Mobbetekst fra fortiden

I 2009 skrev jeg en tekst om mobbingen jeg var utsatt for på barne og ungdomsskolen. Den teksten startet en bloggstafett som endte opp som boken Fordi jeg fortjener det, redigert av Kristin Oudmayer. Erlik Oslo fikk lov til å trykke teksten. For en uke siden la de den ut på nett, seks år etter at den først ble publisert. Å hjelp, tenkte jeg. Håper at ingen legger merke til den.

Den gang ei. Den blir delt og likt og kommentert. Innboksen min er full av meldinger og telefonsvareren min full av triste stemmer.

Og jeg føler meg ukomfortabel. Jeg føler meg kvalm, flau og blottstilt, og ikke minst sur på Ida, 22, som skrev teksten folk deler og leser nå.

Misforstå meg rett: Teksten er sann. Alle hendelsene som står der skjedde. Da jeg skrev den, kjentes det ut som om jeg tømte ut sjela mi. Jeg var 120% meg selv.

Men jeg leser den og tenker: Ida da. Ida da. Ida da.

Kjære Ida, 22 år

Ja, vi ble mobbet som barn. Ja, grufulle ting skjedde. Og jeg skjønner at du hadde lyst til å gi den følelsen videre: Skrive en tekst som ga alle leserne den samme vonde følelsen du hadde.

Men Ida, 22: Hvilke fortellinger forteller vi oss selv om mobbing? Du fokuserte på at du fikk julegavene dine i retur, selv om du vet at det aller vondeste var ensomheten: Den kjedelige og udramatiske tiden du var helt usynlig, der du snakket så lite at når du åpnet munnen kjente du ikke stemmen din igjen.

Du klarer ikke formidle hva den stillheten gjorde med deg. Du føler at du må peke på den tingen som objektivt sett var hårreisende for å gjøre deg fortjent til den vonde følelsen. Selv om det er mange flere som har slitt med de samme stille redsel-dagene enn som har fått julegavene sine i retur. Du har skrevet teksten din for max effekt.

Så flinkt, så flinkt et barn

Kjære Ida, 22, du vil så gjerne at leseren skal se hvor flink du var. Som om mobbingen ville vært noe mer spiselig om du hadde vært dum og talentløs. Som om det at du lærte å lese tidlig gjør det ekstra synd på deg. Gjenta etter meg: Ja, du var en flink unge. Det gjør ikke de fæle tingene fælere.

Skulle jeg skrevet mobbeteksten på nytt, skulle jeg fortalt en annen historie. Jeg skulle fortalt om en jentunge som ikke vasket seg ordentlig, som snakket rart, som skrøt av ting de andre ikke syntes var noe å skryte av, som gjorde de andre ukomfortable.

Jeg fortalte om hvordan de nektet å henge jakka si siden av min. Jeg utelot å fortelle om hvor sjelden jeg skiftet klær. Jeg fortalte om hvordan de sa jeg var ekkel og ødela alt jeg tok på. Jeg fortalte ikke om hvordan de hadde sett meg pelle meg i nesa og spise busene. Jeg fortalte om hvordan jeg var skoleflink og ikke fikk skryt for det. Jeg fortalte ikke hvordan jeg lo av de andre når de ikke fikk til ting jeg syntes var lett.

Historien du skrev, Ida, 22 år, forvandler deg til Oliver Twist. Stakkars lille Oliver, så klok og dydig, og alle er slemme med ham. Men barnet du var var mye nærmere Hannah i Girls: Vanskelig å like og alle var slemme med henne.

Den verdige trengende

Jeg er streng med deg, Ida, 22, fordi jeg vet at fortellinger har makt. Nå har du skrevet noe som griper folk og det former dem. Men du har skrevet en gripende historie om den verdige trengende. Om en uskyldig jente alle får behov for å beskytte, som noen burde ha reddet.

Men du vet at en av grunnene til at ingen voksne grep inn var at de forstod godt hvorfor barna deres ikke ville leke med deg. Vi var ikke verdige, Ida, 22. Vi var bare veldig, veldig trengende.

Og likevel skriver du en gripende fortelling om et flinkt og uskyldig barn som trenger beskyttelse, ikke om en ubehagelig unge det er vanskelig å like og lett å skjønne hvorfor ingen vil ha på bursdagfesten sin. Selv om det er den ungen du var, og det er den ungen som trenger deg, Ida, 22. Hun trenger at du forteller en historie om henne.

Et eksempel:

Alle de ansatte i en barnehage fikk i oppgave å skrive ned det barnet de likte best og det barnet de likte dårligst. Alle skrev forskjellige favorittbarn, men alle likte det samme barnet dårligst. Det var det barnet som trengte dem mest.

Du gjør ingen barn noen tjeneste ved å fremstille deg selv som et likandes mobbeoffer, Ida, 22. Skriv deg som den illeluktende, pinlige, busespisende ungen du var, selv om du skammer deg over henne.

Kanskje det gir de voksne leserne mer empati med det vanskelige barnet ungen deres ikke vil sitte siden av på bussen.

Sjefsmobberen

Og så er det den siste og vanskeligste tingen, Ida, 22. Den vi må snakke alvorlig om.

Det var mange mobbere i skoletiden din. Du navngir én i teksten: Sjefsmobberen.

Du beskriver hvordan han ringte hjem til deg og ba deg ta livet av deg. Jeg skjønner hvorfor henger ham ut. Jeg gjør virkelig det. Mobbingen var fremdeles et ubearbeidet traume. Du ville slippe de vonde følelsene ut i verden. Du ville at mobberen skulle kunne finne teksten og angre.

Den mobberen døde samme år som du skrev denne teksten. Han tok en overdose.

Er du sikker på at du vil fortelle historien hans som et drama der han er skurken og du er den det er synd på? Vil du skrive en så ukomplisert fortelling? Jeg tror ikke det, Ida, 22. Jeg tror du vil mer enn det. Jeg kjenner deg.

La oss gå til det ubehagelige stedet

Tenk deg om. Gå dit skammen bor. Du var forelsket i han som mobbet deg mest. Du spurte om han ville bli kjæresten din. Han sa nei. Du hørte ikke på ham. Du fulgte etter ham overalt. Du klådde på ham. Du skriver om hvor tidlig du kom i puberteten i teksten din. Vel, en konsekvens av dette var at du var dobbelt så høy som mobberen din.

Du var en klønete, kåt 11 åring som forsøkte å komme i buksene på en unge som var ganske redd for deg. Og så ringte han hjem til deg og ba deg ta livet av deg.

Det gjør ikke mobbingen mindre ille. Men det er en annen fortelling, Ida, 22. Det er en vanskeligere fortelling.

Du har skrevet en tekst som gir alle lyst til å hjelpe deg, Ida, 22. Ingen får lyst til å hjelpe mobberen din, og nå er han død.

Ubehandlede følelser

Da du skrev teksten, Ida, 22, var du ute av stand til å lese den høyt. Du gråt for mye.

Jeg gråter ikke lenger nå. Ja, jeg er preget av alle tingene som har skjedd med meg. Vi er alle summen av alt som har skjedd med oss. Men de siste fem årene har jeg hatt det godt. Da jeg skrev den teksten hadde jeg det ikke godt. Derfor er det ekstra ubehagelig når folk leser den. De møter en yngre og mer skadet meg.

Jeg er forberedt på at disse gamle tekstene vil bli lest. Neste år har jeg skrevet på nett i ti år. Og flere år skal det bli. For hvert år jeg skriver, vil det dukke opp tekster som vil få meg til å angre på at jeg skrev dem. Jeg tåler det. Men jeg forbeholder meg retten til å kritisere mitt yngre «jeg», å gå i dialog med henne.

Du fortjente det ikke

Kjære Ida, 22. Jeg vet at du fortsatt følte at du kanskje hadde fortjent mobbingen da du skrev den teksten. At du ville være sikker på at leserne forstod at jo, det var et overgrep, nei, du fortjente det ikke. Du ville hamre det inn.

Men vi ofre har ikke ansvar for å være ofre på «riktig» måte. Det er en skadelig tankegang. Alle ofre er likestilte, uansett om de hadde på seg miniskjørt eller kjeledress, uansett om de var Oliver Twist-elskelige eller Hannah Horvath-ekle.

Og vi må fortelle andre historier om de som skader oss. Hvil i fred, kjære mobberen min. Jeg skulle ønske vi hadde hatt mulighet til å bli voksne sammen, til å kunne snakke sammen ordentlig.

Det er én ting jeg liker i den gamle teksten, dog: Den avslutter med å legge ansvaret hos de voksne, hos lærerne og foreldrene. Det mener jeg fortsatt. Det er en god avslutning.

Men derfor er det desto viktigere å fokusere på de vanskelige historiene. Ellers kjenner ikke vi ikke igjen tragediene når skjer med barn vi har mulighet til å hjelpe.

Bonusspor til Morfar, Hitler og jeg

Denne uken kommer Morfar, Hitler og jeg i bokhandlene. Det har vært en del presse, men det er mye kjedeligere å bli intervjuet enn å skrive selv. Derfor har vi blogger, gudskjelov! Derfor har jeg laget et bonusspor til boken som bare er til deg, kjære leser.

Wikipedia og Virrvarr.net

Jeg fant ut at morfar hadde vært nazist julen 2008. Det hadde vært det rareste året i mitt liv: Det var året jeg var på psykiatrisk hele sommeren. Det var året den første boken min kom ut. Det var året Virrvarr-bloggen vant priser og levde sitt eget liv. Det var året jeg gikk ned ti kilo og la på meg femten. Jeg var 21 år og selvlysende selvopptatt og høy på verden og sint på alle og glad i alle. Så jeg googlet meg selv igjen igjen igjen igjen på alle tenkelige og utenkelige måter. Til jeg prøvde ut en versjon med pikenavnet mitt: «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da dukket det opp en bitteliten stubb av en Wikipeda-artikkel. Den så sånn ut:

Per Asbjørn Pedersen Tjøstland (født 27. februar 1918 til gården Tjøstheim på Fister i Rogaland, død 14. desember 2004 i Stavanger) var siste redaktør av Germanske-SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig. Han var gift med Gerd Ingebjørg Essen og hadde seks barn. — Den første artikkelen

Først trodde jeg artikkelen var jug. Eller hvertfall overdrevet. Men Wikipedia er magisk: Spør etter kilder, og du skal få dem – innen få timer. (Nå har artikkelen gått hele veien rundt og henviser til boken min som henviser til artikkelen. Veldig meta.)

Uansett: Artikkelen fikk meg til å frike ut. Hva var Germanske SS Norge? Hva var Germaneren? Jeg begynte å spørre rundt i familien, på nettet, på bilbioteket, men først? Først skrev jeg om det på bloggen, selvfølgelig. For sånn var livet mitt da jeg var 21: Bloggen først, alt annet siden. Og i det lille blogginnlegget ligger kimen til boken:

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her. (Virrvarr.net, 2008)

Du kan se hvor like tekstene er hvis du leser første kapittel av boken verdens beste Wilhelm har lagt ut på nett for meg. Jeg siterer:

Du skjønner – jeg elsket besteforeldrene mine. Hvis noen dagen før det skjebnesvangre Google-søket hadde bedt meg om å lage en liste over verdens snilleste mennesker, ville jeg ha plassert morfar og mormor øverst. Når jeg henter frem de lykkeligste minnene fra oppveksten min, er morfar alltid hovedpersonen. Etter at jeg fikk vite at morfar hadde vært nasjonalsosialist, ble disse minnene grumset til av en visjon av en ung mann som hevet høyrearmen til Sieg Heil. Jeg ble fysisk dårlig. (Morfar, Hitler og jeg, 2014)

Disse to utdragene er svaret på hvorfor jeg har skrevet denne boken, sånn egentlig: Jeg har prøvd å få SS-mannen og bestefaren til å sameksistere i bevisstheten min. Det har vært skikkelig vanskelig. Jeg har ikke skrevet denne boken fordi jeg hadde lyst. Jeg har skrevet denne boken fordi stoffet tvang meg. Jeg har vært rasende på teksten 80% av tiden, men jeg har våknet midt på natten og måttet skrive åkke som.

Men nok om meg. Det er på tide at du får møte Per, er det ikke?

Per Pedersen, forfatter og soldat

Sort hvitt bilde av en ung mann i SS-uniform som leser en avis i solveggen — Det eneste bildet jeg har av morfar på Østfronten

Kom og hils på Per Pedersen, 23 år, SS-mann, frontkjemper og en av de aller første norske frivillige på Østfronten. Han var med på angrepet på Sovjetunionen fra 1941 til 1943. Da han kom hjem fra krigen som var kaldere og skitnere enn dette bildet gir inntrykk av, ble han først journalist, så redaktør i ukeavisen til SS i Norge, Germaneren. Dette bildet er det eneste morfar tok vare på av seg selv fra tiden på Østfronten. Du ser for deg at det kunne vært et profilbilde på Facebook, ikke sant? Det sier liksom alt: Her er den intellektuelle SS-mannen, bokorm og soldat, nybarbert, vannkjemmet – i solsiden av verdenshistoriens mest morderiske krig.

Gruppebilde av regiment Nordland — Gruppebilde av Regiment Nordland før de angrep Sovjetunionen

Han var en av mange og en av få på samme tid, en av 120 som meldte seg frivillig til regiment Nordland fra Norge vinteren 1941. Han ble sverget inn i SS av Heinrich Himmler personlig da Himmler var på norgesbesøk for å ta en kikk på de ekstra übernordiske rekruttene sine. Han vervet seg før det var snakk om å slåss mot Sovjet. Quisling oppfordret til kamp mot «krigshisseren England» da han stakk ned på vervekontoret.

Himmler og de norske rekruttene — Himmler hilser på hirden, Quisling i bakgrunnen.

Men det er ikke primært Himmler og Østfronten som har holdt meg våken om natten: Det er det Per Pedersen skrev om Himmler og Østfronten. Her er en faksimile av den aller, aller første teksten morfar hadde på trykk som journalist. Den er både en introduksjon av Per Pedersen, nasjonalsosialist og Per Pedersen, ambisiøs forfatter. Han har skrevet et intervju med seg selv.

Faksimile fra Per Pedersen TJøstlands tekst i Germaneren — Faksimile fra Germaneren, scan fra Bjørn Westlie

Første gang jeg leste denne teksten, fikk jeg sjokk. For Per og jeg skriver veldig likt. Intervjuene mine med meg selv var den viktigste «sjangeren» på Virrvarr.net. La meg sitere litt fra Pers intervju med Per:

SS-Rottenführer Pedersen satt bak skrivemaskinen sin heime i sin leilighet i Welhavensgate og så forbauset opp på oss da vi trådte inn i det aller helligste uten å banke på døren.

– Hva i all verden?

Vi gjøv like på:

– Når meldte De Dem til fronttjeneste?

– Takk som spør. Den trettende januar, nitten en og førr.

– Snakker De alltid på rim?

– Nei.

[…]

– Kan De fortelle noe om denne tiden?

– Nei.

– Nei?

– Jeg skriver her en bok om livet ved fronten. Derfor skrivemaskinen og alt papiret.

– De vil debutere altså?

– Noe liknende, ja.

SS-Rottenführer Pedersen vilde ikke røpe noe mer angående boken.

– Dere får finne på noe, sa han.

Midtpartiet av intervjuet er sitater fra Per Pedersens kommende bok om «tiden ved fronten», På Wikingtokt. Den gikk som en føljetong i Germaneren og var planlagt utgitt i 1946. Selv om ikke morfar hadde snakket til oss i familien om tiden hans som SS-mann, hadde han skrevet nok til at kunne lese meg tett, tett innpå.

Så tett innpå at krigen begynte å se helt annerledes ut. Ikke bedre: Skitnere, kaldere, verre. Men jeg leste også så tett at jeg begynte å forstå hvordan nasjonalsosialismen så ut hvis du faktisk trodde på den. For morfar var en forkynnende SS-mann: Tekstene hans er skrevet til alle oss som ennå ikke har gjennomgått «revolusjonen i sitt indre» som han mener må til. Morfars debuttekster i Germaneren handler om to ting: At Per Pedersen er en forfatter og at NS er fullt av dvaske, late, sedate nasjonalsosialister som ikke er nasjonalsosialistiske nok. Han er ikke en fremmed James Bond-skurk. Han er en politisk aktivist i 20-årene. Han ligner så mye på den Rød Ungdom-jenta jeg var, hun som elsket utsagn av typen «Hva begynner på SV og slutter på IKER? SV-POLITIKER!»

Jeg kom til morfars nazi-tekster på leting etter en fremmed, men det føltes som å se seg selv i speilet – minus innholdet i ideologien, selvfølgelig. Den er så forferdelig at den fortjener et eget blogginnlegg.

Poenget mitt er å si at denne boken handler ikke om «en familiehemmelighet», primært: Den handler om ekstremisme, arv, traumer og om å tenke krigen på nytt. Og så handler den om familiebånd, politisk raseri og privat kjærlighet.

Nå passer det med et bilde av morfar, søstrene mine og meg.

Familiebilde av ung Ida, Per og Idas to søstre — Morfar, søstrene mine og meg.

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal slutte. Jeg kunne skrevet hundre sider til.

Åh, vent! Jeg har skrevet et par hundre sider til! Du kan, som nevnt, lese de første 15 sidene her. Du kan forhåndskjøpe boken eller vente til den kommer i slutten av denne uken. Er du i Oslo og har tid og lyst, kan du stikke innom lanseringsarrangementet på Oslo Bokfestival på lørdag. Da kan du få den signert, også.

Presse-lenker

Har du lyst til å lese noen av avisoppslagene? På lørdag var jeg på forsiden av VG etter å ha blitt intervjuet av en så flink journalist at han fortjener at du kjøper VG + for å lese teksten hans. Jeg var på Søndagsåpent og God helg i P1 og snakket om boken. Og jeg var på forsiden av Dagsavisen i forrige uke, hagefestbrisen og pressekonferanse-loka. Jeg var også på litteraturfestival i Fredrikstad i helgen, og Fredriksstad blad dekket det.

Blogginnlegg med evig liv

Å jobbe i Store norske leksikon har fått meg til å tenke annerledes om det å blogge. Jeg pleide å tenke på bloggen min som en slags en-kvinnes-radioshow: Jeg skulle lage nye ting hver dag, dele nye ting hver dag i sosiale medier og behandle arkivet mitt som en blanding av en intellektuell elefantkirkegård og en logg over det jeg hadde skrevet før. Jeg forventet at alle som leste bloggen min var som meg – sosiale medie-avhengige: Folk som fulgte med vel så mye som de «leste ting på nettet». Folk som ventet på at det skulle skje noe nytt, enten det var på Twitter eller i RSS-feeden. Men SNL har vist meg at alle de som ikke følger nøye med, deler ikke nettet inn i nye og gamle tekster: For dem er teksten alltid ny, fordi de ikke har lest den før. De finner den via Google, og forventer at den skal ha et evig liv. Blogginnlegg, derimot, er ofte skrevet med tanke på at de skal leve i en dag eller to. Det var hvertfall mine. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker om blogging, potetmos og evig liv.

Selvportrett av bloggeren der hun synger i en mikrofon på en laptop. Tekst: Ikke minst er blogging å lage show og være sin egen superstjerne. — Ida leker bloggsuperstjerne, fra en tegneserie på gamlebloggen.

Å skrive potetmos

Første gang jeg ble oppmerksom på blogginnlegg med evig liv, var da min forhenværende svigermor, Lene, laget seg en oppskriftsblogg. På dette tidspunktet, i 2008, var jeg selvutnevnt blogg-ekspert og visste hvordan alt burde gjøres. Men Lene fulgte ikke noen av de smarte rådene jeg kom med. Jeg ble frustrert. Jeg syntes hun gjorde alt feil. Her er det hun gjorde:

Hun publiserte veldig mange innlegg i løpet av en dag
Hun lot det gå en måned eller tre uten oppdateringer.
Når hun oppdaterte, la hun ikke nødvendigvis inn en ny oppskrift: Hun gikk inn og rettet på oppskriftene hun allerede hadde publisert.

«Jaja, sånn går det, hun får bare ha en hemmelig blogg med null lesere», tenkte Ida, 21 år og besserwisser.

Men det viste seg at svigermor fikk en god del lesere. Ikke Fotballfrue-tall, men en jevn strøm av besøk gjennom hele uka og en topp på søndag formiddag, fordi da var det mange som lette etter oppskrifter. På et tidspunkt da det var færre matblogger enn det som finnes på norsk i dag, lå hun nesten øverst på Google på «potetmos», fordi hun hadde en god potetmos-oppskrift. Det viste seg også at folk som har laget en oppskrift en gang og vært fornøyd, kommer tilbake for å sjekke oppskriften igjen. Hun hadde tilbakevendende besøkende som leste brødoppskriftene hver gang de skulle bake brød, og som kom med rettinger og forslag i kommentarfeltet. Ellers var det minimalt med sosial interaksjon på bloggen. Ikke noe deling. Ikke noe viral-super-hashtag-hype. Bare folk som lette etter «surdeig rugbrød» og fant det de lette etter. (Seriøst, jeg tror fremdeles at dette surdeigsbrødet er verdens beste brød. Har du en surdeig og gode bakeferdigheter, må du prøve å lage det.)

21-år gamle meg var ganske forvirret over at bloggen til Lene ikke oppførte seg sånn som jeg hadde forutsett. Jeg undersøkte min egen blogg og skjønte jeg at jeg hadde flere potetmos-innlegg, også. Det var plenty av blogginnlegg folk kom tilbake til og leste flere ganger uten å dele dem eller ta kontakt med meg. Som innlegget om hvordan søke privatpraktiserende psykolog i Oslo. Og innlegget om ulike typer vibratorer. Disse tekstene levde sitt eget liv, på sidelinjen av de «vanlige» leserne mine, som kommenterte like ivrig på lange essays og tekster av typen «Jeg har det bra og her er et bilde av en katt». Lærte jeg noe av potetmosopplevelsen? Nope. Forskjellen på Lene og meg, var at Lene tok redaksjonelt ansvar for tekstene sine i et livsløpsperspektiv: Hun oppdaterte brødoppskriftene med mer nøyaktige mål og testet dem ut på nytt. Jeg gadd ikke så mye som å korrekturlese blogginnlegg jeg skrev i fjor. Egentlig ble jeg litt sur over at de leste gamle innlegg. En del av bloggkontrakten var jo å lese siste innlegg først?

Store norske infrastruktur

Da jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, forstod jeg imidlertid at jeg hadde overtatt et nettside som bestod av 99,9% potetmos. Tekster folk leste og brukte, men hadde et asosialt forhold til. De var ikke særlig virale. Fordi du ikke trenger å fortelle Twitter-vennene dine at du fant ut hva Norges største fylke var. Det er som å skrive på Facebook at 13-trikken kom i dag, også. Det er fordi nettsider som Lenes oppskriftsblogg og Store norske leksikon er mer infrastruktur enn underholdning, og du forventer at infrastruktur skal fungere uavhengig av deg. Den eneste grunnen til å dele noe på Facebook om 13-trikken er hvis du er skikkelig misfornøyd. Den eneste virkelige grunnen til å legge igjen en kommentar på en artikkel i Store norske leksikon er for å fortelle redaksjonen sånt som dette:

29. MAI 2011 SKREV GUTTORM KITTELSEN BEHANDLET Hei, Engelsk horn eller cor ingles/corno inglese har ingenting med England å gjøre. Cor anglé betyr vinklet horn. Anglé har i tidens løp blitt misoppfattet som inglese, altså engelsk, så det har ingen mening å påstå at navnet kommer av at instrumentet var mye brukt i England på slutten av 1700-tallet. Jeg er overrasket over å finne en så upresis beskrivelse i et leksikon. Et raskt søk av corno inglese på Wikipedia ga følgende resultat som underbygger min forklaring (andre setning): Il corno inglese è uno strumento musicale a fiato ad ancia doppia e canna conica, usato non solo in ambito orchestrale ma anche come strumento bandistico. Molto probabilmente deve il suo nome all'espressione francese corne d'angle o cor anglé, quindi "angolato", per l'angolo che presentava al centro della canna, successivamente tradotta erroneamente "inglese" ("anglais", dalla pronuncia analoga ad "anglé"). (Questo è erroneo; vedi l'articolo inglese corrispondente.) Med vennlig hilsen — En kritisk kommentar til SNL-artikkelen om engelsk horn, som hverken er et horn eller fra England.

Mens jeg kom fra et Internett der du hele tiden skulle bidra med noe nytt og fristende, flyttet jeg inn i et Internett der den viktigste arbeidsoppgaven var å rydde i sitt eget rot. Teksten trengte ikke innovasjon: Den trengte forvaltning. Realiteten er at store deler av nettet nettopp er infrastruktur. Jeg går ikke til Skatteetaten.no for å bli underholdt. Jeg trenger ikke at Oslo kommune har spennende nettsider. Jeg skal kaste et juletre. Men HVOR?!? Mange blogger befinner seg i skjæringspunktet mellom underholding og nyttig tjeneste: Jeg liker å kikke rundt på Trines matblogg, men ni av ti ganger skal jeg bake den samme biscottioppskriften jeg alltid bruker, og da leser jeg på et nettbrett som er klissete av mel og sukker.

Siden å være blogger er å produsere store mengder med tekst år ut og år inn, er det ikke rart å at vi slumper til å lage litt infrastruktur, også. Men jeg var ikke opptatt av å forvalte min del av infrastrukturen når jeg blogget. Jeg bygget veier og lot dem gro igjen. Alle de rare folka som bare leste ett innlegg og forsvant igjen var liksom annenrangs besøkende: Jeg trengte ikke ta så mye hensyn til dem. Realiteten var nok imidlertid at det var de som trengte teksten min mest. Hvem vil jeg ta mest hensyn til – hun som leter etter psykolog og lurer på hvordan, eller venninnen min som bare liker å lese alt jeg skriver? De som leser om «matforgiftning» i Store medisinske leksikon klokka 2 på natta fra mobilen har et mer akkutt behov for leksikonet enn de som leser alle artiklene våre om blimerker en søndag formiddag. Førstnevnte er på på do og er redde for at de har fått salmonella. Sistnevnte slår ihjel litt tid.

Bloggforvaltning 101

Så hvordan kan du ta bedre vare på infrastrukturen på bloggen din? Først må du vite hvilke innlegg som faktisk blir lest mer enn den første uka. Du kan enten bruke statistikkverktøyet i WordPress, eller Google Analtyics-kontoen din om du har det. Mest lest-listen gjennom et år kan være en god indikator, men ta en kikk på hvor mange lesere innlegget har hatt gjennom et år, ikke bare til sammen. Noen innlegg er rett og slett mest lest fordi de var på Lesernes VG. Siden har ingen lett etter dem.

Så kommer den kjipe jobben: Å lese tekstene på nytt. Jeg vet, det gjør vondt, gjør det ikke? Det føltes som en sånn fantastisk tekst da du publiserte den for to år siden. Nå lukter den litt rart. Kanskje har den noen brukne lenker. Kanskje har bildet du lenket inn dødd. Kanskje du er blitt uenig med deg selv. Kanskje du finner masse stavefeil du ikke la merke til sist. Men det er verdt å lide litt for å gjøre den gamle teksten god som ny igjen: Fordi folk bruker den til noe.

Alle de gamle blogginnleggene mine er så tydelig preget av dagen de ble skrevet på. «Kjære bloggen, i det siste har jeg vært sløv til å skrive, men nå kom jeg på at du sikkert vil lære noen smarte Photoshop-triks jeg har hatt mye nytte av…» Det ser så fint ut når det ligger øverst i feeden, men det er helt irrelevant informasjon hvis nesten alle som leser innlegget søker på «Photoshop layers hjelp hjelp jeg dør».

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen "grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag..." — Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen «grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag…»

Det er ikke bare how-to-blogginnlegg som det kan være smart å flikke på ved jevne mellomrom. Jeg hadde mye semi-litterære tekster på Virrvarr.net og det hendte at noen spurte om de kunne trykke et par av tekstene på papir. Jeg sa ja, men jeg var også litt sånn «Men jeg har ikke LEST DEN PÅ FIRE ÅR HALLO??? GI MEG EN TIME!!!!» Tekster skrevet på nett kan i prinsippet redigeres hele tiden, men realiteten er at hvertfall jeg bare brukte redigeringsmulighetene mine de to-tre første dagene etter publisering. Så var teksten «ferdig».

Hva slags infrastruktur har du skrevet?

Etter hvert som jeg har begynt å tenke på nett-tekst som infrastruktur, har jeg lagt merke til flere blogginnlegg som folk bruker mye – selv om de ikke følger bloggen fast. Hagesenteret mitt anbefalte meg innlegg på Moseplassen, og Martin Bekkelund ser jeg stadig vekk henvist til, som dette innlegget med tips til konferansearrangører. Jeg har sett Sigve Indregaards blogginnlegg om tran og IQ bli sitert av mange småbarnsforeldre som ellers ikke har lest stort på bloggen hans – eller noe av det han har skrevet i Morgenbladet. Noen drevne bloggere, som Beates rasteplass, har tatt hensyn til at mye av arkivet hennes leses kontinuerlig og har lagt inn disclaimere i en del gamle innlegg. Jeg har vurdert å gjøre noe tilsvarende på Virrvarr.net, men har ikke orket ennå. Nå er målet mitt å fiske opp flere eldre innlegg og inkludere dem blant det «nye» jeg skriver: Redigere, ikke bare publisere. Fordi de gamle tekstene mine eksisterer på nett uansett. Men nå er målet mitt å gi dem et videre liv.