Fra notatboken: Hiphop-Derrida

Det fine med å skrive ut notatbøker er at man leser gjennom dem og blir overrasket over hvor mye rart man har lirt av seg de siste månedene.

Noe av det jeg fant, var resultatene fra eksperimentet: «Hva hvis Derrida hadde vært hiphop-artist?» Jeg tenkte jeg skulle dele galskapen med dere.

Det er en artig tekst, men mangler en del for å bli en skikkelig raplåt. Det mest opplagte er at den skulle hatt høylydt kritikk av alle filosofer og litteraturkritikere han ikke likte. Litt real strukturalist-mobbing, og noen stygge karakteristikker av Harold Bloom, f.eks.

I tillegg mangler den banning. På den andre siden har jeg kommet frem til at Derrida antagelig ikke visste så mye om hip-hop uansett, og at om han hadde gjort det, ville han sikkert vært tilhenger av sjangerbrudd.

PS: Har du ikke noe forhold til denne Derrida? Da kan jeg berolige deg med versemakeriet under også fungerer som et lynkurs i mannen som blir sett på som Darth Vader i litteraturteoriland ^_^

Hvis Derrida var hip-hop-artist:

Jeg har en teori
om dette skriveri:
Det troløse språket
kanke si det du vil si:
Det du vil kommunisere
kan ikke teksten absorbere
Du kan ikke kontrollere
hvordan lesern tolker tekst.
Skriving er som hviskeleken:
Alt du mener blir fordreid.
Du blir misforstått og feillest,
du blir misbrukt, du blir eid.
Diktet, boken, leserbrevet
er en skute i en storm.
Lesern mottar den som drivved.
Overgangen er enorm.
Ikke stol på den avisen!
Ikke stol på litteratur!
Troen på «den sanne mening»
er et svært begrenset bur.
Ikke stol på dette språket –
og stol sletts ikke på meg!
Jeg kan ikke si deg noe.
Jeg kan bare lure deg.
Og her møter vi problemet med min kjære teori:
Hvis den stemmer kan du ikke skjønne hva jeg ville si.
(Litt vel paradoksalt?
Slapp av, det er heelt normalt!)
Derfor:
Har du skjønt meg, tar du feil.
Har du misforstått meg: Bra!
Det var alt jeg ville si!
Peace & Love fra Derrida.

Jess, jeg gjør mye fint på fritiden.

To the Lighthouse og såpevann

Jeg fikk ikke sove en sommermorgen og tenkte: «Nå leser jeg To the Lighthouse. Jeg sovner jo alltid når jeg begynner på modernistiske romaner. Jeg må alltid begynne to-tre ganger før jeg kommer i gang, og hvis jeg bare legger meg på magen og konsentrerer meg om språket, kommer jeg til å sovne i en fei.»

Planen slo feil. Jeg ble liggenden og skvulpe med Virginia Woolf i det sarte morgenlyset uten å gjespe det minste. Siden da har jeg ikke kunnet skrive noe som helst, fordi jeg har tenkt som Woolf skriver. Jeg har bare villet male bilder sammen med Lily Briscoe og gå turer på stranden som ikke finnes her på Adamstuen.

Jeg vet at To the Lighthouse finner sted i Scottland, men jeg har sett for meg Jæren mens jeg har lest. Det er ikke noe Scottland hodet mitt kan hente bilder fra, så da er det Jæren og Lista fyr The Ramsays og barna har reist til.

Menneskene er nærmere i bøkene til Virginia Woolf. Du får ikke hele fortellingen fra en persons perspektiv, du har ingen allvitende forteller som flyr over middagsbordet og har svarene klare. Nei, Woolf kaster fiskesprett fra person til person og lar fokuset gli umerkerlig fra Mrs. Ramsay til Mr. Ramsay til Charles Tansley slik at du forstår dem alle sammen, selv om de ikke forstår hverandre.

I del 2 er det huset som står i fokus, sommerhuset som råtner og forfaller forteller sin egen historie mens 1. verdenskrig dukker opp som små paranteser i teksten. Det er litt sånn: «Valmuene sådde seg blandt liljene. Svalene bygget rede i biblioteket. (Du døde.) Klærne mugnet i skapene. Gresset vokste seg til en høy eng.»

Jeg har ikke kunnet skrive noe, jeg har bare ryddet og vasket og lest i pausene. Jeg har stått med hendene i kokvarmt såpevann og tenkt at egentlig er jeg Mrs. Ramsay.

Jeg er hun som sitter øverst ved bordet i middagsselskaper og kjenner hele forsamlingen som en forlengelse av meg selv. Det er mitt ansvar å sørge for at alle har det bra, at alle føler seg komfortable, ellers blir jeg uvel. Relasjonene mine er et musikkinstrument, de må klinge harmonisk, ellers blir jeg sprø.

Også tenker jeg at, hm, da jeg leste Mrs. Dalloway var jeg Mrs. Dalloway. Det kan være det er sånn med bøkene til Woolf. Det kan være at du kommer så tett inn på hovedpersonen at hun kjennes ut som deg selv, uansett hvem du er på utsiden.

(Huset har blitt veldig rent.)

«Den handler ikke om noe!» sier folk som har gitt opp Woolf til meg. Det er bare sant hvis «handle om» er det samme som «et liniært plott som beveger seg fra A til B».

To the Lighthouse handler om livet, om det menneskelige, om sorg, om hvor stort og ufattelig tapet av noen du elsker er, om hvor små de store og smarte kan være og hvor store de små og tilbaketrukne kan være. Det handler om The Great War, om hvordan folk bare gikk over skyttergravskanten og forsvant, det handler om å sette åtte barn til verden i en tid uten antibiotika.

«Jeg skulle ønske jeg kunne kalle det noe annet en roman» skriver Virginia Woolf i ett av brevene sine. «Ett nytt ord. En ny …. av Virginia Woolf.» Hun skriver videre at det ordet som beskriver bøkene hennes best er elegi. Og ja, To the Lighthouse er en varm, vemodig klagesang.

(Jeg ommøblerte også.)

Om du bør lese den? Selvsagt bør du lese den. Men ikke tving den. Les den en dag den kommer glidende av seg selv, en dag hjernen din passer som hånd i hanske med Woolfs språk.

Noen dikt er drager

Noen dikt er krabber.
Jeg fanger dem med hov.
De lurer fete under tangen
og fryser når jeg lyser på dem.
Jeg må være rask, ellers
forsvinner de i dypet,
vagger ned mot bunnen. Blir der.
Får jeg diktet opp,
rasler det med klørne
og vil fly i synet mitt.
Det må ekspederes raskt.
Skrives. Avlives.

Noen dikt er redningsvester.
De kommer med blålys og sirener
gjennom mareritt og svettetokter,
blir et tau jeg kan gripe
en papirpose jeg kan puste i
ubedt
uforberedt
intravenøst

Noen dikt er fugler.
Jeg ser dem på avstand.
Får de øye på meg, flyr de vekk.
Jeg må være musestille. De er sky.
Å fange dem er å knuse dem.
Alt jeg får er skisser. Poesikråki.

Noen dikt er kviser.
De prikker under huden og tvinger seg på
Ømme flekker jeg tar på og angrer meg.
De er uungåelig dikt,
pinlig varsellamper,
skjemmende minivulkaner.
Jeg kan vente, men det utsetter bare prosessen.
Jeg kommer til å skvise dem ut i papiret.
Det er ikke over før det blør.

Noen dikt er humler
varme, tunge, subbende over gresset.
De summer i hodet mitt en hel sommer
før de plutselig plasker ned i desserten
min i slutten av august og
krever oppmerksomhet.
Ferdigskrevne. Overmodne.

Noen dikt er drager,
gjemt bak berg
beskyttet av flammer.
Å skrive dem er
tungrodd klatring og år med leting.
Fjellsprengning. Frydblandet skrekk.
Når vi møtes, er det diktet eller meg.
Drage, jeg skal skrive deg.

-skrevet til Song for Eirabu-lanseringsfest. Heia Avil!

Litt twitteratur og hyperkort poesi

Prosjektet om å skrive skjønnlitterære tekster på Twitter har rullet og gått noen uker. Du kan finne fullstendig samling over all twitteraturen her. Konseptet var å skrive poesi eller kortprosa på 140 tegn eller mindre. Amos på Uten Grenser brøt «regelen» og satte sammen de korte tekstene til en lengre tekst. Det har tikket inn #twl-tekster jevnt og trutt siden prosjektet ble satt i gang og det har kommet mye bra.

Jeg tenkte jeg skulle publisere et lite utvalg her på bloggen:

Andreas Ruud skrev:

Han bruker grammatikk som sitt litium
preteritum, futurum, pluskvamperfektum

en ensom lærer i et forlatt auditorium

Jakob Arvola skrev:

Vårsalg på snø
løp og kjøp
alt skal vekk

Jeg skrev:

Kyss meg:
Leppene sprekker.

Mitt gode skinn
flasser
flerrer

flyr

Syltegeek skrev:

Kritt pluss asfalt er lik
mjuk graffiti
som lar oss sette merker
vi veit at ikke varer men som
kommunen aldri
vasker bort.

Kim Holm skrev:

Noen ganger gnager angsten
andre ganger kiler den
anger minner meg om regnvær
vannet som gir verden liv
er og vann man drukner i

Tanketom skrev:

I’m not your knight in shining armour, this fastfood knight from McCamelot. Nothing more, nothing less. Would you like fries with me?

Erik Kruse skrev:

Du trenger ikke ta av deg lua, men:

vær snill
lag fine ting
bruk kondom
stjel og lag noe nytt
det går bra til slutt.

Kristine Tofte skrev:

Det hender kalven er fødd med fosterposen ubroten kring seg
navlestrengen riv med seg morkaka
heil og sjølvstendig
hjelpelaus og sårbar

Dette er bare en bitteliten smakebit, og mengden små tekster vokser fortsatt. Du kan også delta. Send ut noe på twitter og merk det med #twl.

Her er en oversikt over alle de fine menneskene som har deltatt. Kanskje du finner en ny twittervenn eller fem?

Kristine Tofte, Martin H Jensen, Hanne Stensvold, Jørn Larntvedt, Kristin Oudmayer, Andreas Ruud, Andreas Blehr, Binka, Villkatta, Jakob Arvola, Sunniva Strømsvåg, Obskur, Jigzaw, Hemmeligheten, Maren Storlien Styltevik, Mirakel, Helge Mikal, Karolinsk, Amos Keppler, Kim Holm, Kristin Storrusten, ElisabethIC, Trips and Tics, Prinsesse Lea, Andreas H. Opsvik, Vigdis Lobach, Arnfinn Pettersen, Anne-Line Kirste, Erik Kruse og noen jeg har glemt/ikke fikk twitterprofilen opp på.

Tid for twitteratur

Hemingway er kjent for å ha skrevet verdens korteste novelle på seks ord. Alle som har deltatt på skrivekurs vet at skriveøvelser enten handler om å slippe seg helt løs eller å begrense seg veldig.

Twitter er det mest begrensede mediet vi har med sine 140 tegn. Likevel finnes det nok av kreative twitterfolk der ute som bruker kontoene sine til å skrive lyrikk, fiksjon og kortprosa. Arjun Basu skriver twitternoveller. Noen har kjørt igang et digert skriveprosjekt kalt #twitlit.

Noen har et prosjekt kalt TwiHaiku på gang der de skriver poetiske oppdateringer. Hva er forskjellen på twitterprosa og twitterlyrikk? Alle linjeskiftene i lyrikken markeres med /, som for eksempel:

«In the room, the women come and go/talking of Michelangelo»
– T.S Elliot, twitterversjonen

Vil du markere luft, ikke bare linjeskift, slenger du på to //

I tillegg er det mange som skriver med ren fiksjonstwitring, der de twitrer på vegne av en litterær karakter som Raskolnikov, Darth Vader eller Jens Stoltenberg/TulleJens.

Disse twitterstrømmene forteller sammenhengende historier i form av kjappe oppdateringer. I tillegg fungerer de som kommentarer til samfunnsdebatten. Siste oppdatering fra TulleJens er typisk for sjangeren:

Begynner å innse at å omplassere folkene bak regjeringens hijab-politikk til Næringsdepartementet var litt mindre lurt enn jeg trodde.

På mange måter er Twitter det perfekte mediet for å skrive flash-fiction. Twitters rolle i samfunnsdebatten har blitt diskutert opp og ned den siste tiden, men få har utforsket det kreative potensialet på norsk.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle bevege meg ut på et twitteratur-eksperiment de kommende ukene og tenkte at jeg skulle utfordre et par andre folk i slengen. Jeg kunne godt tenkt meg litt skjønnlitterær kvitring fra @binka, @kristine_tofte, @lindkvists, @elisabethic, @rullerusk, @hoodedman og @vrangest, men alle som blir inspirert er velkommen til å slenge seg på.

Prestasjonsangst er forbudt, og du kan velge hva slags sjanger du føler for. Prosa, frie vers, rim og rytme, haiku, l33t-speak – det er opp til deg. Hvis twitteratur-prosjektet slår an, kommer jeg til å samle flash-fiction-eksemplene her på bloggen i slutten av mai. Hvis du får plass til hashtagen #twl (twitterlitteratur) i twitteraturen, blir det du skriver søkbart og lettere å finne.

Er du med, Internet?

Litt usensurert hjerte-smerte fra notatboken min

Mitt hjerte er et syrebad,
en motorsag, en hovedstad,
en racerbane full av blod,
en muskelknute uten ro.

Jeg hører muskelknuten er
min guide til valg av hjertenskjær,
en kroppsdel jeg må lytte til –
min manual i «god & snill».

Vi snakker om det som et skap,
et lagerrom for håp, for tap,
for gamle flammer, sorg og tro-
det stedet Jesus helst vil bo.

Det fins et hjerteideal,
en klar, men svært abstrakt normal:
En stor, lett pumpe full av sjarm,
ren, god og -akk- så hjertevarm!

[…her kommer det en overgang etter hvert…]

Ok, jeg finner stetoskop.
Nå skal jeg lytte og bli klok.
Og hjertet svarer på et blunk:
«Ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk!»

Mitt hjerte er et trommeskinn,
en metronom, en virvelvind,
men ingen indre ledestjerne:
Det er en muskel, ingen hjerne.