Jeg kommer ikke til å glemme første gangen jeg skrev om oppholdet mitt på psykiatrisk her på bloggen. Det første brevet fra asylet ble kladdet på papir og tastet inn og publisert av Mr. Jackson. Jeg fikk kommentarfeltet tilbake som utskrift, sammen med epostene.
Noen hadde sendt meg dikt. Noen hadde tegnet meg. Det dukket opp bloggposter med oppmuntrende youtube-filmer. Alle har lest om hvordan internett er fullt av trakassering, kjipe kommentarer og hets. Du har kanskje ikke lest om hvor mye støtte det kan være i nettet.
En ting er å sitte i sykehuspysjamas på lukket avdeling. En annen ting er å sitte i sykehuspysjamas på lukket avdeling og lese søtti lange og korte meldinger om hvor bra du er.
Jeg vet at både Hjorthen og Delirium har hatt tilsvarende opplevelser når ting har vært vanskelig.
Og jeg regner med at en god del av leserne mine også er innom bloggen til Arachne disse dager. Selv har jeg begynt på flere brev og bloggkommentarer som jeg ikke har fått til å publisere.
Det er rart, men jeg vet at om jeg bare hadde lest at Steinar Lem hadde fått kreft i avisen uten å kjenne til Gunn Hild sin blogg først, uten å ha lest Steinar sine gjesteinnlegg der, uten å ha hengt i kommentarfeltet deres, uten å ha fått kommentarer fra dem selv, så ville ikke dette gått like mye inn på meg som det gjør.
Gunn Hild og Steinar flyttet inn i bloggerby i mars 2007, og de er kjære naboer for mange av oss. Da føles det bare snålt å se dem på kjendis.no. De bor jo her, på nettadresse nær meg. Avisen er jo så langt unna. Journalistens formuleringer er mellom oss.
Arachne deler frustrasjoner, observasjoner og følelser via bloggen sin nå, og jeg har en trang til å gjøre et eller annet for henne og mannen.
Hva om dere lesere og jeg laget noe sammen? Internet er jo samligstedet for alt som er fint her i verden. Så jeg tenkte: Hva om alle dere som leser dette innlegget finner frem noe av det fineste dere vet?
Det kan være et bilde. Det kan være en youtube-video. Det kan være et dikt. Det kan være et ord som smaker godt i munnen, en sang som alltid får dere til å smelte på innsiden. Det kan være noe du har laget selv. Det kan være noe som har blitt sagt tusen ganger før.
Det kan være langt. Det kan være kort. Det kan handle om livet. Det kan handle om kjærligheten. Det kan handle om de vonde tingene sagt på en god måte. Det kan handle om stikkelsbær.
Så kan vi samle det her på bloggen som noe ala «Til Arachne og Steinar. Her er mange fine ting, med ønske om alt godt. Titt på det en dag dere har lyst. Hilsen Internet.»
Noen må alltid gå først, så her er tre fine ting fra meg. Det er to snutter fra verdenslitteraturen, samt litt ekte nettkultur. Til sammen utgjør de en poesisandwich med kanel.
Alice Walker
How Poems are Made/A Discredited View
Letting go
In order to hold one
I gradually understand
How poems are made.
There is a place the fear must go.
There is a place the choice must go.
There is a place the loss must go.
The leftover love.
The love that spills out
Of the too full cup
And runs and hides
Its too full self
In shame.
I gradually comprehend
How poems are made.
To the upbeat flight of memories.
The flagged beats of the running
Heart.
I understand how poems are made.
They are the tears
That season the smile.
The stiff-neck laughter
That crowds the throat.
The leftover love.
I know how poems are made.
There is a place the loss must go.
There is a place the gain must go.
The leftover love.
Cinnamon Mornings
Vil ikke du også ha en kanelmorgen? Dette er en gruppeblogg der folk legger ut bilder av det de spiste til frokost. Ikke raske, kjipe frokoster fra en kiosk på vei til skolen, men fine frokoster med omtanke og alenetid.
Noen spiser boller med Wolverine:

Noen har gylden frokost med vitaminpiller til:

Gunnar Ekelöf
EN VERKLIGHET
(drömd)
Jag tror inte på ett liv efter detta
Jag tror på detta liv
Och nu, när saven slutat stiga och jag har hunnit
Till sensommaren, min årstid, minns jag
Hur ångestfyllt jag förr tyckte syrsorna filade,
Tycker så inte längre.
Det är redan skumt
Och åkervägens smala rödskiftande band
Försvinner in i dungar, löper ut ur dungar:
Om varje vägkrök ett mysterium
Av färgernas och ljusets egenliv
Det är skönt att gå
En gammal gärdsgård är också med
Det är den stund då stenarna tänker som bäst
Det är den stund då denna stora varelse
Andas och doftar. Vilka färger i skymningen!
Trädorna lila, stenar i tankfullt skiftande blått
Och lövskogen så rik på skiftningar
Som vore den sitt eget sus!
Ett gult löv är ännu en dyrbarhet
På ena sidan vägen sädesfält
och på den andra sidan barrskog
och säden gul till röd och i skylarna guldbrun
och den sandröda vägen, jag älskar sådana enkla vägar
bara för gående och för grova fordon efter fromma hästar
Sådana vägar tycks mig lika goda som någon livsfilosofi
Och varje landskap, varje skiftning i landskapet, innehåller alla möjliga landskap
och detta liv innehåller alla möjliga liv:
Syrsornas, lysmaskens, grävlingens – alla tänkbara liv
Och det är detta liv som skall fortsätta, som fortsätter
också högre och högre upp, i andra sfärer
Där pågår just nu detta liv
Som också är kvällsmolnens liv, och stjärnornas, och de befolkade världarnas,
Och de osynligas liv, och de dödas
Ty något annat liv finns inte:
Alla lever de och skall leva
och alla ger av sitt liv åt alla och lånar sitt ljus åt alla
och det är inte ett gott och inte ett ont
Det bara är
Det finns en lyckokänsla som kommer sällan men kommer ändå
Det finns detta vårt fornimmandes vittnesbörd
och detta att vara till.
Flyktigt är allt medvetande
men flyktigt är inte fåfängligt.
Så sluts min bukoliska sång.
Nå er det din tur. Finn tre fine ting. Legg dem ut i kommentarfeltet eller på din egen blogg. Så samler vi alle de fine tingene til slutt. Og ja. Du trenger ikke ha vært borte i bloggen til Arachne før i dag for å være med. Alle kan finne fine ting.
Oppdatering: Jeg fant ut at HvaHunSa og Jakob Arvola har skrevet tekster, også. Stikk innom.