Artikkel om sosiale medier i A list Apart

Jeg har mange drømmer jeg forsøker å sette ut i live. Noen drømmer er det mange som deler med meg:

  • Hoppe i fallskjerm (Check!)
  • Gi ut en bok (Check, check, check, check, check, check!)
  • Ta dykkersertifikat (Si fra om du vil være med!)

Noen av dem er mer idiosynkratiske og handler om veldig Ida-spesifikke drømmer: 

  • Skrive hørespill for Radioteateret på NRK
  • Lage en sufflé som ikke faller sammen
  • Skrive en artikkel for web-tidsskriftet A list Apart

Nå har jeg fått realisert det siste punktet sammen med Ida Aalen:

Vi har skrevet en artikkel om sosiale medier til A list Apart.

Det er så stas at jeg er skamrødmer og har sommerfugler i magen på en gang. Men realiteten er at med mindre du tilhører et Spesielt Nerdete Fagmiljø har du mest sannsynlig ikke hørt om tidsskriftet overhodet, og da skjønner du ikke hvorfor jeg er halvt i svime over å få noe publisert der.

Så jeg tenkte: La meg forklare hvorfor A list Apart betyr så mye for meg.

Hvorfor jeg er så gira og glad

Fordi en god redaktør er det beste som kan skje teksten din

A list Apart er et sted der det tar lang tid å bli publisert. Det er fordi de bruker masse tid på redigering, polering og faglige innspill på alle tekstene de velger å ta inn. Er det noe jeg har lært av å skrive noen bøker, så er det at tekster blir ikke egentlig noe å skryte av før redaktører har harvet over dem noen ganger. To write is human, to edit is divine - Stephen King

A list apart er ikke «smidige» eller «innovative» i hvordan de behandler tekstene. De er så grundige og tradisjonelle at de minner mer om et akademisk tidsskrift enn en blogg. De mente Ida Aalen og min sin artikkel hadde hatt «få redigeringer». Det betydde åtte runder frem og tilbake med innspill. Og siden alt skjedde i Google Docs, kunne vi se redaktøren vår gyve løs på teksten vår i sanntid. Guddommelig.

(Til alle redaktørene mine i Aschehoug: Dette komplimentet er til dere også. Kjærleik kjærleik.)

Fordi å bli publisert på engelsk er dritskummelt og fantastisk i seg selv

Kjære engelsklærer jeg hadde på VGS: SE HER! Tenk på det!

Jennifer-Lawrence-Oh-My-God

Fordi ingenting er så fantastisk som å få bidra til utviklingen av fagmiljøet ditt

Å skrive noe faglig er skumle greier. Du gjør noe lurt. Du spør deg selv: Har noen andre i fagmiljøet mitt skrevet om det samme? Som regel har de det. Men av og til ser du at du gjør noe lurt fagmiljøet ditt ikke har skrevet om ennå. Så da skjønner du at «Okei, det er min jobb å prøve å tette det hullet.» Du forsøker å formulere det lure du gjør så tydelig og ryddig som mulig og så lusker du bort til de lure folka med den fulle oversikten og sier «Hallo-hallo? Er dette relevant nok til å være med i oversikten vår? Er dette en bitteliten bit som mangler?» Og hvis de faktisk sier: «Ja, denne mangler, takk skal du ha», så er det helt sinnsykt stas. Det betyr ikke at den lille biten du bidrar med er ny eller din unike idé, men at du var den som tok ansvar for å få den med i ditt fagmiljø, i ditt kunnskapsfjell. Det er sånn alle fag utvikler seg. For meg er det et enormt skritt å gå fra «Noen som bruker andres fagkunnskap» til å «Bidra med min fagkunnskap». Kanskje enda mer stas enn å skrive bok.

Fordi A list Apart har formet synet mitt på Internett siden 2007

Alle de store, faglige aha-opplevelsene mine da jeg lærte meg å bli en internett-arbeider kom fra A list Apart.

Det var her jeg lærte at det jeg gjorde på nett hadde et navn: Innholdsstrategi og innholdsforvaltning.

Det var her jeg leste artikkelen som ble mantraet vi jobbet etter i Store norske leksikon: Det er leseren som er hovedpersonen på denne siden.

Her leste jeg den første sjekklisten for å skrive virkelig godt nettinnhold og ta vare på det.

Fordi artikler på A list Apart er skrevet for å vare lenge

Du ser artiklene jeg henviser til over? De begynner å dra på åra. Men det gjør ingenting. De er like relevante i dag. Det kan du ikke si om så mange av blogginnleggene om «Ny funksjonalitet på Facebook» fra samme år. Gode fagtekster må tåle tidens tann. Jeg tror og håper at Ida Aalen og jeg har greid å si noe overordnet om å jobbe med sosiale medier.

Du kan lese og bedømme selv: Artikkelen vår i A list Apart.

Seriøst, har du lest helt hit?

Da er du mer interessert enn de fleste. Kanskje du jobber med det samme som meg? Kanskje du er min helt spesielle venn? Da har du kanskje lyst til å høre Ida Aalen og meg snakke om sosiale medier på Webdagene 21 – 23. oktober? Du vet, neste uke?

Ja, det er en næringslivskonferanse om internett. Det betyr at den er dyr.

Ja, det er jobben min som arrangerer den. Det betyr at jeg er det kjipe reklame-dyret når jeg skriver om det.

Men mellom deg og meg: Om du har lyst til å komme, så send meg en epost  og si «Hei, Ida. Jeg er din hemmelige internettvenn, kan jeg få en rabatt?» Og så får du det.

Om du er blakk: En av de aller viktigste grunnene til å skrive fagartikler er at det skal være en gratis gave til verden. (Dyre, lukkede, akademiske tidsskrift: Jeg skuler stygt på dere nå.)

Så artikkelen er ekstra mye til deg. Værsågod!

Den er din for alltid, darling.

Ni ting jeg tok feil om i sosiale medier

Hei. Jeg heter Ida. Jeg pleide å leve av å blogge.

(Hei, Ida)

Derfor ble jeg en «sosiale medier»-ekspert.

Jeg skrev til og med en bok.

Fordi jeg var ekspert, fikk jeg en årtnli jobb: kommunikasjonssjef i Store norske leksikon.

Det betydde at jeg måtte sette mine egne teorier ut i praksis som…vel, noen voksne og ansvarlige med en egen merkevare. Noen andre enn meg selv.

I teorien virket det smart: Ida er flink til å twitre. Da må hun være flink til å twitre som Store norske leksikon, også.

I realiteten? Jeg tror jeg var dårligere egnet til å drive med sosiale medier på vegne av en organisasjon enn noen som ikke hadde noe særlig erfaring. Jeg begikk den ene brøleren etter den andre. Fordi jeg var vant til å tenke at målet med å være i sosiale medier var å være i sosiale medier. Punktum.

Så jeg måtte lære meg å se sosiale medier på nytt. Og en av hovedgrunnene mine til å bli konsulent i Netlife Research er å finne måter å la andre lære av mine feil.

Huge mistake

Ni feil du kan lære av, hepp hepp

1. Målet med mitt med å være i sosiale medier? LIKES!

Svar på kommentarer! Svar på kommentarer! Retweet! Retweet! Få følger, få følger!

Svar på kommentarer! Svar på kommentarer! Retweet! Retweet! LIKE LIKE LIKE LIKE!

2. Jeg brukte masse tid på å lage profiler alle steder

Google Plus! Jeg velger... DEG!

Google Plus! Jeg velger… DEG!

3. Jeg brukte alle kreftene på den ene, tverre personen på Twitter

Draco Malfoy

Kom igjen, @surkverulant! Hva sier du nå?

Draco Malfoy punch

4. Jeg dokumenterte kollegaenes vanlige arbeidsdag i detalj

Se så fine vi er når vi poserer med årsrapporten ingen bryr seg om. Sharing is caring!

Vi er på #jobb og det er #best

5. Jeg visste at det viktigste å være i sosiale medier var «aktiv»

Batmanrunning

6. Publiseringsplan? Jeg bare slang ut innlegg når jeg kom på noe

Donna twitter

7. Jeg laget jobbens kontoer på min e-post og skrev ikke ned passordet noe sted

Passord

8. Jeg tenkte at jeg kunne skrive som «meg selv» – selv om alle så meg som et 100 år gammelt leksikon

Cool mom

9. Jeg prioriterte sosiale medier selv om 99,9 % av all trafikken til leksikonet kom via Google uansett

Kjeder du deg? Er internett tomt for lolz?

Heldigvis deler vi tilfeldige faktatekster om rognebær! Nå har du det vel gøy?

Brukerbehov ingen har og en løsning ingen trenger.

Idas løsning til seg selv

Det siste året har jeg prøvd å lage noen verktøy for å jobbe med sosiale medier på som faktisk er egnet for deg som jobber med dette, ikke bare koser deg på Instagram som privatperson. En verktøykasse til Ida, 23, så hun kan gjøre jobben sin bedre. Og erfaringen er at hvis jeg har gjort en feil, har sikker mange andre gjort den, óg. Jeg har samarbeidet med kollega og forfatter Ida Aalen og kollega Målfrid Jordet Ågotnes, som blant annet har jobbet med NAV Foreldrepenger på Facebook.

Måter jeg får verktøykassa ut i verden på:

  1. Ida og jeg har gratis frokostseminar om sosiale medier. Det kommer et i Bergen, også.
  2. Ida og jeg har skrevet en artikkel om sosiale medier for A list Apart (!!) som kommer i løpet av høsten.
  3. Målfrid og jeg skal ha kurs/bootcamp om sosiale medier 21. oktober i forbindelse med Webdagene. Det koster en del penger, men jeg lover at om du blir med, så kommer du hjem med helt nye løsninger for deg og jobben din på slutten av dagen.
  4. Ida og jeg skal holde foredrag om sosiale medier på Webdagene, også.
  5. Jeg kommer til å skrive mer om sosiale medier for å dele kunnskapen der andre kan finne den.

Men viktigst av alt: Hvis du driver med sosiale medier som noen andre enn deg selv – hva er dine tabber og løsninger?

Bonusspor til Morfar, Hitler og jeg

Denne uken kommer Morfar, Hitler og jeg i bokhandlene. Det har vært en del presse, men det er mye kjedeligere å bli intervjuet enn å skrive selv. Derfor har vi blogger, gudskjelov! Derfor har jeg laget et bonusspor til boken som bare er til deg, kjære leser.

Wikipedia og Virrvarr.net

Jeg fant ut at morfar hadde vært nazist julen 2008. Det hadde vært det rareste året i mitt liv: Det var året jeg var på psykiatrisk hele sommeren. Det var året den første boken min kom ut. Det var året Virrvarr-bloggen vant priser og levde sitt eget liv. Det var året jeg gikk ned ti kilo og la på meg femten. Jeg var 21 år og selvlysende selvopptatt og høy på verden og sint på alle og glad i alle. Så jeg googlet meg selv igjen igjen igjen igjen på alle tenkelige og utenkelige måter. Til jeg prøvde ut en versjon med pikenavnet mitt: «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da dukket det opp en bitteliten stubb av en Wikipeda-artikkel. Den så sånn ut:

 Per Asbjørn Pedersen Tjøstland (født 27. februar 1918 til gården Tjøstheim på Fister i Rogaland, død 14. desember 2004 i Stavanger) var siste redaktør av Germanske-SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.  Han var gift med Gerd Ingebjørg Essen og hadde seks barn.

Den første artikkelen

Først trodde jeg artikkelen var jug. Eller hvertfall overdrevet. Men Wikipedia er magisk: Spør etter kilder, og du skal få dem – innen få timer. (Nå har artikkelen gått hele veien rundt og henviser til boken min som henviser til artikkelen. Veldig meta.)

Uansett: Artikkelen fikk meg til å frike ut. Hva var Germanske SS Norge? Hva var Germaneren? Jeg begynte å spørre rundt i familien, på nettet, på bilbioteket, men først? Først skrev jeg om det på bloggen, selvfølgelig. For sånn var livet mitt da jeg var 21: Bloggen først, alt annet siden. Og i det lille blogginnlegget ligger kimen til boken:

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her. (Virrvarr.net, 2008)

Du kan se hvor like tekstene er hvis du leser første kapittel av boken verdens beste Wilhelm har lagt ut på nett for meg. Jeg siterer:

Du skjønner – jeg elsket besteforeldrene mine. Hvis noen dagen før det skjebnesvangre Google-søket hadde bedt meg om å lage en liste over verdens snilleste mennesker, ville jeg ha plas­sert morfar og mormor øverst. Når jeg henter frem de lykkeligste minnene fra oppveksten min, er morfar alltid hovedpersonen. Etter at jeg fikk vite at morfar hadde vært nasjonalsosialist, ble disse minnene grumset til av en visjon av en ung mann som hevet høyrearmen til Sieg Heil. Jeg ble fysisk dårlig. (Morfar, Hitler og jeg, 2014)

Disse to utdragene er svaret på hvorfor jeg har skrevet denne boken, sånn egentlig: Jeg har prøvd å få SS-mannen og bestefaren til å sameksistere i bevisstheten min. Det har vært skikkelig vanskelig. Jeg har ikke skrevet denne boken fordi jeg hadde lyst. Jeg har skrevet denne boken fordi stoffet tvang meg. Jeg har vært rasende på teksten 80% av tiden, men jeg har våknet midt på natten og måttet skrive åkke som.

Men nok om meg. Det er på tide at du får møte Per, er det ikke?

Per Pedersen, forfatter og soldat

Sort hvitt bilde av en ung mann i SS-uniform som leser en avis i solveggen

Det eneste bildet jeg har av morfar på Østfronten

 

Kom og hils på Per Pedersen, 23 år, SS-mann, frontkjemper og en av de aller første norske frivillige på Østfronten. Han var med på angrepet på Sovjetunionen fra 1941 til 1943. Da han kom hjem fra krigen som var kaldere og skitnere enn dette bildet gir inntrykk av, ble han først journalist, så redaktør i ukeavisen til SS i Norge, Germaneren. Dette bildet er det eneste morfar tok vare på av seg selv fra tiden på Østfronten. Du ser for deg at det kunne vært et profilbilde på Facebook, ikke sant? Det sier liksom alt: Her er den intellektuelle SS-mannen, bokorm og soldat, nybarbert, vannkjemmet – i solsiden av verdenshistoriens mest morderiske krig.

 

Gruppebilde av regiment Nordland

Gruppebilde av Regiment Nordland før de angrep Sovjetunionen

Han var en av mange og en av få på samme tid, en av 120 som meldte seg frivillig til regiment Nordland fra Norge vinteren 1941. Han ble sverget inn i SS av Heinrich Himmler personlig da Himmler var på norgesbesøk for å ta en kikk på de ekstra übernordiske rekruttene sine. Han vervet seg før det var snakk om å slåss mot Sovjet. Quisling oppfordret til kamp mot «krigshisseren England» da han stakk ned på vervekontoret.

Himmler og de norske rekruttene

Himmler hilser på hirden, Quisling i bakgrunnen.

Men det er ikke primært Himmler og Østfronten som har holdt meg våken om natten: Det er det Per Pedersen skrev om Himmler og Østfronten. Her er en faksimile av den aller, aller første teksten morfar hadde på trykk som journalist. Den er både en introduksjon av Per Pedersen, nasjonalsosialist og Per Pedersen, ambisiøs forfatter. Han har skrevet et intervju med seg selv.

Faksimile fra Per Pedersen TJøstlands tekst i Germaneren

Faksimile fra Germaneren, scan fra Bjørn Westlie

Første gang jeg leste denne teksten, fikk jeg sjokk. For Per og jeg skriver veldig likt. Intervjuene mine med meg selv var den viktigste «sjangeren» på Virrvarr.net. La meg sitere litt fra Pers intervju med Per:

SS-Rottenführer Pedersen satt bak skrivemaskinen sin heime i sin leilighet i Welhavensgate og så forbauset opp på oss da vi trådte inn i det aller helligste uten å banke på døren.

– Hva i all verden?

Vi gjøv like på:

– Når meldte De Dem til fronttjeneste?

– Takk som spør. Den trettende januar, nitten en og førr.

– Snakker De alltid på rim?

– Nei.

[…]

– Kan De fortelle noe om denne tiden?

– Nei.

– Nei?

– Jeg skriver her en bok om livet ved fronten. Derfor skrivemaskinen og alt papiret.

– De vil debutere altså?

– Noe liknende, ja.

SS-Rottenführer Pedersen vilde ikke røpe noe mer angående boken.

– Dere får finne på noe, sa han.

 

Midtpartiet av intervjuet er sitater fra Per Pedersens kommende bok om «tiden ved fronten», På Wikingtokt. Den gikk som en føljetong i Germaneren og var planlagt utgitt i 1946. Selv om ikke morfar hadde snakket til oss i familien om tiden hans som SS-mann, hadde han skrevet nok til at kunne lese meg tett, tett innpå.

Så tett innpå at krigen begynte å se helt annerledes ut. Ikke bedre: Skitnere, kaldere, verre. Men jeg leste også så tett at jeg begynte å forstå hvordan nasjonalsosialismen så ut hvis du faktisk trodde på den. For morfar var en forkynnende SS-mann: Tekstene hans er skrevet til alle oss som ennå ikke har gjennomgått «revolusjonen i sitt indre» som han mener må til. Morfars debuttekster i Germaneren handler om to ting: At Per Pedersen er en forfatter og at NS er fullt av dvaske, late, sedate nasjonalsosialister som ikke er nasjonalsosialistiske nok. Han er ikke en fremmed James Bond-skurk. Han er en politisk aktivist i 20-årene. Han ligner så mye på den Rød Ungdom-jenta jeg var, hun som elsket utsagn av typen «Hva begynner på SV og slutter på IKER? SV-POLITIKER!»

Jeg kom til morfars nazi-tekster på leting etter en fremmed, men det føltes som å se seg selv i speilet – minus innholdet i ideologien, selvfølgelig. Den er så forferdelig at den fortjener et eget blogginnlegg.

Poenget mitt er å si at denne boken handler ikke om «en familiehemmelighet», primært: Den handler om ekstremisme, arv, traumer og om å tenke krigen på nytt. Og så handler den om familiebånd, politisk raseri og privat kjærlighet.

Nå passer det med et bilde av morfar, søstrene mine og meg.

Familiebilde av ung Ida, Per og Idas to søstre

Morfar, søstrene mine og meg.

 

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal slutte. Jeg kunne skrevet hundre sider til.

Åh, vent! Jeg har skrevet et par hundre sider til! Du kan, som nevnt, lese de første 15 sidene her. Du kan forhåndskjøpe boken eller vente til den kommer i slutten av denne uken. Er du i Oslo og har tid og lyst, kan du stikke innom lanseringsarrangementet på Oslo Bokfestival på lørdag. Da kan du få den signert, også.

Presse-lenker

Har du lyst til å lese noen av avisoppslagene? På lørdag var jeg på forsiden av VG etter å ha blitt intervjuet av en så flink journalist at han fortjener at du kjøper VG + for å lese teksten hans. Jeg var på Søndagsåpent  og God helg i P1 og snakket om boken. Og jeg var på forsiden av Dagsavisen i forrige uke, hagefestbrisen og pressekonferanse-loka. Jeg var også på litteraturfestival i Fredrikstad i helgen, og Fredriksstad blad dekket det.

 

Jeg kommer når du roper ulv

Hei Internett!

Dette gjør jeg om dagen: