Fjerde Romabrev

Jeg begynner å få byen under huden. Og jeg begynner å få byen under byen under huden.

Du skjønner: Du tråkker på antikken hvorenn du går. Da gjenreisningen av Roma begynte i senmiddelalderen, bygget folk husene og kirkene sine oppå ruinene.

Det var solide grunnmurer overalt og masse knuste søyler og statue-rester som kunne brukes som fyllmasse. På den måten beholdt det nye Roma den gamle byplanen fra romerriket.

Vi går på de samme veiene romerne selv gikk, bare at de satte føttene sine på brosten som ligger fire til åtte meter under den vi trår på.

Det finnes mange guidede turer her i byen. På hver turistfelle står det dusinvis av engelsktalende selgere med «excellent guided tours, madam!».

Vi takker nei. Vi har vår egen guide i denne boken.

Den er ikke like rik på historiske detaljer som wikipediaartiklene vi leser kvelden før vi drar et nytt sted, men den lærer oss å se byen på en annen måte.

Thomas Thiis-Evensen låner oss nye øyne der vi går, og lærer oss å tolke bueganger, pilastre og stolte helgenblikk. Jeg, som er opplært i å tolke litteratur, får frysninger av hvordan det går an å tolke arkitektur.

Vi kommer inn på en plass, ser oss om kring så godt vi kan, snakker om det vi observerer, og så leser vi høyt det Evensen mener om plassen. Og plutselig ser vi helt andre mønstre enn det vi ellers ville sett.

Den kuppelen er falsk, f.eks. Den er bare malt på, fordi kirken hadde lite penger. Og har du lagt merke til at elefantstatuen står med rumpa mot klosterporten? Det er Berninis hevn for at klosterledelsen fornærmet ham.

Alle bronsetørklene over skrittene til Michelangelo-statuene er satt på i ettertiden. Jesus kunne ikke ha en penis selv om han var menneskesønnen, må vite.

Vi underlegger oss byen – eller kanskje det er riktigere å si at vi underlegger oss byene.

Tredje reisedagen drar vi til sentrum for antikkens Roma og blir kjent med de fem lagene av historien som møter oss på Kapitol: Tiden fra den romerske republikken, tiden fra det romerske keiserdømme, middelalderen, pavekirkens storhetstid og samlingen av Italia.

De ulike elementene, som tilsynelatende passer perfekt sammen som en enhet, har kommet til på forskjellige tidspunkt av totusen femhundre år. Når de sier at Roma ikke ble bygget på en dag, mener de det svært bokstavlig.

Den tredje dagen har forresten paven hørt oss: Vi får strålende sol, og en smak på hvordan turistenes Roma ser ut.

Plutselig popper det frem suspekte mannfolk i centurion-drakter som ser ut som de har rømt fra nærmeste Asterix-film og insisterer på at vi skal posere med dem på bilder.

Gateselgerne som solgte paraplyer i den regnfulle gårsdagen, selger solbriller idag. Det er så varmt at vi må ta av oss jakkene og genserne, selv om yr.no insisterer på at det bare er seks grader ute.

Vi kommer ut av metroen ved Colosseum og fryser av synet. Jeg har sett det på bilder, jeg har sett det på film, jeg har sett det med Russell Crowe, jeg har sett det med Gerard Depardieu.

Det har likevel ikke forberedt oss på hvor stort det der og hvor mye plass det tar. Tross alt: Det er den største drapsmaskinen noensinne bygget.

Etter at Roma brant, bygget Keiser Nero et digert palass til seg selv i brannruinene. Enkelte hostet om at det var litt vel beleilig, og at Nero hadde påsatt brannen selv.

Keiser Vespavian, Neros etterfølger, forstod hvor betent luksuspalasset var hos befolkningen og rev det med jorden for å bygge et like stort bygg til folket istedet.

Resultatet ble Colosseum – et amfiteater som kunne romme opp til 50.000 besøkende. På tidspunktet Vespavian beordret byggingen av Colosseum, var halvparten av Romas innbyggere arbeidsledige.

Et keiserdømme kan bare fortsette å være et keiserdømme så lenge undersåttene dine er noenlunde fornøyd, og Vespavian løste problemet med brød og sirkus:

Gratis korn til alle som ville ha og gladiatorkamper på Colosseum. Hvordan du kunne drive et samfunn der halvparten ikke jobbet, spør du? Slaver, slaver og atter slaver. Slavene reiste betong-giganten på under åtte år. Det er kortere tid enn de brukte på operaen i Bjørvika.

Teateret hadde ikke tak, så når det var sterk sol eller hardt regn, spente de opp et digert seil over hele arenaen.

De hadde erfarne sjøfolk som heiste et komplisert reisverk av tau og trosser, og på dager med dårlig vær ville det antageligvis sett ut som et digert telt-tak hvilte over giganten. Sirkus indeed.

Inne i arenaen var det om å gjøre å drepe folk på mest mulig kreativt vis. Kunstere ble innleid til å plante trær og bygge vakre kulisser nede på arenaen.

(Arena betyr foresten «fin grus», fordi sirkelen var dekket av fin grus. Grunnen? Det sugde opp blodet så bra.)

Så slapp de ville dyr av ymse slag inn i den falske skogen sammen med en stakkars dødsdømt, utropt til helt og hovedperson for anledningen.

De spilte også scener fra greske tragedier og mytologi, hvor de faktisk utførte de grusomme, littærere handlingene med ekte dødsdømte.

I følge samtidige skribenter fylte de også arenaen med vann og holdt falske sjøslag. De lærde (les: historikerne) er imidlertid ikke enige om dette ville vært fysisk mulig.

Likevel var det først og fremst dyr som døde i hopetall på arenaen. Man regner med at under åpningen av Colosseum alene gikk det med 5000 dyr fra hele imperiet.

Dyredrapene hadde nemlig en viktig propaganda-funksjon: De viste frem det biologiske mangfoldet som fantes innenfor romerrikets grenser.

En elg fra Scottland, en kamel fra Egypt, et nesehorn fra Kartago osv. Dyrene ble fraktet over halve Europa for å dø på arenaen.

Den siste runden med dyrejakt i arena ble avsluttet på midten av femhundretallet etter kristus, men fortsatte i andre amfiteatere, blant annet i Spania.

Noas ark-mangfoldet ble redusert til oksen Ferdinand, og gladiatorene er bedre kjent som matadorer, men konseptet er mye det samme.

Etter romerrikets fall ble Colosseum forlatt. En periode var det bordell, en annen periode ble det leid ut som leiligheter til fattige. En liten menighet laget kapell der inne.

Store mengder stein ble plukket ned og brukt til å bygge opp andre deler av byen, blant annet Peterskirken. På høyresiden av bygget ser det ut som en diger hakkespett har kakket hull over hele.

Det kommer av at bronse var mangelvare i middelalderen. Man kakket hull og stjal forsterkningen i deler av amfiteateret, som er grunnen til at det har falt så mye sammen som det har.

Det var opprinnelig bygget i romernes egen variant av armert betong for å klare hva som helst. Ikke så rart, siden de faktisk skulle reise en gigantarena til å romme keiser og plebeier i en by som jevnlig ble rammet av kraftige jordskjelv.

Nå henger det et digert kors over inngangen. Paven utropte nemlig amfiteateret til et hellig sted på 1600-tallet pga alle martyrene som skulle ha mistet livet sitt der.

Siden har kolossen stått urørt. Det er jo litt ironisk at blodet fra de henrettede reddet drapsmaskinen til slutt.

Likevel er det ikke så sikkert at det egentlig er blitt henrettet så mange kristne på Collosseum. Historisk sett regner man med at det er flere politiske fanger, forbrytere og troløse soldater som har dødd på hovedarenaen, mens kristenfolket ble drept på mindre arenaer.

Mennesker som møter døden med ville skrik og foldede hender var tross alt dårligere underholdning enn menn som slo fra seg først.

Tredje Romabrev

Skumle lyder:

Natt til første nyttårsdag våkner Mr. Jackson av en skremmende lyd. Det er noen som skriker på hjelp. Noen ute i natten er i livsfare.

En kvinne skriker som om hennes siste time var kommet. Mr. Jackson hopper opp og løper mot vinduet. Hva skal han gjøre? Han kjenner ikke byen. Han er alene.

Han vet ikke hva nummeret til politiet er, eller om politiet faktisk vil hjelpe om han fikk tak i dem. Noen dirrende øyeblikk tenker han gjennom hva han kan gjøre, før han innser at han er liten, maktesløs og ikke en gang vet hvor lyden kommer fra.

Han kan jo ikke ransake alle hotellene i bygget, heller. Klokken er fire på morgenen. Han lukker vinduet for å få stillhet til å tenke. Skrikene fortsetter, like kraftige.

Panikken griper ham. Er det noen som skriker INNI i hostellet vårt? Plutselig skjønner han at skrikene er merkelig synkronisert med pustingen min.

Så mye for å reise forkjølet på ferie, folkens. Nesen min var forvandlet til en jamrende jomfru i nød.

Første nyttårsdag:

Første nyttårsdag drar vi ut på ekspedisjon nr. 1, skrike-nese eller ei. Vi starter dagen med å kjøpe to kvalitetsparaplyer etter at de to vi kjøpte kvelden før hadde blitt vrengt av vinden.

Romatips nr. 1: Ikke kjøp noe av gateselgerne. Varene deres får Nille til å virke som solid kunsthåndverk.

Idéen bak den første vandringen, i følge vår guide i bokform, er å få en oversikt over Roma og underlegge oss byen. Vi drar tilbake til Piazza del Popolo hvor vi feiret nyttårsaften.

Nå er plassen full av barnefamilier, tryllekunstere, gjøglere og ballongdyr. 1. nyttårsdag er barnas festdag i Italia, og folkeplassen yrer av liv.

En mann med Harlequin-maske går rundt og fanger barn med hov. En dresskledd bartesam deler damer i to.

Det er tradisjonsrike greier – plassen har alltid vært full av moro og ablegøyer når det ikke var offentlige henrettelser som tok publikums oppmerksomhet.

Vi går opp på høyden vi så på fyrverkeri fra dagen før. Monte Pinchio er den åttende av Romas syv høydedrag, og var opprinnelig en park for fintfolk og adelige.

Kor er alle heltan hen?

Etter samlingen av Italia på attenhundretallet ble den omgjort til park for alle innbyggere, og dekorert med statuer av alle nasjonens helter. Alle bystene var like høye, for nå var det demokratiet som var in.

Parken er grønn og sval, og gir meg en sterk følelse av at jeg burde hatt krinolinekjole og blondeparasoll og gått en langsom promenade her, ikke løpt rundt og pekt på ting og lest høyt fra guideboken.

Italias helter er forøvrig en broket forsamling. Noen av dem er tægget ned. Noen av dem har fått skåret av nesen. En rekke har fått påmalte barter og fiffige øyenbryn.

Det er forøvrig et kjennetegn ved Roma: Det er ingen som rydder og mange som roter. Utvalget av helter er også påfallende.

Vi treffer på slåsskjemper fra samlingen av landet side om side med Kamerat Dante og Thomas Aquinas. Dealen var vel å sette de moderne heltene på lik linje med fortidens kjemper.

Og jodda, Tito, Marcus Arelius og Augustus ville sikkert stilt opp frivillig på listen over Italias store menn.

Vi er imidlertid litt mer usikker på Archimedes, Pythagoras og Platon. Romerne invaderte grekerne, tross alt.

En av datidens fascist-helter har fått hugget hodet av bysten sin. Noen andre har forklart ståa under med sprittusj, og erklært sin støtte til den halshuggede.

Roma, mitt Roma:

Midt i parken har noen fått lov til å montere en syngende, blinkende karusell som skriker mot resten av omgivelsene. Det grelle er aldri langt fra det spektakulære her i byen.

Vi har utsikt over byen mens vi går. Hvert eneste bygg har små takterrasser og balkonger som flommer over av planter og blomster. Sitrontrærne henger ned over gatene under.

Vi ser en skole omkranset av storslagne bygg og en masse søppel det er meningen at vi ikke skal se. Det hjelper tydeligvis ikke at byen har vakkert utformede søppelkasser som skal matche omgivelsene:

Folk setter søpla si i søppelsekker ved siden av kassen.

Spansketrappen:

Før vi vet ordet av det, er vi ved begynnelsen av Spansketrappen. Vinden og regnet kommer brått ved full styrke og nesten skyller oss og en rekke andre ned fossen av en trapp.

Jeg gledet meg ikke spesielt til Spansketrappen. Jeg hadde liksom tenkt at det var…vel. En trapp? Hva er så spennende med trapper? Når vi snur oss og ser opp på den, skjønner jeg hvorfor folk er begeistret.

Trappefallet med obelisken og den store kirken bak og med den klukkende fontenen under oppsummerer hva som gjør Roma fantastisk: Rommene byggene danner.

Livsrommene, fellesrommene, byen som kunstverk i seg selv. Trappen er et fuglefjell, et fossefall, tre bølgende bånd og en vifte.

Trappen ble reist for franske penger av den franske kirken som ligger på toppen av trappen. Før hadde det bare vært en sølete bakke opp, og det ville franskmennene gjøre noe med.

Egentlig ville de ha en statue av Ludvig den 14 på toppen av obelisken over, også, men Paven protesterte. Det var bare Peter-statuer og pavesymboler som skulle pynte Pavebyen, basta bom.

Hvorfor Spansketrappen når den egentlig er fransketrappen? Fordi trappen munner ut på plassen der den spanske ambassaden holder til, kjent som Piazza del Spagna.

Alt franskmennene fikk for utgiftene var noen diskrete, franske liljer på hver fløy.

Men det regner. Og regner. Og blåser. Mr. Jackson og jeg kjøper ristede kastanjer av en mann på hjørnet.

Vi har aldri spist det før, og man må jo smake på sånt man ikke har spist før. Mr. Jackson spiser én og jeg spiser resten. De smaker nøtter med konsistens av kokt potet.

Afternoon tea:

Bygget på høyre side av spansketrappen er Keats & Shelly-Memorial House, og butikken ved siden av der igjen heter Byron. Jeg får romantikk-kick og begynner å sitere masse poesi høyt og blir fan-girl-ivrig.

«Seasons of mist and mellow fruitfullness!…»

Alle attenhundretalls-kunsterne rømte nemlig til Roma for å skrive og male og drukne sine sorger i billig, italiensk vin.

Spansketrappen var full av malere på leting etter autentiske motiver og bønder i sin fineste skrud som poserte «tilfeldig» og håpet på å tjene en slant ved å stå modell.

Her hang Ibsen, Bjørnson og Undset og skildret den norske folkesjelen.

Men det blir for kaldt. Vi må inn. Fort.

«Tea room!» sier Mr. Jackson og peker på et bygg rett ved. Vi småløper inn og blir mødt av et sydende og veldig, veldig britisk lokale.

En veldig høflig dame finner et bord til oss på null komma svisj og vi får en meny. Prisene er svimlende høye – tre hundre kroner for te med scones for to.

Men betjeningen kan si «please» og «you’re welcome» og det er varmt og stille og før vi vet ordet av det har vi latt oss forføre fullstendig.

I følge guideboken vår har tehuset vi sitter i ligget der siden 1813 og var vankested for alle de britiske poetene, så de ikke skulle føle seg så langt fra hjemme.

Bordet foran oss blir dekket med sirlig servise, en stor kanne te, scones, krem og jordbærsyltetøy. Mr. Jackson gliser. «This better be good.»

Det er orgasmisk.

Vi stønner og MMMMMMer oss gjennom teen som er krydret og kraftig uten å være bitter og smaker kvalitets-assam lang vei.

«Jeg har aldri skjønt dette her med scones, men det gjør jeg nå» sier Mr. Jackson.

Vi lover oss selv at vi skal bli sånne folk som inviterer vennene våre på scones og te, at det er teselskaper vi skal holde. Føkk øl, gi oss te. Te for alltid. Te er best. Heia te.

Mr. Jackson plukker opp bestikket og betrakter det. «Sølv.» Tekannen er også sølv. Te med bling.

Mektige klær:

Etterpå går vi nedover gaten som går i en rett linje fra Spansketrappen og ut i Tiberen, eller elve-veien som den heter i hodet mitt.

Det viser seg å være den mest luksuriøse gaten i Roma. Vi går forbi Gucci, Prada, Dolce Gabbana, Louis Vitton og en drøss andre merker. Alt er rent, pent og veldig stilrent.

Vi studerer utstillingene i vinduene som om de var kunstgjenstander. «Du kan jo få hansker til 4000 euro?» ler Mr. Jackson.

Gaten føles som en maktoppvisning. Vi ser ingen som går inn i en eneste butikk. Hvem trenger kunder, lizzom.

Hellige Olav:

Neste mål er en katolsk kirke. I følge guideboken er den ikke spesielt imponerende, men vi mister pusten for det.

Det er en eksplosjon i gull og røkelse og bling og orgelbrus. Vi går rundt og ser på de mange helgenalterene som er felt inn i veggene.

Du kan be til din favoritthelgen og tenne lys. Bønnene står under på små kort i tilfelle du ikke vet hva du skal si.

Mr. Jackson og jeg tenner lys hos en rekke forskjellige helgener og ber for de viktige tingene.

«For vitenskapen», «For selvbestemt abort», «For prevensjon» osv. «Vi må jo bruke deres egne våpen mot dem» gliser vi.

Bakerst i kirken er det glassgulv, så du kan se ned på boksen med hjertet til St. Charles. Relikvier er ganske kinky business. Av og til tar de boksen ut og går gjennom byen med den, for good measure.

Målet vårt er helgenalteret til St. Olav, Norvegiae Rex. «En utfordring for en hver norsk katolikk med god smak» lyder guidebokens beskrivelse.

Olav har på seg romerkappe og ridderrustning og poserer på en felt drage med…med negerhode. Tore Hund var egentlig en sånn jævla svarting, må vite.

Vi ler av rasismen og tenner lys for avkristningen av Norge. Tross alt.

Moderne utskudd:

Vi fortsetter videre ut i regnet og ned forbi Augustus’ mausoleum. Det er ruskete og under ombygging.

Moussolini var i ferd med å få det tømt og revet, fordi han ville gravlegges der selv, beskjedne mannen. Målet vårt er Romas eneste virkelig moderne bygg, som ligger rundt Augustus` fredsalter.

Bygget er hvitt, kritthvitt og veldig, veldig kvadratisk og flatt. Thiis Evensen bruker halvannen side av guideboken på å forbanne bygget som offentlig arkitektonani.

Grunnen? I Roma harmonerer alle byggene med hverandre. De tar hensyn og danner en helhet. Her står det hvite bygget og skjærer i landskapet. Vi utforsker firkantblokkene i regnet, før vi går oss bort.

Get lost:

Roma er nemlig en labyrint.

Vi holder hverandre i hendene, peker og ler og kysser oss bort på vei til neste mål for turen.

Vi ler av stygg julepynt og rare butikker, vi skvetter av bilene som braser gjennom så smale gater at du ikke ville kalt det en sykkelsti i Norge.

Et sted går vi inn for å kjøpe et pizzastykke. Mannen bak disken kan ikke et ord engelsk, så vi peker oss frem. Jeg kjøper noe jeg tror har kjøtt og tomatsaus.

Danny får et med sopp og mere sopp. Kjøttet på min viser seg å være ansjos. Ansjos med koster av ben. Jeg spytter og vi bytter.

Doen på pizzastedet er gresselig. Idet jeg går ut, ser jeg en ansatt kaste sagflis på gulvet for å suge opp drit fra gulvet. Såpe er for moderne.

Krigsherren Peter:

Til slutt når vi neste mål, Piazza Colonna. Det er en diger, åpen plass med en enorm søyle på over førti meter.

Det var en triumfsøyle for Keiser Marcus Aurelius, men pavekirken gjorde den til sin egen og satte Peter på toppen istedet. Underdelen av søylen viser likevel bilder fra Marcus Aurelius sin triumf:

Barbar-slakt og atter barbar-slakt. Den salige blandingen av vold og kristendom er symbolsk nok i seg selv.

Nasjonalistisk bløtkake:

Neste og siste stopp er Il Vittorino – det moderne, italienske nasjonssymbolet. Det ligger opplyst i enden av hovedgaten, med ryggen mot Kapitol og er overveldende i kveldsregnet.

Det er skinnende hvitt og gull og minner mest av alt om en diger bløtkake full av antikke symboler.

Monumentet ble reist etter at Italia ble samlet til et rike, og er fritt for pavesymboler, men henvender seg direkte til antikkens kulturarv. Halve bygget er dekket i plast.

Det viser seg å være fordi det er bygget i en bestemt hvit kalkstein fra Nord-Italia som må renses for forurensning hvert tiende år.

Grunnen til at vi ser noe hvitt og ikke sort-grimete, er fordi det er i ferd med å vaske seg. Inne i bygget ligger et bittelite krigsmuseum som stiller ut relikvier fra 1. og 2. verdenskrig.

Vi danser rundt det og leser høyt arkitekturhistoriske detaljer for hverandre og driter i regnet.

Rundt monumentet kjører bilene i full fart. Vi har underlagt oss byen og sett viktige bygg fra de tre viktigste strømningene i Romas historie:

For republikken og keiseren, for paven og for nasjonen Italia.

Andre Romabrev

Vi er i Roma for å gå, Mr. Jackson og jeg.

Vi skal gå og vi skal se. Mr. Jackson er blitt arkitekturfrik av å gå på arkitekthøyskolen, og vi er her med en bok skrevet av en av foreleserne hans.

Vi går en forelesning hver dag. (Den heter Roma – syv vandringer av Thomas Thiis Evensen, den anbefales.)

Vi tjuvstarter den første forelesningen på nyttårsaften, og tar metroen til Piazza del Popolo – inngangsporten til antikkens Roma.

Jeg har forlest meg på Lonely Planet og vet at det er her nyttårsmoroa er. Mr. Jackson har forlest seg på kunsthistorie og kan fortelle langt mer spennende saker enn det.

Vi småløper opp fra undergrunnsbanen og gjennom triumfbuene og mister nesten pusten. Vi står med den varme, lumre vinden i ansiktet og tar inn Romas inngangsparti.

Hvor begynner egentlig Oslo? Hva er starten av London? Det er ikke så lett å si. Piazza del Popolo var Romas inngang mot nord, mot Europa og resten av verden.

Fra plassen går hovedgaten hele veien ned til Kapitol. Det var gjennom denne åpningen de romerske krigsherrene kom i triumftog med slaver og hester og alt som var fint.

Seierherren selv var forøvrig malt purpur for anledningen. Det fineste er å være purpurmalt, må vite.

Midt på plassen står en diger, egyptisk obelisk hentet fra graven til Ramses II. Keiser Augustus hadde den med tilbake til Roma etter et besøk i den delen av det daværende romerske imperiet. Den har pavesymboler på toppen.

Pavekirken rustet opp plassen rundt reformasjonen. Det var jo tross alt inngangen til Pavens egen by, og det var på tide å vise disse oppviglerske protestantene at Paven var minst like triumferende som de purpurmalte seierherrene.

I rett linje vest for plassen ligger dessuten Peterskirken, og Piazza del Popolo ble bygget om på attenhundretallet for å matche Petersplassen med den ovale formen, også.

Når vi kommer ut på plassen, er den full av sortkledde, hardt sminkede tenåringer. De to tvillingkirkene som står på hver sin side av hovedgaten, er nedtægget med et tydelig budskap: «Emo Inside»

Tenåringene står samlet rundt obelisken og kaster kinaputter, skudd og flatmarks-fyrverkeri ut på sidene av plassen.

I løpet av kvelden blir de flere og flere, skuddene høyere og høyere, helt til det eksploderer med fyrverkeri i alle rettninger ved nyttår.

Jeg er beruset på varm vind, emo-barn og stor arkitektur. Mr. Jackson og jeg løper opp og ned de tre hovedgatene som stråler ut fra plassen og snirkler oss gjennom alle de små smugene og sidegatene.

Så klatrer vi opp på Monte Pincho for å skue ut over byen. Roma er nemlig alt for flat, og de få høydedragene som er, både synes godt og er integrert som utsiktsposter i landskapet.

Vi holder hverandre i hendene mens vi klyver opp små, bratte trapper fra Piazza del Popolo og forsvinner inn i et landskap av små avsatser, små sirlige stier og grønne trær.

Du skjønner, det er grønt om vinteren her. Joda, trærne som har pleid å ha blader har mistet dem, men alle de myke nåletrærne holder parkene eviggrønne.

Vi finner den perfekte utsikten mot Vatikanet og vinker til folkeplassen og paveplassen og forsikrer oss om at det er hit vi skal komme når fyrverkeriet tar av.

Værmeldingene har spådd regn, regn og mer regn, og jeg var forbredt på regn da vi dro. Jeg har skiftetøy og regnponcho og varme klær og paraply.

Men det var opphold og varm da vi kom ut av flyet. Det var opphold og varmt da vi kom inn i byen. Det var opphold og varmt da vi løp rundt og ruset oss på en helt ny by. Skyene hang mørkelilla over himmelen, men de slapp ikke noe vann.

«Kjære Gud» sier jeg av gammel vane, «Kjære Gud, vi er jo i pavens by og alt, hør på meg for en gangs skyld, pretty please, kom igjen, ikke vær kjip, la det forbli oppholdsvær. Oppholdsvær. Vi trenger ikke sol, vi trenger bare fravær av regn, det er ikke for mye å be om?»

Jeg deler bønnene mine med Mr. Jackson og han er enig med meg. Vi har jo Paven rett i nærheten, og han er tross alt Guds mann på jorda. Han burde kunne fikse oppholdsvær om han er noe tess.

Det funker ikke. Regnet kommer. Himmelen åpner seg og Paven pisser oss i trynet. Vi søker tilflukt på en restaurant som er altfor dyr, men som har ly for regnet.

Tordenværet slåss med fyrverkeriet om hvem som kan lage høyest smell mens jeg spiser østers. Mr. Jackson får én og skjærer grimaser som ikke lar seg beskrive med ord. «Det smaker snørr!» grøsser han. «Nei, snørr er faktisk bedre. Blæh.»

Vi hører på regnet tromme, drikker oss fnisete og snakker høyt og grovt på norsk. Vi finner ut at vi er Asterix og Obelix på tur. Vi krangler litt om hvem som er hvem av oss.

Mr. Jackson mener jeg må være Obelix, siden jeg er feitest av oss. Jeg mener jeg må være Asterix fordi jeg tross alt er minst, rent høydemessig. Restauranten vi sitter på gjør gode penger på ly mot stormen.

Paret ved siden av oss er utkledd for nyttårsfeirning med afroparykker og blinkende reinstyrhorn og ser mildt sagt ukomfortable ut med den fancy maten og den stive stilen. Likevel er det ingen som vil stikke nesen ut i syndfloden.

Kvart på tolv bestemmer vi oss for å prøve likevel. Da slipper regnet taket og vi småløper gjennom folkemassene og får sjampanje fra fremmede som vil skåle med alle.

Jeg sier «Awwww!» og «OOOOOOOO» og «ÅÅÅÅÅÅH» sammen med resten av mengden etterhvert som rakettene sendes opp, mens Mr. Jackson insisterer på at Holmekollen hadde finere fyrverkeri da han var barn.

Vi klatrer opp på høyden over plassen og ser utover folkemassene. Noen sender opp gyldne varmlufstballonger. Mange sender opp raketter inn i seg selv og kompisene sine.

Hele plassen flyter over av sjampanje og billigere varianter. Mr. Jackson og jeg kysser og hopper og kliner og får nyttårsønsker fra fremmede.

Så må jeg gråte litt. Fordi jeg også er «Emo inside». Fordi jeg plutselig skjønner at jeg står og hopper sorgløs opp og ned, alene med Mr. Jackson i en fremmed by.

Jeg er tullete og fjasete og ubekymret, også husker jeg at jeg brukte nyttårsaften i fjor på å være takknemlig over å være overleve enda et år. Også ser jeg avstanden og må gråte. Men det er fin gråting, jeg lover.

Vi sovner i en krøll under samme sengeteppe, med vinduet på vidt gap og halve kroppen utenfor teppet. Det er varmt. Vinter i Roma er ikke som vinter andre steder.

Første Romabrev

Forspill

Jeg liker å fly med Ryanair. Ikke fordi det å sitte sammenklemt uten benplass i et knøttlite fly sammen med et par hundre andre er så stilig, neinei.

Jeg liker å lande på den lille flyplassen utenfor byen og ha en lengre kjøretur inn til stedet du faktisk skal besøke. Alle byer ser nemlig så annerledes ut når du kommer inn bakveien.

Roma har Armani-dresser, dyre vinbarer og løver som spruter vann fra store, barokke statuer. Du får sett den delen uansett hva slags turist du er.

Bussturen inn i byen fra flyplassen viste åpne søppeldynger, bilvrak, sitrontrær, forlatte hus og reklameplakater med Berlusconi-logo på. Jeg tar vare på kontrastene i hodet.

Vi kjører forbi et nedslitt praktbygg der alt som ikke er avskallet og rustent er en statue av Maria med Jesus på armen. Det er så en kunne bli religiøs av mindre.

Her og der står restene av en akvedukt. Når vi kjører inn i selve byen, kjører vi faktisk gjennom en stor bit av en gammel bymur. Vi sitter med ullgensere, skjerf og hatter på fanget.

Vi besøker byen i den kaldeste tiden av året, men det er fortsatt 18 grader og varm, fuktig vind. Det er meldt regn, men vi ser ikke noe til det. Roma er tørr, klam og terakotta-farvet og himmelen er grå.

Jeg ville likt å si at vi bor beskjedent, men det dekker ikke bed and breakfast-stedet vi befinner oss på. Det er sentralt og shabby og holder til i et strøk som minner mest om en krysning av Frogner og Grønland.

Strengt tatt er det bare bed, ikke breakfast. Den overivrige innehaveren fortalte oss at han hadde en avtale med en kompis som hadde kafé nede på hjørnet, og at alle som losjerte hos ham, ville få spise gratis der.

«Gratis-shmatis,» tenkte vi. Frokosten var jo inkludert i prisen? En etter en kjapp tur ut, viste det seg at kaféen var veldig, veldig nedlagt. Vi endte opp med å spise på et av de tusen, små pizzastedene rundt der vi bor istedet.

Nå hadde innehaveren gitt oss passordet til det trådløse nettverket til hotellet i etasjen under, så vi er fremdeles glad i ham.

Det er tre rom der vi bor, og på mange måter minner stedet mer om et kollektiv for gærne designstudenter enn noe form for seriøst hotell.

Den ene veggen er tapetsert med hentai. Den andre veggen er malt turkis og dekket av pålimte lp-plater. Vi har sekstitallsrommet med store sirkelmønstre og snurrige glassbord.

De andre som bor her er yngre enn oss og flere enn oss og sitter på kjøkkenet og slurper store mengder billig sprudlevin de har kjøpt av selgeren på hjørnet.

Badet, som vi deler, bærer preg av at de er vant til at moren deres vasker for dem. Jeg vet ikke hva de har gjort i bidéet eller hvordan de fikk det til, men så vet ikke jeg hva man egentlig bruker bidéer til heller.

Kultursjokk

Du vet hvordan folk snakker om at nordmenn er så uhøflige og frekke og late og lite serviceinnstilte? De har tydeligvis aldri vært i Roma.

Alt butikkpersonale, alle kelnere eller bartendere, alle kioskansatte og resepsjonister ser konsekvent en annen vei og håper at du kommer til å forsvinne.

Det hjelper ikke å henge foran disken og forsøke å oppnå blikkontakt med servitøren og forvente å bli spurt om du vil ha noe. Du må nesten prikke dem på skulderen for å få kjøpe noe.

«Excuse me? Do you sell tickets here?»
Vi spør damen som ser furtent en annen vei enn ut billettluka.
«Yes.»
«Can we have two, please?»
«Yes. Four Euro.»
Hun ser ikke på oss, hun ser på neglene sine.
«Thanks!»
Hun røsker ut to papirlapper, dytter dem i hånden min og sier irritert:
«Here you ticket! GO!»

Først lo vi av den sure furtedamen. Så skjønte vi at hun var standarden.

«Excuse me? Can I have one piece of pizza?»
«That one?»
Peker på en av typene
«No, that one»
Jeg peker på en annen sort.
Han skjærer opp en pizzabit på størrelse med et A4-ark
«Can you make it a bit smaller?»
Han markerer en bit med knvien på størrelse med en baconskive
«This big»
Jeg markerer et pizzastykke på størrelse med et…vel. Et pizzastykke.
«THAT ONE IS SAME AS OTHER ONE! SAME SIZE!»
Mannen smeller mega-pizzaen oppå min markerte pizzabit. Den dekker både biten jeg markerte og halve pizzaen ved siden av.
«SEE? SEE? SAME SIZE!»
Han ser på meg med blodskutte øyne.
Jeg kjøper kjempepizzaen.

Noen gode råd: Ikke be servitøren anbefale deg noe på menyen. Da begynner hun å skrike oppgitt på italiensk, også kommer kokken ut og kjefter deg, henne og alle andre i rommet huden full. Ikke be om vinanbefalinger. «WHAT? I only have good wine! All wine good!»

De eneste selgerne som ser deg, er de suspekte gateselgerne med armene fulle av billig sjampis og falske Louis Vitton-vesker. De er til gjengjeld like påtrengende som de rumenske tiggerne på Karl Johan.