Uansvarlige Trine Grung

Trine Grung er en av bloggsfærens løseste kanoner, og noen ganger kan det være ganske artig. Det er det imidlertid ikke idag. Grung har begynt med en ny gjestebloggerserie om helse, som begynner med Hilde. Hilde mener at kroniske sykdommer er en illusjon, og skriver om hvordan hun sluttet på medisinene sine mot revmatisme til fordel for parasittutdrivning og nytt kosthold.

Hva jeg reagerer sterkest på i Hildes gjesteinnlegg:

  1. Å holde frem noen som har kuttet ut betennelsesdempende medisiner til fordel for rå grønnsaker som en slags helsespaltist og ekspert.
  2. Argumentet om at «dette fungerte for Hilde, ergo kan vi ikke stille kritiske spørsmål ved det». (Det kan hende at jeg opplevde at kokain fungerte best for meg da jeg var mest deprimert, og det kan dere ikke stille kritiske spørsmål ved, det er min sannhet.)
  3. Trine Grungs manglende vilje til å ta redaktøransvar på bloggen sin. Hun sier at hun lar gjestebloggerne få «frie tøyler», hvilket er en solid ansvarsfraskrivelse. Innlegget til Hilde blir både knyttet til navnet hennes og til Medieutvikler-merkevaren hennes.
  4. I forlengelsen av Grungs manglende redaktøransvar: Min personlige Vær Varsom-plakat ville forhindret meg fra å la noen publisere hele helsehistorikken sin som gjesteinnlegg, komplett med navn og bilde. Jeg mener – når noen har skrevet hele incest-saken sin i kommentarfeltet med fullt navn i løpet av natten, sletter jeg det. Ikke fordi jeg vil tie ihjel inscenstproblematikken, men fordi det kan være at personen som skrev dette ikke ønsker å få dette opp i Googlehistorikken sin i et litt klarere øyeblikk.
  5. Det generelle problemet med å gi helseråd på nett: Det kan være at noen tar Hilde alvorlig og følger hennes eksempel. Og vil man da være bloggeren som hentet frem historien som fikk folk til å slutte med behandlingen sin?

For helt ærlig. Helt, helt ærlig: Det er hovedgrunnen til at Grungs gjesteinnlegg gjør meg forbannet. Jeg har nemlig en lillesøster med samme diagnose og medisinering som den godeste Hilde. Og jeg vet at det er desperate foreldre som tråler nettet etter alternative behandlingsformer for barnet sitt 24/7.

Hilde sier i kommentarfeltet at om bare en person får hjelp med utgangspunkt i hennes historie, holder det for henne. Vel, om bare en redd mor tar ungen sin av Embrel og bytter det ut med parasittfjerning og råkost, har det innlegget gjort ubotelig skade.

Fordi: Har du revmatisme, har du faktisk betennelse i leddene dine. Får du ikke behandling, kan vevet bli ødelagt. Da er neste steg operasjoner. Hurra for «fornyet helse», kirurgiske inngrep er virkelig begynnelsen på «et liv i forandring».

Jeg beklager, men så jævlig uansvarlig.

Jeg ser bare en løsning: Slett innlegget, og få skiten av Google før noen får sagt «bufret». Og Trine? Å ta bilde av seg selv med «Oh-oh»-fjes og skrive et innlegg der du gjør narr av «de sjokkerte leserne» er ingen god håndtering kritikk. Å blogge er å være eneansvarlig for hva man publiserer. Det gjelder også gjesteinnlegg.

Oppdatert: Trine Grung har nå også fjernet nesten samtlige av de hundre kommentarene på innlegget. Vi er med andre ord vitne til en svært dårlig håndtering av negativ respons på blogginnlegg. Til dere som har leid inn Grung som PR-konsulent: Slik skal det ikke gjøres.Prinsesse Lea gjorde meg oppmerksom på at problemet ikke er at kommentarene er borte, men at WP får hikke når man runder 100 kommentarer. De er med andre ord lite tilgjengelig for publikum, men ikke slettet.

Kom på Kritisk Masse!

Norges første Skeptikerkonferanse går av stabelen til helgen, og jeg skal sitte i åpningspanelet på fredag. Det er gratis inngang og førstemann til mølla når det gjelder sitteplassene, og temaet er forskningsformidling i mediene. Eller skrullingformidling i mediene, alt etter som hvordan du ser det.

Jeg vet at det ukritiske fokuset på healing og homeopati i media er noe som opptar mange av dere som er innom her, og jeg håper på å se dere i publikum på Chateu Neuf på fredag. Det begynner klokka 18.00 og varer til ca. 20.00. Jeg kommer litt før for å henge rundt, så vi kan sikkert ha et mini-blogger-treff om noen er interessert.

Skjønnhetsidiotiet

Denne teksten stod på trykk i Fredrikstad Blad i går

Igår laget jeg mitt eget badesalt. Det var enklere enn å smøre brødskive, og kostet en tiendel av hva det gjør i butikken. Jeg var egentlig litt skuffet. Kosmetikk er ikke langt unna magi for de fleste av oss. Det kommer i fine flasker, med uleselige ingredienser og skal visstnok kunne hjelpe oss mot alt fra rynker i huden til smilehull på låret.

Etter å ha lest rundt på nettsidene til folk som lager sin egen kosmetikk, skjønte jeg at de kryptiske ingredienslistene må være kryptiske med vilje: Du ville jo ikke betalt sytti kroner for en flaske havsalt med natron, glyserin og litt vegetabilsk olje. I tillegg er det litt konditorfarge og ulike aromastoffer.

I følge dem som lager kosmetikken sin på kjøkkenet, er det egentlig bare parfymen du betaler for på Vita. Resten av ingrediensene kan du kjøpe for en hundrings på apoteket. Siden jeg hadde noe peppermynteolje i skapet, kunne jeg lage peppermyntebadesalt, men i utgangspunktet er det lukta som er det viktigste virkestoffet de profesjonelle aktørene kan smelle i bordet.

Vent nå litt, Ida, vil du kanskje si. Alle som har sett en reklame på TVNorge vet jo at antirynkekremer, shampo og body lotion inneholder fiske-dna, provitamin B5, aprikoskjerner og fandens oldemor. Du ser jo at kosmetikken blir til i laboratorier, laget av pene damer i hvite legefrakker. Bilder av hudpleie er bilder av molekyler, reagensrør og _vitenskap_. Du kan ikke mixe den slags vidunderkurer på kjøkkenbenken.

Bed Goldacre, forfatter av Bad Sicene, mener at det er omvendt. Han trekker frem kosmetikkindustrien som det perfekte eksempelet på juksete markedsføringsspråk. La oss si du har en hudkrem med E-vitamin. I reklamen vil de si at E-vitamin er viktig for huden. Dette stemmer – cellene i huden vår trenger E-vitamin. Det er derimot ikke bevist at det vil hjelpe hudcellene dine noe som helst om du smører inn rumpa di med E-vitamin.

Huden vår beskytter oss, og slipper inn svært få stoffer. Goldacre viser videre hvordan kosmetikkindustrien tilsetter virkestoffer som gir deg en opplevelse av effekt når du bruker kremen deres. To av de vanligste er lange aminosyrer og capcicum – det som får chilien til å smake sterkt.

Når du smører inn fjeset med en dyr antirynkekrem, vil de lange aminosyrene bli gnidd ut i fjeset ditt. Når kremen trekkes inn i huden, blir aminosyrene liggende igjen og tørke – noe som vil gi en følelse av at huden strammer seg. Dette får deg til å føle at rynkekremen hjelper og at du blir strammere i maska. Capcicum blir gjerne brukt i ansiktsmasker, peeling og ulike dyprensprodukter som får fjeset ditt til å svi og prikke etter at du har brukt det. Svir det litt, så må jo produktet ha en effekt.

Noe av forskjellen på dyre kremer og håndkrem fra First Price er nettopp disse ekstraingrediensene som gir deg følelsen av bedre virkning, mens de egentlig kan sammenlignes med speiltriksene til en tryllekunster: Det er velregissert juks. Du får jo ikke mindre rynker av at det kjennes ut som om fjeset strammer seg.

Forskning på fuktighetskrem har avgjort én ting: Det hjelper å smøre seg når man har tørr hud, men Vaselin gjør jobben like godt som Oil of Olay. Det første moderne kosmetikkmakere jobbet med, var å lage vaselinvarianter som var mindre klissete, men som fungerte like bra.

Idag kan du få fuktighetskrem i et uttal forskjellige konsistenser og lukter, så da er det jo betryggende å vite at alle vil gjøre den tørre huden mindre tørr. Du trenger ikke E-vitamin eller fiske-DNA. Og den eneste anti-rynkekremen som fungerer, er solkremen. Du kan ikke reparere UV-skadet vev gjennom å gni deg inn med ingrediens X.

Når det kommer til skjønnhetsprodukter, skrur vi av biologiforståelsen vår. Komiker Sarah Haskins har laget en videosnutt om anatomi og skjønnhetsreklame, hvor du kan se en film om en hudkrem som i følge produsenter går gjennom ni hudlag. Eller som Haskins påpeker: Den strammer både epidermis, dermis og syv ikke-eksisterende hudlag til! Hvilket fremskritt!

Det eneste som er mer spennende på anatomisiden enn hudpleie, er detox og slankeprodukter. Agnes Ravatn skriver i Samtiden om opplevelsene hennes med en skjønnhetsklinikk der de har en maskin som visstnok skal smelte fettet du har på magen, rumpa og lårene.

Ravaten er så dum at hun spør hvor fettet blir av etter at det smelter. Folk har jo noen kilo ekstra på magen. Damene i salongen forteller diskré at de kvitter seg med det på toalettet. Ravatn skriver at hun håper alle literne med smeltet fett ikke vil tette doen deres.

Men selv om man ikke bekymrer seg for tilstanden til de fete avløpene, er det så mange ting som ikke henger på grep med en maskin som skal smelte fett gjennom huden at vi kan spørre oss selv hva folk lærte i O-fagstimene på skolen.

Jeg er ikke motstander av at folk bruker pengene sine på dumme ting, men jeg tror at de færreste som bruker penger på hudpleie vet hvor mye humbug det er.

Jeg er også bekymret for hva slags idéer om biologi og anatomi folk får av å lese dameblader. Mange feminister går hardt ut mot skjønnhetstyranniet. Jeg er mer bekymret for skjønnhetsidiotiet.

Skeptikerskolen: Go Gunn Hild Lem!

Gunn Hild Lem, i bloggerby bedre kjent som Arachne, har vært ute i VG og gjort den jobben vi skulle ønske journalistene gjorde selv når de intervjuet alternativbevegelsen og fanskaren deres: Forklart hvorfor dette våset ikke virker, og at å bruke tiden din på sånt mens du er syk heller gjør deg sykere.

Hun tar utgangspunkt i alle tilbudene hun fikk da Steinar Lem fikk kreftdiagnosen. Hun forteller om den håpløse situasjonen du står i som pårørende når en du er glad i er uhelbredelig syk og alle vil selge deg mirakelkurer.

Som folk rundt meg sa etter å ha lest intervjuet: «Så utrolig bra at hun går ut og sier det som det er. Vi ble utsatt for tilsvarende press da en vi var glad i lå for døden.» Det er faktisk ikke ok å tjene til livets opphold ved å utnytte syke menneskers håp om mirakler. Mirakler som gjerne kan koste en million kroner.

Gunn Hild går også gjennom konkrete terapiformer og hvorfor de ikke virker:

B17 er ikke noe vitamin, det er gift. Det har ikke vist noen effekt, ingen studier har vist det. De påstår at de ikke har noen bivirkninger, men det inneholder cyanid og det har bivirkninger, sier Lem.

(Markedsføring er alfa og omega, ikke sant? Cellegift heter jo faktisk cellegift. Alle skjønner at det er litt kraftig kost. Vitamin B17, derimot, høres friskt og sunt ut. Cyanid? Not so much.)

Sist, men ikke minst, påpeker Gunn Hild svakheten i medienes dekning av mirakelhelbredelser: De fleste av dem er døde etter få år, og grunnen til at vi ikke får vite det? Det skrives ikke noen oppfølgingssaker.

Noe av det beste med utspillet, er at det hun henvender seg til pårørende som står i samme situasjon som hun har vært i. Tenk om du ikke valgte riktig når du ikke benyttet det av tilbud som påstod de skulle redde den du var glad i? Utspillet er støtte til alle dem som velger bort de dyre «mirakelkurene» like mye som det er sårt trengt folkeopplysning.

Skeptikerskolen: Pasient søker psykolog

Kjære fremtidige, privatpraktiserende psykolog.

Om noen små måneder går den gamle psykologen min ut i barselspermisjon. De siste månedene jeg går hos henne skal jeg bruke på å lete etter deg. Jeg er blitt utstyrt med en liste over alle psykologer i Oslo kommune med kommunal avtale og en oppskrift på hva slags frierbrev du ønsker deg fra meg.

Prosessen virker som en blanding av kontaktanonnse, organisasjonsarbeid og å sende inn brev til forlag: Jeg må formulere meg godt, vise motivasjon og engasjement, søke hos svært mange og forvente mange avslag. Aller helst skal jeg ringe deg opp og ta initiativ til ekstra kontakt, gjøre meg intressant, vise at jeg kommer til å møte opp, at jeg er verdt å satse på.

Nå er det fint for deg at jeg er en utadvent, skrivefør person. Søknader? Pff. Det tryller jeg ut av ermet. Telefonsamtaler med fremmede sentralborddamer? Bring them on. Jeg er ikke liten og tufs, jeg er brølende bipolar. Lizzom. Problemet er hvordan jeg skal vite at du er noe å satse på.

Jeg har tilbragt ettermiddagen med å finlese listen med navn, legesentre og stillingsprosent. Du skjønner sikkert at om bare 20% av praksisen din har kommunal avtale, får du ikke noe pent brev fra meg. Jeg vil ha tiden din, og jeg vil ha den på frikort.

Siden jeg ikke er noe glad i Freud, får du ikke brev om det står Norsk psykoanalytisk institutt ved siden av navnet ditt, heller. Som psykiateren på sykehuset sa til meg en gang: «Du kan jo søke deg til hva slags psykolog du vil, Ida, men en psykoanalytiker? Heh. Du vil jo gjerne bli frisk

Nå har jeg sittet og gått gjennom listen et par ganger. Først så jeg på adresser. Det hadde vært fint om du hadde kontor innenfor gangavstand, synes du ikke? Og om ikke jeg kan rusle til deg på en halvtime, hadde det jo vært fint om ikke kontoret ditt var på Hauketo? No hard feelings.

Etter å ha strøket ut alle psykoanalytikerne, alle som bodde i gokk og alle som ikke hadde full kommunal avtale, telte jeg opp: 102 navn. Et respektabelt utgangspunkt for å søke.

Likevel tenkte jeg at det var smart å sjekke listen min opp mot mitt store orakel: Google. Greit nok at jeg skal bli mindre sprø, men det er jo fint å sjekke at du ikke er gal, du også? Mange av navnene på listen tilhørte ulike legesentre og helseforetak.

Magefølelsen min sa at det var smart å sjekke hva slags foretak før jeg ringte og spurte.Driver senteret ditt først og fremst med kroniske smertepasienter, er du ikke så intressert i bipolare berter. Greit å ha avklart, ikke sant?

Å sjekke om de ulike legesentrene fikk listen over psykologer til å krympe ytterligere. Kjekt at Psykosomatisk Institutt har fire ledige psykologer med kommunal avtale, men jeg har jo ikke noen mystiske, somatiske symptomer som må utredes. Jeg har en diagnose og en rikholdig journal, ikke plutselige magekramper.

Disse nevropsykologene ser jo seriøse og saklige ut, men jeg er ikke løsemiddelskadet eller har kognitiv svikt etter slag mot hodet. Selvfølgelig hadde jeg digget en fullstendig utredning av hjernebarken, men det er jo ikke min indre nerd som skal tilfredstilles i terapien.

Så begynner ting å bli frustrerende. Terapeutene Majorstua, tenker jeg. Det høres jo bra ut? 100% kommunal avtale, rett ved siden av der jeg bor. Ja, bortsett fra at de driver med blomstermedisin, Reiki-healing, kopping og rosenmetoden ved siden av psykoterapien, da.

Beklager, Amalia Carli, men det frister ikke med en psykolog som i tillegg er håndspålegger og blomstervann-entusiast. Dessuten tar jeg ikke noen med så stygge nettsider seriøst. Hyggelig at Oslo kommune vil finansiere deler av vårt potensielle, alternative eventyr, men jeg er for trangsynt. Jeg sier hjerne, du sier astrallegeme osv.

Legekontoret Terapautikum ligger også rett ved meg, og har psykologpraksis. I tillegg til spesialfelt i antroposofisk medisin, i følge nettsidene. Etter at helseurytmisten på skolen foreslo at jeg skulle danse L for å minske panikkangsten har ikke antroposofenes innfalsvinkel til psykologien overbevist meg helt. Vips, der forsvant den potensielle psykologen av listen.

På Grorud Nærsenter kan jeg både få psykologhjelp, aromaterapi og vokset tissen på ett og samme velværesenter. Nesten like fristende som den kjekke karen som både var gynekolog, psykiater og homeopat, i tillegg til å sammarbeide tett med en rekke ortopeder. Jeg stryker og stryker.

Så er det Kilden Helse, da. På arket mitt står det at psykologen deres har 100% kommunal avtale og holder til i Nydalen. Det står imidlertid ikke at logoen til senteret er et tarotkort, at ved siden av å ha psykolog og allmennlege, har de livsstilscoacher og kreftbehandling med vitamin B17 (OMSTRIDT!), vil massere meg med kopper og selge meg sitt egenproduserte kosttilskudd.

Mulig jeg er fordommsfull. Mulig at psykologen deres er en toppers dame og har lite med resten av skrullingsenteret å gjøre, men jeg liker ikke tanken på å gå til behanding på samme senter hvor de tar 900 kr i timen for å fortelle deg hvordan du kan få et bedre liv.

Kjære fremtidige psykolog. Du ønsker deg en motivert pasient som ønsker å ta tak i problemer i sitt eget liv. Da vil jeg gjerne kunne ønske meg et par ting fra deg. Kontaktannonsen min ser slik ut:

Psykolog søkes. Må ha kontor sentralt i Oslo og ha kommunal avtale. Psykoanalytikere og tankefelt-entusiaster trenger ikke søke. Du må ha et avklart forhold til Snåsamannen, Bachs blomstermedisin, Rudolf Steiner og andre former for jalla. Jeg forbeholder meg retten til å slå opp med deg hvis du har annonse ute på alternativ.no.

Du må gjerne stille meg vanskelige spørsmål. Jeg vil ha noen å hyle til, noen som er krass og direkte og som ikke blir triste og satt ut om jeg er krass og direkte, samtidig som du kan snakke pent til meg de dagene jeg ikke tåler motvind eller støy. Jeg har gått i kognitiv terapi og vært fornøyd med det, men jeg er åpen for forslag. Det viktigste er at jeg kan bli trygg på deg. BM: Itt’no sludder.

Sånn. Da fikk jeg skreket litt til deg før jeg begynner å skrive de ordentlige søknadene mine.
Håper du vil ha meg likevel.

Mvh
Virrvarr

Skeptikerskolen: Ønskekvist, stråling og vannårer

Da jeg var liten, var jeg redd for varulver, vampyrer og vannårer. Under huset vårt skulle det visstnok være vannårer på kryss og tvers, og det kom stråling fra dem som gjorde oss syke. Vondt i ryggen? Vannårer. Stive muskler? Vannårer. Alt som er vondt og vanskelig? Vannårer.

Vi flyttet flere senger for å ikke sove på vannårene, en gang fikk vi tips om å motvirke strålene med bergkrystaller. Som sagt, så gjort – krystaller teipet under sengen. Hvordan visste vi at tomta vi bodde på var full av vannårer? Fordi mitt kjære opphav hadde funnet det med ønskekvist.

Vi hadde også funnet brønnen vår med ønskekvisten, og i mange år av oppveksten min stod vannet i springen som beviset for at kvistgjenging fungerte. Greit, vannet inneholdt alt for mye fluor og tungmetaller til at det kunne drikkes, men sånne kvistgreier kunne vel ikke akkurat måle vannkvalitet.

At ønskekvister fant vann var like selvsagt som at ballonger du gned mot håret kunne festes til taket – en av livets fantastiske sannheter. I fjortenårsalderen gikk denne «finne vann med kvist»-leken fra å være noe jeg tok for gitt til å bli noe jeg ville prøve selv.

Jeg spurte ut opphavet om hvordan man skulle gjøre det, og fikk beskjed om å finne en y-formet frisk kvist. Pil skulle visst være det beste. Så skulle man gå rundt med y-kvisten løst i hendene. «Du merker det når kvisten finner vannet! Den rister og vibrerer – den lever sitt eget liv!» Gira tok jeg med meg en kniv og skar meg en fin y-kvist en kveld etter skoletid.

Forventningsfull begynte jeg å skritte rundt i hagen vår med langsomme steg. Snart skulle kvisten rykke til. Snart skulle kvisten rykke til. Snart skulle jeg få kontakt med dette mystiske fenomenet foreldrene mine hadde snakket om. Problemet var at det skjedde ingenting. Bommet jeg på disse berømmelige vannårene jeg alltid hadde vært så redd for?

Vannårer? Halloooo? Desperat labbet jeg bort til brønnen vår. Skulle det være vann et sted, måtte det være i brønnen vår. Jeg pekte pinnen over brønnen og ventet. Nappet det? Rykket det? Dirret det? Nix. Slukøret gikk jeg inn igjen.

Da jeg tok opp resultatet mitt med opphavet, var de svært forståelsesfulle. Jeg måtte skjønne at noen var følsomme ovenfor kvisten og andre var ikke. Jeg var tydeligvis ikke følsom nok. Da kunne jeg ikke finne vann. Videre forklarte opphavet at han ikke ville demonstrere kvistbruken for meg – han var så følsom at han ble syk av å gå med kvist. Strålingen fra vannårene var for sterke.

Retorisk blindgate. Jeg bestemte meg for at opphavet sikkert hadde rett og at det var meg det var noe feil med. Tenk, jeg kunne ikke finne vann en gang.

Letingen min etter alternative kilder til ønskekvistene og de strålende vannårene pinnen skulle finne begynte etter at en kvantemedisiner-Nonijuice-alle har egentlig Candida-dame forsøkte å selge oss et kobberfarvet plastrør til tusenvis av kroner som skulle fjerne strålingen en gang for alle.

Jeg tenkte jeg skulle oppsummere det jeg kom frem til her:

Ønskekvist 101:

Ønskekvister, søkevinkler og tilsvarende har blitt brukt til alt fra å finne malm i fjellet til forsvunnede mennesker, men i senere tid har mange av kvistgjenerne fokuser på vann, jordstråling og «skadelige energier». For å sitere Norsk Kvistgjengerforening:

Det kan dreie seg om forskjellige former for jordstråler, vannårer, aura, kabler i bakken, rør i bakken og lignende. En vil også kunne søke ting som er blitt borte, eksempelvis nøkler, personer i snøskred. Eller en kan søke svar på spørsmål som har et ja eller nei svar. Metoden kan også brukes for å finne kjente energier eller felter, eksempelvis elektromagnetiske felter.

En del kvistgjengere mener at kvisten bare er en indikator for noe intuisjonen din allerede vet. Du har egentlig evnen til å finne hva det skulle være, men kvisten er en hjelper i prosessen. På denne måten er å gå med ønskekvist en form for spådomskunst.

Jordstråling 101:

Det er ikke så lett å skulle opppsummere hva jordstråling egentlig er. Jeg har sittet og lest gjennom artikler om fenonmenet på en drøss ulike sider (de tilbyr seg også gjerne å rense huset ditt for slemme spøkelser eller sikre huset ditt med urteduft til 600 kr timen) og er ikke helt sikker på om jeg har en ensrettet definisjon på fenomenet.

Det stammer fra en tysk bevegelse på 1930-tallet som mente at jorda sendte ut en negativ stråling som ødela immunforsvaret vårt. Hva slags? Om det er elektrisk eller magnetisk varierer litt fra nettsted til nettsted.

En del mener at jordstrålingen er forbundet med vannårer og vannets bevegelse under jordskorpen, men noen mener også at det kommer av magmaens bevegelser. Pussig nok er disse strålene umulige å måle for alle andre enn folk som løper rundt med pinne – de kan ikke fanges opp av noe tradisjonelt måleinstrument. Enda mer pussig er det at stråling fra vann og annen materie under jordoverflaten ikke er overalt.

Vannårene det er snakk om er også en konstruksjon: Noe av det som overrasket meg mest da jeg begynte å lese om vannårer, er at underjordiske elver er svært sjeldne. Det meste grunnvann ligger i lommer og er slett ikke «årer» som strekker seg på kryss og tverst. Geologiske undersøkelser har vist at det finnes vann under rundt 80% av jordoverflaten, så hadde strålingen fra vann under bakken gjort oss syke, ville vi vært i trøbbel.

Ønskekvister fungerer ikke:

Ja, du kan finne vann med ønskekvist. Du kan også finne vann med å grave et tilfeldig sted i hagen din, om du bare graver langt nok. Brønnen i barndomshjemmet mitt er basert på grunnvann de måtte grave 40 meter ned for å finne. Suksess. Det er mye vann i bakken, gitt.

James Randi, mannen som gir en million dollar til dem som kan bevise overnaturlige evner, har testet svært mange kvistgjengere. Faktisk er folk som går med ønskekvist de som er mest sikre på at de skal greie å gjennomføre Randis blindtester på evnene deres. Til nå har testene forløpet som følger:

Første testen har man ti lukkede bokser, hvor av en av dem inneholder det kvisten skal finne, være seg vann eller metall. Da vet både kvistgjengeren og Randi hvilken boks innholdet er i. Kvisten slår alltid ut på riktig boks. Neste test har en anonym tredjeperson plassert innholdet og hverken kvistgjengeren eller Randi vet hvor det er. Da finner ikke kvisten det.

Ingen kvistgjenger har greid å bevege seg forbi denne blindtesten. Resultatene stemmer godt overrens med andre forskningsresultater på ønskekvist og søkevinkler: Du finner det du leter etter der du tror det er, siden det er ubevisste rykninger i underarmsmusklene som får kvisten til å vibrere. Disse små bevegelsene kalles for den idemotoriske effekten.

Når du tror du har svaret, skjer bevegelsen av seg selv uten at du merker det bevisst. Ønskekvisten er ikke et mer presist måleinstrument enn du selv er, og med mindre man leter etter diffuse strålinger som antageligvis ikke er der, eller vann, som bakken er full av, finner man ikke så mye mer enn det man ville funnet ved å lete på slump.

Dette sammenfaller godt med resultatene fra undersøkelser med søkevinkler og ønskekvist på leting etter forsvunnede personer i snøskred: Når man skulle ut og lete etter noe man ikke visste hvor var fra før, var treffraten like dårlig som ved tilfeldighetsprinsippet. Leting med pinne er en god blanding av psyke og slump.

Og da blir strålekonklusjonen?

At det er veldig fint å kunne lete etter stråler som ikke kan måles på annet vis, når pinnen din ikke akkurat er en metalldetekotor.

Jeg vet ikke om det er så mange som er bekymret for jordstråling lenger? Jeg husker hvertfall et slags skille hvor de alternativ medisin-folka vi gikk til sluttet å snakke om stråling fra bakken og begynte å snakke om stråling fra mobiltelefon. Noen erfaringer?

Skeptikerskolen: Å spå rumpa til folk

Rumpologi er fantasisk. Det er kunsten å analysere folk sin personlighet, helse og fremtid med utgangspunkt i formen, fasongen og teksturen på rumpa deres. Kom igjen. Alle ler. Alle skjønner at det er absurd å få en «erfaren rumpekjenner» til å tafse deg bak og fortelle deg hva du burde gjøre med livet ditt.

Alle skjønner at personlighetsanalyse på bakgrunn av eple eller pæreformet stump er fjernt. Rumpa di endrer seg etterhvert som du trener, blir eldre, går opp i vekt, går ned i vekt, og hvordan den ser ut og avslører lite annet enn dette – alder, kostholdsvaner og anntall timer på nedlagt i treningstudio.

Samtidig er rumpologi nesten en så god parodi av eksisterende spådomsformer og personlighetsanalyse basert på utseende at du nesten skulle tro at behandlingsformen var lansert av Foreningen Skepsis som et banesår til alle som spår i hender, teblader og ulike typer kortstokker. Sammenhengen mellom linjer i hånden og personligheten din er like liten som den mellom kviser på rumpa og personligheten din.

Da jeg var fjortis var damebladene fulle av artikler der du kunne analysere personligheten din på basis av nesestørrelse, anstiktsform og øynenes plassering. Og rumpeanalysen havner rett inn i samme kategori – de har til og med hatt en artikkel om hva slags personlighet folk med firkantrumpe har på klikk.no, under helsedelen deres. Riktignok viser de også til artikkelen om rumpologi på The Sceptic’s Dictionary, men likevel (c;

Personlig klarer jeg ikke lese artikler som tar for seg kroppstyper koblet opp til personlighetstyper uten å ta med alle undersøkelsene fra gamle dager der stort hode = veldig smart og hvit hud = overlegen alle andre typer pigmenter…

Uansett. Det er mer enn du tror mellom himmel og jord, og folk som gjør karriere på å klype folk i rumpa er et av fenomenene jeg ikke hadde trodd på før jeg fikk så det.