Kategori: Skriveprosess

Om skriverytme

april 5th, 2010
Jeg skal innrømme det: Jeg svarer lite på telefoner, glemmer e-post, følger ikke opp avtaler og blogger altfor lite. Men: Jeg skriver. Jeg skriver mer enn på lenge.

Jeg skriver skjønnlitteratur, jeg skriver på nok en ny bok redaktøren min og jeg skal ha møte om, jeg skriver på boka som skal være ferdig til språkvask snart. Jeg skriver dagbok. Jeg skriver dikt. Jeg skriver rabbel. Jeg skriver tekster jeg putter i skuffen og ikke leser. Og jeg følger opplegget fra en eldgammel skrivebok jeg tenkte jeg skulle dele med dere.

Dorothea Brands Becoming a Writer er en gammel selvhjelpsklassiker fra samme epoke som Dale Carnegies How to Win Friends and Influence People. Det betyr at den er uvitenskaplig, pompøs og full av løfter om fantastiske resultater. Det betyr ikke at Brands bok ikke har noe for seg. Hovedpoenget hennes er like gyldig idag som på starten av forrige århundre:

De fleste som går på skrivekurs vil ikke ha hjelp med plottstrukturer og forelesninger i hvordan skrive troverdig dialog. De vil ha hjelp til å komme i gang med skrivingen. Hovedproblemet til de fleste forfatterspirer er angsten over å ikke få skrevet, ikke prosessen med å få den endelige teksten til å holde mål.

Brands bok handler ikke om hvordan du skal få skrevet bedre. Den handler om hvordan lage en god skriverytme, og selv om hun forklarer opplegget sitt med snodige referanser til Freud, er øvelsene gode.

Jeg tenkte jeg skulle dele dem med dere, uten at dere trenger å sluke en eldgammel selvhjelpsbok først.

Å etablere en skriverytme:
1. Skriv hver morgen før du gjør noe som helst annet. Ikke snakk med noen, ikke les avisen, ikke sjekk mailen. Skriv før du blir distrahert. Skriv så lenge du kan, og ikke les det etterpå. Ikke start dagen idag med å lese det du skrev i går. Legg det bort. Gjør øvelsen hver morgen i minst fire uker til det blir en vane.
2. Etter å ha skrevet hver morgen i minst to uker, begynner du å lage skriveavtaler med deg selv på dagen. Sett av et tidspunkt i kalenderen og skriv. Du har ikke lov til å bryte avtalen, og den må være på minst et kvarter. Ta frem en timer og skriv non-stop hele tiden du har satt av. Er det vanskelig, så skriv om hvor vanskelig det er. Ikke les det etterpå. Lag en ny avtale for morgendagen.
3. Får du ikke til disse øvelsene etter noen ukers prøvig og feiling, slutt. Det hjelper ikke å ville skrive aldri så mye om du ikke får puttet tekst på papiret.
4. Skill mellom skapermodus og kritikermodus. Ikke la kritikeren forstyrre flyten mens du skriver, og ikke la skaperen forstyrre lesningen av din egen tekst når du skal forbedre den og kutte i den.
5. Observer skaperen din og tilrettelegg for den. Du kan ikke tvinge frem skrivelyst, men du kan merke deg hvilke situasjoner skrivelysten dukker opp. Skriv det ned. «Leste T.S Elliot og fikk lyst til å skrive.» «Hørte på Bach og fikk lyst til å skrive.» «Vasket gulvet og kom videre i boka» «Får lyst til å skrive når pulten er ryddig.» «Får lyst til å skrive på en bestemt kafe». Vær en sleip strateg og tilrettelegg slik at du får mest mulig skrivetid i settinger som gir deg lyst til å skrive, samtidig som du øver deg på å skrive på bestemte tidspunkt, uten mulighet til å lure deg unna.
6. Når du har gjort øvelsene over i seks uker, setter du deg ned og leser den oppsamlede tekstmengden med et kritisk blikk. Du vil bli overrasket over hvor mye bra du egentlig har skrevet, og du vil kunne kartlegge hvilke utfordringer du har. Finn en skrivegruppe eller bøker om skriveteknikk for å fikse de konkrete problemene du har funnet.
7. Sørg for å gjøre noe fysisk, språkløst hver dag. Det hjelper de aller fleste i skriveprosessen, og du får mindre vondt i rygg og nakke.
8. Øv deg på å gjennomskue bøker. Les, og merk deg hva som griper deg, hva som kjeder deg, hva du liker osv. Så finner du ut hva det er i teksten som gjør at du liker det. Du vil lære mye om å skrive av å bli bevisst på egen leseprosess. Les gjerne bøker to ganger for å gjennomskue dem.
Mine kommentarer:

Siden jeg skriver sakprosa hver dag, har jeg brukt opplegget på å sparke igang den skjønnlitterære skrivingen min. Jeg er litt usikker på om alle rådene kan overføres til sakprosa, men det å skrive om morgenen og på avtalte tidspunkter vil nok fungere for de fleste typer tekst.

Jeg har fått mye ut av det å observere mine egne skrivevaner, og blitt betraktelig mer produktiv ved å spille på lag med min egen motivasjon. Ikke vet jeg hvorfor én kaffebar får meg til å kladde tyve sider tekst hvis jeg tilbringer formiddagen der, men jeg er defintivt tjent med å gå dit ofte. På samme måte har det å eksprimentere med ulike skriveprogrammer gjort at jeg har byttet til en layout som gjør at jeg får bedre flyt.

Selv om jeg er litteraturviter og ganske dreven i å plukke fra hverandre tekst, er det ganske annerledes å lese bøker med en bevisst plan om å gjennomskue triks for å kopiere, ikke bare analysere.

Oppsummert:

Jeg har mange bøker om å skrive, men nesten ingen av dem skriver om det de fleste forfatter-vennene mine stresser på: Nemlig det at de ikke får skrevet. Jeg tror boka har en av mange løsninger på hvordan få i gang en god rytme og lage planer for hvordan komme tilbake i den om du faller ut.

Hvis du skriver selv: Hvordan ser skriverytmen din ut? Kjenner du deg igjen i problemstillingen over?
Boktittel: En oversikt

mars 16th, 2010
Først: Ai løvv ju!

Så mange gode og konstruktive innspill!
Siden kommentarfeltet begynner å bli litt uoversiktlig for både dere og meg, tenkte jeg å liste opp de beste forslagene her.

Skrik ut i kommentarfeltet om dere mener det mangler noe, så legger jeg det til.

Forslag til titler:
- Folk er folk (vs.2.0)
- Internett fra innsiden
- En digital dannelsesreise
- Menneskelig på avstand
- Jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Internet
- Den femte statsmakt
- Hvordan ta over verden
- Virrvarrs guide til verdensveven
- Internet: En bruksanvisning
- Snakkebakkeskogen
- Jeg er fra Internet – slik ser det ut
- Hei Internet!
- Sosial på nett
- The Fucking Manual (Les den.)
- RTFM (NB: Intern)
- Verdenspraten
- Stalk meg!
- Digital dannelse
NB: Alt over er formuleringer jeg liker og som flere under har likt. Det er ikke ferdig formulerte titler eller undertitler. Føl fri til å sette dem sammen som dere synes passer best.

De viktigste innvendingene:
1. Mange får klø av begrepet «sosiale media»
2. Mange får klø av «sosiale media» fordi det er dårlig norsk og insisterer på «sosiale medier»
3. Mange får klø av begrepet dannelse.
4. Noen vil bytte ut dannelse med oppdragelse eller folkeskikk, men det får jeg litt klø av…
5. Noen får klø av begrepet digital
6. Mange synes jeg skal skjerpe meg og skrive Internet med to t’er og liten i.
7. Mange synes det bør stå Virrvarr et sted på forsiden, enten i tittelen eller som en del av forfatternavnet.
Generelt:

Problemet med å ha «dannelse» i tittelen, er at det er et ord folk oppfatter veldig, veldig forskjellig.

Noen synes det er ekkelt, gammeldags, besteborgerlig, jålete, osv.

Noen synes det er hipt, kult og sexy. Jeg tror Eira oppsummerte det best ved å si at dette handler om hva slags forhold man har til begrepet fra før av.

Det gjør at tittelen klinger veldig godt med de som er inneforstått med begrepet på den måten jeg bruker det, men gjør at den flopper fullstendig for lesere som ikke bruker begrepet på samme måte som meg.

Et veldig dårlig utgangspunkt for en tittel som skal markedsføres mot et litt større marked enn Akademika, med andre ord.

På samme måten klinger buzz-ord som sosiale medier, digital, web2.0 osv veldig dårlig for mange som bruker nettet mye, fordi de lukter av markedsavdelinger og powerpoint.

De fleste liker ordet Internett (med en t mer enn jeg pleier), og det fine med det er jo at alle vet hva det betyr.

Målgruppe:

For å ha det helt klart: Du er i målgruppa. Flere under har sagt at de nok ikke er i den, og det stemmer ikke.

Boka er skrevet sånn at den skal være interessant for dere som henger rundt i bloggsfæren og kan bruke verktøyene som går under samlebegrepet sosiale medier, samtidig som den vil være nyttig for folk som ikke har kastet seg utti det ennå.

Det er fordi boka er en del refleksjon, en del debatt og en del håndbok.

Den handler om hvordan jeg ikke kunne skru på en datamaskin i 2005 og lever av den samme maskinen i 2010 og hva som skjedde i mellom.

Den handler om alle de etiske dillemmaene, alle de rare diskusjonene og alle læringsprosessene.

Det er et forsøk på å forklare strukturer som er vanskelig for folk å få tak på med mindre de har erfart det selv, og på å snakke om nettet på en annen måte enn kronikker for og imot Twitter.

Oppsumert:

Jeg blir kjempeglad om dere vil kommentere på tittelforslagene jeg har listet opp over og legge til deres egne favoritter i kommentarfeltet under.

Ellers vil jeg bare si tusen, tusen takk for alle innspillene jeg har fått allerede. Dere er krem og banan, altså.
Om boka som kommer til høsten

februar 17th, 2010

Jeg burde skrevet dette innlegget for lenge siden, men det har vært så mye annet som har kommet i veien. Jeg har villet skrive om andre ting på bloggen enn det jeg sitter og jobber med i Word hver dag.

Men nå skal jeg levere manus 1. mars, og må ta nye pressebilder, lage en veldig bra tittel og forbrede meg på noen måneder språkvask og korrektur, og da er det bare rett og rimelig at dere får litt skikkelig innsyn i det jeg jobber med.

<strongVirrvarrs nye bok:

Nei, det er ikke skjønnlitteratur.
Jeg skriver skjønnlitteratur på fritiden, men dette er sakprosa. Nærmere bestemt er det en bok om sosiale media generelt og om norsk blogging spesielt. På en måte er det historien om hvordan jeg aldri hadde brukt en datamaskin før 2005 og lever av den samme maskinen i 2010, om den digitale dannelsesreisen jeg har vært på de siste fem årene.

På en annen måte er boka en debattbok om de nye medienes rolle og om etiske utfordringer du møter som blogger. Fra forlagets side er den ment til å være en motvekt til bildet media har skapt av blogging som jentebladenes forlengede arm, samtidig som den også er ment til å være en god guide til deg som prøver å skjønne alt mylderet på nettet og som vil bli flinkere til å beherske det.

Essay møter debattbok møter håndbok, eller no.

Det er tross alt ikke så lett å sjangerbestemme seg selv når noen ber om å få bloggskrivestilen din inn mellom to permer.

Det er også grunnen til at det har vært vrient å skrive om boka her på Roteloftet, siden det ville blitt meta-meta-meta-blogging, blogging om det jeg skriver om blogging. I tillegg handler boken en god del om dere, kjære lesere.

Scott Rosenberg, forfatter av blogghistorien Say Everything, mener at alle mulige etiske utfordringer med blogging blir utforsket av bloggere over hele verden, hver dag. Han går gjennom samtlige i boken med eksempler fra internasjonal bloggsfære.

Jeg har brukt en del tid på å gå gjennom tilsvarende eksempler på etiske utfordringer fra nabolaget vårt. I disse dager der de store aktørene bak Ipublish og blogg.no forsøker å lage en felles bloggplakat, tror jeg at vi kunne blitt mye klokere av å se våre egne, gamle intriger etter i sømmene og formulere det vi har lært av dem høyt.

Problemet med plakaten er at den tar utgangspunkt i en veldig snever definisjon på hva blogging er og hva blogging kan være. Greit, folk som driver med produktplassering uten å si at de gjør det kan være et etisk problem, men vi har sett flere eksempler på at folk får trøbbel fordi blogging gir folk muligheten til å gi seg ut for å være flere personer samtidig.

Jeg tror at en av grunnene til at denne typen problemstillinger er umulig å få oppsummert på en kort plakat: Du kan ikke forby folk å leke med ulike identiteter, du kan på det meste be folk om tenke seg om. Sosiale media handler mye mer om mellommenneskelige relasjoner enn om ferdigskrevne regler.

Bloggsamfunnet jeg vokste opp i hadde helt andre sosiale spilleregler enn de blogg.no-topplisten forholder seg til. Ingen regler betyr ikke at alt er lov, det betyr at reglene former seg organisk som samspillet mellom folk på en fest.

Dette, og andre typer problemstilling, er det jeg har brukt det siste halvåret på. Boken har utspring i foredrag jeg har hold for skoler, organisasjoner, bedrifter og etterhvert andre forfattere. Det kommer til å komme smakebiter og mer info etterhvert.

Ble du litt klokere?
Litt twitteratur og hyperkort poesi

mai 7th, 2009

Prosjektet om å skrive skjønnlitterære tekster på Twitter har rullet og gått noen uker. Du kan finne fullstendig samling over all twitteraturen her. Konseptet var å skrive poesi eller kortprosa på 140 tegn eller mindre. Amos på Uten Grenser brøt «regelen» og satte sammen de korte tekstene til en lengre tekst. Det har tikket inn #twl-tekster jevnt og trutt siden prosjektet ble satt i gang og det har kommet mye bra.

Jeg tenkte jeg skulle publisere et lite utvalg her på bloggen:

Andreas Ruud skrev:

Han bruker grammatikk som sitt litium
preteritum, futurum, pluskvamperfektum

en ensom lærer i et forlatt auditorium

Jakob Arvola skrev:

Vårsalg på snø
løp og kjøp
alt skal vekk

Jeg skrev:

Kyss meg:
Leppene sprekker.

Mitt gode skinn
flasser
flerrer

flyr

Syltegeek skrev:

Kritt pluss asfalt er lik
mjuk graffiti
som lar oss sette merker
vi veit at ikke varer men som
kommunen aldri
vasker bort.

Kim Holm skrev:

Noen ganger gnager angsten
andre ganger kiler den
anger minner meg om regnvær
vannet som gir verden liv
er og vann man drukner i

Tanketom skrev:

I’m not your knight in shining armour, this fastfood knight from McCamelot. Nothing more, nothing less. Would you like fries with me?

Erik Kruse skrev:

Du trenger ikke ta av deg lua, men:

vær snill
lag fine ting
bruk kondom
stjel og lag noe nytt
det går bra til slutt.

Kristine Tofte skrev:

Det hender kalven er fødd med fosterposen ubroten kring seg
navlestrengen riv med seg morkaka
heil og sjølvstendig
hjelpelaus og sårbar

Dette er bare en bitteliten smakebit, og mengden små tekster vokser fortsatt. Du kan også delta. Send ut noe på twitter og merk det med #twl.

Her er en oversikt over alle de fine menneskene som har deltatt. Kanskje du finner en ny twittervenn eller fem?

Kristine Tofte, Martin H Jensen, Hanne Stensvold, Jørn Larntvedt, Kristin Oudmayer, Andreas Ruud, Andreas Blehr, Binka, Villkatta, Jakob Arvola, Sunniva Strømsvåg, Obskur, Jigzaw, Hemmeligheten, Maren Storlien Styltevik, Mirakel, Helge Mikal, Karolinsk, Amos Keppler, Kim Holm, Kristin Storrusten, ElisabethIC, Trips and Tics, Prinsesse Lea, Andreas H. Opsvik, Vigdis Lobach, Arnfinn Pettersen, Anne-Line Kirste, Erik Kruse og noen jeg har glemt/ikke fikk twitterprofilen opp på.
Tid for twitteratur

april 18th, 2009

Hemingway er kjent for å ha skrevet verdens korteste novelle på seks ord. Alle som har deltatt på skrivekurs vet at skriveøvelser enten handler om å slippe seg helt løs eller å begrense seg veldig.

Twitter er det mest begrensede mediet vi har med sine 140 tegn. Likevel finnes det nok av kreative twitterfolk der ute som bruker kontoene sine til å skrive lyrikk, fiksjon og kortprosa. Arjun Basu skriver twitternoveller. Noen har kjørt igang et digert skriveprosjekt kalt #twitlit.

Noen har et prosjekt kalt TwiHaiku på gang der de skriver poetiske oppdateringer. Hva er forskjellen på twitterprosa og twitterlyrikk? Alle linjeskiftene i lyrikken markeres med /, som for eksempel:

«In the room, the women come and go/talking of Michelangelo»
– T.S Elliot, twitterversjonen

Vil du markere luft, ikke bare linjeskift, slenger du på to //

I tillegg er det mange som skriver med ren fiksjonstwitring, der de twitrer på vegne av en litterær karakter som Raskolnikov, Darth Vader eller Jens Stoltenberg/TulleJens.

Disse twitterstrømmene forteller sammenhengende historier i form av kjappe oppdateringer. I tillegg fungerer de som kommentarer til samfunnsdebatten. Siste oppdatering fra TulleJens er typisk for sjangeren:

Begynner å innse at å omplassere folkene bak regjeringens hijab-politikk til Næringsdepartementet var litt mindre lurt enn jeg trodde.

På mange måter er Twitter det perfekte mediet for å skrive flash-fiction. Twitters rolle i samfunnsdebatten har blitt diskutert opp og ned den siste tiden, men få har utforsket det kreative potensialet på norsk.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle bevege meg ut på et twitteratur-eksperiment de kommende ukene og tenkte at jeg skulle utfordre et par andre folk i slengen. Jeg kunne godt tenkt meg litt skjønnlitterær kvitring fra @binka, @kristine_tofte, @lindkvists, @elisabethic, @rullerusk, @hoodedman og @vrangest, men alle som blir inspirert er velkommen til å slenge seg på.

Prestasjonsangst er forbudt, og du kan velge hva slags sjanger du føler for. Prosa, frie vers, rim og rytme, haiku, l33t-speak – det er opp til deg. Hvis twitteratur-prosjektet slår an, kommer jeg til å samle flash-fiction-eksemplene her på bloggen i slutten av mai. Hvis du får plass til hashtagen #twl (twitterlitteratur) i twitteraturen, blir det du skriver søkbart og lettere å finne.

Er du med, Internet?
Skriveboka av Merete Morken Andersen

mars 18th, 2009

De fleste bøker om skriving jeg har lest har ikke innfridd det de har lovet. De kan gjerne oppsummeres med «writers write» og «finn din egen stemme», krydret med en dæsj «les bøker» og «lær kommaregler». Da jeg fikk øye på Skriveboka for første gang, trakk jeg uintressert på skuldrene. Likevel vakte omtalene av boka interessen min. Jeg kommer på Belmotte Tower sin i slengen, men jeg vet det var flere.

Da Bokkilden gav meg et gavekort på 500 kr for å ha skrevet noen smågreier for dem, var jeg ikke i tvil om hva pengene skulle gå til: Den skitdyre, gigantiske boka med den skinnende forsiden og den turkise trykken. Jeg fikk Skriveboka i posten og satte med ned med den og alle de andre skrivebøkene mine. Du vet, de små, blanke Moleskine-bøkene jeg skriver i.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg er egentlig en boksluker. Jeg leser bøker i sultne glefs, det tar et halvt døgn, et rush hvor boken bærer meg andre steder enn sofaen jeg sitter i. Og ja, jeg sluker fagbøker også. Jeg har vært med Richard Dawkins inn i genetikken, jeg har vært preformativ med Judith Butler, kort sagt lar jeg meg rive med av bøker andre betegner som tunge. Kjedelige. Tørre. Langdryge. Jeg har ganske veltrente lesemuskler.

Poenget mitt er at Skriveboka er annerledes. Jeg har ikke lest den så mye som jeg har bondet med den, det har vært en langsom osmose mellom Skriveboka og meg. Jeg er ikke ferdig med den ennå. Ok, jeg har lest en del kapitler om igjen, jeg har hoppet over ting som kommer til å intressere meg senere, jeg har spart noen biter til en annen gang. Poenget er at jeg har ikke greid å legge den fra meg. Jeg har slept den jævla 740 siders tunge mursteinen rundt i veska i over en måned og det ser ikke ut til at jeg kommer til å greie å skille lag med den.

Jada, den har masse gode tips – alt fra råd til deg som skal skrive konfirmasjonssang til forklaring på forskjellen mellom daktylos og anapest. Den har en fantastisk guide til kunsten å skrive litteraturhenvisninger, den er nådeløs på sånne slusker som meg som aldri lærte kommaregelen skikkelig. Best av alt tar den ikke utelukkende for seg skriving som håndverk, men skriving som prosess.

Samtidig er det ikke disse kvalitetene som gjør at jeg har den med rundt i håndveska til enhver tid: Det er fordi den er så forbannet inspirerende. Er du en frustrert forfatterspire? Sakprosaskribent? Frilansjournalist? Forsker? Poet? Skriver du fordi du ikke klarer å la være? Kjøp deg denne boken. Den er ingen muse, men en bærbar skrivegruppe. Den er verdt det.
Litt usensurert hjerte-smerte fra notatboken min

februar 14th, 2009

Mitt hjerte er et syrebad,
en motorsag, en hovedstad,
en racerbane full av blod,
en muskelknute uten ro.

Jeg hører muskelknuten er
min guide til valg av hjertenskjær,
en kroppsdel jeg må lytte til –
min manual i «god & snill».

Vi snakker om det som et skap,
et lagerrom for håp, for tap,
for gamle flammer, sorg og tro-
det stedet Jesus helst vil bo.

Det fins et hjerteideal,
en klar, men svært abstrakt normal:
En stor, lett pumpe full av sjarm,
ren, god og -akk- så hjertevarm!

[…her kommer det en overgang etter hvert…]

Ok, jeg finner stetoskop.
Nå skal jeg lytte og bli klok.
Og hjertet svarer på et blunk:
«Ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk!»

Mitt hjerte er et trommeskinn,
en metronom, en virvelvind,
men ingen indre ledestjerne:
Det er en muskel, ingen hjerne.
Hei, 2009

desember 31st, 2008
La oss begynne i juni. Jeg står bredbent i en dusj som ikke egentlig er en dusj, men et åpent rom der kommer vann ut av et hull i taket. Det er ikke egentlig varmt vann, heller. Det er en galehusdusj. Du skal ikke kunne henge deg. Du skal ikke kunne skolde deg. Jeg dusjer i pisslunka vann.

Håret mitt er millimeterkort og jeg har nådd bunnen. Har du hilst på bunnen din noen gang? Bunnen min er ganske sakral. Den er en sølete sump av salmer, steinerskolesanger, middelaldermusikk og André Bjerke-dikt. Så. Det er juni. Jeg står bredbent og naken i en celle, uten hår på hodet. Jeg messer gamle vers gjennom sammenbitte tenner:

Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Jeg har ikke slåss mot noen drage, men likevel finner jeg trøst i setningen. Jeg klamrer meg til den, ikke som en bønn, men som ett mål. Djerv er den som dreper dragen. Ikke kom her, depresjon. Prøv meg. Jeg er djerv. Du dreper ikke meg, jeg dreper deg. Jeg holder meg fast i hver D.

La oss bevege oss til slutten av oktober. Jeg står nysminket, glattstriglet og dresset opp bak et sceneteppe mens en smilende dame fester en mygg i bukselinningen min. Grevinnen småtripper ved siden av meg. Vi har en lapp med replikkene våre på. Vi kan dem utenat, men sjekker dem hele tiden likevel. Rommet er varmt. Jeg har farris i et bling-bling vinglass.

Jeg lukker øynene og hører mantraet jeg tror kommer fra André Bjerkes lesebok masjere taktfast gjennom hodet mitt: Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Vi går på scenen, og jeg kjenner at jeg gløder det øyeblikket jeg er i rampelyset. Mikrofoner er bedre enn valium.

April. Jeg tror det er sol. Jeg har nesen klistret til skjermen, fingrene mine er flekkete av kulepennblekk og jeg har sittet sammenkrøket og skrevet i flere dager. Fem kapitler og en søknad til ulike forfatterstudier blir smelt ned på harddisken i løpet av ti dager. Dunk. Dunk. Tekst. Jeg går ut i finværet og utforsker en nyslått operabygning. Den er en blendene hvit strand uten sand, og jeg blir både solbrent og forfrossen på en gang.

Jeg blåser såpebobler, og to unger begynner å danse hemningsløst i bobleregnet. Når jeg går hjem, gir jeg dem boblerøret. De hviner av fryd, og fyker til moren sin med presangen. «Kan de virkelig få dem?» spør hun meg. Jeg nikker og gliser. «Hva heter det da?» «Takk! TUSEN TAKK!» De neier og knikser og hopper opp og ned. Jeg tror at av all glede jeg har greid å spre i år, er det ingenting som topper de to jentene som byttet på å blåse såpebobler og sprette hele tiden mens jeg gikk min vei.

November forsvinner i et jafs, og jeg lærer å si nei. Jeg holder min egenskrevne bok i hendene, og plutselig kan jeg si nei. Nei på en direkte måte, nei ved å ignorere henvendelser, nei ved å ikke bry meg, nei ved å heve hodet. Jeg sprinter og tar pause. Sprinter og tar pause. Alle intervjuene og foredragene kjennes ut som intervalltrening.

«Vi har solgt tusen bøker til nå, og det har ikke gått en måned en gang,» sier Mr. Jackson. Jeg blir kysset på kinnet av en tilfeldig dame som kjenner meg igjen fra avisen. Jeg får et stor, knallrødt lebestiftmerke midt på kjaken og synes det er ulidelig stilig. Jeg får eldre menn til å rødme og fjortiser til å fnise. Jeg får lesbedamer så knusedeilige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg til å gni hoften sin i skrittet mitt før de fyker videre til baren. Før jeg rekker å si hei.

Mai er å panikkpakke. «Hun kommer til å dø. Vi reiser nå.» Med nå mener han «vi tar flybussen nå»-nå. Jeg er redd for å fly, men jeg biter tennene sammen. Vi arrangerer bakholdsangrep i regnet på den stakkars suicidale vennen vår, hun løper fra oss og jeg vrikker en ankel på den glatte brostenen. Enden på visa er at hun må holde meg i armen mens vi hinker til legevakten.

Himmelen er åpen og regnet øser ned. «Dere er det mest udugelige redningskorpset jeg har sett i hele mitt liv», hånler hun. Vi vandrer gatelangs og legger onde planer. Vi drikker kaffe, har matkrig og diskuterer hvordan vi skal få tvangsinnlagt hverandre. Noen måneder i etterkant får vi samme diagnosen alle fire. Bipolar, bipolar, bipolar og bipolar.

Desember er så deilig. Jeg får være helt i fred. Jeg er så stolt av meg selv at jeg går på skyer. Jeg sover i en stor varm seng. Jeg graver fingrene ned i kakedeig. Jeg drikker te og lager hjemmelagde julepresanger, samt lister over hvor bra alt har gått. Eksempel:
1. Skrev Jenter som kommer.
2. Bli spaltist hos Fritanke.
3. Komme på forsiden av Dagbladet med lol plakat.
4. Bloggen fikk to premier! Fine bloggen!
5. Skrev kåseri til NRK, hei og hå!
6. Kom inn på forfatterstudiet – flere hundre søknader og femten plasser!
7. Jan Omdahl skrev to kronikker hvor jeg var med. Hvem skulle trodd dét?
8. Ble enig med meg selv om at jeg er flink til å skrive og tegne.
9. Tok meg selv på alvor istedenfor å ta meg sammen.
Jeg har varme, blide mennesker rundt meg og føler meg så lykkelig at jeg blir redd. Har ting virkelig vært så vanskelig? Er stormen over nå?

Januar er å bite tennene sammen. «Du må faktisk fikse, Ida. Du kan ikke ha det sånn.» Jeg ringer psykologen jeg ikke har villet snakke med på et halvt år og lager en ny avtale. En ærlig avtale. Januar er å kutte kontakt med mennesker som skriker til meg, en etter en.

Februar er fornedrelse. Jeg må gi opp studiene. Det er enten det eller bokskrivning. Jeg, som har sittet på første benk, med hånden i været. Jeg, som har meldt meg frivillig til hvert jævla foredrag. Jeg, som har lest meg gjennom nesten hele pensum allerede. Jeg ligger i sengen, stirrer i taket og skjønner at det hjelper ikke med to tonn motivasjon, viljestyrke, positiv innstilling og stahet hvis du faktisk ikke er frisk.

Juli er absurd. Jeg sitter i sengen og ser veggene skifte farve. De flimrer i neongult, mintgrønt og lyselilla. De pleier å være hvite. Jeg lurer på om jeg kan vrenge hodet hvis jeg bare begynner med å brekke underkjeven nedover. Klokken på veggen kommer med nyttige tips på frie vers.

Mars er å løpe i oppoverbakke til jeg møter veggen. Jeg får ikke feiret bursdagen min. Jeg inviterer folk og må avlyse. Jeg inviterer folk og må avlyse.

September er kontroll. Jeg pumper jern. Jeg spiser grønnsakene mine. Jeg er min egen ninja. Jeg redigerer teksten min. Jeg legger planer og følger dem. Død er dragen. Drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Det føles juksete å avslutte oppsummeringen i august, for jeg husker ingenting av den måneden , foruten at jeg lå og fløt i vannskorpen på en strand et sted. Jeg lå med armene rett ut, som en sjøstjerne og slukte solenergi. Jeg var hvit bolledeig i sjøgrønt vann og solskinn. I følge bloggarkivet fikk jeg diagnosen min i august. Den står der sammen men en rekke andre rotete innlegg.

Jeg vet ikke helt hva det var jeg ville si. Jeg tror jeg ville dele følelsen min som sier:

For et år det har vært.

Ja.

For et år det har vært. Og hei, 2009.
Å være gravid med en roman

november 18th, 2008

Jeg tenkte jeg skulle snakke litt om babyen min i kveld. Den er så bitteliten, ennå. Jeg har nemlig ikke skrevet de 2000 ordene om dagen jeg planla (sorry, Nano. Avisene tok så mye tid en stund), og den er mikroskopiske 40 sider kort. Og likevel – jeg tror vi er forbi det kritiske, litterære spontanabortstadiet. Den vokser i hodet mitt når jeg løper tur. Den vokser i magen min når jeg står i dusjen. Den sparker plutselig mens jeg egentlig skal skrive noe helt annet.

Historien er uferdig. Figurene blir til mens jeg skriver dem. De er våte, ustøe og kalvbente, men de er mine. Jeg har famlet etter dem i et stort, innvendig kaos og rensket dem for selvbiografisk grums og mennesker jeg kjenner. De skjelver på papiret, de stavrer som nyfødte kalver og sover nesten hele døgnet.

Misforstå meg rett: De skriker, også. De trenger stell og pleie for å klare seg i den kalde, uferdige boken. Jeg elsker dem uten hemninger, uten forbehold, uten betingelser. «Du er min hovedperson, derfor elsker jeg deg». Simple as pie. Jeg lager fan art til min egen fortelling, og bysselaller romankarakterene hver kveld.

Jeg aner ikke om noe forlag vil ha den når svangerskapet er over. Det kan jo hende at den kommer til verden og mangler noe helt vitalt. Da skal jeg putte den på bloggen og kalle den min «special needs-roman». Ja, det er en fin visjon: Får den ikke bo i perm, slik som storesøster Jenter som kommer, så kan den bo på Internett sammen med mammaen sin.
Mania er min muse – Nanowrimo

november 5th, 2008

Jeg blir ruset av å skrive. Esquil hadde et blogginnlegg om hvilke bloggere som oppdaterer oftest, og jeg ligger på litt under et innlegg om dagen. Hvorfor? Fordi jeg ikke tillater meg selv å skrive fler. Jeg skriver gjerne fire-fem blogginnlegg om dagen og sparer dem til senere når jeg blir passelig sprø. De siste dagene har jeg tilbragt med å hyle, hyperventilere og hulke mellom intervjuer og forpliktelser. Merkelig nok produserer jeg omtrent like mye skriftlig materiale når jeg er manisk som når jeg er depressiv. Når jeg er oppe må jeg skrive for å ikke eksplodere. Når jeg er nede, er skrivingen som Munchausen som trekker seg opp av søla etter håret. Jeg holder meg fast i blyanten og slipper ikke taket.

Hvordan holder Virrvarr seg i vater mens hun løper fra intervju til intervju? Hun deltar i Nanowrimo – en konkurranse med deg selv om hvorvidt du kan skrive en roman på 50.000 ord i løpet av november. Konseptet er å skru av selvkritikken og bare skrive. Det fungerer skremmende godt for meg. Jeg hadde lyst til å skrive om ting de første sidene, så slukte historien meg levende. Det kjennes ut som å fortelle seg selv godnatteventyr – improviserte sådane.

Veldig mange bloggere har skribenter, journalister, poeter og romanforfattere i magen. Jeg har funnet noen av dere i Nano-databasen, men siden forfattersøket på siden er skrudd av grunnet for høy trafikk, hadde jeg satt pris på at alle som deltar kunne legge igjen en url til profilen sin i kommentarfeltet mitt. Jeg liker følelsen av at vi er inne i skrivegalskapen sammen.

Det går mange rare diskusjoner på Nano-forumene, og en av mine personlige favoritter er: «Hvordan ser din muse ut?» (Hva en muse er, spør du? Skikkelser fra gresk mytologi, som inspirerte kunsterne til å lage ting. Tenk deg inspirasjon gitt menneskekropp.)

Jeg tenkte jeg skulle vise hvordan min muse ser ut:

Hun er en del Delirium i Sandman:

En del Spider Jerusalem: (Writing is a gun. It’s only got one bullet, but if you aim right, you can shoot out the world’s kneecap.)

En del Gandalf:

Og ikke minst- en masse Rachel Maddow:

Jeg utfordrer Avil, Spilliv-Tomas, Esquil, Flimre-Aina, Binka og Elisabeth IC til å vise meg sin muse. Dere står fritt til å beskrive vedkommende i tekst, altså. Og du? Du kan beskrive musen din uten å være utfordret også ^_^