Ingenting å tape

Kjære, fine blogglesere!

For en heiagjeng dere er! Og for noen kunnskapsrike folk dere er! Jeg har brukt Facebook-siden min til alt fra å finne nye treningsvenner til å spørre om hvordan man måler fettprosenten de siste ukene. Dere har vært en fantastisk støtte og kilde til motivasjon!

Hurra! Hurra! Hurra! Hurra!

Jeg har laget en side på bloggen der jeg skal dele resultatene mine underveis. Med en gang jeg opprettet siden så tenkte jeg: «Ånei. Tenk om jeg går opp i vekt og så må jeg skrive det der. ÅNEI!!!!!» Men så kom jeg på noe: Jo, det kommer garantert uker der jeg går opp i vekt – eller hvertfall uker der vekten står stille. Men jeg har ikke «tapt» av den grunn. Jeg har fortsatt spist sunnere og trent mer enn noensinne tidligere, og en liten fadese eller tre kan ikke være synonymt med å løpe tilbake til sofaen med pottis i den ene hånda og Ben & Jerrys-bøtta i den andre.

Selv om det er akkurat det jeg har pleid å gjøre. Slanke meg – spise feil – gi opp – spise ett tonn. Spise et tonn – spise et tonn – spise et tonn – veie meg og gråte – slanke meg. Sånn har jeg holdt på. Fordi jeg har følt at den ene lille tabben utslettet all innsatsen min.

For å kvitte meg med denne måten å tenke på har jeg prøvd å se for meg hvordan resten av livet mitt ville sett ut hvis jeg alltid levde etter spise-logikken min:

«Lot være å skrive på boka på en uke. Sluttet med skriving.»
«Brukte mer penger enn jeg skulle. Brukte opp ALLE sparepengene mine + ALLE pengene på kredittkortet på en helg. På Smørbukk.»
«Sa noe teit på fest. Sluttet å snakke med ALLE JEG KJENNER FORDI DE HATER MEG.»
«Var litt lat på jobben. Rømte til Guam.»

Som Jillian Michaels sier det på podcasten sin: Hvis du punkterer et dekk på bilen din, hopper du ikke ut og stikker hull på de tre andre dekkene også. Du skifter dekk og kjører videre.

Og likevel er det dette som er refleksen min. Det må være perfekt – eller så kan jeg like godt gi opp og løpe i motsatt retning. Så et av målene med denne bloggen er å tåle å være uperfekt, klønete, godtesjuk og slaskete. Og pushe videre likevel.

Jeg har laget meg noen «mantraer» jeg bruker mens jeg trener. De er ikke dype eller magiske eller noe sånt. De er bare ting jeg sier til meg selv når jeg merker at jeg vil rømme.

Det ene er «Til kamp!» Det andre er «Ikke gi deg.» Det tredje er å huske hvor sur jeg blir når jeg ikke gjennomfører. Det fjerde er å huske hvor fornøyd jeg er når jeg har gjennomført. Når jeg vil spise noe jeg ikke bør spise, bruker jeg de samme mantraene, men jeg tenker også gjennom hvordan det vil være å ha spist maten, inkludert panikken, frustrasjonen og skyldfølelsen som bor i bunnen av potetgullposen.

Jeg kommer sikkert til å gå på en smell. Jeg kommer sikkert til å kjøre meg fast. Men det er ikke «å mislykkes.» Det er en del av veien fremover. Tusen, tusen takk til alle som er med.