Takket være Vox Populi fant jeg ut hvordan man kan lage sine egne Obama-plakater. Jeg ble heldigvis stiligere enn Jens…
Kategori: politikk
-
Jeg har vært på møte med Fredriksstad Blad idag. I tillegg til å ta masse fine mennesker i labben, drikke kaffe av pappbeger og underskrive en rekke papirer, har jeg fått avklart at alle innleggene jeg skriver i papiravisen kan publiseres på bloggen så lenge de ikke står på f-b.no. Woho!
Så – her er innlegget jeg hadde i avisen. Og hvis du kjenner meg RL og har vært med på herlighetene under: Jeg har endret karakteristikker, navn og andre småting så dere ikke skal føle dere utlevert i lokalpressen. Jeg er snill sånn.
Historier om hatvold:
Da jeg var fjorten var jeg forelsket i en jente med langt, vaniljeblondt hår og fregner på nesen. Bortsett fra at vi var jenter som kysset jenter, innbiller jeg meg at vi var som fjorteåringer flest. Voksne var teite, barn var teite, jevnaldrende var teite. Kort sagt – vi var de eneste kule i hele verden.Forskjellene på min fjortisperiode og andres var likevel til å ta og føle på.
Våren jeg kysset jenta jeg likte for første gang, var klassefestene fulle av små jenter og gutter som slikket hverandre over hele fjeset. Da leppene mine møtte leppene hennes, stoppet hele torget omkring oss og måpte. Vi kunne ikke kline uten at noen brakk seg. Vi kunne ikke omfavne hverandre offentlig uten at noen kastet noe på oss.
Jeg skjønte ganske raskt at det å kysse kjæresten min offentlig gjorde meg til trøbbelmagnet. Første gang jeg besøkte henne på skolen – vi gikk på hver vår ungdomskole i Rolvsøyområdet – gjorde vi feiltrinnet å kysse hverandre i skolegården. Noen hektiske minutter senere hadde et par av lærerne slept meg ut med beskjed om å aldri sette mine ben der igjen. «Dere lager jo opptøyer her! Elevene blir jo helt gale!»
To dager senere visste alle på min alder i Fredrikstad,og omegn hvem jeg var. Jeg var «hu gærne dama i den brune jakka som hadde klina med Marie!» Dette fikk uventede reaksjoner: 1. Jeg fikk uanstendige tilbud fra eldre menn – ut fra en slags logikk om at siden jeg hadde villet kysse en jente på min egen alder, måtte jeg ha lyst til å være med hjem til kællær som var tredve år eldre enn meg for å se på frimerkesamlingen deres… 2. Guttegjenger begynte å overfalle meg når jeg gikk i byen.
17. mai, et par uker etter den berømmelige kyssingen i skolegården, ble kjæresten og jeg angrepet i Sarpsborg sentrum. Det var gutter på 16-17 ,bevæpnet med egg, stinkspray og Thousand Island. Jeg husker ikke så mye. Jeg husker jakten som endte i fontenen utenfor Sarpsborg rådhus, jeg husker lukten og konsistensen av våte blonder og bunadsstoff dynket i eggehvite og fet salatdressing. Og ja – en ting til: Følelsen av alvor.
Det kunne vært verre. Jeg kunne ha vært en gutt som kysset gutter. I senere tid har jeg tenkt at jeg burde hatt en plan for hva jeg skulle ha gjort da Volvoen full av blonde ræggergutter med wonderbaum i capsen skrensjet opp på siden av meg og den sminkede kompisen min. Jeg burde ha hatt en annen strategi enn å hyle og slå hendene for ansiktet da de grep tak i ham og halte ham inn i bilen. Jeg burde hatt noe fornuftig å si til folk på legevakten da jeg hadde fått slept ham dit halvannen time senere.
Jeg var fjorten år i 2001. Homokampen har beveget seg med stormskritt siden da. Jeg skal med hånden på hjertet innrømme at jeg aldri hadde trodd at den nye ekteskapsloven ville bli vedtatt så tidlig som i fjor. Problemet er at selv om rettighetskampene er kommet lengre på papiret idag enn i 2001, er de samme mekanismene som fikk folk til å spytte dama mi i fjeset og kaste sten på kompisen min fremdeles til stede.
Ifølge en undersøkelse fra 2006 har to av ti lesber og fire av ti homser blitt utsatt for vold som krevde legebehandling fordi de var homofile. Opplevelsene mine med egg og klappjakt gjennom byen ville ikke blitt regnet med som vold i rapporten – jeg ble ikke så skadet at jeg måtte til legen etterpå. Knuffing, trusler og generell ubehagelig oppførsel kommer i tillegg til tallene over. Vold mot homofile løses ikke med lovendringer, fordi problemet ligger i holdningene til folk.
Men hva er egentlig nordmenns holdninger overfor homofile? I følge en forskningsraport fra UIB fra 2008, kom det frem at en tredjedel av alle norske menn er enig i utsagnene «Jeg synes homofile menn er frastøtende». og «Når jeg tenker på homofile menn, grøsser jeg». Prøv å bytte ut «homofile menn» med en hvilken som helst annen minoritet i samfunnet. Svartinger? Tatere? Jøder? Ville du akseptert at mange syntes de var «frastøtende» og grøsset når de tenkte på dem?
Kombinasjonen av vold mot en minoritet og sterke følelser av avsky mot samme minoriteten bør få varsellampene til å blinke hos de fleste. Hatvold betegnes ofte som et storbyfenomen, men mine erfaringer sier meg at det ikke er tilfelle.
Østfoldbyene er ikke noe unntak, og alle har ansvar. Homofile for å anmelde, politiet for å ta anmeldelsene på alvor, mens samtlige andre har ansvar for å bekjempe hverdagshomofobien. Fordi homokampen slutter ikke ved retten til å gifte seg. Den handler også om retten til å gå trygt på gaten.
Siden jeg faktisk kan lenke til kildene mine når ting er ånnlain, finner dere undersøkelsen om homofobi her og undersøkelsen om hatvold her.
-
Jeg var 12 år da Råtekst kom i 1999. Jeg hadde lest om Fittstim i damebladene og i avisen, jeg hadde lest intervjuer med damene bak oppfølgeren. Rett etter nyttår 2000 hadde jeg penger, 300 kr for å være helt presis.
Jeg bestemte meg for at de skulle gå til «feministiske investeringer», hvilket betydde Råtekst og det første albumet til Shania Twain. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men jeg var helt sikker på at «So you’re Brad Pitt? That don’t impress me much!» var superfeministisk. Glem alle de andre sangene på albumet som «Man, I feel like a woman».
Jeg var ikke helt sikker på hva jeg la i feminisme da jeg var tolv, men jeg tok med meg Råtekst hjem og leste den mens jeg lå i badekaret fylt til randen med kokvarmt vann og gullbadesalt fra en flaske formet som tallet 2000. Ordet var millennium.
Jeg fikk igjen boka forrige uke. Foreldrene mine hadde sendt den med onkel og tante til Oslo. Knall gul og fullstendig skrukkete – jeg hadde jo lest den i badekaret flere ganger. Pocketbøker har en tendens til å bli rare av det.
«Ta vare på den», sa onkel. «Den kommer ikke i noe andreopplag. Den er et klenodium.» Det eneste jeg finner når jeg googler Råtekst er kritikken den ble møtt med, folk som kommenterer den. Jeg husker selv kritikken boken møtte fra alle feministene jeg møtte i RU/RV/AKP da jeg selv ble politisk aktiv.
Og likevel. De dagene, mens jeg lå i badekaret og hørte på Shania Twain, var det den viktigste boken i hele verden. Uff, dette personlige perspektivet. Bare individualisme, ingen kampsaker, ingen tall, ingen felles analyse.
Jeg ser kritikken, og likevel var det jentenes beskrivelse av å ikke få til å være «søt» i barnehagen som fikk meg til å kjenne meg mindre alene. De personlige historiene om pubertet og kroppskomplekser. Jeg skjønte ikke alt, bevares. Alt om sex, sjalu kjærester og kjipe professorer gikk meg hus forbi. Arbeidsliv? Whatever, lizzom.
Nei, de skrev om problemer som var nærme meg, om seksuell trakassering på ungdomskolen, om hvordan man ber små jenter dempe seg slik at de andre jentene også skal få slippe til. Glem bråkete Per og Pål, gutter er gutter, vettu. Det gav meg en følelse av system i galskapen. Det er ikke bare meg.
Det var morsomt å se igjen boka. Delvis fordi tekstene ikke var de åpenbaringene jeg husket dem som (sorry, men jeg har lest for mye Beauvoir, Butler, Moi, Björk, Spivak, Cixous, Ericsson, Friednan […flere navn her…] til at historiene om diskrimminering på Universitetet og spiseforstyrrelser skulle sjokkere meg), men også fordi jeg plutselig visste hvem en del av damene var.
Jeg lenker til bloggen til Martha Breen. Jeg har forholdt meg til Siri Lindstad som Fett-redaktør. Jeg har kjøpt CD’er av Bertine Zetelitz. Jeg har hørt Helle Vaagland snakke om Femkamp på Feminismefestivalen. Det var en plutselig forståelse av hvor mye eldre jeg har blitt på ti år, også. Hei, damer! Jeg er en del av voksenverdenen deres nå! Jeg har tatt dere igjen!
Jeg leste boken på nytt. Ikke i badekaret, men sammenkrøllet i sofaen, uten Shania Twain. Hun sluttet å være så utrolig tøff den dagen jeg begynte å kunne mer engelsk. Det var først og fremst vemodig lesning. Hvorfor? Fordi alle problemene jentene i boken skriver om er like relevante i dag.
Først tenkte jeg at det var fordi den var så ny, før jeg skjønte at den faktisk hadde tiårsjubileum. Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskrimminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyrrani? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt.
Homoseksualitet? Mjaaa, vi har fått den nye ekteskapsloven, men åndskampen er fremdeles like viktig nå som for ti år siden. Den eneste teksten jeg ikke vet om er like aktuell er den om seksualisert rasisme, om Asta som er «sexy sjokolademus» i hodet til norske menn. Jeg tror rasismeproblemet har blitt verre og mer direkte siden 1999. Det er ikke bare den indirekte typen Asta beskriver.
Selv om de ikke listes eksplisitt, kan du trekke en rekke kampsaker ut av Råtekst. Det triste med å lese Råtekst, er at alle kampsakene fra jeg var 12 kan gjøres til en like oppdatert agenda nå når jeg er (snart) 22.
Også sier jeg «Virrvarr, Virrvarr. Ti år er ikke lang tid?» Også prøver jeg å unngå å sammenligne den politiske situasjonen 1970 med den politiske situasjonen 1980. Jeg vet det var store politiske endringer mellom 1980 og 1990, også. Ti år kan være masse tid.
Jeg blar i Råtekst og tenker at hvis jeg skulle laget en versjon 2.0 av boka, så måtte damene skrevet essays med personlig tøtsj, ikke bare personlige historier. De er er gode eksempler, men du trenger argumenter, ikke bare fragmenter for å overbevise andre enn dem som har hatt de samme erfaringene.
Kanskje jeg tar feil. Kanskje det er masse-masse som har endret seg siden 1999 og det bare er meg som ikke har fått det med meg. Kanskje vi kan ha opprop i kommentarfeltet og komme på alle tingene som har forbedret seg, alle de politiske endringene som har skjedd?
Uff. Det hadde vært så mye kjekkere om jeg hadde kunnet avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant».
-
«Jeg klarer bare ikke skrive opp på et opprop der Hege Storhaug har skrevet også.»
Vi står ute i bakgåren under varmelampene og holder røykerne med selskap. Temaet er forslaget til endringen av blasfemiparagrafen, forslaget til utvidelsen av rasismeparagrafen, loven som muliggjør å straffe krenkende utsagn om religion.
Langt til høyre, langt til venstre, midt i mellom og på skrå – det meste av meningsspekteret er representert. Greit, vi mangler noen SV-folk og noe religiøse, noen som kanskje ville tatt Storberget i forsvar. Luften er full av snø og nikotin og vi har faktisk konsensus.
Vi er mot. Det vi diskuterer litt er hvorvidt det er kult å putte navnet sitt på samme papir som folk vi ser på som islamofobe. Konklusjonen er «tja.» Spørsmålet er for viktig til å gjøres smalt, og ingen av oss vil at de som går over i rasistiske karakteristikker av islam skal få lov til å definere motstanden mot loven.
Jeg pleide å være veldig religiøs. Det gikk over. Jeg har skrevet noen ord om hvordan krenkende yttringer oppleves når du faktisk tror til Fritanke.no. Blasfemiske yttringer kan oppleves som personlige fornærmelser, fordi tro først og fremst er en følelse, ikke en mening. Samtidig er det ingen grunn til at sterke følelser skal være fritatt for kritikk, harselas eller satire.
Noe av det skremmende med det lovforslaget som foreligger, er at det er å vekke en sovende blasfemiparagraf. Å gå fra «du fornærmer Gud og det må være straffbart» til «du fornærmer meg som tror på Gud og det må være straffbart» er å tilpasse loven for et moderne, sekulært samfunn og gjøre den mulig å bruke.
En del av ytringsfriheten er å beskytte folks rettigheter til å støte og fornærme hverandre, med noen få begrensninger, satt av rasismeparagrafen. Den behøver ingen utvidelse. Utsagn som er hatefulle og dreier seg om enkeltgrupper «Drep muslimen!/Drep prestejævelen!/Drep homoene!» er allerede dekket av den eksisterende lovgivningen. Sterkt fornærmende utsagn om noens religion er ikke et sterkt fornærmende utsagn om dem, selv om det kan føles slik.
Hovedargumentet til Storberget med venner, er at loven vil prioritere minoritetsreligionene og dermed forhindre utsagn som kan føre til fremtidige konflikter. Mange har nevnt Muhammedkarikaturene- og hvordan loven på mange måter virker skreddersydd for en norsk situasjon av samme type.
Jeg var en av dem som kritiserte Jyllandspostens publisering av karikaturene og stilte spørsmålet «Hva vil du si ved å trykke dem? Handler dette bare om yttringsfrihet?». Samtidig er det å kritisere noe som er trykket og å ville forby noe jeg er kritisk til to vilt forskjellige ting. Yttringsfriheten gir både muligheten til at noe kan si noe jeg synes er teit og at jeg kan få lov til å si at jeg synes det er teit. Motsetningene som gjorde at karikaturene ble den brannfakkelen den ble, ville ikke forsvunnet om man fikk forbud mot å trykke dem.
Som en av talspersonene for oppropet mot loven sa på radioen: Norge er blitt så sekulært som det har blitt og den norske kristendommen har blitt så liberal som den har blitt gjennom aktiv kritikk, debatt, parodi og diskusjon. Det er å sette oss mange år tilbake å skulle få en oppdatert blasfemiparagraf som kan tas i bruk.
Hva kan du gjøre? Vel, du kan melde deg inn i denne facebookgruppen og signere dette oppropet. Teksten i oppropet er utmerket, selv om du må skrive opp navnet ditt ved siden av Hege Storhaug.
-
Mens Israel bomber Gaza i småbiter, kom jeg til å tenke på en palestinaopplevelse jeg hadde før jeg ble annet enn miljøpolitisk aktiv. Jeg var fjorten, i det minste tror jeg at jeg var fjorten, at bestevenninnen min var fjorten og Sarpsborg kommune fikk besøk av en rekke fjortiser fra vennskapsbyen sin, Betlehem.
Faren til bestevenninnen min var prost i den lille østlands»byen» og lurte på om hun og jeg kunne påta oss ansvaret å underholde to palestinske ungdommer for noen dager.
Det var høstferie, vi hadde masse tid og sa «ja» uten å nøle. De nye vennene våre het Bushra og Gabriel og var henholdsvis en muslimsk jente på 13 og en kristen gutt på 12. De snakket godt engelsk, vi snakket godt engelsk og vi ble venner i løpet av bilturen til bestevenninnens hus. Vent. Bestevenninnen er klønete å skrive i lengden. La oss kalle henne Julie fra nå av og late som om vi tror på personvern.
Bushra og Gabriel var svært forskjellige. Bushra var høy, godt ute i puberteten og så ut som var minst seksten. Hun lo høyt, snakket høyt, gestikulerte med hele seg og sa meningene sine rett ut uten å tenke seg om først.
«What an ugly hat!» «You know – it was plain luck I was able to get a passport! My family hopes I never come back and stays in Europe haha!» «Most Norwegian can’t speak English. They think they’re sooo clever, but their grammar sucks and they sound like hill billies!»
Gabriel var sped, fåmælt og sint. Han fulgte Bushra som en liten skygge, satte seg alltid i stolen lengst unna Julie og meg og brukte storparten av tiden vi hadde sammen til å stirre olmt ned i brusen sin. Vi prøvde å lure ham ut i samtaler, men måtte hale svarene ut av ham. Julie og jeg lagde programmet vårt sammen og tok med aktiviteter de kunne tenke seg mens de var her.
Den første tiden av utvekslingsoppholdet deres hadde de hatt sammen med mange andre ungdommer fra Betlehem og noen gørrkjedelige aktivitører fra Sarpsborg kommune. De hadde fått nok av å se på Powerpoint-presentasjoner om palamentarismen, Olav den hellige og konstitusjonelt monarki. De var klare for action.
Julie og jeg planla følgende: En hyttetur, en fest og en shoppingtur. I tillegg ville Bushra og Gabriel gjerne på kino. «There are no cinemas in Bethlehem, and because of the curfew we can’t be out after 6 o’clock- haha!» Overrasket la vi inn et besøk i eksotiske Sarpsborg kino i timeplanen.
Vi fylte opp skapet med massevis av snacks og planla for svinekjøttfrie hallalmiddager, bestilte billetter og sørget for at våre nye venner hadde nok varme klær. Kort sagt – vi følte oss sabla flinke.
Jeg kommer aldri til å glemme tiden vi tilbragte alene på Julies hytte. Vi lærte dem å spille Canasta og de lærte oss å banne, telle og skrive navnet vårt på arabisk. Jeg har fremdeles det arabiske alfabetet skrevet i Bushras skrift med gullpenn i en utrolig fjortisaktig notatbok. Ved siden av har jeg resultatet av mine patetiske forsøk på å skrive «Ida» med samme alfabetet.
Hytta var liten, bordet var lite og Julie, Gabriel, Bushra og jeg satt nesten nesetipp mot nesetipp på slagbenken og snakket. «Tell me about life in Bethlehem,» sa Julie. Og Bushra fortalte.
Hun fortalte om tv-kanaler som bare viste amerikansk søppeltv i fredelige perioder og porno i periodene Israel var millitært aggresive. Hun fortalte om tanks og bulldozere som moste gjennom gatene, om folk som ble skutt for å gå ut med søpla etter portforbudet.
Hun fortalte om slektninger som ble arrestert, slekninger som hadde blitt drept ved tilfeldigheter, om hvordan hun og søsknene i lange perioder ikke fikk gått på skolen fordi israelerne bestemte at alle måtte holde seg i huset hele dagen. «The soldiers has occupied my parents house three times during my childhood» sa hun.
«They forced us – my mother, my father, my grandmother and all my brothers and sisters to eat and sleep in one single room in our house. We could only leave the room if we had to go to the bathroom. They ate our food, got stoned, got drunk, they vandalized our house. They destroyed my doll house for fun- haha!»
Hun beskrev hvordan de israelske soldatene hadde brukt huset hun bodde i som base i opptil en måned av gangen, hvordan de hadde vært avhengig av soldatene for å få mat, toalettartikler og medisiner. «My grandmother got ill while they lived in our house, but they didn’t care.» Lamslåtte spurte Julie og jeg henne hvordan hun kunne fortelle om dette så liketil. Hun måtte jo være rasende? Det var jo helt forjævlig!
Bushra trakk på skuldrene, så ned og sjenket seg mer brus. Joo. Jaa. De hadde ikke voldtatt henne, moren hennes eller noen av søstrene hennes, så sånn sett var hun fornøyd. Mange hadde blitt dårligere behandlet.
En av oss, jeg vet ikke om det var Julie eller meg, klarte å lire av oss en settning som gikk alá: «But what about the suicide bombers? That’s not ok!» Reaksjonen var uventet. Bushra rullet med øynene og skar en grimase. Gabriel ble svart i blikket. «They’re heroes.» Vi skiftet tema.
Julie tok oss med ut til innsjøen som lå bak hytta hennes. En stor, islagt flate omringet av høye grantrær møtte oss. Gabriel småløp ut på isen uten å se seg for. Julie og jeg trippet forsiktig ut bak ham. Det var ikke november ennå, og selv om isen så ut til å bære oss, hadde den ikke hatt lang tid på å fryse seg tykk.
Vi holdt Bushra mellom oss så hun ikke skulle skli og falle. Et par meter uttpå tok vi Gabriel igjen. Han stirret som hypnotisert på den skinnende isen. «Is it safe?» suprte Bushra. «We should not further out» sa Julie.
Plutselig knaket det under oss. Jeg frøs. Julie frøs. Bushra frøs. Gabriel tok sats og hoppet. Da han braste ned igjen knaket det enda mer, og en tynn, hvit krakelering kom til syne rundt føttene hans. «Stop it!» skrek Bushra. «STOP IT!» Gabriel lo og hoppet igjen. Julie og jeg så på hverandre. «Let’s go back. Slowly.»
Vi rygget langsomt hele veien tillbake til land. Isen laget ekle kneppelyder og flere hvite sprekker kom til syne. Gabriel hoppet hele veien inn, hoppet med sats, smalt hele tyngden sin i isen. Det var noe groteskt, smilende selvdestruktivt ved det. Julie og jeg sa ingenting, vi bare kom oss i land og i hus. «STOP IT! STOP IT!»
Kinoturen var en sterk opplevelse. Vi gikk på den første og beste filmen vi fant, som viste seg å være Red Dragon, en film med mer brutalitet og nakenhet enn Gabriel og Bushra var helt komfortabel med. Likevel kom den kraftigste reaksjonen deres på selve kinolerretet: «The screen! It’s so BIG! Huge!» De satt med kulrunde øyne og munnen på vidt gap under hele filmen.
Vel, nesten hele filmen. Som Bushra sa til Julie og meg da vi gikk på do sammen (tenåringsjentekulturen er lik overalt): «And when that man was naked in that room – I had to go cover like this!» Hun gjemte ansiktet sitt i hendene. Julie og jeg lo hjerterått. «Nononono! I had to look real close!» Julie slikket seg rundt munnen. Yum, yum, Ralph Fiennes osv.
Vi utvekslet gaver og epostadresser da de dro hjem igjen. Julie og jeg hadde samlet sammen bøker, jålesaker, godis og bilder av oss selv. Bushra gav oss hver vår kassett med en eller annen snodig form for iranske viser. Jeg tror det var det hippeste blant arabiske fjortiser på det tidspunktet, men jeg synes fremdeles det høres ut som harpemishandling.
Bushra og jeg holdt kontakten en stund. Hun var uten Internett lange perioder, og jeg kunne bare sende epost fra biblioteket, så det ble litt sporadisk. Hver eneste gang jeg hørte et palestinaforedrag, tenkte jeg på hvor Bushra og Gabriel var oppi alt sammen.
En palkom-aktivist som hadde jobbet som sykepleier i palestinske områder, viste røntgenbilder av barnehoder med gummikuler inni. Noen fra RU viste bilder av palestinske arbeidere som beinfløy gjennom en kilometerlang checkpoint. Bilder på bilder med istykkerskutte kropper i avisene. Bushra sluttet å svare på mailen min i løpet av 2004 en gang. Jeg håper hun fikk realisert drømmen om å komme seg ut av landet for godt.
Det som skjer på Gaza nå kan mest av alt kalles en massakre. Alle fra Fredrik Mellem til Grenseløs er enige for en gangs skyld: Det er forjævlig. I morgen er det demo utenfor stortinget i Oslo og ved den blå steinen i Bergen. Begge steder er klokken 17. Alt fra FPU til Rød Ungdom er tilsluttet. Bli med.
-
Hvis jeg for eksempel skulle fått romjulsbesøk av Israel og Palestina, så ville jeg vel invitert dem inn på te og restene av kakebaksten min. Ja, jeg ville invitert dem inn begge to, selv om jeg er venstreradikal, og dermed heier på den lille gruppen som får grundig juling til enhver tid, og som bruker storparten av tiden sin på å samle sammen våpen nok til å tråkke den store motstanderen sin på tærne og få mer juling.
Noen liker å sammenligne fredsforhandlingene i midtøsten med to barn som har kranglet lenge, der begge insisterer på at den andre begynte. «Hvordan kan vi ta stilling, da?» spør de. Jeg liker å påpeke at hvis Israel og Palestina er to barn som slåss, så er Palestina han lille i andre klasse som jevnlig får slått ut fortennene sine av bøllen Israel i syvende.
Mulig andreklassingen sparket først, men det hjelper ikke når syvendeklassingen har satt seg på ham, tømt sekken hans i sølepytten, spist matpakken hans og sparket ham og alle som er venner med ham gjentatte ganger i nyrene mens de lå nede. Det blir absurd når de voksne kommer og skjenner på andreklassingen mens han ligger med fjeset i søledammen og gulper snørr og neseblod: «Hva gjorde du mot Israel, lille venn? Var du truende?»
Jeg heier på den minste, den svakeste, på den som blir okkupert, ikke på den som okkuperer. Men likevel. Hvis de stod på døra mi begge to, ville de nok fått te og kaker. Jeg tror de trenger det, skjønner du. Jeg leser nyheter, jeg kommer meg ikke ut av døra og te og kaker er alt jeg har for hånden. Ikke legeteam. Ikke diplomatinnflytelse. Ikke en gang muligheten til å komme meg i demo og få brølt litt.
«Hei, Palestina» ville jeg sagt. «Hva er den greia med Hamas? Jeg skjønner at Fata var korrupte, at PLO ikke var til å stole på mer, at dere var pissredde og at de religiøse ekstremistene hvertfall hadde orden i sysakene sine. Men det å slenge inn noen tøysebomber over grensa til Israel som ikke treffer noen?
Dere vet jo at det snart er valg i Tel Aviv, og at det de kappes om i debattene er hvilket parti som skal mose dere mest – det sittende eller utfordreren? Det er jo en gavepakke til en regjering som vil vise muskler før valgdagen. Hvor mange barn var den dumme bombe-show-offen verdt, Hamas?»
«Hei, Israel», ville jeg sagt etterpå. Og jeg ville gitt ham det stygge, morske blikket jeg gir til ti år gamle gutter som smører ting i rumpa på små katter. «Hva er det du holder på med?»
«Vi må beskytte oss mot trusselen Hamas.» ville han si stillferdig. Sammen med Sondre Olsen og alle andre Krf’ere som er mot krig og drap og sånn, men håper at det går med noen Hamasfolk når Israel bomber gågate for gågate.
«Hamasterroristene gjemmer seg blant kvinner og barn.» mumler Israel. «Da må vi skyte på kvinner og barn for å bli kvitt dem.» «Og det slår deg ikke at Hamas ikke bare består av «terrorister», men vanlige medlemmer i et politisk parti som går på jobb hver dag, som vasker rumper og pakker appelsiner i silkepapir, og at grunnen til at de «gjemmer seg blant kvinner og barn» er at de er en del av den palestinske befolkningen, som går på gata, er hjemme hos familien og tar med ungene sine til butikken?»
«De truer staten Israel. Da må vi forsvare oss.» «Mm. De sende noen bomber som ikke traff noen, og dere svarer med Apachehelikoptre, bulldozere til å meie ned hele boligstrøk, hundre bomber på ett minutt og missiler mot førti ulike mål i Palestina. Hørt uttrykket skyte spurv med kanon før?»
«Hamas er en trussel. De vil utslette staten Israel. De vil ikke ha fred.»
«Mm. Men dere lager masse fred, da. Ved å sprenge sivile i småbiter.»
«Ja. Vi utsletter Hamas. Så blir det fredeligere.»
«Og utsletter det som er av palestinere i samme slengen, siden Hamas gjemmer seg blant kvinner og barn, hm?»
«Du kan jo si det sånn.»
«Det slår dere ikke at for hver palestiner dere dreper i et tilfeldig bomberegn, får dere flere og flere som vil hevne seg på dere, se Israel slettet fra kartet og sparer pengene sine til de bombene de har råd til?»
Vi drikker te i stillhet. Palestina fyller lommene med kjeks. Israel furter.
Jeg skjønner ikke at Israel får så få reaksjoner fra verdenssamfunnet som de gjør. Greit, jeg skjønner at de er under vingene på USA. Jeg skjønner rasjonelt hvorfor Palestina ikke får noe støtte. Men vi har SV i regjering. Det er kjipt at de kommer med mindre radikale utspill om Israels oppførsel enn Kåre Willoch.
Jeg skjønner heller ikke den politiske blindflekken som slår ut hos deler av høyresiden som heter «Alt Israel gjør er greit, fordi de er truet av Palestina. Alt Palestina gjør er galt fordi de truer Israel. Bygg mur rundt dem. Bomb dem til helvete. Sørg for at de ikke får føde på ordentlige fødestuer. Det er greit. Israel må beskytte seg.»
Uansett hvor mye jeg leser handler konflikten om en bølle som prøver å knuse en liten knott, og en liten knott som febrilsk prøver å ta igjen. Dessverre hjelper det ikke med stein mot maskingevær.
-
Jeg har diskutert mye rundt kriminaliseringen av horekunden i min politiske karriere. De gode diskusjonene handler om hvordan man hjelper flest mulig ut av prostitusjon, om den beste måten er kriminalisering, eller om problemene egentlig ligger i asylmottakene og rusomsorgen, om kriminalisering er et kosmetisk, prinsipielt eller reelt tiltak. Alt dette er diskusjoner jeg er instilt på å ha med folk. Det er én diskusjon jeg ikke er villig til å ta alvorlig, dog. Den heter:
«Hva med disse mannfolka som ikke får kjøpt sex? Hvordan kan du nekte noen et sexliv?»
Dette er et søppelargument, brukt av alle fra Konrad til Mads Larsen. Og jeg tenkte bare å gjenta en viktig læresetning:
Du har ikke rett på sex med andre enn deg selv.
Onani er grunnmuren i sexlivet vårt, og sex med andre er en bonus. Ingen har rett på sex med noen andre. Det er ikke «synd» på noen som ikke «får dele sin seksualitet med andre kvinner». Parsex er ingen menneskerettighet, og vi kan onanere, alle som en.
Takket være godt sexleketøy fra Come as you are, kan til og med bevegelseshemmede ha solo-lek. Hvis onani er kjedelig, så er det fordi du er en kjedelig sexpartner for deg selv. Kjøp noe glidemiddel. Det finnes prostatavibratorer. Du finner på noe.
I følge Willy Pedersen sin undersøkelse fra 2007, ser voksne menn på det som et tapertrekk å onanere. Mens unge gutter ser på runking som en normal del av den seksuelle utfoldelsen, er en masturberende, voksen mann en stakkar som ikke får seg noe, som drar seg i mangel av noe bedre tilgjengelig. Ordentlig menn kjøper ikke leketøy. De har dame.
I mange miljøer er det sånn at intimitet du betaler noen for er et mer akseptert uttrykk for menns seksualitet enn intimitet du har med deg selv. Et trist syn på mannlig seksualitet, spør du meg. Gutta trenger en talsperson som gir en motvekt, men Mads Larsen holder ikke mål.
Som en smart fyr sa til meg på trikken hjem:
«Hvor var jeg da Mads Larsen ble valgt som talsperson for alle oss mannfolk? Han snakker ikke på vegne av meg.»
Prostituerte er ikke en enhetlig gruppe. Noen er trafickingofre. Noen har rusproblemer. Noen har avsindig med gjeld de ikke klarer å betjene. Noen har ikke oppholdstilatelse i Norge, men kan ikke reise hjem. Noen har angstproblemer som gjør at de ikke klarer å ta en vanlig jobb. Noen har opplevd seksuelt misbruk og overgrep, og prostituerer seg for at sex skal miste en verdi for dem.
Noen svært få får et seksuelt kick av settingen sexkjøp og liker det. De er ikke en representativ gruppe, og vi kan ikke snakke om dem som om de er «de prostituerte» i flertall. Sexsalg er sjelden et frivillig valg, og å si at mannlig seksualitet behøver traffickingofre for å ikke bli seksuelt frustrert er morbid.
La oss ha det klart en gang for alle: Du skal ha sex fordi du er kåt på noen, ikke fordi du må betale husleia, ikke fordi noen sier at du skal, ikke fordi kjæresten din er kåt og ikke tar nei for et nei. Enhver «du må» når det kommer til sex er en skadelig vrangforestilling. Å kjøpe sex er å utnytte seg av andres vanskelige økonomiske posisjon, det er ikke «mannlig seksualitet».
Konklusjonen er: Gå hjem og runk, eller finn noen som er kåte på deg som du er kåt på. Ingen har rett på sex med andre enn seg selv, og selv om enkelte påstår at prostitusjon er verdens eldste «yrke», betyr ikke at noe er gammelt at det er riktig. Årelating er blant verdens eldste medisiner osv. For å sitere noen pirater som står meg nær:
«Kultur er som sex. Det skal være gratis.»
Undre og Anathema sier også smarte ting. Og jammen satt ikke Mihoe og skrev praktisk talt mitt innlegg samtidig som meg. Smarte damer tenker ganske likt, i grunnen (c:
-
Jeg ble invitert på «Hurra – Obama er president!»-frokost grytidlig i dag morges, men måtte takke nei, fordi jeg skal i intervju med klikk.no om en bitteliten straks. Likevel, jeg fant denne fine illustrasjonen av hvorfor dette valget ble et historisk øyeblikk:
-
Jeg likte deg bedre enn Hillary fra begynnelsen av, og det ser ut som om du er den som ikke blir stemt ut til slutt. Eller- stemt inn, heter det kanskje i valgkampen. Du må tilgi meg – jeg ser fremdeles ikke forskjellen på den amerikanske valgkampen og Top Model sånn i prinsippet. Jeg har valgt meg en favoritt, mislikt resten og heiet foran tv-apparatet.
Nå blir du valgt i morgen, og all statistikk tilsier at McCain må få bilder av deg som knuller geitekillinger om han skal ha noen sjanse. Og la oss innse det: Hadde det funnes bilder av deg som knuller geitekillinger hadde republikanerne plantet dem i pressen for en måned siden. De ville ikke dukket opp på én dags varsel. Ergo kommer det til å være rått parti amerikanerne skal ut og stemme i morgen. Du og folka dine har brukt alt fra PostSecret til dør-til-dør-kampanjer for å få folk til å registrere seg og jage dem ut og stemme.
Ryktene sier at McCain-kampanjen har vært slappe med å «bring out the vote», i motsetning til ved Bush sine kampanjer tidligere. Jeg fatter ikke at dere kan kalle dere et demokrati og ha en lov som sier at ingen har stemmerett før de har registrert seg, og det å registrere seg er noe byråkratisk bæsj.
Nok om det. Jeg spiser hatten til Mr. Jackson om du ikke blir valgt i morgen. Deretter skal Mr. Jackson og jeg ha et par dager mens vi spiser godis, ser på CNN og heier på alle amerikanerne som gjør opprør og snakker om valgfusk. Ja, for du er klar over at det er det som kommer til å skje om du ikke blir valgt, Obama? Du har engasjert folk. De kommer til å ta med seg de private våpenarsenalene sine ut og snipe republikanere hvis alle stemmene fra de mørkhudede bydelene «plutselig var ugyldige og måtte makuleres»…
Jeg kommer til å slutte å heie på deg når du blir president. Jeg vet at uansett hvor mye du snakker om forandring, så kommer du fremdeles til å være president av USA. Det er en del jobber som følger med den tittelen du ikke kommer unna, en del spilleregler du må forholde deg til. Det er litt som raddisguttene Mr. Jackson studerte samfunnsøkonomi med på Blindern. De rakte jevnlig opp hånden og sa: «Men dette systemet er så feil! Det er så urettferdig!» «Jeg driter i om du synes det er urettferdig eller ikke,» sa professoren. «Skal du stå til eksamen, må du lære deg å bruke modellene, ikke bare kritisere dem.»
Presidenten i USA ivaretar USAs utenriksinteresser, og det betyr mer krig, flere millitære intervensjoner, uavhengig av om personen som gir ordren er velformulert eller en klønete apekatt. Du kommer til å være en stiligere krigsherre, Obama. Du kommer ikke til å drite deg ut i diplomatiske sammenhenger og du kommer til å vite at man kan flekse muskler over forhandlingsbordet for å få viljen sin, ikke bare fly inn alt du har av Apachehelikoptere med en gang. Du sier du vil flytte fokuset fra Irak til Afghanistan, og gå inn i Pakistan om nødvendig. En krigstrussel mot Pakistan er ikke bedre eller verre enn en krigstrussel mot Iran, jeg beklager.
Samtidig – jeg har noen forhåpninger til deg, også. Jeg er ikke bare negativ. Jeg håper at du kommer til å slåss mot nettsensur, antiabortfolka, intelligent design i skolen og forbud mot stamcelleforskning i amerikanske universiteter. Fordi deres syn på nettsensur kommer til å påvirke vårt syn på nettsensur, og det at universitetene deres har begrensninger gjør at vi får mindre bra forskning ellers også.
I tillegg har jeg aggresjoner mot antiabortfolk, kreasjonister og nutcasekristne generelt. Jeg vil gjerne at de skal få en litt mer slitsom tilværelse enn under Bush. Likevel, det er ikke her jeg tror du har muligheten til å gjøre den virkerlige forskjellen, Obama. Det som gjør meg mindre bekymret når du inntar presidentplassen i januar, er at du faktisk har en miljøpolitikk som ikke går ut på å holde seg for øynene og si: «Klimaendringer? Jeg ser ingen klimaendringer? Overforbruk-shcmoverforbruk.»
Jeg håper du får åtte år på å bytte ut alle bensinbilene med mer effektive, elektriske og hydrogenbaserte saker. Jeg håper du får åtte år på å investere pengene i vindkraft og andre alternative energikilder. Ja, jeg har en mistanke om at den reelle energiplanen kommer til å bety en masse atomkraftverk og ferdig med det. Men det hadde vært fint. Det er dere som ikke ratifiserte Kyotoavtalen. Det er dere som bruker mest olje, kaster mest plast, kjører mest bil og ikke har noen kollektivtrafikk. Det betyr at det er i USA at miljøbevisstheten må på plass for at det skal skje noen reell endring på verdensbasis.
Kom igjen, Obama. Halvannet år frem i tid kommer jeg til å demonstrere mot noe av utenkrikspolitikken din. Det kommer til å være vanskeligere enn å demonstrere mot Bush, fordi alle kan se at Bush er dust hvis de bare får et bilde av ham. Du er flink og velformulert. Jeg har brukt hele valgkampen på å heie på deg. Det er over når du vinner.
-
Det er Blog Action Day idag – en «fellesblogging» om fattigdomsproblematikk med deltagere fra hele den internasjonale bloggosfæren. Jeg ble utfordret til å delta og har slengt meg på. Fattigdom er et mangesidig tema for meg, så hold deg fast: Dette blir et langt blogginnlegg.
Først – la oss definere fattigdom. Vi har to typer: Absolutt fattigdom og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom er definert som å leve på 1 dollar om dagen eller mindre. I 2005 levde 20% av verdens befolkning i absolutt fattigdom, altså over en milliard mennesker. Jeg kommer ikke til å skrive noe inngående om den absolutte fattigdommen, fordi jeg blir for sint, for satt ut til å si noe konstruktivt.
Jeg vil bare gråte, og jeg har tenkt å si noe om fattigdom i Norge. Jeg kan ikke gjøre det hvis jeg sammenligner med Sudan. Den relative fattigdommen er like reell som den absolutte, men den er ikke livstruende. Den er livskvalitetstruende, den begrenser livet ditt og den går på helsa løs fordi du lever med et konstant stress. Å være relativt fattig betyr at du har for få penger til å leve «et normalt liv» etter standaren rundt deg. Det betyr ikke at du er fattig om du har en vanlig lønning og bor i det verste sossestrøket på Oslo vest, men det betyr at om du ikke har råd til det vi definerer som minimum for norske borgere, er du fattig etter norsk standar.
Det er mange i Norge som lever under fattigdomsgrensa. Jeg er et av de 2,6 % barna som har vokst opp under den norske fattigdomsgrensa. For å oppsummere hvordan det var:
Du vet du er barn i en fattig familie når:
- …du tror at sukker, salt og ketchup er helt vanlige pålegg.
- …favorittmaten din er potet med smør og salt.
- …mamma bestemmer at du er syk hver eneste gang det er klassetur.
- …du er den eneste i klassen som aldri reiser på ferie om sommeren.
- …foreldrene dine stadig drøfter problemstillingen «middag eller bensin?»
- …du lyver om at du har glemt gymtøy fordi du egentlig ikke har noen joggesko.
- …du spiser som en gal når du er på besøk hos andre barn.
- …du får skyldfølelse hvis du får lørdagsgodt.
- …du bruker konfirmasjonspengene på merkejeansen du alltid har ønsket deg og kjenner du har gjort en investering for livet.
- …du stjeler rundstykker, grovbrød og lapskausbokser i butikken.
- …du regner middagen som dagens første måltid. Frokost og matpakke får du aldri uansett.
- …du gruer deg til bursdagen din, fordi du vet den er en ekstrautgift.
- …du haater Polly Pocket, Pogs, klistremerkebøker, Pockemonkort, Tamagotci, GameBoy og andre leker «alle andre har».
- …du stjeler andre barns lommepenger for å kompensere for at du ikke har noen selv.
- …du er en rå jævel på sopp-plukking, bærsanking, neslesuppe, skvalderkålsalat, mellestokkstuing, fisking og hjemmedyrkede grønnsaker. Ikke fordi du er intressert i å leve som i «Ut i naturen», men fordi det betyr mat.
Hvorfor var familien min fattig? Fordi det var «skammelig å gå på sosialkontoret». Fordi «de hadde integritet.» Fordi vinduskonvolutter var det mest skremmende i verden og raske lån uten sikkerhet for å betale gammel gjeld virket så lettvint der og da. Fordi de hjelpeapparatet for fattige fra det offentliges side er håpløst for folk som sliter med angst for skjemaer, kontorer, for avvisning, for andre mennesker.
Jeg spiser lunsj med en angstpasient og uteligger som forteller meg at det er mindre skummelt å tigge og bli spyttet i tryne enn å søke om uføretrygd. «Alle ser på meg som en slask, men jeg er egentlig bare vettaskremt.» forklarte han meg. Og jeg skjønner ham.
Jeg hadde aldri greid å ta kontakt med NAV hvis ikke Mr. Jackson hadde fikset for meg. Jeg skammer meg som en hund når jeg må forklare legen at «unnskyld, men jeg er ikke….» «istand til å ta lønnet arbeid?» fyller han ut. Foreldrene mine var ikke fattige fordi systemet ikke stilte opp, men fordi de ikke var istand til å benytte seg av systemet som det er.
Mange grupper er fattige selv når systemet fungerer som det skal. Da jeg ble innlagt på psykiatrisk første gang, hadde ikke Mr. Jackson og jeg råd til egenandelen på psykologtimene legen sa jeg måtte ha i etterkant. 280 kr to ganger i uka? Haha. Vi hadde 12.000 til sammen og 6000 av dem gikk til husleia. Vi spurte sosionomen på sykehuset om det var mulig å få dekket egenandelen opp til frikort. «Ikke for studenter. Dere får pengene fra lånekassa.» Vi forklarte at pengene fra lånekassa ikke strakk til. «Men dere har jo foreldre?» lød svaret.
Jeg begynte å grine. Jeg hadde betalt strømregningen til foreldrene mine fra jeg flyttet hjemmefra. Hadde ikke Mr. Jackson vært der og tatt seg jobben jeg ikke kunne ta, ville jeg ikke kunne gått til psykolog. Hadde jeg vært singel ville jeg antageligvis sultet ihjel, siden jeg ikke tør å gå på sosialkontoret og ikke greier å jobbe i den helsemessige situasjonen jeg er i nå. Jeg ville ikke fått oppfølgingen jeg hadde trengt for å bli frisk heller, fordi egenandelen var uoverkommelig. Det gikk på grunn av nettverket, ikke på grunn av systemet som skulle fanget meg opp.
Å fjerne egenandeler og gjøre tannlege gratis vil bety utrolig mye for fattigdomsbekjempelse i Norge. Å justere studielån, minstepensjon og sosialstønad til nivået Statens institutt for forbruksforskning ser på som mulig å leve for vil redde liv og livskvalitet. Å heve fattigdomsgrensa vår til EU-nivå vil gjøre at vi får et mer reelt tall på fattige i Norge. Det er pussig at det dyreste landet i Europa har den laveste fattigdomsgrensa. Sjekk forskjellen i tabellen.
I tillegg trenger vi en reell undersøkelse på hvor mange som detter utenfor NAV og Sosialkontoret sine hjelpetiltak. Hvem søker ikke arbeidsledighetstrygd? Hvem lever på familien fordi det er så avsindig skummelt å oppsøke hjelp? Hvordan gir man disse menneskene den hjelpen de trenger? Og hvordan hjelper man barna deres? Jeg synes det er fortvilet at barn er økonomisk avhengige av foreldrene sine. Jeg vet ikke hvordan man løser den problemstillingen, men jeg synes det er urettferdig at foreldrenes økonomiske situasjon er så definerende for mulighetene du har senere i livet.
Jeg har ikke svar på alle problemstillingene, men jeg vet at hjelpetiltakene idag ikke fungerer. Og jeg vet én ting til: At alle som snakker om at matrielle goder ikke betyr noe aldri har stjålet boller og lompe i butikken for å sluke det lykkelig mens de sniker på bussen hjem.
Jeg husker følelsen av å få min egen økonomi og nesten svime av når Mr. Jackson smurte brødskive med både ost og skinke. Flere skiver skinke på samme brødskive! Jeg kunne spise mat hver eneste dag! Jeg kunne kjøpe nye sko før de gamle gikk helt i stykker! Jeg kunne tenke på om jeg spiste økologisk, sunt, fairtrade, fornuftig – kort sagt- ha et bevisst forbruk. Jeg kunne tillate meg å ikke være opptatt av penger, fordi jeg hadde dem.
Leste du helt hit? Spre ordet! Blogg om fattigdom idag, og kom med dine beste råd til fattigdomsbekjempelse i kommentarfeltet.
Ida Jackson 
