Hvordan ta over verden uten å blogge

Kjære lesere. Jeg har nå funnet ut hva som skal til for at jeg ikke rekker å oppdatere bloggen: For mye medieoppmerksomhet.

Siden boken kom ut på tirsdag 9. november har jeg hatt tre intervjuavtaler om dagen, og vekslet mellom avisoppslag, tid foran TV-kamera og direktesendt radio. Resten av tiden har jeg prøvd å bruke på å sove, og jeg har knapt fått svart noen på Twitter en gang.

Jeg har skjønt at grunnen til at det var fysisk mulig å anmelde journalistene som intervjuet oss under lanseringen av Jenter som kommer, var at det var få nok intervjuer. I skrivende stund har jeg hverken oversikt over presseoppslag eller anmeldelser, og jeg er stygt redd for at jeg ikke får det heller.

Det var meningen at boken skulle ha en nettside med full lenkesamling og videre lesning, men lanseringen av den har druknet helt i oppmerksomheten fra de tradisjonelle mediene. Jeg beklager å si at lanseringen av boken om de nye mediene har vært sørgelig forankret i de gamle mediene, men sånn går det når telefonen ikke står stille. Ringende journalister er mer oppmerksomhetskrevende enn twitrende nettvenner.

Uansett: Her er bokfilmen Lillesøster og jeg laget. Den har klart å spre seg selv uten bloggens hjelp, men jeg tenkte det var best å legge den her hvor alle kan se den.

Så til spørsmålet alle har stilt: Nei, den er ikke på ebok. Det er ikke mulig å kombinere ebokutgivelse med utgivelse på tradisjonelt forlag slik moms-krangelen står idag. Jeg synes det er kjempeteit, men jeg er nok mer opptatt av å få bøkene ut i digitalt format enn jeg er av bransjepolitikk.

Og om du som leser har lyst til å gjøre meg en tjeneste, så lenk til blogginnlegg, avisoppslag, surmaget kritikk og kronikker om boka i kommentarfeltet her så jeg kan lage et samleinnlegg med omtale. Jeg har mistet oversikten. Det er offisielt.

Sånn ser boka ut!

Eller – det vil si: Sånn ser liksomboka designeren har kledd opp i det som ble det endelige omslaget ut. Noe av det første jeg sa til Aschehoug, var at jeg ville velge ut min egen forsidedesigner. Jeg hadde noen spesiell i tankene, henholdsvis Elisabeth Irgens, damen bak Sort enke.

Selv om jeg fikk viljen min, viste prosessen med egen designer å være lettere sagt enn gjort. Forlaget var vant til å jobbe med faste forsidedesignere som de kunne kommunisere med i form av kryptiske beskjeder og lite annet.

Heldigvis fant Elisabeth og jeg ut av det til slutt: Med litt god gammeldags en til en-kommunikasjon ble resultatet en strålende, knallgrønn og Virrvarrete forside forlaget også var fornøyd med. Og mye kulere enn forsiden på Jenter som kommer, som også var en del av målsettingen for min del.

Eller som Elisabeth skriver i sin hilsen til dere:

Bokomslaget er laget av meg: Elisabeth. *vinker* Jeg jobber som frilans webdesigner og tilbringer dagene i et skakt grønt rom på Bryggen i Bergen. Jeg har oppdaget at bokomslag som prosjekt ikke er bare moro underveis, når forlaget som kunde har kryptiske tilbakemeldinger… Men at til gjengjeld blir bokomslag den morsomste jobben i heeele verden når den er i boks og boken snart kommer fra trykk! Yay!! *snurrer rundt på kontorstolen*

Her er bilder av liksomboka fra alle tenkelige vinkler. Tusen takk, Elisabeth!

Lenkeliste til boka, del 1

Når jeg prater med andre bloggere om nyboka, spør de alltid: «Har du skrevet om meg?»

Jeg skjønner godt at de spør. Jeg mener – vi googler jo oss selv ved jevne mellomrom. Vi sjekker hvem som lenker til oss. Vi liker å vite om vi er omtalt. Problemet med papir er at du ikke kan lenke til noen.

Derfor har jeg laget en «lenkeliste» over alle bloggene jeg har sitert eller omtalt i boka slik at jeg kan publisere den her.

Da jeg ble ferdig med listen, var den imidlertid på over søtti navn. Det er litt langt for et blogginnlegg. Derfor har jeg bestemt meg for å stykke det opp i flere innlegg.

Her er de ti første. De er først fordi de blir nevnt tidlig i det opprinnelige manuset, ikke fordi de er «viktigst» eller noe i den stilen. Noen av dem er svært kjente, noen av dem la bloggingen på hylla for flere år siden.

Heng med, neste gang lenker jeg til deg.

  1. Esquil Röler
  2. Frøken Makeløs
  3. Eirik Newt
  4. Vampus’ verden
  5. Fr. Martinsen
  6. Communistkickback
  7. Den røde tumleplassen
  8. Revolusjonen kjem! Hurra!
  9. Hjorthen
  10. Mihoe

Sur språkvask

Jeg kan ikke skrive. Eller. Jeg kan ikke skrive riktig. Jeg bare setter sammen en masse ord og synes det høres bra ut når jeg leser det høyt. Også er det visst en sær blanding av anglisismer, konservativt riksmål og slang.

Men det er bra det finnes folk som har en fasit. Folk som kan pirke seg gjennom hver eneste kommafeil og legge inn overlegne smilefjes sammen med de verste feilene mine.

Også tenker jeg: Jeg burde være flinkere til dette. Jeg burde ha reglene inne, burde ha dem i ryggmargen og bare skrive riktig nå.

Jeg er flau over å levere fra meg et språk som er så lite «korrekt» når jeg skal skrive bøker, lzzm.

Jeg har vokst om med riksmålet. Jeg giftet meg med en brite. Det resulterer i at jeg forteller «moren din»-vitser.

Men jeg kan ikke kommaregler. Jeg kan ikke skrive «forberedt», det blir alltid «forbredt» og jeg tror det er en d i blant.

Språkvask og korrektur føles som om det kommer inn i stua du trodde du hadde ryddet til perfeksjon, mens de ommøblerer og ler av den stygge sofaen din.

Jeg er veldig takknemlig, altså.

Men neste bok, åhå, neste bok, den skal være så perfekt at språkvaskeren får mindreverdighetskomplekser. Jeg skal bli rettskrivningens Chuck Norris.

(Eller så skal jeg sette på litt te som kan roe konkurranseinstinktet mitt.)

Forfatterskapets femten faser

  1. Du har verdens beste idé. Den lukter nybakte boller og får deg til å bryte ut i spontandans. Den hjemsøker deg om natten, kiler deg under føttene og gjør seg deilig. Mmmm, som du skal skrive.
  2. Du begynner. Og begynner. Og begynner en gang til. Det er kaldt i vannet. Det er støvete på pulten. Du famler med nøkkelknippet og får ikke opp døra.
  3. Du leser. Du vasker gulvet. Du tegner. Du går tur. Du leser mer. Du skriver andre ting. Du tar notater.
  4. Det løsner. Du slipper alt du har i hendene og får klort de første setningene ned på papiret. Du kjenner at isen er tykk nok nå. Du kan begynne på ordentlig.
  5. Du flyr. Du kræsjer. Du flyr. Du kræsjer. Du har et førsteutkast.
  6. Du leverer teksten fra deg til første gjennomlesning. Du er kaldsvett, livredd og spiser en bøtte iskrem etterfulgt av en flaske konjakk.
  7. Du får konstruktiv kritikk. Du ler av ditt eget mareritt om offentlig pisking og konfiskering av skriveredskap.
  8. Du ser plutselig hva som mangler, stryker en tredjedel og skriver en tredjedel ekstra.
  9. Du hater all teksten fra førsteutkastet. Det er muggent, klissete, surt og seigt. Du skriver det om, og det føles som en storrengjøring.
  10. Du flyr igjen.
  11. Du leverer teksten til andre gjennomlesning. Nå synes du den konstruktive kritikken er kjip og teit. Alle burde skjønne at du er et geni og at boken er perfekt.
  12. Du leser gjennom teksten med rettelser og merker at du begynner å bli så lei av den. Du har så mange fine, nye idéer. Du føler for å være utro, og begynner på en ny tekst du smugflørter med når du egentlig skulle redigert den første.
  13. Du skjønner at den første mangler noe essensielt bare du kunne lagt merke til, men redaktøren din er bare opptatt av baksideteksten. Du skriver ny kapitler mens du egentlig skulle redigert de gamle. Det føles syndig.
  14. Du er så drittlei den jævla teksten. Du skriker, brøler og kaster bøker i veggene mens du sletter alt pisset du har skrevet og etterlater utelukkende det du ikke hater. Redaktøren er fornøyd.
  15. Teksten går til korrektur. Du får den tilbake på samnorsk uavhengig om du er nynorsk eller bokmålsforfatter, med en syrlig beskjed om at du virkelig ikke kan kommareglene. Du sender en brevbombe til Sylfest Lomheim, implementerer halvparten av alle foreslåtte endringer og sender boka tilbake. Repeter til boka er sendt til trykk.