Og det er du også.

Et minne:
Jeg er 17 år.
Jeg sitter på toget og forteller vennene mine min beste negervits.

(Hva er det som er svart og står på et ben i ørkenen? En enbent neger!
Hva er det som er svart og står på to ben i ørkenen? To enbente negre!
Hva er det som er svart og står på tre ben i ørkenen? Et flygel!)

Men vennene mine ler mer enn de bør.
En av dem lener seg over til meg og hvisker:
Det sitter en neger rett siden av oss!

Ida 17 år trekker på skuldrene.
Litt får han tåle.
Vet du hva jeg skulle i Oslo?
Demonstrere mot regjeringen rasistiske asylpolitikk.

Jeg ser at du har farget Instagram-innlegget ditt svart.
Jeg ser at du har delt de «hvite privilegiene» dine.

Men «privilegier» er en veldig puslete måte å si «fordeler og definisjonsmakt» på.
Dønn ærlig: Det er et tulleord.
Fordi negervitsen min kom ikke av at jeg «ikke var klar over fordelene mine i verden».
Den kom av at jeg er vokst opp i en rasistisk kultur i et rasistisk land og dermed var blitt temmelig rasistisk selv.
Det er mange som sier «check your privileges», men jeg oppfatter det som en dekkoperasjon.
En måte vi hvite slipper å si: «Ta en kikk på rasismen din.»



Ja, dette er dårlige nyheter.
Du gjør jo så godt du kan.

Du ser urettferdigheten og jævelskapen og sier til deg selv:
«Jeg må være en del av løsningen, ikke problemet.»

Men inni deg sier du også: «Hvordan kan jeg gjøre meg uangripelig?»

Å være hvit antirasist er å være skikkelig hårsår.
Du vil så gjerne være den eneste snille bleikfisen, og selv Vigrid-medlemmene blir såra og vonbråtne hvis de blir kalt rasister.

(Anbefalt lesning: White Fragility: Why it’s so hard for White People to talk about Racism)

«Jeg er ikke rasist, men…»

Jeg har sagt det.
Du har sagt det.

Det er på tide å slutte.

La oss heller si:
«Ånei, der var rasismen min igjen.»

Ja, du har vært medlem i SV siden du var fjorten år, du har gått i fakkeltog for Benjamin og Obiora, du har gamle t-skjorter der det står «Ikke mobb kameraten min!» og du har donert penger til barna i Moria.

Nei, jeg sier ikke at du vil frata svarte mennesker rettighetene deres.
Nei, jeg sier ikke at du er tilhenger av vold og overgrep mot alle med en mørkere hudfarge enn deg.
Nei, jeg sier ikke at du tror at hvit hud gjør deg mer intelligent.
Nei, du er ikke nazist.

Men rasismen er mye mer enn KKK.
Rasismen er strukturell og kulturell og nesten umulig å få øye på når du er hvit.
Du kan ikke melde deg ut av den.

Det betyr ikke at vi skal gi opp kampen.
Men å slåss mot rasismen er litt som å slåss mot angst og depresjon.
Det funker ikke å si:
«Åkei, dét var mitt siste angstanfall! Nå er det helt over.«
Vi blir bare flinkere til å sette ord på og jobbe oss gjennom.
Men da må vi aller først innrømme at vi har angst, og ikke bare plutselige allergiske reaksjoner mot folkemengder.

Jeg må regne med å gulpe på egen rasisme igjen, igjen, igjen.

Det er ikke så rart.
Da jeg var barn, var dette en av de få svarte mennene jeg visste om. Godt å se deg, Guran!

Jeg bruker Guran for å hente denne samtalen hjem til Norge.

Akkurat nå lever vi nesten i USA.
Sosiale medier er som en ekstra amerikansk delstat, åpen for innflyttere fra hele kloden.
Men vi kan ikke fikse USA derfra.
Vi kan vise solidaritet.
Vi kan donere penger.
Vi kan demonstrere utenfor den amerikanske ambassaden.
Men vi må slåss mot norsk rasisme i Norge.

Ikke si:
«Nei & nei, så fælt de har det der borte.»
Si:
«Hva kan vi gjøre her hjemme?»

Det er veldig lett å være motstander av mord.
Men at politiet myrdet George Floyd er en del av en mye, mye større struktur som finnes i alle oss.
Så signer oppropet til Amnesty.
Les og engasjer deg.
Men ta med engasjementet ditt hjem.

La oss jobbe med egen rasisme.
Ja, ordet svir.

Fordi vi sier: «Jammen jeg er ikke rasist!»
Så mener vi «Jammen jeg er ikke slem!»
Alle vil være heltene i sin egen historie.
Ingen vil påta seg en knivsodd ansvar.

For å sette det på spissen:
Alle som skjøt inn i massegravene på Østfronten så på seg selv som heltene i den historien.
Dette er ikke for å «hitle debatten», men for å si:
Selvforståelsen din betyr ikke en dritt.

Å være hvit er å være så tett innvevd i rasismen at vi ikke kan se den.

La oss kikke på lille Ida.

Blond, blåøyd.
Gikk på en skole der det ikke fantes en unge med mørk hud.
Leste bildebøker med bare hvite mennesker.
Så filmer med bare hvite fjes.
Alt annet var Hoa hottentott.
Tigerlilje.
Zombien Bombie.



Jeg har jobbet og jobbet med egen rasisme, men på grunn av bakgrunn og oppdragelse, så er fabrikkinnstillingen min at «hvit» er det samme som «normalt menneske».

Da jeg vokste opp var svart enten farlig og eksotisk, eller stakkarslig og måtte reddes.
(Nå kommer kavaleriet, dere!)
(Apropos folkemord.)

Når jeg tegner, tegner jeg bare hvite mennesker.
Når jeg skriver, skriver jeg bare hvite mennesker.
Når jeg ser en forsamling hvite mennesker, tenker jeg ikke: «Her var det hvitt!»
Jeg tenker bare: «Her var det et mangfoldig utvalg vanlige folk!»

Jeg har fått masse skryt for å ta inn en mørk unge i Brillebjørn.
Ida, et antirasistisk fyrtårn.
Selv om Lena er kritthvitt.
Selv om Danielle er kritthvitt.

Hver dag når jeg setter meg ned for å skrive, må jeg tenke:
Husk mørke unger!
Selv om jeg bor i en by full av mørke unger som leser bøkene mine.
I min indre verden dukker de aldri opp av seg selv.
Med mindre vi skal til Bengals jungel og besøke hodeskallegrotten.

Å være hvit er å lengte etter å melde seg ut av spørsmålet om rasisme.

Vi lengter etter å si:
«Jeg hopper over Vesle Hoa på Egner-plata.
Jeg dropper å lese Babar. Jeg delte noe med #blacklifematters.
Da har jeg gjort mitt, gitt.»

Men Karsten og Petra er ikke mindre rasistisk fordi du aldri ser noe mørk hud.
Det er bare at den overveldende hvitheten er usynlig når vi er hvite selv.
Vi klarer ikke å løse at USA er bygget på slaveri og folkemord.
Men vi kan begynne å legge merke til at vi er hvite.

Det er så lett å gjøre «spørsmålet om rasisme» til spørsmålet om å ikke si feil.
Dette er antirastisk kamp på skravleklassens premisser.
Vi bestemmer hvilket språk som er best å bruke.
Så kan vi beskytte oss selv ved å kritisere alle som ikke henger med.

Men rasismen er mye mer omfattende enn som så.

Rasismen er alt vi glemmer.
Rasismen er alt vi ikke legger merke til.
Rasismen er tusen usynlige tankefeil.

En samtale mellom to bra folk i livet mitt:
«Og det er jo så viktig å huske på kvinner og folk med minoritetsbakgrunn og…»
«Så når du sier kvinner, så mener du egentlig hvite kvinner? Minoritet er en separat kategori for deg?»

Busted.
Sånn er det.
Nøytral = alltid hvit for oss bleikfiser.

Jammen OK.
Hvis jeg er rasist.
Hva faen skal jeg gjøre?

Gi opp drømmen om å være den eneste uangripelige hvite personen i verden.
Ta ansvar for din del av møkka.

Legg merke til hvitheten rundt deg.
Du kan ikke gjøre noe før du ser problemet.

Et eksempel:
Alle hvite forfattere beskriver ikke hudfargen på hvite karakterer i bøkene, men tydelig sier fra når det kommer en mørkhudet person inn i fortellingen.

«En mann. En mann. En svart mann.»

Så enkelt og så usynlig kan du si at en bok er for hvite og av hvite.

Det betyr at du ikke bare kan hoppe over «de rasistiske» bøkene i norsk kanon.
Hvithet som normal er overalt.

Ved å slutte å si at noen veldig få fascister og nazister er de eneste rasistene, til å si at dette er et problem alle hvite har, kan vi også bli rausere ovenfor dem som driter på draget.

Jeg vil ha en folkebevegelse.
Da må vi ta hensyn til at folk kommer til spørsmålet om egen hvithet på ulike stadier i livet.
Jeg har en ektemann som har vokst opp med postkolonial teori.
Jeg vokste opp med artige Kinamann-vitser.
Vi er like hvite begge to.
Men jeg har hatt mindre fintfølelse for hva som er flaut å si.

Når vi blir klar over denne systematiske rasismen kan vi være litt mindre hånlige ovenfor dem som kler seg ut som Hiawatha på karneval, men aldri har hørt om Indian removal og Trail of Tears.

Det gjør det enklere å ta vanskelige samtaler.

Og det å kunne si: «Jepp, velkommen til Norge. Hele kulturen vår er rasistisk, vi jobber med saken.» gjør det lettere å skille ut dem som faktisk har en rasistisk agenda.

For dem er det flere av enn du tror.
Også her, i dette lille landet.

For å faktisk kunne slåss mot rasismen, må vi kjenne den igjen i oss selv.
Jeg jobber med at faenskapet skal slutte her.
Men jeg tror det kommer til å ta en generasjon eller tre før det virkelig monner.
Og det er ikke en jobb vi kan kvotere oss ut av.

Vi må skrive nye fortellinger.
Fortellinger der hvitheten tar mindre plass.

Og ja, som den oppmerksomme leser kan se, skriver jeg til et hvitt du.
Det er bare er bare oss hvite som kan velge om vi vil forholde oss til rasismebegrepet.
Alle andre lever med det tett på kroppen.

Er du klar for å jobbe videre med rasismen?

På tide å lese seg opp.
Bruk pengene dine på svarte forfattere.

Kjøp e-boken Rasismens poetikk av Guro Sibeko.
Hun tok jobben med å møte i Dagsnytt 18 og minne alle om at de faktisk er rasister.
Belønn henne med å kjøpe boken nå.

Du kan lese den om et minutt, og hun får betalt for jobben sin på Dagsnytt 18 i penger.

Har du ikke lest Camara Joof ennå?
Kjøp og les den i dag.

Har du ikke lest Sumaya Jirde Ali ennå?
Kjøp og les den i morgen.

Les Toni Morrison.
Les Nikki Giovanni.
Legg til flere bøker til denne listen.
Les dem.

Bruk bøkene.
Bøker er den beste måten vi kan flytte inn i noen andres verden på uten at de må svare på de plagsomme spørsmålene våre.

Send dette innlegget videre til alle som trenger det.
Kjøp.
Gi så det svir.

Tenk deg at du skal i barnedåp. Tenk deg at du bestilte drosje ikke én, men to dager i forveien. Tenk deg at du står der i finstasen med kjæresten og får en telefon fra drosjen fem minutter etter at den skulle vært der. Den kommer ikke. Hvertfall ikke på en halvtime. Kanskje tre kvarter. Ok, om en time bør den være der. Muligens. Sett deg og vent, ta deg en kaffe i mens.

Du ville blitt sint, ikke sant? Og så ville du bedt drosjen dra til helvete, løpt ut og vinket inn en ny bil og kommet deg avgårde. Det er bare at det ikke er fysisk mulig om du sitter i rullestol og er avhengig av at drosjen kan frakte både deg og rullestolen. Du kan ikke ta en vanlig drosje.

Så du går ut og tar trikken i stedet. Ja, ikke hvilken som helst trikk, da. Du kommer ikke på 11. Den har høyt gulv. Du kommer ikke på 12. Den har høyt gulv. Du kommer på 13, hvis du er heldig og de ikke kjører gamle trikker med høyt gulv langs den ruten, også. Bussen finnes ikke for deg, du kommer ikke på. Heldigvis for deg ligger stedet du skal i barnedåp ved et T-banestopp, et T-banestopp der det ikke er så stor høydeforskjell mellom bane og perrong at du ikke kommer deg av. Og siden vi er greie, later vi som om du er en kompetent rullestolbruker og vet hvilke deler av perrongen på jernbanetorget som er så høye at du kommer på banen uten å bli stående og spinne i løse luften. Vi skal ikke gjøre det for vanskelig for deg, heller.

Vi trekker også fra det faktum at byen ikke er brøytet og at du må kjøre midt i veien for ikke å kjøre deg fast i snøen. Du trenger ikke for mange utfordringer nå. Du skal bare komme deg i selskapet, siden drosjen bestemte seg for å dumpe deg.

Det kunne vært vanskeligere. Vi kunne sagt at du bodde et annet sted enn Oslo sentrum, som Røa, Veitvedt eller Ensjø. Vi kunne sagt at du var avhengig av rullestolsdrosjen for å komme deg på jobb om morgenen, at klokka var halv åtte da sjåføren ringte deg for å fortelle deg at den kom en time forsinket. Vi kunne sagt at dette var den første jobben du hadde fått etter å ha søkt og søkt, og at sjefen din ikke var særlig vennligsinnet innstilt til at du plutselig kom forsent på jobb hver dag. Vi kunne sagt at du skulle tatt drosjen til Gardermoen for å komme deg på et fly til en viktig konferanse, et fly du nå mister fordi rullestolsdrosjen ikke er til å stole på.

Og så trekker vi fra det faktum at når du først kommer inn i drosjen, er du ikke eneste passasjer: Det nye drosjeselskapet samkjører. Den skal kjøre Kåre til dagsenteret, Anna til barneskolen og Ali på institusjon før den skal sette av deg på jobb. Vi ignorerer det faktum at du ville kommet for sent selv om drosjen hadde vært der på tiden. Vi vil ikke gjøre det altfor vanskelig for deg.

Vi tar for eksempel utgangspunkt i at du er en person som tåler litt brå forandringer og kjipe opplevelser i hverdagen, at du ikke er en av dem som trenger trygge rammer og faste rutiner. Du skal få slippe å kjenne på angsten over at bilen ikke kom da den skulle komme, over at den var full av fremmede ansikter og kjørte en annen vei enn den pleide. Vi skriver ikke inn i manuset at du hadde trengt en sjåfør med spesialopplæring. Vi vil ikke at du skal ha det vondt, heller.

Du er bare deg selv og du skal i barnedåp, og nå kommer du for sent. Vi skal bare ødelegge dagen din, ikke livet ditt.

Det er nemlig ikke så lett å skjønne hva «TT-skandale» betyr om du ikke har sett det på nært hold. Oslo Kommune har privatisert TT-kjøringen, og det svenske selskapet Samres har fått jobben. Resultatet? Oslo kommune har ingen TT-ordning mer. De har tilfeldige biler som det ikke er noen grunn til å ha tillitt til.

Privatiseringstilhenger eller privatiseringsmotstander spiller ingen rolle: En føkket tjeneste er en føkket tjeneste.

Alle vi andre kan bare hoppe på trikken eller vinke på en drosje i siste sekund. De som ikke kan det, har kunnet bestille en TT-bil minst et døgn i forveien. Nå eksisterer den muligheten bare i teorien. Kanskje kommer det en bil, og kanskje kommer det ikke.

Oppfordring: Kjenner du noen som har noen form for påvirkningsmakt i byrådet/bystyret/kommunen? Send dem dette innlegget. Er du medlem i Oslo Høyre, Oslo Frp eller Oslo Venstre? Vennligst forklar deg og forsvar deg i kommentarfeltet, og si hva du gjør for å få partifellende dine til å fikse.

Jeg ville bare ha sagt:

1. At noen har kjøpt hydrogenperoksid på apoteket er ikke det samme som å være en dømt terrorist.
2. At noen er politiske ekstremister og store i kjeften er ikke det samme som å utføre et terrorangrep. De kan ha planlagt det, men de har ikke gjennomført noe. Folk er fortsatt uskyldige til det motsatte er bevist, selv om det er vanskelig for politikere og journalister å huske det i farta.
3. At de som er mistenkt for terrorisme har samme religion som flertallet av de som kommer hit betyr ikke at alle asylsøkere er potensielle terrorister.
4. At tre gærninger har kjøpt noe de kunne laget sprengstoff med på apoteket er ikke et godt argument for mer overvåkning, innføring av datalagringsdirektivet eller dårligere behandling av folk med samme tro og nasjonalitet som gærningene.
5. At vi mener at noen truer vestlige, liberale verdier er et kjempedårlig argument for å innføre lover som undergraver de samme verdiene.