Om Francis Sejersted og Store norske leksikon

Francis Sejersted gikk bort i dag, 25. august. Det vil komme mange nekrologer, og de kommer til å handle om Nobelkomiteen, Fritt Ord, ytringsfrihet og norsk historie. Men jeg kjente ham som mannen som gav meg troen på prosjekt Store norske leksikon. Derfor tenkte jeg å skrive noen ord om ham og leksikonet her.

Du vet det sikkert: Store norske leksikon ville vært nedlagt om det ikke hadde vært for penger fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB. Dagbladets Jan Omdahl kalte Francis Sejersted arkitekten bak prosjektet, men Francis var så mye mer: Første dagen min på jobb i SNL var han den eneste personen i rommet som virkelig trodde på leksikonet. Det var en idealisme, entusiasme og kjærlighet til prosjektet jeg ikke forstod, men den smittet over på meg etterhvert.

Bilde av Francis etter at han hadde gitt støtte til den siste utgivelsen av Store norske leksikon på papir. Vi er fremdeles usikker på hvordan han greide å holde alle bøkene eller om det er en modell.

Bilde av Francis etter at Fritt Ord hadde gitt støtte til den siste utgivelsen av Store norske leksikon på papir. Vi er fremdeles usikker på hvordan han greide å holde alle bøkene eller om det er en modell i papp.

Etter to uker i den nye jobben satt den sure, venstreradikale jentungen og hjalp den blide, konservative eldre herren med å opprette en bruker i Store norske leksikon på nett. Det gikk ikke så bra.

Du måtte motta et passord på SMS, og sånt drev ikke Francis med. Men i tiden vi jobbet sammen endret det seg: Han ble en av de viktigste faglige bidragsyterne til SNL og artiklene skrev han inn i editoren selv. Han logget seg inn og ut og svarte til og med på spørsmål i kommentarfeltet. Han forandret oss og vi forandret ham.

Men han bidro ikke bare med tekst: Han fulgte oss gjennom hele den politiske prosessen.

Jeg husker den første høringen jeg var med på i Stortinget: Jeg var så nervøs. Jeg hadde kjøpt nytt skjørt. Jeg hadde hørt på Staten Och Kapitalen kjempehøyt før jeg dro hjemmefra for å dekke over at jeg var gått fra å være aktivist til å bli lobbyist.

Da jeg kom på Stortinget hadde jeg ikke skjønt at jeg måtte legitimere meg og gjennom en sikkerhetssjekk, og jeg bablet rare ting til Securitas før jeg plutselig hørte vakten endre tonefall fullstendig og si: «Men er det Dem, Professor Sejersted!» og så ble vi vist inn i en fei. Francis slapp også gjennom metalldetektoren selv om det pep og pep, fordi hverken hatt, stokk eller bukseseler er særlig metalldetektorvennlig. Men noen ganger føler til og med Securitas at det blir for udannet å be folk ta av seg frakken. Tross alt.

Gammelt instagram-bilde av Francis tatt rett etter høring i Kulturdepartementet mens vi spiser napoleonskake på Halvorsens konditori.

Gammelt instagram-bilde jeg tok rett etter høring i Kulturdepartementet mens vi spiser napoleonskake på Halvorsens konditori.

Det var en intens periode. Han skrev kronikk, ble med oss på møter, tok telefoner og spiste ofte lunsj med oss på det bittelille leksikon-kontoret i Drammensveien. Vi satt klumpet sammen med tallerknene våre på knærne og hørte Francis fortelle: Om hvordan det var å være i Sovjet på 60-tallet. Om hvordan han hadde søkt forskningsmidler ved å ringe og «bare spørre» før det fantes noe forskningsråd. Om den gangen han var på åpent møte i Hordaland Høyre og det hadde dukket opp en usedvanelig dyktig ung jente og tenk nå var hun faktisk blitt statsminister.

Han lærte oss at det viktigste var at Store norske leksikon var uavhengig nok, at vi ikke bare kunne få noen penger fra hvem som helst: Hverken stat eller næringsliv skulle få påvirke hva fagpersonene skrev i artiklene. Han var opptatt av at staten skulle bidra økonomisk til SNL, men ikke på hvilket som helst grunnlag: De kunne ikke få eie kunnskapen. Den måtte være fri.

Og vi fikk penger. Dagen etter at det borgerlige budsjettet kom med 5 millioner i leksikonstøtte, hadde vi en stor fest med microbryggeri-øl og høy musikk og dansing. Francis kom. Han spurte den trivelige hipsteren som tok ham i mot i døren hvor han kunne finne hattehyllen (det var ingen). Det kan være at jeg ble brisen og forsøkte å smaske ham på truten i løpet av kvelden, fordi han var der, mest av alt. Fordi han satt og kranglet godlynt om hvorvidt Nina Karin Monsen burde fått den prisen med en masse førti år yngre web-huer.

Jeg jobbet på Store norske leksikon sammen med utvikler Wilhelm Joys Andersen. Han og jeg hadde det til felles at slutten av tenårene våre ble preget av Tron Øgrim og kjærligheten til Internett. Lite visste vi at årene etterpå ville bli preget av Francis Sejersted og kjærligheten til et redigert leksikon.

Men det var nettopp den første leksikonartikkelen Francis publiserte som fikk Wilhelm til å si: «Steke. Dette er jo bra. Kanskje det går an?»

For du skjønner: Francis Sejersted trodde på dette med fri kunnskap på nettet der alle kan lese. Og etter å ha diskutert med oss Tron Øgrim-lærlinger endte han opp med å publisere det under en Creative Commons-lisens, til og med. Jeg har laget et lite utvalg av mine favoritter under. Les dem, del dem, kopier dem og heng dem på veggen i klasserommet ditt. De handler om historie, men de tilhører fremtiden.

Francis og redaktør Marte Ericsson Ryste i samtale om artiklene hans i SNL, fra Sakprosafestivalen

Francis og redaktør Marte Ericsson Ryste i samtale om artiklene hans i SNL, fra Sakprosafestivalen

Francis Sejersteds Norgeshistorie til allmenheten

Tenk at historieprofessoren jobbet så tett sammen med oss i noe som egentlig best kan beskrives som en hektisk, super-teknisk oppstartsbedrift. Jeg kan ikke helt fatte hvor heldige vi var som fikk bli kjent med ham: Se hvor grundig og samvittighetsfullt han arbeidet med tekstene sine. Komme nær nok til å vite hvilket pålegg vi skulle kjøpe inn når han kom på besøk. Le sammen.

Mens jeg jobbet med dette blogginnlegget klarte jeg på slette det fullstendig og måtte begynne på nytt. Dette er noe som nesten aldri skjer meg, men som skjedde Francis hele tiden mens han jobbet med artikler i leksikonet. Jeg pleide å høre redaktør Marte snakke ham gjennom hva som hadde skjedd: Om at han måtte kladde, lagre ofte, ikke trykke refresh. Og mens jeg tenkte på det, begynte jeg å gråte. Så gråt jeg enda mer da jeg så at de tidligere kollegaene mine begynte å oppdatere SNL-artikkelen om ham.

Men det er så mye du ikke kan skrive i leksikon: Som SNL-redaktør Gunn Hild Lem skrev på Facebook: «Og i tillegg til alt det vakre som er sagt, kom han med boller til redaksjonen.»

Kjærlighetsbrev til Store norske leksikon

Kjære Store norske leksikon!

Jeg har ligget våken på natten og tenkt på deg og grått littegrann, fordi det er trist at vi skal dra fra hverandre. Fire år er lang tid, og selv om jeg skal begynne i en ny og morsom jobb, (Hei, Netlife Research!), kan jeg ikke slutte uten å si noen ord til deg.

Du leksikon, du leksikon, jeg likte deg ikke til å begynne med.

Jeg tok jobben fordi jeg var blakk, fordi det var vinter, fordi jeg var 23 år og hadde ødelagt ryggen ved å sitte krumbøyd over laptopen 20 timer i døgnet, fordi jeg hadde tidenes skattesmell å betale tilbake. Jeg trengte penger og jeg trengte kollegaer og jeg trengte å slutte å være frilanser.

I-need-help-gif1

Meg da jeg ble tilbudt en «ordentlig» jobb i SNL

Jeg syntes «fiks Store norske leksikon» var et absurd prosjekt. Jeg hadde ikke et romantisk forhold til hvordan du hadde vært på papir. Jeg elsket Wikipedia. Jeg ble ansatt for å gjøre deg bra nok til at du kunne få statsstøtte. Personlig ville jeg ikke gitt deg en hundrings.

Da jeg ble spurt om hva jeg forventet av den nye jobben sa jeg: «90% bæsj.»

Amy synger: Lower your expectations

Meg da jeg begynte i jobben på SNL

Jeg hadde litt rett.

Jeg tok veldig feil, og.

Bestefar i Buffalosko

«En 100 år gammel kunnskapsbase» sa de. Jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg visste ikke at 100 år med langsomt, nøyaktig og pirkete tekstarbeid hadde resultert i en byplan for norsk kunnskap: en bunnsolid infrastruktur vi kunne hente frem.

Det var bare så vanskelig å se.

Du kom til meg som en bestefar i Buffalosko:

Eldgammel, pynta med trender som alt hadde rukket å bli umoderne.

Det var pengemangel ved oppdateringen til 2005-utgaven på papir, og du var ikke blitt oppdatert ordentlig på over ti år.

Du var mer et kald krig-leksikon enn et post-11/09-leksikon.

Det var mer spionasje enn om terror, mer om nedrustning enn om Afghanistan.

Du var skrevet av gamle, konservative menn som ikke hadde brydd seg med å oppdatere vokabularet sitt selv om tidene hadde forandret seg (Opp alle jordens åndssvake, moroner og mongoloide!)

Du hadde vært utsatt for det mest traumatiske av alt: En markedsavdeling.

De hadde trodd at løsningen på leksikon-krisa var å få kjendiser til å skrive artikler om fotballklubben de likte best.

De trodde at hovedforskjellen på et papirleksikon og Wikipedia var deleknapper og artige youtubevideoer.

Vi måtte ta noen drastiske, livreddende grep.

(Det var sånn jeg møtte min nåværende arbeidsgiver: Jeg trengte noen til å hjelpe meg med deg. Du kan høre mer om den jobben i dette foredraget.)

Jeg sa til alle at jobben min var å «sminke en gris».

For utenforstående kan jobben med å fikse en nettside se litt sånn ut:

askepott

Se, så pen den grisen ble!

Men det var mer sletting enn sminking, mer slåssing enn pynting.

slåss

Klar, ferdig SLETT!!!!!

Klar, ferdig SLETT!

Jeg slettet femti tusen av artiklene dine i løpet av det første året.

(To tredjedeler av dem var tomme og lå i en kategori som het «diverse».)

Vi slettet artige pressemeldinger.

Vi slettet webapper.

Vi slettet en skoleportal, femti skjønnlitterære kåserier skrevet av ymse kjendiser, vi slettet kolofon og register og tomme artikler og umotiverte bilder av William Nygaard så folk skulle kunne finne det de faktisk lette etter: Jødedommen. Den kalde krigen. Henrik Wergeland.

Jeg satt sammen med Wilhelm datanerd og slettet kode.

Slettet rare kvakksalver-script som lovet bedre søkemotoroptimalisering og flere klikk på annonsene, men hvis eneste funksjon var å gjøre nettsidene trege som sirup.

Slettet 300 delebokser til sosiale medier som ingen bruker lenger (Hei, Stumble Upon!) Slettet Stockphoto-helvete.

Slettet spam. Slettet brukere som het hengekuk og rottegutt og følgmegforflerefølgere.

Og du steg frem.

Du så ikke ut som om jeg hadde forventet.

udyret

Vel, se på det leksikonet…

belle

Det ser jo litt annerledes ut, gjør det ikke?

Litt om Wikipedia

Jeg likte det jeg så.

Så begynte den ordentlige jobben: Den som krevde forfattere.

Og du utfordret synet mitt på selve Internettet, lille leksikon.

Jeg pleide å tenke at Wikipedia hadde poenget med nettskriving: Å skrive anonymt for ingen penger var nettets natur.

Ingen ville skrive hos oss hvis det måtte godkjennes av en redaktør, det var jeg viss på.

Men det er faktisk bare er Wikipedia som fungerer som Wikipedia.

99% av alle skikkelig gode tekster blir til under følgende forhold:

Flink forfatter skriver for penger.

Flink forfatter får teksten bearbeidet av redaktør.

Flink forfatter får navnet sitt på teksten og heder og ære og alt det der.

Det er sånn jeg vil ha det når jeg skriver, for pokker!

Så leksikonet sa:

Feil

Jupp.

Det jeg trodde var helt umulig arbeidsforhold for leksikonproduksjon viste seg å være standardoppskriften for skikkelig gode tekster.

Da vi fikk de første tekstene produsert på denne måten, ble jeg høy på dem.

rusa

Men dette er jo…bra!

Jeg husker første gangen jeg leste Francis Sejersteds nyskrevne historieartikler og tenkte: «Vent nå litt. Dette er jo bra på ordentlig! Det er noe ingen andre har!»

Og sånn ble jeg forelsket i deg, lille gris.

Leksikongrisen jeg bare skulle sminke, viste seg å være penest naturell.

Den trengte bare litt kjærleik.

allyouneedislove

Og redaksjonell bearbeiding. Kjærleik og redaktører, jævler!

Verden trenger redaktører

Vi oppdaget et magisk verktøy: Det heter redaksjonell kontroll. 

Redaksjonell kontroll betyr at du kan si:

«Nei, du får ikke skrive 4oo artikler om lokalkjendiser fra Bærum. Du får skrive én artikkel: Om Bærum. Og den skal være skitbra, ellers kan vi bytte deg ut og så får du ingen penger.»

Wikipedia er demokratisk. Det betyr at du må vinne diskusjonen hvis du er uenig i at handlingsreferater fra samtlige Dr. Who-episoder er leksikonrelevante.

Redaktører kan bare si:

what__

(Hei, Georg, denne giffen er til deg.)

Redaksjonell kontroll gir deg, vel, kontroll.

På tittel, språkvalg, tone, oppsett, prioritering.

Det er slitsomt. Det tar lang tid. Men det blir høy kvalitet om du gjør det ordentlig. Og det visste du, lille leksikon. Det var redaksjonell kontroll som gjorde at du overlevde i 100 år.

Nei, du hadde ikke artikkel om World of Warcraft. Nei, ikke om Hanne Nabintu Herland, heller. Men du hadde en om Patrick Modiano fordi fagpersonene hadde prioritert de viktigste franske forfatterne for mange år siden og sørget for å skrive dem inn.

Og jeg så på deg og jeg skjønte: Du har noe ingen andre på norskspråklig Internett har. Du konkurererer ikke med Wikipedia. Du har noe helt annet.

Du trenger ikke flere artikler. Du skal ikke utvide med alle filmer, alle dataspill, alle lokalkjendiser, alle karakterene i Harry Potter, alle funksjoner i et programmeringsspråk, alle arter i hele verden. Du skal være stedet der filosofer skriver om Kant med fullt navn. Ingen skrivefest.

Du trengte ikke en make-over. Du trengte bare plass til å være deg selv.

wholeass

Bare vær leksikon. Det holder i massevis.

Du har forandret meg, Store norske leksikon. Du har smittet meg med elitismen din. Du har lært meg at tekster blir best om vi håndplukker skribentene våre og velger de flinkeste. Du har lært meg at tekstarbeid er tekstarbeid, uansett medium.

Vi har kjent hverandre en stund nå. Jeg har fulgt deg gjennom stortingsvalg, skoleferier, stemmerettsjubileum og 1814-fest, jeg har sett deg gå fra å være en tung og majestetisk bok til å bli et offentlig sted folk fyker gjennom i tusentall.

Statstøtte, OMG!

I begynnelsen friket jeg ut når jeg at besøkene økte. Åneiånei, det er ikke ryddet her, det er ikke bra nok, finner de det de leter etter, vil folk klage på Twitter nå, får vi sinte e-poster?

11

Ågudnåleserdeartiklene!!!!111one

Det har gått over.

Det er snart to år siden vi sluttet å si «beklager, vi er under ombygging, vettu!» til vi begynte å ta 100% ansvar for rotet selv. Og det blir færre og færre sinte e-poster for hver måned som går.

Sist, men ikke minst:

Du fikk statstøtte. Det hadde jeg ikke trodd. 5 millioner på fast budsjettpost, pluss bidrag fra universitetene på toppen av kaka. Det er helt sykt.

Du har gått fra å være den mest kommersielle av alle utgivelsene i norsk bokbransje (Husk at det pleide å være leksikonselgere overalt, omg) til å bli 100% gratis til folket.

Det er din fortjeneste.

Du hadde det som trengtes, Store norske.

Vi måtte bare hjelpe deg tilbake i rett spor.

Og nå skal du klare deg uten meg.

Det er så rart. Det er så trist. Og det er fint, og.

Sippete avskjed

I 2016 blir du 110 år gammel. Og du skal leve i 100 år til.

Du skal bli eldre enn meg. Jeg skal dø som eldgammel dame (hei, farmor, 93, still dancing), men du skal bli mye, mye eldre.

Jeg vet at du er robust nok til at tekstene dine kan flyttes sømløst til hva enn som blir fremtidens plattform, at du skal kunne gjøres flytende og brukes intravenøst om det trengs, at du skal være eldgammel og evigung på samme tid, så slitesterk at du varer mer enn en menneskekropp eller ti. Jeg trodde du var døden nær da jeg traff deg, men du spratt tilbake, seigere enn noen hadde forutsett.

Jeg reiser fra deg og vet at jeg tok feil.

Du var klokere enn meg.

Kjære lille, store leksikon.

Kjære lille gris som ser best ut uten sminke.

Takk for at jeg fikk være hos deg og jobbe med deg og se deg vokse og herdes og vinne priser og forme deg og forme alle oss som jobbet med deg.

Jeg skal videre nå. Jeg skal ta alt du har lært meg og bruke det til å hjelpe andre.

giphy5

Men du vet at jeg liker deg best, ikke sant? Ohyes, you do.

Ok, det er ikke bare dansing.

feels

SNUFS!

Jeg begynner å jobbe i Netlife Research

Jeg slutter å jobbe som kommunikasjonssjef i Store norske leksikon og begynner som konsulent i Netlife Research 1. januar 2015. Det er en rar setning å skrive: Store norske leksikon har vært noe av det viktigste i livet mitt siden 2011. Nå skal jeg ut i det «ordentlig» private næringslivet, og du, kjære leser, kan faktisk kjøpe meg. Vel, tiden min og kompetansen min, i det minste.

Jeg ble kjent med Netlife da jeg jobbet sammen med dem og WJA om de nye nettsidene til Store norske leksikon. Før jeg ble kjent med dem, pleide jeg å tenke at jeg var en av ti personer i Norge som forstod Internett overhodet. Å jobbe med dem var en skikkelig realitetssjekk: Det viste seg at det fantes folk som visste mye, mye mer enn meg. Jeg lærte masse av samarbeidet – så mye at det føles naturlig å jobbe der selv for å lære enda mer. Så nå skal jeg jobbe der som innholdsrådgiver. Det betyr at jeg skal hjelpe folk med det aller, aller viktigste de har på nettstedet sitt: Tekst. Bilde. Metadata. Redaksjonell drift. Alt som er gøy, med andre ord.

Om å ta seg vann over hodet

Mens jeg skriver dette føler jeg at språket mitt ikke strekker til. Det er ikke mulig å beskrive tiden min i Store norske leksikon og samarbeidet mitt med Netlife i noen skarve setninger. Jeg trenger å veive med armene og skjære grimaser og sånn.

Heldigvis har jeg bedre verktøy til rådighet. Jeg holdt et foredrag om Prosjekt Store norske leksikon sammen med Ida Aalen fra Netlife på Webdagene tidligere i høst. Du kan se hele foredraget på video under. Det handler om følelser og webteknologi, og er min kjærlighetserklæring/avskjedstale til SNL.

PS: SKRYTEMELDING! Folk på Webdagene kåret det til det beste foredraget på konferansen! Og det er jo litt sånn…

Katy-Perry-omg

 

Så…se på meg?

 

Ida Aalen & Ida Jackson: Ta deg vann over hodet (Webdagene 2014) from Netlife Research on Vimeo.

Post-SNL-blogging

PS: Jeg kommer til å bruke tiden frem mot jul på å oppsummere flere leksikon-erfaringer her på bloggen. Om du er opptatt av kunnskap/kommunikasjon/web: Stay tuned!

PS PS: Kanskje det er akkurat deg som skal erstatte meg i leksikonredaksjonen? Ta en kikk på leksikonbloggen.

Bok, tittel, forside, smaksprøve

Jeg har jobbet med en bok i litt over fem år og nå kommer den ut hvert øyeblikk. I forrige uke la Haugenbok den ut på forsiden sin som anbefalt bok og sa at folk kunne forhåndsbestille den nå og jeg fikk kaffen i halsen og var sånn «Tusen takk, tusen takk, angst, angst, tusen takk». Foreløpig kan du forhåndsbestille som innbundet, minnekort og CD – (hvem i allverden kjøper bøker på CD? Og minnekort vet jeg ikke hva er en gang), men det skal komme ebok og lydbok til lanseringsdagen 10. september og da blir det epub og «send til Kindle» og mp3-filer til alle som vil ha.

Så altså: Morfar, Hitler og jeg. Boka som har fått meg til å slutte å blogge fordi den krevde så mye energi. Og skrivetid. Og våkenetter. Og sånn ser den ut.

Forsidebildet viser en mann i trenchcoat og en liten jente som står med ryggen til kameraet. Mannen holder et jernkors på ryggen.

Forsiden. Jupp.


 Boktitler og søkemotoroptimalisering

Jeg tenkte jeg skulle dele noen av tankene mine rundt tittel og forside-design. På de to forestående bøkene har jeg jo brukt dere blogg-lesere til å hjelpe meg med tittelen. Det var Hanne Jahren som kom opp med tittelen Jenter som kommer og Dan-Raoul Husebø Miranda som ga Sosiale medier undertittelen Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset? Det var ekstremt nyttig begge gangene jeg spurte dere. Men på denne boken har jeg liksom jobbet i hemmelighet og i smug, og jeg tenkte jeg skulle dele litt, sånn i etterkant.

Boktittelen er ikke bare navnet på boken. Det er et verktøy leseren bruker for å finne igjen boken, enten det er på nett eller i butikk eller bibliotek. Jenter som kommer skulle egentlig hete Jentesex, fordi vi tenkte at det var dét folk ville lete etter: «Jenter» og «sex». Men vi fikk beskjed om at Notabene ikke ville ta inn boken hvis vi hadde sex i tittelen, og at det ville være vanskelig å få boken til å stå fremme i bokhandlere på Sørlandet. Vi måtte dempe presisjonsnivået i tittelen på den utgivelsen. Med Sosiale medier var det annerledes. Forlaget overbeviste meg om at jo, skulle jeg skrive sakprosa om sosiale medier, så var boken helt nødt til å ha den kjedeligste og mest opplagte hovedtittelen. Fordi det er det folk søker etter. Etter at jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, har jeg blitt mye mer klar over hvor viktig søkemotoroptimalisering faktisk er. Jobben min har vært å løse mysterier av typen: Hvorfor finner ingen artikkelen om Charlie Chaplin? Åja, det er fordi smartingene har brukt det korrekte navnet i tittelen og kalt ham Charles Chaplin. Og det er det jo ingen som søker på, uansett hvor korrekt det er. Søket er det viktigste verktøyet vårt på nettet. Og det er jo på nettet flere og flere finner bøker. Som på bildet under:

Skjermskudd av nettbokhandelen Haugenbok, der Morfar, Hitler og jeg ligger som en aktuell bok

Crazypants anbefalt bok OMG OMG so much anbefalt much amaze


På Wikingtokt? 

Derfor har jeg utarbeidet tittelen på Morfar, Hitler og jeg med Chaplin-opplevelsen friskt i minnet. Mitt kunsteriske, superlitterære forfatter-ego ville jo helst at boken skulle hete På Wikingtokt – en historie om blod og jord fordi det er den tittelen som gir mest mening for meg, men realiteten er at det er ingen som vet så mye om denne boken som nettopp meg. Boken og jeg har vært så mye alene på rommet at vi har internvitser. Det betyr at den tittelen som er mest presis for meg ikke er den mest forståelige tittelen for alle andre.

Og så er det dette med hvordan du hører om en bok: Når folk søker på Charlie Chaplin i SNL, så vet de hvertfall at de er på jakt etter denne Chaplin-typen. Men folk leter gjerne etter bøker de har hørt om i et radioinnslag som varte i to minutter, eller sett et intervju om der tittelen var «Skriver bok om morfar» og tittelen på boken stod med liten skrift i en faktaboks. De vet enda mindre enn de som googler etter leksikonartikler. Da er det viktig at tittelen er så nærme det folk kunne finne på å søke på, ellers så glemmer de kanskje boken og kjøper den ikke i det hele tatt. Og det har jeg jo ikke lyst til. Ingen skriver bøker for å bli rike – for det blir du ikke med mindre du er Jo Nesbø. Men de aller fleste av oss (med unntak av et par kryptiske professorer) skriver bøker fordi vi har lyst til å bli lest. Og da må noen finne boka, enten det er i nettbokhandelen eller i Bibsys. Jeg tipper at folk kommer til å søke på varianter av «Ida Jackson morfar hitler» eller bare «morfar hitler» og da har tittelen gjort jobben sin.

Sånn. Nå er du også markedsførings-reklame-SEO-ekspert. Ikke vanskelig. (Her kan du lese mer om søkemotoroptimalisering om du er interessert.)

Forside og kontekst

Så er det forsiden. Igjen har jeg prøvd å se for meg boken min i kontekst. I min ideelle verden skulle alle bøkene jeg skrev hatt rent typografiske forsider med fin skrift – gjerne med favorittfargen min, turkis. Men realiteten er at boken min kommer til å stå sammen med veldig, veldig mange andre krigsbøker når den er i bokhandelen. Og da er det viktig at den 1. ser ut som en krigsbok, men 2. ikke ser såå mye ut som en krigsbok at den forsvinner i mengden. Derfor var jeg i Eldorado bokhandel og tok bilder av krigsbøker.

 

En bokylle med masse sorte og røde bøker med dystre bilder og knyttede never med titler som Hitler, Eichmann og 9. april. Doom and gloom.

Dette er halve hylla, til opplysning. Det er mange bøker der ute om Krigen. 

Krigsbøker er påfallende homogene. De er sorte og røde og har alvorlige menn og knyttede never på forsiden. Sammen med denne gjengen vil boken min se lysere og klarere og mer menneske-orientert ut, og de mørkeblå elementene vil friske opp i en ellers veldig dyster hylle. Ikke at forsiden min er noen solstråle i seg selv, men sammen med denne gjengen her, så er den en liten fiol. En saklig og alvorlig fiol. Legg merke til at forsiden min nesten ikke har noe sort, utenom jernkorset. Mens resten av krigsbøkene har titler av typen Menn i mørket og nok sort til en goth-kongress.

Smaksprøve på tekst

Men det viktigste i boken er jo hverken tittel eller omslag: Det er teksten. Og teksten er jo den egentlige babyen min. Alt det andre er pynt og navigasjon. Jeg forsøkte å skrive om morfar og krigen første gang i 2008, på Virrvarr.net. Det er rart å lese den teksten på nytt, mest fordi jeg egentlig visste ganske lite om alle de forferdelige tingene morfar faktisk hadde vært med på under krigen da jeg skrev den første teksten. Men den er på mange måter den viktigste introduksjonen til hele prosjektet – der boken begynte, før jeg hadde gjort noe særlig research.

Du kan også lese et utdrag fra dagens manus (med forbehold om små endringer) i årets forlagskatalog. Der kan du se hvordan skrivestilen har endret seg fra det første blogginnlegget. Jeg er blitt mindre sentimental siden 2008. Jeg har mer kunnskap om den faktiske historien. Men jeg tror de to tekstene er fine å lese i sammenheng, sånn tross alt.
Så da er det bare å begynne å lese. I hvertfall litt.

Gaffateip for webredaktører

Da jeg begynte å jobbe for Store norske leksikon tenkte jeg: Jeg må lese noen bøker om hvordan være webredaktør. Folk snakket om Store norske leksikon som «kulturarven», men det egentlig en evfemisme for «så mange tekster at ingen har oversikt».

Jeg lærte mye av å lese om tekst på nett. Men storparten av de som ga oppskrifter på hvordan hanskes med så store mengder tekst tok utgangspunkt i at du hadde bedre tid og mindre tekst enn vi i SNL hadde.

Kloke hoder, som Kristina Halvorson, anbefalte å ta en vareopptelling på tekstene på nettstedet ditt: Åpne execl og systematisere hele skiten. Den metoden fungerte ikke særlig godt for meg: Å få oversikt over alt ville vært galskap.

Jomfruer i nød

Så jeg måtte finne opp mine egne «metoder»: Ikke arkitekttegninger, men gaffateip. Mitt første og viktigste gaffateip-triks er å redde jomfruer i nød. Har du en nettside med en del tekst på + et internt søk har du alt du trenger. Forresten: Det hjelper å ha en god kollega/venn/støttekontakt og mye kaffe også. Kanskje litt øl etter at dere er ferdige med teipingen og trenger å gråte litt, særlig hvis tekstene dine er gamle.

Å jakte på jomfruer i nød er enkelt:

Du spør deg selv: Hva ville vært det pinligste å finne på nettstedet mitt? Hva ville vært det verste, det kjipeste, det dummeste? 

Så søker du på det.
Du gråter eller grøsser litt når du finner noe pinlig.
Så fjerner du det.
Eller skriver det om.

Hva er pinlig for deg?

Illustrasjon av papirleksikonet som lukter vondt

Gammel, stinkende tekst med vakker skinnrygg

Store norske leksikon ligner ikke på noen andre nettsteder. En av grunnene er at mange av tekstene er gamle. Og når jeg mener gamle, så mener jeg ikke «ikke oppdatert om oss-siden etter 2003»-gamle. Førsteutgaven av Store norske leksikon kom ut i 1906. Det er mye som har endret seg siden 1906. Uttrykket «jomfruer i nød» kommer av at jeg søkte på ordet «jomfru» i leksikonet og fant det i en rekke tekster om kjønn, seksualitet og kjærlighetsliv. Det var en sterk indikasjon på at de tekstene trengte en opprydding.

Andre ord jeg søkte på

  1. Hottentott
  2. Moron
  3. Fruktsommelig
  4. Renesansse (og andre feilstavede ord)
  5. Pike
  6. Ord som knirket, som fargefjernsynsapparat

Noen ord, som ikke nødvendigvis må være en jomfru i nød, viste seg å være det når du leste det i kontekst. Det finnes artikler der det kan stå»neger» i et moderne leksikon uten at det blir rart. Det er verre med «negerslaveriets bevarelse»…

(PS: Dagbladet skrev en artikkel om letingen min etter pinlige ord i SNL! Den er gammel nå, men fortsatt verdt en kikk!)

En person sier: "Vi har en sartikkel om negerslaveriets bevarelse?" En annen sier: "Jeg slettet idiot - se åndssvak, jeg"

Let, og du skal finne. Og muligens få panikkanfall.

Jomfruer i nød hos andre

Jeg har hjulpet andre å tenke på jomfruer i nød de kan lete etter på sine nettsteder. Det kan være:

  1. Telefonnummere eller e-postadresser som ikke er i bruk lenger
  2. Navn på avdøde medarbeidere
  3. Henvisninger til sosiale medier dere definitivt ikke bruker lenger, som Google Wave
  4. Alt med ordet «invitasjon» i seg som er eldre enn arrangementet du inviterte folk til
  5. Stavefeil
  6. Gamle navn på tjenester og produkter  som ikke gjelder lenger
  7. Osv osv

Litt er bedre enn ingenting

Alle som jobber med tekst blir overveldet, uavhengig av format. Men det går ann å bare fikse littegrann, og fremdeles se at det nytter. Folk leser ikke hele nettsiden din fra perm til perm som en bok. Hvis du fikser de pinligste feilene, sparer du deg selv for sure e-poster og flaue Twitter-utvekslinger. Jeg har brukt den samme teknikken på bokmanus som skal oppdateres før de skal ut i pocket: Søke på ord jeg håper at ikke står der. Så får resten heller være. Ok, egentlig handler dette rådet om å være lat på en lur måte.

Blogginnlegg med evig liv

Å jobbe i Store norske leksikon har fått meg til å tenke annerledes om det å blogge. Jeg pleide å tenke på bloggen min som en slags en-kvinnes-radioshow: Jeg skulle lage nye ting hver dag, dele nye ting hver dag i sosiale medier og behandle arkivet mitt som en blanding av en intellektuell elefantkirkegård og en logg over det jeg hadde skrevet før. Jeg forventet at alle som leste bloggen min var som meg – sosiale medie-avhengige: Folk som fulgte med vel så mye som de «leste ting på nettet». Folk som ventet på at det skulle skje noe nytt, enten det var på Twitter eller i RSS-feeden. Men SNL har vist meg at alle de som ikke følger nøye med, deler ikke nettet inn i nye og gamle tekster: For dem er teksten alltid ny, fordi de ikke har lest den før. De finner den via Google, og forventer at den skal ha et evig liv. Blogginnlegg, derimot, er ofte skrevet med tanke på at de skal leve i en dag eller to. Det var hvertfall mine. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker om blogging, potetmos og evig liv.

Selvportrett av bloggeren der hun synger i en mikrofon på en laptop. Tekst: Ikke minst er blogging å lage show og være sin egen superstjerne.

Ida leker bloggsuperstjerne, fra en tegneserie på gamlebloggen.

Å skrive potetmos

Første gang jeg ble oppmerksom på blogginnlegg med evig liv, var da min forhenværende svigermor, Lene, laget seg en oppskriftsblogg. På dette tidspunktet, i 2008, var jeg selvutnevnt blogg-ekspert og visste hvordan alt burde gjøres. Men Lene  fulgte ikke noen av de smarte rådene jeg kom med. Jeg ble frustrert. Jeg syntes hun gjorde alt feil. Her er det hun gjorde:

  1. Hun publiserte veldig mange innlegg i løpet av en dag
  2. Hun lot det gå en måned eller tre uten oppdateringer.
  3. Når hun oppdaterte, la hun ikke nødvendigvis inn en ny oppskrift: Hun gikk inn og rettet på oppskriftene hun allerede hadde publisert.

«Jaja, sånn går det, hun får bare ha en hemmelig blogg med null lesere», tenkte Ida, 21 år og besserwisser.

Men det viste seg at svigermor fikk en god del lesere. Ikke Fotballfrue-tall, men en jevn strøm av besøk gjennom hele uka og en topp på søndag formiddag, fordi da var det mange som lette etter oppskrifter. På et tidspunkt da det var færre matblogger enn det som finnes på norsk i dag, lå hun nesten øverst på Google på «potetmos», fordi hun hadde en god potetmos-oppskrift. Det viste seg også at folk som har laget en oppskrift en gang og vært fornøyd, kommer tilbake for å sjekke oppskriften igjen. Hun hadde tilbakevendende besøkende som leste brødoppskriftene hver gang de skulle bake brød, og som kom med rettinger og forslag i kommentarfeltet. Ellers var det minimalt med sosial interaksjon på bloggen. Ikke noe deling. Ikke noe viral-super-hashtag-hype. Bare folk som lette etter «surdeig rugbrød» og fant det de lette etter. (Seriøst, jeg tror fremdeles at dette surdeigsbrødet er verdens beste brød. Har du en surdeig og gode bakeferdigheter, må du prøve å lage det.)

21-år gamle meg var ganske forvirret over at bloggen til Lene ikke oppførte seg sånn som jeg hadde forutsett. Jeg undersøkte min egen blogg og skjønte jeg at jeg hadde flere potetmos-innlegg, også. Det var plenty av blogginnlegg folk kom tilbake til og leste flere ganger uten å dele dem eller ta kontakt med meg. Som innlegget om hvordan søke privatpraktiserende psykolog i Oslo. Og innlegget om ulike typer vibratorer. Disse tekstene levde sitt eget liv, på sidelinjen av de «vanlige» leserne mine, som kommenterte like ivrig på lange essays og tekster av typen «Jeg har det bra og her er et bilde av en katt».  Lærte jeg noe av potetmosopplevelsen? Nope. Forskjellen på Lene og meg, var at Lene tok redaksjonelt ansvar for tekstene sine i et livsløpsperspektiv: Hun oppdaterte brødoppskriftene med mer nøyaktige mål og testet dem ut på nytt. Jeg gadd ikke så mye som å korrekturlese blogginnlegg jeg skrev i fjor. Egentlig ble jeg litt sur over at de leste gamle innlegg. En del av bloggkontrakten var jo å lese siste innlegg først?

Store norske infrastruktur

Da jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, forstod jeg imidlertid at jeg hadde overtatt et nettside som bestod av 99,9% potetmos. Tekster folk leste og brukte, men hadde et asosialt forhold til. De var ikke særlig virale. Fordi du ikke trenger å fortelle Twitter-vennene dine at du fant ut hva Norges største fylke var. Det er som å skrive på Facebook at 13-trikken kom i dag, også. Det er fordi nettsider som Lenes oppskriftsblogg og Store norske leksikon er mer infrastruktur enn underholdning, og du forventer at infrastruktur skal fungere uavhengig av deg. Den eneste grunnen til å dele noe på Facebook om 13-trikken er hvis du er skikkelig misfornøyd. Den eneste virkelige grunnen til å legge igjen en kommentar på en artikkel i Store norske leksikon er for å fortelle redaksjonen sånt som dette:

29. MAI 2011 SKREV GUTTORM KITTELSEN BEHANDLET Hei,  Engelsk horn eller cor ingles/corno inglese har ingenting med England å gjøre. Cor anglé betyr vinklet horn. Anglé har i tidens løp blitt misoppfattet som inglese, altså engelsk, så det har ingen mening å påstå at navnet kommer av at instrumentet var mye brukt i England på slutten av 1700-tallet. Jeg er overrasket over å finne en så upresis beskrivelse i et leksikon.  Et raskt søk av corno inglese på Wikipedia ga følgende resultat som underbygger min forklaring (andre setning):  Il corno inglese è uno strumento musicale a fiato ad ancia doppia e canna conica, usato non solo in ambito orchestrale ma anche come strumento bandistico. Molto probabilmente deve il suo nome all'espressione francese corne d'angle o cor anglé, quindi "angolato", per l'angolo che presentava al centro della canna, successivamente tradotta erroneamente "inglese" ("anglais", dalla pronuncia analoga ad "anglé"). (Questo è erroneo; vedi l'articolo inglese corrispondente.)  Med vennlig hilsen

En kritisk kommentar til SNL-artikkelen om engelsk horn, som hverken er et horn eller fra England.

 

Mens jeg kom fra et Internett der du hele tiden skulle bidra med noe nytt og fristende, flyttet jeg inn i et Internett der den viktigste arbeidsoppgaven var å rydde i sitt eget rot. Teksten trengte ikke innovasjon: Den trengte forvaltning. Realiteten er at store deler av nettet nettopp er infrastruktur. Jeg går ikke til Skatteetaten.no for å bli underholdt. Jeg trenger ikke at Oslo kommune har spennende nettsider. Jeg skal kaste et juletre. Men HVOR?!? Mange blogger befinner seg i skjæringspunktet mellom underholding og nyttig tjeneste: Jeg liker å kikke rundt på Trines matblogg, men ni av ti ganger skal jeg bake den samme biscottioppskriften jeg alltid bruker, og da leser jeg på et nettbrett som er klissete av mel og sukker.

Siden å være blogger er å produsere store mengder med tekst år ut og år inn, er det ikke rart å at vi slumper til å lage litt infrastruktur, også. Men jeg var ikke opptatt av å forvalte min del av infrastrukturen når jeg blogget. Jeg bygget veier og lot dem gro igjen. Alle de rare folka som bare leste ett innlegg og forsvant igjen var liksom annenrangs besøkende: Jeg trengte ikke ta så mye hensyn til dem. Realiteten var nok imidlertid at det var de som trengte teksten min mest. Hvem vil jeg ta mest hensyn til – hun som leter etter psykolog og lurer på hvordan, eller venninnen min som bare liker å lese alt jeg skriver? De som leser om «matforgiftning» i Store medisinske leksikon klokka 2 på natta fra mobilen har et mer akkutt behov for leksikonet enn de som leser alle artiklene våre om blimerker en søndag formiddag. Førstnevnte er på på do og er redde for at de har fått salmonella. Sistnevnte slår ihjel litt tid.

Bloggforvaltning 101

Så hvordan kan du ta bedre vare på infrastrukturen på bloggen din? Først må du vite hvilke innlegg som faktisk blir lest mer enn den første uka. Du kan enten bruke statistikkverktøyet i WordPress, eller Google Analtyics-kontoen din om du har det. Mest lest-listen gjennom et år kan være en god indikator, men ta en kikk på hvor mange lesere innlegget har hatt gjennom et år, ikke bare til sammen. Noen innlegg er rett og slett mest lest fordi de var på Lesernes VG. Siden har ingen lett etter dem.

Så kommer den kjipe jobben: Å lese tekstene på nytt. Jeg vet, det gjør vondt, gjør det ikke? Det føltes som en sånn fantastisk tekst da du publiserte den for to år siden. Nå lukter den litt rart. Kanskje har den noen brukne lenker. Kanskje har bildet du lenket inn dødd. Kanskje du er blitt uenig med deg selv. Kanskje du finner masse stavefeil du ikke la merke til sist. Men det er verdt å lide litt for å gjøre den gamle teksten god som ny igjen: Fordi folk bruker den til noe.

Alle de gamle blogginnleggene mine er så tydelig preget av dagen de ble skrevet på. «Kjære bloggen, i det siste har jeg vært sløv til å skrive, men nå kom jeg på at du sikkert vil lære noen smarte Photoshop-triks jeg har hatt mye nytte av…» Det ser så fint ut når det ligger øverst i feeden, men det er helt irrelevant informasjon hvis nesten alle som leser innlegget søker på «Photoshop layers hjelp hjelp jeg dør».

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen "grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag..."

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen «grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag…»

Det er ikke bare how-to-blogginnlegg som det kan være smart å flikke på ved jevne mellomrom. Jeg hadde mye semi-litterære tekster på Virrvarr.net og det hendte at noen spurte om de kunne trykke et par av tekstene på papir. Jeg sa ja, men jeg var også litt sånn «Men jeg har ikke LEST DEN PÅ FIRE ÅR HALLO??? GI MEG EN TIME!!!!»   Tekster skrevet på nett kan i prinsippet redigeres hele tiden, men realiteten er at hvertfall jeg bare brukte redigeringsmulighetene mine de to-tre første dagene etter publisering. Så var teksten «ferdig».

Hva slags infrastruktur har du skrevet?

Etter hvert som jeg har begynt å tenke på nett-tekst som infrastruktur, har jeg lagt merke til flere blogginnlegg som folk bruker mye – selv om de ikke følger bloggen fast. Hagesenteret mitt anbefalte meg innlegg på Moseplassen, og Martin Bekkelund ser jeg stadig vekk henvist til, som dette innlegget med tips til konferansearrangører. Jeg har sett Sigve Indregaards blogginnlegg om tran og IQ  bli sitert av mange småbarnsforeldre som ellers ikke har lest stort på bloggen hans – eller noe av det han har skrevet i Morgenbladet. Noen drevne bloggere, som Beates rasteplass, har tatt hensyn til at mye av arkivet hennes leses kontinuerlig og har lagt inn disclaimere i en del gamle innlegg. Jeg har vurdert å gjøre noe tilsvarende på Virrvarr.net, men har ikke orket ennå. Nå er målet mitt å fiske opp flere eldre innlegg og inkludere dem blant det «nye» jeg skriver: Redigere, ikke bare publisere. Fordi de gamle tekstene mine eksisterer på nett uansett. Men nå er målet mitt å gi dem et videre liv.