Jeg fikk ikke sove en sommermorgen og tenkte: «Nå leser jeg To the Lighthouse. Jeg sovner jo alltid når jeg begynner på modernistiske romaner. Jeg må alltid begynne to-tre ganger før jeg kommer i gang, og hvis jeg bare legger meg på magen og konsentrerer meg om språket, kommer jeg til å sovne i en fei.»

Planen slo feil. Jeg ble liggenden og skvulpe med Virginia Woolf i det sarte morgenlyset uten å gjespe det minste. Siden da har jeg ikke kunnet skrive noe som helst, fordi jeg har tenkt som Woolf skriver. Jeg har bare villet male bilder sammen med Lily Briscoe og gå turer på stranden som ikke finnes her på Adamstuen.

Jeg vet at To the Lighthouse finner sted i Scottland, men jeg har sett for meg Jæren mens jeg har lest. Det er ikke noe Scottland hodet mitt kan hente bilder fra, så da er det Jæren og Lista fyr The Ramsays og barna har reist til.

Menneskene er nærmere i bøkene til Virginia Woolf. Du får ikke hele fortellingen fra en persons perspektiv, du har ingen allvitende forteller som flyr over middagsbordet og har svarene klare. Nei, Woolf kaster fiskesprett fra person til person og lar fokuset gli umerkerlig fra Mrs. Ramsay til Mr. Ramsay til Charles Tansley slik at du forstår dem alle sammen, selv om de ikke forstår hverandre.

I del 2 er det huset som står i fokus, sommerhuset som råtner og forfaller forteller sin egen historie mens 1. verdenskrig dukker opp som små paranteser i teksten. Det er litt sånn: «Valmuene sådde seg blandt liljene. Svalene bygget rede i biblioteket. (Du døde.) Klærne mugnet i skapene. Gresset vokste seg til en høy eng.»

Jeg har ikke kunnet skrive noe, jeg har bare ryddet og vasket og lest i pausene. Jeg har stått med hendene i kokvarmt såpevann og tenkt at egentlig er jeg Mrs. Ramsay.

Jeg er hun som sitter øverst ved bordet i middagsselskaper og kjenner hele forsamlingen som en forlengelse av meg selv. Det er mitt ansvar å sørge for at alle har det bra, at alle føler seg komfortable, ellers blir jeg uvel. Relasjonene mine er et musikkinstrument, de må klinge harmonisk, ellers blir jeg sprø.

Også tenker jeg at, hm, da jeg leste Mrs. Dalloway var jeg Mrs. Dalloway. Det kan være det er sånn med bøkene til Woolf. Det kan være at du kommer så tett inn på hovedpersonen at hun kjennes ut som deg selv, uansett hvem du er på utsiden.

(Huset har blitt veldig rent.)

«Den handler ikke om noe!» sier folk som har gitt opp Woolf til meg. Det er bare sant hvis «handle om» er det samme som «et liniært plott som beveger seg fra A til B».

To the Lighthouse handler om livet, om det menneskelige, om sorg, om hvor stort og ufattelig tapet av noen du elsker er, om hvor små de store og smarte kan være og hvor store de små og tilbaketrukne kan være. Det handler om The Great War, om hvordan folk bare gikk over skyttergravskanten og forsvant, det handler om å sette åtte barn til verden i en tid uten antibiotika.

«Jeg skulle ønske jeg kunne kalle det noe annet en roman» skriver Virginia Woolf i ett av brevene sine. «Ett nytt ord. En ny …. av Virginia Woolf.» Hun skriver videre at det ordet som beskriver bøkene hennes best er elegi. Og ja, To the Lighthouse er en varm, vemodig klagesang.

(Jeg ommøblerte også.)

Om du bør lese den? Selvsagt bør du lese den. Men ikke tving den. Les den en dag den kommer glidende av seg selv, en dag hjernen din passer som hånd i hanske med Woolfs språk.