Jeg prøver meg som vegetarianer.

For mine nærmeste er ikke dette noe sjokk. Mr. Jackson mente jeg hadde klynket om det fra det første året vi ble sammen, og jeg tilbereder aldri kjøtt eller fisk utenom når jeg lager tunfisksalat.

Jeg er lykkelig når jeg handler grønnsaker, blir litt satt ut av kjøttdisken og lager bare veggismat når jeg er alene. Når det verste jeg kan tenke meg er kjøttdeig og kokt skinke, er ikke det å slutte å spise kjøtt et unaturlig valg.

Likevel er det ikke bare-bare å bli vegetarianer. De siste ukene har jeg stått på 7-11 og spurt meg selv: «Hm. Hva ville jeg kjøpt her om jeg ikke spiste kjøtt? Antageligvis en…bolle.» Å stille i selskaper og på arrangementer med spesielle matbehov er heller ikke så kult. Jeg har veggisvenner selv og vet at det er pes.

Men jeg har konkludert med at det er greit å begynne gradvis. Jeg lager veggismat hjemme, velger veggisalternativer så lenge de finnes og velger det sunneste alternativet ikke-veggis-alternativet når det bare er boller og kjeks på veggismenyen.

Jeg har gått for lakto-ovo-vegetarvarianten etter et mislykket veganerprosjekt i 2008 som endte med veldig dårlige blodprøver og mye vitamintilskudd, noe som gjør at kostholdet mitt forblir det samme utenom et og annet kyllingbryst.

Folk blir vegetarianere av en rekke forskjellige grunner. Merkelappen inkluderer alt fra folk som ikke liker kjøtt til politiske aktivister, samt en del religiøse veggiser og folk som har hoppet på en snurrig kostholdsfilosofi om at all mat bør spises rå. Jeg er ikke enig med alle gruppene selv om vi gjerne kan dele matoppskrifter. (Untatt rå-folka. Sorryborry.)

Jeg skal innrømme at selv om jeg er opptatt av både miljø og dyrevelferd, er hovedgrunnen til at jeg kutter ut kjøttet og fisken grunnet i personlige preferanser. Jeg liker veggismat bedre, og jo dårligere jeg blir psykisk, jo færre typer animalsk protein liker jeg. Å spise veggismat blir dermed å beskytte seg mot å plutselig brekke seg i sosiale sammenhenger, noe som ikke akkurat gleder verten.

Hadde jeg bare vært opptatt av miljø eller dyrevelferd, ville jeg antageligvis ikke kuttet ut alt hele tiden. Jeg ville bare prøvd å spise mest mulig veggismat og skeiet ut med litt kjøtt en gang i blant. Det er ikke sånn at all eventuell co2-reduksjon og forbrukerpåvirkning vil gå i dass om du spiser kjøtt eller fisk en gang i uka.

Så jeg skjønner at ved å gå over i 100%-veggis-kategorien gjør jeg noe som mange til syvende og sist gjør ut av etiske årsaker. En etikk jeg har forståelse for, men tidvis problemer med. Jeg klarer ikke å se hvorfor det er like etisk problematisk å spise blåskjell som å spise gris. Grisen er like smart som en hund, mens blåskjellet ikke har en hjerne.

Jeg vet at en del argumenterer ut fra at man ikke skal drepe noe levende, men jeg synes det er en slippery slope. Jeg hadde en lang diskusjon med en del Noah-aktivister om hvor grensen går for dyr, og de kunne ikke gi meg noe godt svar. Noen mente det var problematisk å klaske mygg, andre mente det var greit.

Dyrevernspørsmålet er kilde til en rekke interessante etiske diskusjoner. Jeg kjenner plenty med folk som gafler innpå svinekjøtt, men som sier aldri ville greid å spise grisen om de hadde kjent den, flust med folk som ikke klarer å ta mark på kroken, men klarer å spise kjøtt så lenge det er avstand nok.

For meg er det omvendt. Jeg har vært med på partering av døde dyr og sløyer min egen fisk. Jeg er ikke prinsipiell motstander av å drepe dyr for å spise dem (det er ikke som jeg hadde bjelle på katten min, heller), men industriell kjøttproduksjon er langt mer enn døde dyr. Det er redde dyr i trange båser, dyr som behandles på måter vi aldri ville behandlet katten eller undulaten vår.

Jeg har kjent flere griser, utegriser og griser i grisefjøs. Det er smarte, renslige dyr som bygger reir og leker med ungene sine. Det er ikke så merkelig at dyr som trenger samvær, mosjon og plass for å ha det bra blir frustrerte og psykisk syke av å bo i en betongbinge på under en kvadratmeter hele livet. Jeg kan ikke tenke meg at noen synes det er greit?

Samtidig hjelper ikke jeg grisen så mye ved å la være å spise allerede død gris. Mange vegetarianere snakker til altetende mennesker som om de er for dyremishandling bare fordi de spiser kjøtt og fisk. Jeg tror imidlertid langt flere er enig i politikken selv om et fåtall tar standpunktene ut i den praktiske etikken, men jeg har ingen fasit her.

Jeg vil gjerne høre folks tanker rundt dette i kommentarfeltet. Jeg vet vi har både veganere og antiveggiser her.