg er ikke særlig flink til å se på TV. TV’en min har i utgangspunktet fire funksjoner: Wii, Playstation, Discovery Channel og en og annen Simpsons-episode når jeg har vondt i alt og ikke orker noenting.

Nyheter er en nettgreie for meg, så da NRK ringte og fortalte at de hadde et helt nytt opplegg på TV-nyheter og debattprogrammer hadde jeg ikke helt oversikt over hvordan det gamle funket.

Men i hvertfall: De har et opplegg som heter Aktuelt som har et debattantpanel hver torsdag. Og i det panelet sitter jeg. «Fordi vi gjerne ville ha med noen fra Internet» sa de.

Jeg vet ikke helt om det å være fra Internet er en kvalifikasjon i seg selv, men jeg satser på at de har gått etter litt andre kriterier da de spurte meg, også (c; (Ida fra Internet, der har du meg)

Uansett: Når man lager et debattprogram, planlegger man sakene på forhånd med utgangspunkt i det som har vært på nyhetene den siste uken. Siden jeg er fra Internet, tenkte jeg at jeg skulle invitere dere lesere inn i planleggingsprosessen.

Greia er at vi skal komme opp med en sak selv til hver gang, og lese/gjøre oss opp meninger om hverandres saker før vi går og er veldig skråsikre om det på skjermen.

Jeg tenkte det kunne være morsomt å få kommentarinput fra dere på sakene vi skal snakke om før vi snakker om det. Så kan det kanskje være morsomt for dere å se hvordan debattprogrammet blir etter å ha vært med på planleggingen i forkant.

Denne ukens temaer:

  1. Sykelønn, sykefravær og late(?) nordmenn
  2. Bygdedyret på Grønland
  3. Pappapermisjon: Skal permisjonen ha en del dedikert til far?
  4. En dæsj Haithi, selv om det ble snakket om forrige uke, også.

Hvis du vil være med:

Jeg antar at du har meninger om minst ett av punktene over. Skriv hva du mener. Du kan være så saklig og usaklig du vil.

Jeg blir veldig glad om du tar deg tid til å argumentere hvorfor du er mot pappapermisjon eller synes nordmenn er late, fordi selv om jeg i utgangspunktet er uenig med deg er det veldig nyttig for meg å forstå hvorfor du mener det du mener. Vi blir klokere av det, alle sammen.

Lenk til artikler du mener er relevante, blogginnlegg jeg burde ha sett eller undersøkelser jeg burde vite om. Jeg kommer til å lese rundt og gjøre meg opp en mening selv, men jeg har ikke oversikt over alt i hele verden, og siden jeg er fra Internet vet jeg at man alltid blir lurere av å spørre flere enn seg selv og bestekompisen sin.

Kommentarfeltet kommer til å surre og gå frem til torsdag i seks-tiden, siden programmet skal spilles inn rundt da.