Om boka som kommer til høsten

Jeg burde skrevet dette innlegget for lenge siden, men det har vært så mye annet som har kommet i veien. Jeg har villet skrive om andre ting på bloggen enn det jeg sitter og jobber med i Word hver dag.

Men nå skal jeg levere manus 1. mars, og må ta nye pressebilder, lage en veldig bra tittel og forbrede meg på noen måneder språkvask og korrektur, og da er det bare rett og rimelig at dere får litt skikkelig innsyn i det jeg jobber med.

<strongVirrvarrs nye bok:

Nei, det er ikke skjønnlitteratur.
Jeg skriver skjønnlitteratur på fritiden, men dette er sakprosa. Nærmere bestemt er det en bok om sosiale media generelt og om norsk blogging spesielt. På en måte er det historien om hvordan jeg aldri hadde brukt en datamaskin før 2005 og lever av den samme maskinen i 2010, om den digitale dannelsesreisen jeg har vært på de siste fem årene.

På en annen måte er boka en debattbok om de nye medienes rolle og om etiske utfordringer du møter som blogger. Fra forlagets side er den ment til å være en motvekt til bildet media har skapt av blogging som jentebladenes forlengede arm, samtidig som den også er ment til å være en god guide til deg som prøver å skjønne alt mylderet på nettet og som vil bli flinkere til å beherske det.

Essay møter debattbok møter håndbok, eller no.

Det er tross alt ikke så lett å sjangerbestemme seg selv når noen ber om å få bloggskrivestilen din inn mellom to permer.

Det er også grunnen til at det har vært vrient å skrive om boka her på Roteloftet, siden det ville blitt meta-meta-meta-blogging, blogging om det jeg skriver om blogging. I tillegg handler boken en god del om dere, kjære lesere.

Scott Rosenberg, forfatter av blogghistorien Say Everything, mener at alle mulige etiske utfordringer med blogging blir utforsket av bloggere over hele verden, hver dag. Han går gjennom samtlige i boken med eksempler fra internasjonal bloggsfære.

Jeg har brukt en del tid på å gå gjennom tilsvarende eksempler på etiske utfordringer fra nabolaget vårt. I disse dager der de store aktørene bak Ipublish og blogg.no forsøker å lage en felles bloggplakat, tror jeg at vi kunne blitt mye klokere av å se våre egne, gamle intriger etter i sømmene og formulere det vi har lært av dem høyt.

Problemet med plakaten er at den tar utgangspunkt i en veldig snever definisjon på hva blogging er og hva blogging kan være. Greit, folk som driver med produktplassering uten å si at de gjør det kan være et etisk problem, men vi har sett flere eksempler på at folk får trøbbel fordi blogging gir folk muligheten til å gi seg ut for å være flere personer samtidig.

Jeg tror at en av grunnene til at denne typen problemstillinger er umulig å få oppsummert på en kort plakat: Du kan ikke forby folk å leke med ulike identiteter, du kan på det meste be folk om tenke seg om. Sosiale media handler mye mer om mellommenneskelige relasjoner enn om ferdigskrevne regler.

Bloggsamfunnet jeg vokste opp i hadde helt andre sosiale spilleregler enn de blogg.no-topplisten forholder seg til. Ingen regler betyr ikke at alt er lov, det betyr at reglene former seg organisk som samspillet mellom folk på en fest.

Dette, og andre typer problemstilling, er det jeg har brukt det siste halvåret på. Boken har utspring i foredrag jeg har hold for skoler, organisasjoner, bedrifter og etterhvert andre forfattere. Det kommer til å komme smakebiter og mer info etterhvert.

Ble du litt klokere?

Vær med å planlegge et debattprogram

Jeg innrømmer det med en gang: Jeg er ikke særlig flink til å se på TV. TV’en min har i utgangspunktet fire funksjoner: Wii, Playstation, Discovery Channel og en og annen Simpsons-episode når jeg har vondt i alt og ikke orker noenting.

Nyheter er en nettgreie for meg, så da NRK ringte og fortalte at de hadde et helt nytt opplegg på TV-nyheter og debattprogrammer hadde jeg ikke helt oversikt over hvordan det gamle funket.

Men i hvertfall: De har et opplegg som heter Aktuelt som har et debattantpanel hver torsdag. Og i det panelet sitter jeg. «Fordi vi gjerne ville ha med noen fra Internet» sa de.

Jeg vet ikke helt om det å være fra Internet er en kvalifikasjon i seg selv, men jeg satser på at de har gått etter litt andre kriterier da de spurte meg, også (c; (Ida fra Internet, der har du meg)

Uansett: Når man lager et debattprogram, planlegger man sakene på forhånd med utgangspunkt i det som har vært på nyhetene den siste uken. Siden jeg er fra Internet, tenkte jeg at jeg skulle invitere dere lesere inn i planleggingsprosessen.

Greia er at vi skal komme opp med en sak selv til hver gang, og lese/gjøre oss opp meninger om hverandres saker før vi går og er veldig skråsikre om det på skjermen.

Jeg tenkte det kunne være morsomt å få kommentarinput fra dere på sakene vi skal snakke om før vi snakker om det. Så kan det kanskje være morsomt for dere å se hvordan debattprogrammet blir etter å ha vært med på planleggingen i forkant.

Denne ukens temaer:

Sykelønn, sykefravær og late(?) nordmenn
Bygdedyret på Grønland
Pappapermisjon: Skal permisjonen ha en del dedikert til far?
En dæsj Haithi, selv om det ble snakket om forrige uke, også.

Hvis du vil være med:

Jeg antar at du har meninger om minst ett av punktene over. Skriv hva du mener. Du kan være så saklig og usaklig du vil.

Jeg blir veldig glad om du tar deg tid til å argumentere hvorfor du er mot pappapermisjon eller synes nordmenn er late, fordi selv om jeg i utgangspunktet er uenig med deg er det veldig nyttig for meg å forstå hvorfor du mener det du mener. Vi blir klokere av det, alle sammen.

Lenk til artikler du mener er relevante, blogginnlegg jeg burde ha sett eller undersøkelser jeg burde vite om. Jeg kommer til å lese rundt og gjøre meg opp en mening selv, men jeg har ikke oversikt over alt i hele verden, og siden jeg er fra Internet vet jeg at man alltid blir lurere av å spørre flere enn seg selv og bestekompisen sin.

Kommentarfeltet kommer til å surre og gå frem til torsdag i seks-tiden, siden programmet skal spilles inn rundt da.

Hvil i fred, Regine

Regine Stokke døde idag. Jeg har lest bloggen hennes siden i våres, og har hatt et blogginnlegg om henne liggende i «drafts» siden i sommer en gang. Vi mailet frem og tilbake i august og september. Temaet var åpenhet og Internet.

Regine fikk diagnosen MDS/AML og dødsdommen 14. april i år og blogget seg gjennom helt til det siste. Jeg anbefaler folk å gå tilbake til innlegget 14. april og lese seg frem til idag.

En del folk har reagert på bloggen til Regine. Jeg oppdaget den ved at noen lurte på om jeg kunne uttale meg kritisk om den. De mente den var et godt eksempel på at unge folk brukte sosiale media til å dele alt for mye. Det var jo noe sosialpornografisk ved at folk kunne følge denne jenta inn i døden?

Jeg gikk inn og leste og konkluderte med at jeg var på Regines side her. Hun skrev sterkt, godt og direkte og gikk ikke rundt grøten. Jeg tenkte at grunnen til at folk reagerte på innholdet var at døden er et tabu for oss. Vi er redd døden. Vi snakker lavmælt om døden. Vi unngår døden så langt vi kan.

Regine ble stilt ansikt til ansikt med sin egen dødelighet og skrev om det på en måte alle kunne lese og forstå.

Jeg leste bloggen til 17-åringen og tenkte at «Darn, jenta mi. Du griper fatt i meg. Du rører meg. Du skremmer meg. Jeg sitter her og leser og skjønner at døden finnes for meg også.

Jeg leser og kjenner takknemligheten skylle over meg. Jeg fikk lov til å bli 19. Jeg fikk lov til å bli 20. Jeg skal antageligvis bli mye eldre. Uansett hvor vanskelig jeg har hatt det, så har jeg fremdeles vært i live. Jeg sitter her og leser dagbokinnlegg om blodprøver og True Blood som setter igang tankeprosesser om De Store Spørsmålene.»

Internet er stedet for å snakke om de vanskelige tingene i førsteperson. Bare du kan velge hvilke ord du vil bruke og hvilke tanker du vil dele. Regine Stokke brukte bloggen sin til å skrive om det som var viktigst og vanskeligst for henne, og gjorde på den måten noe for mange fler enn henne.

Før hun døde samlet hun inn 300.000 kr til kreftsaken via bloggen. Hun har fått masse ungdom til å registrere seg som blodgivere og benmargsdonorer. Og ikke minst: Hun har fått folk til å sette ord på to sterke følelser vi alle har: 1. Jeg vil ikke dø. 2. Jeg vil ikke at du skal dø, heller.

Folk skriver kondolanse-kommentarer til Regine på Dagbladet, på Facebook, på Deviantart og i kommentarfeltet hennes. Jeg klarer ikke helt å skrive noe der, så jeg prøver meg på denne minneteksten her.

Jeg spurte en del av skoleklassene jeg besøkte hvilke blogger som de mener er best og som har betydd mest for dem. Svaret? Et samstemt Regine Stokke.

Hvordan skrive gode bloggkommentarer

Det er enkelt å finne tips til hvordan skrive gode blogginnlegg der ute. Besøker du engelsksprålig Internet, er det drøssevis av blogger dedikert til hvordan skrive gode blogginnlegg.

Noe som derimot nesten ignoreres er kunsten å skrive gode bloggkommentarer. Det er litt snodig, ikke sant? Jeg mener: Alle bloggere elsker kommentarer.

Vi leser dem, sjekker jevnlig om vi har fått noen nye, vi bruker masse tid på å svare på dem og ofte måler vi hvor vellykket et innlegg var på mengden kommentarer det genererte.

Nei, kommentarer er ikke alt, men du får litt gåsehud når du ser at et innlegg plutselig har over hundre kommentarer.

Du vet at det er mange flere som leser enn som kommenterer, men det gir en ekstra piff å vite at noen tok seg bryet med å skrive noe til deg.

Noe av det bloggere og blogglesere har til felles, er at vi skriver kommentarer. Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele noen av mine betraktninger rundt hva som er god kommentarskriving:

Hvordan skrive gode bloggkommentarer:

Les innlegget først. Ja, det burde være opplagt, men du merker veldig fort når noen ikke har lest hva de kommenterer på. Folk som er veldig ivrige på å markedsføre bloggen sin skriver gjerne «Hei! Fint skrevet! Sjekk ut hva jeg skriver!» – noe som gjerne virker mot sin hensikt. Å lese hele innlegget forhindrer også misforståelser.
Se an stemningen. Noen blogger har veldig heftig debattklima. Noen blogger har bare koseprat. Noen har en snappy, ironisk stil. Du kan godt bryte de sosiale normene som gjelder i kommentarfeltet du besøker, men vær klar over at du gjør akkurat det.
Se an lengden. Blir du veldig inspirert eller provosert, kan det være at det er bedre om du lager ditt eget blogginnlegg om innlegget og lenker til det istedet. Trackbacks er like kjærkomne som kommentarer.
Kommentarene er en del av hvordan du blir oppfattet. Som blogger er det viktig å huske på at kommentarene du skriver på andres blogger, er med på å påvirke hvordan folk oppfatter deg. Om bloggen din bare er roser og fioler, mens du skriver «Shit, du suger, altså!» i kommentarfeltet til noen, vil bloggen og kommentaren bli sett i sammenheng. Er du en snappy skribent, forventer folk gjerne litt snappy kommentarer. Bryt gjerne med folk sine forventinger til deg, men vær klar over at kommentarene du legger igjen er en del av hvordan folk oppfatter deg.
Lær deg litt html. En god kommentar kan bli en knall kommentar med muligheten til å legge inn lenker, block quotes, fete typer og kursiv.

Hvordan få folk til å legge merke til kommentarene dine:

En av grunnene til at folk kommenterer på andres innlegg, er for å gjøre bloggeren og bloggens lesere oppmerksom på sin blogg.

Det er ikke noe galt i dette – det er en av måtene folk blir klar over at nye blogger blir til. Likevel er det ikke alltid så lett å bli lagt merke til i kommentarvrimmelen – gjerne på større blogger.

Her er noen råd som får deg til å utmerke deg i kommentarfeltet:

Ha et unikt nick. Det er veldig mange Heidi’er, Mari’er og Anne’r der ute. Vil du at folk skal huske deg fra gang til gang, kan det være greit å hete noe som ikke så mange heter.
Ha en gravatar. Dukker du opp med et eget bilde overalt, er det lettere å huske deg fra gang til gang.
Vær først. Får du første kommentaren på et innlegg, kan du være sikkert på at bloggeier legger merke til deg. Alle er litt smånervøse når et innlegg ikke har fått noen kommentarer, så bloggeren puster lettet ut når hun ser at noen har kommentert. Om det kommer veldig mange kommentarer etterpå, fikk du fremdeles mest av bloggerens oppmerksomhet.
Gjør deg flid. En god, gjennomtenkt kommentar teller tusen ganger mer enn ti «Fint innlegg!»-kommentarer. Ekstra informasjon, tips, gode argumenter, konstruktiv kritikk – det gjør deg til en velkommen ressurs som blir lagt merke til.

Hva gjør at du legger spesielt merke til en bloggkommentar? Hva mener du er en god bloggkommentar?